Fabian Risk er tilbake!
Hvor langt er du villig til å gå for den du elsker høyest?
Generasjonnull
StefanAhnhem
Generasjonnull
OversattavHenningKolstad
StefanAhnhem
Offerutenansikt, 2015
Denniendegraven, 2016
Attengraderminus, 2017
MotivX, 2018
Xmåterådøpå, 2019
Sistespiker, 2021
Enheltannenhistorie, 2023
Byttet,2023
Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Deterderforikketillatt åkopiere,avfotografereellerpåannenmåtegjengielleroverføreheleellerdelerav utgivelsensinnholdutenatdeterhjemletilov,ellerfølgeravavtalemedKopinor.
Brukavheleellerdeleravutgivelsensomgrunnlagellersomtreningskorpusi generativemodellersomkanskapetekst,bilder,film,lydellerannetinnholdog uttrykk,erikketillattutensærskiltavtalemedrettighetshaverne. Brukavutgivelsensmaterialeistridmedlovelleravtalekanføretilinndragning, erstatningsansvarogstraffiformavbøterellerfengsel.
OversetterenermedlemiNorskoversetterforening
Originalenstittel: Generationnoll Copyright©StefanAhnhem2025
PublishedbyagreementwithSalomonssonAgency Norskutgave©2025H.Aschehoug&Co.(W.Nygaard),Oslo www.aschehoug.no Sattmed10,5/13,5pkt.AdobeGaramondhosType-itAS,Trondheim2025 Papir:60gHolmenBookCream2,0 Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia2025
ISBN:978-82-03-45506-3
PROLOG
14.august2000
Bliifølelsenedine,haddepsykologensagt. Ikkeprøvåflyktefra dem.ProblemetvaratLennartOlinikkelengervisstehvahan følte.Uansetthvormyehanstoppetoppogrettetblikketinnover,kunnehanikkeføleannetennforvirring.
Mendesisteukenehaddehandaogsåværtutsattfor…Ja, hvavardetegentlighanhaddeværtmedpå?Hanvarennåikke heltsikker.Iallefallikkepåannetennatdethaddeværtenbergogdalbanefrarenskrekktilsmåglimtavhåp,ogvideretilfritt fallrettnedienfortvilelsesådypathanalvorligoverveideåta livetavseg.
NåsatthanheraleneisinnyvaskedeVolvoV70oggledfrem gjennometfolketomtmorgenlandskapomgittavbølgendemarkerogmilevideåkre,påveimotnoesomikkekunnekallesannet ennenavslutning.
Hanvartappetforsåmangefølelserathanikkehaddenoen igjenlenger.Hanvarblitttilenpragmatiskrobotutenannet formålennåfortsettelangsveien,somvarsålangathansyntes hanantejordaskrumningetterhvertsommorgendisenlettet.
Kanskjedetvarderforhangreideåholdesegvåkenselvom hanikkehaddefåttmerennensporadiskblundinyogneden sistetiden.Haddehanværtmenneskelig,villehanforlengstha sovnetmedpannenmotbilruta,kjørtavveienogkollidertmed ettre.
Detkunneogsåforklarehvorforhanhaddeslåttfrasegtan-
kenomenlykkeligslutt.Roboterhåpetikke.Deutførtesine plikterutenålanoenfølelsekommeiveien.Oghvavaregentlig vitsenvedågårundtogkryssefingreneforataltskulleordne seg?
Dettevaringentilrettelagtkrimfortellingienendeløsserie derdualdribehøvdeværeuroligforatdetskullegåadundas. Nei,dettemørketvarekte,oguansetthvoruvirkeligogskremmendedetføltes,befanthansegmidtidet.Midtihelvetet.Og hervardetingengarantier.Ingenskrevneelleruskrevnereglersomkunneberolige.Ingenutplasserteledetrådersomkunne hjelpenåraltvarsommørkest.Verkenforhamselv,konaJessica ellerderesyngredatterAthena.
Detvarderforhanhaddebestemtsegforåtanederlagetpå forskuddogkaldtregnetmedathankomtilåståaleneiveikantenogskjønneataltvartapt.Atdetutenkelige,detsomabsolutt ikkemåtteskje,virkelighaddeskjedd.
Samtidigvardetenannensidevedham.Ensomikkekunne slåfrasegatdetfaktiskvarensjanse,omennaldrisåliten,for athanomenhalvtimevilleværepåveihjemmedSamuelpå belteputaogdetnyeyndlingsalbumetmedTheWhiteStripes drønnendeibilstereoen.
Iløpetavdetsistedøgnethaddedensidenvunnetstadigmer terreng.Detskyldtesdetretekstmeldingene.Utenvarselhadde defåttmobilentilådirreibukselomma.Igårettermiddag,da hanstoioppkjørselenogvasketbilenietforsøkpååunngåå tenke. Tidenerinneforengjenforening,haddedetstått.
Akkuratdahanhaddegittopphåpetoggodtattatdettevar hansloddilivet.HansogJessicasogAthenaslodd.Påetblunk fikkhantilbaketroenpåatdetkanskjevilleordneseglikevel.
Tenkom…
Hansomimyeavhelgenhaddegreidåkonsentreresegomå klippebådeplenenoghekken,selvomdetvarlangtfranødvendig.Hansomhaddekrabbetrundtihagenpåallefireoglukt ugress.Plutseligkunneikkehjernenfokuserepåannetenndet mørkestemørke.
Etterdenførstemeldingenkomdetentil,deninneholdttidsangivelseogenposisjonilengde-ogbreddegrad.Vedhjelpav singamlelæreboktilfritidsskipperprøvenhaddehanregnetutat hanskulletiletstedomtrentmidtmellomKungshultogSkarhultsørøstforEslöv.Såhaddehanstudertbilkartetgrundigog kommettilatdenangitteposisjonenburdeligge1,3kilometer nordforsideveientilÖstraStrö,somhannettopppasserteskiltettil.
Ifølgeberegningenevarhanfremmevedstedetomtrenten kilometersenere.Detvarenmøteplasshvorveienhaddeenliten utbuktningpåhverside.Hansvingteuttilkantenogstoppet medmotorenpåtomgangoggiretifri.Detføltessikrereåkunne smekkebilenigirogkommesegkviktunna.
Påhanssideavveienstrakteetnyslåttjordesegmothorisonten.Påmotsattsideventetenavblomstretrapsåkerpålandbruksmaskinene.Ietannetlivvillehanlurtpåhvormange tusenerpåtuseneravflaskersomkomtilåblifyltmedrapsolje fraakkuratdenåkeren.Nåopplevdehanstedetbaresomødeog forlatt.Ingentegntilliv.Ingentingsomvaribevegelse,bortsett frahamogdenskinnendereneVolvoen.
Riktignokvarhandertjueminutterførangitttid.Menhan haddeikkesettforsegatdetkunneværenoeproblem.Atde–hvemdenåennvar–valgteåavlyseogtrekkesegtilbakebare fordihankomfortidlig.Menhvorforskulledeikkegjøredet? Kanskjedemåttekontrollerestedetogforsikresegomatdeikke villebliomringetavpolitimedskuddsikrevesterogautomatvåpen.
Mendetvaringentingsomtydetpådet,såvidthankunne se,ogdethaddehellerikkeståttnoeimeldingeneomathan ikkemåttekommefortidlig.Denenesteinformasjonenhanfikk identredjeogsistetekstmeldingen,varathanmåttekomme alene.
Ogalenevarhan.Jessicasatthjemmeogbatilallegodemakter,meningenandrevisstehvorhanvar.Dennegangenhadde
deikkeenganggittbeskjedtilpolitiet.Selvomdehaddelovetå sifrasåsnartdeblekontaktetigjen.
Slikatvikanpågripegjerningsmenneneogstatuereeteksempel, haddepolitisjefAstridTuvessonsagt.Menhanhaddeikkebehov foråstatuereeksemplerogoppdrakriminelle.Politietfikksi hvadeville.HanogJessicahaddestrukketseglengerennnoen kunneforlange.Kanskje for langt,tilogmed.
Ibegynnelsenhaddehanværtheltsikkerpåhvordandeskulle taklesituasjonen.Jessicahaddeværtdestomerusikker,selvom hunsomvanliggaetteroglothamstyre.Detgjordehunalltid nårvalgetvarvanskelig.Lothambestemmeogtaansvaret,men beholdtmulighetentilsenereåleggeskyldenpåhamhvisdet gikkgalt.
Ifølgepolitietvardette detenesteriktigeågjøre.Detvarialle falldetdesadahankontaktetdemoganmeldteforholdet.Men etterhvertsomdagenegikkoveriuker,blehanstadigmerskeptisk.
Detvarumuligåsihvasomvilleskjeddhvishanistedet haddevalgtåtiestilleoggåmedpåkravene.Villedetisåfallbare værtoverogaltisinskjønnesteorden?Hvilkengarantihadde deforatmarerittetvilleendeder?Atdetikkebarefortsattemed nyekrav?Nyesmåoppdragmedstadigetrusler?
Etblikkpåarmbåndsuretvisteatdetvarfemminutterigjen. Hanstoppetmotoren,løsnetsikkerhetsbeltetoggikkutavbilen. Denplutseligestillhetenfikkhamtilåtenkepådegangenehan sovibaksetetsomliten,ogvåknetførstnårdevarfremmeog farenskruddeavtenningen.
Hanhaddealdriværtgladistillheten.Forhamhaddeden alltidværtettegnpåatnoeikkevarsomdetskulle.Somnår foreldrenekrangletogikkesnakketsammenpåenheluke.Eller somnå,dahanbefantsegmidtuteblantåkreogengerutenå kunnehøresåmyesomenfjerntraktor.
Spørsmåletvarhvorlengehanskulleventeførhangaoppog drotomhendthjem.Entime?Tretimer?Ellerbareetkvarter? DetvilleikkeværenoenvitsiåringeogspørreJessica.Han
visstesvaretallerede.Ihennesverdenfantesdetnokavgrunner tilataltbleforsinket.Forhennevardetingenreellmulighetat deuteble,detstredmotallenaturenslover.Såsterktvarhåpet hennes.
Detvardetallervondeste.Tankenpååkommealenehjem ogmøteskuffelseniøynenehennes.Sehvordanhåpetsluknet ogblikketsvartnet.Skyldenvillehunleggepåham.Siatdetvar hansskyld.Ataltvarhansskyld.Oghanvilleikkehanoeåsitil sittforsvar.Ikkenoesomkunneformildedemoghjelpedemå forsonesegogsørgesammen.
Dadetvargåttfireminutteroverangitttid,bestemtehanseg foråventeifemtisekstil.Dakunnehansiathanhaddeventet enheltime.Ingenvitsiåbliderlengerennsomså.Hvisnoe hindretdemiåkommeitide,villedetattkontaktmedham, ikkelatthamståderiuvisshetsliksomnå.
Hvisikkenettoppdetvarhelevitsen.Ålurehamlangtnok vekkfraderhanburdebefinneseg.Hvornådetmåttevære. HjemmehosJessicaogAthena?Menhaddedeikkegjortham ogfamiliennokvondt?Ellervardetpåjobbenhanburdevære? Ibanken.Vardetdendeikkehaddegittopptankenpå?Vardet derfordehaddevalgtågjøredetpåenmandagsmorgen,ikke tidligereihelgenellersenerepådagen?Nå,førbankenåpnetfor kunder,menvarifullgangmedåfylleopplageretavkontanter.
Tankenehaddefrafaltallekravpålogikk,oggasegførstda hansånoebevegeseglangtbortepåveien.Detvarikkestørre ennenprikk,ogkunnelikegjerneværeetsynsbedragelleren fuglsomtrippetrundtogspiste.Mendetkunneogsåværeen litenguttsomkomgåendemotham.
Tidenerinneforengjenforening,haddedeskrevet.Oghvorfor skulledeskrivedet,ogdessutengihamnøyaktigekoordinater, hvisdebarehaddetenktålahamstådertilingennytte?Jomer hantenktepådet,destomeråpenbartbledet.Klartdehadde tenktåleveretilbakedetdehaddetatt.
Medandreordhaddehanhattutbytteavsinsteileholdning omikkeågietterforpressetderes.Hanhaddeværtsterkereenn
deregnetmed,haddeslettikkereagertsomdeplanla.Dethele haddeutvikletsegtilenhodepinedehelstbarevilleblikvitt.
Mendetvaringenlitenguttsomkomgående.Detvaren varebilfraDHL,ogdenkjørtealtforfortpådennesmaleveien. Såfortathanikkerakkålurepåomdenkunnehanoemedham ågjøreførdenføkforbiogetterlotetgufsavvemmelig,eggaktig katalysatorlukt.
Detspilteingenrollehvormyehanhaddekjempetmedåla væreåhåpeogbyggeoppforventninger.Dethjalpikkeathan haddeprøvdåstålsettesegmotallefølelser.Athanhaddekjempetmedålaværeåhåpeogbyggeoppforventninger.Nåsom hanstoderogsåvarebilenforsvinne,vardetsomomlivetrantut avham.Somomhvertsekundkostethametår.Ethalvtminutt til,såvillehanikkeorkeåholdesegpåbeina.Hanmåttebøye segnedogstøttehendenemotknærneforåfåluft.
Veien,trærne,åkrene,altsnurretrundthammenskroppen forberedtesegpååspy.Pååkvittesegmedaltdethanhadde holdtinnisegogikkevilletslippefrem.Altdetsomhaddebrutt hamnedogforvandlethamtilenfølelsesløsmaskin.Enrobot.
Detvarlydensomfikkhamtilåroeseg.Detfjernehyletav bremsendedekkmotasfalt.Hanløftetblikketogsåatvarebilen haddetverrstoppetmidtiveienlangtderborte.Såtentesdet hviteryggelyset,ogbilenbegynteårulletilbake,merforsiktig dennegangen.
Denstoppetdadenkomfremtilham,ogførerdørableåpnet pådenandresiden.Hanhørteskritteneogfikketglimtavstøvlenemellomhjulpareneunderbilen.Menforstådetkunnehan ikke.Vardettebareendaenmelding?Endaen…
«LennartOlin?»sadenungemannenogrevhamutavtankene.«Erdetdeg?»Hanhadderødvestoggulcapsoverdetkorte håret,ogsåikkeuttilåværeendagoveratten.
«Ja,detstemmer»,sahanognikket.«LennartOlin,deter meg.»
«Flott.Unnskyldatjegersentute,mendeterdenførstedagen min,ogbareinnloggingenpåsystemettokmeg…»
«Hvorerhan?»avbrøtOlin,hanvaraltforutålmodigtilåhøre påbortforklaringer.
«Hvemda?»
«Ikkegjørdegdum.Jegerikkefødtigår.Sinåhvorhaner hen.»
«Æ…»Denungemannenkløddeseginakken.«Jegvetikke riktighvajegskal…forjegerjobareet…Ja,akkurat!Nåholdt jegpååglemmedetviktigste.»Fyrenlysteoppogholdtenpekefingerilufta.«Hardunoenlegitimasjon?»
«Legitimasjon?»
«Ja,billedlegitimasjon.Denmåhabilde.Såjegkanseatdet virkeligerdeg.»
«Hvemskulledetellersvære,omikkemeg?Hermidtutepå bygdaklokkenseksommorgenen?»
«Sorry,deterikkejegsomharlagdreglene.»Ungguttentrakk påskuldrene.«Hardulegitimasjon,ellerhardudetikke?»
LennartOlinsukketogtokfremlommeboka,somhanbrettetutslikatførerkortetvarsynligiplastlomma.Mannennoterte personnummerethanspåenblokkograktehampennen.«Da behøverdubareskriveunderher,såerdetgjort.»
Hanskjønteikkehvorforhanskullesignere.Hanskjønte ingenting,mengjordesomhanfikkbeskjedom.
«Takkfordet.»Denungemannenrevløsenlappunderblåpapiretograktedentilham.«Ogherhardukopiendin.»Så snuddehansegmotvarebilen,åpnetbakdøreneogforsvantinn ivarerommet.Dahankomutigjen,haddehanmedengammel, slittkoffert.«Ogherharduden.»Hansattekoffertenpåasfalten oggikkmotbilenigjen.«Dafårduhaenfortsattfindag.»
LennartOlinvissteikkehvahanskullesvare,ogstobaretaus mensmannenforsvantbakvarebilenogsattesegiførersetet. Hanføltetrangtilåstyrtefremogriveopppassasjerdøra.Dra ungguttenvekkfrarattetogspørrehvafaenaltdettedreideseg om.
Menhangjordeikkeannetennåståderogsepåmensbilen akselererteavgårdeogforsvantutavsyne.Somitransestohan
pådenødelandeveienmensmotordurentonetut.Førstdastillhetenhaddesenketseg,rettethanblikketnedmotkoffertenog betraktetden.
Hanhaddeenavsammeslagpåloftet.Enhanhaddefåttav faren,menaldribrukt.Denhaddeengammel,muggenlukt, dessutenmangletdenhjulogvarganskeenkeltupraktisk.Faktumvaratdennekoffertenminnetenheldelomdenpåloftet, oghankunneikkelaværeålurepåhvadetisåfallbetydde.
Dettevaraldelesmeningsløsegrubleriersombareutsattedet uunngåelige,detbleåpenbartisammeøyeblikksomhangrep koffertenshåndtak.Denvartung,hanbehøvdeikkeløfteden merennendesimeterforåkonstatereatdensikkertveidebortimottjuekilo.
Førstdagikkdetoppforhamhvorfeilhanhaddeopptrådt. Hvorgaltdethaddeværtåkontaktepolitietoggjøresomdesa. Hansanksammen,slapptaketifølelseneoglottårenekomme.
DELI
13.–17.september2025
«Historieneralleredeskrevet.Fremtidenerdetenestesomligger ivårehender.» matildarisk
såsnartharald kominngjennomdøra,haddeAmandaOlssonskjøntathanvaridårlighumør.Athansmilteogbemerkethvorinderlighansavnethenne,kunneikkeskjuledenkorte, uregelmessigepusten.Ogslettikkehvordanhannestensmelte igjendøratilbadetdahanskulletaendusj.
Ogdethaddeikkegåttsålangtidførhanfantnoeåkritisere. Detvaraltforrotete,selvomhunhaddelagtmangetimeriå gjøredetrentogfinttilhankomhjem.
Medårenehaddehunrukketåvennesegtilathanoftebalansertepårandenavetutbrudd.Særlignårhanhaddeværtutepå enavdelengrevaktenesine,sliksomnå.Dagjaldtdetåparere ogsørgeforataltgledsåknirkefrittsommulig.Somåunngåå serveremathanikkehaddesmaktfør,ogpassesegforåsnakke formye.
Detvaretproblem,menikkeverreennathunklarteåtakle det.Ogdetvarikkenoehunhaddebehovforåsnakkemed andreom.Devilleuansettikkeforstådet.Dessutenvisstehun akkurathvadevillesi. Gåfraham,Amanda.Gåfrahamførdet erforsent.
Fulltsåenkeltvardetikke,verkenøkonomiskellerfølelsesmessig.Oghvorunderligdetennkunnevirkeforutenforstående,varhunfortsattgladiham.Delyseblåøyneneogrene trekkene,medenkroppsomkunneværthentetfraenMarvelfilm.Elleromtenksomhetenogvarmenhankunnevisenårhan varidetlunet.Dakunnehanværefullavspillopperogoverraskelser,oghankunneoppvartehennetildenstoregullmedalje.
Menskullehunværeheltærlig,varhunblittmerogmer gladidentidenhanvarutepåjobb.Særligdelengrevaktene somstraktesegoverkveldenoghelenatta.Detgabådehenne ogEmeliesårttiltrengtroderdekunneslappeavoghyggeseg sammen.Nestenetheltdøgnhaddedehattforsegselvdenne gangen.
Nåmåttehunbaresørgeforatkveldenblevellykket,forsom regelvarhanibedrehumørnårhanvåknetuthviltnestemorgen.Kanskjehantilogmedvillevartehenneoppmedfrokost påsengaogsmilethunvarblittsåforelsketi.
Altvaravhengigavathanikkefikkisegformyealkohol.Det kunnefåbådekveldenogdagenderpåtilåsporeav,ogsiden hanalleredehaddetatttoølogenstordramførdeidetheletatt hadderukketåsettesegtilbords,sørgethunforåværepåvakt.
Detvaringenløsningåbehambegrenseinntaketogspepå medvann.Dethaddehunsurterfart.Dessutenvardetlørdagskveld,ogomhanikkefikkdrikkenå,nårskullehandafåkose segmedentår?
IdetminstehaddehunfåttEmelietilåsovnemenshan dusjet.Dehaddetrossaltlagtsegekstrasentigårkveld,ogi morgeshaddehunvekketjentaalleredeklokkenseksoggåtten langturmedhenneoverKullaberg.SomventethaddeEmelie protesterthøylytt,menikveldvarhunsåtrøttathunsovnet ettertiminuttergodnatthistorie.
MedsinenestentolvårvarEmelieegentligaltforstortilåbehøveådyssesisøvnmedhøytlesning.Haraldhaddepåpektdet flereganger,menuansetthvorretthanhadde,varhunikkeinnstiltpååfraviketradisjonen.Hunfortsattelikemyeforsinegen skyldsomforEmelies.
MenEmelievardaogsåenmammajente.Mellomhenneog Haraldhaddedetaldriværtsammekjemi.Detvaregentligikke noerartidet.Allebarnhaddevelenforelderdeforetrakk.Det kunnebekymrehenneatdetvarblittstadigverre,ogsideni sommerhaddeEmelietviholdtpååkalleham Harald istedetfor pappa.
Nåsovhuniallefall,såHaraldhaddeingengrunntilåergre segoverdet.Dessutenskulledehalammegrytemedplommer, ingefærogkanel.Denpleideåsettehamigodthumør.Hun haddeforberedtdenalleredeigår,detfikkdentilåsmakeenda bedre.Sånnvardetmednestenallegryter.Tiden,helstnoen dager,varetkryddersomslodetmeste.
«Mm…noesågodt.»Haraldtørketsegommunnenmed håndenoghevetvinglasset.«Skål,jentami.Dettevarakkurat detjegvarsugenpå.»
«Såfint.»Hunhevetsittegetglass.«Skål.»
«Fordegogverdensbestelammegryte.»Handrakkogtrakk pustendypt.«Ja,duanerikkehvorgodtdeteråværehjemme igjen.»
«Deterjeggladforåhøre»,sahunogsmiltetilham.«Jeg synesogsåatdetergodtåhadeghjemme.»
«Synesdudet?»
«Klartjegsynesdet.Deterveldiggodt.»
Haraldsattefrasegglassetogsåpåhennemeddetblikketsom fikkhennetilåfølesegsåusikker.Utennoeforvarselvardetder ogsaumforhverporeiansiktethennespåjaktetternoe,hvasom helst,barehankunneirriteresegoverdet.
«Hvorforskullejegikkesynesdet?»fortsattehunogprøvdeå avvæpnehammedendaetsmil.
«Jegtenktebareatdugårrundtheroghardetganskeroligog godtmensjegeruteogsliterforlivetsopphold.»Haraldtømte vinglasset.
«Jegervirkeliggladfordet,vennenmin.Menjegharingen problemermedåbegynneåjobbeigjen,hvisdeterdetdu…»
«Detvetduatjegikkevil»,avbrøthan.«Detvardaikkedet jegmente,mendetspilleringenrolle.Fortellhellerhvordandere harhattdet.DuogEmelie.»
«Viharhattdetbra.Veldigbra.»
«Ikke for bra,håperjeg.Littharderevelsavnetmeg?»
«Klartvihargjortdet.Emelieharvirkeliggledetsegtilatdu skullekommehjem.»
«Emelie?Menikkedu,kanskje?»
«Dukandaskjønnejeghargjortdet,vennenmin.»Detvar alkoholen.Fortsattedetpådennemåten,villedetsnartikke spillenoenrollehvahunsa.
«Men?»
«Ikkenoe.Deterikkenoe men.Jegvillebarefortelleatdatterendinharlengtetfæltetterdeg.»
«Sådetharhungjort.»Haraldnikket,fylteglassetogdrakk. «Sedet,sedet.»Hanforsvantinnisegselvogsaingentingpåen langstund.«Hvorforlyverduformeg?»
«Lyver?Hvamenerdumeddet?Jegskjønnerikkehvadu…»
«Forhelvete!»Neventraffbordetmedetsmell.«Hvatardu megfor?Trorduikkejegvethvordandenungenhatermeg? Hunvilbareatjegskalforsvinne.»
«Nei,deterdaikkesånn.»Hunristetpåhodetogfølteseg somendårligskuespiller.«Hvorhardufåttdetfra?»
«Trorduikkejegserhvordanduvenderhennemotmeg? Hvordandumanipulererhenneoggjøraltforathunskalhate meg?»
«MenHarald,jeg…»
«Kuttut!»Igjenslohanibordet.Dennegangenvardetså hardtatvinflaskavinglet,bikketutforbordkantenoggikkiflisegulvetmedetknas.«Helvete!»
«Ingenfare.Jegfikserdet.»Hunreistesegogplukketoppde størsteglasskåreneførhunskyndtesegtiloppvaskbenkenetter enfille.
«Såtypiskdegåsettedensålangtutpåkanten.»
«Detgjørikkenoe,vennenmin.Jegharkjøpttoflasker.Vi trekkerbareoppenny.»Hunsattesegpåhukogbegynteåtørke oppdammenavvinogsmå,glitrendeglasskår,ogdaropteEmelieplutseligpåhennefrajenterommet.
«Mamma!»
«Menhvafaenerdetmedhennenå,da?»
«Ikkenoe.»
«Ikkenoe?Hørerduikkehvordanhunskriker?»
«Nåmådubaretadetmedro,Harald.»
«Jeg?Erdetjegsomskaltadetmedro?Sådeterjegsomskriker?Erdetdetdupåstår?Atdetteerminskyld?»
«Nei,menbarelamegfåordnedette,såskaljeggåinntil henneog…»
«Nei,langtifra,glemdet»,avbrøthanogtylletisegrestenav vineniglasset.«Nåfårdetjagguværenokdulling.Erdetnoen somskalgåinn,såerdetjeg.»Hanreistesegsåbråttatstolen veltet.
«Du?Hvamenerdumeddet?Skaldugåinnogtrøstehenne?»
«Nei,jegskalgåinnogfåhennetilåskjønneatnårdusnart ertolvår,erdetikkeinnaforåskrikesomomverdengårunder hvergangduvåkner.»
«Menhunervelredd.Deterikkehennesskyld.»
«Reddforhva?»Hansloutmedarmeneogsåsegrundt.«Her erdetvelikkenoeåværereddfor?»
«Ikkevetjeg,men…»
«Nei,nettopp.Hvisdeternoehuner,såerdethåpløstbortskjemt.Ogdeterdinskyld.Såsnartjegsnurryggentil,begynner duådullemedhennesomomhunerdenlilledokkadi.Denlille eiendelendin.Mendeterhunikke.Skjønnerdudet,Amanda? Hunermindatterogså,ognåerdetjegsomsørgerforatdetblir sluttpådennefaensskrikeorgienengangforalle.»
«Værsåsnill,Harald,lameggåinntilhenne.Jegloverathun kommertilå…»
Lysetsluknetplutselig.Ikkebarelampaoverspisebordet,men ogsåspotlightenepåkjøkkenetogoveroppvaskbenken.Hver enesteenhaddesluknet.Bådeuteigangenoginneistuen.Selv deblåtallenepåkomfyrenvarborte.
«Hvafaen…»hørtehunatHaraldsukketnoenmeterunna. «Detmåværesikringen.»Hantentelyktapåmobilenoggikk motgangen.«Venther,sågårjegutigarasjenogseretter.»
«Emelie,da?Skalhunbareliggederheltaleneog…»
«Hennetarjegmegav.Duskalikkegjøreannetennåvente herogholdedegrolig.Greit?»
Amandasvarteikke.Villeikkelovenoehunikkevissteom hunkunneholde.
«Ogbaresådetersagt»,fortsattehanmensEmelieroptepå henneigjen.«Hvisjegkniperdegiågåinntilhennemensjeg erborte,dablirjegforbanna.Skjønnerdudet?Ogdamenerjeg skikkeligeitrendeforbanna.»
«Notert»,sahunognikkettilhamførhanstrøkavgårde. Detvardetenestehunkunnegjøre.Godtabeskjedenoghåpe atEmeliesovnetigjenavsegselv.Mendetgjordehunikke.Selv omdetgikkflereminutter,fortsattehunåropeogskrike.
Detrarevarathunikkekomut.Detpleidehunalltidågjøre nårhunvarsåfortvilet.Kommeutogkrypeoppisofaen,eller smygesegunderdynahvisdetvaromnatta.Kanskjehunhadde hørtHaraldsadvarsler,slikathunrettogslettikketurte.
HeleAmandassystemblinketrødtogsignaliserteathun skullegåinntildatteren.Gåinnogtrøstehenne,overbevise henneomataltvarbra,atdetikkevarnoeåuroesegfor.Atdet bestehunkunnegjøre,varåsovneigjen.Istedetsatthunbare derpåhukvedvinsøletogsåsituasjonenan.
Hvorlengevarvanskeligåsi,mendetvarhelttydeligatEmelieikkehaddetenktåroeseg.Dessutenskjøntehunikkehvor detvarblittavHarald.Fanthaningennysikring,ellerhvavar detfornoe?Detvarikkeoftedegikk.Omdetoverhodetforekom.Oghaddedeikkesånneautomatsikringer,forresten?
«Mamma»,ropteEmeliemednykraft,ogsamtidighørte Amandahvordanhunrevogsletidøraiforsøkpååkomme ut.«Mamma,komogslippmegut!Dumåkommeogåpne! Mamma!»
Hanhaddevelikkelåst?Nei,noesåntvilleHaraldaldrigjøre. Dergikktrossaltgrensen.Eller?Hunbleusikkerogskyndteseg utigangen.VardetderforEmelieikkekomut?Hunfikkseg ikketilåtroatdetvarsant,såhunstyrtetborttilEmeliesdør. Mendetvarakkuratdethanhaddegjort.Døravarlåst,hunfikk ikkeåpnetdenhvorhardthunenndro.
«Baretadetmedro,vennenmin,jegkommer.Mammaerher
ogmåbarefinneennøkkel.»Huntentemobilenoglystemed denmenshunskyndtesegborttilsittegetsoverom,derhun vissteatdetsattennøkkelpåinnsidenavdøra.
Detvardahunoppdagetathunikkehaddenoendekning. Hunsombestandigpleideåhaallestolpenefyltnårhunvar hjemme,imotsetningtilHarald,sombrukteenannenoperatør.
Hunprøvdeåringeham,omikkeannetforåsiathanhadde gåttoverstrekendahanlåstedøratilEmelie.Menhunhørte ikkeatdetringteidenandreenden.Likedanvardetdahun prøvdenettleserenogklikketpåikonetforHelsingborgsDagblad. Dumanglernettforbindelse,stodetietfeltmidtpåskjermen.Mobilenihåndenhennesvardødselvomskjermenlyste. Enzombie.Levendedød.
Emeliehaddeidetminsteroetseg,huntiddetilogmedstille. Amandahaddeikkelagtmerketildetførnå.Detvarførstegang Emeliesovnetigjenheltavsegselv,ogmidtialtkaosetføltesdet somenstorlettelse.
Endeligskjeddedetnoepositivt.DetvillesetteHaraldimye bedrehumørnårhankominnigjenfragarasjen.Nåkunnehun leggeenergieniåtennestearinlysogsørgeforatdetblelittkoseligogromantiskistedet.
FørstmåttehunbareforsikresegomatEmelieikkehadde sparketavsegdynaoglåogfrøs.Huntoknøkkelenfrasoveromsdøra,ogforikkeåvekkeEmelielothunmobillyktavære slukketmenshunforsiktiggikkborttiljenterommetoglåste opp.
Hunstussetoverhvorkaldtdørhåndtaketvar,ogdahunfikk oppdøra,vistedetsegathelerommetvarnedkjølt.Vinduetsto påvidtgap,oggardinenesøkteinnovergulvetsomlangefangarmer.Detvarhunsomhaddelattdetståpågløtt,ognåhadde denøkendevindenfåtthaspentilåløsne.
VardetderforEmeliehaddevåknet?Detvilleikkeværeså rart.Medsinlivligefantasihaddehunsikkertinnbiltsegatgardinenespøkte.Mendetspilteingenrolle.Detviktigstevarat hunsov.
DaAmandahaddelukketvinduetogtrukketforgardineneså stillehunkunne,gikkhunborttilsenga.Detvaraltformørkt tilathunkunnesenoemerenndelysenyansenepåsengetøyet. Mendetvarikkenoeproblemåsettesegpåsengekantenogrette pådyna.
Tilåbegynnemedskjøntehunikkenoemerennatnoevar galt.Forferdeliggalt.Menhungreideikkeåtainnhvadetvar. Ikkeførhundrodynaunna,strøkhåndenoverlakenetogkonstaterteatsengavartom.
«sånårfår jegtreffeham?»FabianRiskfyltepåsittegetog Matildasglassogskruddenedvekenpåstormlykta.
«Treffehvemda?»Matildakikketoppframobilen.«Simon?»
«Ja.»Hansmaktepåvinenogregistrerteatvindkuleneutenfor blehardereogkrengetbåtenmerogmer.
«Du,vibareseeslitt.Jeganerikkeomdeterseriøst,og kanjegikkefåtreffehamlittselvførdukommerogfellerdin dom?»
«Jegerbarenysgjerrig.Nårbledetforbudt?»
«Gideg,pappa.Jegkjennerdeg.Duserenpsykopatinesten alle.»
«Duskalalltidoverdrive.Avogtilserjegfaktiskenogannen seriemorderogså.»
«Akkurat»,loMatilda.«Hvemandreenndukanvelfinneen seriemorderietlandhvorseriemordereikkefinnes?»Hunristet påhodetogtokdetsisteavdenoppvarmedelasagnenhanhadde hattmedhjemmefra.«Jegtrorikkedubehøverbekymredegfor Simon,iallefall.Hanerordentliggrei.Oghvemvet…»Hun trakkpåskuldrene.«Kanskjedeteroverallerede?»
«Hvorforskulledetværeover?»
«Sebarepådennehelgen.Hankanikkeskjønnehvorforjeg velgeråbrukedenienseilbåtmedfarenminnårjegkunnevært uteogfestetiLund.»
«Nei,detskjønnerfaktiskikkejegheller.Menjegsetterpris pådet.»
«Deterbra,pappa.»Hunmøtteblikkethans.«Detgjørjeg
også.Dettevaraldrinoeduhaddetidtildajegvarliten.»Hun tokglassetsitt.«Såskålfordennehelgen.»
Haddedetværtmuligåstoppetiden,villehangjortdetuten ånøle.Detføltessomomalleparametrevaroptimerttilågjøre akkuratdennestundenbestmulig.Denøkendevindenutenforfikklugarentilåfølesendalunereoghyggeligeremedsin nylakkertemahogni.Vinenhaddefåttperfekttemperaturnede ikjølsvinet,ogfradenyinstallertehøyttalernestrømmetdebutalbumettilRyX, Dawn.
MendenviktigstefaktorenvarMatilda.Atdeskullefinne hverandresåpasssentilivet,etteraltdehaddeværtgjennom,det haddehanikkevågetåhåpepå.Menhersattde,farogdatter, ogmedlittvelviljekunnehanforengangsskyldfølesegnesten somengodforelder.Enfølelsehanhaddelengtetettersålenge hankunnehuske.
MobilenbrøtfortryllelsendadenvibrertepåbordetogtiltrakkMatildasoppmerksomhet.
«Nåskriverhanidetminsteathansavnermeg,sådaerdet ikkeover,gårjegutfra.»
«Detvardaendagodt»,saFabianogstudertehennemenshun skrevetsvarmedrasketomlerogsendtedetsammenmeden selfiedahunhadderettetpåsveisen.
Hunvarblittsåvoksenogsikker.Somomhunikkefølteet fnuggavtvilomhvemhunvaroghvahunville.Dethaddehun iogforsegaldrigjort.Alleredesomlitenhaddehunværttydelig medhvahunstofor.Imotsetningtilham,somdendagidag famletetterledetråderiforsøkpååforståsegselv.
Skullehanværeheltærlig,visstehanfortsattikkehvemhan var.Ikkemerennathanvarenheltannenpersonidagennfor femtenårsiden,dahanreistefraStockholmogflyttetnedtil Helsingborgmedfamilien.Dengangentroddehanathanhadde lagtdetverstebaksegogkunnebegynnepånyttmedblankeark.
Nåvisstehanbedre.
Hanhaddeforalldelhatttrettenforholdsvisroligeåretter skilsmissenogtapetavTheodor.Selvpåjobbenhaddetingnor-
malisertseg.Riktignokhaddenarkohandelenogdenblindevoldenøkt,menbortsettfranoenfåunntakkunneikkeforholdene sammenliknesmeddeførsteårenehansiHelsingborg.Sakene hanholdtpåmedpådentiden,oggjerningsmennenehanble utsattfor,varsåvesensforskjelligefraallannenkriminalitetat ethvertforsøkpåsammenlikningfaltpåsinegenurimelighet.
Minnenehansfradentidenbegynteistadigstørregradåføles sombruddstykkeravengammel,vonddrøm.Detvarikkenoe konkret,bareenvag,menkonstantfølelseavathanakkuratnå opplevdestillhetenførdenvirkeligestormen.
«Mendu,da?Skjerdetnoepådinfront?»Matildakikketopp framobilskjermen.
«Medhva?»
«Datingen.Deterenevighetsidenduogmammaseparerte dere,oghunerjogiftpånyttallerede,og…»
«Ingentingkunnegledemegmer»,avbrøthan.«Sålengehun hardetbedreenndahunmåttedrassepåmeg,erjegfornøyd.»
«Menseriøst,pappa.Duerfaktiskbarefemtifem,ogduser heltålreitutforalderen.Eller,jegmener…Ja,duskjønner. Liveterliksomikkeoverennå.Jegkangodthjelpedegmedå oppretteenkonto,settesammenenstiligpresentasjon.»
«Takk,mendettrengsikke.Jegklarermegfintsomdeter. Aproposdet,hardubestemtdegforhvaduvilhatilbursdagen?»
«Aproposhvafornoe?»
«Alder.Detvarjodetdusnakketom,ogsnartfyllerduår.»
«Snart?»Matildasukket.«Jegfylleromhalvannenmåned. Hvisdutrorduslipperunnasålett…»Detdunketiskrogetså båtenristet.«Hvavardet?»
«Jeggårogseretter.»Fabianreisteseg,usikkerpåombåten virkeligkrengetsåkraftig,elleromdetvarhansomhaddetattet glassformye.
Oppeisittebrønnenvardettydeligatvindenikkebarehadde øktistyrke,denhaddeitilleggdreidfrafralandsvindtiløstlig pålandsvind,ogdessutenvardenblittatskilligkjøligere.Menså haddedendaogsågåttfraSverigeogheleveienoversundet.
IHumlebækhavn,somellersvargemyttlighetenselv,hersket detfulltopprørnå.Detpepogsmaltimastenerundtham,ogde tettpakkedebåtenerykketogrevifortøyningene.Overaltknirketdetifenderesombleklemtsammen,ogherogdersprang mørkesilhuetterrundtogsikret.
Mendetvaringenåsepådenprangendemotorbåtenved sidenavhansegenseilbåt,selvomdetlysteivindueneogbaugfortøyningenhaddeløsnetslikatbåtenlåogslomotFabians Maxi.
«Hallo!»roptehanogbanketpåskrogetmedknyttneven. Mendaingenreagerte,såhaningenannenløsningennåtaseg overtilnabobåtenogstrammefortøyningene.
Noenmeterlengerunnasåhantomennsomstooppepå bryggamedryggenmothamogblikketutoversundet.
«Unnskyld»,roptehanutenåfånoesvar.«Hallo?Erdette deresbåt?»Motvindenvaraltforhardtilatdekunnehøreham. Hanhoppetiland,skyndteseglangsbryggaogfortsatteopppå moloen.
Vanligvis,uansetthvordårligsiktenvar,kunnedualltidseet lysendeperlebåndimørket,etsomtindretfranordtilsørpåden andresidenavsundet.Sverigevarkanskjeblittkaldereogmørkere,mensettfradennesidenvarlandetsnarerebadetiskinnfra etnestenuendeligantalllyskilder.
Menakkuratdennekveldenvarmørketpådenandresidenså kompaktatdetsåutsomomhelelandetvarutradertiettsveip. Såkompaktatdetbarekunnehandleomentotalmørklegging.
amandaolssonhadde hørtommødresomfikksuperkrefternårbarnadereskomutfornoelivstruende.Omhvordande kunneløfteetheltbilvrakellertaoppkampenmotenangripendehaimedbareetlitedigitalkamerasomvåpen.
Selvhaddehunikkenoeavdetder.Ingenkraftsomkunne kommeinærhetenavåskapeoverskrifter.Detvaringentvilom atnoealvorlighaddeskjedd,ogatEmeliesvevdeilivsfare.Kanskjehunalleredevardød.Likevelkunnehunikkeengangfåseg tilåropeetterhenne.Hunkunneikkeforklarehvorfor.Detvar joakkuratdethunburdegjøre.Ropeavfullhalsogikketiestille førhunhaddefunnethenne.Sinlille,herligeEmelie.
Istedetspranghunhitogditutennoensomhelstplan.Så etterbakgardinene,deretteriklesskapene,førstdetene,sådet andre.Stakkhendeneinnimørketblantklærneogrotetrundt. Somomdelektegjemsel,bortsettfraatpulsenhamretsomen symaskin.Etrasktblikkbakdøraoginnundersengabaklekene ogbamsenEinar,densomdehaddelettetterheleuka.
Detvarsomomnoeihenneikkevågetårope.Somomhun varreddfordengrellelydenavsinegendesperasjon.Reddfor atdenskullefåerkjennelsentilåtrengegjennomallfornektelse. Atdettevarpåordentlig.Atdetvirkelighaddeskjedd,detverste somkunnetenkes,ogatingentingvilleblisomfør.
HaddeHaraldtatthennemedsegutigarasjen?Detvilleikke væreliktham,mendetkunneikkeskadeågåutogseetter.Det villeforklarehvorforhanikkehaddeværtåsepålenge.Hvor langtidkunnedetegentligtaåskifteensikring?
Hunblenestenforbausetdahunhørtesinegenstemme. «Emelie,hvorerduhen?»Tilåbegynnemedvardenfamlende, mendahunførsthaddeåpnetmunnenogsagtdatterensnavn, vardetingenveitilbake.«Emelie.»Detnyttetikkeåstikkehodet isandenlenger.«Emelie,Emelie,Emelie.»
Forhvertskritthuntokgjennomgangenmotgarasjen,spentesmuskleneibrystogmagetilhunkunneropeforalvor.Slik hunburdegjortforlengesiden.«Emelie!»Rettutimørketropte hun.«Emelie,hvorerdu?»
Helekroppenskalvavredseldahunåpnetogskyndteseg forbibodenoghobbyrommet.«Emelie!Hørerdumeg?»Hun fortsatteuttilgarasjen,derbilentilhennesforbauselsevarborte ogportenstoåpen.«EMELIE!!!»
Haraldhaddetatthenne.Detvardethanhaddegjort.Tatt henneogkjørtsinveimedbilen.Menhvorfor?Amandafortsatte utioppkjørselen,såsegrundtogfikkøyepåengruppenaboer somhaddesamletsegimørketutepågata.
«Hallo,harderesettEmelie?»roptehunogskyndtesegmot dem.«Hallo?»
Desnuddesegmothenne,virketuforstående.
«Hallo!Kanderesvare?»Hunhuggtakinabokonasstrikkegenserogdrohennetilseg.«Hvorforsvarerdereikke?Emelieer borte.»Hunsåpåleppeneatkvinnensanoe,menhørteikkehva detvar,kjentebarehendenesomprøvdeåfåhennetilåslippe taket.
Enavmenneneropteiørethennes.Bannetogsanoeomat hunmåtteroeseg.Menhvordankunnehunroesegnårnoen haddetattdatteren?Istedetskrekhun.Skrekogsloborthendenesomprøvdeåholdehennefast.
Hunsåhvordannaboeneryggetunna.Antehvordandesnakketmedhverandre.Mendetspilteingenrollehvadesnakket om.Emelievarborte.Detvardetenestesomtelte.Åfinne Emelie.
Amandaskyndtesegviderenedlangsgatapåjaktetteretholdepunktforhvasomhaddeskjedd.Menhunsåikkeannetenn
husmedaltlysslukketognaboersomstoiinnkjørslenesineog snakketmedfolk.Detvarvisstingensomkunneforklarehvorforstrømmenhaddegått.Menmensdelurtepådetoghadde hverandre,varhunipanikkogheltalene.
Detvardetvåtegressetsomfikkhennetilåinnseathunfløy rundtpåstrømpelestenogvarkommetinnpåderesegentomt igjen.Menhvahaddehunvelhjemmeågjøre?Detvaringen Emelieder.Ikkenoesvarpåhvasomhaddeskjedd.Detvar ingentingder.Ikkeannetenntomhetogspørsmålstegn.
Dahunfortsatteforbihusetogrundttilbaksiden,registrerte kantsynetenskyggesomfikkhennetilåstoppeopp.Enskygge blantskyggene.Hunsnuddesegogsåinnistuengjennompanoramavinduetforåforsikresegomathunikkehaddetattfeil.
Dersatthan.Isofaen.Itilløpenetilmåneskinngjennomskydekketsåhunhvordanhansnuddesegogmøtteblikkethennes. Haraldvartilbake.Devartilbake.
Amandakunneikkehuskenårhunsistvarblittsågladforå semannensin.Hunskyndteseggjennomgarasjen,derbilenvar påplassigjen,ogvidereinnihuset.
«Harald,hvorhardereværthen?»roptehunpåveigjennom gangenoginnistuen.«Hvorharderevært?»Hunstoppetogså segom.«OghvorhardugjortavEmelie?»
Haraldreagerteikke,hansattbarederisofaenmedsenket blikk.
«Hvorforsierduikkenoe?»fortsattehunoggikkmotham. «HvorhardugjortavEmelie?»Hunkunneikkebegripehvorfor hanikkesvarte.Hvorforhanbaresattderogikkesåpåhenne engang.«Menfaen,Harald!Våkneda!»Huntokhåndenhans ogprøvdeådrahamoppavsofaen.
Såkomlysetplutseligtilbake.Dethaddeværtbortesålenge athunhaddesluttetåtenkepådet.Igjenlystelampeneforfullt bådeinneogute,oghunmåttemyseinoensekunderførøynene rakkåvennesegtillyset.
«Jegfantdette.»Haraldholdtfremdenenehånden,derdet lånoesomminnetometvisittkortmedhåndskrevettekst.
Huntokkortetoglesteteksten,sombarebestoavtrekorte linjer.Likevelmåttehunbegynnepånyttfleregangerførhun forsto.
Etgodtråderåikkekontaktepolitietundernoen omstendighet.
Hvadereenngjør,såholddemutenfor. ForEmeliesskyld.