Adresseavisen
«Helt nydelig!» VG
Johan B. Mjønes SPURIA
roman
Spuria
JohanB.Mjønes
Spuria
Roman
JohanB.Mjønes
Terminalhastighet, roman(2009)
Orkanger,roman(2010)
Fortellingenomsjubål,roman(2013)
Heim,roman(2018)
Kampen.Argentina-England,FalklandskrigenogGudsHånd, sakprosa(2022)
Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Deterderforikketillatt åkopiere,avfotografereellerpåannenmåtegjengielleroverføreheleellerdelerav utgivelsensinnholdutenatdeterhjemletilov,ellerfølgeravavtalemedKopinor.
Brukavheleellerdeleravutgivelsensomgrunnlagellersomtreningskorpusi generativemodellersomkanskapetekst,bilder,film,lydellerannetinnholdog uttrykk,erikketillattutensærskiltavtalemedrettighetshaverne.
Brukavutgivelsensmaterialeistridmedlovelleravtalekanføretilinndragning, erstatningsansvarogstraffiformavbøterellerfengsel.
3.opplag2025
©2025H.Aschehoug&Co.(W.Nygaard),Oslo www.aschehoug.no
Omslagsdesign:AinaGriffin Sattmed11,3/14,4pkt.AdobeGaramondhosType-itAS,Trondheim2025 Papir:70gHolmenBookCream1,8 Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia2025
ISBN978-82-03-45575-9
Tirsdag
Endeligenke.
Deterdetførstesomslårhenne.
DaKristinserektemannenliggeisykehjemssenga,ernoe forandret.Enke,ja.Endelig,ja,detogså,menikkesånn, hunmentedetikkesånn.GodeTrygve,hanharbarebrukt sålangtidpåådø.
Sykepleiernebevegersegstillerundtsenga,stellerkroppenforsistegang.Kristinserdeoppspilteøynenehans. Nei,huff.Enskjelvinggårgjennomkroppen.Øynenestirrerinniingenting.Munnengaper,menikkesomomhan skaltilåsinoe,ikkesomomhanskalspise,ellertrekke pusten,munnengapersomøynenestirrer.Nei,hunskulle ikkehatakketjatilåværemedpåstelletavsindødemann, burdeikkesedette,skulleikkeladetteværedetsisteminnet.
Defesterethvittbåndunderhakaogoverhodethans. Dakjevenerbundetoppogdengapendemunnenlukket, bliransiktetgjenkjenneligigjen.Synetavdødenvaroverraskende.Ikkeskremmende,menfremmed.Tenkatetansikt kanforandresegsåmye,sesåannerledesut.Hunvisstedet, menvarikkeforberedt.Dagetterdag,alledisseårenesit-
tendehervedsykehjemssenga.Dehaddesagtatdetkomtil åopplevesannerledesnårøyeblikketkom,menhunhadde ikketrodddem.
Båndetsomholderkjevenpåplass,somtvingeransiktet tilbakeikjenteformer,greierikkeåviskevekkforandringen somharskjedd.
Deterstilleogfredeligunderstellet,menlikevelikke. Rettunderbrystethardetsattsegeiuro,ogsomomuroaer iferdmedåtvingesegfrem,begynnerhjertetåslåharderei brystet,ogkaldsvettenkryperoppoverryggen.Nei,detvar feilåværemedpådettestellet,foruroaslipperikke,den vokser.
Hunvarikkeherinatt.
Helegårsdagensatthun,somhunharsittetheltsiden mannenhennesikkekunnebohjemmelenger,istolenved sengahansogleste.Hunhuskerstrikkeoppskriftene,husker hunkikketpåengenser,lurtepåomhunskullesetteigang etnyttstrikkeprosjekt,menhendeneerikkegodelenger.
Hunkjentemerpåsmertenifingerleddeneennhuntenkte påTrygvesomlåisenga.Sålahunfrasegbladetogspekulertepåhvorlengehunskullebliværendehosham.
Hunhuskerikkenårhanfikkdiagnosen,altgikkgradvis oglangsomt,mendendagenfortoårsidendahanmåtte flyttenedpåsykehjemmet,denhuskerhun.Oghunhusker hvordanhanbareforsvantinnisegselv.Hunskulleblitt værendeigår.Ja,detskullehun.Detvarjoikkesånnathun haddenoebedrestedåvære.
Nåfølgerhunpleiernesvarsommehåndbevegelser,menroa deressmitterikkeoverpåhenne.Denenepleierengrernoen hårstråfrahårkransensombustetsegtildadefestetbåndet rundthodet.Båndetserunderligut,mendeterbedreenn
atmunnenblirværendeåpen.Detvarsomomhanskrek dahunkominn.Etlydløstskrik.Nei,detvarfælt.Bedre sånn.
–Dengårfortnok,tidamotevigheten.
Detvardethansapåslutten,noeavdetsisteTrygve sa,førhanikkekunnesnakkelenger.Hunhargjentattdet mangegangerdesisteårene:Dengårfortnok,tidamot evigheten.Sagtdetstilletilsegselv,igjenogigjen,somom dethaddeenellerannendyperemening.Mentidagikkikke fort,nei,ikkeforandreennham.Kanskjeikkeforham heller.
Sykepleierenleggerhåndaoveransiktethans.Varsomt forsøkerhunålukkeøyelokkene.Devilikkelukkes.Som munnenhardestivnet.Etstumtskrikogettomtblikk.På nyttleggerpleierenhåndaoverøynene,mendetersomde fortsattharnoedevilse.
Munnenerlukket,øyneneåpne.
Sykepleierendypperenhvitklutivaskefatet,klemmer omogvriropp,førhunforsiktigleggerklutenoverøyelokkene.Enhvitklutforåmyknedenstivemuskulaturenog lukkeøynene.
Kristintrekkerpusten,menfårikkeluftnedilungene. Hjertetslårstadigraskere,hardere.Hunslipperpusten, trekkerdenpånyttogkjennerkaldsvette.Uroapiplerut avhenne.Detsvimler.Hunlukkerøynene,ognoeåpner seg.
Ogidetmørketsomåpnetseg,bleenhvitklutlagtover hennesøyne.Hunmåtteikkese.Dehaddesagtatdetvar forhennesegetbesteathunikkefikkse,ogderforladeen myk,hvitklutoverøynenehennes.
Hunvillegråte,hunvillese,hunvilleskrike,menhunholdt øynenelukket,forsøkteåholdemunnenlukketogså,men måttepuste.Kristinkjenteatdetnærmetseg,oghunskrek. Skrekogpustetseggjennomsmertene.Meddenhviteklutenoverøynene.
Hunhørtehvordandebevegdesegrundthenne,rundt irommet,atdesnakkettilhenne,gahennebeskjeder.Det føltessomomdetdesa,ikkeangikkhenne,menhungjorde somhunfikkbeskjedom,ogsmertenevokste,dekomog forsvant,voksteogavtok,menheletidavardetenbevegelse oppover,sterkere,nærmere,detpressetogtrykket,oghun haddelysttilåriveklutenfraøynene,slippelysetinn,se, menhunvissteatklutenvarderforhennesegetbeste.Det haddedesagt,atdetvarforhennesegenskyld.Hunmåtte ikkese.Detkomtilåblisåmyeverreetterpå,omhun fikkse.
Noenlahendenepålårenehennes,påanklene.
Nåkandupresse,saenstemme.
Nåkandupuste,sastemmen.
Vent.Pust.Vent.
Press.Slipp.Press.
Oghunventet.Oghunpresset.Oghunpustet.Oggjentok.
Hunskulletilåriveklutenfraøynenedahunkjenteenhånd somgrephennes,somholdthåndahennesietfastgrep.En stemme,heltinntilørethennes,hvisketatdetsnartvarover. Presslitttil,deterikkelengeigjen,press,hvisketstemmen. Oghunkjente,kroppenvisstedethunikkeselvforsto,at stemmenhadderett,detvarsnartover,barehodet,bare skuldrene,ogsåvilledetværeover,menførstpresse.
Kristinklemteomhåndaalthunmaktet,fokuserteall kraftinnihåndasomholdtomhennes.Klemte,presset,og såslappdet,sårevnetogslappogløsnetdet,varmtogkaldt ogvondtoggodt,ogsåvaraltstilleetøyeblikk,førhun hørteetskriksomikkevarhennes.
Detbletraveltrundthenne.Hunklamretsegtilhånda,knugetden,oghunhørteunderlydeneavfolksombevegetseg, underlydenavdenmildestemmensomhvisket,såså,deter overnå,lydenavdetskriketsomikkevarhennes,mensom varkommetfrahenne.OgKristinforsøkteålåseallesanser fasttildenlyden,tildentonen.
Oghunvillese.
Hunforsøkte,menhåndaholdtfastihennes,hindret hennefraåtrekkeklutenbortfraansiktet,forbarnetskulle gistilnoenandre.
Detvilleblisåmyevanskeligereda,såmyetyngre,om hunfikksebarnet.Ogstemmenhvisketiørethennes,så så,trøstethenne,deterovernå,deterovernå,deterover nå,gjentokfrasenigjenogigjen,ogetøyeblikklyttethun tilstemmenvedøret,etøyeblikkflyttethunoppmerksomhetenbortfradentonen,ogistedethørtehunpåstemmen somhvisketiørethennes,ogdadenstemmentiet,vardet blittstille.
Detenestehunhørte,varlydenavpleierne.Detspinkle skriket,denspedetonen,varborte,ogdabegyntehunå hulke. Kristinåpnerøynene.Hungråterikke,menlysetblender henne,oghunmåblunkefleregangerførhungreieråfokusere,førhunkanse,ogdaserhunrettinniøynenepåen sykepleier.
Mendeterikkesykepleierensomlaklutenoverøynene henneshunser,hellerikkehunsomholdthennefastog hvisketiørethennes.
Ogdeteringenhvitklut.
Hunserpåhendenesineforåsjekkeathunikkeharrevet avsegkluten.Nei,deteringenklut,oghendeneerikke hendenetildenungejentahunvar.Hunliggerikke,hun sitter.Deteringensmerte,annetenndensmertensomalltidsitterileddene,iryggen.Sykepleierensitterpåhukforan henne,harhendenepåknærnehennesogspørhvordandet går.Kristinblunker,serrommettaform,ogja,hunkjennerdetterommet.Mors-stelleterstansetforåsetilhenne.
KlutenliggeroverTrygvesøyne.Hunblunkerigjen,ogalt ertilbakesånnsomdetvar.Detteernå.
Ikkeendaghargåttutenathunhartenktpåbarnet.Ikke endagutenathunharhørtstemmensomhvisketiøret hennes,såså,deterovernå,denstemmensomfortalteat hunhaddefødtenvelskaptgutt.Menhunhaddeglemtden hviteklutensomblelagtoverøynenehennes,oghunhadde glemtdensåregråten.Nåhørerhunden.
–Vildublimedutlitt?spørsykepleierensomsitterforan henne.–Detkangjøregodtmedlittfriskluft?
Hunserpåsykepleieren.Trekkerpusten.Risterpåhodet. –Nei,sierhunogsamlerseg.–Detgårbra.Jegblirher hosTrygve. Kristinsitterstille.Vekslermellomågløttebortpåpleierne ogseutavvinduet.LetteskyertrekkerinnHemnfjorden, somhunikkeserherfra,menhunvethvordandeløfterseg overKyrksæterøraogdriveroverRovatnet,somliggerder blanktogstålgrått.Hunsersolatreffevannet,serhvordan høstfargeneendrersegmedlyset.Deterrarthvordanman
kanse,selvomdetikkeermuligåse.Fornoehunikkefikk se,menbarehøre,forlengesiden,hørerhunfortsatt.Ognå hørerhundethøyereogtydeligereennnoengang,oghun vethvadetbetyr.
Tirsdag
Dødsbudskapeteroverbrakt,detharspredtseggjennom familien:enektemann,enfar,enbestefarogoldefarer død.
Kristinsitterisykehjemmetslobbyogventer.Strikketøyethvilermellomhendenehennes,menhunstrikkerikke. Fingreneervondeklør.Leddeneharvriddseg,ogikkeén fingererrett.Nei,deterfæltmeddefingrene.Mendeter godtåhastrikketøyetihendeneuansett,godtåhanoemykt åholdefasti.
Nei,hvorblirdetavdem,da?
Hunløfterblikketogsermotglassdøra,motparkeringsplassen,seretterbilentilElseellerKnut.Karenmåkjøre heltfraOrkanger,sådeterikkesikkerthunkommermed detførste,nei,deterikkemyehunsertileldstedatteren.
Hunmåikketenkepådet,ikkenå,måikketenkepå Karenoghenne.Detblebaresånn.Hungjordesågodthun kunne.Mendetvarikkenok,detkomnoeimellomdem, oghun,nei,hungreideikkeåværenoesærligtilmorfor Karen.Nei.IkkeforElseheller.MenElsehaddetrossalt storesøsteren,ogdetofantsammen,ogsåbledeenenhet, ogja,deterikkebarelettmedElseheller,detersikkert,
menhunborinærheten,deterikkedensammeavstanden der.
Igjenserhunmotparkeringsplassen.Demådakomme snart,barnahennes.
Kristinblunker,vuggerpåkroppen,somforåristedet avseg.Hvaskalhunsitteheråkjennepådenslagsfølelser etter?Detblesomdetble,detder.OgnåerTrygvedød, deterdethunmåtenkepånå.Hungriperomstrikketøyet, knugerdetmykegarnetmellomhendene.Deterkjøligi lobbyen,mengarnetervarmtoggodt,ogdetersomom hendenemykner,blirunge,giktasomvrirhvertledd,slippertaket.
Entredjegangløfterhunblikketmotparkeringsplassen. Demådakommesnart,barna,menhvordanskaldegreieå parkereher,imyravedStorhaugen?
Trærneimyrkantensvaietlettivinden,skogbunnengaetter oggyngetiovergangenmellommyrogskog.Kristintrakk innluktaavdenfuktigetorva,såskyeneflyteoverseg,og detstoenguttvedgammelbrønnen,bøydoverkanten.
Fraskogbrynetkikkethunpåguttenvedbrønnen.Det dryppetfratrærneoverhenne,resteretternattensregn.Dråpeneslappgreinene,faltnedpåhenneograntvideretil marken.Stiengikkfraskogenogrettmotbrønnen,førden gjordeensvingforbiogfortsatte.Detvarikkemuligåpasserebrønnenutenåblioppdaget.
Hunventet,usikkerpåhvemguttenvar,letteetteren mulighettilågåubemerketforbi,mendetgikkikke,og hunblestående.Hunburdeikkesnakkemedfremmede,det visstehun,mendettevarbareenguttsomstoogstirretned ienbrønn.
Detvirketikkesomomhanskullehentevann,forhan
haddeikkenoebæretre,bareeilitatrebøttesomstovedføttenehans.Saktegikkhunutpåslettaogfulgtestienborttil brønnen.Gressetvarvått,høstregnethaddebøyddelange stråenesådetstrøkmotstrømpeleggeneoggjordeskjørtekantenvåt.Hunbøydesegnedogforsøkteåtrekkeopp skjørtet,menskjørtetogstrømpeneklebetsegtilhuden.
Utenåsinoelenteogsåhunsegoverbrønnkantenog forsøkteåfåøyepåhvadetvarguttenletteetter,menså baremørketibrønnvannetlangtdernede.Ettersomøynene ventesegtilmørket,komsmåringerivannetdergutten rotetrundtmedettau,tilsyne.Hungreideikkesehvasom varfestettiltauet,forstoikkehvahanholdtpåmed.Guttenfikkøyepånoe,ogflyttetsegbortfrahennemenshan fortsatteåstirrenedibrønnen.Hunløftetblikketforåse påham.Lysthårhangnedoveransiktet.Kanskjevarhanpå hennesalder,menhunhaddeikkesetthamfør,oghangikk ikkepåskolen.
Guttenrykketitauet.
Håretfløtvekkfraansiktetetøyeblikk,menhanså ikkepåhenne,stirretkonsentrertnedibrønnenmenshan trakkitauet.Iendenvardetfestetendaeibøtte.Denvar fullavvannsomskvulpetoverkantenmenshanfortsatte åtrekke.Veldigforsiktig.Kristinforstoikkehvahandrev med,førhunoppdagetenskyggeibøtta.Enmørkskygge likeunderoverflaten.Raskogbrå,rundtogrundt.Gutten trakkheltoppogløftetdenforsiktigoverkantenførhan sattebøttanedvedføttenesine.Hunløpbort.Detvaren ørret.
Dahunsåopp,kikketguttenendeligpåhenne.Hansmilte, oghunsmilteraskttilbakeførhunsloblikketned.Gutten stakkbeggehendenenedibøttahanakkurathaddetrukket
opp.Forsiktigløftethanoppørreten,somsprelletihendene mensvannetforsvantmellomfingrenehans.Såsenkethan fiskennedigjen,reistesegoggikkborttildenandrebøtta. Kristinfulgteetter,ognåfikkhunseatdetsvømteenørret idenogså.Denvarmindre.Enbrunlitenfisksompilte rundtogrundt.
Guttenfestetbøttasomhaddeståttvedbeinahans,til tauetogbegynteåsenkedennedibrønnen.Dadennådde vannet,klarteguttenåtippedenover,vannetrantut,og medetørliteplask,varfiskenibrønnen.Denforsvantimørket,ogguttenheistebøttaoppigjen.
–Kom,sahan.–Såslipperviutdenneibekken.
Hantokbeggebøttene,denenetom,denandrefullav vannmeddenstørreørretensprellenderundt,ogbegynteå gå.Kristinblestående.Usikker.Stemmenhansvarmørkere ennhunhaddetrodd.Hanliknetengutt,menstemmen tilhørteenmann.
Guttenfulgteikkestien,menvassetgjennomdetlange våtegresset,inniskogen.Kristintrakkpustenogfulgte etter.
Inneiskogenvardetmørktogfuktig.Detdryppetfortsatt, oglangsbakkenvardetsomomensvakdisfløtomkring beina.Septembersolavarkommetoppmedformiddagsvarme,meniskogenvardetfortsattnattluft.
Guttengikkførst,hunetter.Kristinforsøkteåtenkeut noeåsi,etellerannetåspørreom,menkomikkepånoe. Såkunnehunhøreetsvaktbrus.Skogenåpnetseg,ogforan demrantenbekk.Hunforstoikkehvordevar,menfulgte gutten,somgikkrettborttilbekkenogvidereutpåenstein. Dersnuddehansegmothenne.
–Kom,sahan.Hunfulgteetterutpåsteinen,bekken
slyngetsegogdannetenstillekulpibakkantavsteinende stopå.
–Her,sahanoggahennebøtta.–Dukanfåslippe hanut.
Kristintokbøtta,bøydesegned,tippetdenoversåfriskt vannflommetinn,ogetøyeblikkvardetsomomørretenvar usikkerpåhvadenskullegjøre,usikkerpåfriheten,usikker påomdenskullebliellerdra.Såslodenrasktmedsporen ogvarborteidetmørkevannet.
–Sånn.Davardetgjort.Guttensmiltemothenneog strakkhåndafrem.
–Tobias,sahan.
–Kristin,svartehunogtokhåndahans.
Såkikkethanopp,mystemotsola,gnedsegoverpanna, tokeibøtteihverhåndogløp.
Enlydsomikkepasserinn,gjøratKristinsenkerblikket,ser etterTobias,mendeterlydenavglassdørahunhører,ogdet erdøtrenehunser.Varmenslipperutogkuldainn,ogmed denkommerhennestoeldste,KarenogElse.Kristinrekker ikkeåreisesegførdøtreneerkommetborttilhenne,bøyer segned,ogfrahversideomslutterdehenneienklem.Det erenlangoginderligklem,ikkesånnsomklemmenehun vanligvisfår.
Detleggersegentyngdeimellomgulvetdahuntenker pådem,ogklemmenvarannerledesenndehunervanttil. Åh,hunmåværeskjør,forhunbegynnerågråtedahunser opppådøtrene.Desmilermildtmothenne,trornokhun gråterforTrygve,mendeterikkederforhungråter,ikkenå. Åh,omhunkunnegjøredetheleomigjen,forsøkepånytt, væreenannenmorfordem.Nei.Hunkanikketenkesånn. Detblesomdetble.Hungjordesågodthunkunne,det
giringenmeningåtrekkeoppdettenå,menhunvetogså, kjennerpåsegatdeternoesomerforandret.Noeihenne eriforandring.Oghunfølersegsåskjør,ogdeteruvant, ataltliggeråpentihenne.Mennoeerblittåpnet.Døden, denhviteklutenoverTrygvesøyne,overhennesøyne,har forandretnoe.Hunharalltidvisstdetsombråtterblittså tydelig,atunderdethelefanteshansomikkefikkblihennes. Døtrenestrykerhenneoverkinnet.Kristinfyllesaven underligvarme,detletterihenne,foromikkehunvarden morendefortjente,såhaddedehverandre,ogdehadde Trygve.
OgKristinmerkerhvordanenergienirommet,ja,hvordanenergienihelebyggeterendret,nåsomdøtreneer ankommet.Deeralvorlige,desørger,detertydelig,ogElse harsittethermyeidetsiste,ja,Karenhardaogsåværther, mendeterjoetstykkefraOrkanger,ogdeterikkenoen konkurranse,nei,devillesittetherdennenattaogså,hadde devisst.Mendekanikkeskjuledenenergiensomeroveralt hvordeer.Deterbareettårmellomdem,ogdeermersom tvillingerennvanligesøstre,somenselvforsterkendeenhet. Sammenerdesometvibrerendekraftfelt.Ogsånårdeer kommethitforåsesindødefar,erdetmedenenergisom truermedåblåsebortdennestundensalvor.
–Hvordanerdetmeddeg,mor?spørKaren.Kristinser opppåhenne,flytterblikket,serpåElsesomsettersegpå hukforanhenne.
–Hvordanhardudet,mor?spørElse,ogKristinmå smile,fordesnakkersomomdeerén,sieromtrentdet samme,ellerfullførersetningeneforhverandre.Heltfrade varsmåjenterhardeholdtpåsånn.ElsefulgteKarenoveralt,
toketterstoresøsteren,lærteavhenne,blesomhenne,eller, nei,hunvarjoalltidsegselv,mendevarsålike,ersålike, selvomdeikkeserlikeutlenger.
–Ja,nei.Hanreisteinatt,da,svarerKristin.–Varikke noespesieltigår,så,ja,desajegbarekunnedrahjemog sove.
–Ja,sierKaren.
–Ja,sånnerdet,sierElse.
–Ja,detervelsånn.HarderesnakkamedKnut?spør Kristin
–Hankommersåforthankan.Detvarnoehanmåtte ordne,sierKaren.
Kristinserhvordandøtreneserpåhverandre,seratdeter noemedKnutigjen.Atdeikkeerenigihansprioritering. Deterdealdri.Deerdeeldste,destore.OgKnut,aldriblir hannoeannetennlillebror.Godknut.MenhanerjoGodknuten,da.Jenteneerbaresjalu,haralltidværtdet.Godknutenvarminst,oghantrengtelittekstra,detvardethun tenkte.Nåerhunikkelikesikker.Detvarsåmyelettereå væremorforKnut.Hvorfordetvarsånn,harhunprøvdå laværeåtenkepå.Ogjentenehaddehverandre.Ja.Mens Knut,hanerdenhanalltidharvært.Ogjenteneskjemteda bortGodknuten,deogså,dadevarmindre.Hankommer tidsnok.
–Erdetnoeduvilgjøreselv,ellerskalviorganiserebegravelsen?spørKaren,utenatdetegentligernoespørsmål.
–Ja,baredetpraktiske,altså,fortsetterElse.–Duskal selvsagtfåbestemmeinnholdet.Menmottakelsenetterpå tarvivelpåhotellet?
–Ogsåmåvisynge Deiligerjorden,sierKaren.
–Ja,densyngervitilslutt,deterklart.Farvarsågladi den,sierElse.
Kristinserutavglassdøravedresepsjonen.Larstemmenetil KarenogElseforsvinneibakgrunnen.Farendereserdød. OgKarenogElseeraltifullgangmedåorganisere.Det fyllerhennemedglede.
Hunserhøstenutenfor,serfargenesomblirsterkereog klarereforhverdag.Denharikkenåddtoppenennå,høsten,harikkebegyntåfalme.Deterblittstillerundthenne. KarenogElseserpåhenne,oghunsertilbakepådem,liker ikkedetblikketdeharbegyntåbrukeidetsiste,detblikket somerpregetbådeavmunterhetogmildbekymring.Som omhunharbegyntåtulle,somomhunharbegyntårote ogfalleutavsamtalene.Hunharikkedet,mengreierbare ikkeåkonsentreresegnårdetobegynneråplanlegge.De kjatrersomtoskjærer,ogdaerdetvanskeligåhengemed. Tingblirgjort,åjada,mendetkanblilittmye.Enklere medKnutda,hankanværestille,han.Trengerikkesnakke heletida,ellersettepåmusikk,ellernynne.
–Kommerdu,mor?sierElseogholderuthånda.
Kristinseratavdelingslederenpåsykehjemmetogsåer kommet,athunstårmellomKarenogElse.Nårkomhun? Kanskjehunharbegyntåfalleutiblant?Ja,litt,menikke sånnsomdetror,ikkesånnsomfarenderes,sombleverre ogverrehelttilhanikkelengergreideågjøreredefornoen ting.Nei,sånnerdetingenpåhennessideavslektasomer.
Hunfårvelreiseseg,da.
Dettartidåfålagtstrikketøyetpåplassiveska,ogveska påplassirommetforanpårullatoren.Detmåleggespåplass sånnatdetblirlettåfortsettemedstrikkinga.Hunharlært jenteneatdeikkeskalgjøredetforhenne,selvomdeblir
utålmodige.Jadda.Såbegynnerdeågågjennomlobbyen, motheisen.Deterbareénetasje,mendeterlengesiden Kristinhargåtteitrapphunikkebehøvde.
UtenforrommetderTrygveligger,blirKarenogElsestille, somomdeforberederseg,beskyttersegmotdetdeskalfå se.Deterspesielt,deterdet,åsesindødefar.Kristinholder segirullatoren,saktegårhunmotdøra,tenkertilbakepåda hennesmordøde.Serforseghvordanhunlåisenga.Farens dødhuskerhunikke.Nei.Kristinforsøker,mengreierikke åhuskeomhunsåhamdahanvardød.Hunhuskerlettelsenunderbegravelsen,ja,menikkenoefradagenefør.Hun rivesutavtankenedaKarenogElselagerdensammelyden, akkuratdetsammetungesukketidetdeserfaren.Karenog Elsegårborttilsengaogstillersegpåhversinside.Kristin gårforbidemogsynkernedistolensinvedvinduet.Ser hvordandøtrenestrykerfarenoverkinnet,overhåret.
Klutenoverøyneneerborte.Øyelokkeneliggertunge overøynene,ogplutseligkjennerhunentrangtilåløfte dem,løfteøyelokkeneogseøynene.Hunvetikkehvordet behovetkommerfra,vetbareatdetblikkethunkjenner,er borte,atdetblikketikkeharværtderpålenge.
SittendeistolenhørerhunhvordanKarenogElsesnakker medavdelingslederen,samtidigsomdesnakkertilfarensin, oghverandre,ogaltflyterogglir,somskyeneutenforvinduet.Detersåkjentforhennenå,hvordanskyeneforegriperværetsomkommer,hvordanhunavskyenemidtpå dagenkangjenkjennedenkaldekveldensomvilkomme. Påskyenekanhunsehvordandetblåseriskogen,hvordan hastighetendeharakkuratnå,barevilgienmildruskingi tretoppene.
Ogomdetvarvindensomrusketitretoppene,ellervannetibekkensomstrømmetrundtsteinenhunstopå,om detvarsolasomakkuratdabrøtgjennomskyene,såvardet noesomfikkhennetilåfølgeettergutten,følgeetterTobias derhanforsvantinniunderskogen.
Tobiasløpførst,Kristinetter,mellomtrærne,motenlysningmedenrødstue,enlåveognoenmindrebygninger sommestvarsmåskur.
Idetdeskulletilågåinnpåtunet,kjentehunsegigjen. DetvardengamleStølenvedStorhaugen,densomhadde ståtttomsålengehunkunnehuske.Farenhennesforsøkte åkjøpedenengang,hunhusketatdetvarsnakkomdet,å kjøpeskogensomfulgtemedStølen.Nåstodenikketom, nåboddeTobiasher.HunsåpåTobias,ogTobiassmiltetil henneførhanforlotstienoggikkborttilenlitenkvisthaug. Kristinfulgteetter,ogforstoatkvisthaugenvarensnare. Tobiasbøydeseg,flyttetlittpånoenkvisterførhanforflyttetsegtilnestehaug.Derstansethan,gikknedpåkneog løsnetnoemedhendene.Forsiktigløftethanutenfuglsom hanholdtoppmothenne.Detvarendødsvarttrost.Tobias trakkensammenbrettetlærposefralommaoglatrosten oppiførhangikkvidere.
DaKristinvarblittoppmerksompåatdeunnseligekvisthaugeneikkevarkvisthauger,mensnarer,såhunatdetvar tettitettavdem.Iflereavsnarenevardettrost.Svarttrost. Måltrost.Tilogmedenrødvingetrost.Tobiasgikkfrasnare tilsnare.Hunhørtedesperatevingeslagnårfuglenikke haddesattfasthodet,menhaddefåttsnareninnmellom vingeogkroppogfortsattlevde,hørtehvorstilledetblenår Tobiastoktakifuglenogvredhodetrundtpåden.
Sågikkhanborttileirognsomstopåtunet,revavnoen
greineroggikkrundentilallesnareneogfyltepåmedfriske rognebær.
Ogsåoppeirognavardetensnare,ogTobiasklatretopp, løftetnedhelesnarenoglirketutfuglen.Kristingransket snaren.Enkløftagrein,flettasammenitoppen,medettynt snørehengendened.Hunholdtsnøretoppmotlyset,det varhestetagl.
–Harderehest?spurtehunmenshungnedtommelog pekefingeroverhestetaglet.
Tobiasnikketmotskogen.Hunantokdetbetyddeathestenvariskogen,elleratfarenvarpåarbeidiskogenmed hesten.
–Erforeldrenedinehjemme?spurtehunvidere.
–Deterbarefarogmeg,svarteTobias.–Haneriskogen. Jegskullebytteutørretenogsjekkesnarene.
–Jegharikkesettdegpåskolen,sahun.
Tobiassåpåhenne,somomdethunsa,ikkegamening, somomdethunspurteom,varnoehanaldrihaddetenkt over,ellertenktpå.Hansvarteikke,fortsattebaremedsnarene.
–Hvagjørderemedtrosten?
IgjensåTobiaspåhennesomomdethunspurteom,var fullstendigfremmedforham.
–Vispiserdem,vel.Hvatroddedu?
Hunvissteikkehvahunskulletro,registrerteatTobias puttetendaentrostnedilærposensin.
–Hvasmakerdet?
–Nei,detsmakersomekorn,svarteTobias.
Hunstirretpåham,merketathunstomedåpenmunn. Hungjordedetnoenganger.Farensaalltidathunmåtte lukkemunnen,athunsådumutnårhunstosånn,menhun glemtesegavogtil,særlighvisdetvartinghunhørte,men
ikkeforsto.Dethendteavogtilpåskolennårhunikkevar forberedt,oglærerenstiltehenneetspørsmål.
–Kanjegfåsmake?spurtehundahunhaddefåttlukket munnenogtenktsegom.
–Kanskje,svarteTobias.–Jegmåspørrefar.
Alt vi skal gå i grava med av hemmeligheter.
Alt vi skal gå i grava med som er holdt hemmelig for oss.
Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne barnet hun ga bort til adopsjon. For å spore opp gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi fra seg babyen, og hvordan har det preget livet hennes?
Barnesengene på fødeavdelingene var, til langt utpå 1970-tallet, markert med en V for Viv dersom mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria: falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.
«Mjønes er en spennende forfatter som har gitt ut flere
kritikerroste bøker, men med Spuria bør han få et stort gjennombrudd (…) Johan B. Mjønes humanistiske tilnærming til menneskene i denne fine romanen sitter i. Spuria er en velskrevet og viktig fortelling om innenlandsadopsjon og stempling av mødre og barn som uekte.»
guri hjeltnes, vg
«Nydelig om alderdom og savn. Spuria er nok en sterk roman fra Johan B. Mjønes (…) En historie om noe så enkelt, komplisert og menneskelig som sorg, savn og kjærlighet.»
ørjan greiff johnsen, adressesavisen
ISBN 978-82-03-45575-9