T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 16 av 175)
A RT O P A A S I L I N N A
land. Mens hun ga den høy, hørte hun hva de to mennene snakket om på Kiuruvesi stasjon. Det satte en støkk i henne: «Du kan da ikke mene det. Det er for risikabelt.» «Vi er pukka nødt. Først til Sverige og så ut i skauen. Satan, jeg støtter ikke kapitalistene og fascistene.» «Hvor skal du gjøre av kona?» «Nå har’a vel lært at kjærligheten ikke er noen dans på roser.» Laura åpnet døra til kuvogna og spurte hva de snakket om. Vilkki stakk brennevinsflaska inn på brystet og så litt flau ut, men den unge ektemannen bare flirte på sin typiske, gutteaktige måte og sa: «Vi sitter og lurer på om vi skal starte hotell og restaurant i Äänislinna når krigen er over. Vi kunne kalle stedet «Onegas håp». Rosenius har jo gitt oss forskudd. Nå drar vi nordover på en kombinert studie- og bryllupsreise, ikke sant, kjære Laura?» «Skulle ikke du bli lærer, da?» sa Laura til sin mann. Da kom den unge soldaten Seppo Sorjonen for å vaske sykevognene på toget, han hadde tilfeldigvis vært til stede da Loponen og Rosenius kjøpslo på perrongen. Han sa til Laura: «Mannen Deres solgte kua og kista til Vilkki, jeg kjenner fyren, han er avgjort en skurk.» «Nei, er det sant … medgiften og brudeutstyret og alt?» Loponen sa i en litt trett tone: «Hei du, soldat, du må bare se og få vaska de vognene, ellers blir du stilt for krigsrett.» Loponen sa til kompisen sin: «Hu derre Laura er litt knølen, for hu har ikke vent seg til disse greiene ennå.» Så kom de til Uleåborg via Kontiomäki. Der viste Loponen vielsesattesten sin til krigspolitiet og fikk innreisetillatelse til Rovaniemi, hvor han forsvant og var ute på egen hånd hele dagen. Laura satt og ventet på stasjonen, hvor det var fullt opp av tyske soldater. Den unge bruden syntes det var nitrist 16