Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s. 1 av 175)

Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 2 av 175)

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s. 3 av 175)

Arto Paasilinna

Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting OVERSATT FRA FINSK AV ELLEN HOLM STENERSEN, MNO

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 4 av 175)

ARTO PAASILINNA: Harens år (2004) Den ulende mølleren (2006) De hengte revenes skog (2006) Kollektivt selvmord (2007) Den elskelige giftblandersken (2008) Den senile landmåleren (2009) Tordengudens sønn ( 2010) Prosten og hans forunderlige tjener (2010) En lykkelig mann (2011) Alle bøkene finnes etter hvert i pocketutgaver

Originalens tittel: Volomari Volotisen ensimmäinen vaimo, ynnä muuta vanhaa tavaraa.

Copyright © Arto Paasilinna and Werner Söderström Ltd. WSOY First published in Finnish by Werner Söderström Corporation i 1994, Helsinki, Finland Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pößneck 2012 ISBN 978-82-03-21638-1

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s. 5 av 175)

Innhold

Forfaderens knebel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krigsbrudens giftering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mannerheims gebiss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Feltlotten Laura Loponen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Spiralkjøleren for blåmelk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nätti-Jussis korketrekker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tømmerlokomotivets fløyte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tarzans badebukser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Snorre Storherjes siste runestein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gyngestolen fra Tavastland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Slavemorens melkeflaske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Likbrettet fra Sompio . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lenins skinnlue . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den transilvanske fyllehunden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den ungarske vinpressen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Récamier-sofaen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Giljotinen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den arabiske kalebass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tvaren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bombekasteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den gales trekopp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jesu nøkkelben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pavens bjeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den røde oberstens skjelett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Europas eldste fittehår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den hellige Katarinas kors . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Klokka fra Maria Teresias kapell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Selfangstskuta fra Vasa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5

7 11 19 26 31 39 45 50 56 63 72 79 84 90 98 104 108 114 120 123 131 136 141 147 152 156 163 171

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s. 7 av 175)

Forfaderens knebel

Ti ville okser kom trampende gjennom tunet hos blikkenslager Väinö Volotinen så fråden sto om mulen på dem. Tordenværet var sommerens heftigste, og lynet hadde slått ned i bølingen.

«Mamma, kom og se med en gang!» hylte ungene inn i kammerset hvor Volotinens hustru nettopp lå og fødte sitt yngste barn. Til tross for at Siiri Volotinen hadde sterke veer, kom hun seg opp av barselsenga og slepte seg nysgjerrig bort til vinduet.

«Tordenværet har gjort dem helt gærne,» sa hun og gikk tilbake til senga igjen for å føde videre.

Og så kom lille Volomari til verden i midten av juni 1942 hjemme hos blikkenslager Väinö Volotinen og hans hustru Siiri i Tammela i Tavastland. Siiri begynte å få veer om formiddagen, og de pågikk i noen timer. Henimot kvelden ble det et voldsomt tordenvær. Siiri hylte og tordenen rullet over himmelen idet Volomari stakk hodet fram. Lynet slo ned og drepte en av stutene i naboens bøling i samme øyeblikk som den nyfødte skrek sitt første skrik.

Lykkelig er den som blir født inn i familien til en slik blikkenslager, som elsker barn og samler på gamle ting. I dette ligger det en klar balanse. Det nyfødte spedbarnet og de gamle museale gjenstandene kler hverandre, historien og framtida går hånd i hånd.

Barselkvinnen var 49 år gammel, mannen hennes et par år 7

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 8 av 175)

A RT O P A A S I L I N N A

eldre. De hadde flere barn fra før som alle var over ti år gamle, så Volomari tilbrakte hele sin barndom sammen med mennesker som var mye eldre enn ham selv. Det gjorde den lille gutten trygg og lærte ham samtidig å tenke som en voksen fra første stund.

Han ble oppkalt etter hurtigløperen Volmari Iso-Hollo, som hadde tatt gull på 3000 meter hinder i OL i 1932 i Los Angeles, og både gull på 3000 og bronse på 10 000 meter i OL i 1936 i Berlin.

Mens de andre fedrene i Tammela spikket treleker, laget Volomaris far leketøy av blikk. De andre guttene lekte med vannhjul av tre i bekken, men Volomaris far lagde ordentlig fine turbiner av kobberplater, og skovlene skinte og glitret mens de snurret rundt i strykene. I trærne i hagen hang det fuglekasser av blikk. Småfuglene hos familien Volotinen hadde en helt spesiell klangbunn for sangen sin.

Volomari ble begunstiget med mye kjærlig omsorg. Han fikk et blikkpennal til å ha med seg på skolen. Familien Volotinen hadde en fast melkeleverandør, og når Volomari skulle hente melk, hadde han med seg et lite spann som pappaen hans hadde fortinnet, så det var skinnende blankt. Volomaris bue var av galvanisert blikk, og meiene på kjelken hans var av rustfritt stål.

Volotinens torp lå ved en bekk i utkanten av bygda. De hadde noen få sauer, og i enden av huset var det et lite blikkenslagerverksted. Der likte lille Volomari seg, der fikk han lov til å lage småsaker av blikk, han fikk lodde med loddebolt og lage forskjellige blikkesker og blikkspann. Far bidro med råd og dåd.

På veggen i stua tikket en gammel klokke som moren hadde arvet. Den var vanvittig verdifull. Familien hadde også samlet og tatt vare på en rekke andre eldgamle gjenstander: en kiste fra 1700-tallet som var full av alskens gamle ting, øverst lå en munnladet hakebøsse og et par sverd fra trettiårskrigen, fra den gangen kavalleristen og hakkapelitten Stepan Volotius fra 8

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s. 9 av 175)

V OLOMARI V OLOTINENS

FØRSTE KONE

Tammela hadde kriget i det fjerne Rhinland. De finske soldatene hadde fått dette oppnavnet fordi de hadde ropt hakkaa päälle, hogg på!

I skjulet var det bevart en gammel kirkeslede som Tammela bygdemuseum hadde spurt om de kunne få, men familien Volotinen ville ikke gi den fra seg. Det var også noen kjerner der fra forrige århundre og minst tjue forskjellige osteformer som Volomaris mor brukte av og til når hun skulle lage sin velsmakende geitost. Blikkenslagerens familie satte pris på gamle ting, far og mor sa at de var som brev fra døde mennesker, og hver og en av dem hadde sin egen historie å fortelle. Gamle ting har en gang vært nye – faren mente at man kunne se på dem at gamle dager var for ikke så veldig lenge siden. Nå for tida blir tingene utslitt fortere enn de ble før, og tida raser av sted i et helt annet tempo enn før.

I en skuff i skatollet lå det en snodig tjue centimeter lang knebel av asketre. Den hadde spor til lærreimer på begge sider, og midt på var det merker etter en tanngard, de gikk dypt inn i veden. Tanngarden hadde tilhørt forfader og hakkapelitt Stepan Volotius og ble avsatt da høyrebeinet hans ble kappet av under erobringen av Kronenburg slott under trettiårskrigen.

Knebelen ble stukket inn i munnen hans og festet med lærreimer som ble bundet i nakken, og mens beinet hans ble amputert ved låret, kunne han bite tennene i treet, og feltskjæren trengte ikke høre hvordan han vrælte.

Da den enbeinte forfaderen kom haltende til Tammela for lenge, lenge siden, hadde han hatt med seg knebelen som et personlig krigsminne. Heldigvis fikk han aldri mer bruk for den, for Stepan Volotius døde av alderdom i Finland. Volomari prøvde av og til å ta knebelen i sin egen munn. Svetten piplet fram i pannen mens han tenkte seg at hans eget bein ble sagd av og fire hardhendte våpenbrødre holdt ham i armer og bein så han ikke skulle klare å komme seg vekk fra feltskjærens klør.

En brann gjorde slutt på den lykkelige barndommen i 1952, like etter olympiaden i Helsingfors. Det begynte å brenne i 9

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 10 av 175)

A RT O P A A S I L I N N A

verkstedet, og ilden spredte seg over hele torpet. Våningshuset brant ned til grunnen. Forsikringen dekket ikke det grann.

Alt gikk med, både nye og gamle ting, det lille de hadde av penger, og alle de enkle smykkene, selv om det ikke var rare greiene blikkenslagerens kone hadde å fiffe seg med: et par perlebånd, et forsølvet pannebånd, og døtrene hadde noen sløyfer som faren hadde dekorert med skinnende sommerfuglvinger av emaljert blikk.

Bare hakkapelitten Stepan Volotius’ knebel ble reddet fra ildens klør, for den befant seg tilfeldigvis i Volomaris lomme den dagen det brant. Det var så fryktelig å se på brannen at gutten var nødt til å stikke knebelen i munnen: Han bet så hardt i den at det ble spor etter hans egne små tenner, og han klarte å la være å gråte. Knebelen virket som den skulle. Volomari tenkte at når han ble stor, ville han begynne å samle på enda eldre ting som erstatning for alt det som hadde brent opp. Moren sa at det ikke handlet om ting nå, nå trengte de mat og klær.

Det var et hardt slag for familien Volotinen: Familien ble oppløst, barna fordelt i hytt og vær mellom slektningene, og faren døde av sorg samme år. Kona kom på det kommunale sykehuset, og det ble påvist at hun hadde forstørret hjerte.

Derfra ble hun sendt på gamlehjem da Volomari fylte seksten og skulle konfirmeres. Hun døde et år senere.

Men Volomaris gamle koselige tante i Tammela tok seg av gutten, hun sendte ham til og med på gymnaset, og så snart Volomari var ferdig med videregående, gikk han inn i hæren, og derfra dro han til Helsingfors, hvor han ble innskrevet på universitetet for å studere juss. Han begynte å arbeide i et forsikringsselskap på dagtid, slik at han kunne studere om kvelden. Så snart Volomari fikk sin første gasje utbetalt, kjøpte han seg en dress. Nå så han ut som en helt ekte forsikringsagent.

Tanten sendte ham matpakker fra Tammela, i hovedsak poteter og brød, og håpet at han var flink til å lese. Julen tilbrakte Volomari hos henne, og han hjalp til med å måke snø og hogge ved. Han opptrådte også som en troverdig julenisse.

10

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 11 av 175)

Krigsbrudens giftering

Sankthans 1942 ble sersjant Toivo Loponen og banevokterens datter Laura Lamuvaara smidd i hymens lenker. Bryllupet ble holdt i Jernbanearbeidernes hus i Haapamäki. Prost Hermanni Kortelainen viet dem, han var den gang en mann på nesten sytti år. Han talte beveget om krigen, da de hadde kjempet for å verne om fedreland og kristendom. Den hadde krevd fryktelige blodofre, men den gangen kunne man også høre kjærlighetens hete toner som tegn på at lykkeligere tider skulle komme. Prosten hadde tillit til at krigen skulle gå bra.

De tyske våpenbrødrene hadde nettopp erobret Tobruk i Nord-Afrika under kommando av marskalk Erwin Rommel, og på østfronten ble det utviklet nye former for militære operasjoner som var mer effektive enn de gamle.

«Selve føreren, Hitler, kom på besøk til vår egen marskalks fødselsdag i begynnelsen av måneden, så vi finlendere har all grunn til å være takknemlige mot den allmektige Gud Fader for at vi for en gangs skyld får lov til å kjempe sammen med en seierrik hær,» messet prosten og leste så bryllupsformularet for Toivo og Laura.

Det var ganske mange til stede: banevokter Juuso Lamuvaara med hustru Emma og øvrige familie, noen andre jernbanearbeidere og venner. Men ingen fra forlovedens side hadde møtt fram, for han var frontsoldat og slekten hans var dessuten fåtallig og bodde spredt rundt i Finland.

Så satte Toivo Loponen en ring på brudens finger. Den var 11

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 12 av 175)

A RT O P A A S I L I N N A

uten inngravert navn, og han hadde laget den selv av lettmetall fra et fly. Loponen hadde gravd sin bunker i fedrelandets jord på Det karelske neset, ikke langt fra Lempaala; han hadde kjempet i 15. divisjon under generalmajor Hersalos kommando. En ung soldat som er med i en hard stillingskrig, har ikke råd til å sløse bort penger på gullsmykker, og et folk i krig kan heller ikke pynte sine bruder med gull. Alt edelmetall trengtes til krigsutrustning.

Vielsen var gripende og minneverdig. Jernbanepersonalets hornmusikkorps spilte en bryllupsmarsj, og den spenstige brudgommen førte sin vakre brud i bryllupsvalsen. Alle lurte på hvordan Laura hadde klart å få en så flott soldat på kroken. Sersjant Loponen var en livlig, men samtidig litt fjern ung mann, opprinnelig hjemmehørende i Vallgård i Helsingfors, men for tida hadde han sivil adresse hos en eldre søster i Joensuu. Under våpenstillstanden mellom vinterkrigen og fortsettelseskrigen hadde hun begynt som kafévertinne der.

Det gikk rykter om at Siiri Loponen var en hore som handlet på svartebørsen og som måtte ligge unna Helsingfors.

Før vinterkrigen hadde Toivo Loponen gått på lærerskolen i Jyväskylä, men da krigen kom, måtte han avbryte studiene. Etter underoffiserskurset ble Loponen utkommandert til befestningsarbeid på Det karelske neset, og så hadde det brutt ut en ny krig. I den hissigste angrepsfasen hadde Loponen ligget med halsbetennelse på et lasarett i Vasa, og først utpå høsten ble han nødt til å delta i stillingskrigen og leve i bunkerne ikke langt fra Lempaalasjøen på Det karelske neset.

Loponen var leder for en geværpatrulje, og hans militære grad var korporal.

For en initiativrik mann falt tida lang, han ble lei av å spille kort i det uendelige. En livlig brevveksling med finske ungmøer ga håp om bedre utsikter. Toivo Loponen sendte hyppige brev til hjemmefronten, mange i uka, og feltpostbudet kom slepende på sekker med svarbrev til den fuktige, tobakksinnrøykte bunkeren. Toivo Loponen ble forlovet for første 12

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 13 av 175)

V OLOMARI V OLOTINENS

FØRSTE KONE

gang i mars 1941, han dro på ferie, forlovet seg enda en gang samme vår like etter at isen hadde gått og for tredje gang neste høst.

Toivo Loponens popularitet var basert på et omhyggelig utpønsket brevoppsett: Først fortalte den tapre soldaten litt om seg selv i all beskjedenhet, om sin fedrelandsvennlige uselviskhet, så litt om sin utdannelse og dernest antydet han, uten å smøre på altfor mye, at han hadde utsikt til en relativt stor formue som han og hans kommende familie ville arve når krigen var vunnet. Så måtte han skrive lengselsfullt og panegyrisk om kvinnen, i en stil som gjorde at soldatens barske hengivenhet liksom skinte gjennom den enkle skjønnskriften og fikk mottakerens hjerte til å banke.

Det tok seg godt ut å avslutte med noen selvproduserte verselinjer, og i enkelte tilfeller kunne det passe å servere noen omhyggelig utvalgte og treffende sitater fra en og annen stor filosof.

Disse forlovelsene førte ikke til det resultatet som brudene ønsket seg, nemlig ekteskap, men forholdene varte så lenge krigen raste og presset fra fienden vedvarte, i påvente av bedre tider.

Uansett, forlovelser ble inngått, og brevene fra hjemmefronten kom med feltposten i strie strømmer. Ikke bare brev, men også pakker, mat, ulltøy, penger. Når Toivo Loponen hadde perm, hadde han iherdig samkvem med forlovedene sine, han dro til flere kanter av landet, han manøvrerte damene til soveværelsenes skyttergraver med sin trofaste skiltvakt i stram givakt, holdt rundt dem, hadde lykkelige netter. Gutten fra Vallgård, Toivo Loponen, hadde alltid vært en latsabb og et fyllesvin, og med alt presset som fulgte med krigen, var han blitt enda mer seig på flaska.

Hver gang korporal Toivo Loponen skulle på perm og treffe forlovedene sine, puttet han en sersjantuniformsjakke i ryggsekken, og den tok han på seg når han hadde kommet til hjemmefronten. Saken var nemlig den at Toivo Loponen 13

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 14 av 175)

A RT O P A A S I L I N N A

ikke hadde oppnådd mer enn korporals grad på grunnlag av sin utdannelse og sine prestasjoner i krigen, noe som for så vidt ikke var så dårlig det heller, men han syntes ikke selv at det var noe særlig. Det var finere å opptre som sersjant, i det minste når han var på perm, for graden hadde en positiv effekt på kjærestene.

Når så sersjant Loponen kom tilbake fra perm, ble han korporal igjen. I all stillhet stakk han sersjantjakka tilbake i sekken, men når han hadde perm, var han alltid minst underoffiser, og av og til når han var litt på en snurr, kunne han til og med opptre som rittmester, som tilsvarer kapteins grad i infanteriet. Kragespeilene for offiserer hadde Toivo Loponen tatt fra uniformen til en rittmester som hadde falt i krigen, for han tenkte at han hadde mer bruk for dem enn den døde kapitulanten.

Etter seks forlovelser bestemte korporal Toivo Loponen seg omsider for å treffe sitt valg. Sankthans 1942 tok han banevokterens datter, Laura Lamuvaara, til hustru. Laura var en pen landsens pike fra Haapamäki, et godt og tillitsfullt menneske. Lauras far hadde lovet dem en drektig ku som medgift. Hos banevokter Juuso Lamuvaara sto to kuer og drøvtygde i vaktstuens uthus, og en av dem skulle Laura få. Toivo og den kommende svigerfaren hadde en alvorlig samtale om at så snart han hadde fullført sin eksamen på lærerskolen i Jyväskylä og skaffet seg en egnet lærerpost når freden kom, så ville kua gi det unge paret et nyttig tilskudd i kosten: melk på bordet og saltkjøtt i buttene i lærerboligen om høsten. I januar 1942 så det ut som om krigen ikke skulle vare så lenge, og ledige lærerstillinger var det flust med, iallfall i det nyerobrede Øst-Karelen, hvor det bodde titusener av uskolerte, nye finner i områder som var forurenset av russisk kultur.

Laura hadde også en tung kiste, full av skatter, og den hadde Toivo undersøkt grundig og ømt.

Dermed ble det bryllup, og like etter sankthans ble kua leid 14

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 15 av 175)

V OLOMARI V OLOTINENS

FØRSTE KONE

til stasjonen og sto og rautet i kuvogna, brudekjolen ble lagt pent sammen og puttet ned i kofferten, og for å spare, redde de opp til brudesenga i den andre enden av vogna. Det var jo en slags bryllupsreise – meningen var å ta med kua til Toivos søster i Joensuu, hvor hun var kafébestyrer og det var mangel på frisk melk.

Kua jortet og Laura melket den, men Toivo hadde med sine egne drikkevarer. Han lallet lykkelig og pussa, lå i kuvogna, sov og pimpet. Lykken varte ikke så langt som til Joensuu engang, for allerede på stasjonen i Pieksämäki traff Toivo Loponen en gammel kompis fra Vallgård-tida, en soldat som het Vilho Rosenius og var utkommandert til å stå i vaktpatruljen på stasjonen. De mimret om gamle dager i Vallgård og avtalte i samme slengen at kompisen også skulle sørge for at medgiftskua ble ekspedert til Loponens søster i Joensuu på egen hånd, slik at det unge paret kunne flytte fra den stinkende brudesenga og over i passasjervogna. Samtidig skulle kompisen også se etter Laura Loponens kiste, de to elskende ville klare seg fint med bare kofferten, når de nå bestemte seg for å fortsette turen via Uleåborg til Rovaniemi.

Lappland hadde alltid hatt en egen tiltrekningskraft på sersjant Toivo Loponen, for han hadde lengtet etter åpne landskaper mens han led under krigens redsler.

Da Toivo Loponen stakk pengene for kua i lommeboka si, tenkte han at med den kapitalen kunne han få en god start lenger nord, han kunne dra over grensen til Sverige og bli asylsøker, og hvis det ikke var mulig, kunne han alltids dra til de uendelige ødemarkene i nord og bli en av gutta på skauen.

Toivo antok at han ville klare seg bra hvis han gjemte seg i ødemarka til krigen tok slutt, særlig hvis han sparte på skillingen og levde av naturens gaver: laks, reinsdyrkjøtt, sopp og bær. Hustruen kunne den unge herren imidlertid ikke ta med seg dit. Men han hadde jo tid til å fundere på hvor han skulle gjøre av henne.

Laura Loponen melket kua og fôret den før de dro til Lapp15

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 16 av 175)

A RT O P A A S I L I N N A

land. Mens hun ga den høy, hørte hun hva de to mennene snakket om på Kiuruvesi stasjon. Det satte en støkk i henne: «Du kan da ikke mene det. Det er for risikabelt.»

«Vi er pukka nødt. Først til Sverige og så ut i skauen. Satan, jeg støtter ikke kapitalistene og fascistene.»

«Hvor skal du gjøre av kona?»

«Nå har’a vel lært at kjærligheten ikke er noen dans på roser.»

Laura åpnet døra til kuvogna og spurte hva de snakket om.

Vilkki stakk brennevinsflaska inn på brystet og så litt flau ut, men den unge ektemannen bare flirte på sin typiske, gutteaktige måte og sa: «Vi sitter og lurer på om vi skal starte hotell og restaurant i Äänislinna når krigen er over. Vi kunne kalle stedet «Onegas håp». Rosenius har jo gitt oss forskudd. Nå drar vi nordover på en kombinert studie- og bryllupsreise, ikke sant, kjære Laura?»

«Skulle ikke du bli lærer, da?» sa Laura til sin mann.

Da kom den unge soldaten Seppo Sorjonen for å vaske sykevognene på toget, han hadde tilfeldigvis vært til stede da Loponen og Rosenius kjøpslo på perrongen. Han sa til Laura: «Mannen Deres solgte kua og kista til Vilkki, jeg kjenner fyren, han er avgjort en skurk.»

«Nei, er det sant … medgiften og brudeutstyret og alt?»

Loponen sa i en litt trett tone: «Hei du, soldat, du må bare se og få vaska de vognene, ellers blir du stilt for krigsrett.»

Loponen sa til kompisen sin: «Hu derre Laura er litt knølen, for hu har ikke vent seg til disse greiene ennå.»

Så kom de til Uleåborg via Kontiomäki. Der viste Loponen vielsesattesten sin til krigspolitiet og fikk innreisetillatelse til Rovaniemi, hvor han forsvant og var ute på egen hånd hele dagen. Laura satt og ventet på stasjonen, hvor det var fullt opp av tyske soldater. Den unge bruden syntes det var nitrist 16

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 17 av 175)

V OLOMARI V OLOTINENS

FØRSTE KONE

å være alene, hun var trett, hadde ikke mat, og mannen hennes hadde forduftet og etterlatt henne et sted hvor alle var fremmede. Hun visste heller ikke hvor de skulle dra videre.

Ektemannen kom ikke og reddet henne før langt utpå natta.

Han hadde med seg tre tyske soldater, en av dem var iallfall offiser. De kjørte i en svart personbil. Toivo ga bruden sin en klem, og alt tegnet til å bli bra igjen. Tyskerne ga Laura to bokser kjøtthermetikk, tobakk og sjokolade. Laura var nesten på gråten fordi Toivo hadde forlatt henne på den måten.

Hun var dødstrett og spurte hvor hun skulle sove. De hadde ikke hatt noen ordentlig bryllupsnatt engang, bare sovet i kuvogna sammen med kua. Det var ikke så veldig romantisk akkurat.

«Ikke vær bekymret, jeg har skaffet et fint overnattingssted, men nå må jeg dra og ordne med noe. Jeg kommer og henter deg i morgen tidlig.»

Før Toivo gikk, sa han: «Ta på deg brudekjolen før du skal legge deg, litt sånn til ære for festen, de folka her kan sette pris på det.»

«Ikke dra da, Toivo min!»

Ektemannen forsvant imidlertid. Laura ble dyttet inn i tyskernes bil. Da tenkte hun at dette ekteskapet ikke var helt som det skulle, sånn skal man ikke behandle kvinner. Laura strittet hardt imot da tyskerne tvang henne i baksetet på bilen, hun rev og klorte og gjorde dem så rasende at hun fikk juling. Det ble gråt og tenners gnissel, det ene vinduet i bilen ble knust, og først da de kom til gårdsplassen utenfor Pohjanhovi hotell, klarte hun å stikke av. Hele natta satt den unge kona bedrøvet ved bredden av Ounaselva og hutret, og hun ble enda mer rasende da sola ikke gikk ned så hun kunne være for seg selv, medtatt som hun var. Om morgenen marsjerte Laura Loponen til lensstyrelsen og fortalte om alt det skrekkelige som hadde hendt på bryllupsreisen, og de ga henne en billett og litt mat.

Beskjemmet ringte Laura Loponen fra Uleåborg til sin far i 17

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 18 av 175)

A RT O P A A S I L I N N A

Haapamäki og sa at hun ville dra til fronten og bli lotte. Hvor som helst.

«Ekteskapet er annullert. Jeg orker ikke komme hjem.

Toivo solgte kua og medgiften i Pieksämäki til en som het Vilkki. Hils mor og si at jeg har vært en idiot, og jeg vil aldri gifte meg mer.»

Laura Loponen tok av seg gifteringen av lettmetall, og i fortvilelsen tenkte hun først at hun bare skulle hive den, men så puttet hun den i håndveska. Hun bestemte seg for å beholde den som et bittert minne om en svikefull mann, for at hun aldri skulle rote seg borti noe sånt mer.

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 19 av 175)

Mannerheims gebiss

Sommeren 1962 fortsatte nedrustningsforhandlingene i Genève.

I fransk Algerie og Sørøst-Asia var det store uroligheter. I Finland hadde juni vært kaldere og mer regnfull enn vanlig, men det bekymret ikke Volomari Volotinen. Han var allerede blitt tjue år gammel, studerte juss ved universitetet og hadde forsøksvis begynt å ha følge med noen jenter, noe han var temmelig sugen på.

Volomari finansierte studiene ved å jobbe som forsikringsagent, han levde et forholdsvis regelmessig liv, drakk ikke særlig mye og ranglet heller ikke utover natta. Likevel klarte han å miste sin jomfrudom med velvillig assistanse fra en viss Riitta Ronkainen. Hun var studiekamerat, datter av advokat Fredrik Ronkainen, av fint folk, en langbent, brunhåret skjønnhet.

I juni spanderte Riitta en tur på ham på innsjøen Päijänne, hvor den russiskproduserte luftputebåten Tehi hadde begynt å gå i turisttrafikk. Det var litt av en balje. Skroget kom helt opp av vannet og understellet sneiet så vidt nedi bølgene når den fór av sted i 40 knop over Päijänne. Den bråkte som et uvær, og Volomari oppfattet ikke hva Riitta sa da hun ropte noen kjærlige ord inn i øret hans. Var det et frieri?

Han og Riitta drømte om en felles framtid, sitt eget advokatkontor, familie, tv og bil. Etter turen til Päijänne foreslo Riitta at de skulle ta en sykkeltur på kontinentet, for eksempel til Sveits, og bli hemmelig forlovet der. Volomari syntes det var en god idé, særlig siden Riitta lovet å betale reisen 19

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 20 av 175)

A RT O P A A S I L I N N A

for begge to. De ville vel kanskje lære seg litt språk også på et par uker i Alpene, tenkte Volomari. Så dro de av sted, tok båten til Stockholm og fløy med et helt ordentlig jetfly til Sveits.

I Zürich kjøpte de en brukt tandemsykkel. Volomari satte seg foran og styrte, og Riitta satt bak. De begynte å sykle sørover, mot fjellene. Gårdene var velholdte og landskapet majestetisk, men enkelte steder var landeveiene håpløst bratte.

Kyrne rautet på fjellbeitene, sola skinte og Volomari lyttet lykkelig til den lårfyldige Riittas pesing bak ryggen sin. De unge snakket tysk sammen, bortsett fra i de bratteste motbakkene, hvor de gikk over til finske besvergelser.

De tilbrakte en herlig natt i telt ved Vierwaldstättersjøen, men da turen fortsatte oppover mot fjellet, hvor det var kaldt og blåste surt selv om det var midt på sommeren, og det attpå til begynte å regne, ble stemningen anspent. Det var nesten håpløst å finne et jevnt underlag til teltet i de bratte liene. På en eng hvor Volomari prøvde å sette opp teltet, så de et landlig paringsforsøk; i en krøtterflokk var det en ku som tilfeldigvis var brunstig, og oksen, som fulgte sine naturlige instinkter, tok sats og prøvde å gjøre jobben sin. Enga var såpass brattlendt at både oksen og kua mistet balansen og datt midt under bedekkelsens klimaks. Det ble en fryktelig rauting og uling da kreaturene rullet nedover lia mot landsbyen. Der tok en flokk rasende menn fatt i oksen og ga den juling, og den skuffede kua ble leid inn på fjøset for å roe seg ned.

Om natta var det fuktig og ikke særlig behagelig i teltet.

Overklassepiken fant fort ut at det primitive friluftslivet ikke var noe for henne, og hun likte heller ikke å reke rundt på den måten. Hun ble irritabel og lengtet hjem. Volomari prøvde å gjøre det han kunne for at forholdene skulle bli bedre. I en alpelandsby satte han opp teltet i den innerste, skyggefulle kroken av steingjerdet rundt en kirkegård, men det gjorde ikke Riitta særlig mye gladere. Selv om teltplassen nå lå på flatmark, fikk hun ikke sove i skogen av gravstøtter. Og da 20

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 21 av 175)

V OLOMARI V OLOTINENS

FØRSTE KONE

kirkeklokkene slo hver halvtime, ble de to unge krakilske og begynte å krangle.

Omsider kom de til den første jernbanestasjonen, som var Wassen. Volomari prøvde å få tandemsykkelen inn på toget, men den var altfor lang, så det gikk ikke. Da gikk Riitta Ronkainen om bord på toget med blærekatarren sin, og overlot Volomari og sykkelen til de svingete serpentinveiene. Volomari hadde ikke råd til å følge etter, så han slepte seg med skaberakket over Alpene og kunne omsider sykle nedover mot Genève. Nå sluttet det å regne, fuglene sang, sykkelen suste i svimlende fart ned fjellveiene. Det var godt å være til, og det var ingen som sutret.

Det var lett å få haikere til å sykle med på baksetet, rødmussete jenter og sjenerte gutter som bar på potetsekker, en og annen gubbe som stinket sprit og løk. I en landsby i Rhônedalen i nærheten av Genève tok Volomari opp en ny haiker, en sveitsisk nonne. Søster Ester, som var litt oppi årene, drasset med seg en tung bastkurv med femten vinflasker som hun hadde hentet på en vingård like ved. Klosteret dyrket ikke vin selv, men konsentrerte seg om blomster og grønnsaker. Ester var en sprek syklist og nokså pratsom til nonne å være. Hun fortalte at hun tilhørte benediktinerordenen, som var grunnlagt i år 529 og var basert på læren til Benedikt av Nursia. Søsteren ble henrykt da hun fikk høre at Volomari var finsk. Hun fortalte at hun like etter andre verdenskrig hadde vært sykepleier i Glion sur Montreaux, hvor også den finske marskalk Carl Gustav Mannerheim hadde oppholdt seg den gangen.

«Han var jammen en stilig herremann! Folk så veldig opp til Mannerheim i Sveits, siden han hadde kjempet så heltemodig i vinterkrigen,» mintes søster Ester.

Mannerheim var en lang og skinntørr fyr, som ofte hadde spasert på stiene rundt sanatoriet i Val-Mont, som regel alene, men av og til sammen med en grevinne eller en finsk offiser.

Nonnen fortalte stolt at hun hadde hatt en enestående anledning til å assistere da den finske feltherren skulle ha nytt 21

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 22 av 175)

A RT O P A A S I L I N N A

gebiss. Hun ble bedt om å komme til hotellet for å hjelpe til med å ta en avstøpning av munnen hans. Selv om pasienten syntes det var ubehagelig, hadde han ikke satt seg til motverge, men lydig latt dem helle den uappetittlige støpemassen inn i munnen, slik at de kunne lage støpeformen til gebisset.

«Han åpnet munnen på vidt gap slik som stormenn og herremenn pleier å gjøre, på en stilfull og effektiv måte,» mintes nonnen vemodig.

Da den nye tannprotesen var ferdig og ble satt på plass, hadde Mannerheim bedt dem om å ødelegge den gamle. Han ville ikke at noen skulle få vite at han hadde protese i overmunnen. I memoarene sine har Mannerheim aldri fortalt at han ikke hadde en eneste tann igjen i overkjeven. Han nektet legene å avsløre dette faktum. Sannsynligvis tenkte han at en tannløs feltherre ikke ville vekke tillit hos troppene.

Visstnok ble Mannerheims tenner trukket ut for at de ikke skulle være i veien for den første protesen, som han hadde fått i sykevogna på et tog under den russisk-japanske krig i 1905, i det fjerne Østen, enten i Harbin eller i Mukden i Kina.

Søster Ester bremset ved en spesiell vingård og ba Volomari om å svinge inn til den. Hun sa at hun måtte gå og late vannet mellom druerankene. Siden det var så varmt, hadde hun drukket mye.

Da hun hadde utført sitt ærend i vingården, kom hun tilbake og satte seg på baksetet på tandemsykkelen og tråkket videre med nye krefter. Hun fortalte mer om Mannerheims tannpleie, at den sveitsiske tannlegen ikke hadde adlydt pasienten; Mannerheims slitte gebiss ble ikke destruert, men lagt på sprit og satt i en glassvitrin, som sto i doktorens mottakelse. Neste vinter ble det oppdaget at en slyngel hadde kommet om natta og drukket opp spriten og kastet de historiske tennene i søplekassa. Søster Ester fant dem der og tok dem med til klosteret, hvor de ennå befant seg i god behold.

Volomari syklet sammen med henne til klosteret, og samme dag dro han videre til Val-Mont. Bygningen var ennå sanato22

T YPE-IT AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 23 av 175)

V OLOMARI V OLOTINENS

FØRSTE KONE

rium, hvor velstående pasienter oppholdt seg for å få behandling for sine sykdommer. Det var en fireetasjers bygning av stein, litt dyster og med et bratt saltak tekket med takstein.

Den unge studenten hadde ikke råd til å ta inn der, men ingen nektet ham å stikke innom. Da Volomari fortalte at han var fra Finland, fikk han lov til å kikke inn i Mannerheims soverom, som da tilfeldigvis sto tomt. Møbleringen var meget enkel, den stammet nok helt fra marskalkens tid. Fra vinduet var det vakker utsikt mot sør.

I Val-Mont slo en tanke ned i Volomari Volotinen: Tenk om han kunne skaffe seg det gebisset som søster Ester hadde.

Egentlig var det jo en finsk nasjonaleiendom. Dermed syklet han ned igjen i dalen på tandemsykkelen sin og banket på klosterets port. Han måtte skjerpe sine språklige ferdigheter da han skulle forklare abbedissen hva han ville. Omsider fikk han snakke med nonnen han kjente. Han gikk rett på sak og foreslo en ærlig byttehandel: Klosteret skulle overlate Mannerheims gamle gebiss til ham, og han på sin side skulle gi nonnene den solide tandemsykkelen.

Abbedissen måtte innrømme at klosteret trengte nettopp et slikt fremkomstmiddel, de hadde ikke egen bil, bare en gammel motorsykkel med sidevogn som hadde det med å streike, og nonnene kunne ikke fordra den. Så for den saks skyld var byttehandelen svært velkommen. En helt annen ting var om de kunne bruke den avdøde feltherrens tenner som handelsvare. Av religiøse grunner kunne nonneklosteret overhodet ikke tenke seg å foreta en makaber handel med deler av en menneskekropp.

Volomari tok sitt eget gebiss ut av munnen og hevdet at det ikke var hans kjøtt eller blod, men bare bakelitt eller plast.

Gud ville sikkert ikke ta det ille opp om Volomari solgte det eller byttet det bort eller kastet det.

Saken var ikke fullt så enkel. Abbedissen minnet ham om at Gud hadde skapt mennesket i sitt eget bilde, og dette bildet burde man ikke selge, aller minst etter døden. Gebisset var 23

T YPE-I T AS, 01.12.2011 ORDRE: 24498 (s . 24 av 175)

A RT O P A A S I L I N N A

en vesentlig del av et menneskes ytre form, altså Guds bilde, selv om protesen var laget i etterhånd av livløst materiale og så satt inn i en menneskemunn.

Det teologiske problemet var ytterst komplisert. Omsider fant de ut at de skulle anmode Vatikanet om en uttalelse. Volomari Volotinen hadde tenkt å gi opp og dra, for en brevveksling med Roma ville sikkert ta uker, og han hadde ikke råd til å bli i Sveits og vente på Vatikanets avgjørelse om hvorvidt Mannerheims gebiss kunne brukes som handelsvare. Abbedissen løste imidlertid saken i all enkelhet ved å løfte opp telefonrøret og bestille en rikstelefon til Roma.

«Vi har løpende kontakt med pavestolen, denne saken vil snart bli avgjort,» forklarte hun.

En time senere hadde de Vatikanet på tråden og kontakt med avdelingssjefen på kardinalkontoret som hadde ansvar for slike saker. Det var en irsk biskop, som umiddelbart ga dem tillatelse til å bytte det før nevnte marskalkgebisset med tandemsykkelen. Den hellige stol mente at feltherrens gebiss var vanlig protesemateriale og ikke egentlig hørte til menneskekroppen, og man kunne gjerne bruke det som handelsvare.

Saken hadde vært en helt annen hvis det hadde dreid seg for eksempel om Jesu gebiss, men så vidt man visste, var tannproteser ennå ikke oppfunnet i Kristi levetid. For påkommende tilfellers skyld ble det også opplyst fra Vatikanet at helgeners gebisser også var hellige, og man kunne ikke selge dem eller bruke dem i byttehandel, men når det gjaldt ukanoniserte tyggeredskaper, var det ingen restriksjoner.

Siden det var så lett å få forbindelse med Vatikanet, tok Volomari Volotinen mot til seg og benyttet anledningen til å spørre biskopen om han kunne få sende pave Johannes XXIII en hilsen fra alle finner. Selv om Finland var et luthersk land, fulgte man med på den hellige stols forehavender med velvillig interesse, hevdet Volomari. Biskopen lovet å hilse til paven og ønsket lykke og fremgang med det jordiske slitet og strevet både til de finske vennene og de sveitsiske nonnene.

24