Thure Erik Lund_En trist og dum historie

En trist og dum historie

Thure Erik Lund

En trist og dum historie Roman

THURE ERIK LUND Tanger, 1992 Leiegården, 1994 Zalep, 1995 Grøftetildragelsesmysteriet, 1999 (revidert utgave 2000) Om naturen, 2000 Compromateria, 2002 Elvestengfolket, 2003 Forgreininger, 2003 Språk og natur, 2005 Uranophilia, 2005 Inn, 2006 Straahlbox, 2010

© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,8/13 pkt. Stempel Garamond-Roman hos Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2011 ISBN 978-82-03-35082-5

Kap 1

Jeg må snart begynne å oppføre meg normalt. Må begynne å si tingene rett ut. Og jeg må snart erkjenne at jeg er en såkalt eldre mann, og at jeg derfor, i det minste, må være litt mer i ett med navnet mitt, Eugen Hanssen, for å bli meg selv. Og jeg må snart innse at samlermanien ikke har ført noe godt med seg. Jeg må begynne å oppføre meg normalt, og tenke enklere og mer menneskelige tanker. Helt siden jeg var 24 år har jeg haiet rundt og tenkt eksentriske tanker, gjennom samlermanien, i den tro at det hadde noe godt i seg, og det må det bli en slutt på. Jeg orker ikke dette her mer. Alt er en lidelse. Det har bare blitt verre og verre. For det er denne virkeligheten som gnager, ikke forfra som før, men innenfra.

Jeg trodde jeg når som helst bare kunne gå tilbake til virkeligheten, og være en vanlig mann, og bare liketil utbryte: Her er jeg. Jeg er som dere. Se hva jeg har gjort, hva jeg har tilført verden. Er ikke det nok?

Men det var ikke mulig. Disse årene med samlegalskap og eksentrisme har gjort meg forskrudd. Jeg har lært meg å tilstrebe det paradoksale, mangfoldige, fiktive, uklare og ubegripelige. Så altså; nå må klarhet, nøkternhet, realisme, alvorlighet være retningslinjene. Jeg må prøve å forstå tilværelsen. Og jeg må si det som det er. Men det er ikke så lett å komme inn i den enkle og alminnelige eksistensen.

Fordi jeg i så lang tid omformet eksentriske tanker ved å anskaffe meg de merkverdigste gjenstander, var det et visst 5

thure erik lund

sammenfall mellom den indre og ytre verdenen, og jeg følte meg derfor normal. Men det var en selvutslettende drift i det, drift mot eksentrismens grenser. Den eneste måten jeg kunne virkeliggjøre eksentrismens logiske fundament på, var å fortsette å samle på de sjeldneste og underligste ting, og således være innehaver av en stadig voksende samling av antikviteter, rariteter og naturartefakter. Først da, som praktisk utførende vekstfilosof, kunne jeg kjenne på «virkeligheten». Det var jo sånn jeg var inne i verden, og var en uavkortet del av den. All slags glede og urettferdigheter så jeg ytre seg gjennom tingene. De var forståelige, markante, betydningsfulle.

Alle historiene jeg kom inn i, bare ved å eie noen fysiske minner. Dypsindige, enkle, triste, komplekse, og dumme. Dette forholdt jeg meg til. Samlingen vokste. Og der var jeg. Stadig dypere i det eksentriske. Først da levde jeg. Å være i det sjuke spennet. Aldri en vanlig dag, en normal tanke, eller noe enkelt og allment. Ikke en eneste gang virkelig bli forstått av såkalt alminnelige mennesker. Men i stedet bli respektert av andre samlere og galninger. Og derfor: Jeg måtte i lang bare fortsette å samle. Og derigjennom: Hele tiden igjennom å måtte si og tenke underlige ting, være tvunget til å tenke de mest eksepsjonelle tanker, bare fordi jeg i så lang tid har vært omgitt av en ubegripelig mengde merkverdige ting. Derfor måtte jeg anskaffe meg enda flere ting, jeg merket hva for en kraft det ga meg. Følgelig har jeg alltid stått i fare for å havne i forskrudde samtalesituasjoner, bare på grunn av disse gjenstandene, og geleide meg selv ut i intense og langvarige monologer, som egentlig var fullstendig avslørende, særlig overfor Andrea, min samboer i snart 25 år, og hennes venner, for jeg har det klistret i meg, at jeg hele tiden må prøve å få folk til å skjønne det jeg sier. Alltid fordi jeg skulle overgå de andre, i mer eksepsjonelle ting, tenke tanken lengst mulig, forfølge logiske mønstre inn i de svarteste abstrakter. Stadig kom jeg 6

en trist og dum historie

med de mest fantasifulle oppramsinger av ting. Samlegalskapen hadde fått meg til å tenke og snakke på en ytterst særegen måte. Jeg hadde et utømmelig reservoar av all verdens merkverdigheter å ta av bare jeg tenkte. Underlige ord og begreper strømmet ut av kjeften min. Aldri kunne jeg bare slappe av, bare se rundt meg, og fungere i normal menneskelig nærhet, og si og tenke alminnelige, rolige og fornuftige tanker, som folk kunne bryte inn i og føle et menneskelig alvor med.

Alltid måtte jeg vri disse tankene til. Straks jeg bare så vidt tenkte på noe alminnelig, klarte jeg ikke å utholde det, det ble straks en klamhet, noe svett og innsynkende i dette alminnelige som der og da truet med å manifestere seg. Aldri kunne jeg bare nøye meg med enkle ting, gjengi noe andre hadde sagt, og funnet det interessant. Aldri var noe av det andre sa og mente, dypt og langt nok tenkt. Det var ingen totalitet i det de snakket om. Det var så utilstrekkelig, jeg måtte gå videre med det de sa, se potensialet i ting, som ingen andre gjorde, og aller minst de som først hadde sagt dette her. Aldri var jeg fornøyd. Alltid oppsto det straks nye situasjoner, nye emner som måtte utdypes, nye gjenstander som skulle forklares, og det var en så forferdelig flukt i alt. Alltid måtte jeg flykte fra mine egne tanker. Kunne jeg enda la de snevre, eksentriske tankene bare modne seg, slik at jeg selv og mine tilhørere kunne bli vant til dem! Aldri kunne de forme seg naturlig etter tingene og verden rundt meg. Alltid hadde jeg denne utålmodigheten, som gjorde at jeg uopphørlig unngikk det menneskelige. Aldri forsto jeg at det alvorlige og seriøse var «realisme» per def, og derved var det eneste som kunne sies å være menneskelig.

Noe som jeg så klart ikke holdt ut. Jeg klarte ikke å være i ro der inne i eksentrismen min. Det vil si, det var jo ikke hensikten heller, jeg ønsket å komme inn i et stort livsløft 7

thure erik lund

med alt det ualminnelige jeg til stadighet tilegnet meg. På grunn av denne uroen kom eksentrismen min opp i stadige nye nivåer, og var derfor alltid ubegripelig, ikke for andre nødvendigvis, folk forsto kanskje alltid mer enn meg, men for meg selv, jeg var jo innlåst i det eksentriske, det særegne, det unike, og i tankeflukten som lå i alle de tingene jeg omga meg med, som gjorde at jeg syntes det de sa alltid var altfor enkelt og utilstrekkelig. Alltid var jeg så veldig i det jeg tenkte, og derfor hadde jeg aldri evnen til å se meg selv utenifra, se det latterlige i denne eksentrismen min, ved alltid å utsi og tenke og føle det ubegripelige og eksentriske. Derfor var det utilfredsstillende å tenke, siden jeg ble alene inne i langt framskredne tankeverdener. Da kjente jeg hvor farlig mine egne privatuttenkte formuleringer var, og forelsket meg i den revolterende kraften i dem, de var jo unike, originale og ukontrollerte. Prøvde jeg å forklare disse komplekse og utstuderte utsagn, med et enkelt språk, for Andrea, eller en ytterst sjelden gang for en av hennes venner, skjønte de allikevel aldri hva jeg snakket om, selv om de syntes det var humoristisk. Samtidig merket jeg hvordan jeg med slike taleøvelser ødela de finurlige tankeverdener ved å alminneliggjøre dem med vanlige, normale ord og vendinger. Dermed klarte jeg heller ikke å nå fram til noen.

Et par, tre mennesker sa at tankene mine var megetsigende.

De så nok bare konturene av mine tidligere megetsigenheter.

Men disse megetsigenheter var gjennom meg og mitt stakkato utpratingsmaskineri bare en uavkortet del av den uangripelige monolittiske formen jeg og min samlermani faktisk utgjorde, og som kastet sine skygger over enhver som prøvde å forstå hva jeg mente.

Men dette førte til at ideene og tankene mine, som hadde gitt en så særegen retning og form på samlingen, og som 8

en trist og dum historie

dermed var en intim del av samlingene, ble mindre verdt.

Det førte til at jeg også mistet respekten for mine teorier og megetsigenheter, og dermed til alle slags teorier og megetsigenheter, noe som igjen førte til at jeg heller ikke verdiget samlingen min så mye som før. Men det tok mine kritikere som bevis på at jeg vurderte alt menneskelig opp mot pengeverdier. De mente at ingen hadde eiendomsrett på ideer og teorier i utgangspunktet. Men da jeg lagde en såkalt overbygning på hele denne samlingen, i form av et museum, et hjemmelaget men allikevel stort uttenkt museum, nettopp for å gjenvinne de universelle verdiene i både tingene og i ideene, ville disse verdiene være tilgjengelige for andre mennesker, og således ville ideene mine bli forsterket og tydeliggjort til en slags unik verdensbygning. Hva med det, tenkte jeg, det måtte vel være et sjakktrekk.

Men da fikk jeg høre at jeg bare forstørret det problematiske som lå i min grunnholdning, og at alt var galt fra begynnelsen av. I det siste har jeg tenkt at det kanskje har vært tilfellet, at jeg herved må begynne å revurdere alt som har vært.

For jeg har med sterkere kraft fått høre at eksistensberettigelsen til alle disse tankene og megetsigenheter er grunnlagt i at vi alle utgjør et slags globalt åndsfellesskap. Så hvis du tror at du velger å stenge verden ute, fikk jeg høre, så innlemmes du bare inn i dine fiktive formodninger om å være utenfor. En perifer bekjent sa: For du, Eugen Hanssen, om du vil det eller ikke, er uansett tilsluttet denne store samtalen om verden, på en eller annen måte, som dreier seg om hvorledes verden er skrudd sammen, og som en rekke mennesker nå faktisk diskuterer, på forskjelligste vis. Det er så om å gjøre å holde en slik samtale i gang, og være bevisst sin rolle som både utenforstående og inkludert. For det kan hende at denne store omfattende samtalen, som en del hundretusener og millioner av mennesker over hele kloden deltar 9

thure erik lund

i, og som er kjedet sammen som en slags organisk intellektuell struktur, må karakteriseres som et rhizom, en uregjerlig knoppskytende struktur av menneskesinn, hvor brorparten så klart finnes i akademia, i tillegg til en stor uensartet mengde frie eksistenser, som kunstnere, diktere og livsfilosofer. Alle disse menneskene utgjør et åndsfellesskap, må man si, som ikke har noen retning, annet enn en rhizomisk vekst i alle humanismens tenkelige retninger, med en overordentlig stor mengde med utsagn, beviser, antakelser, hvor alt dette er helt sammenfiltret, til tross for all slags uenigheter og splid. Det er denne humaniteten som får den menneskelige verden til henge sammen, i et stort viderekommet forståelsessystem, et humanistisk livsprinsipp.

Selvfølgelig visste jeg om dette humanistiske livsprinsippet, og dette åndsfellesskapet. Jeg hadde i grunnen hørt tale om det hele mitt voksne liv. Jeg visste også hvor viktige de som sognet til dette humanistiske livsprinsippet mente å se seg selv, noe de på sett og vis var også, all slags lærde mennesker, intellektuelle, vitenskapsfolk, diktere, kunstnere, filosofer, alle var jo rasjonelle, seriøse mennesker. Jeg hadde helt fra ungdommen av blitt oppfordret til å søke tilslutning til denne gruppen, men noe bød meg imot, jeg tror det alt ganske tidlig utpenslet seg tanker om at jeg kunne prestere helt særegne, originale tanker nettopp hvis jeg sto utenfor alt og alle, og gjorde noe helt annet, og bare når det høvdes slik så skulle jeg begi meg inn på et av deres enemarker for å skaffe meg kun den nødvendigste kunnskap for å komme meg videre inn i mine prosjekter, som for meg på den tiden der, da jeg ble 24 år, antok å være en langt-tenkende eksistens, men som så småningom hadde vridd seg til som en hang til å måtte anskaffe meg de sjeldne og unike gjenstander.

I ungdomstiden og fram til jeg ble 24 år var jeg bare innom visse læresteder på aller nødtørftigste vis, før jeg så dro vekk 10

en trist og dum historie

fra det hele, og prøvde meg på en såkalt finansiell karriere, hvor jeg i begynnelsen lærte meg tre-fire språk sånn passe, samtidig som jeg fritt og planløst leste alt jeg kom over, slik at nyorganiseringen av min livsverdistruktur var anbefordret av mine planløse bevegelser i verden, og det oppsto etterhvert en fyldig ansamling av tankegjenstander, anekdoter, underlige kunnskapsbobler, skrøner, som ikke lot seg drive vekk, selv om jeg etterhvert begynte å arbeide hardt, og fikk blikket vendt den andre veien, mot den finansielle karrieren. Da merket jeg hvordan alt mønstret seg, gjennom en slags akkumulasjon, og som seinere ble til alt dette som jeg seinere våget å kalle for innsikter, dyptgående, smale, stikkende innsikter, men som deretter trengte seg videre inn i livet mitt som en litt lunefull opptatthet av det særegne. For jo dypere og lengre jeg tenkte på alt det unyttige og anekdotiske jeg kunne, så ble tankene underligere og mer fremmedartet, ofte på en helt annen måte enn forventet, og dermed begjærlige og ettertraktelsesverdige, ettersom disse innsiktene ble drapert av pengemessighet og en gryende samlermanisk tøtsj, da jeg på en måte fikk såkalt syn for sagn, jeg måtte få håndfaste beviser på alt det underlige og forskrudde og skremmende som jeg på den tiden hadde fått visshet i, noe som førte til at disse gjenstandene som var knyttet til disse nokså nådeløse og absurde innsiktene sånn i seg selv faktisk forvandlet seg straks jeg fikk dem i hende, og de ble dermed abstrakte, usynlige, tenkte. Den lille ansamlingen av merkverdige gjenstander jeg som 24-åring alt hadde fått skrapet i hop, ble etter en slik videre gjennomtenkning faktisk mer eller mindre levende for meg, de ble personifisert, de vridde seg, og de fortsatte å forvandle seg, jo mer jeg tenkte på dem, og jeg kunne bare makte å holde dem stabile i sinnet ved å ikke bare stadig navngi dem på helt nye måter eller flytte på dem, men også til og med kjæle med dem.

11

thure erik lund

Allerede som 24-åring hadde jeg altså fått øye på tingenes betydningseksplosive tilstand, og dermed deres fiksjonelle potensialitet, og jeg hadde ikke bare en langt framskreden men usynlig samlermani, men også et forhold til virkeligheten som må sies å være forvridd i all sin innsiktsfullhet, der alt jeg ser rundt meg, og som jeg kan fortelle om, har en helt annen overflate og form, enn det det utgir seg for, noe som selvfølgelig er grunnen til mine mange og store problemer nåtildags, som 56-åring.

Kap 2

Men kanskje kunne det ha vært annerledes? Etter å ha gjennomført et par nokså heldige transaksjoner på eiendomsmarkedet på slutten av åttitallet, kunne jeg i en alder av 35 for alvor begynne å la virkeliggjøringen av den fysiske og konkrete varianten av denne eksentriske tankeverden ese ut, i form av en utstudert og omfattende raritetssamling. Men lenge, helt siden slutten av syttitallet hadde jeg tusket til meg forskjellige ting, i en typisk retningsløs stil. Alt som deretter hopet seg opp gjennom åttitallet var nok uttrykk for en utopisk lengsel som jeg ikke ønsket å dele med noen. Så da jeg ble sammen med Andrea og fikk barn med henne helt først på nittitallet, forelå det også en viss fare for at jeg kunne ha blitt et menneske.

Men jeg lot meg ikke plages. I stedet for å la meg omsluttes og påvirkes av den menneskelige nærhet, så jeg altså bare rett fram, og bega meg enda dypere inn i samlermanien, med overlegg. Andrea godtok dette, kanskje fordi hun til å begynne hadde mer enn nok med barnestell. Jeg kunne vært plaget av mye dårlig samvittighet på den tiden der, men jeg så i stedet for meg, med en slags uuttalt bakenforliggende visshet, at jeg på sett og vis skulle kunne komme ut på «den andre siden», som «menneske», med en ideal tankeverden, hvor mine samlermaniske prosjekter skulle kunne gjenoppstå som verdensmessige objekter. Den eksentriske tankeverdenen min fikk dermed et konkret og fattbart utslag, som 13

thure erik lund

filosofisk samlermani, noe som således frigjorde meg fra alle slags moralske skrupler.

Og det var det jeg ble, midt på nittitallet, en samler, en samler av alt, av all slags kostbare ting, gjenstander, antikviteter, bøker og naturartefakter. Jeg ble kort og godt en manisk samler, en skamløs og dedikert samler, som med godt hjerte ikke tok noen hensyn. Alt dette bare på grunn av at jeg ved å være dypt innkjørvet i samlermanien, var overbevist om at det var her, inne i tingenes verden, at det ekstraordinært menneskelige kunne sprenge seg fram, på en dypere, bedre og mer sannferdig måte, enn om jeg hadde vært et vanlig godt hardtarbeidende sosialt innstilt menneske. Derfor brydde jeg meg ikke engang om å være et menneske.

Jeg så ikke den store verdien i å være en far, en ektemann, nabo, venn, og en inntektsgiver, som skulle sørge for å gjøre godt for andre, og dermed for meg selv. I stedet så jeg altså at verden kunne sprenge seg fram, og virke opplysende, og især for mine nærmeste, på en helt ut original og megetsigende måte, bare jeg slapp å være et såkalt menneske, det var i hvert fall det jeg forklarte Andrea.

Jeg hadde helt siden ungdommen samlet på alt mulig. Lenge hadde jeg levd et dobbeltliv, men så, midt på nittitallet, kanskje fordi jeg hadde god økonomi, og i tillegg var uten frykt eller stor vennekrets, kom jeg meg ut av skapet, og ble virkelig en samler. Jeg begynte å kjøpe opp alle disse unike, og helt ut sjeldne ting, som jeg i mange år hadde sett for meg, hadde hatt inne i sinnet mitt, som glødende sinnsobjekter, som hadde utviklet taleevnen min. Alt ble så mye virkeligere rundt meg. De helt ut merkverdige og fantastiske tingene gjorde ikke bare verden rundt Andrea, barna og meg vakrere, men også sannere, mente jeg, der inne i den store tomannsboligen vi bodde i på Nordberg i Oslo på den tiden.

14

en trist og dum historie

Deretter, da jeg hadde fått en slags aksept og frihet ved at Andrea «godtok hele opplegget», som hun sa, så tok det hele av. Jeg begynte å anskaffe sjeldne gjenstander, mineraler, metaller, stoffer, fikk dem inn i huset, samt alle slags antikviteter, diverse naturartefakter og ikke minst sjeldne bøker. Med hus, hjem og barn gjorde jeg bare det aller nødvendigste, for jeg var reellt samlermanisk, jeg var oppslukt i all slags kataloger, i form av tilsendte trykksaker eller på nettet, var ute på reise og drev med systematisering, jeg var besatt av en stor idé, en verdensidé. Kort sagt, jeg ville ha et ekstrakt av verden. Jeg nøyde meg ikke med noen kopi, eller en representasjon av verden, jeg ville ha et konsentrat, et sinnsoverskridende sentrert ekstrakt av verden. Det var det jeg så for meg, hverken mer eller mindre. Verdens mangfoldighet skulle kunne gjenfinnes i samlingen min, som i 97 tok mer og mer plass. Garasjen viste seg å være altfor liten, enda jeg hadde fått bygd den ut minst to ganger.

Men så ble konfliktene med naboene så store, at jeg på den tiden så meg nødt til å kjøpe et nedlagt gårdsbruk på Modum, med stor låve, lager og et våningshus, hvor all skog og jord var fradelt, det var igjen en havnehage på 15 mål, og jeg mente at der kunne jeg få plassert alle tingene som hadde hopet seg opp.

Det gikk ikke mange ukene før jeg måtte begynne å utvide låven og lagerbygninger. Det var fordi jeg trodde jeg hadde allverdens plass. Således intensiverte jeg innkjøpene. Dermed fortonte utvidelsene seg ganske så marginale. Og det gikk bare et snaut år, så måtte jeg ut og leie lagerrom i distriktet. Samtidig fortsatte jeg galskapen, jeg anskaffet meg hver dag nye gjenstander. Utover i 98 og 99 handlet jeg som besatt. Ofte kjøpte jeg hele samlinger. Det gikk ikke lange tiden før jeg måtte gjøre noe. Jeg kunne ikke leie flere lagerrom. Men hva? Jeg orket ikke tanken på plasthaller. I ste15

thure erik lund

det kjøpte jeg flere gamle laftede hus, som jeg kjedet sammen til en vinklet toetasjes rekke. De laftede husene var jo samlerobjekter, de også. Men i løpet av et par år viste det seg at også tømmerbygningene ikke kunne ta av for alle tingene som strømmet inn. Tømmerhusene ble fylt opp av alle slags merkverdige ting, de også. Jeg måtte fortsette å plassere nyanskaffelsene i låver og lagre utover bygdene i Buskerud.

Men for de mest verdifulle gjenstandene måtte jeg inn til Drammen og Asker.

I 2005 begynte jeg å planlegge en storstilt utvidelse av bygningsmassen på gårdstunet. Nå skulle jeg virkelig ta i.

Jeg måtte klemme til, og bygge meg et slags museum, og våren 2006 begynte jeg på arbeidet med museumsbygningen. Men jeg tok utgangspunkt i låven og i de gamle tømmerbygningene jeg hadde anskaffet meg. Det måtte være noe akkumulerende, for det er slik en samling i det store og hele skal bygges opp. Også måten jeg utvidet og bygde opp disse bygningene på, måtte være eksentrisk og såkalt unikt, på en organisk-forfalsket måte. Ganske raskt under arbeidet begynte folk å undre seg, både i avisene og på nettet, og det dukket ofte opp nysgjerrige på hovedveien, som lå femti meter på oversiden av gårdstunet, biler stanset og folk gikk ut for å se den underlige sammenklemte mastodonten av et stål, betong- og tømmerhus reise seg på nedsiden av låven, nedover i den gamle hamnehagen.

Og ikke nok med det, jeg hadde byggetillatelsene i orden.

Folk kunne si hva de ville.

I løpet av fire år, fram til 2010, klarte de polske arbeiderne, under ledelse av meg, med litt hjelp av en arkitekt som jeg kjente fra gammelt av, å håndtere mine stadige planutvidelser. Til å begynne med var det bare snakk om å integrere låven og den gamle fjøsmuren inn i de laftede tømmerbyggene, ved hjelp av en slags aparte stålkonstruksjon, 16

en trist og dum historie

samt felle inn tre store glassvegger. Men jeg så at til og med det ikke var nok. Derfor fikk de i oppdrag å montere noen store dragere, som strakk seg nederst i hamnehagen, som så bidro til å bake den allerede ferdige bygningsmassen inn i en større elementkonstruksjon, liksom en idé inne i en idé, viste det seg, og denne dobbelte bygningen fylte mesteparten av hamnehagen, hvorpå hele bygningen til slutt fikk dratt over seg en særegen buet takkonstruksjon, noe vi var tvunget til, for å få det hele vanntett måtte vi lage en hvelvning over alt sammen, og dermed fikk museet noe overraskende et litt østlig, japansk preg ved seg. I hvert fall lå konstruksjonen som et skjold over både fjøsmuren og de laftede veggene, og ikke minst glassveggene og stålkontruksjonen, og ga et eiendommelig løft til hele museumsbygningen. Slik, på en ytterst finurlig måte, ble det skapt en mengde vinklede rom innimellom de store utstillingssalene. Til slutt ble fire store steiner buksert inn på det som etterhvert ble foajeen, der ved inngangspartiet, på et litt skeivtstøpt dekke der. Disse steinene var såkalte rokkesteiner, ekte autentiske rokkesteiner, fra istiden, hentet fra Hesteåsfjell i Finnemarka, de var avrundede, men med kanter og pressflater, og den største veide rundt 15 tonn, og var over to og en halv meter høy.

Vi klarte å replassere steinene slik at de nok en gang kunne hvile på sine vippepunkter, noe som nettopp hadde gjort og fortsatt gjorde steinene til rokkesteiner, og det viste seg at det fra naturens side var så finurlig og følsomt at til og med et barn klarte å rugge på dem. Mange ville prøve rokkesteinene.

En gang imellom kom lokalhistorisk interesserte bygdefolk innom. Da kunne man høre dumpe og helt ut solide drønn forplante seg rundt i bygget.

Etterhvert sto bygningen der. Kostnadene vippet så vidt 18 millioner. Jeg hadde omtrent ikke mer penger, men nå sto det klart, en drøm av et hus var det, et konglomerat 17

thure erik lund

på rundt 2300 kvadratmeter grunnflate, med to store overlyssaler, et bibliotek, en mengde smygrom, som jeg kaller dem, og andre diverse vinklede rom, og høyloftede lagre.

Her skulle altså samlingen min begynne å vokse og bre seg utover gulvarealene. På slutten av byggeperioden måtte jeg si opp noen av de dyreste leieavtalene med de andre lagrene, og så begynte jeg å samle sammen samlingen i det nye bygget. Men kanskje jeg var for utålmodig. Jeg vet ikke. Disse forsendelsene fra lagrene preget i hvert fall det avsluttende arbeidet på en underlig organisk måte. Opphopningen av all slags gjenstander der på gårdsplassen ga et særegent trykk på ferdigstillelsen av museet. Samtidig hadde jeg lagt ned visse arkitektoniske «føringer» på eventuelle utvidelser, som jeg hele tiden så for meg.

Men det ble ingen utvidelser. Akkurat da jeg skulle til å hente resten av det jeg hadde på lagre rundt om i hele fylket, og innover mot Oslo, så var det altså visse ting, det vil si hindringer, som begynte å dukke opp. Men jeg så ikke disse hindringene før det var for seint, før alle disse gjenstandene som nå ble avlevert der på gården for alvor hadde hopet seg opp, på tråkka utenfor, innover i foajeene, og i de store rommene. Selv etter at de polske arbeiderne og jeg hadde klart å bære alt inn i bygningen på en tilsynelatende planmessig måte, skjønte jeg ikke at det hele var i ferd med å skli ut. Men etter et par uker skjønte jeg det. Jeg prøvde å plassere det hele etter et slags hjelpesystem som jeg under sterkt press klarte å utvikle mens vi bar inn alt sammen. Til min store tilfredsstillelse så jeg at dette systemet var helt genialt, det passet utmerket til en «interaktiv reise» for de besøkende.

Men så kom altså bygningskontrollen inn i bildet, det ble saksgang, møter med myndigheter, og jeg fikk ingen fer18

en trist og dum historie

digstillelsesattest. Kort sagt, det var ikke tilrådelig for noen større folkemengder å oppholde seg der, museet mitt kunne bare godkjennes som lager, og knapt nok som det.

Da var jeg kanskje litt feig. Jeg skulle ikke hørt på noen.

Skulle bare ha fortsatt opplegget som jeg først hadde tenkt.

Jeg skulle ha laget et fullstendig alternativt museum. Det var vel dette uutgrunnelige idiotiske ønsket om å bli godt likt, og få anerkjennelse, som gjorde at jeg ville ha myndighetenes godkjenningstempel på det. Men så manglet museet mitt alt mulig. Jeg hadde vært altfor opptatt av de rent ideale forutsetningene for å lage et fantastisk museum. Jeg tenkte ikke på slike allmenne hensyn. Jeg hadde aldri tatt slike trivielle hensyn før, i hvert fall ikke da jeg dreiv som finansmann, og heller ikke i de siste femten årene, da jeg var på det hardeste i å samle. Nå skulle jeg ta slike allmenne hensyn. Men jeg var ikke godt nok innlevd i den slags. Hadde jeg vært det, ville sikringsforanstaltningene vært integrert i selve byggingen, og i prosjekteringen, da hadde jeg framvist min menneskelige holdning sånn i utgangspunktet. Hadde jeg tatt allmenne hensyn måtte nok byggekostnadene tredobles. Først da bygget var ferdig, tenkte jeg på publikums ve og vel. Ikke hadde jeg rømningsveier, ikke brannvarslingssystemer, eller ventilasjon. Jeg hadde ikke tenkt på at enhver må kunne flykte, eller puste fritt. Jeg brøy meg altså ikke om menneskenes basale behov. Eller på deres trygghet.

Og da bygget sto der, skulle jeg attpåtil late som om jeg var en generøs filantrop, og ble offer for mitt «menneskevennlige» overmot, og dermed følte jeg meg presset til å etterkomme noen av kravene.

Men jeg burde bare ha fortsatt i den samme gamle blinde stilen. Jeg burde holdt meg langt unna myndigheter. Jeg burde ha tenkt at enhver må puste, eksistere og flykte på eget ansvar. Jeg skulle ikke brydd meg om de gevinster som 19

thure erik lund

lå i det å tilrettelegge museet for publikum. Nei, jeg skulle heller bare ha kjørt på med mitt, kun vært opptatt av tingene, og la publikummet komme til etterhvert, helt naturlig, uten forlokkelser, uten å måtte belemre dem med min falske menneskelighet, og meg selv med disse ekstra kostnadene ved å lage disse garderobene og det store toalettet. Å, så idiotisk, lage båser med ti klosetter og et stort pissoar, det gjorde jeg, med svære speil og glassfelt. Det der do-opplegget kostet meg en million ekstra. Så idiotisk det hele. I stedet burde jeg bare ha fortsatt slik jeg opprinnelig hadde tenkt, latt det bare gå seg til, og folk kunne besøkt museet via jungeltelegrafen, og så kunne de betalt med kontanter, rett i lomma, hvis de absolutt ville inn og se, da ville den humane faktoren ha trådt fram allikevel, klart og medlevende. Da ville det ikke blitt noen vanskeligheter. Da ville jeg personlig vist dem rundt om i museet. Men nå? Nå ble jeg stående der i skvisen igjen, skrævende mellom to stoler.

Nå hadde jeg ikke råd til å fullføre disse utbedringene. Å legge inn den påbudte ventilasjonen i etterkant ble nå over tre ganger så kostbart i forhold til å prosjektere det i selve byggingen i forkant. Og slike store ventilasjonskanaler ville fullstendig ødelegge rommene. Det eneste jeg fikk ferdigstilt, var doer. Herregud. Det var byggingen av de fordømte toalettene som ødela. Utover våren 2010 mistet jeg piffen.

De polske gutta dro hjem til Polen. Av og til prøvde jeg å «gjøre noe» der inne. Men myndighetene, helserådet, plan og bygg, de fulgte med. Jeg hadde jo flashet dette her nokså kraftig nå. Jeg tenkte at jeg fikk bare la det hele ligge i ro en stund. Da skulle jeg kanskje komme inn i det igjen.

Jeg som hadde så store planer for dette museet. Det skulle bli et opplevelsessenter. Det skulle ha sin helt egenartede betydning. I tillegg skulle det være betydninger under dette 20

en trist og dum historie

igjen. Lag på lag med betydninger. Jeg så det for meg. Så hvordan betydningslagene bare la seg på, det ene over det andre, og jeg så hvordan de krysset hverandre når jeg mot slutten av byggeperioden fikk alt samlet, i et komplekst og megetsigende system. I og rundt alle disse betydningslagene skulle det strutte av overskudd, humor og intellektuell lekenhet. Men sånn gikk det altså ikke. Myndighetene ville ikke bruke ressursene sine på den slags. Det var og ble useriøst og ubegripelig, mente de. Jeg utnyttet arbeidsfolk. Og konseptet var for vanskelig å ta til seg. Urealistisk. Jeg hadde ikke engang tenkt på tyverisikring.

Men bygget står nå der, litt uferdig, det trengs noen få kosmetiske utbedringer. Folk får bare komme. Selv om doene ikke fungerer. Alt står nå der. Jeg har nøkkel. Jeg har vel ikke ansvar for parkering, svettelukt, tissetrengthet eller generell brannfare. Enhver må begi seg inn i museet på eget ansvar.

Sånn er verden. Det er det som gjør hele museet. At tingene er skjøre, og ethvert menneske er sårbart. Det er egentlig bare godviljen fra de besøkende som mangler. Det er egentlig fritt fram. Mange av gjenstandene står nå plassert rundt om, nettopp hensatt i denne betydningslagsdimensjonen jeg etterstreber. Det kan synes som om de er gjemt vekk. At det er uferdig. Noen av gjenstandene er pakket ned i kasser, noe er stablet på hverandre inne i kroker, og andre ting er strødd utover gulvet, for å kunne settes sammen. Men det er noe av hensikten med det hele. Å lage et oppdagelsessenter, et totalt selvintegrasjonskunstverk, der folk skal gå rundt og pakke opp tingene selv, og få gleden av å behandle disse verdifulle gjenstandene selv, at de skal få rote nede i store trekasser, og grave opp forskjellige slags artefakter som ligger gjemt nede i trespon og isoporkuler, at de skal kunne blåse støvet av ting som ligger henslengt inn mot vegger og inne i alle slags kroker, for at hver og en skal kunne skape sammenhenger.

21

thure erik lund

Det var også derfor jeg lot bygget og byggeprosessen flyte ut, ikke bare for å lage et ordentlig raritetskammer, men for å la store og små rom veksle seg ut i en eneste sammenhengende labyrintisk reise, hvor alle disse tingene skulle kunne stå i et såkalt assosiativt forhold til hverandre. Bygget skulle virkelig være en drøm, og slik det nå framstår for meg, her jeg ser ut på det, der borte på den gamle låvetomta, så er det en sann drøm, som jeg ennå har klart å bevare avlåst og lukket, bygget bare venter på å bli åpnet, få de siste bevilgningene, få tillatelsene fra myndighetene til å sette i gang driften.

Men nå har jeg altså ikke penger til de nødvendige installasjoner. Bygget står der, men det mangler visse nødvendige funksjoner, som innlagt strøm, som er innstallert med rør og kabler rundt om i bygget. Men på grunn av at opplegget med kommunen og fylket skar seg, så har jeg ikke fått koblet opp til det offentlige nettet. Det er problemer med tilslutning til den kommunale kloakken også. Små, men vesentlige detaljer, som jeg må få en eller annen løsning på, for å gjøre denne drømmen til en virkelighet for andre mennesker. Foreløpig er bygget opplyst ved hjelp av noen byggelamper, og strømmen tar jeg fra gamlehuset, med en 40 meter lang skjøtekabel, som jeg har tjuvkoblet til elsentralen inne i museet. Det er derfor begrenset hvor mye strøm jeg får inn i museet. Jeg tenkte jeg nå til sommeren kan ta med enkelte kjente på en slags omvisning. Tror nok det vil være en mental opptur for meg. Jeg ser allerede nå, for hver eneste «reise» jeg tar inn i museet, hvordan jeg oppdager samlingen min på nytt, ser stadig vekk nye linjer der inne.

Men på slutten av byggeperioden merket jeg det. Hvordan latterliggjøringen spredte seg. Folk, både i sentrale etater, og journalister, i media, de forsto ikke bygget. De syntes det 22

en trist og dum historie

ble for krevende. Enda jeg skreiv flere brev og påpekte at bygget og samlingen stort sett var klar, var presentabel, at det hele lå der rett foran dem. At det bare var å gå rett inn i bygget, rett inn i denne unike samlingen av sjeldenheter, at det bare var å begi seg inn, stadig innover.

Jeg mener fortsatt at det er en helt ut glitrende idé. At ingen har gjort dette før? Jeg synes å huske at jeg var innom noe tilsvarende i Paris, i en av sidegatene til Porte Clignancourt, der var det et raritetsmuseum, og naturaliekabinetter, fylt av all slags eksotiske objekter, plassert tett i tett, bortetter det ene rommet etter det andre, ned og opp trapper, inn korridorer, inn i mørke og sært belyste lokaler, som hadde forheng, slør, tåkemaskiner, hvor det hele utstrålte en særegen fremmedhet, og utilgjengelighet ved seg, som jeg fant tiltrekkende. Jeg har vært rundt om i verden, og sett på alt fra loppemarkeder til elegante private museer, fra kunstutstillinger til de største naturhistoriske samlinger i Berlin, London, Buenos Aires, det har vært geskjeften min, å stadig oppsøke slike steder, ikke bare for å finne unike og merkverdige gjenstander, men også for å få ideer til å håndtere det ytterst sjeldne på betydningssvarende måter. Men etter hvert som reisene ble flere og mangfoldigere, klarnet det et bestemt, og i grunnen oppsiktsvekkende bilde av hvordan min egen samling skulle ta form. Jeg mente å se at ingen privatsamler virkelig har forsøkt å få det uoverskuelige til å bli essensielt, og derfor har tent på å utvikle et organiserende prinsipp for å få dette til. En alminnelig ambisjon, som sees overalt, er å få publikum til stadig å oppleve nye ting, noe som man nesten automatisk får til ved å ha store ansamlinger. Men jeg ville prøve å få til en slags tids-realisme, der det var umulig å oppleve samme gjenstanden to ganger, for å kunne forsterke opplevelsen av det unike. Naturligvis måtte jeg ha et lager av ting og gjenstander som jeg skulle legge til, 23

thure erik lund

slik at samlingen på den måten skulle leve og vokse og forandre seg. Og jeg så for meg at jeg skulle begynne å selge og kjøpe ting igjen, begynne å samle, enda mer intenst og vedvarende, og legge denne virksomheten inn i museet, at det hele skulle være en sinnsmessig beskrivelse av hva som vedhefter en hvilken som helst menneskekropp, gjennom tilfeldighetenes gjennomskjæring i verden, uten at man som besøker legger merke til det, annet enn at denne menneskekroppen hele tiden lever i tapserfaringen i møte med det ekstraordinære og det unike. Nå ble altså ikke dette her gjennomført, helt ut, men jeg synes at det ikke er så mye om å gjøre.

Men altså, etterhvert begynte man å kritisere meg for rot, som de påsto at jeg forsøkte å dekke over ved en slags villet uoversiktlighet, med halvkunstnerisk forvirring, med kaos og tilfeldigheter, bare for å lage en ny og feilslått form for «realisme». Noen hadde hørt jeg uttale meg om dette til en eller annen boksamler for mange år siden. Ut fra et slikt rykte konkluderte man med at jeg ikke hadde forstått at «realisme» henger nøye sammen med «alvor». Selvfølgelig, i deres verden kan man ikke være «ualvorlig». Det må i så fall linkes til «pengeinntjening», som stadig flere gjør, da kommer alvoret og viktigheten inn i det allikevel. Dette ser man overalt her til lands, med alt tøvet som liksom er viktig, alt fra kaptein Sabeltannfestivaler til dataspillevents. Visstnok hadde jeg ingen av disse parametrene i orden, såsom «pengeinntjening», «alvor», «realisme», «allmennhet». Alt var feil. Samtidig var det ingen av disse unge intellektuelle som brøy seg med å undersøke hva jeg holdt på med, hvordan mine samlinger og ideer var ihopsskrudd. Og når bygningen begynte å reise seg, måtte de selvfølgelig begynne å latterliggjøre den også.

Etter at «noen myndighetspersoner» hadde påvist at byg24

en trist og dum historie

get var uegnet som museum for offentligheten, og kun var brukelig som lager, begynte «disse andre» å snakke om alt det andre som var galt, det var anti-intellektuelt, reaksjonært, egoistisk, forgangent, masete, jålete, alt mulig kom de opp med som skulle fortelle enhver at bygningen ikke engang var bra nok som kunstnerisk prosjekt. Også disse personene begynte å snakke om elendig tilsyn, fukt, og at verdifulle gjenstander begynte å råtne fordi bygget ikke var godt fundamentert og at det manglet drenering og grunnmursplast, og at alt dette var «betegnende», for museets inhumane karakter. Det ble sagt at jeg hadde utført bygget på utdaterte bygningsmetoder, i en fortidslengtende, men brutal stil, som ikke tok hensyn til «den aktuelle tilstanden ellers». En av de unge aktivistene, en såkalt nykommunist, sa at jeg gjorde «brotsverk mot menneskehetens arv och minna», ved å bruke millioner av forbrytersk kapital til å ødelegge kulturminner kun for å tilfredsstille mine egoistiske og ansvarsløse halvkunstnerdrømmer.

Myndighetspersonene hadde alt lenge ledd av meg og min galskap. Men da myndighetspersonene fikk støtte fra uventet hold ble alt helt umulig. Enda en gang konfronterte de meg med min manglende innsikt i ventilasjonsproblematikk og brannsikkerhet. En av saksbehandlerne kalte meg for en masete tulling. Andre direkte mislikte meg. De fikk solid ryggdekning nå, tenkte jeg, fra disse intellektuelle fra tidsskriftene og høyskolene som støtt og stadig ble konsultert av myndighetene, fordi de lokale byråkrater ikke eide praktisk skjønn og så verdien i dette her. Det eneste de syntes var stort i denne bygda var Hæhre Entreprenør og Norefjell. Men skjellsordene overlot de til folk utenbygdsfra. Det hadde framkommet i artikler at jeg var hensynsløs og utspekulert.

De så en brun ideologi i alt dette. Jeg var en pengefyr. Ikke hadde jeg utdannelse. Jeg var en antiintellektuell. Jeg ble kalt 25

thure erik lund

både det ene og det andre. Det nyttet ikke å si noe. Det nyttet i hvert fall ikke si noe om mitt genuint humane ønske om å dele noe storslagent med publikum. Ingenting nyttet. Jeg forsøkte å ikke bry meg, men arbeidet videre med å flytte tingene inn i bygget. Jeg hadde en visjon om en slags underlig skjønnhet. Men den tørte jeg ikke snakke høyt om. At jeg, den ravende gale samlermaniske tullingen, brått skulle begynne å snakke om skjønnhet og allmenn nytte, var helt latterlig. Ingen kunne vel se noen slags skjønnhet i noe som helst som angikk dette bygget. Det var bare groteskt, mente de. Det så jo ikke ut. Så ut som et kråkereir. Gårdstunet lignet en skrotløkke. Noen ytterst få påsto riktignok at det var imponerende, tankevekkende, særegent. Ja, det var kanskje flere enn jeg vil vedgå som hadde noe positivt å si om prosjektet mitt. Og Andrea holdt stort sett kjeft. Hun hadde vel sine grunner. Men den generelle holdningen var ikke til å misforstå. At det alt i alt var for sært, abnormt. Det nyttet ikke å si noe om skjønnheten i det hele. Mediefolkene, der i lokalavisene, de så ikke skjønnheten i noe av det, de støttet seg bare på menigmann som ikke orket å bry seg, de snakket vel med politikere og byråkrater, hørte hva de sa. Det var for eksentrisk, ble det sagt. Han burde ha tatt oss med mye tidligere i prosessen, så kanskje det kunne blitt noe av, sa de. Det er tragisk å se en slik naiv person ødlse med pengene sine til ingen nytte, ble det sagt.

Etter et års tid med latterliggjøring og den helt ut ødeleggende tvisten med myndighetene om ventilasjon og brannsikkerhet, tok altså bitterheten mer og mer overhånd. Men samtidig sto nå bygget der ferdig. Jeg måtte stå for det. Derfor, midt oppe i det hele, av stress og bitterhet, i noen få øyeblikk hvor jeg klarte å stenge ute all kritikken, klarnet en udiskutabel glede. Det var svært forvirrende. Flere tusen 26

en trist og dum historie

kvadratmeter, med kroker og kriker, over flere plan, med underlige romløsninger, det ene særere enn det andre, for selv om løsningene etterhvert også var preget av trass og bitterhet, så fantes det altså en merkelig og udiskutabel glede i det her. En fandenivoldskhet. En hardkantet humor. Fordi jeg visste at det hele var genialt. Faktisk genialt. Hverken mer eller mindre. Men å si det nyttet ikke. Ikke engang til Andrea. Jeg hadde bare en privat glede av det. Det hadde vært så morsomt å få det til. Jeg hadde styrt byggingen sjøl.

I årevis hadde jeg vært «formann på bygg». Ordnet med framdriften. Det var mye grovkornet brakkehumor med disse polakkene, husker jeg. Så til tross for en seig, underliggende bitterhet som stadig utviklet seg, hadde jeg hatt mye glede av å se bygget ta form, og bli ferdig. Bygget vokste litt sammen med sinnsstemningen jeg av myndighetene ble dratt inn i. Bitterheten hindret meg i å kunne samarbeide med folk. Men i ettertid kan jeg si at jeg klarte å vri mangelen på samarbeidsvilje til noe konstruktivt. Det la antakeligvis en særegen toning på de siste bygningsdetaljene. Jeg var jo inne i dette her nå. Jeg så hvordan alt stemte, hvordan samlingens bakenforliggende tyngde hadde gitt form til bygningen. Selv om det alle meste hadde vært plassert på låver og lagre i Nedre Buskerud, Asker og innover mot Oslo under byggeperioden, så visste folk at jeg hadde utrolig mye rart, noe som kom for en dag da vi flyttet alt inn her. Det var overveldende å se hvordan tingene fant sine tilholdssteder innover i museumsbygningen. Men det var bare jeg som så det. Nå merket jeg hvordan ignoransen begynner å bre seg ut.

Jeg gikk rundt og var rasende på disse kjøtthuene, som ikke så hvor genialt dette konseptet var. En stund gjorde jeg ingenting. Et par-tre måneder bare satt jeg der i lenestolen og leste aviser, bøker, og vaset litt rundt på nettet. Jeg visste 27

thure erik lund

at jeg hadde en stor skatt, som bare lå der, i mørke, uten ventilasjon, uten gjennomlufting. Folkemengdene kunne altså ikke strømme til og la seg beta av samlingene, de kunne ikke det. Selv om de var aldri så nennsomt plassert, og smart uttenkt, så var alle disse sjeldne tingene utilgjengelige, de verdifulle gjenstandene lå bare i mørke.

Jeg trodde at før eller siden ville disse myndighetsfolkene oppsøke meg, og komme med «konstruktive» forslag. Eller et eller annet fagmenneske fra det museumsfaglige miljøet?

Kanskje en av dem endelig ville se storheten? Fortsatt er jeg overbevist om det, at før eller siden ville noen oppdage det geniale i bygget og samlingen. Men ingen har gjort det ennå. Ingen ser ut til å se noe potensial i noe. Ingen kommer. Ikke en eneste pengefyr kommer rekendes. Ingen av de intellektuelle. Det er helt innlysende for meg at dette bygget, med alle de underlige gjenstandene, inne i denne sterke, og påståelige bygningsformen, burde interessere mange. Alle de naturhistoriske artefaktene, de utstoppede dyrene, ytterst sjeldne og spektakulære, noen av dem utrydningstruede, og ikke minst mineralsamlingen, med krystaller, saltsteiner, i de utroligste farger. Samlingen med dødningeskaller. For ikke å snakke om de tatoverte hudene fra avdøde mennesker. De inntørkede mumiene. Hvordan det hele veksler seg ut i boksamlingen, og ikke minst i samlingen med malerier og tegninger, utført av kjente mennesker og kunstnere. Merkverdige ting fra Afrika. Skulpturer og masker. Og samlingen med avføring, fra kjendiser, og fra alle slags dyr. Alt dette. Underlige og merkverdige ting, som utstrålte feber og galskap.

Men folk sier vel bare at det er et kaos, ustrukturert og uten vitenskapelig interesse. Det er omkvedet. Det er bare et helt alminnelig raritetskabinett. Og at det er et fravær av menneskelighet her. En helt vanlig plein romantiserende 28

en trist og dum historie

ideologi ligger i bunnen, blir det sagt. Ikke noe annet. Helt ordinært, egentlig. Så har jeg hørt noen fagfolk nevne noe om tjuveri, og at mange av tingene burde sendes tilbake til opphavslandene. Praten går vel om det ei tid nå. De ser ikke at alt dette inngår i et større hele. De ser ikke at det er verden som blir gjenskapt, som idé, som fortettet variant. At folk som skal begi seg inn i bygningen kan få en ny opplevelse. Man kan gå gjennom bygget med den største uvitenhet, uten å skjønne noen ting, uten evne til å se at det er sammenheng og mening i verden. Eller de besøkende kan begi seg inn i den såkalte kunnskapsavdelingen, og bli overrasket, og begrave seg i verdens mangfold, ved å begynne å ta opp gjenstander, flytte på dem, ha dem med seg, beskjeftige seg med dem, se at de kan lede dem videre, videre innover i verdens mangfoldighet, se sosiale og politiske implikasjoner, og sånn gi form til det unike. Og når folk går ut av museumsbygningen, så skal undringen fortsette. De vil forstå at verdenssamlingen bare brer seg videre ut.

Men nå ligger det bare der. Hvem som helst kan ta kontakt med meg, og få en omvisning. I hvert fall sånn på papiret. Men ryktet om min galskap ligger vel der og presser alle vekk. Jeg prøver bare å fortelle dem at verden finnes, den finnes, og den kan sees på en ny måte. Jeg har over sju millioner objekter, av stort og smått samlet her i bygget. Sju millioner. Tenk det. Det er en million mer enn Museum für Naturkunde i Berlin. De har selvfølgelig flere unike naturartefakter. Men jeg har mye mer av alt annet. Samlingen har gjennom årene kostet meg et sted mellom 55 og 70 millioner kroner. Bygget nærmere 20 millioner. Og nå er jeg blakk.

Selvfølgelig kunne jeg forsøkt å trade et eller annet. Begi meg inn på børsen, slik som for femten–tjue år siden. Men jeg merker at jeg er blitt feigere. At jeg ikke er så på hugget.

Og at jeg ikke lenger har innsikten i spekulasjonsfaget. For 29

thure erik lund

den årelange samlermanien har i stedet skrudd seg til på en heller rettlinjet, strak, ugjenkallelig måte. Verdenssamlingen har gjort noe med meg. Jeg er blitt mer engstelig. Jeg tar forbehold. Jeg har ikke nerver til å ta opp 5 millioner i lån lenger. Før kunne jeg det, jeg hadde kontakter, uten skrupler kunne jeg vikle meg inn i private gjeldssystemer, kjøpe meg inn i diverse avtaler, med aksjer, opsjoner og slikt. Men ikke nå lenger. Jeg klarer det ikke. Tenkningen har kommet inn i livet. Den massive mengden av ting som er der ute, bare førti meter unna. Disse gjenstandene som hele tiden tvinger meg til å reflektere. Bare jeg ser ut i bygget, ser takhvelvingen der, ser inn gjennom glassveggene, ser de store rokkesteinene som ligger rundt der i foajeen, som skal minne de besøkende om en alltid nærværende verdensutslettelse, som finnes nedfelt i alt rundt oss, som potensialitet, så begynner jeg å filosofere, sirkle utålmodig rundt tapserfaringer og stillstand.

Nå finnes samlingen kun som et aparte monstrøst bygg, tilliggende et fastlåst sinn. Alle sammenhengene er brutt ned til en eneste uformelig masse. Sånn vurderer forståsegpåerne det. Nei. Det er ingen som lenger forstår noe som helst. Man kunne, hvis jeg hadde fått invitert en og annen med innsikt, kanskje en utvalgt gruppe av interesserte, få dem til å forstå litt mer av det bakenforliggende i dette her. Men ingen vil komme. Å komme hit er det samme som å gjøre en karrieremessig retrett. Nå er forbeiningen i gang. Fortsatt er det en og annen som stanser på veien her oppe. De sveiver ned vinduene og stirrer på den ennå uferdige bygningen. I det minste ser de bygningen. Det må vel få dem til å tenke. En sjelden gang tas det bilder. Noen får kanskje visse megetsigende forestillinger. Får en og annen kortvarig fornemmelse om hvor unikt alt egentlig er. Men de gidder vel helst ikke å gå noe videre inn på det. Bygget står der, som en eneste 30