Om kreativitet by Aschehoug

Om kreativitet

En måte å leve på

Rick Rubin

med Neil Strauss

Oversatt av Lisa Vesterås MNO

Published by arrangement with Canongate Books Ltd, 14 High Street, Edinburgh EH1 1TE

TURN! TURN! TURN!

(To Everything There Is A Season) Tekst fra Forkynneren, bearbeidet og musikk av Pete Seeger

Utdrag fra John Woodens «First, How to Put On Your Socks» gjengitt av Devin Gordon, Newsweek (24 oktober 1999). Used by permission.

Antoine de Saint-Exupéry: Terre des Hommes

Norsk tittel: Sand, vind og stjerner

Oversatt av Anders Hoell

Bokdesign: Rick Rubin

Ombrekking norsk utgave: Framnes Tekst og Bilde, 2025

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2025

ISBN 978-82-03-45659-6

Målet er ikke å skape kunst men å befinne seg i den fantastiske tilstanden som gjør kunsten uunngåelig.

Robert Henri

Referansepunkter

Kunst er ingen konkurranse

Å skjerme seg

(fra forstyrrende stemmer)

foran øynene på oss

Før og etter lynnedslaget

Døgnet rundt (vær i det)

(i arbeidet)

avslutte for å begynne

Ingenting i denne boken hevder å være sannheten.

Det er ting jeg har lagt merke til – tanker snarere enn kjensgjerninger.

Noen ideer kan gi gjenklang i deg, andre ikke.

Noen kan vekke en kunnskap du hadde glemt at du hadde. Behold det du kan dra nytte av Gi slipp på resten.

Hver og en av disse punktene er en oppfordring til å se nøyere etter til å zoome ut, eller inn.

Til å åpne muligheter for en ny måte å være på.

Vi er alle skapere

Hvis man ikke har talent for de tradisjonelle kunstartene, våger man kanskje ikke å kalle seg kunstner. Kreativitet kan oppfattes som noe opphøyd, noe som ligger utenfor evnene man har – et kall for noen få utvalgte som ble født med spesielle evner.

Heldigvis er det ikke sånn.

Kreativitet er ikke en sjelden evne. Den er ikke vanskelig å få tilgang til. Kreativitet er et grunnleggende aspekt ved det å være menneske. Den er vår medfødte rett. Og den tilhører oss alle.

Kreativitet handler ikke bare om å skape kunst. Det er noe alle gjør hver dag.

Å skape er å lage noe som ikke var der før. Det kan være en samtale, løsningen på et problem, en melding til en venn, å ommøblere et rom, eller kjøre en ny vei hjem for å unngå trafikkork.

Det du lager trenger ikke å bli sett, innspilt, solgt eller utstilt i en glassmonter for at det skal være et kunstverk. Ved å bare være til, er vi alle skapere, i ordets dypeste forstand; vi skaper vår opplevelse av virkeligheten og former den verdenen vi oppfatter.

Vi befinner oss i en konstant strøm av udifferensiert materie hvorfra sansene våre samler bruddstykker av informasjon. Det universet vi oppfatter, eksisterer ikke som sådan. Gjennom en rekke elektriske og kjemiske reaksjoner skaper vi en virkelighet inne i oss. Vi skaper skog og hav, varme og kulde. Vi leser ord, hører stemmer og lager tolkninger, og til slutt danner vi oss et bilde. Alt dette gjør vi i en verden vi selv har skapt.

Uansett om vi rent formelt skaper kunst eller ikke, lever vi alle som kunstnere. Vi oppfatter, filtrerer og samler informasjon, og kuraterer deretter en opplevelse for oss selv og andre basert på denne informasjonen. Enten vi gjør dette bevisst eller ubevisst, er vi, ved det blotte faktum at vi lever, aktive deltakere i en kontinuerlig skapelsesprosess.

Å leve som kunstner er en måte å være i verden på. En måte å forstå verden på. Det handler om å skjerpe oppmerksomheten. Om å finjustere fokuset slik at du også oppfatter de

subtile tonene. Om å lete etter hva som tiltrekker oss og hva som frastøter oss. Om å legge merke til hvilke følelser tonene vekker, og hvor de fører oss.

Hele livet ditt er en måte å uttrykke deg på, formet av det ene finstemte valget etter det andre. Du eksisterer som et kreativt vesen i et kreativt univers; et unikt kunstverk, enestående i sitt slag.

Finjuster fokuset

Tenk på universet som en konstant kreativ utfoldelse.

Trær blomstrer.

Celler reproduserer seg.

Elver lager nye elveløp.

Verden pulserer av skapende energi, og alt som eksisterer på jorden, drives av denne energien.

Enhver manifestasjon av denne utfoldelsen gjør sitt på universets vegne, hver og en på sin egen måte, tro mot sin egen kreative impuls.

Slik blomster og frukt vokser på trærne, skaper menneskeheten kunstverk. Golden Gate Bridge, The White Album, Guernica, Hagia Sofia, sfinksen i Egypt, Autobahn, Clair de

lune, Colosseum i Roma, Phillips skrutrekker, iPad, Philadelphia cheesesteak.

Se deg rundt: Det finnes så mange forbløffende prestasjoner. Alle disse prestasjonene er eksempler på at menneskene er tro mot seg selv – slik en kolibri er tro mot seg selv ved å bygge rede, et ferskentre ved å bære frukt, og en nedbørssky ved å skape regn.

Hvert eneste rede, hver eneste fersken, hver eneste regndråpe, og hvert eneste store kunstverk er unikt. Kanskje synes du at noen trær bærer vakrere frukter enn andre, og at noen mennesker skaper større kunstverk enn andre. Smak og skjønnhet avhenger av øyet som ser.

Hvordan vet skyen når den skal regne? Hvordan vet treet når våren begynner? Hvordan vet fuglen når den skal bygge rede?

Universet fungerer som en klokke, som The Byrds var inne på:

To everything—

There is a season—

And a time to every purpose under heaven

A time to be born, a time to die

A time to plant, a time to reap

A time to kill, a time to heal

A time to laugh, a time to weep

A time to build up, a time to break down

A time to dance, a time to mourn.

A time to cast away stones

A time to gather stones together

Denne rytmen dikteres ikke av oss. Vi er en del av en større kreativ gjerning som vi ikke kan styre. Vi blir styrt. Kunstneren er en del av en kosmisk timeplan, akkurat som resten av naturen.

Hvis du har en idé som du er oppslukt av, men ikke realiserer, er det ikke uvanlig at den samme ideen finner sin stemme i et annet skapende menneske. Det er ikke fordi en annen kunstner stjal ideen din, men fordi tiden var inne for akkurat denne ideen.

I denne storslagne utviklingsprosessen eksisterer ideer og tanker, sanger og andre kunstverk i eteren, der de modnes i sin egen takt, og når de er klare, finner de sitt uttrykk i den fysiske verden.

Vår oppgave som kunstnere er å fange opp denne informasjonen, bearbeide den og dele den med andre. Vi er alle formidlere av det budskapet universet sender ut. De beste kunstnerne har ofte de mest følsomme antennene, og klarer dermed å oppfatte den energien som spres i et gitt øyeblikk. Mange store kunstnere har utviklet følsomme antenner tidlig i livet – ikke for å skape kunst, men for å beskytte seg selv. De må beskytte seg selv fordi de er mer sårbare. De fornemmer alt sterkere enn andre.

Kunst oppstår ofte i bevegelser. Bauhaus-arkitektur, abstrakt ekspresjonisme, fransk New Wave-film, beat-poesi, pønken, for å nevne noen fra nyere historie. Disse bevegelsene er som en bølge, og noen kunstnere er i stand til å forstå kulturen og posisjonere seg for å ri på den bølgen. Andre kan se bølgen og velge å svømme mot strømmen.

Vi er alle antenner som tar inn kreative tanker. Noen signaler er enkle å fange opp, andre er svake. Hvis antennen din ikke er fininnstilt nok, går du sannsynligvis glipp av noe i all støyen. Spesielt siden de signalene som kommer gjennom, ofte er mer subtile enn informasjonen vi bevisst får tak i med sansene. De er mer energetiske enn taktile, og vi oppfatter dem mer intuitivt enn bevisst.

For det meste samler vi informasjon fra verden gjennom de fem sansene våre. Med informasjonen som blir overført på høyere frekvenser, kanaliserer vi energetisk materiale som ikke kan gripes fysisk. Det trosser logikken, på samme måte som et elektron kan være to steder samtidig. Denne uhåndgripelige energien har stor verdi, selv om ytterst få av oss er åpne nok til at vi klarer å holde fast ved den.

Hvordan fanger vi opp et signal som verken kan høres eller beskrives? Trikset er å ikke lete etter det. Vi bør heller ikke prøve å forutsi eller analysere oss inn i det. I stedet skaper vi et åpent rom som tillater informasjonen å slippe inn. Et rom som er så fritt for vårt sinns sedvanlige overfylte tilstand, at det fungerer som et vakuum som trekker til seg ideene som finnes i universet.

Denne friheten er ikke så vanskelig å oppnå som man skulle tro. Alle har den i begynnelsen. Som barn har vi mye færre forstyrrelser mellom det å motta ideer og internalisere dem. Vi aksepterer ny informasjon med glede i stedet for å sammenligne den med det vi allerede tror på; vi lever i øyeblikket i stedet for å bekymre oss for konsekvenser i fremtiden; vi er spontane snarere enn analytiske; vi er nysgjerrige, ikke blaserte. Selv de mest dagligdagse opplevelser blir møtt med en følelse av ærefrykt. Dyp tristhet og intens glede kan opptre like etter hverandre. Det finnes ingen fasade, og ingen tilknytning til en historie.

Kunstnere som er i stand til kontinuerlig å skape store kunstverk gjennom hele livet, har ofte klart å beholde disse barnlige egenskapene. Hvis vi finner en måte å være på som lar oss se verden gjennom uskyldige, ufordervede øyne, kan også vi følge universets rytme.

Alle ideer har sin tid og de finner alle en måte

å uttrykke seg på gjennom oss.

Kreativitetens kilde

Vi begynner med alt:

alt som er sett, alt som er gjort, alt som er tenkt, alt som er følt, alt som er fantasert om, alt som er glemt, og alt som er usagt og utenkt i oss.

Dette er vårt kildemateriale, og av det skaper vi ethvert kreativt øyeblikk.

Det kommer ikke fra et sted inne i oss, for Kilden finnes utenfor oss. En visdom som omgir oss, et uuttømmelig reservoar som alltid er tilgjengelig.

Enten oppfatter vi den, husker den eller åpner oss opp for å ta den imot. Ikke bare gjennom egne erfaringer, det kan også være gjennom drømmer, intuisjoner, subliminale fragmenter.

Eller på andre måter, som fremdeles er ukjente for oss, finner utsiden veien inn i oss.

For vår bevissthet ser dette materialet ut til å komme innenfra. Men det er en illusjon. Det er bitte små fragmenter av den enorme Kilden som ligger lagret i oss. Disse dyrebare blaffene stiger opp fra det underbevisste som damp, kondenseres og danner en tanke. En idé.

Vi kan tenke på Kilden som en sky.

Skyer forsvinner egentlig aldri, de bare endrer form. De blir til regn, som blir en del av havet, for så å fordampe og bli til skyer igjen.

Det samme gjelder kunst.

Kunst er ideer og energi i omløp. Det som gjør at ideene fremstår som nye, er at de kombineres på forskjellig måte hver gang de kommer tilbake. Ingen skyer er helt like.

Derfor kan et nytt kunstverk vekke følelser i oss på et dypere plan. Kanskje det er noe kjent som kommer tilbake til oss i en ukjent form. Eller kanskje det er noe ukjent som vi ikke var klar over at vi lette etter. En manglende brikke i et uendelig puslespill.

Å forvandle en idé til virkelighet kan få den til å virke mindre. Den endrer seg fra overjordisk til verdslig.

Fantasien har ingen grenser, men den fysiske verden har det. Verket eksisterer i begge.

Bevisst oppmerksomhet

I de fleste av våre hverdagslige gjøremål er det vi selv som bestemmer hva som skal gjøres, og legger en strategi for å nå målene våre. Vi setter dagsordenen.

Bevisst oppmerksomhet fungerer på en annen måte. Dagsordenen settes av det som skjer rundt oss. Verden er utøveren, og vi er iakttageren. Vi har liten eller ingen kontroll over innholdet.

Den bevisste oppmerksomheten er en gave som gjør oss oppmerksomme på hva som skjer rundt oss og inne i oss selv akkurat nå. Og vi kan gjøre det på avstand, uten at vi selv griper inn. Vi kan observere kroppslige tilstander, forbigående tanker og følelser, lyder og synsinntrykk, lukter og smaker.

Når vi observerer en blomst på avstand, kan den avsløre mer av seg selv bare ved at vi ser på den og er bevisst på den. Det gjelder alt annet også.

Bevisst oppmerksomhet er ikke en tilstand som kan tvinges frem. Det krever ikke store anstrengelser, selv om utholdenhet er viktig. Det er noe du aktivt lar skje. Det handler om å være nærværende og akseptere det som skjer i det evige nuet.

Så snart du definerer og dermed setter merkelapp på et aspekt ved Kilden, legger du ikke lenger bare merke til det, du studerer det. Dette gjelder alle tanker som bryter forbindelsen med målet for din oppmerksomhet, enten det handler om at du begynner å analysere det, eller at du blir bevisst på at du er bevisst. Analysen er en bifunksjon. Oppmerksomheten vekkes først som en ren forbindelse med det som vekker vår entusiasme. Hvis jeg opplever noe som interessant eller vakkert, blir jeg først oppslukt av selve opplevelsen. Etterpå kan jeg prøve å forstå den.

Selv om vi ikke kan påvirke hva vi legger merke til, kan vi påvirke vår evne til å legge merke til omgivelsene.

Vi kan utvide oppmerksomheten vår eller begrense den, oppleve den med åpne eller lukkede øyne. Vi kan dempe lyden inne i oss slik at vi kan oppfatte mer av det som skjer på utsiden, eller dempe lyden på utsiden for å bedre legge merke til det som skjer inne i oss.

Vi kan zoome så tett inn på noe at de definerende karaktertrekkene blir usynlige, eller zoome så langt ut at det ser ut som noe helt annet.

Universet er bare så stort som vår oppfatning av det. Når vi øver opp oppmerksomheten, utvider vi universet.

Og det utvider ikke bare våre muligheter til å skape, men også det livet vi har mulighet til å leve.

Evnen til å se dypt er opphavet til kreativitet.

Å se forbi det vanlige og hverdagslige og finne det som ellers kan være usynlig.

Karet og filteret

Alle mennesker har en indre beholder. Den fylles stadig på med nytt innhold.

Den rommer alle våre tanker, følelser, drømmer og erfaringer i verden. Vi kan kalle den karet.

Informasjonen kommer ikke direkte inn i karet, slik regnet fyller opp en tønne. Den filtreres på en unik måte for hver enkelt av oss.

Det er ikke alt som kommer gjennom dette filteret. Og det som kommer gjennom, forblir ikke alltid intakt.

Vi har alle våre metoder for å minske Kilden, for hukommelsen vår er begrenset. Sansene våre oppfatter ofte informasjon feil, og hjernen vår har ikke prosessorkraft til å ta inn all

informasjonen rundt oss. Sansene våre ville blitt overveldet av lys, farge, lyd og lukt. Vi ville ikke vært i stand til å skille det ene fra det andre.

For å navigere oss gjennom denne enorme informasjonsmengden, lærer vi tidlig i livet å fokusere på det som fremstår som viktig eller interessant, og skille ut resten.

Som kunstnere forsøker vi å se verden slik vi gjorde da vi var barn: en mer uskyldig tilstand av undring og verdsettelse som ikke er knyttet til nytte eller overlevelse.

Filteret vårt reduserer all informasjonen vi får fra Kilden ved å tolke informasjonen som ankommer i stedet for å la dem passere fritt. Når karet fylles med disse omarbeidede fragmentene, skapes koblinger til materialet som allerede er samlet inn.

Disse koblingene er opphavet til visse oppfatninger og historier om oss selv. De kan handle om hvem vi er, menneskene rundt oss og verden vi lever i. Til slutt smelter disse historiene sammen til et verdensbilde.

Som kunstnere ønsker vi å holde på disse historiene og finne plass til den enorme mengden informasjon som ikke passer inn i vår overbevisning. Jo mer rådata vi kan ta inn, og jo mindre vi former dem, desto nærmere naturen kommer vi.

Vi kan tenke på kreativitet som å betrakte karets innhold som potensielt materiale, velge ut de delene som virker nyttige

eller betydningsfulle her og nå, og forsøke å presentere dem på en ny måte.

På denne måten blir Kilden filtrert gjennom oss og blir til bøker, filmer, bygninger, malerier, måltider, virksomheter – uansett hvilke prosjekter vi går i gang med.

Hvis vi velger å dele det vi lager, kan verkene våre sirkulere videre og bli til kildemateriale for andre.

Kilden tilgjengeliggjør.

Filteret destillerer.

Kilden mottar.

Og ofte skjer dette utenfor vår kontroll.

Husk at dette systemet kan omgås. Vi kan øve oss på å forbedre vårt samspill med Kilden, og dermed radikalt utvide karets evne til å motta. Å bytte instrument er ikke alltid den enkleste måten å endre musikkens klang på, men det kan være den mest virkningsfulle.

Uansett hvilke verktøy du bruker for å skape, er det du som egentlig er instrumentet.

Og gjennom deg kommer universet som omgir oss alle, i fokus.

Det usynlige

Ifølge den konvensjonelle definisjonen handler kunst om å skape fysiske eller digitale gjenstander, om å fylle hyllene våre med keramikk, bøker og plater.

Selv om kunstneren ofte ikke er klar over det, er det ferdige verket egentlig et biprodukt av noe større, en indre lengsel. Vi skaper ikke for å produsere eller selge fysiske produkter. Det å skape er et forsøk på å tre inn i en mystisk sfære. En lengsel etter overskridelse. Det vi skaper, gjør det mulig å vise glimt av et indre landskap, et landskap som ligger utenfor vår forståelse. Kunst er vår portal til en usynlig verden.

Uten den åndelige komponenten, arbeider kunstneren i motbakke. Den åndelige verden gir en følelse av undring

og en grad av åpenhet som ikke alltid finnes innenfor vitenskapens rammer. Fornuftens verden kan være trang og full av blindveier, mens det åndelige perspektivet er grenseløst og byr på uante muligheter. Den usynlige verden har ingen grenser.

Ordet åndelighet appellerer kanskje ikke til dem som først og fremst har en rasjonell tilnærming til verden, eller dem som sidestiller ordet med organisert religion. Hvis du foretrekker å tenke på åndelighet som troen på en større sammenheng, er det greit. Hvis du velger å tenke på det som å tro på magi, er det også greit. Tingene vi tror på, har en egen tyngde, uavhengig av om de kan bevises eller ei.

Å praktisere åndelighet er en måte å se verden på, en verden der du ikke er alene. Der det ligger dypere betydninger under overflaten. Energien som omgir oss, kan løfte det vi skaper, til et høyere nivå. Vi er en del av noe mye større enn det som kan forklares – en verden med uendelige muligheter.

Vi kan ha stor nytte av denne energien i vår kreative prosess. Det handler om tro. Om å tro på noe og oppføre seg som om det er sant. Bevis trengs ikke.

Når vi jobber med et prosjekt, hender det at sammentreffene dukker opp så ofte at det ikke kan være tilfeldig – som om en annen hånd fører dine i en viss retning. Som om en indre kunnskap varsomt styrer våre bevegelser. Tro lar deg stole på retningen uten å måtte forstå den.

Vær spesielt oppmerksom på de øyeblikkene som tar pusten fra deg – en vakker solnedgang, en uvanlig øyenfarge, et

rørende musikkstykke, det elegante designet til en kompleks maskin.

Hvis et kunstverk, en tanke eller et naturfenomen på en eller annen måte lar oss få tilgang til noe større, er det et uttrykk for den åndelige dimensjonen. Den gir oss et glimt av en usynlig verden.

Det er ikke uvanlig at vitenskapen til slutt tar igjen kunsten.

Det er heller ikke uvanlig at kunsten innhenter det åndelige.