Issuu

«Twisten på slutten er virkelig noe helt spesielt.» DAG E N S N Y H E T E R

Sagt om Rovdrift:

E N S E N S E P T E M B E R K V E L D blir en hodeløs kropp

ELSA OCH CORNELIA SWÄRD

(f. 1995 og 1990) bor i Värmland med sine to barn. Rovdrift er deres debutroman.

funnet i Frihamnen i Stockholm. Kriminaletterforsker Maggan Kipowski forstår raskt at hun står overfor en sak helt utenom det vanlige. Da politiet finner en kobling til et tidligere drap, gjøres en oppdagelse som setter frykt i hele landet. Maggan presses til det ytterste for å finne morderen, samtidig som kjæresten hennes, journalisten Vera Bonde, nøster i saken fra sin egen kant. Kommer forholdet deres til å overleve? Hvem blir den bestialske morderens neste offer? Etterforskningen avdekker snart hemmeligheter som får den svenske regjeringen til å skjelve. Og fremdeles gjenstår gjerningspersonens store finale. Rovdrift er første bok i serien om Maggan og Vera. Boken ble en umiddelbar bestselger i Sverige.

HILDE MATRE LARSEN er skjønn-

U P S A L A N YA T I D N I N G

«En utrolig bladvender.» T V 4 N Y H E T S M O RG O N

«Rovdrift er en virkelig velskrevet debutkrim [...] forfatterne lykkes svært godt med å skape spenning fra første stund til siste side, og det er vanskelig å legge fra seg boken.» BTJ

«I en konkurranse om de mest avskyelige avskyeligheter ligger Rovdrift godt an.» DAG E N S N Y H E T E R

litterær oversetter fra engelsk, svensk og dansk. Hun oversetter bøker innen de fleste sjangre og for alle aldersgrupper.

ISBN 978-82-03-45702-9

Forfatterportrett: Karl Nordlund Omslagsdesign: Michael Ceken

«Swärds debutbok avsluttes med maksimal spenning og antyder at en oppfølger er på vei – heldigvis, for dette gir absolutt mersmak. Rovdrift setter klørne i leseren på det mest makabre vis.»

ISBN 978-82-03-45702-9

9 788203

457029

9 788203

457029

rovdrift

67574 Rovdrift – s. 1

14.10.2025 09:06

elsa og cornelia swärd

Rovdrift oversatt av Hilde Matre Larsen, mno

67574 Rovdrift – s. 3

14.10.2025 09:06

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

FSC Norwegian C021394 New MIX Paper Landscape BlackOnWhite

Originalens tittel: Rovdrift © Elsa and Cornelia Swärd, 2025 Published by arrangement with Albatros Agency, Sweden Norsk utgave 2026 © Aschehoug AS, Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,9/13,9 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim 2025 Papir: 60 g Holmen Book Cream 2,0 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2026 ISBN: 978-82-03-45702-9

67574 Rovdrift – s. 4

14.10.2025 09:06

Fredag 9. september 2033

Han beveget på hånden og kjente en lett kribling i fingertuppene da dråpene slapp taket i huden. De landet med dumpe smell mot den harde overflaten han satt på. Som et ekko. Som lyden av et hjerte som slo doble, små slag. Drypp-drypp. Drypp-drypp. Det sved som ild i fordypningene tauene hadde laget i huden, og selv om håndleddene var bundet bak ryggen og han ikke kunne se dem, var det tydelig at blodet kom derfra. Han visste ikke hvor lenge han hadde ropt om hjelp i begynnelsen. Heller ikke hvor lang tid som var gått siden han til slutt ga opp. Timer, kanskje? Det føltes som timer. Nå var stillheten i det kompakte mørket øredøvende. Skulle han lukke øynene en liten stund? Da ville han kanskje våkne og oppdage at ingenting av dette hadde skjedd. Sprakingen fra lysrørene kom først som en lettelse, en redning fra mørket. Men det tok bare et øyeblikk før øynene hadde vennet seg til det skarpe lyset, og til tross for at skyggene fra dørkarmen dekket det meste av skikkelsen i den andre enden av rommet, var det åpenbart hvem det var. Da det isblå blikket landet på ham, begynte kroppen hans å skjelve. Han åpnet munnen for å si noe. Be om hjelp. Om nåde. Han ville fortelle om barna sine. At de trengte ham. Han ville si at han var villig til å gjøre hva som helst, at det ikke var for sent, men den tykke tøyremsen som lå sammenrullet i munnen, innesperret av knebelen, dempet lydene og gjorde ordene grøtete. Blikket flakket etter en utvei. Rommet som nå badet i lys, var 5

67574 Rovdrift – s. 5

14.10.2025 09:06

kubeformet og stort. Mye større enn det hadde føltes som i mørket. Det hadde nok vært hvitmalt en gang, men inngrodd skitt hadde fått det til å gråne. Betonggulvet var flekkvis dekket med noe inntørket brunt klin. Leire? Med unntak av to store stolper i midten av rommet, rader av forkrommede ledninger langs veggen, avlange sluk og et par lange kjettinger som hang fra et stativ i taket, var rommet tomt. Det var først da det begynte å rykke i føttene at han så den. Kjettingen som lå kveilet rundt de nakne anklene. Han ble lammet av skrekk da han ble slept bortover gulvet. Ikke før kjettingen løftet føttene opp fra bakken, begynte han å stritte imot, men med bakbundne hender var han sjanseløs, og da han vendte ansiktet mot gulvet, kjente han lukta. Rett under ham, der han nå hang opp ned, var det enda en stor flekk med leire, men stanken den ga fra seg, var så intens at den fikk ham til å brekke seg. Innsikten kom som et knyttneveslag i magen. Blod. Koagulert, oksidert blod blandet med skitt. En annen hadde hengt her før ham. Det stadig grunnere åndedrettet konsentrerte karbondioksidinnholdet i blodet, og svimmelheten som fulgte, gjorde synsfeltet uskarpt. Mannen foran ham ble først til to, så tre. Han blunket hardt for å få fokus tilbake. Da de svarte støvlene nærmet seg med lange steg, kom noe til syne i hånden. Det glimtet til da lyset ble reflektert i metallet. Var det …? Han så den frie hånden gripe rundt plasthåndtaket, og et millisekund senere ble snøret spent. Gallen som piplet ut mellom gommene og knebelen, hindret alle tilløp til lyd i å forlate munnen, men det spilte ingen rolle. Selv om han hadde kunnet skrike, ville ingen høre ham over drønnet fra totaktsmotoren.

67574 Rovdrift – s. 6

14.10.2025 09:06

kapittel 1

Offerets nakne hud var grå i tonen og så blek at de skarpe lyskasterne gjorde ham nærmest selvlysende i den mørke septemberkvelden. Kriminaletterforsker Maggan Kipowski lot blikket hvile på de livløse lemmene i påvente av kollegaens første uttalelse. En meter foran hennes egne føtter lå den dødes, vinklet ut fra hverandre med en halvmeters mellomrom. De svarte hårstråene på skinneleggene var grove og krøllete. Den rene og glatte huden sto i kontrast til den ru, mørke asfalten den hvilte på. Maggans blikk fortsatte sin vandring og stanset ufrivillig ved mannens kjønn. En sent oppblomstrende løvetann stakk frem ved siden av pungen, som hang der rynkete og slapp. For et øyeblikk minnet det om et stilleben, men av den dystrere sorten. «Hvor lenge har han vært død?» spurte Maggan da hun ikke klarte å holde seg lenger og så ut over mannskapet. De hadde sikkert rukket å bli nærmere tretti personer på funnstedet, likevel var det ikke særlig mange kjente ansikter. Hun sukket. Selv om antallet var tilfredsstillende, var det en hel del å utsette på kompetansen denne fredagskvelden, og Maggan håpet inderlig at det ikke ville påvirke resultatet av kveldens arbeid. «Umulig å si før vi har fått ham inn til David.» Kriminaltekniker Judith Schüler så endelig opp på henne, men i stedet for å svare sendte Maggan henne et blikk som sa 7

67574 Rovdrift – s. 7

14.10.2025 09:06

klart og tydelig at hun ville ha mer enn som så. Selv om hun visste at det ikke ville bli gitt noen nøyaktige svar før det var gjort en full rettsmedisinsk undersøkelse, forventet hun et estimat. Judith møtte Maggans blikk, og det glimtet til i de mørke øynene. Judith Schüler var ikke som teknikere flest. Hun var utdannet rettsmedisiner i bunnen, men etter noen år i de flislagte rommene på rettsmedisinsk avdeling i Solna hadde hun bestemt seg for at hun ville ut i felten i stedet, og omskolert seg ikke bare én, men to ganger. Så vidt Maggan visste, var hun den eneste i staben som var både politi, rettsmedisiner og tekniker på papiret. Judith tok et steg fra liket og dro munnbindet ned over haka. Huden hadde tynne, lange streker der munnbindet var blitt presset mot kinnene, og en svart hårlokk hadde brutt ut av hårnettet under lua. Maggan bøyde seg frem og lirket den villfarne hårlokken inn i glipen mellom tinning og nett. Judith begynte å tenke høyt. «Det ser ut til at han er blitt tømt for blod før han ble plassert her. Fravær av blod betyr fravær av likflekker, men rigor mortis er så vidt i gang, så på papiret indikerer det at han fortsatt var i live ved lunsjtider. Men vi vet ikke hvordan han ble transportert hit.» «Transportert?» spurte Maggan. «Omgivelsenes temperatur påvirker forråtnelsesprosessen.» «Ja vel, men gjør vi det ikke litt vanskelig for oss selv hvis vi tar høyde for at han kan ha kjørt fryseboks hit?» Maggan så at kollegaen snurpet munnen, men det var et muntert glimt i de brune øynene. Den kalde vinden i Frihamnen krøp innenfor klærne, og Maggan dro jakkekragen tettere rundt seg. Det var vanskelig å si om det var den kjølige temperaturen eller den makabre scenen hun hadde foran seg som fikk huden til å nuppe seg i nakken. Det nakne liket satt lent mot en stor, mørk skulptur som forestilte et anker. Hånd8

67574 Rovdrift – s. 8

14.10.2025 09:06

flatene lå åpne mot den mørke himmelen, blendende hvite. Tablået ga Maggan en illevarslende, nærmest religiøs følelse, og hun lurte på om det var nettopp det den som hadde plassert liket her, hadde villet oppnå. Stemmen til kriminalteknikeren rev etterforsker Kipowski ut av grubleriene, og hun tok motvillig blikket fra offeret. «Det jeg først og fremst reagerer på, er fraværet av merker, skrubbsår og trykkskader. Han er i ubehagelig god stand», sa Judith, og det knitret høyt i den hvite engangsoverallen da hun sank ned på huk. Maggan hadde tenkt det samme, men alvoret ble understreket av kommentaren. Når Judith Schüler brukte ord som ubehagelig, da handlet det om noe langt ut over det vanlige. «God stand bortsett fra det åpenbare, da.» Maggan sa det for seg selv, men kollegaen hørte det og nikket. Judith tok et par steg rundt høyre side av offeret, og Maggan fulgte etter, nøye med ikke å tråkke utenfor stegplatene som var blitt plassert ut i en sirkel rundt det store ankeret av jern. Hun var absolutt ikke skjørmaget, men for ikke å gå glipp av de mindre detaljene hadde hun prøvd å unngå å feste oppmerksomheten på det stedet der hodet skulle ha sittet. Nå fulgte hun skulderens svakt skrånende vinkel med blikket, opp mot de musklene som forbandt den med nakken. Snittflaten var rundt femten centimeter i diameter, og de lyserosa innvollene i den grove halsen blandet seg med brusk og bein i nyanser av hvitt. Siden hun manglet de helt store anatomikunnskapene, hadde Maggan vanskelig for å skjelne hva som var hva i grøten av blodkar, strupe og nakkevirvler mens hun iakttok Judith, som forsiktig, men målbevisst manøvrerte pinsetten og q-tipen i det som var den hodeløse mannens høyeste punkt. «Kan du se hva som har skilt hodet fra kroppen?» Judith mumlet noe uklart til svar, og Maggan gikk ut fra at hun trengte mer tid. Hun så ut mot vannet bak fergetermina9

67574 Rovdrift – s. 9

14.10.2025 09:06

len. To store betongsiloer ruvet som mørke skygger på kaia, og bak dem beveget gråsvarte skyer seg inn mot land. En skikkelig skur over åstedet i Frihamnen var alt de trengte for å gjøre denne fredagskvelden fullkomment ufyselig. «En taggete gjenstand, kanskje et sagblad. Men om det var det som drepte ham, er umulig å si før David har sett på ham. For det blir David som tar dette, håper jeg?» Maggan nikket kort til svar. «Men det er ikke sikkert at han kan svare på alle spørsmålene heller. Det at liket er tømt for blod, kan gjøre ting betraktelig vanskeligere», fortsatte Judith, og Maggan nikket igjen. Fra det øyeblikket hun satte sin fot på Frihamnsgatan tidligere samme kveld, hadde hun hatt en illevarslende følelse hengende over seg. Judith så opp da Maggan ikke svarte. «Hva tenker du?» «Jeg har bare en skikkelig dårlig magefølelse. Noe føles off, men jeg kan ikke sette fingeren på hva. Litt som den første scenen i en sånn thrillerserie som er helt uten forankring i virkeligheten.» «Ikke grisete nok til det», svarte Judith og bøyde seg ned mot den avkappede halsen igjen. «Så det der holder ikke for deg?» spurte Maggan og måtte le. «Kanskje hvis det hadde vært et barn.» Judith løftet forsiktig på en klaff av spiserøret som hadde lagt seg over luftrøret, så Maggan kunne se ned i den sylindriske strukturen bruskringene dannet. «Eller om vi hadde funnet kjønnsorganene i trachea.» «Fy faen, Judith!» Maggan viftet kollegaen av og snudde seg mot lyskrysset. Det var en fotgjengerovergang over Frihamnsgatan bare rundt ti meter unna, og på den andre siden av veien lå Magasin 3. «Mye aktivitet der til å være fredagskveld?» konstaterte Judith og nikket mot tredje etasje i den røde murbygningen. De kunne ikke skimte noen silhuetter innenfor vinduene, 10

67574 Rovdrift – s. 10

14.10.2025 09:06

som var opplyst, i motsetning til bygningens ellers mørklagte, stille lokaler. Noe måtte de gjøre riktig der oppe, de anonyme unge uniformene Maggan hadde sendt for å samle inn vitneutsagn og holde mobilkameraene unna vinduene. «Et eller annet TV-produksjonsselskap som har afterwork. Det var en av dem som fant liket på vei hjem.» «Dristig.» Judith hørtes tankefull ut, og Maggan nikket taust før hun snudde seg mot liket igjen. Symmetrisk, ryddig, nakent. Som et grotesk kunstprosjekt. Den som hadde fraktet liket hit, hadde gjort det med en åpenbar risiko for å bli sett, og likevel fantes det ingen tydelige spor fra utplasseringen. Den var ikke slurvete. Ikke forhastet. Tvert imot var kriminaletterforsker Maggan Kipowski sikker på at den de hadde å gjøre med, var både grundig, beregnende og selvsikker, og den illevarslende magefølelsen var antakelig til å stole på. Hun og kollegaene på avdelingen for grov kriminalitet var nødt til å gjøre alt rett fra første sekund hvis de skulle ha en sjanse til å finne en gjerningsmann av dette kaliberet.

67574 Rovdrift – s. 11

14.10.2025 09:06

Lørdag 10. september 2033

kapittel 2

Lampen på badet blinket foruroligende i noen sekunder før den fylte rommet med lys. Blinkingen trigget en velkjent stikkende smerte ved venstre tinning. Maggan Kipowski hadde ikke sovet mer enn et par timer, men så snart hun hadde jaget bort de søvndrukne tankene på å trykke ned slumreknappen på telefonen, skylte gårkveldens minnebilder over henne. Det hadde ikke tatt mer enn et par sekunder å gå fra dyp søvn til lys våken tilstand, med en murrende, urolig følelse i kroppen. Første dag i en ny etterforskning var alltid følbar, men sjelden så intenst som i dag. Hun hadde raskt skrollet gjennom arbeidsgruppas krypterte appforum, men ble ikke overrasket over at det ikke var kommet noen oppdateringer der etter at hun selv hadde lagt inn sine egne og kriminaltekniker Judith Schülers første notater fra åstedsgranskingen. Maggan dro det misfargede dusjforhenget til side fra badekaret og etterlot pysjamasshortsen og trusene i en haug på badematta. Som alltid stilte hun seg under vannet allerede før temperaturen steg og ble behagelig. Det lyse håret reiste seg på de leverflekkede armene, og hun strakte seg etter den malplasserte og eksklusive dusjoljen hun hadde fått i gave av Vera. Nå pulserte det sånn i hodet at hun var nødt til å holde seg i dusjarmaturen for ikke å miste balansen. Flaska ble dobbel i det uklare synsfeltet. Dusjvannet, som nettopp hadde vært svalt, sved deilig på ryggen, og hun veide flaska i hånden og 12

67574 Rovdrift – s. 12

14.10.2025 09:06

prøvde å puste rolig mens hun ventet på at synet skulle klarne. Oljen var en av de mange spontane gavene hun hadde fått av kjæresten, men som hun sjelden gjengjeldte, gaver som ikke opphørte, til tross for Maggans ihuga forsøk på å forklare at hun ga blaffen i materielle ting. Hun la hodet bakover i strålen fra dusjmunnstykket og smurte oljen under armene og over brystene. Brukes opp skulle den uansett, for nå sto den jo her. Hun motsto fristelsen til å senke varmen da den rykende hete strålen skylte over ansiktet. Det skulle gjøre litt vondt, så varmen nådde helt inn til margen. Bildet av det hodeløse liket var etset fast på innsiden av øyelokkene, men hun gjorde ikke noe forsøk på å skyve det unna. For Maggan var det en viktig del av etterforskningsprosessen. Å fordøye detaljene i de mentale fotografiene hjernen hadde tatt av funnstedet. Hun masserte overkroppen under det varme vannet, men oljen ble liggende som en fet hinne, og hun kjente et stikk av irritasjon. Hvorfor skulle man ønske å såpe seg inn i fett? Det motvirket jo hele poenget med å dusje. I en rask bevegelse dro hun dusjforhenget til side for å strekke seg etter såpen på servanten, og uten å tenke seg om lot hun blikket gli rett over lyset over speilet. Smerten slo ned i pannebrasken som et lyn, og hun jamret seg og støttet seg til servanten. Fotofobi? hadde legen spurt. Lysømfintlighet. Det hadde snart gått en uke siden hun fikk beskjeden. Svulsten – som legen hadde kalt meningeom – utgikk fra hjernehinnene i nedre del av hodet. Den midterste hjernegropen. Legen mente at den kunne ha vokst frem over flere år, men at den måtte bli ganske stor før det kom noen merkbare symptomer. Det ville selvsagt vært en gledelig beskjed og en stor lettelse at den var godartet, hadde den bare sittet et annet sted enn der den satt. Der spilte det mindre rolle. Den kunne likevel forårsake stor skade, og den var vanskelig å operere bort. 13

67574 Rovdrift – s. 13

14.10.2025 09:06

Den presset på flere av hjernenervene, og en operasjon ville innebære risiko for en rekke alvorlige komplikasjoner. Håndsåpen fra Rusta hadde gjort jobben, og fri for olje skrudde Maggan av kranen. Mer forsiktig nå, og nøye med å holde blikket unna lyskildene i rommet, pakket hun seg inn i et badehåndkle som etter den litt sure lukta å dømme burde vært vasket for lenge siden. Hun bøyde seg ned etter kleshaugen på gulvet, og det strammet seg i nakken da hun merket at det svartnet for øynene igjen. Synet. Til tross for at legen hadde vært veldig tydelig, var det som om Maggan ikke var i stand til å ta det inn. Den pedagogiske beskrivelsen av hvordan det høye trykket påvirket synsnerven, føltes som minner fra et mareritt. Vi blir nødt til å gjøre noe. For hvis denne svulsten fortsetter å presse på synsnerven lenge nok, vil den forårsake permanente skader. Bildene og lydene fra det lille rommet på onkologisk avdeling hadde etset seg fast på en sånn måte som bare ordentlig ubehagelige opplevelser kunne gjøre. Hun kunne fremdeles kjenne lukta av det nylagte plastgulvet på legekontoret. Hun pustet dypt og langsomt gjennom nesa for å prøve å roe de galopperende hjerteslagene mens stemmen til den medfølende legen gjallet i hodet. Du kan bli blind.

67574 Rovdrift – s. 14

14.10.2025 09:06

kapittel 3

«Er det noen som har en jævla anelse om hva som skjedde i Frihamnen i går?» gjallet stemmen til Lisa Gustafsson over det glissent befolkede kontorlandskapet. De få i redaksjonen som jobbet helg, så opp. Vera Bonde ventet på at en annen skulle svare. Hun hadde ikke fått med seg at det hadde skjedd noe som helst i går, men hadde ingen planer om å vise det. «Sjekket hver eneste nyhetskilde og forumtråd på banen hit, men det virker ikke som det er lekket en dritt ennå», sa Jack fra sofaen, der han satt med føttene slengt opp på bordet foran seg. «Det er i og for seg bra, da har vi jo en sjanse til å være først.» Vera mislikte å lire av seg replikker som egentlig bare bekreftet det åpenbare, men hun mislikte enda mer å ikke være den første i redaksjonen som hadde fått ferten av et scoop. Instinktivt plukket hun opp mobilen for å ringe Maggan, men stoppet opp midt i bevegelsen. Om kjæresten hennes akkurat hadde fått en ny sak på bordet, ville anropet hennes uansett forbli ubesvart, og Vera ville nok en gang føle seg som masekoppen i forholdet. Dessuten hadde hun egentlig ikke tid til å begynne å grave i noe annet enn det hun snart skulle avlegge rapport om. I noen sekunder satt hun urørlig, før nysgjerrigheten, som så mange ganger før, seiret over selvbeherskelsen. Nyheter i ens geografiske nærhet var som regel mer pirrende 15

67574 Rovdrift – s. 15

14.10.2025 09:06

enn de som kom fra den andre siden av jordkloden, og det var en stund siden hun hadde hatt en skikkelig bra sak. «Hvor var du i går? Vi hadde date night, og du skrev ikke engang hvorfor du avlyste.» Hun klarte verken å holde tilbake overraskelsen eller den bebreidende tonen. Overraskelsen over at oppringningen hennes var blitt besvart, og bebreidelsen fordi hun var blitt sittende alene kvelden før og vente på en som aldri kom. «Sorry. Det ble en så jævla stressende kveld. Jeg har en ny sak, og kom rett og slett ikke fra. Jeg ble værende til etter midnatt og ville ikke vekke deg siden jeg visste at du hadde formiddagsskiftet i dag. Hvordan går det?» Vera måtte hindre seg selv i å sukke høyt. Maggan svarte så unnvikende, om enn med myk og unnskyldende stemme, noe som i det minste var et godt tegn. At Vera lot som om hun ikke hadde hørt noe som helst om Frihamnen, var en bevisst taktikk. Hadde hun åpnet samtalen med spørsmål, ville Maggan straks ha gått over i politimodus i stedet for kjærestemodus, og det førte aldri noe sted. «Jeg skjønner. Det går bra. Kan vi sees i kveld i stedet? Jeg savner deg.» «Jeg savner deg også, men jeg tror det blir tight. Vi får se hvordan det utvikler seg her i løpet av dagen, men akkurat nå er det bare et jævla rot.» «Hva slags sak er det?» Vera prøvde å holde stemmen så nøytral hun kunne. «Spør du som kjæreste eller reporter?» «Begge deler.» Svaret til Maggan lot vente på seg et par sekunder, og Vera holdt pusten. «Vera … jeg vet hvor gjerne du vil være først på en sak, men hvis dette ikke har kommet ut ennå, vil ikke jeg være den som lekker.» Vera kjente et snev av irritasjon. Maggan hørtes nesten 16

67574 Rovdrift – s. 16

14.10.2025 09:06

medfølende ut, og hun hatet virkelig den tonen. Selv om det var en naturlig del av yrkesrollene deres, var det vanskelig å takle overtaket Maggan alltid hadde. «Det kommer jo til å lekke uansett, og jeg vet allerede at det var et jævla oppbud i Frihamnen i går. Er det det du jobber med?» Vera hørte et lavt sukk i den andre enden. «Ja, det er det jeg jobber med.» «Var det vitner? I så fall dreier det seg jo bare om timer før hele Stockholm vet det uansett. Vil du ikke heller at det er jeg som breaker nyheten sånn at du kan påvirke hva som kommer ut?» «Vi har egne pressekonferanser for det. Du er like velkommen på dem som alle andre journalister. Dessuten synes jeg dette begynner å minne om utpressing.» Vera skulle ønske den siste setningen til Maggan var blitt uttalt i en humoristisk tone, men hun hørtes bare trøtt ut. Vera ga opp og prøvde å samle opp skårene av samtalen før det var for sent. Antakelig var det bare sekunder før Maggan sa at hun ble nødt til å legge på. «Jeg hører at det er en dead end. Synd du er så sexy når du er så samvittighetsfull.» Maggan fnøs i den andre enden, men Vera kunne høre at hun smilte. «Hvis du lover å ikke bedrive mer utpressing i løpet av dagen, blir det kanskje middag i kveld likevel. Deal?» «Nå synes jeg det begynner å minne om utpressing! Men greit da, deal.» De avsluttet samtalen, og Vera gikk motstrebende inn i det lille enmannsstudioet. Hun satte seg rutinert foran bakgrunnsskjermen og klikket mekanisk på et par knapper under bordplaten. Logoen til Aftonbladet TV begynte å røre på seg bak henne. At hun hadde helt i seg en hel flaske vin i går kveld og ikke hadde forlatt senga før tjue minutter før hun måtte 17

67574 Rovdrift – s. 17

14.10.2025 09:06

være ute av døra i morges, kom ikke til å merkes. Heller ikke at hun hadde dundrende hodepine bak høyre øye og ikke hadde lest gjennom sitt eget manus mer enn én gang. Dette var hennes hjemmebane. Hun hadde vært proff på dette siden dag én, og hun visste det. Vera kremtet, så på nedtellingen på prompteren foran seg og la ansiktet i alvorlige folder. «Om åtte dager begynner klimatoppmøtet COP38 i Stockholm. Det er første gang Sverige er vertsland, og demonstranter har nå tatt plass og begynt å telte utenfor riksdagshuset i håp om å bli hørt. De vil ha tydeligere utslippsregler og hardere sanksjoner for de som ikke følger dem. Vi skal se et innslag fra hvordan det så ut utenfor riksdagshuset i dag tidlig.»

67574 Rovdrift – s. 18

14.10.2025 09:06

kapittel 4

Da kriminaletterforsker Maggan Kipowski skjøv opp døra til obduksjonssalen på rettsmedisinsk avdeling i Solna, ble hun møtt av øredøvende trommer. Lyden spratt mellom de nakne veggene, og sangerens hese stemme gjallet melodisk i resonansen. «Jeg går ut fra at vi ikke har noen identitet ennå?» David Hammar skvatt, snurret rundt på den ergonomiske krakken og møtte blikket hennes. Posene under de mørkebrune øynene sladret om at det var blitt færre timer med søvn enn han egentlig taklet. David hysjet på den lille høyttaleren som sto oppstilt på en krakk ved båren, og volumet ble umiddelbart senket. Maggan dro ikke kjensel på musikken, selv hørte hun sjelden på musikk, og hun forsto ikke folk som alltid ville omgi seg med lyd. Mennesket kunne umulig være konstruert for det. «God morgen til deg også.» «Formiddag, klokka er ti», svarte hun med et ertende smil. «Fikk du sove i det hele tatt i natt? Tok du hvilerommet?» la hun til da han med trøtte bevegelser gikk tilbake til notatene han hadde spredt utover en ståltralle. «Nei, jeg ble nødt til å dra hjem. Det har vært styrete å få assistentlogistikken til å gå opp i det siste, og jeg får så jævlig dårlig samvittighet av å overlate alt til Stina.» Maggan visste at han ikke sa det for å skyve samvittighets19

67574 Rovdrift – s. 19

14.10.2025 09:06

kvalene over på henne, men hun følte et visst ansvar. Siden han var den beste rettsmedisineren de hadde, ville han antakelig ha blitt plassert på saken uansett, men hadde det ikke vært for Maggan, ville han ikke blitt igjen for å se på liket allerede samme kveld. Som om han leste tankene hennes fanget David blikket hennes og smilte trøtt. «Det er ikke din oppgave å ta hensyn til livspuslespillet mitt.» «Kanskje ikke, men jeg er likevel lei for det hvis jeg presset deg i går. Jeg vet jo at du har problemer med å si nei.» «Nok et aspekt du ikke skal bekymre deg for.» Nå gjespet David og rullet krakken mot obduksjonsbordet, der den hodeløse mannen lå. Maggan dro av seg skalljakka og stilte seg rett overfor ham. Så sto de tause sammen og betraktet liket et øyeblikk, som om det var en likvake. Det store panelet med ledlamper spredte et kaldt, jevnt lys over huden og avslørte detaljer så tydelig at det ga Maggan en nesten intim følelse. «Jeg går ut fra at du ikke hadde klart å holde deg i så mange minutter hvis vi hadde en identitet?» spurte hun. «Det kan du banne på at jeg hadde. Men dessverre fikk vi ingen treff i registrene.» «Noen burde vel snart begynne å savne ham», sa Maggan og lurte på hvor mannen foran henne egentlig var forventet å være denne lørdagsmorgenen. «Det kan jo fortsatt være en gjengkriminell som hittil har gått ustraffet.» David huket av i en eller annen slags protokoll mens han snakket. Små, gjentakende bevegelser med pennen som løp over skjermen på skriveplaten. Maggan bet seg i leppa. De som sist, eller aldri, ble meldt savnet, var som regel personer med pårørende som ikke ville ha noe med politiet å gjøre, men i denne saken var magefølelsen hennes en annen. Frem-

67574 Rovdrift – s. 20

14.10.2025 09:06

gangsmåten var i overkant grov, selv for de mest hardbarkede utskuddene i gjengverdenen. «Men det er jo heller ikke alle som har noen som umiddelbart ville merke om de forsvant», fortsatte David. Maggan nikket taust. Hvis det ikke var for Vera, ville hun selv sikkert kunne være borte i et par dager, særlig hvis det var snakk om en helg. Broren ville reagere om hun ikke dukket opp på svømmeskolen til Magnus søndag ettermiddag, men antakelig ville Benjamin bare gå ut fra at Maggan hadde vært nødt til å dra på jobb og hadde glemt å gi beskjed. Hun ristet av seg ubehaget og skrev seg bak øret at hun skulle gi lyd til broren. Selv om hun dro inn en del søster- og tantepoeng ved å være fast svømmeskoleansvarlig, var hun langt fra like engasjert i Benjamins familieliv som hun hadde forestilt seg at hun kom til å være før sønnene hans ble født. «Med tanke på funnstedets nærhet til fergeterminalen blir jeg nødt til å høre med balterne og finnene også. Det kan jo være en av deres.» Maggan så ikke frem til å sette i gang med det. Det innebar alltid ekstra jobb, for ikke å snakke om en ekstra risiko, å involvere utenlandsk politi i en sak. Spesielt hvis politiet det gjaldt, tilhørte et land med korrupt rettssystem, noe man mistenkte var tilfelle i flere av de baltiske landene. «Du snakker så ofte med meg som om jeg var politi og ikke rettsmedisiner», sa David uten å løfte blikket fra protokollen. «Skal jeg være ærlig, er du dobbelt så kompetent som de fleste politifolk jeg har møtt. Så det er kanskje ikke så rart.» Maggan sukket oppgitt av sin egen konklusjon. «Herregud, hva er det med deg? Hvis du ikke var så jævla homo, ville jeg trodd at du sjekket meg opp.» Han sa det i en tydelig spøkefull tone, men hun skjønte hva han mente. Hun visste at hun ikke hadde for vane å strø om seg med komplimenter.

67574 Rovdrift – s. 21

14.10.2025 09:06

Den svake lukta av begynnende forråtnelse kilte henne i neseborene, og hun fnøs lett for å prøve å skyve den unna. «Men det jeg derimot har funnet ut», sa David, «er hva som har skilt hodet fra kroppen. Et klassisk motorsagblad, mest sannsynlig mens han fortsatt levde.» Ordene til David vakte et velkjent sug i magesekken. Dette var langt fra Maggans første drapsoffer, men det virket som om det ikke fantes noen ende på kreative måter å ta livet av andre på, og dette offerets endelikt gjorde henne nysgjerrig. Hun betraktet den ytterste huden på halsen, som hadde rynket seg som en ustrøken krage. «Avblødningen har krevd et fungerende hjerte. Derimot er det vanskelig å avgjøre her og nå om han var ved bevissthet», fortsatte David. «Er det jeg som er fordomsfull, eller føles det enda mer relevant å snakke med politifolkene på den andre siden av Østersjøen nå?» David sukket høylytt. «Ikke glem at du snakker med en halvfinne.» «Det gjør jeg vel ikke? Du er jo inder.» «Adoptert inder. Og moren min er finsk. Altså er jeg halvfinne.» «Så du er helindisk, men også halvsvensk og halvfinsk? Du er jo alltid inder når det passer deg.» «Noe skal man ha igjen for å måtte holde ut med minoritetsstresset», mumlet kollegaen, og Maggan klappet ham lett på skulderen. «Du har det ikke lett, du, min brune, adopterte superpappa av en venn.» David snøftet så han måtte skjule ansiktet i armgropen på laboratoriefrakken for ikke å sprute latteren over liket på obduksjonsbordet foran dem. Han forlot Maggan for å bytte ut de nå kontaminerte hanskene, og tok et par nye fra papir-

67574 Rovdrift – s. 22

14.10.2025 09:06

pakken på benken bak seg. Maggan så ned på liket igjen. De fetladne lemmene lå trangt på det smale stålbordet. «Neste gang jeg ringer, skal jeg tiltale deg som halvfinne. Men du, hva har du så langt?» Maggan nikket mot protokollen, som David hadde lagt fra seg på trillevogna ved veggen. «Trykkskader på håndleddene indikerer at han har vært bakbundet mens han fortsatt var i live, og han har liknende merker rundt vristene, men vinkelen på skadene der indikerer snarere at han er blitt hengt opp, altså opp ned. Vi gjetter på kjetting, basert på trykkskadenes utseende. Han er i det hele tatt veldig tom for spor etter en gjerningsperson.» «Er kroppen vasket?» spurte Maggan forbauset. «Noen har tørket av partier, men det har ikke skjedd noen direkte vasking post mortem.» David kremtet, og det ante Maggan at han skulle til å begynne på en eller annen form for oppsummering. «Liket kom inn til meg seks til åtte timer etter at døden inntraff. Og han ble funnet rundt klokka ni i går?» Maggan nikket til Davids spørsmål, og han fortsatte. «Det innebærer at han hadde vært død et sted mellom tre og fem timer da dere fant ham.» David ble stille og betraktet liket med et tankefullt uttrykk. Maggan satte det opp i et indre skjema. Fire timer for å tømme kroppen helt for blod, ta ned en opphengt kropp, transportere og til slutt plassere den. «Denne morderen er usedvanlig effektiv», fortsatte David, og Maggan måtte gi ham rett i det. «Hvem er det som høres ut som politi nå?» mumlet hun. David strakte seg etter skriveplaten på trillevogna igjen. «Og svarene på DNA-analyse og toksikologi er ennå ikke kommet?» Maggan måtte spørre, til tross for at hun allerede visste svaret.

67574 Rovdrift – s. 23

14.10.2025 09:06

«Maggan, det er lørdag», påminnet David henne tålmodig. «Det er synd at den PM-en liksom aldri når mottakerne …», konstaterte Maggan og fikk et spørrende blikk fra kollegaen. «At man ikke skal drepe hverandre i helgene.» David smilte skjevt til kommentaren og fortsatte: «Men hvis vi nå skal spekulere, så ville det ikke overraske meg om vi finner sedativer i blodet. Det ville forklare fraværet av synlige tegn på motstand.» Maggan slapp ut et sukk og gned neseroten mellom tommel og pekefinger. «Og ikke et eneste spor etter en gjerningsperson.» Konstateringen hennes ble fulgt av en kompakt stillhet. De var tretten timer inn i etterforskningen, og som ved et trylleslag innfant følelsen fra gårsdagen seg igjen. Et rent åsted og et rent lik var to skikkelig dårlige parametere for fremdriften i en drapsetterforskning. «Alle etterlater spor», svarte David rolig, men hun hørte at også han visste at det ikke var sant.

67574 Rovdrift – s. 24

14.10.2025 09:06

kapittel 5

To timer etter at Vera ringte Maggan, var nyheten ute. Ikke nok med at hun ikke fikk være den som slapp den, den hadde kommet fra fuckings TV4. De dinosaurene pleide knapt å være noen å regne med i konkurransen overhodet, men nå hadde de altså for én gangs skyld kommet først. Mann funnet drept i Frihamnen hadde vært innledningsfrasen. Det var ikke så mye mer info enn det, men det var mer enn nok til at det ble dagens største klikksak. Ordet «drept» var som en magnet for skrollende tomler. Uten å tenke hadde Vera tatt frem mobilen for å ringe Maggan igjen, men heldigvis klart å stoppe seg selv denne gangen. Hun ville ikke skape flere gnisninger enn det allerede var, og hun lengtet etter den forespeilede middagen. At TV4-reporteren brukte ordet «drept» i stedet for død eller omkommet, var interessant, siden det sannsynligvis betød at det ikke var selvforvoldt. Frihamnen føltes jo ellers som et bra valg av sted for selvmord, hadde hun tenkt. Uforstyrret, men ikke så uforstyrret at ingen ville finne deg i løpet av kort tid. Nå var det tjue minutter siden Vera hadde sett klippet, og foreløpig virket det ikke som om noen andre nyhetssider hadde rukket å publisere noe. Det måtte bety at det ikke fantes mer, og at det eneste som kunne gjøres hvis hun i det minste ville være nest først på ballen, var å sitere TV4. Kanalens 25

67574 Rovdrift – s. 25

14.10.2025 09:06

kilde var en kar som hevdet at han hadde vært på afterwork hos produksjonsselskapet rett overfor da det plutselig ble fullt politioppbud og ingen fikk forlate bygningen på flere timer. Mannen hadde ikke sett liket selv, men det var en kollega av ham som fant det. Hvem denne kollegaen var, fremgikk ikke. Var det ikke litt rart at det ikke var vitnet selv som uttalte seg? Vera kjente den bakfulle hjernen jobbe så godt den klarte i den tilstanden den var i. Hvor mange produksjonsselskaper var det egentlig der nede i Frihamnen? Tre? Fire? Hun hadde ikke satt sin fot hos noen av dem siden hun hadde praksis på journalisthøyskolen, men hun burde vel kunne snoke seg frem til hvem kollegaen var? Ikke sjelden hoppet folk mellom produksjonsselskapene og de nyhetsovervåkende TV-husene. Tankerekken ble avbrutt da Lisa Gustafsson la en hånd på skulderen hennes. Vera snurret rundt på stolen. «Snille, søte, skjønne deg, kan jeg få direktenummeret til Doris Rapp?» Lisa stakk tilgjort ut underleppa. Det var ikke første gang hun ba Vera om dette, og det ble neppe siste gang Vera sa nei. Ikke uten visse vanskeligheter, Lisa var den av kollegaene hennes der epitetet «venn» var nærliggende, men Veras fortrolige kontakt med landets klima- og miljøminister var for verdifull til å settes på spill. Doris Rapp var utvilsomt Sveriges mest omstridte politiker, og en kommentar fra henne gjorde en hvilken som helst reportasje mer verdifull, uavhengig av tema. «Til hva?» spurte Vera og lot som om hun vurderte det. «Jeg gjør en stor sak i flere deler for å guide seerne gjennom agendaen til klimatoppmøtet. Et personlig intervju med Doris ville vært så innmari verdifullt, men jeg takler ikke å gå via pressefyren hennes, han er så jævla arrogant og dårlig til å ringe tilbake … så jeg tenkte …» «At du skulle ringe henne direkte, jeg skjønner», avbrøt Vera, som delte Lisas oppfatning av pressesekretæren til Doris Rapp. «Men Lisa, du vet jo at jeg har lovet å …» 26

67574 Rovdrift – s. 26

14.10.2025 09:06

Nå var det kollegaens tur til å avbryte, hun hadde ikke tenkt å gi seg så lett: «Å ikke gi nummeret videre, jo, jeg vet det, men dette er jo spot on hennes område, som klima- og miljøminister burde hun ønske å være med på dette.» «Greit, da gjør vi det sånn», sa Vera og forberedte seg på et kompromiss, «skriv ned noen setninger om hva du vil snakke om, så sender jeg det til henne sammen med nummeret ditt, og så kan hun ta kontakt med deg. Deal?» Lisa rakk ikke å svare før samtalen deres ble avbrutt av at Veras telefon ringte. Sjefen, sto det med lysende bokstaver. «Beklager, men jeg er nødt til å ta denne», sa hun unnskyldende til Lisa og tok opp telefonen. «Jeg mailer deg!» sa Lisa og forsvant mot kontoret sitt. Vera satte mobilen mot øret. «Vera.» «Hei du, jobber kona di med saken i Frihamnen, eller?» «Hun er ikke kona mi, men jo, det gjør hun.» «Hvorfor var vi ikke først med dette da?» Adrenalinkicket ble erstattet av en sydende motvilje. Djises, som hun avskydde ham. Og han henne, virket det som. Hadde det ikke vært for at han hadde fått tallene deres til å skyte i været det siste året, tvilte hun på at ledelsen ville latt ham bli sittende, for særlig godt likt var han ikke. «Fordi hun, i likhet med meg, elsker jobben sin og er lojal mot arbeidsplassen sin.» Hun hadde klart å holde stemmen saklig, men undertonen markerte sensitivt område. Noe han selvsagt ga fullstendig blaffen i. «Ja, ja. Men hva faen, liksom. Vi får bare være jævlig gode på å følge opp med mer info. Tar du det?» «Ja, hvis det er fordi jeg er en god reporter, og ikke fordi jeg ligger med politiet.» Han fnøs. 27

67574 Rovdrift – s. 27

14.10.2025 09:06

«Og hvis det er kombinasjonen?» «Jeg mener det, Henning, hun lekker ikke.» «Det sier alle. Tar du det, eller vil du at jeg skal gi det til Jack i stedet?» «Jeg tar det.»

67574 Rovdrift – s. 28

14.10.2025 09:06

«Twisten på slutten er virkelig noe helt spesielt.» DAG E N S N Y H E T E R

Sagt om Rovdrift:

E N S E N S E P T E M B E R K V E L D blir en hodeløs kropp

ELSA OCH CORNELIA SWÄRD

(f. 1995 og 1990) bor i Värmland med sine to barn. Rovdrift er deres debutroman.

HILDE MATRE LARSEN er skjønn-

U P S A L A N YA T I D N I N G

«En utrolig bladvender.» T V 4 N Y H E T S M O RG O N

«Rovdrift er en virkelig velskrevet debutkrim [...] forfatterne lykkes svært godt med å skape spenning fra første stund til siste side, og det er vanskelig å legge fra seg boken.» BTJ

«I en konkurranse om de mest avskyelige avskyeligheter ligger Rovdrift godt an.» DAG E N S N Y H E T E R

litterær oversetter fra engelsk, svensk og dansk. Hun oversetter bøker innen de fleste sjangre og for alle aldersgrupper.

ISBN 978-82-03-45702-9

Forfatterportrett: Karl Nordlund Omslagsdesign: Michael Ceken

«Swärds debutbok avsluttes med maksimal spenning og antyder at en oppfølger er på vei – heldigvis, for dette gir absolutt mersmak. Rovdrift setter klørne i leseren på det mest makabre vis.»

ISBN 978-82-03-45702-9

9 788203

457029

9 788203

457029