Borte fra verden

Borte fra verden er inspirert av den virkelige historien om sprengstoffabrikken på Håøya under første verdenskrig.

ISBN 978-82-03-45764-7

9 7 8 8 203 4 5 7 6 4 7

BORTE FRA VERDEN

Jakob har et arr over kinnbeinet og en drøm om å få tilbake farfarens pantsatte lommeur. Barndomsvenninnen Edith bærer sine arr på innsiden – hun soner åtte år for barnemord.

På Håøya i Oslofjorden pakker 60 unge kvinner livsfarlig sprengstoff om dagen, og tvinges til prostitusjon om natten.

Med den russiske revolusjonen og første verdenskrig som bakteppe, møtes Edith og Jakob igjen og romanen tegner opp et intenst drama om frihet, tilgivelse og troen på et bedre liv.

Det handler om å leve fritt og sant – og om hva det koster å bli den man er.

Ellen

Storslått roman om kjærlighet, krig og kvinneliv.

VAHR

LES OGSÅ

FRA FORFATTEREN AV BESTSELGERNE Gaven OG

Idle hour-trilogien

Ellen

VAHR roman

BORTE FRA VERDEN

ellen vahr (f. 1963) er utdannet ved Handels­ høyskolen i København. I 2016 ble hun nominert til Bokhandlerprisen for debutromanen Gaven. I 2019 kom Reisen til Idle Hour (da med tittelen Miss Marie), som var første bind i trilogien om Thea i Amerika.

Siden fulgte Bakeriet i Brooklyn (2021) og Sykehuset på Ellis Island (2023). Vahr har bakgrunn som profesjonell coach, og har også gitt ut sakprosa­ bøkene Drømmekraft (2011) og Våg livet (2013).

ellenvahr.no

forfatterportrett: oda berby omslag: terese moe leiner

67904 Borte fra verden – s. 2

28.11.2025 06:21

Ellen Vahr

BORTE FRA VERDEN Roman

67904 Borte fra verden – s. 3

28.11.2025 06:21

ELLEN VAHR Drømmekraft, sakprosa, 2011 (Gyldendal) Våg livet, sakprosa, 2013 (Gyldendal) Gaven, roman, 2016 Reisen til Idle Hour (utgitt under tittelen Miss Marie), roman, 2019 Bakeriet i Brooklyn, roman, 2021 Sykehuset på Ellis Island, roman, 2023

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

© 2026 Aschehoug AS, Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Satt med 10,9/14,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2025 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2026 ISBN 978-82-03-45764-7

67904 Borte fra verden – s. 4

28.11.2025 06:21

Til Henning

67904 Borte fra verden – s. 5

28.11.2025 06:21

67904 Borte fra verden – s. 6

28.11.2025 06:21

Likesom ansikt speiler sig mot ansikt i vannet, så finner det ene menneske sitt hjerte igjen hos det andre. salomos ordspråk 27:19

Til menneskehetens største nytte alfred nobel

dynamitt (gresk: dynamis = kraft)

67904 Borte fra verden – s. 7

28.11.2025 06:21

67904 Borte fra verden – s. 8

28.11.2025 06:21

romanens viktigste steder og personer

steder Nitroglycerin Compagniet (etablert 1865) – dynamittfabrikk på Engene, Hurumlandet Haaøen Fabriker (etablert 1916) – sikritfabrikk på Håøya i Oslofjorden Utvidet i 1917 med dynamittfabrikk på Gullaug ved Drammensfjorden

personer Appelgren – direktør ved Nitroglycerin Compagniet og styremedlem i Haaøen Fabriker Amalie – direktørens datter Frederik Munch – nyansatt ingeniør ved dynamittfabrikken på Engene Jakob Johanson – sønnesønn av den første arbeideren ved Nitroglycerin Compagniet Jakobs mor – enke Ingrid – Jakobs søster Jakobs venner – Fergemannen (Oscar), William og Nils

9

67904 Borte fra verden – s. 9

28.11.2025 06:21

sprengstoffarbeidere på håøya Edith – fange som deler brakke med gatepikene Selma, Johanne og Clara Karen – fange som deler brakke med gatepikene Olga, Nellie og Ada Inga – gatepike Fru Hansen – kokke på Håøya Frøken Jensen – kjøkkenpike på Håøya

direksjonen på håøya Bertelsen – bestyrer Torstensen – bokholder Hermansen – formann

67904 Borte fra verden – s. 10

28.11.2025 06:21

prolog

Kristiania, sommeren 1921 Fengselsporten slo igjen bak henne. Over skulderen hadde hun den gamle vadmelssekken hun hadde kommet til byen med mange år tidligere. Hun så ned på skoene sine. På den ene skoen var sålen morknet, på den andre var lissen falt av. Hun børstet vekk litt støv fra kjolen, så trakk hun pusten dypt ned i lungene og gikk over gaten.

Varemagasinet på den andre siden var stort og flott.

Hvor mange ganger hadde hun ikke stanset foran utstillingsvinduet den første tiden og drømt seg bort? De nye klærne hun skulle kjøpe for pengene hun tjente i hovedstaden. En vakker kjole. Nye sko. En veske? Hun hadde sett det for seg, men ikke før denne dagen åpnet hun døren og gikk inn.

Hun fant skoavdelingen og ba om å få prøve et par damesko i riktig størrelse. En rem over vristen og en liten hæl fikk henne til å rødme. Hun gikk videre til den neste avdelingen og spurte etter en sommerdrakt. Da hun så seg i speilet, i en lett og lys kjole og de nye skoene på bena, var det som om det var en annen som sto der og smilte forsiktig til henne.

Det siste hun skaffet seg, var en håndveske.

11

67904 Borte fra verden – s. 11

28.11.2025 06:21

Hun betalte for varene, forlot varehuset og lot alt det gamle ligge igjen.

Da hun kom ut på gaten, ble hun stående og se over mot Landsfengselet. Hun hadde sonet dommen, gjort opp for seg overfor menneskene, slik hun hadde gjort opp for seg overfor Gud. I mottakelsesrommet hadde hun fått tilbake klærne sine, de gamle skoene og sekken. En vokter hadde dyttet til henne en lapp med en adresse på, så åpnet han porten og slapp henne ut.

Hun klemte hånden rundt lappen og begynte å gå.

Fortsatte gjennom den travle byen. Gikk over det store torget med boder bugnende av blomster og grønnsaker.

Fulgte veien som gikk langsmed elven, helt til hun sto foran stasjonsbygningen.

I hallen hastet mennesker i alle retninger. Et sted lød en skarp fløyte, så fulgte høye hvin og drønn fra tog som rullet inn og ut fra et sted hun ikke kunne se. Hun gikk bort til luken, viste fram adressen på lappen, og for de siste pengene kjøpte hun en enkeltbillett.

Hun steg på toget. Det var få passasjerer, og hun satte seg nærmest vinduet. Ikke lenge etter kjørte toget ut fra stasjonen. Utenfor så hun mørke bygninger, butikker og reklame malt på veggene, som ble til fargerike streker idet de kjørte forbi.

Langsomt endret landskapet seg. Hun kjørte gjennom skogspartier og langs elver, og gjennom små byer med hus i klynger som solen skinte på. Stille lente hun hodet mot ruten og lyttet til den jevne rytmen fra skinnene. Hun visste ikke hva som ventet henne, eller hvem som ville ta henne imot. Men hun visste at det nye livet hennes begynte i dag.

67904 Borte fra verden – s. 12

28.11.2025 06:21

del 1

SKJELLET Fem år tidligere

67904 Borte fra verden – s. 13

28.11.2025 06:21

67904 Borte fra verden – s. 14

28.11.2025 06:21

1 JAKOB

Engene Jakob gikk gjennom den store jernporten til Nitroglycerin Compagniet. Innenfor fantes en helt egen verden.

Hans verden. Han kjente hver eneste bygning. A-huset og B-huset hvor det ble produsert nitroglyserin. Settehuset hvor nitroglyserinen ble blandet med nitrocellulose til sprenggelatin. Bakeriet hvor tilsetningsstoffer ble knadd inn for å lage dynamitten. Pressehuset hvor massen ble presset ut i strenger, kappet og lagt på brett og båret over til tullepikene i pakkhuset. Like bortenfor lå brannstasjonen, og bortenfor der igjen badehuset og spisebrakka, laboratoriet og trafokiosken. Men det var første gang han åpnet døren til den mektige administrasjonsbygningen.

Direktørens kontor lå i andre etasje med utsyn mot den grønne åsryggen utenfor. Appelgren satt bak et mørkt skrivebord. Pannen var bred med tre dype, vannrette rynker over de skarpe øynene. Selv om det var hett ute, hadde han stram snipp og jakke på seg. Jakob hadde skiftet fra arbeidsklær, tatt på seg søndagsbukser og en ren skjorte. Straks direktøren fikk øye på ham, pekte han på stolen foran skrivebordet.

Jakob dro av seg kapsen og bukket, så gikk han fram og satte seg. Appelgren ble sittende og nærmest 15

67904 Borte fra verden – s. 15

28.11.2025 06:21

granske ham, som om han forsøkte å finne igjen et kjent ansikt.

«Det har alltid vært ledelsens ønske at arbeidsoppgaver blir overført fra far til sønn.»

Jakob nikket. Han hadde forberedt seg på å overta farens jobb siden han var liten.

«Du er viktig for datteren min. Ja, for meg også.

Ved opprettelsen av den nye fabrikken på Håøya så jeg straks en mulighet for deg. Jeg sitter som styremedlem i det nye selskapet og har innstilt deg som personalsjef. Jobben er din fra i morgen. Om du vil ha den?»

Jakob så overrasket på ham. «Det er mangel på arbeiderboliger på Engene, det er ventelister. Hva med moren min, søsteren min, hvis jeg jobber et annet sted?»

«De får bli», sa Appelgren. «Du vet vel at Amalie ikke kan gifte seg med en arbeider?»

Jakob nikket stille. Så dro han to svette håndflater over bukselårene.

«Du eier jo ingenting.» Direktøren ristet på hodet.

«Hadde enda farfaren din beholdt gården i Värmland.

Der kunne Amalie og du ha bygget en fremtid.»

Jakob så for seg den gamle gården, og det rørte seg varmt inni ham, den var borte, ingenting å tenke på mer. Han stakk hånden i lommen, klemte fingrene rundt skjellet. Det roet ham, det hadde det alltid gjort. Han hadde plukket det i vannet bak farfarens gård.

«Jeg har sendt vår beste mann, ingeniør Bertelsen, over til Håøya for å bestyre den nye fabrikken. Han vil ta imot deg i Sagbukta i morgen formiddag og sette deg inn i oppgavene.»

16

67904 Borte fra verden – s. 16

28.11.2025 06:21

Rommet seilte, roen var borte. Moren, søsteren, hva ville de tenke om han ble funksjonær? Hva ville kameratene hans si?

«Hovedoppgaven din blir å ha ansvaret for arbeiderskene på øya. Det er rekruttert kvinnelig arbeidskraft fra hovedstaden.»

Jakob kikket usikkert på direktøren. Så kom han på at han hadde tatt seg av moren og søsteren i mange år, og var vant til ansvar. Dessuten, kvinnene i Kristiania var vel ikke så veldig annerledes enn kvinnene på Hurumlandet.

Appelgren åpnet en eske som sto på skrivebordet, tok opp en sigar og tente den. «Du snakker deres språk. Du vil forstå dem, og de vil få tillit til deg.»

Brun røyk seg ut i rommet. Før hadde Jakob likt lukten, nå gjorde den ham bare kvalm. Direktøren tok et dypt drag, så la han sigaren fra seg på kanten av askebegeret.

«Hva er svaret?»

Kameratene ville se på det som et svik, men moren og søsteren ville bli stolte av ham. Jakob rettet seg opp i stolen.

«Jeg aksepterer.»

Appelgren nikket fornøyd. «Det er min gode venn, Sam Eyde, som står bak etableringen av Haaøen Fabriker. Sammen med investorer, fem norske skipsredere, har han satset én million kroner og inngått en kontrakt med Nitroglycerin Compagniet om rett til å bruke våre patenter og metoder til selv å produsere sprengstoff for eksport. Der vi produserer sivilt, skal dere produsere militært.»

«Militært?» gjentok Jakob.

«Eyde ønsker å hjelpe til med sprengstofforsyningen 17

67904 Borte fra verden – s. 17

28.11.2025 06:21

i Russland. De allierte stormakter, England og Frankrike, har mer enn nok med sine egne forsyningsproblemer. Haaøen Fabriker skal fremstille sprengstoffet sikrit til produksjon av granater og miner.» Direktøren smilte. «Vi har allerede ferdigblandet et parti med sikrit slik at dere kan komme raskt i gang med våpenproduksjonen.»

Jakob tørket vekk en svettedråpe før den nådde arret. Farfaren hadde sagt at landet trengte dynamitt til de store vei- og jernbaneanleggene, til gruvene og til kraftutbyggingen. Arbeiderne ved Engene var med på å bygge det nye Norge. Han ble sint da noen kalte Alfred Nobel for «dødens kjøpmann». Nobel som hadde skapt dynamitten som sprengte seg gjennom fjell og gjorde det lettere å være menneske.

«Nitroglycerin Compagniet har aldri hatt noen intensjon om å gå inn på eksportspekulasjoner», sa Appelgren. «Derfor ønsket vi heller ikke å plassere penger i Haaøen Fabriker ved opprettelsen. Slik er vi formelt uten ansvar for det nye selskapet, men vi vil sørge for mannskap og utstyr i tillegg til å levere den nødvendige nitroglyserin til produksjonen.»

Jakob fikk det ikke til å stemme. «Det er to adskilte fabrikker med forskjellige eiere», sa han. «Hvorfor skal Engene gi fra seg arbeidere og utstyr?»

«Krigen har kuttet forsyningslinjene fra utlandet», sa Appelgren. «Vi har vært nødt til å finne erstatningsvarer. Kull er byttet ut med ved. Bomull med kreppapir. Svovelsyre har vi begynt å produsere selv basert på norsk svovelkis. Når det gjelder salpetersyren som ble levert fra Tyskland, har det vist seg at Norsk Hydros salpeterfabrikk på Rjukan kan levere både billigere og bedre vare. Eyde har rett og slett kommet oss til unn18

67904 Borte fra verden – s. 18

28.11.2025 06:21

setning. Da er det vel bare rett og rimelig at han får noe tilbake.»

Jakob satt stille.

«Glyserin er også blitt en mangelvare. Det eneste råstoffet som ikke lar seg erstatte. Vi har gode lagre, og prisen er høy. Så dette er avtalen: Dere selger sprengstoff til Russland. Vi forsyner dere med den sprengoljen dere trenger for å lage det. På den måten vil begge selskapene få det aller beste økonomiske utbyttet av krigen.»

En arbeidskontrakt ble skjøvet over bordet. Jakob løftet pennen og undertegnet med en forvirrende følelse av stolthet og svik. Så skjøv han kontrakten tilbake og ranket seg. Foran ham lå en sølvmynt. Det var adgangstegnet til Haaøen Fabriker med det nye ansattnummeret hans på.

67904 Borte fra verden – s. 19

28.11.2025 06:21

2 EDITH

Kristiania landsfengsel for kvinner Presten var en eldre mann, nærmere femti om hun skulle gjette. En gang hadde han kanskje vært både ungdommelig og kjekk, men nå var håret grått og tynt, tennene gule, og magen bulet ut når han satt, så jakken måtte kneppes opp.

«Har du tenkt på tilgivelse siden vår siste samtale, Edith?»

I fengselet ble de tiltalt med fangenummer. Det burde også presten holdt seg til. Hun vætet leppene.

«Jeg tror ikke Gud vil tilgi noe jeg selv ikke kan tilgi.»

Presten trakk krakken nærmere mens han studerte øynene hennes. Det var lettere de første årene da han snakket om skyld, anger og skam. Da hadde hun hatt noe å komme med.

«Alt er tilgitt.» Det dirret i munnvikene hans.

Hun ristet hardt på hodet. Ennå hadde hun fem år igjen å sone. Ingenting var tilgitt, hverken av Gud eller menneskene.

«Jeg har gjort botsøvelser», sa hun. «Både bønn og faste, uten at det minste har skjedd.»

«Du må se etter tegn. Himmelske tegn på Guds nåde.»

20

67904 Borte fra verden – s. 20

28.11.2025 06:21

«Jeg vet ikke hvordan slike tegn ser ut. Om jeg så dem, ville jeg ikke tro på dem likevel.»

«En dag vil du kjenne Herrens nåde og barmhjertighet. Du vil bli fylt av kjærlighet.»

«Nei.» Hun knyttet hendene foran seg.

Da la presten hendene sine over hennes, presset dem ned i fanget hennes. Øynene hans var blanke. Hun kunne kjenne den stramme ånden hans der han ba for henne.

Varme stråler skinte inn gjennom gittervinduet. Svetten drev fra pannen. Hun tørket ansiktet med det blåstripete forkleet. Hver dag ble tepper avlevert fra et varemagasin tvers over gaten for fengselet. Familienavn skulle broderes langs kanten. Magasinet kom med bestillingen, fangene utførte jobben, og fengselet fikk betalingen. Fem broderte tepper før lufting. Fem etter.

Hver dag var lik. De kalte det rutiner. Frokost. Middag.

Kvelds. Magen rumlet til riktig tid. Det gjorde oppholdet forutsigbart, kanskje trygt også. Hele tiden visste hun hva som ventet den neste timen og den neste, uke etter uke, måned etter måned, år etter år.

Hun bøyde tråden og slikket på den før hun tredde den gjennom nåløyet. Hun var flink til å brodere, likte det også, det lot tankene hvile som om de lå på en pute.

Arbeidsom og flittig var ord som sto i reglementet på den gråhvite murveggen, men nåde var ordet presten hadde bedt henne om å tenke på til deres neste samtale.

Nåde var et enda større og vanskeligere ord enn tilgivelse og lot ikke tankene hennes slippe. For nåden var det eneste som kunne redde henne.

Nålen gled gjennom teppet. Snart formet en forbokstav seg i teppets ytterkant, og hun strøk fingeren over 21

67904 Borte fra verden – s. 21

28.11.2025 06:21

den. Noen ganger forsøkte hun å forestille seg livet til de som eide teppene, hjemmene deres, og hun tenkte alltid at det var lykkelige familier. Velstående også, som kunne kjøpe tepper med familienavnet sitt på. Langsomt stakk hun nålen inn i fingertuppen, en bloddråpe piplet fram, og hun fikk puste igjen.

Det raslet i store nøkkelknipper fra gangen utenfor.

Hun reiste seg og rettet på den grå fangedrakten. Hvert eneste klesplagg var stemplet med fengselets merke. Det fikk henne til å tenke at også hun var stemplet.

Strømpene var strikket av grått ullgarn og ville bli ulidelig varme denne dagen. Hun dyttet dem under teppet i sengen. Så stakk hun de nakne føttene i skoene.

Slåen ble trukket til side. En nøkkel ble satt i jernlåsen, og døren gled opp. Lyden var rask og hard og fikk det til å stramme seg i magen. To ganger hadde hun ligget bevisstløs av hete da vokteren kom for å hente henne. Nå slapp han henne ut. De passerte celler hvor det satt kvinner som henne, gjemt bort i årevis, for synder som Gud aldri kom til å tilgi samme hvor hardnakket presten påsto at Gud er tilgivende.

Da de kom til trappen, plasserte vokteren seg bak henne, og hun visste at hun ville bli lettet, denne dagen som alle de andre, når de var nede. I første etasje famlet han med nøkkelknippet foran døren til luftegården.

Hun var redd han ikke ville slippe henne ut, men plage og erte henne, trykke seg inntil henne i den trange gangen. Så fant han til slutt den riktige nøkkelen og låste opp.

Varmen slo imot henne. Hun ventet mens hun hørte nøkkelen bli vridd om fra innsiden. Pustet lettet. Hun var alene i luftegården, en liten, trekantet plass mel22

67904 Borte fra verden – s. 22

28.11.2025 06:21

lom høye plankevegger. Raskt tok hun av seg skoene.

Om vokteren rapporterte at hun gikk uten strømper, og enda verre uten sko i luftegården, ville de ta fra henne kveldsmåltidet. Men hun måtte føle huden mot noe levende, en forvillet gresstust som stakk opp mellom hellene, et ugress, et brukket strå, alt som vitnet om at det fremdeles fantes et liv på den andre siden av murene.

Hun satte tærne mot hellene. Fotsålene brant. Svetten rant fra hårfestet og nedover nakken. Hun snudde ved enden av gården og gikk tilbake, snudde ved døren og gikk til enden igjen. Usynlig for de andre fangene, usynlig for verden.

Fra et vindu i første etasje runget latter. Fellesfangene var dømt for overtredelser som tyveri, ran eller overfall, selv om det ikke var mange av den siste sorten. Én gang hadde presten sagt til henne at han oppfattet fellesfangene som lettsindige og upåvirkelige, og at den livsførselen de hadde da de kom inn i fengselet, straks ville bli gjenopptatt den dagen de kom ut. Derimot mente han at natterangel, drikk og usedelighet ikke hadde vært vanlig blant fangene i tredje etasje. «Dere har en dypere sjel», pleide han å si. «Dere er mottagelige for Guds ord. I ensomhet vil dere kunne vende dere mot ham.»

Fuglekvitter fikk henne til å stanse. En linerle satt på toppen av plankeveggen. Hun kom til å tenke på den første arbeidsdagen i huset i gaten bak Slottet, da hun hadde hengt opp vask på klessnoren i bakgården. Det hadde sittet en linerle på snoren og kvitret. Hun hadde tenkt at det var moren som ville fortelle henne at hun passet på henne fra et annet sted.

De hadde tatt fra henne alt i fengselet. Klærne hun hadde på seg, skoene, til og med morens sølvring som 23

67904 Borte fra verden – s. 23

28.11.2025 06:21

hun hadde arvet, hadde de pekt på og bedt henne ta av seg. Ingenting som var personlig, var det lov å ha på cellen. Én ting hadde de ikke funnet. Hun hadde gjemt halvdelen av et skjell i hånden mens fengselslegen undersøkte henne. Nå fisket hun det fram fra innerlommen. Holdt det opp mot lyset, beundret det fine perlemorlaget på innsiden.

Hun puttet det tilbake og fortsatte å gå. Før hadde det dansende spillet i skjellet fått henne til å drømme, men ikke nå lenger. Hun klarte ikke å se for seg noen fremtid, visste ikke hva hun skulle fylle tomheten i livet med. Det var som om en del av henne manglet. Hun tilhørte ingen, og ingen tilhørte henne. Hun knyttet hendene. Presten tok feil. Sjelen hennes var ikke det minste dypere enn noen annens. Den var en svart skamplett.

Det var jo derfor hun var gjemt bort her.

Et kremt fikk henne til å snu seg. Vokteren sto i åpningen med skoene hennes i hånden.

«Det er besøk til deg.»

67904 Borte fra verden – s. 24

28.11.2025 06:21

3 JAKOB

Engene Jakob lukket porten inn til kirkegården bak seg og Amalie. I det samme så han gamlepresten komme haltende et stykke lenger bort.

«Det er best vi er forsiktige», hvisket han.

Et mildt vindkast tok tak, og Amalie dro en gul hårlokk vekk fra ansiktet.

«Hvorfor?» spurte hun og stakk armen sin innunder hans.

«Vi ikke er forlovet ennå.»

«Far har sagt at det vil ordne seg.» Hun lo lykkelig.

«Det er jo derfor han har skaffet deg en funksjonærjobb på Håøya.»

«Gamlepresten kjenner alle på Engene, han vil stille spørsmål.»

«Det skal du ikke bry deg om. Han viet mor og far, er ofte hjemme hos oss. Far drikker konjakk med ham i biblioteket og betror seg. Gamlepresten vil ikke sette ut rykter.»

Amalie stanset foran graven til moren, som døde i barselseng da Amalie ble født. Gravsteinen var høy og spiss og lå på en høyde borte fra de andre gravene.

Amalie gikk til graven hver uke, ofte tok hun med seg Jakob. Hun likte å fortelle om det. Hvordan moren 25

67904 Borte fra verden – s. 25

28.11.2025 06:21

hennes ga henne hjertet sitt før hun for opp til himmelen. Hun så opp på Jakob med tårer i øynene.

«Jeg er så glad for at du passer så godt på meg.»

De fortsatte bortover kirkegården. Jakob stanset foran gravsteinen til farmoren og farfaren. Han satte seg på huk, strøk hånden over navnet til farfaren. Jakob Johanson. Så stolt han ville vært om han visste at Jakob skulle forlove seg med Amalie Appelgren.

Da han skulle til å reise seg, oppdaget han en sprekk han ikke hadde lagt merke til før. En smal fordypning som gikk fra midten av steinen og opp, som om den var en speiling av det lange, ruglete arret over kinnet hans.

«Nå som jeg skal bli funksjonær, skulle jeg hatt lommeuret hans. Farfar fikk det i gave av Alfred Nobel før reisen til Norge. Initialene A.N. er inngravert på lokket.»

«Det har du aldri fortalt.» Amalie så på ham med store, blå øyne. «Det er ikke bare navnet dere har til felles. Far sier at du er farfaren din opp av dage.»

Jakob børstet buksene. «Har han sagt det?»

«Han sa det etter møtet deres.» Hun svinset bortover, så stanset hun og stirret på ham. «Hvor er uret nå?»

«Det er pantsatt.»

«Hvorfor?»

«Så vi skulle ha noe å leve av.»

«Du spøker.» Hun lo så det hørtes ut som triller. «Så ille var det vel ikke hjemme hos dere?»

Han tok hånden hennes, trakk henne med seg ut av porten før hun fikk stilt flere spørsmål.

«Du bor jo hjemme fremdeles.» Hun dyttet lett til ham. «Tjener penger til familien din.»

Han svarte ikke. I stedet la han armen rundt livet 26

67904 Borte fra verden – s. 26

28.11.2025 06:21

hennes. Hun luktet roser og ren hud, og han trakk henne inntil seg.

«Jeg kommer til å savne deg», hvisket hun. «Du gjør meg så trygg.»

«Du kan komme og besøke meg. Ta fergen ut til øya.»

Hun lo og glattet på det blanke skjørtet. «Skoene mine er altfor fine til slikt, kan du skjønne.»

«Du kan vel gå barbent?»

«Som du spøker.» Hun lo enda høyere. «Det skulle ha tatt seg ut.»

Han lo også, uten helt å forstå hvorfor, så ble han alvorlig.

«Med den nye stillingen har jeg mulighet til å legge av penger til et hus til oss.»

«Jeg har sagt til far at vi skal ha ingeniørboligen når vi gifter oss.»

«Men den nye ingeniøren bor jo der. Frederik Munch.» Jakob sparket lett med skoen i grusen. «Rett fra skolebenken i Sveits, har jeg hørt. Ung. Ugift.

Kjekk også, sier søsteren min.»

«Du er sjalu», ertet hun.

«Det er jeg ikke», hvisket han inn i øret hennes. «For du er bare min.»

67904 Borte fra verden – s. 27

28.11.2025 06:21

4 EDITH

Landsfengselet En vokter ventet på henne i cellen da hun kom tilbake.

Han var stor og kraftig, og med det brede kjevepartiet virket han skremmende.

«Du skal pakke tingene dine.» Han dyttet til henne en sekk.

En gang hadde hun hørt noe om belønning i form av forkortelse av straffetiden, men hun fikk det ikke til å stemme at hun skulle belønnes for noe.

«Nå med en gang!»

Hun gikk bort til sengen, tok fram nattkjolen og sokkene fra under teppet og dyttet alt opp i sekken.

Så tok hun fram det ekstra settet med fengselsklær, undertøy og sokker og til slutt kappen og vinterstøvlene.

«Raskere!» ropte vokteren.

På bordet lå kammen hun hadde fått utdelt da hun kom. Hun la den på toppen. Så ble hun stående med sekken over skulderen og se usikkert på ham.

«Du har det jammen ikke travelt.»

Vokteren vinket henne ut av cellen. Da hun passerte ham, strøk han hånden over baken hennes. Hun snudde seg, ville slå ham over ansiktet med den ledige hånden, men besinnet seg før armen nådde opp. De ville ta fra 28

67904 Borte fra verden – s. 28

28.11.2025 06:21

henne frokosten, kanskje middagen også. Sultne kvinner ble lydige og underdanige.

Føttene var fuktige og varme, og huden gnisset sår og vond mot læret. Da hun kom til trappen, mistet hun balansen og skled fremover. Vokteren bannet og grep tak i henne, holdt henne i et jerngrep. Hun bet tennene sammen mens hun gikk nedover trappen. Skoene ville gi henne blodige gnagsår, men når hun var sint, merket hun ikke smerten.

Da de var kommet ned i hovedetasjen, i den lange, grå korridoren hvor mottakelsesrommet lå, dyttet vokteren henne over terskelen. Rommet var fullt av kvinner.

Bleke og magre i lik fengselsdrakt lignet de på hverandre. Politimesteren kom inn. Hun ville ha kjent ham igjen uansett hvor lang tid som var gått. Han hadde sittet lengst fram under rettssaken hennes, taus da dommen ble lest opp. Hun begynte å riste, akkurat som den dagen. Så oppdaget hun fengselsdirektøren, han fulgte like bak.

«Enecellene i tredje etasje er tømt», sa han. «Tjue langtidsdømte fanger.»

«Godt.» Politimesteren smilte. «Det er nok av kvinner der ute som venter på plass.»

Fengselsdirektøren bekreftet med et sukk.

«Transporten venter utenfor», sa politimesteren. «Skipet ligger klart i havnen.»

«Hva med de løse fuglene du har innbrakt?» Fengselsdirektøren bøyde seg mot ham. «Førti stykker. Jeg har ikke plass til å huse dem stort lenger.»

«Gatepikene reiser med det samme skipet.» Politimesteren nikket fornøyd. «Jeg har gjort en særdeles glimrende avtale.»

67904 Borte fra verden – s. 29

28.11.2025 06:21

5 JAKOB

Engene Da Jakob kom inn på kjøkkenet neste morgen, putret det fra kjelen på komfyren. Ingrid hadde tatt på seg den grå arbeidskjolen, men hun hadde fremdeles den lange, strågule fletten hun sov med. Lillesøsteren måtte ha stått opp tidlig for å se ham av gårde.

«Det er en stor dag», sa hun. «Farfar ville ha vært stolt av deg.»

«Hva med deg?» Han satte seg ved bordet.

«Jeg også.» Hun løftet kjelen og skjenket opp i to kopper.

Han snuste ut i luften. «Det lukter ekte kaffe.»

«Mor ville at du skulle ha noe ekstra godt før du dro.»

«Det høres ut som om jeg reiser langt vekk.» Han lo.

«Jeg skal bare over til Håøya.»

Søsteren satte seg på den andre siden av bordet. «Følger hun deg til fergen?»

«Mor?» «Amalie, dumming.»

Kaffen var varm, og han brant seg på leppen. «Det er altfor tidlig for henne.»

«Bortskjemt», stønnet søsteren. «Det er vi tullepikene som må stå tidlig opp.»

30

67904 Borte fra verden – s. 30

28.11.2025 06:21

«Dere gjør en viktig jobb. Tenk på mor.»

Søsteren smilte. «Det er lenge siden mor tullet dynamitten i vokset papir og la gubbene i esker.» Hun kikket forsiktig på ham. «Hvorfor holder du Amalie skjult for henne?»

«Jeg holder henne ikke skjult.»

«Du har ikke sagt noe om forlovelsen.»

Jakob ble stille. «Jeg ville være helt sikker på at jeg kunne forsørge henne», sa han langsomt. «Med den nye jobben følger en god lønn.»

«Det er mange som venter på plass i arbeiderboligene.» Søsteren la hånden på bordduken, strøk en finger over de broderte blomstene. «Hva med mor og meg?»

«Appelgren har sagt at dere får bli.»

Hun smilte lettet. «Jeg har funnet fram penkjolen.

Jeg skal stelle den, gjøre den fin til den store dagen. Mitt første besøk i direktørboligen.»

Jakob løftet koppen. Kjøkkenet virket med ett så fremmed, som om han bare var på besøk. Han var oppvokst i dette huset, som faren sin før ham. I arbeiderboligen nederst i veien med ett rom og kjøkken. Han kikket på blomstene moren hadde plukket og satt i et glass på bordet. Hun hadde alltid forsøkt å gjøre det beste ut av tingene, drøye maten, pynte huset, smile pent til naboene selv når det ikke var noe å smile av.

Han forsøkte å svelge bort klumpen som hadde festet seg i halsen.

«Det er best jeg kommer meg av gårde. Du må hilse mor når hun våkner, og si takk for kaffen.»

Søsteren sto ved bordet, holdt ham fast med blikket.

Så gikk hun foran ham ut i gangen. På en skammel sto en gråbrun eske.

31

67904 Borte fra verden – s. 31

28.11.2025 06:21

«Fra mor.» Hun åpnet lokket. «Den er helt ny.»

Jakob tok opp en svart filthatt. Den var myk og stram, lett og tung på samme tid. Han rettet på bremmen, så kremtet han og løftet den gamle skinnvesken til farfaren. Søsteren sto foran ham. Han så på pannen og nesetippen hennes som var brent av solen, på håret som hadde samme farge som hans, på den smale hånden som løp urolig opp og ned langs skjørtet.

«Når du kommer tilbake, er du en annen», sa hun stille.

«Når jeg kommer tilbake, er jeg akkurat den samme, Ingrid.»

«Er du sikker?»

«Jeg er helt sikker, og jeg kommer alltid til å være glad i deg.»

Han satte kursen mot brygga, gikk nedover langsmed skinnegangene, passerte skurene og alle lagerbygningene som lå tett i tett på begge sider. Snart ville det komme skip inn med råvarer og hjelpestoffer, og brygga på dynamittfabrikken ville yre av liv. Arbeidere ville losse skipene, laste varene på traller som beveget seg oppover skinnegangene til sine respektive hus, og han skulle ikke lenger være en del av det livet.

Fergen lå klar til avgang. Lettet så han at han var den første, kanskje også den eneste passasjeren. Den nyinnkjøpte dressen virket med ett så altfor stor. Han trakk i jakken for å få den til å sitte bedre. Så kikket han bort på Oscar, som Fergemannen het før kallenavnet hadde festet seg, stakk hånden i lommen og tok fram adgangstegnet.

Fergemannen kontrollerte det og slapp ham om bord. «Gratulerer med ny stilling.»

32

67904 Borte fra verden – s. 32

28.11.2025 06:21

«Personalsjef», sa Jakob.

«Appelgren vil vel sikre seg at du er god nok for datteren hans.»

«Direktøren syntes jeg passet til jobben.»

Fergemannen tok opp en halvrøkt rullings fra lommen og tente den. «Har du fortalt William og Nils om den nye jobben?»

Jakob ristet på hodet. Han visste ikke hvordan han skulle fortelle det, i hvert fall ikke hva han skulle si til bestekameraten, William. Derfor hadde han latt være å si noen ting.

Fergemannen speidet etter flere passasjerer. Da det ikke kom noen, satte han båten i bevegelse.

«Du får si det på lørdag.» Han tok et drag av sigaretten. «Nils har fått tak i noen flasker landsøl. Han er så stolt, selv om William sier at det bare er skvip, ikke sterkere enn vann.»

«Tilgangen på korn er elendig», sa Jakob. «Det er det eneste pilsnerølet bryggeriene har tillatelse til å produsere.» Han tok seg i å le lykkelig. «William sier at vi skal begynne å brygge ølet selv. Han vet om et sted det er godt med humle.»

«Klokken åtte», sa Fergemannen. «Den gamle låven bak kirken.»

Jakob gikk fram på dekk og plasserte vesken mellom bena, glad for at turen ikke tok mer enn et kvarter. Morgensolen fant veien inn gjennom rutene i de nyoppførte bygningene på øya og fikk dem til å blinke og gløde. Tanken på at han skulle bo der ute, sovne og våkne til lydene fra skogen, fikk det til å sitre i ham.

Da han var liten, hadde farfaren og han rodd over til Håøya om somrene. De gikk på oppdagelsesferd, undersøkte planter, trær og dyr, og farfaren hadde med 33

67904 Borte fra verden – s. 33

28.11.2025 06:21

seg spikkekniv. Han smilte for seg selv. Jakob ville gjøre Appelgren stolt, og så skulle han forlove seg med datteren hans.

Fergemannen styrte båten stødig inn mot Vestbrygga.

Ikke en krusning på vannet og enkelt å legge til. Jakob la hånden over øynene og speidet. Et dampskip lå ankret opp i bukta. På den ene skipssiden sto det Partagas.

Var det fartøyet som skulle transportere sprengstoffet til Russland?

«Fergen har gått i skytteltrafikk mellom Engene og Vestbrygga det siste halve året», sa Fergemannen, som om han hadde lest tankene hans. «Byggmesterne har jobbet på spreng. Der i gården har det ikke vært snakk om å vente på konsesjon fra kongen. Åtti hus er oppført på rekordtid. Du kommer ikke til å kjenne deg igjen.»

Jakob grep vesken og gikk i land. «Takk for skyssen.

Sees søndag!»

«Ryktene sier at tsaren har nedlagt forbud mot å produsere dynamitt i Russland», ropte Fergemannen etter ham. «Han frykter et attentat. Dere vil få nok å gjøre.»

På brygga tok Jakob av seg hatten og tørket svetten av pannen. Luften glitret av støv og hete. Materialer lå slengt overalt. Planker. Bøtter. Stiger og stillaser. En tralle skingret nedover en skinnegang, fylt med stein og jord. I det samme passerte en arbeider med en stige over skulderen. Jakob så etter ham med en fremmed følelse i kroppen. Så gikk det opp for ham: Arbeideren hadde bukket for ham.

67904 Borte fra verden – s. 34

28.11.2025 06:21

6 EDITH

Kristiania Hjulene hvinte og knirket over brosteinen, og fangene ble skubbet mot hverandre i den trange vognen. Edith visste ikke hvorfor, men hun fikk det for seg at de skulle skipes til Amerika.

Vognen stanset, og dørene ble åpnet av to betjenter.

Fangene krøp ut og stimlet sammen utenfor vognen.

De andre fangene virket like fortumlet og forvirret som henne. Edith kikket seg rundt. En øredøvende larm.

Traller ble trukket fram og tilbake over bryggebordene.

En hund gjødde. Et barn satt på en reisekiste og gråt.

En flokk mennesker sto stimlet sammen under festningen. En mann gikk fram og spyttet etter dem.

«Forbrytere! Tyvepakk! Mordere!»

Betjentene dyttet på fangene, ba dem om å gå, men Edith flyttet seg ikke. Om de forsøkte å sende henne til Amerika, ville hun sparke og slå. Hun ville skrike høyt.

I dommen sto det at hun var trist, ikke sinnssyk, men hun kunne skape seg, gjøre seg gal om hun måtte. Hun løftet den ledige hånden og speidet. Den lille dampbåten som lå ved kaien, var ikke eslet for noen stor overfart.

Solen sto høyt på himmelen. Svetten piplet, og ullstoffet klødde mot kroppen. Hun heiste sekken høyere 35

67904 Borte fra verden – s. 35

28.11.2025 06:21

opp på skulderen og fulgte strømmen av fanger. Noen bryggesjauere plystret etter dem mens de gikk oppover landgangen.

Den ene betjenten pekte mot en luke som sto åpen.

«Dere skal under dekk.»

Fangen som sto fremst til å klatre ned, vegret seg.

«Baklengs!» ropte den andre betjenten.

Edith gikk nedover trinn for trinn. Leideren var bratt som et fjell, vanskelig å klatre med det lange skjørtet og ledd som var stive av å sitte mer enn å gå. Hun ble lettet da hun merket dørken under føttene. Et lasterom uten hverken luft eller luker.

Betjenten pekte på noen trebenker festet i dørken.

«Sett dere!»

Fangene satte seg med sekken foran seg. Kvinnene rundt henne så unge ut, likevel var de tunge i kroppen og blikket dødt som hos gamle koner. Edith forsøkte å få øyekontakt med kvinnen som satt rett overfor henne.

Da hørte hun skarpe trinn ned leideren. Hun så ned, og da hun så opp igjen, sto politimesteren midt i rommet.

Han hadde det samme utrykket i ansiktet som under rettssaken, et selvfornøyd, skjevt smil som fikk henne til å grøsse.

Politimesteren dro hånden over knappene på uniformen.

«Det som nå skal skje, er transport ut til en øy i Kristianiafjorden. Der skal dere arbeide på en fabrikk som bærer øyas navn. A/S Haaøen Fabriker. Utfører dere arbeidet tilfredsstillende, kan dere arbeide der resten av soningstiden. Oppstår det derimot problemer av noe slag, vil fangen det gjelder, bli ført tilbake til fengselet for å fortsette soningen der.» Han tidde, og tennene skar mot hverandre. «Er det forstått?»

36

67904 Borte fra verden – s. 36

28.11.2025 06:21

Politimesteren forsvant opp på dekk, og Edith gjentok ordene inni seg: En øy. En fabrikk. Resten av soningstiden. Hun ble varm i hodet. Så i kroppen.

Tusen maur krøp og kravlet gjennom årene. Skulle hun aldri mer tilbake til fengselet?

67904 Borte fra verden – s. 37

28.11.2025 06:21

Borte fra verden er inspirert av den virkelige historien om sprengstoffabrikken på Håøya under første verdenskrig.

ISBN 978-82-03-45764-7

9 7 8 8 203 4 5 7 6 4 7

BORTE FRA VERDEN

Jakob har et arr over kinnbeinet og en drøm om å få tilbake farfarens pantsatte lommeur. Barndomsvenninnen Edith bærer sine arr på innsiden – hun soner åtte år for barnemord.

På Håøya i Oslofjorden pakker 60 unge kvinner livsfarlig sprengstoff om dagen, og tvinges til prostitusjon om natten.

Med den russiske revolusjonen og første verdenskrig som bakteppe, møtes Edith og Jakob igjen og romanen tegner opp et intenst drama om frihet, tilgivelse og troen på et bedre liv.

Det handler om å leve fritt og sant – og om hva det koster å bli den man er.

Ellen

Storslått roman om kjærlighet, krig og kvinneliv.

VAHR

LES OGSÅ

FRA FORFATTEREN AV BESTSELGERNE Gaven OG

Idle hour-trilogien

Ellen

VAHR roman

BORTE FRA VERDEN

ellen vahr (f. 1963) er utdannet ved Handels­ høyskolen i København. I 2016 ble hun nominert til Bokhandlerprisen for debutromanen Gaven. I 2019 kom Reisen til Idle Hour (da med tittelen Miss Marie), som var første bind i trilogien om Thea i Amerika.

Siden fulgte Bakeriet i Brooklyn (2021) og Sykehuset på Ellis Island (2023). Vahr har bakgrunn som profesjonell coach, og har også gitt ut sakprosa­ bøkene Drømmekraft (2011) og Våg livet (2013).

ellenvahr.no

forfatterportrett: oda berby omslag: terese moe leiner