90 mm
155 mm
38,6 mm
JENS HENRIK
LES OGSÅ:
Axel Mossman, konstituert sjef for PET, kaller inn sine trofaste støttespillere – agent Margrethe Franck og den tidligere jegersoldaten Niels Oxen – til møte hjemme i sin egen kjeller.
JENSEN JENS HENRIK
INTERREGNUM
Mossman ber Franck og Oxen om hjelp til et endelig oppgjør med Danehof. Tiden er i ferd med å renne ut. De må utnytte at de befinner seg i et interregnum – et maktvakuum mellom den forrige PET-sjefens fall og utnevnelsen av en ny. De har knapt rukket å si ja før en kjedereaksjon av fatale hendelser settes i gang.
HHHH «Oxen er som alltid godt selskap.» - Berlingske
90 mm
JENS HENRIK JENSEN (f. 1963) er forfatter og journalist, og for norske lesere best kjent for de bestselgende bøkene om Niels Oxen samt trilogien om Nina Portland. Oxen-serien er utgitt i 14 land og har rundet 1 million solgte eksemplarer internasjonalt. Høsten 2023 hadde tv-serien basert på bøkene premiere i Danmark. Henning Kolstad har oversatt nærmere 250 romaner og sakprosautgivelser fra engelsk, svensk og dansk.
INTERREGNUM
MAKTENS KORRIDORER ER FARLIG TERRITORIUM … FOTO: RED STAR PHOTO
ISBN 9788203459474
OMSLAGSDESIGN: PETER STOLTZE
230 mm
Der spiller han av et flere år gammelt lydbånd som beviser at maktnettverket Danehof likevel ikke er fullstendig utslettet. Før sin død rakk den tidligere lederen av organisasjonen å utpeke sine etterfølgere: en tidligere justisminister og landets ledende riksadvokat.
JENSEN
EN LEDER HAR FALT. EN NY SKAL TRE INN. KLOKKEN TIKKER.
155 mm
67855 Interregnum – s. 2
24.11.2025 13:44
Jens Henrik Jensen
Interregnum Oversatt av Henning Kolstad, MNO
67855 Interregnum – s. 3
24.11.2025 13:44
Jens Henrik Jensen Serien om Niels Oxen: Hengte hunder, 2018 Mørke menn, 2018 Frosne flammer, 2019 Lupus, 2020 Gladiator, 2021 Pilegrim, 2024 Serien om Nina Portland: Økseskipet, 2021 Kullmannen, 2021 Spøkelsesfangen, 2022
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
FSC Norwegian C021394 New MIX Paper Landscape BlackOnWhite
Originalens tittel: Interregnum © Jens Henrik Jensen and JP/Politikens Hus A/S 2025 in agreement with Politiken Literary Agency Norsk utgave © 2026 Aschehoug AS, Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,6/15,3 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2025 Papir: 60 g Holmen Book Cream 2,0 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2026 ISBN: 978-82-03-45947-4
67855 Interregnum – s. 4
24.11.2025 13:44
Interregnum (av latin inter: «mellom» og regnum: «kongedømme, regjering») Interregnum er den regentløse perioden mellom den gamle regentens død eller avsettelse og den nyes tiltredelse. Ofte unngår man disse periodene ved å utnevne den nye regenten ved den gamles død. Men av og til er perioden atskillig lenger, og har historisk sett vært en tid preget av manglende politisk og sosial stabilitet. I bredere forstand inngår ordet i dag i allmennspråket i betydningen overgang, et stadium, et maktmessig tomrom, en periode, eksempelvis mellom to faser i et livsløp eller mellom to politiske epoker da ingenting later til å skje. Fri sammenfatning basert på Wikipedia, Den Store Danske
67855 Interregnum – s. 5
24.11.2025 13:44
67855 Interregnum – s. 6
24.11.2025 13:44
1. kapittel
Fullmånen svøpte endeløse skoger i et blekt skjær og fikk de mange vannene til å skinne som skår av et knust speil. Det var ikke et vindpust å kjenne. Midnattstimen var akkurat så kald som man kunne vente på en sen, skyfri kveld i Småland midt i september. I sørenden av et vann avgrenset av gran- og furuskog sto en mannsskikkelse bøyd over utstyret sitt, som lå fordelt utover en flat stein i vannkanten. Lommelykta lot han være å bruke. Rutinert trakk han på seg den svarte våtdrakten, fikk tak i den lange gripefliken på ryggen og trakk glidelåsen helt opp i nakken. Han satte seg på huk, grep nok en gang sitt kraftige spotting scope og rettet det mot vannets nordlige bredd. Det lille, rødmalte huset med hvite vinduer, hjørnebord og vindskier lå ikke mer enn femti meter fra strandlinjen, litt oppe i en skråning. Ved en treklynge lå et naust, og til høyre for det var badebrygga. Resten av bygningene på den lille ødegården – gjestehus, garasje, låve og flere småskur – lå høyere oppe på tomta. Herfra kunne han bare se en gul firkant i mørket, men han visste fra sine egne observasjoner i skogkanten, da han befant seg mye nærmere, at det satt en mann i det opplyste vinduet ned mot vannet – slik det hadde gjort de foregående kveldene også. Mannen gjorde det samme hver kveld. Han satt ved skrivebordet, fordypet i arbeidet på laptopen. Bare noen få ganger hadde han reist seg og gått ut på kjøkkenet, kanskje for å gjøre i stand en ny kopp te, kanskje for å ta et knekkebrød. Og to ganger hadde han sluppet 7
67855 Interregnum – s. 7
24.11.2025 13:44
ut schæferen – for så å slippe den inn igjen en halvtimes tid senere. Samme rutine hver kveld. Nå ante han en svart silhuett i vinduet borte på den andre siden av den blanke vannflaten. Så ble gardinene trukket for. Mannen i våtdrakten senket kikkerten og la den i den lille, vanntette pakkposen med bæreseler, der også resten av det sparsomme utstyret hans var stuet vekk. Så hengte han den på ryggen, rettet litt på drakten, tok på seg svømmeføttene og gjorde seg klar. I luftlinje var det 1700–1800 meter å svømme til det opplyste vinduet. Så å si hele det smale vannets lengde fra sørvest til nordøst. Ingen sak. Han gikk baklengs ut i vannet til det nådde ham til hoftene. Da kunne han snu seg og begynne å bruke svømmeføttene. Med rolige, seige bevegelser skar han seg frem over den blanke vannflaten. Han lot beina gjøre det meste av arbeidet mens han vekslet litt mellom crawl og brystsvømming. Fra de omhyggelige forberedelsene visste han at det lå litt spredt bebyggelse rundt vannet, og en del gårder og fritidsboliger mot vest, men alt dette lå et godt stykke ute i terrenget, trukket vekk fra vannet, bortsett fra noen få bygninger i nordøstenden. Der oppe lå det også en samling hus og gårder langs den lille asfaltveien. Det hadde lyst i noen av dem tidligere på kvelden, men nå var alt for lengst slukket. Så selv om månen avdekket alt, og han i høyeste grad ville foretrukket å gjøre dette i bekmørke, følte han seg trygg på situasjonen mens han arbeidet seg frem langs vannet. Det tok ikke lang tid. Mindre enn en halv time. Vinduet, den lysende firkanten i mørket, kom nærmere og nærmere til han omsider kunne gripe badebrygga og puste ut før neste ledd i planen. Neste ledd var uberegnelig. Og krevde tålmodighet. Det kom ikke som noen overraskelse at mannen der oppe hadde med seg schæferen. Det hadde svømmeren gardert seg mot. Derimot kunne han ikke vite når bikkja ble sluppet ut, antakelig en siste gang i løpet av natta. Derfor måtte han bli i vannet. 8
67855 Interregnum – s. 8
24.11.2025 13:44
Han tok av seg den vanntette ryggsekken, fant frem plastposen og la den på badebryggas planker – innen rekkevidde og klar. Han fulgte med på armbåndsuret. Det var blitt svært sent. Skulle tro mannen i vinduet snart ville si seg fornøyd med en lang dags arbeid ved laptopen og krype til køys. Og bare et øyeblikk senere gikk døra opp, for så å bli lukket igjen. Bikkja var ute. Igjen satte mannen seg bak den tynne gardinen. Mannen i vannet grep den store kula han hadde lagd av 300 gram rå oksefarse og svømte mot stranda med den. Det tok ikke mange sekundene før bikkja kom byksende nedover plenen. Den rakk ikke engang å bjeffe før kjøttklumpen landet foran snuten på den. Aldeles uimotståelig. Svømmeren trakk seg ut mot enden av badebrygga igjen for å vente. Kort etter hadde bikkja spist opp. Den gikk enda noen skritt utover brygga og så nysgjerrig etter ham. Så snudde den og gikk oppover skråningen. Han hadde omhyggelig knadd tre små gelatinkapsler inn i farsen rett før han tok på seg våtdrakten. Tidligere på dagen hadde han brukt en sprøyte til å tømme kapslene for det opprinnelige innholdet, fiskeolje, og i stedet injisert en milliliter pentobarbitral i hver av dem. Det var et stoff de fleste veterinærer brukte til avliving, bare i betydelig større mengder. Eneste hake ved pentobarbitral var at det smakte svært bittert. Derfor måtte det legges i kapsler. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Han visste at schæferen var en hann, noenlunde stor – omtrent 35 kilo, med andre ord. Om en halvtimes tid ville den falle sammen og ligge bevisstløs i minst tre timer, og det ville nok gå bortimot fire timer før den kunne stå på beina igjen. Mannen brukte armbåndsurets stoppeklokke. Schæferen kom ned til vannkanten igjen én gang til. Da var det gått 16 minutter. Han holdt seg totalt urørlig i vannet. Bikkja kikket og snuste litt, så snudde den. 9
67855 Interregnum – s. 9
24.11.2025 13:44
Etter 25 minutter syntes han at han skimtet den oppe i skråningen. Den var gått over ende. Nå gjaldt det å henge i. Han krøp opp på brygga, tok av seg svømmeføttene, vrengte av seg våtdrakten, tørket kroppen i en fart og tok på seg en svart treningsdrakt og sko med glatte såler som ikke satte spor. Han skyndte seg opp mot døra under halmtaket og holdt seg klar. Eieren kom snart til å rope på hunden. Noen lange minutter senere gikk døra opp igjen, og hundeeieren kom ut på trammen. Da gikk den svartkledde lynraskt bakom mannen, la venstre arm om halsen hans og strammet grepet med et kraftig rykk mens han løftet kniven med den andre hånden. «Se her, jeg har kniv», sa han dempet. «Prøver du deg på noe, tar jeg livet av deg. Øyeblikkelig. Kom, så går vi inn. Sakte.»
67855 Interregnum – s. 10
24.11.2025 13:44
2. kapittel
Han sto ved komfyren og rørte i gryta samtidig som han holdt våkent øye med pastaen på det andre blusset. Det luktet faktisk ganske godt, om han selv skulle si det, og … «Far?» Det var Magnus som ropte fra stuen. Selv nå som han hadde vennet seg til det, var far fortsatt et lite ord som øyeblikkelig utløste stor varme i hjertet. Han smilte ved tanken på de felles fotturene på Hærveien og langs Gendarmstien for ikke så lenge siden. Han visste at hvis han nølte med å svare, ville … «Far?» … ordet ganske riktig bli gjentatt. Til dobbel glede. «Hva er det?» «Når skal vi spise? Jeg er sulten som en ulv.» «Om fem minutter.» Kort etter dukket Magnus opp i kjøkkendøra, slo hælene sammen og stilte seg i giv akt mens han gjorde honnør med stiv mine. «Menig Oxen melder seg klar til å gå i messa!» Igjen hadde sønnen rotet i den spesielle skuffen i kommoden. Han hadde tatt på seg den vinrøde jegerstyrkebereten og hengt Tapperhetskorset på T-skjorta. Som så mange ganger før. «Om du virkelig stilte til inspeksjon, ville du fått beskjed om å forsvinne og ikke komme tilbake før du hadde fått orden på antrekket.» «Hvorfor det?» 11
67855 Interregnum – s. 11
24.11.2025 13:44
Han smilte. «Har du noen gang sett en jegersoldat i hvite tennissokker og med T-skjorta utenpå buksa?» Magnus trakk på skuldrene. «Og dessuten», fortsatte faren, «har du altfor puslete hydraulikk, Magnus.» Han klappet seg på høyre arms biceps, klar over at provokasjonen ville utløse et angrep. «For puslete! Bare vent!» Magnus grep ham rundt livet og prøvde å få ham ut av balanse. «Så da, så da, jeg står og rører i gryta. Forsiktig.» Magnus flirte og trakk seg unna. «For puslete … serr? Bare brisk deg, du, men en dag moser jeg deg.» «Det kan du helt sikkert, gutten min, bare du venter lenge nok. Tar du med to tallerkener? Maten er klar.» Øyeblikket etter satte de seg ved det lille kjøkkenbordet med de to grytene mellom seg. Pasta i den ene, kjøttsaus i den andre. «App-app-app …» Han nikket mot jegerbereten. «Hva er det?» Magnus smilte trassig. «Ikke noe hodeplagg ved bordet. Du kjenner ordensreglene.» «Hjemme hos mor har jeg da ofte …» «Du er ikke hjemme hos moren din.» «No kidding. Så be om unnskyldning.» «For hva?» «For den dårlige fleipen om hydraulikken min.» «Det var ikke fleip.» «Men hallo, da! Ser du ikke at musklene har vokst? Jeg trener tre ganger i uka.» Magnus la pliktskyldigst vekk bereten, løftet høyrearmen bøyd i rett vinkel og spente biceps med en grimase. «Hva sier du nå, da?» Han nikket anerkjennende. «Jeg ser det. Men det dreier seg ikke bare om krefter, må du huske. Det gjelder å være lynrask. Både i tanke og handling.» Magnus senket armen, nikket og kastet et skeptisk blikk i den ene kasserollen på bordet. «Hva skal vi ha?» «Indianergryte …» 12
67855 Interregnum – s. 12
24.11.2025 13:44
«Indianer? Men … det kan du da ikke si.» «Å? Hvorfor ikke?» «Jeg har en oppgave på skolen. Skal skrive om woke.» «Om wok? Jeg trodde ikke de ga oppgaver i heimkunnskap?» Magnus flirte og ristet oppgitt på hodet mens han satte seg og måkte et berg av pasta over på tallerkenen, etterfulgt av noen sleiver kjøttsaus. «Av og til må jeg nesten glise av deg … det heter ikke heimkunnskap, det heter mat og helse. Det har jeg sagt deg hundre ganger før. Og det har vi bare i sjette. Det er obligatorisk. Jeg er femten år og går i niende – og jeg heter Magnus. Hallo. Og nei, jeg mener ikke wok, men woke. Vet du ikke hva det betyr?» «Jeg bare fleiper. Tror du ikke jeg vet forskjell på en dyp stekepanne og … det andre? Woke?» «Så det gjør du? Da kan du kanskje forklare det for meg – og den puslete hydraulikken min?» Han flirte og trakk på skuldrene. «Woke? Egentlig litt vrient å forklare med helt enkle ord … Du kan vel si at … Ja, det kommer jo fra engelsk, ikke sant?» «Far, da. Du har visst ikke peiling på hva woke er. Du vet nøyaktig hvor mange ulver som holder til på vestre Jylland, hvor gamle de er, hvor fort de kan løpe, hvor langt de kan svømme – og så har du oversikt over hvor mange flokker som finnes i Yellowstone, og hvor mange prosent bestanden har økt fra i fjor. Men woke, det aner du ikke et fnugg om. Sjukt.» Magnus himlet med øynene og begynte å gafle i seg. «Men da kan du kanskje forklare den ulvegærne gamle faren din hva det betyr?» «Klart …» Magnus tygde ferdig. «Woke vil si å være opptatt av rasisme, manglende likestilling mellom menn og kvinner, sosial urettferdighet og slike ting. Husker du den iskremen som het Eskimo?» «Ja?» «Navnet ble endret for ikke å diskriminere eller latterliggjøre eskimoer. Det var derfor jeg sa det med indianergryte.» 13
67855 Interregnum – s. 13
24.11.2025 13:44
«Fordi det gjør narr av indianere?» «Jeg er ikke sikker, men jeg tror noen kan føle at det er et upassende navn.» «Men det heter jo det. Indianergryte. Det er ikke noe jeg har funnet på.» «Jeg forklarer det bare. Et annet eksempel: En av de mest kjente amerikanske fotballklubbene skiftet navn for noen år siden. Den het Washington Redskins.» «Rødhuder.» «Akkurat. Men så var det noen som mente at det var rasistisk overfor innfødte amerikanere, det vil si indianerne. Det ble et helt sjukt spetakkel, og noen av sponsorene truet med å trekke seg. Det endte med at klubben strøk ordet Redskins og fjernet emblemet som forestilte en indianer.» «Hmm … Så hva heter de nå?» «De har skiftet navn et par ganger. Nå heter de Washington Commanders. Lite sjukt, da.» Han nikket tankefullt. «Men hva mener du om det, far?» Han kunne ikke holde tilbake et dypt sukk. «Tenker? Hmm … Jeg tenker på at det gir mening å rette på fortidens feil – noen ganger. Men jeg tenker også at vi skaper en verden hvor folk er opptatt av ord og navn, opptatt av å være korrekte 24 timer i døgnet, mens de heller burde vært opptatt av å stoppe kriger, få slutt på fattigdom og sult, hjelpe barn til et bedre liv.» Magnus nikket alvorlig. «Avleder fokus, mener du … Takk for det poenget. Det kan jeg kanskje bruke i oppgaven på en eller annen måte. Men nå vet du i alle fall hva woke er. Forresten påstår noen i USA at woke er dødt. Ferdig. Ute. Men jeg skal skrive om det uansett.» Han nikket og trakk litt på det. «Men nå har jeg et ord til deg», sa han til slutt. «Ja vel? Hva da?» «Fleskesviske. Hva betyr det?» 14
67855 Interregnum – s. 14
24.11.2025 13:44
«Fleskesviske? Æ …» «Få høre.» «Ja … en sviske er en slags halvtørka plomme – eller litt mer generelt en søt frukt som brukes i middagsmat av og til. Det er vel en sånn sviske som brukes i fleskerull eller svinestek. Det hadde du ikke venta, tenker jeg!» Magnus smilte selvsikkert. Han ristet på hodet og sukket tilgjort oppgitt. «Artig forsøk, men dessverre. En fleskesviske er en liten, sprø greie som blir igjen når du smelter svinefett, for eksempel. Du vet hvordan panna ser ut etter en omgang med koteletter.» «Brent fett? Usj.» «Til jul skal jeg steke flesk så fettet driver.» «Det står jeg helhjertet over. Og dessuten er det rasistisk krenkende. Overfor sviskene.» De flirte og spiste videre. Han la merke til Magnus’ glupske appetitt. De hadde etter hvert begynt å ete like mye. Og en vakker dag kom gutten til å ta innersvingen på ham. Men det var egentlig en god tanke. «Som jeg nevnte i telefonen, Magnus … Jeg skal noe i kveld.» «Greit det. Jeg drar bort til Ayla når vi har spist, og så sover jeg hjemme hos mor. Du er da nesten aldri ute på noe? Hva skal …» «Jeg skal på besøk til Mossman.» «Han fra PET?» «Nettopp. Han som var sjef en gang.» «Og hva skal dere snakke om? En ny jobb?» Han trakk på skuldrene. «Vet ikke. Hva har du og Ayla tenkt å gjøre?» «Vi har snakket om å sykle ned til småbåthavna i Skovshoved og ta en is. Si nå ikke ja til noe som er farlig, far.» «Mottatt.»
67855 Interregnum – s. 15
24.11.2025 13:44
3. kapittel
Det var ikke så mye mer enn to og en halv måned siden sist de sto foran hoveddøra til Axel Mossmans villa i Kokkedal. Det var dagen etter en merkelig middag i kjelleren under restauranten på Kongens Nytorv. Mens de befant seg i noe som minnet om en forrykt fantasi fra Mossmans side, hadde den tidligere sjefen for politiets etterretningstjeneste selvsagt planlagt ned til minste detalj hvordan han skulle arbeide seg frem til det som i realiteten var hans grande finale. Den gamle etterretningskjempens strenge dramaturgi var bygd opp over forrett, hovedrett, dessert, passende viner, lange renker av ord og kaffe avec. Den pinlige prikken over i-en kom da Mossman ba alle stille opp til «familiefoto» sammen med et par av kelnerne mens det ble tatt både stillbilder og små videoklipp. Hoderistende hadde Oxen gått derfra sammen med Margrethe Franck og Sally Finnsen. Det var et teater så absurd at de måtte gå på en bar etterpå og prate gjennom opplevelsen mens de skylte den grundig ned med øl og drinker. Selv var han fyllesjuk for første gang på flere år da to betjenter fra Nordsjællands Politi troppet opp hjemme hos ham morgenen etter og ba ham beskrive hva han hadde gjort kvelden før. Da slo det ham plutselig at det greieste og mest troverdige var å spille av den fjollete videoen fra restauranten. Betjentene gjenkjente selvfølgelig Mossman og mildnet. Det viste seg at en rik mann var blitt likvidert i strand16
67855 Interregnum – s. 16
24.11.2025 13:44
veivillaen sin i Espergærde den samme kvelden – og at Oxen selv var mistenkt i saken. Franck fikk også besøk av to betjenter den morgenen – og det samme skjedde Finnsen om formiddagen, da de to møtte opp på kontoret hennes inne på politihuset. Hver gang kunne de gi svar på tiltale bare ved å avspille en pinlig video. Et slags on demand-alibi. Den kvelden ble det tydelig at Mossman hadde lagt på plass siste brikke i det store puslespillet sitt. Og at han overgikk alle andre i alle sammenhenger. Nå sto de der igjen. Allerede. Margrethe Franck trykket på ringeknappen og så på ham. «Forbasket som vi plutselig tråkker ned dørene hos hverandre», sa hun med et skjevt smil. «Ikke sant, Niels?» Han nikket. «Og Mossman er som vanlig hemmelighetsfull», brummet han. «Hvorfor ikke bare spytte ut?» «Da ville vel ikke Mossman vært Mossman. Vi slipper i alle fall å oppleve at han bryter seg inn i leilighetene våre og henger den tåpelige sixpencen sin på håndtaket før han setter seg til å snorke med beina på –» Franck la en hånd på armen hans da de hørte skritt i entreen og døra ble åpnet. Axel Mossman smilte bredt. «Oxen. Velkommen. Og Margrethe … Kom inn, kom inn. Min kone er hjemme i kveld, så jeg foreslår at vi går ned i kjelleren.» Han lukket døra og tok dem med ned trappa til kjelleren hvor de hadde tilbrakt så mange timer sammen. Oxen bet seg merke i at Mossman tiltalte Franck ved fornavn igjen. Slik han ofte gjorde tidligere i år, spesielt når han ville at de skulle vise ham tillit i saken rundt salget av Panama-papirene til skattemyndighetene. Og ikke minst at de skulle stole på ham i forbindelse med jakten på den mystiske skikkelsen som i sin tid drepte Sally Finnsens bror i helveteskjelleren under det gamle teglverket. Betydde Margrethe at Mossman straks ville trenge en ny tillitser17
67855 Interregnum – s. 17
24.11.2025 13:44
klæring? Og i så fall hvorfor? Hva var i gjære nå, etter så kort tid, siden den forhenværende PET-sjefen ba dem møte opp igjen? De gikk etter hverandre ned den smale kjellertrappa. Rett skulle være rett, det var feil å kalle mannen forhenværende. Han var i høyeste grad nåværende. Han var konstituert sjef for politiets etterretningstjeneste. Så lenge det var behov. En rolle Axel Mossman hadde sagt ja til å fylle fordi Salomonsen, den tidligere sjefen, Mossmans etterfølger, ble bortvist etter å ha begått et stort bedrageri. Kanskje det var derfor den gamle mesteren tiltalte Franck ved fornavn – fordi de to hadde et midlertidig intermesso og en kortvarig gjenoppliving av sitt til tider hengivne forhold mellom sjef og høyre hånd ved PET-hovedkvarteret i Søborg. Mossman åpnet døra til kjellerrommet i enden av trappa. «Slå dere ned, kjære venner.» Med en fakte viste han dem til det avlange bordet midt i lokalet. «Og vær så god», fortsatte han, «krus her og nykokt kaffe på termokannen.» De satte seg, og Mossman skjenket i til alle tre. «Og alt er bra i Svanemøllen og omegn, soldat?» Oxen trakk på skuldrene. «Tja …» Mossman smilte og så ut som om han lurte på hvor han skulle begynne. Han nikket mot endeveggen. «Déjà vu i brun strietapet, ikke sant? Vi hadde våre velmaktsdager her mens vi klistret vår mangslungne etterforskning over hele endeveggen i forsøk på å beseire Danehof. En uhyggelig maktelite innkapslet i et hederskronet demokrati som vårt. Noen ganger føles det fortsatt uvirkelig. Gudene må vite hvor ille det kunne gått om vi ikke hadde nøytralisert den trusselen.» «Men det gjorde vi. Alt er bra. Hvorfor ba du oss egentlig komme og …» Rolig løftet Mossman hånden og avbrøt Franck med noe som nærmest var et dypt sukk: «Apropos, Margrethe, Danehof … I høyeste grad apropos …» «Hva mener du nå?» Hun så spørrende på ham. 18
67855 Interregnum – s. 18
24.11.2025 13:44
«Well … La meg begynne et annet sted.» Mossman foldet de store hendene rundt kruset og så ned i kaffen et kort øyeblikk. Så løftet han blikket og så på dem etter tur. «Akkurat nå er vi midt i et regulært interregnum», begynte han. «Derfor kan vi ikke bare …» Kanskje det skyldtes Oxens hevede øyenbryn, eller kanskje det var noe spørrende i blikket hans da han så på den gamle PET-sjefen. Det handlet verken om woke, eskimoer eller rødhuder, men han var på språklig tynn is igjen. Så nok ut som et stort spørsmålstegn. Mossman brøt i alle fall av. Han så den gamle PET-sjefen i øynene. «Interregnum?» prøvde han seg famlende. «Det høres nesten ut som … en endetarmsundersøkelse.» «… med kikkert», innskjøt Margrethe Franck tørt. Mossman humret så de løse hudfoldene under haka dinglet. «Sorry, venner. Det er latin.» Mossman smilte. «Et interregnum er perioden mellom en konges død og kroningen av en etterfølger. Eller kanskje det i disse kjønnsnøytrale tider er riktigere å si en regents død. Med andre ord et maktmessig tomrom, noe som historisk sett ofte preges av kaos og manglende stabilitet. Et viktig interregnum i dansk historie var etter at Frederik I døde i 1533, da Rigsrådet utsatte kongevalget og dermed utløste borgerkrigen som vi kaller Grevefeiden fra 1534 til 1536.» «Men nå har vi en konstituert konge», sa Margrethe Franck. «Deg.» «Så sant. Men ikke desto mindre er dette et interregnum. Og det slutter først når feltet av kandidater er snevret inn – eller når diverse hestehandler er inngått mellom departementsråder, politikere og øvrige byråkratiske interessenter – og en ny sjef for politiets etterretningstjeneste er ansatt. I samme øyeblikk som det skjer, forvandles jeg til en likegyldig pensjonist igjen. En liten støvansamling i en fjern krok av historien. Dette interregnumet er min ugjenkallelig siste stund ved bordenden. My last performance … Det forventes at jeg holder skuta flytende og flytter litt rundt på papirbunkene på skrive19
67855 Interregnum – s. 19
24.11.2025 13:44
bordet mitt i Søborg mens tiden arbeider. Og ikke noe mer enn som så. Man kunne være fristet til å kalle det en grell form for ringeakt, men det er slik det ligger an.» Mossman satte fra seg kruset og reiste seg. Nå så han påfallende forstemt ut. Oxen så opp på Mossman og skottet mot Margrethe Franck. Et eller annet var i gjære. Noe som tydeligvis tynget Axel Mossman. Den gamle PET-sjefen tok fatt igjen, foroverbøyd med begge hender støttet på stolryggen. «Kjære soldat, kjære Margrethe … Saken er … at vi har ingen tid å miste. Det er derfor dere sitter her i kjelleren min. For jeg har mislyktes. Jeg har ikke utvist tilstrekkelig omhu. Dere tror at vi knuste makten og ondskapen. Akk ja. Det er dessverre en sannhet med visse modifikasjoner. Danehof lever …»
67855 Interregnum – s. 20
24.11.2025 13:44
4. kapittel
Den hvite Toyota stasjonsvognen sto på en lysning der hjulsporene endte, nesten en kilometer fra den lille asfaltveien som skar gjennom de store skogene. En mann satt på kanten av det åpne varerommet. Over ham dannet den hevede bakluka et halvtak som skjermet mot duskregnet. Mannen hadde jegergrønn bukse og rød flanellsskjorte. Han så ut til å være i begynnelsen av førtiårene. Igjen kastet han et blikk på armbåndsuret, så stakk han hånden i en veske og tok frem en mobiltelefon – den spesielle han hadde fått utlevert før turen til Sverige, med strenge instrukser om når og hvordan den skulle brukes. Han så på klokken igjen. Nå var den nøyaktig 20.00. Han tastet det nummeret han hadde fått beskjed om å lære utenat. «Sierra her», sa han da han fikk svar. Sierra var S i NATOs fonetiske alfabet. Og «S» sto i denne sammenheng for Sverige. Det var bare et spørsmål om å identifisere seg riktig. «Charlie», sa det i den andre enden. C for Commander. «Oppgi status, Sierra.» Mer ble ikke sagt innledningsvis. Mannen i den andre enden av linjen brukte ikke tid på unødig prat. «Alt går etter planen», sa Sierra. «Det er ikke blitt oppdaget ennå. Ingen oppholder seg på de andre fritidseiendommene. Og de fastboende aner tydeligvis ikke uråd. Hunden streifer litt rundt, men holder seg i nærheten av huset. Skal jeg bli her?» 21
67855 Interregnum – s. 21
24.11.2025 13:44
«Ja, til du får beskjed om det motsatte. Og husk å holde deg utendørs.» «Jeg har sovet bak i bilen.» «Bra. Vi snakkes i neste vindu.» Kommandanten la på. Mannen i flanellsskjorte ble sittende uten å røre seg mens han så tankefullt på mobilen han hadde i hånden. Arbeidsgiveren la lista høyt når det gjaldt sikkerhetsprosedyrer. Pensjonater, vandrerhjem, moteller og hoteller, alle former for organisert overnatting var bannlyst. Det gjaldt å holde seg langt unna gjestelister og faren for videoovervåkning. Av samme grunn skulle han ikke bruke betalingskort, bare kontanter. Dessuten hadde han selvsagt rettet seg etter ordrene og latt sin egen mobil ligge igjen hjemme. Selv våtdrakten og svømmeføttene hadde han fått instrukser om hvordan han skulle fjerne. En søppelcontainer var uaktuelt. Han hadde helt bensin over alt utstyret, brent det og gravd de forkullede restene ned i skogbunnen – milevidt fra åstedet. Det var sent, og han var sulten. Han fant frem det lille kokeapparatet og tok en pose frysetørket chicken curry opp av den lille pappesken med forskjellige nødvendigheter. Nå var det kveldsmat.
67855 Interregnum – s. 22
24.11.2025 13:44
5. kapittel
Danehof lever … Margrethe Franck kom til å velte kruset, som om klangen av Mossmans ord hadde en voldsom kraft som utløste en ustyrlig rykning i armen. En bølge av mørk kaffe skylte over bordplata. Selv kjente Oxen en sterk reaksjon i hele kroppen. Den minnet om et elektrisk støt som fikk ham til å stivne et kort øyeblikk, etterfulgt av en isende følelse som samlet seg langs ryggraden. Han tenkte ikke noe. Registrerte bare det sterke ubehaget. Og kulda. «Ja. Danehof lever.» Axel Mossman gjentok seg selv, pustet tungt ut – og ble stående foran dem uten å røre seg, som om han ikke enset dammen av kaffe. Franck spratt opp fra stolen. «I helvete! Hva mener du med det, Axel?» Kaffen begynte å sildre utfor bordkanten på deres side. Oxen skjøv stolen bakover, men ble sittende urørlig med armene korslagt. «Lever? Hvordan?» Han hørte sin egen stemme utstøte de to ordene. Høyere enn han hadde ment. Nesten som om han slengte ut en anklage. Axel Mossman slo beklagende ut med armene, senket hodet og ble stående som om han ventet på syndsforlatelse – eller på bøddelen på skafottet. «Jeg vet det, venner. Det er et sjokk. Som sagt … Jeg har mislyktes. Det beklager jeg dypt …» 23
67855 Interregnum – s. 23
24.11.2025 13:44
Det var som om Mossman plutselig kom til å tenke på kaffesølet. Han gikk og hentet tørkerullen som sto på kjøleskapet. «Well», fortsatte han rolig mens han tørket opp. «Skal vi sette oss igjen, Margrethe? Vi kan jo ikke stå her og blomstre. Vi har mye å gjøre.» Begge slo seg ned. «Her skal dere få det kort og konsist», fortsatte han uten å nøle. «Dere husker Helene Kiss Hassing fra den gangen, ikke sant?» Begge nikket. «Ja», svarte Franck. «Justisminister. Konservativ.» «Da husker dere kanskje også at hun var til stede sammen med meg i søppelforbrenningsanlegget i Amager da Danehofs samlede arkiver gikk i ovnene og ble tilintetgjort?» De nikket synkront, og begge så konsentrert på Mossman. «Dere husker også», fortsatte han, «at jeg var blitt fjernet fra stillingen som sjef for PET. Det var det selvsamme Hassing som gjorde. ‘Av helsemessige grunner’, som hun foreslo. Den gangen var det flere ting som vakte mistanke hos meg. Jeg følte meg slett ikke sikker på at Helene Kiss Hassing fulgte spillereglene. Derfor festet jeg en ørliten mikrofon på kåpekragen hennes mens vi sto og så arkivene gå opp i røyk – og beseglet den lille hestehandelen at jeg skulle være formann i kommisjonen som fikk til oppgave å modernisere etterretningstjenesten. Da alle arkiveskene var gått opp i røyk ut på kvelden, satte jeg meg i bilen og dro fra forbrenningsanlegget. Litt senere kjørte justisminister Hassing. Jeg fulgte etter. Hun dro ut til Amager Strandpark, der en person satt og ventet på henne i mørket …» Mossman skulle til å skjenke kaffe til dem på nytt, men bråstoppet. Francks raske håndbevegelse var ikke til å ta feil av. Den var som en kniv gjennom lufta. «Hvem?» kom det skarpt fra henne. «Eilertsen», svarte Mossman. «Sier navnet dere noe?» Oxen trakk på skuldrene. Navnet Eilertsen sa ham ingenting. «Statsadvokaten!» svarte Franck straks. «Per Eilertsen.» 24
67855 Interregnum – s. 24
24.11.2025 13:44
«Riktig.» «Faen … Og videre?» «Det kommer, Margrethe … Jeg gjemte meg i nærheten. Overhørte hele samtalen deres i mørket der ute. Og gjorde opptak av den, selvfølgelig. Det ville jo vært en stygg forsømmelse å la være …» Mossman tok en laptop som sto klar på reolen ved siden av kjøleskapet. Den var påslått, og det satt en minnepinne i den. Med omhyggelige bevegelser fikk Mossman satt i gang avspillingen av en lydfil. «Hør godt etter», formante han med løftet pekefinger. Først var det bare vindsus. Så begynte en samtale som hadde funnet sted for omtrent tre år siden: «Hei, Per.» «Hei, Helene.» «Har du sittet her lenge?» «En times tid, tror jeg. Det er ganske lunt i natt … Et godt sted å sitte og tenke. Jeg har aldri vært mørkeredd, ikke som barn heller. Jeg liker faktisk mørke. Det skaper ro … Og alt gikk fint?» «Alt er borte. Det var tre lastebiler. Ikke fulle, men likevel mange pappkartonger. De ble kastet rett i en av ovnene aller øverst. Jeg sto og så på sammen med Mossman. Hadde det vært dagslys, kunne vi sett røyken bedre.» Det ble et kort opphold. En kunne nesten se for seg hvordan Hassing og Eilertsen studerte de fire hvite skorsteinene med rødt lys. I luftlinje var de ikke så langt unna. «Det er ikke annet enn aske igjen», fortsatte justisminister Helene Kiss Hassing. «Det var best slik. Arkivene har alltid vært en risiko. Etter min mening burde de vært destruert for lenge siden. Men … Det er ingen avslutning. Det er en begynnelse. Vi står helt fritt til å gjøre som vi vil. Nå må vi i fellesskap tenke grundig gjennom hva som tjener Danmark best.» 25
67855 Interregnum – s. 25
24.11.2025 13:44
«Mossman er sikker på at det ikke er noe igjen. Verken strukturelt eller finansielt, som han sa.» «Da Wolf-Witte ble klar over hva som foregikk bak ryggen hans», sa statsadvokaten, «rakk han å underrette meg om hvordan nødplanen skulle aktiveres. Han var svært forsiktig anlagt … Vi klarer oss nok. Men det er fint hvis Axel Mossman tror det. I realiteten har han egenhendig lagt organisasjonen i ruiner.» «Mossman? Egentlig var det vel den jegersoldaten, han med alle medaljene?» «Niels Oxen? Tja … Det var dette med faktorenes orden. Hadde han ikke gjenoppstått fra de døde, ville vi ikke sittet her. Hva med de to andre?» «Kvinnen har begynt i PET igjen. Nevøen til Mossman er gjenansatt ved politiet i Aarhus.» «Greit. Vi lar det bli med det. Vi legger hele greia bak oss, Helene. Snur ryggen til fortiden. Blanke ark … Et enormt ansvar. En enorm utfordring. Hvor ofte får man en slik sjanse?» «Det blir interessant, gnistrende interessant. Jeg gleder meg. Hva gjør vi med Kajsa Corfitzen?» «Hun er ute. Det vil være altfor risikabelt å ta henne inn igjen.» «Og Consilium? Vi får ikke noe bedre redskap til å sette en dagsorden. Consilium er høyt respektert.» «Vi kan ikke bruke Consilium mer», sa statsadvokaten tankefullt. «Consilium vil være i søkelyset fra nå av.» «Mossman fortalte meg forleden at Kresten Hildmand var den siste som ble drept. For deg som statsadvokat var kartellaffæren den store saken. For deg som blivende leder for Danehof var det en usedvanlig stygg sak. Ingen liten balansekunst – med to vidt forskjellige masker på. Ja, jeg tar for gitt at du visste om Hildmand?» Eilertsen kremtet. «Selvfølgelig visste jeg det. Jeg er virkelig lei for at jeg ble nødt til å gi deg uriktige opplysninger, men jeg måtte lære deg å kjenne først. Hildmand ville vært som en elefant i en porselensbutikk, ifølge WolfWitte. Det var grunnen … Men allerede lenge før Hildmand og kar26
67855 Interregnum – s. 26
24.11.2025 13:44
tellsaken ble Wolf-Witte og jeg enige om at det skulle være tiltredelsesoppgaven min å få deg inn. Vurdert utelukkende på grunnlag av egenskapene dine. Så de to tingene har egentlig ingenting med hverandre å gjøre. De fem millionene dine er for øvrig klare til å bli frigitt. Men de må kanaliseres svært forsiktig rundt. Har du tenkt mer gjennom hvordan det skal gjøres?» «Som toppolitiker må jeg sørge for at økonomien min tåler enhver granskning.» «Det sier seg selv», sa statsadvokaten. «Så kanskje kontanter egentlig er å foretrekke. Bare sett det på standby. Det er oppgaven og utfordringen som betyr noe for meg. Muligheten til å gjøre noe som teller. Pengene kommer i andre rekke.» «Vi lar roen senke seg over hele greia, og så innkaller jeg til første arbeidsdag om en måneds tid. Det er sent. Eller tidlig, om man ser slik på det. Bare kjør først, du.» Statsadvokat Per Eilertsen var den siste de hørte på lydopptaket. Så var det bare vindsus igjen. Mossman stoppet avspillingen. Han hadde dype rynker i panna, og munnvikene pekte nedover i blodhundfjeset hans. «Well …» Mer sa han ikke. Samtalen og perspektivene måtte bare synke inn. Franck hørtes ergerlig ut da hun stilte neste spørsmål: «Men Axel … Hvorfor faen fortalte du ikke noe? Hva skulle alt dette hemmelighetskremmeriet være godt for? Vi var jo med deg hele veien. Hvorfor skjulte du det du visste?» Axel Mossman trakk på skuldrene og slo beklagende ut med hendene. Slik han ganske nylig hadde gjort i restaurantens kjeller. Lå det et glimt av forlegenhet i ansiktsuttrykket til den gamle mannen? Oxen kastet et stjålent blikk på Franck, som hadde fått en svakt rødlig farge i kinnene. Hun så Mossman rett i øynene. «Pokker heller, Margrethe», begynte Mossman. «Du kjenner jo gamet … Jeg samlet forsyninger til å kunne tåle noen harde vintre. 27
67855 Interregnum – s. 27
24.11.2025 13:44
Jeg skjulte innsikten fordi jeg var sikker på at det ville komme en situasjon da det var gunstig å handle på grunnlag av den. Jeg er …» «Handle – på hvilken måte, for eksempel?» avbrøt Oxen, for han visste at Mossmans talestrøm kunne være lang. «Jo, soldat … for eksempel kunne jo justisministeren stikke av fra løftet om formannsposten i kommisjonen. Eller stikke av fra så mye annet. Hun hadde jo allerede gått imot meg én gang. Innsikten min innebar at jeg hadde et overlegent tak på henne uten at hun ante det. Om dere unnskylder den brutale metaforen.» Franck overtok: «Men du så gjennom fingrene med trusselen Hassing og Eilertsen utgjorde – eller utgjør. Hvorfor det? Og hvorfor har du ikke grepet inn senere?» «La meg gå tilbake til opptaket dere nettopp hørte. Det kan oppsummeres ganske kort, ikke sant? Daværende leder av Danehof, Wolf-Witte, fryktet at undergangen var nær. Danehof var i en krisesituasjon. Han måtte iverksette nødplanen deres, nemlig å overdra restene til statsadvokat Per Eilertsen. Kronprinsen i det hemmelige maktnettet.» «Du hadde jo opptaket!» utbrøt han. «Du kunne bare ha knepet dem.» Mossman ristet på hodet. «Come on, Oxen. Ingen her i verden kunne brukt det som bevis for noe som helst. Det er en mann og en kvinne på en strand en sen nattetime. I en samtale. De har ikke gjort noe kriminelt. Det er bare vi tre som forstår sammenhengen og kan se det dystre perspektivet. Bare vi tre.» «Men du kunne ført innsikten din videre i systemet – helt opp til høyeste hold», innskjøt Franck. «Nei, Margrethe! Nettopp justisministeren var jo toppsjefen min. Hvor skulle jeg ellers gått? Til statsministeren? Ingen gadd jo høre på meg da jeg prøvde å advare mot Danehof. Hvordan skulle jeg plutselig få noen til å høre på en tilårskommen manns sludring om Fugl 28
67855 Interregnum – s. 28
24.11.2025 13:44
Føniks, et Danehof versjon 2.0? Jeg sto mutters alene med det jeg visste …» «Særlig når du ikke ville dele det med oss …» Francks kinn blusset fortsatt. «Og etter hvert som tiden gikk, ble det egentlig bare enda vanskeligere å handle på grunnlag av innsikten. Kommisjonens arbeid ble fullført – en ren politisk parademanøver, for øvrig. Opposisjonen var tilfreds. Legg hele greia på hylla. Snipp, snapp, snute. Og jeg ble pensjonist, henvist til en evig vandring med hunden min. Helt til nå. Vi er i et maktvakuum der jeg bestemmer, der jeg har ressursene. Men vi vet ikke hvor lenge vinduet står åpent. Derfor har vi ingen tid å miste.» «Finnes det noen favoritt til stillingen som sjef for PET?» spurte Franck. «Din gjetning er like bra som min», svarte Mossman. «Men … du har vel en anelse om når en ny sjef kan være på plass?» «Nei, Margrethe. Jeg er satt til å vokte rikets porter. Ikke noe mer enn det. Jeg står utenfor maktens kretser. På en slags gjestevisitt. Jeg vet ikke noe – og intet blir meg fortalt.» De var nesten ved veis ende, men det var fortsatt noe som sto ubesvart. «Kom ikke her og si at du ikke har holdt skarpt øye med Hassing og Eilertsen i de årene som har gått?» spurte Oxen. «Well, soldat. Du har til dels rett. Jeg har fulgt de to personenes karriere og privatliv – på avstand – så godt jeg har kunnet. Eilertsen er en ekte embetsmann, tilsynelatende plettfri, og et karrieremenneske. I flere år sto han i spissen for SØIK, Statsadvokaten for Særlig Økonomisk og Internasjonal Kriminalitet. Da det ble vedtatt å nedlegge SØIK i forbindelse med en omstrukturering, ble Eilertsen betrodd oppgaven med å gjennomføre endringen og sitte som sjef for det nye Statsadvokatembetet for Særlig Kriminalitet, som jo er unnfanget for å samarbeide tett med den nye Nasjonal enhet for Særlig Kriminalitet, NSK. Eilertsen har visstnok gjennomført omlegningen til alles store tilfredshet. Fru Hassing lot også til å ha full kontroll over karrieren. Men det gikk kanskje litt for bra med henne …» 29
67855 Interregnum – s. 29
24.11.2025 13:44
«Hva mener du med det?» spurte Franck. «Hun gjorde det vel så godt at hun overskygget partilederen sin, den tilårskomne Jan Winkel. I alle fall fikk han fratatt henne det tunge justisministeriet og klemt henne ned på en post som forsknings- og undervisningsminister ved en større statsrådsrokade. Men hele den gjengen måtte jo gå av ved regjeringsskiftet etter valget. Alle trodde hun ville få posten som ny formann i De Konservative. Det var tydelig for alle at hun kunne atskillig mer enn bare å se yndig ut. Men hun snublet på et eller annet punkt i livet. Hun ble skilt. I full offentlighet. Psykopaten av en ektemann nøt tydeligvis å figurere i den kulørte pressen. Hun gjorde absolutt ikke det. Stygg affære … Familien med to små barn gikk i oppløsning. Hun hadde allerede mistet moren sin i løpet av det siste året hun var statsråd. Til slutt tok hun omsorgspermisjon for å ta seg av den demensrammede faren. Han døde på en pleieavdeling for tre måneder siden, men Helene Kiss Hassing har ennå ikke vendt tilbake til Folketinget. Enkelte hevder at hun er psykisk ustabil, og at det aldri kommer til å skje. Andre mener at hun er akkurat like skarp som hun alltid har vært, og at hun planlegger et storstilt comeback – og et attentat mot partileder Winkel, som etter hvert står svært svakt.» Mossman brøt av og slo ut med hendene. «Det var den relativt korte versjonen, venner», fortsatte han. «Jeg er overbevist om at Danehof har holdt seg avventende de siste årene. At gjenoppbygningen er satt på standby. At restene av organisasjonen ikke utgjør noen latent trussel. Men … Jeg kan ikke garantere det. Derfor må vi bruke tjenestens ressurser til en atskillig dypere granskning av Hassing og Eilertsen. Alt må endevendes. Og hvis røtter av ondskapen finnes i mørket, må de kappes over og fjernes.» «Men», kom det ettertenksomt fra Franck, «hvordan vil du gripe det an? Etterforskning av to så store skikkelser vil vekke sterk intern mistanke i Søborg.» «Jeg nedsetter en spesiell task force til oppgaven. Jeg vil …» «Så du vil fortelle dem at vi gransker Danehof?» avbrøt han. «Nei, soldat. Ikke et pip om Danehof til noen. Akkurat det hol30
67855 Interregnum – s. 30
24.11.2025 13:44
der vi tre for oss selv. De øvrige medarbeiderne settes inn på need to know-basis. Vanlig modus operandi. Ikke noe nytt i det. Og vi begynner med de innledende øvelsene i morgen tidlig …» Franck markerte med en hevet pekefinger. «Men Axel … Du har faktisk glemt å spørre om vi er med på dette.» «Oh, my God. Noe så respektløst. Det har jeg bare regnet som en formalitet.» Han så spørrende på dem etter tur. Blikket var skarpt og granskende under de tunge øyelokkene. Ingen av dem svarte. «Det ville være altfor krenkende banalt om jeg krøp opp på bordet og ropte ‘carpe diem’ som en annen halvdød poet. Altfor banalt, venner. Men nedtellingen er i gang. Vi tre har gjort det før, vi har stått last og brast. Vi har banet oss vei ned i materien bak hengte hunder, vi har avvist de mørke mennenes angrep – og husker dere hvordan de sørget for å få oss utstøtt? Hvordan de fikk oss og omgivelsene til å fryse til is? Vi var frosne flammer. Levende døde. Men vi kom tilbake. Vi forente oss og rettet et knusende slag mot fienden. Nå er vi nødt til å go the last mile og sikre at innsatsen ikke var bortkastet. Jeg regner med deg, soldat. Min gamle knight in shining black armour. Og jeg regner med deg, Margrethe. Min trofaste væpner. Nei, la meg ikke legge fingrene imellom: Nasjonen regner med dere. Nasjonen vet det bare ikke. Og nasjonen må absolutt aldri få vite det. Ja, kjære venner … hva sier dere til Operasjon Interregnum?»
67855 Interregnum – s. 31
24.11.2025 13:44
90 mm
155 mm
38,6 mm
JENS HENRIK
LES OGSÅ:
Axel Mossman, konstituert sjef for PET, kaller inn sine trofaste støttespillere – agent Margrethe Franck og den tidligere jegersoldaten Niels Oxen – til møte hjemme i sin egen kjeller.
JENSEN JENS HENRIK
INTERREGNUM
Mossman ber Franck og Oxen om hjelp til et endelig oppgjør med Danehof. Tiden er i ferd med å renne ut. De må utnytte at de befinner seg i et interregnum – et maktvakuum mellom den forrige PET-sjefens fall og utnevnelsen av en ny. De har knapt rukket å si ja før en kjedereaksjon av fatale hendelser settes i gang.
HHHH «Oxen er som alltid godt selskap.» - Berlingske
90 mm
JENS HENRIK JENSEN (f. 1963) er forfatter og journalist, og for norske lesere best kjent for de bestselgende bøkene om Niels Oxen samt trilogien om Nina Portland. Oxen-serien er utgitt i 14 land og har rundet 1 million solgte eksemplarer internasjonalt. Høsten 2023 hadde tv-serien basert på bøkene premiere i Danmark. Henning Kolstad har oversatt nærmere 250 romaner og sakprosautgivelser fra engelsk, svensk og dansk.
INTERREGNUM
MAKTENS KORRIDORER ER FARLIG TERRITORIUM … FOTO: RED STAR PHOTO
ISBN 9788203459474
OMSLAGSDESIGN: PETER STOLTZE
230 mm
Der spiller han av et flere år gammelt lydbånd som beviser at maktnettverket Danehof likevel ikke er fullstendig utslettet. Før sin død rakk den tidligere lederen av organisasjonen å utpeke sine etterfølgere: en tidligere justisminister og landets ledende riksadvokat.
JENSEN
EN LEDER HAR FALT. EN NY SKAL TRE INN. KLOKKEN TIKKER.
155 mm