Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Originaltittel: Hemma på Vidda – med renflocken på flyttfot © Bodil Hagbrink 1982
Utgitt etter avtale med forfatteren
Norsk utgave 2026 © Aschehoug AS, Oslo www.aschehoug.no
Design ved Lise Blekastad
Satt med FreightText Pro Book 12/16
Papir: 150 g Arctic volume
Trykk og innbinding: Merkur grafisk, Norge 2026
ISBN 978-82-03-45874-3
Oversatt av Kathrine Nedrejord
Forord
Kjære dere voksne som skal lese denne boka for barna, for noen år tilbake hadde jeg et par år sommerjobb som guide på Samisk museum i Karasjok. Det er ei bygning på altfor få kvadratmeter som forsøker å forklare samisk kultur, samisk tradisjon, samisk historie og samisk samtidskunst. Jeg viste rundt turister og andre besøkende, både ute og inne. For veldig mange var samisk kultur et ukjent territorium. Typiske bygninger og verktøy, samt levemåter, var nytt. Men så skulle jeg guide rundt ei dame på min egen alder sørfra i Norge. Ikke før hadde jeg åpna munnen for å fortelle om lavvoen eller goahtien, før hun fullførte setningene mine.
«Hvordan kan du alt dette? Har du vært her før?» spurte jeg.
«Det sto i Hjemme på vidda», svarte hun. «Det var yndlingsboka mi som barn.»
Hun hadde lest boka i filler, og kunnskapen den bar med seg hadde satt varige spor. Jeg som guide blei for en gangs skyld overflødig. Jeg kom på at min áhkku – bestemor – i Karasjok også hadde hatt boka liggende. Hun hadde lest den både på samisk og norsk, og jeg hadde elska de detaljerte bildene med farger og landskaper som jeg for en gangs skyld kjente igjen. De fleste andre bøker var dagdrømmer om fjernere strøk, men Hjemme på vidda handla om miljøer jeg kjente. Derfor leita jeg den frem på et antikvariat så snart jeg fikk barn sjøl, og har allerede lest mange ganger til sønnen min, og tenkt: Denne burde vært tilgjengelig for flere.
Det er ei bok som står seg også i dag.
Riktignok kjører de færreste i dag med motorsykler i naturen – de er blitt erstatta av firhjulinger – men reinen følger den samme årssyklusen, og reindriftssamene legger opp livet etter den. Klær sys fortsatt ofte manuelt, og mat lages på tradisjonelt vis. Noe er forandra, men den verdenen vi møter i Hjemme på vidda, er ikke en fjern virkelighet likevel. Fiske, vedhogging, bålkos, gjeting av rein, snøskutere og migrasjon mellom kyst og innland er fortsatt i aller høyeste grad en del av livet for de som driver med rein! Med klimaendringene og utviklinga de seineste åra har det riktignok dukka opp nye utfordringer, som denne boka ikke tar for seg. For eksempel har heftige temperaturforskjeller gjort at snøen er blitt hardere, og beitet mindre tilgjengelig for dyra om vinteren, og fisket er satt på pause mange steder fordi bestandene har minka. Utfordringene i reindrifta har blitt flere, og dermed er det desto viktigere å få et innblikk i yrket og levemåten.
Dette er en fin introduksjon til samisk kultur, og ikke minst livet i naturen som er en så sentral del av den.
Kathrine Nedrejord
Hoo, hoooo! Hoo, hooo!
Ropene runger, hundene bjeffer, motorsyklene brummer over fjellet! Her oppe har familien slått leir for å drive dyra inn i reingjerdet. Hoo! Hoo! Hooooo! Marit-Inga og mamma hjelper en reinkalv på feil vei til å snu.
Hele sommeren har Marit-Inga bodd ved sjøen sammen med mamma og pappa mens reinen har beita.
Kalvemerkinga er det aller morsomste på denne tida! De små blei født i mai.
Nå er de blitt ganske store. På denne tida i august skal de merkes før reinen skal på høstbeite.
«Se, Marit-Inga!» roper mamma. «Det er kalven din! Den følger etter simla di!»
Så fanger mamma den med lasso.
Kalven må merkes mens den ennå er liten.
Det vet Marit-Inga. Hun eier flere reiner, sjøl om hun bare er fem år.
Til hver bursdag har hun fått en ny.
«Marit-Inga har reinlykke!» sier pappa. «En helt kvit kalv!»
Den helt kvite reinen kalles gabba. Mamma skjærer merket sitt og et lite hakk i øret på den for å vise at det er kalven til Marit-Inga. Hun har ikke fått sitt eget merke ennå.
Kalvene er merka og fjellsidene lyser i høstfarger. Familien pakker sledene. De skal følge reinen inn i landet mot den store vidda!
Høstflyttinga har begynt! Her er de på vei. Det er mjukt og varmt å ligge bak i bilen.
Hundene er glade. De elsker å reise til fjells. Pappa kjører bilen fort oppover bakker og nedover bakker så den ikke skal bli sittende fast.
Noen ganger må de krysse ei brusende elv. Andre ganger humper de hardt over digre steiner.
«Se, Marit-Inga!» roper mamma. «Der går Mattis med kløvreinene sine! Da jeg var liten, flytta alle på den måten!»
Men Marit-Inga har sovna. Det vogger så fint i bilen.
Om kvelden kommer de til et vann der pappa har en gammel leirplass. Det går fort å få opp lavvoen og tenne bål. Snart koker kaffen!
«Nå må vi sette garn», sier pappa etter at de har spist. De spenner garnet tvers over vannet.
Neste morgen står de tidlig opp. Månen lyser på himmelen.
De slår hull i den tynne isen for å trekke opp garnet.
Der glitrer og spreller det tre store røyer!
«Vi får én hver!» roper Marit-Inga. Pappa sløyer fisken og koker den i gryta over bålet. For en deilig frokost!
Så tar de ned lavvoen. De skal reise sørover.
Tre dager seinere er de framme på høstplassen på vidda. Her skal de bo helt til jul. Utstyret står klart, for her er de hvert år. Pappa bygger en goahti, et vintertelt. De har vedkomfyr i midten. På et stillas mellom trærne har de lageret sitt. Pappa sjekker at stengene står støtt. Mamma står ved elva og hogger kvister til gulvet i teltet.
De skal ligge på reinskinnene. Mattis har satt opp lavvo på den andre sida av elva. Moste, hunden til Marit-Inga, er bare en valp ennå. Den løper sammen med hunden til Mattis. Det begynner å snø. Nå skal det bli godt å komme inn i varmen!
Mamma er glad. Nå er det fint inne i goahtien. Det knitrer varmt i komfyren. Ute er det vått og kaldt. Mattis er hos dem for å spise.
«Det snør for tidlig i år», mumler han. «Hvis det smelter igjen, blir det et islag under snøen i vinter.»
Marit-Inga vet hva han er redd for. Islaget kan gjøre det vanskelig for reinen å skrape seg gjennom snøen til laven. Da får den ikke mat, og da kan den dø av sult!
Mattis fisker opp et stykke kjøtt av gryta og dypper det i varm kraft. «Mamma, gi meg et margbein», ber Marit-Inga. Pappa pirker ut margen av beinet for henne.
Så godt det smaker! Ute snør det. Litt etter litt blir bakken kvit.
Fem år gamle Marit-Inga og familien hennes lever tett på naturen. Sammen med reinflokken er de stadig på flyttefot.
Vi følger dem gjennom et helt år på vidda, fra vårens første kalver til vinterens iskalde stillhet.
Hjemme på vidda er en bildebokklassiker, nå i ny oversettelse av Kathrine Nedrejord.
