Odd W Suren_Juletull

Juletull

Odd W. Surén

Juletull Vi går på nåler når granen blir barere

Illustrert av Flu Hartberg

Fanger og opprørere, noveller 1985 Tyranner og tjenere, noveller 1989 Taushetens fortrolige, noveller 1993 Ansikter og navn, noveller 1997 Dråper i havet, roman 1998 Diskrete kulisser, noveller 2000 Kometenes øyeblikk, roman 2001 Knuseverk, roman 2003 Dødsmåter, roman 2006 Adgangstegn, noveller 2007 Fra konseptene, essays 2009 For hva det er verdt, roman 2010

© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: Aina Griffin Satt med Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2011 ISBN 978-82-03-35092-4

Forord

Det var aldri meningen at disse tekstene skulle utgis i bokform, og når det nå likevel skjer, etter oppfordring fra Aschehoug Forlag og gjentatte forespørsler fra andre, må det presiseres at enhver som leter etter litterær verdi eller ambisjon i denne boken, åpner den forgjeves.

I mange år har jeg sendt «Juletull» til venner og bekjente og etter hvert til en del andre som har hørt nyss om fenomenet. De første årene var det bare noen rimvers, som regel to; et tulledikt med veldig mange juleassosiasjoner, på bokmål, og et annet på mer eller mindre arkaisk nynorsk. Dette andre holdt gjerne en skjelvende, påtatt religiøs tone, men innholdet kontrasterte alltid grovt mot den etiske intensjonen stilen liksom skulle antyde.

Med tiden vokste dette årvisse dokumentet og ble supplert med prosastykker av ymse slag, og i 2006-utgaven av Juletull dukket en krakilsk høgnorskmann, trygdemisbruker og ekspert på å skaffe erstatning og stønad, Buster Røiten, og hans hjemsted Røytedalen opp i teksten, og menneskene som bebor Røytedalen, har siden dominert Juletull, skjønt det fremdeles forekommer innslag «utenfra», formodentlig skrevet av Juletull-redaktøren selv.

Det kan også bemerkes at Juletull med tiden har fått stadig flere innslag som ikke har det ringeste med jul å gjøre. Dette er bare å beklage. Navnet «Juletull» henger 5

med andre ord mer sammen med utsendelsestidspunktet enn innholdet, noe som er i overensstemmelse med redaktørens temmelig distanserte forhold til høytiden.

De forskjellige personene som befolker Røytedalen, vil bli presentert for seg, og det er nok viktig at man leser presentasjonen nøye. En annen sak som bør presiseres separat, er de ulike språkformene. Det er ikke meningen at de skal være absolutt etterrettelige eller korrekte. Høgnorsken som enkelte av røytedølene bruker, er noe mangelfull, og til dels overdreven, men jeg har alltid vært fascinert av denne målformen, etter å ha lest mange og til dels rasende leserbrev av Ludvig Jærdal i Bergens Tidende opp gjennom årene. For ikke å snakke om de minst like iltre svarene han mottok. I tillegg til å være språklig briljante, beviste disse meningsutvekslingene at jo mindre en organisasjon er, jo skarpere er de indre motsetningene, noe man også ser i Røytedalen høgnorsklaug. Hvorfor det er et laug og ikke et lag, må gudene vite. Men de kan også la det være.

Hvorfor en viss doktor Johan Johan i Røytedalen av og til skriver på hedmarksdialekt, og hva det er som får ham til å radbrekke Prøysen-tekster, er spørsmål vitenskapen hittil ikke har funnet svar på, blant annet fordi samme vitenskap ikke har hørt disse spørsmålene ennå. Likeledes kan det stilles adskillige spørsmål ved pastor Jostein Goudas blasfemiske nyutgaver av kjære bibeltekster. Som redaktør tar jeg naturligvis fullstendig avstand fra disse tekstene.

Et og annet i tekstene har hatt en viss aktualitet da det ble skrevet, men er nå, allerede, formodentlig glemt av de fleste. For eksempel når det i et av «diktene» heter «Her er jeg og bla bla bla», var det et sitat fra en rettstvist som fikk stor oppmerksomhet for noen år siden (Storm 6

Weather Center). Den skarpøyde leser vil nok finne andre tekstfragmenter som også leder tankene i retning av faktiske begivenheter, men først og fremst er dette bare ment som tull, med hovedvekt på språklige ablegøyer av ymse slag.

For alle som har problemer med å forstå de ulike dialektene og målformene i denne boken, vil jeg bare si: Ædda bædda!

Og nå, før presentasjonen av Røytedalens innbyggere, i hvert fall noen av dem, er det på sin plass med et par typiske juletulldikt for å sette leseren i den rette, høytidelige stemning. Lykke til!

Odd W. Surén

HJERTESUKK ETTER HOVEDRETTEN

Ingen steder er ørreten rakere, her er det jul og hjemlig.

Punsjen er gløggere, kakene bakere, hjertet er hjortetakknemlig.

Tennene tåler å tygge litt hardere, sildene leker i lake.

Vi går på nåler når granen blir barere.

På hodet jeg krummer min kake.

Valkene velter. Smulten har smeltet.

Det knaser i brusk når jeg puster.

Laksen røyk kun to sekunder før beltet.

Svoren har reist sine buster.

Kålen er sur, men magen er gladere.

Tarmen har talt om sitt ærend.

Konfekten har aldri vært sjokoladere, men akk, hvem har plass til desserten?

NATT YVER BETLEHEM

Jesusbarnet, det græt så trist! Å, var eg hjå hånom i stallen!

Då hadde han fått både Stratos og Twist, då skulle eg syngja som lammet på kvist den finaste julekveldstrallen, som sidan sat fast i skallen. Å, var eg vel der, då stjerna så bjart vart tend aller fyrste gongen!

I ljoset heldt vismenn frå aust farleg fart og fann vegen endå det einaste kart dei hadde, var tippekupongen!

Ja, så seier julekveldssongen.

Dei steig inn i stallen, som bustute troll, Maria sat etterbyrdsdiger.

Dei mol på arabisk at kamp nummer tolv der Nottingham Forest var vert for Millwall, den enda med bortesiger.

Og det tok Maria for smiger!

Så helsa dei barnet som sutta på klut, dei smilte då dei hadde sett det.

Men snart fekk andleta nyvor av sut, dei såg på kupongen, så ropte dei ut: Nei, dæven han hakke og sprette!

For dei hadde elleve rette!

Viktige personer i Røytedalen

Buster Røiten. Kulturarbeider, trygdemisbruker m.m.

Eldste sønn av den ytterst gjerrige og visstnok gruoppvekkende stygge Bøbb Røiten (som ligger begravet på Røytedalen kirkegård under en ubehandlet naturstein fra avdødes egen hage. Steinen har påskriften: «Dei skulde ikkje ha noka forteneste på meg!» Dette siste skal visstnok være et spark til den udødelige og onde legen og gravsteinsagenten dr. Johan Johan). Buster Røiten opptrer under mange titler, blant annet formann i søteprimsamskipnaden og fotomodell hev vore. Røiten er ekspert på å skaffe erstatning og stønad og har gitt ut diktsamlingen Vinsten i det tapte. Røiten har i mange år vært kasserer i Røytedalen Høgnorsklaug, og videre i Røytedalen Yvirhøgnorsklaug. Etter omstendigheter som vil bli forklart senere, ble han utstyrt med treben, noe som førte til sterke motsetninger mellom ham og Røytedalens bestander av bever og hakkespett. Røiten er kjent for sitt eksplosive sinne og skal ved én anledning ha overhøvlet landpostbud Bård Ingvald Prylen så intenst at denne utviklet negroide trekk.

Rørek Røiten. Buster Røitens bror og dødsfiende. Fiendskapet bunner visstnok i en arvetvist, de arvet et sjakkspill etter en onkel i Amerika og laget seg nye løstenner av brikkene. Rørek Røiten arvet de svarte brikkene. Han 10

er veterinær av yrke, og med de svarte tennene, som ytterligere forgrimmer et fra før begredelig utseende, er han i stand til å bedøve pasientene sine bare ved å smile til dem.

Stephen Ups. Røytedalens ypperste oppfinner. Han var også synsk, men klokken hans gikk 48 timer for sent, slik at han dessverre alltid bare kom til å se det som nettopp hadde skjedd. Oppfinnelsene hans var preget av samme uheldige fenomen. Han var motstander av høgnorsken og laget sin egen målform, noe man kan lese av hans selvbiografi Hurrameirunt å fadderiårei. Av dr. Johan Johan ble han diagnostisert med tilstanden Ups syndrom, der kjennetegnet visstnok er en veldig aktivitet og kreativitet, uten at resultatene kan sies å stå i forhold til innsatsen.

Et av hans mest originale arbeider er slankekokeboken Motbydeli mat, oversatt til arkaisk nynorsk av Buster Røiten.

Johan Johan. Lege i Røytedalen i over 70 år. Doktoren er også gravsteinsagent, en bivirksomhet han skjøtter med flid. Det sies at få som har time hos Johan Johan, kommer levende fra konsultasjonen, og det faktum at pasientene ofte finner gravsteinen sin, med dødsdag påskrevet, på venteværelset, har avstedkommet en del klager. Doktoren er en flittig skribent, og redaktøren har tatt hans bidrag inn av redsel for å bli innkalt til rutinekontroll.

Jostein Gouda. Sogneprest i Røytedalen, muligens avsatt, skjønt han er stadig virksom. Han skal være en nær venn av dr. Johan Johan, noe som kan forklare at han fremdeles later til å fungere som prest. Gouda er kjederøyker og skal ha brukt Bibelen som sigarettpapir. Etter dette 11

har han nedskrevet den hellige skrift på nytt etter hukommelsen og med egne ord. Hans versjoner av skriftstedene avviker betydelig fra originalene og er holdt i et rått og plumpt språk, formodentlig i den hensikt å trekke et nytt publikum til kirken. Med samme grep har han oppnådd å støte hele sitt gamle publikum bort.

Ruben Hikk Solbær. Oppdagelsesreisende og forsker.

Solbærs uvanlige mellomnavn skyldes at han er sønn av Røytedalens første alkoholikere, Gudrun (født Hilda) og Sverre Solbær, og at disse visstnok var påvirket av alkohol under dåpen. Ruben H. Solbær har lansert Innviklingsteorien, men er mest kjent for sitt storverk Artenes Oppfinnelse, der han gjør rede for en rekke endemiske livsformer i Røytedalen, så som fuglene Vodkakadue, Sluttspurv og Sosialkondor, pattedyr som Nullskatteoter og Strykejerv, insektene Nervebille og Lendeklegg og et hundretalls andre arter.

Truls Bolsteret. Fra tid til annen formann i Yvirhøgnorsklauget, men som regel ekskludert både fra denne og en rekke andre organisasjoner. Han har skrevet den aldri utgitte biografien over Bastian G. Prylen, grunnleggeren av det opprinnelige Høgnorsklaget, senere lauget. Bolsteret er opprinnelig oslomann. Han ble tidlig ekskludert fra Smiths Venner, dannet deretter Smiths Bekjente, og etter å ha blitt kastet ut derfra stiftet han organisasjonen Smiths Dødsfiender, hvor han var eneste medlem, noe som ikke hindret ham i å bli ekskludert nok en gang. Bolsteret er sterkt påvirket av to av Tor Jonssons mest kjente dikt, noe han selv motvillig har erkjent. Han leverer hvert år nye dikt til Juletull, alltid med påstanden om at han endelig har frigjort seg fullstendig fra Tor Jonsson-påvirkningen.

12

Borgny Truten. Forhenværende elev på Framhaldsskulen.

Hun skal ha overnaturlige evner og har ved minst én anledning klart å mane fram Per Aabels gjenferd. I Juletull er hun mest kjent for sine oversettelser av engelskspråklige julesanger etter et fonetisk prinsipp; hun kan ikke engelsk, men mener at fremmede språk egentlig bare er norsk uttalt med talefeil.

Journalisten i Røytedalsposten. Noe navn er aldri oppgitt på denne personen. Først og fremst er han kjent for en helt særegen intervjuteknikk, som ingen kan lære det ringeste av.

En rekke andre personer vil bli introdusert etter hvert.

Ordtøkje frå Røytedalen Ved Buster Røiten.

Ei stutt fyrinemning Særsvipen ved dei djerve ordtøkje og gilde hermer frå Røytedalen ovrar seg i målbunad og framgongsmåte, soleis at ein kan kjenna ei bivring av bisn yver det sedde og høyrde. Formi gjev meiningi, og rimet rår yver resonnementet. Slik hev det vore frå Alders tid i Røytedalen, og soleis kjem det fram i denne eldgamle visdomen som no ligg fyre, for berre kronur tvo hundre og tretteti sjau, i bokji: «Ordtøkje frå Røytedalen.» Her i bladet er det berre rom åt nokre små døme på denne tradisjonsklokskapen, eit band rettelege råmskot frå folkelitteraturen, der ein høyrer tusund års røynsler tala beint til heilen og hjarta. Ja, mangt hev eg døyvd i jakta på denne upphavlege litteraturen, meg sjølv og mine eigne meiningar hev eg sett til sides, soleis at folketanken upp gjennom ættledene talar usensurert og rå, or merg og møk, or haus og hals. Eg er berre sankaren, den audmjuke tenaren for folk og fjos. Og alle skuldingar um at eg hev haft noko med upphavet åt sume av ordtøkji å gjera, nærare sagt dei som hev emnor som trygd, erstatning, tilskot og liknande, vil eg senda attende i fleisen på skuldaren, det sleiphøvda og møkbada RÆVSVINET – um det no skulde koma slike skuldingar.

Prøvene på ordtøkje og hermer er inndelte i bolkar.

Sume stader er ein stutt kommentar hekta på, utan ekstra kostnad for nokon.

14

Fyrste bolken. Naturkunne 1. Når gjæsene dannar plog, er dei fleire end tvo.

2. Det er ikkje snott, alt du snyt.

Det er ikkje flott, alt som flyt.

(Dette hermet skal vera etter han Gamle-Peder i Tvivørda, ein skrinn gard under Dåsspigelen, det høgste fjellet i heile Røytedalsområdet. Han Gamle-Peder var son til Endå-eldre-Peder. Det vert sagd at han GamlePeder hadde snorkla i seg ei møkfluge medan han sneik seg til litt svevn under ei furu ved breidda av elvi Renilen midt i håslåtten. Då han bråvakna, snytte han seg til blods for å fengja løyst insektet or seigsnottet inst i nasegongane. Då flugeliket endeleg spratt ut i naseduken, gjekk det ikkje betre enn at han Peder kasta upp av synet. Spya landa i elvi, og han Peder mælte då dette som sidan hev vorte eit umtykt visdomsord i Røytedalen.)

3. På greinone til granane er der langt millom bananane.

4. Når regnet fell upp, fær den ovbitte krupp.

5. Ser du ei kråke so skinande kvit, då hev du drukke for mykje sprit.

6. Når fossen renn upp ifrå dalen er du vorten spikjande galen.

15

7. Fossen han renn og renn som før, og nosi vert aldri tom for snør.

8. Når fluga et makk skal fanken ha takk!

9. Når raunebæri rodnar i klasor på kvist, skal du radt sjå at greini vert bøygd til sist.

Andre bolken. Merke um husdyr og gardsliv 10. Når folen stend mot sud med mulen, då lærer dei um Gud på skulen.

11. Stend den eldste geiti og mækrar mot vinden, gjeng dei til streik hjå Synnøve Finden.

12. Den store kui hev gløymt ho var lita, men ho gløymer aldri, d’er gildt å drita!

13. Varme og væte gjer vekstane vel, men erstatning og tilskot gjer bonden sæl!

(Ein stutt kommentar til neste døme, eit gamalt herme frå inst i Røytedalen. Ei norsk prinsesse hev fremja påstander um skyldskap millom hestar og englor. Røynslene frå Røytedalen gjeng i ei onnor lei, som me no fær høyra og sjå.)

16

14. Tvil på det meste, men tru desse ordi: Hesten er også ein jævel på jordi!

I onni, når mannen lyt køyra ut møk, stend hesten og kneggjer, som var det ein spøk.

Og spør mannen merri um draghjelp ved dungen, då fær han ein hestehov planta i pungen.

Men bonden kan sjunga som erlor på kvist, når merri vert beinlim og pylse til sist!

Tridje bolken. Visdom, røynsle og gode råd 15. Mangt røyner den som fær epler i skallen, han veit millom anna, han stend under apalen.

Meir veit han òg, som at epla hekk laust, at vinden han gustar, og no er det haust!

16. Visdom og venskap er verdfullt vyrkje, men stønad frå Staten gjev større styrke!

17. Den bur best i by og bygd, som tidleg trur seg verdig til trygd!

18. Når dei store slær deg, til auga vert blått, skal du finna ein gnom og pryla han godt!

19. Den bit ikkje dei hine, som sjølv hev tannpine!

20. No tregar eg på at eg er so liten, sa drengen, han drukna i mottingdriten.

17

21. Huda vert rom når kvisa er tom.

22. Når ulukka trykkjer dei hine i kne, kan du sitja sorglaus i stova og le.

23. Den fleinskalla er sein å fletta, og snjoballen er klein te’ spretta.

24. D’er fåfengd å læra den armlause snikring og å gjeva refleks til born med forsikring.

25. Han heng seg ’kje tvo gonger i same tauet som fyrste gong hengde seg plent te daude!

26. Når flaumen når midt uppå stoveglaset er det grunn til å tru, det er vått i graset.

27. Det er mangt ein ikkje fær høyra når fingen sit fast i øyra.

28. Far vel med dei store, og tak deg i akt, snyt gjerne dei arme, dei hev ingi makt.

18

Fjorde bolken. Råd for uråd.

Hendingar og teikn 29. Det stend ikkje nett i bokji, sa guten, han dreit i brokji.

30. Ein lyt leggja seg dette på minnet: Dei beste bannord vert sagde i sinne.

31. Når kallen i skjegget sitt snåver, er endeleg barndomen over.

(Målformi her tyder på at visdomen kan vera importert frå andre bygder. Hermet vantar og det djerve spranget i hug og hått som opnar for ny forståing, slik ein ser det i dei fleste ordtøkje frå Røytedalen.)

Til Julen!

Farvel til hverdagens flatbrødnorske marginale smør, så pottitt og ofte!

Og til det fiskepinlige kreditorske havregrøss på det trekkfulle loftet et høylytt adjøss!

I år har jeg råd, jeg er gratialene om sjefens gunst, han har sjekket meg oppad.

Min nærkjøpmanns kjøttdisk er mene, mene, tekel, veiet og funnet skjelett!

Hans syltelabb er en måkes fotblad, hans ribbe et vaskebrett!

Den lutefuskern! Men nå er det over, nix mer pus! På oksen gevir!

Jeg går ham forbi mens han lyver og lover.

Jeg vedder min hatt: Han innbyr til svir på rottatui og pinnekatt!

20

Jeg sprader av sted, og storstilt jeg renser samvittigheten, og gir en kartong rødvin til løse by-eksistenser som Delvis Presley, og Ship O’Hoy, og Dolly Pardong som en gang var boy.

Glatt ignoreres innbydelige telegrammer fra faster og moster og mister samt et fra eksen, den avenydelige: «Jeg var ei med barn.

Jeg var kun med ister.

Og Tuborg var far’n.»

Selv seiler jeg fram gjennom nisseregnet og avfyrer stolt mine hybelkanoner og gir alle venner misteltegnet: Det er jul igjen, Oh la la!

Kom tytteberter og bakkelsbaroner: Her er jeg og bla bla bla!

En surkålgirl og to pakkelotter deler ut ekte Oddegaver: Pølsevanter og akevotter og ønskedram.

Fra fylleristede skyer laver snøen ned, multekram!

21

Så legger jeg trygt til ved tomtebryggen og inngår matvarige allianser med den juletreenige ganehyggen der den tjukke slekt gnager av kakens marsipanser som forpostkonfekt!

Ah! Her går kjøtt, flesk og svor i ett!

Smult ringer høytidelig midjen inn i syltelaboratoriet min kropp har blitt.

Munnen har fått hele viljen sin.

Og magen sitt.