T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 10 av 317)
Han som alltid kom Halfdan stormende i møte, entusiastisk, han hadde så mye å fortelle bestandig, ble lett kjent med folk og hadde stadig nye ideer. Nå står Hans foran ham og rekker frem hånden. Som en slags refleks tar Halfdan ett skritt bakover. Men Hans er der og fanger ham i et hardt grep, det gjør nesten vondt, og Halfdan kjenner seg med ett liten, beklemt og nesten skremt av Hans’ overlegne fysiske styrke. Da de skiltes i Christiania i fjor høst, var Hans livsglad og umiddelbar som en ungdom, han er jo også mange år yngre enn Halfdan. Det er gått fem måneder. Nå står vennen her og er blitt en voksen mann. Hans rager et halvt hode over ham, han er en kjempe i en diger, slitt skinnfrakk, med halvlangt hår og rødlig skjegg. Selv røsten hans har fått en mandigere klang. – Godt å se deg, Halfdan. Det blir sagt i en kjølig tone, flatt, som en opplesning uten innlevelse. Ansiktet hans er bortvendt og gjemt bak det bustete håret, Halfdan kan ikke se uttrykket hans. – Hjalmar har ikke pratet om annet enn deg den siste tiden, fortsetter Hans. Halfdan vet ikke hva han hadde forventet. Han hører seg selv kremte usikkert, før han dro hadde moren bedt ham på det innstendigste om å takke Hans Gude for at han har pleiet Hjalmar hele den lange vinteren, men ordene han hadde forberedt så nøye, kommer ikke ut som planlagt. Isteden blir han stående og rette nervøst på klærne. Hans ser på ham, men ikke som før, noe er annerledes. Halfdan leter forgjeves etter det glade, gutteaktige uttrykket som alle faller for. – Kom du nettopp nå? Jeg håper du ikke har ventet lenge. Jeg har vært på apoteket for å hente en ny medisin til Hjalmar. Doktor Rittershausen var her igjen i morges, og han syntes det var verdt å forsøke noe nytt. Hjalmar har hatt sterke
10