Page 1


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 1 av 317)

Brevet fra Betsy


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s. 2 av 317)


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 3 av 317)

Marianne Storberg

Brevet fra Betsy


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s. 4 av 317)

Arbeidet med denne boken er støttet av Institusjonen Fritt Ord. © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,3/13 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim Papir: 80g Holmen book Cream 1,6 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2012 ISBN 978-82-03-19526-6


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 5 av 317)

halfdan bonn 20. mars 1847

H

an våkner brått av at hodet dunker mot den kalde ruten. Vognen rister kraftig. Så må han til slutt ha sovnet på tross av skramlingen fra vognhjulene og knakingen fra seletøyet. Nå hamrer hjertet så hardt at det skremmer ham, han forsøker å trekke pusten dypt, roe seg, men vrir seg isteden på det klamme plysjsetet, klarer ikke å finne en behagelig stilling. Han folder hendene i fanget og merker at han har begynt å skjelve. Med øynene lukket ber han en stille bønn om at de snart må være fremme, at han ikke kommer for sent, at lillebroren fremdeles lever. Strekningen fra den siste grenseovergangen har virket uendelig. Noe begrep om tid, har han ikke lenger. De har humpet mil etter mil langs dårlige landeveier, gjennom et brunt og monotont åkerlandskap, bare innimellom avbrutt av små landsbyer, og gråværet tar visst aldri slutt. Foran ham henger et lite speil på skakke. Det har gyllen ramme og rister mot veggen. Det ene hjørnet er knust, en bit mangler. Han møter sitt eget blikk et øyeblikk og ser et grått ansikt med høye, markerte kinnbein, mørke øyne under en lang lugg, en krøllete skjortekrave over en koksgrå brokadevest med knapper som burde ha vært pusset. Og i et hastig glimt synes han å se gjenskinnet av den bedrøvelige historien om ham selv; en mann i begynnelsen av trettiårene, eldste sønn i en familie som for lengst har hatt sin storhetstid, musikklæ-

5


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s. 6 av 317)

rer og forhenværende journalist i en nedlagt Christiania-avis, en mann som egentlig ønsker å vie seg til musikken, som har reist fra den ubetydelige hovedstaden Christiania til Bonn for å pleie sin lillebror, den snart seks og tyve år gamle billedkunstneren Hjalmar som nå ligger febersyk og med langt fremskreden lungetuberkulose i en liten leilighet i en fremmed by. Halfdan tar blikket vekk. Han kaldsvetter, skjorten klistrer seg til ryggen. Flere dager er gått uten at han har fått skiftet klær. Det er så trangt, knærne hans verker, men det er prisen han har måttet betale for den aller rimeligste skyssen den siste etappen til Bonn. Han må ha ligget forkjært mens han sov, nakken er stiv. Tanken på Betsy har hjemsøkt ham hele veien. Hvert ord hun sa da de møttes hos Welhavens like før han reiste, kunne han ha gjengitt ordrett. Han ser henne for seg i den mørkegrønne silkekjolen som skinte slik i lyset fra kaminen. Han husker smilet hennes da hun stod i gangen på vei ut i vinterkulden, med ansiktet halvt gjemt under den vide hetten med reveskinnspels. Hun kikket bort på ham som om hun ville bekrefte alt, at han ikke måtte være i tvil om hvor hun hun stod, at hun lengtet like mye etter ham, som han etter henne. Han tenkte på det straks de hadde tatt farvel og han og moren tråkket i de gamle sledesporene bortover Drammensveien. Han hadde holdt morens arm så hun ikke skulle skli, hun pratet til ham, men han klarte ikke å følge med. Betsys blikk hadde nesten vært bedende, hadde det ikke? Som om hun bare ventet på hans initiativ. Men han følte seg så forbannet klønete og sjenert, klarte aldri å foreta seg noe. Nå har han bestemt seg. Den dagen han vender tilbake til Christiania, da skal han fatte mot og be om hennes hånd. Herregud. Han kan ikke tenke på dette nå. De nærmer seg Bonn. Det er Hjalmar det handler om. Han som satset så

6


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 7 av 317)

hardt på kunsten og som reiste av gårde med så mange forhåpninger, men som nå ligger for døden. Det er gått mer enn halvannet år siden de så hverandre sist. Nå kjenner han det igjen, hvor intenst han har savnet Hjalmar. Ingen har kunnet erstatte lillebroren. Halfdan behøvde aldri forklare seg for ham, Hjalmar kjente ham og forstod. Og han hadde en egen evne til å roe gemyttene når stemningen i familien ble anstrengt. Halfdan lener hodet bakover mot seteryggen og lukker øynene. Bare han rekker det. Og som i en drøm hører han larmen fra byen de omsider ankommer. Gardinen i vognruten er falmet og har en stygg flenge. Han trekker den til side og kikker ut på trafikken. Plutselig myldrer det av hester og vogner, de passerer et skilt han rekker å lese, Remigiuskirche, og han lener seg tett mot ruten og ser kirketårnet. Vognen svinger, de runder en gasslampe, og instinktivt trekker han seg tilbake, det ser ut som om de skal sneie borti. De tar av inn en trang gate som må være dårlig vedlikeholdt. Vognhjulene sliter seg fremover. Der er rådhuset med rokokkofasaden han har lest om, og så åpner det seg mot markedsplassen. Han har forbannet dette kjøretøyet, men akkurat nå er han lettet over at han bare kan være tilskuer til kaoset utenfor og ikke behøver å bane seg vei gjennom folkemengden. Et øyeblikk er det full stans, før vognen presser seg forbi markedsbodene med hengende dyreskrotter og kurver med brød. En gatemusikant sveiver på lirekassen sin, synger falskt med høy røst og lar seg visst ikke affisere av verken torgkoner eller løshunder. For en galskap. Ved et vertshus krenger vognen brått og tar av til venstre, og der ligger Rhinen som deler byen i to. Skyene henger tunge over hustakene, det ser ut som om det blir regn. Så sakker de farten. Hestene pruster, vognen har stoppet. Han klarer plutselig ikke å rikke seg, til tross for at han hele vinteren har

7


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s. 8 av 317)

sett frem til nettopp dette øyeblikket. Nå overraskes han av en trang til bare å bli sittende. Dra videre. Han vil si til kusken at det ikke kan være her. Men så knepper det i vogndøren, og den kalde luften fra elven treffer ham som en kjølig ørefik. Kusken ser oppgitt på ham og sier at han må komme seg ut, han er fremme. Men fremme til hva? Like etter står han på trappen til et hus i Bonn, buksene er krøllete, og den store skinnkofferten enda mer oppskrapet enn da han dro hjemmefra. Vognen forsvinner bortover gaten, hestehovene slår taktfast mot brosteinen, lyden av dem blir gradvis borte og drukner til slutt i alle de andre lydene fra byen. Huset har sett sine bedre dager, det virker nedslitt. Murpussen flasser av flere steder. Et vindu står på gløtt i andre etasje, og en flik av en gråhvit gardin blafrer i åpningen. Er det Hjalmars soverom? Er det der inne han ligger? Han motstår en brå innskytelse om å rope. Nei, det ville ikke være riktig. Han banker på døren, men ingenting skjer. Dørklinken i messing er kald når han tar i den. Merkelig, det er låst. Pulsen banker i tinningen. Er han da likevel kommet feil? På innerlommen har han lappen med adressen. Den har vært med ham siden han reiste fra Christiania. Nå tar han den frem og ser brorens sirlige håndskrift på det tynne brevpapiret. Jo da, husnummeret stemmer. Alt stemmer, fasaden, elven, treet utenfor vinduet som nå er i ferd med å få grønne knopper, den smale gaten. Det er nøyaktig slik han har fått det beskrevet i brevene, akkurat slik han har sett det for seg. Igjen banker han på døren. Hardere denne gangen. Ingen lukker opp. Han fisker opp lommeuret, det er midt på dagen. Noen må da være hjemme? Det er vel folk i huset? Selvfølgelig er han ventet. Men de vet ikke annet enn at han har reist fra Christiania. Reisetiden er vanskelig å forutsi,

8


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 9 av 317)

selvsagt kan ingen vite at han skulle komme i dag. Det er forklaringen. Som regel har alt en naturlig forklaring. Kanskje doktoren er der, og de er så opptatt at de ikke hører ham. Men så skutter han seg plutselig, for kan det være at Hans Gude ikke vil slippe ham inn? Det er kanskje som han har fryktet. Hans må være forbannet på ham. Halfdan har forsøkt å fordrive tanken, men den har ikke villet slippe taket. Han hadde kjent det i hele seg etter at han svarte på brevet til Hans i vinter. Da han gikk over Stortorvet i tett snødrev etter å ha postlagt det, vurderte han et øyeblikk å snu og kreve det tilbake. Han hadde kanskje formulert seg litt for direkte? Sannheten var naturligvis alltid ubehagelig, men burde ikke vennskapet deres tåle slik ærlighet? Hans måtte jo forstå at han siktet for høyt og var i ferd med å gjøre seg til latter. Hvordan kunne han tro at han, en fattig billedkunstner, kunne oppnå Betsy Anker, generalens datter? Og hvordan kunne han ha trodd at Halfdan ville legge inn et godt ord for ham hos hennes far? Det er mulig han hadde ordlagt seg litt brutalt. Hans hadde jo ingen anelse om hva Halfdan selv følte for Betsy, det vil bli vanskelig å få sagt noe om det nå. Han hamrer hardt på døren gjentatte ganger. Minuttene går. Det er kaldt, jakken er altfor tynn. Da han pakket, hadde han forestilt seg at det ville være varmere, at han ville møte våren og la seg tine etter den lange, norske vinteren. Men vinden er rå og sur og trenger ubarmhjertig gjennom alt han har på seg. Idet han står der på trappen og merker de første regndråpene, hører han en kjent stemme rope navnet hans borte ved gatehjørnet. Det er Hans Gude. Høy og kraftig – mye større enn Halfdan husker ham. Langsomt kommer Hans gående, nesten som om han vegrer seg, som om han når som helst vil kunne stoppe, vende ham ryggen og gå i motsatt retning.

9


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 10 av 317)

Han som alltid kom Halfdan stormende i møte, entusiastisk, han hadde så mye å fortelle bestandig, ble lett kjent med folk og hadde stadig nye ideer. Nå står Hans foran ham og rekker frem hånden. Som en slags refleks tar Halfdan ett skritt bakover. Men Hans er der og fanger ham i et hardt grep, det gjør nesten vondt, og Halfdan kjenner seg med ett liten, beklemt og nesten skremt av Hans’ overlegne fysiske styrke. Da de skiltes i Christiania i fjor høst, var Hans livsglad og umiddelbar som en ungdom, han er jo også mange år yngre enn Halfdan. Det er gått fem måneder. Nå står vennen her og er blitt en voksen mann. Hans rager et halvt hode over ham, han er en kjempe i en diger, slitt skinnfrakk, med halvlangt hår og rødlig skjegg. Selv røsten hans har fått en mandigere klang. – Godt å se deg, Halfdan. Det blir sagt i en kjølig tone, flatt, som en opplesning uten innlevelse. Ansiktet hans er bortvendt og gjemt bak det bustete håret, Halfdan kan ikke se uttrykket hans. – Hjalmar har ikke pratet om annet enn deg den siste tiden, fortsetter Hans. Halfdan vet ikke hva han hadde forventet. Han hører seg selv kremte usikkert, før han dro hadde moren bedt ham på det innstendigste om å takke Hans Gude for at han har pleiet Hjalmar hele den lange vinteren, men ordene han hadde forberedt så nøye, kommer ikke ut som planlagt. Isteden blir han stående og rette nervøst på klærne. Hans ser på ham, men ikke som før, noe er annerledes. Halfdan leter forgjeves etter det glade, gutteaktige uttrykket som alle faller for. – Kom du nettopp nå? Jeg håper du ikke har ventet lenge. Jeg har vært på apoteket for å hente en ny medisin til Hjalmar. Doktor Rittershausen var her igjen i morges, og han syntes det var verdt å forsøke noe nytt. Hjalmar har hatt sterke

10


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 11 av 317)

smerter de siste nettene, han er blitt så mye dårligere den siste tiden. Halfdan får seg ikke til å si så mye og lurer på om Hans tenker over det. Men det skulle bare mangle om det ikke var knyttet sterke følelser til gjensynet med lillebroren der oppe, så om han virker urolig, vil ikke Hans nødvendigvis undre seg over det. – La oss ikke bli stående i regnet. Du ser fanden meg ikke ut, legger Hans til og roter i lommene på den store frakken, fomler med nøkkelen. Skjelver han på hendene? Hastig kikker han seg over skulderen og Halfdan møter blikket hans et øyeblikk før døren omsider går opp. Hans skyver ham foran seg inn i trappegangen, får kofferten innenfor og lukker døren. – Vi lar den stå, jeg kan ta bagasjen siden. Kom. Det er en ubehagelig lukt i gangen, det kjennes som om noen akkurat har stekt fisk. Ellers er det mørkt, bare en liten stripe lys slipper inn av vinduet høyt oppe på veggen. Hans nikker mot døren bak trappen og snakker lavt. – Det er inngangen til vertinnen vår, fru Hoffmann. Vi kan hilse på henne senere. Trappen opp til andre etasje knirker. Hans viser vei innover gangen, så snur han seg mot ham, hvisker nesten: – Førsteinntrykket er kanskje ikke all verden, men det har ikke vært noe å si på verken leiligheten eller vertskapet. Og bedre pris kunne vi ikke fått. Du aner ikke hvilken lettelse det var å flytte hit, den forrige hybelen var nærmest ubeboelig. Hjalmar kunne ikke vært et bedre sted enn dette, når alt først ble som det ble. Er det ikke noe upersonlig og anspent over denne utlegningen? De står foran en grønnmalt dør innerst i gangen. I halvmørket drister han seg til å studere Hans i skjul. Ansiktet er uttrykksløst, umulig å tolke.

11


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 12 av 317)

Hans nikker mot døren, vil at han skal åpne, men plutselig kjenner Halfdan igjen en uventet trang til å snu. Så nær, og nå står han bare tafatt foran døren, ute av stand til å ta neste skritt. Han kjenner Hans’ hånd på skulderen, skvetter til av det som sikkert er en vennskapelig gest. En velment oppmuntring til en som står på terskelen inn til sorgen. Forsiktig åpner han døren, kikker seg prøvende omkring og skritter inn i den verdenen som hittil bare har tilhørt brevene. Hans og Hjalmars leilighet i Bonn. Nå er det virkelighet, og sykdommen til Hjalmar kommer brått enda nærmere. Forbannelsen som fortsetter å ramme familien hans. Selv om det duskregner ute, virker rommet lyst. Det lille værelset må være dagligstuen som broren og Hans har beskrevet i minste detalj, der er de to vinduene mot elven. Han ser husrekken langs elvebredden på den andre siden. Det ene vinduet står fremdeles på gløtt, det høres ut som om noen går forbi nede på gaten, og han ser treet og hører småfugl som kvitrer. Foran det andre vinduet står et enkelt bord med to stoler og en liten oljelampe. Er det her de har sittet og spist sammen de gangene Hjalmar har følt seg sterk nok? Er det her Hans har lagt kabal for å få de lange ettermiddagstimene til å gå? I vinduskarmen ser han en penn og et blekkhus. Var det ved denne utsikten Hans satt og drømte og et øyeblikk innbilte seg at Betsys kjærlighet kunne bli hans? Var det her han skrev det fordømte brevet der han så hemningsløst betrodde seg om sin kjærlighet og på toppen av det hele ba om Halfdans hjelp? Men snart vil han nok ha glemt henne. Hans er ung og ustadig og har alle muligheter foran seg, om kort tid vil Betsy bare være et vemodig minne for ham. Hva Halfdan planlegger for seg selv og Betsy, klarer han ikke å fortelle nå, Hans vil tidsnok få greie på det uansett.

12


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 13 av 317)

Der er divanen, og over den henger to mindre landskapsmalerier i billige trerammer. Det er ikke vanskelig å se at det er et par av Hans’ tidlige arbeider. Han kjenner igjen det norske fjellandskapet, lyset over himmelen, skyformasjonene. Det er Hans Gudes verk, uten tvil, ingen andre kan med samme letthet gjenskape det storslagne, det mektige i naturen. Der er pianoet og noteheftene han sendte i vinter. Han drar kjensel på stykket av Beethoven som står på notestativet. Barcarole. Aftenstemning. Her må Hans ha sittet og spilt etter beste evne for å underholde Hjalmar. På pianokrakken ligger en stabel med tyske romaner. Er det bøkene fra naboen Hjalmar fortalte om? Den unge professoren som med jevne mellomrom stikker innom og forsyner dem med lesestoff? Øverst ligger Die Leiden des jungen Werther, men han ser også titler av Novalis og Hölderlin. På hyllen over pianoet ligger en samling brev, pent sortert i bunker. En av dem er holdt sammen ved hjelp av et rødt silkebånd. Det må være Johan Sebastian Welhavens brev, håndskriften hans er lett gjenkjennelig. Hjalmars hjertevenn og høye beskytter. Så typisk Hjalmar å holde orden på denne måten, det er neppe Hans som står bak. Er det kanskje et godt tegn? Hvor syk er en som utviser slik pertentlighet? Et par romslige trekasser som ser ut til å inneholde det meste de to kunstnerne eier av pensler, blyanter og kullstifter, tegneblokker og sammenrullete lerreter, står i hjørnet bak pianoet. To staffelier er slått sammen og støttet opp mot veggen. Han ser brorens navn på det ene av dem. Der er alt samlet, alle Hjalmars knuste drømmer. Lydløst legger han jakken fra seg på divanen. Hvorfor nøler han, hvorfor skynder han seg ikke inn til Hjalmar? Hva er det som holder ham igjen? Kan hende har Hjalmar allerede gjenkjent stemmen og skrittene til storebroren og lurer på hvorfor i helvete han ikke for lengst har åpnet døren, omfavnet

13


T YPE-IT AS, 14.08.2012 ORDRE: 26837 (s . 14 av 317)

ham og hilst fra alle de der hjemme, de han bokstavelig talt har lengtet seg til døde etter hele vinteren. Et øyeblikk blir han bare stående der foran soveromsdøren. Inni seg gjentar han setningene som så lenge har kvernet i ham. Om også håpet glipper, er alt tapt. Han må være fast i troen, for hvis noe skulle kunne bidra til at et mirakel skal skje, må det være dette. Nærværet av ham, storebroren Halfdan. – Han ligger der inne, det er bare å gå inn. Han snur seg mot Hans som ser fast på ham. Plutselig får han det for seg at Hans utstråler ektefølt omtanke. Selvfølgelig, Hans er et godt menneske, varm og generøs. Halfdan skammer seg. Så smålig han har vært. Hvordan kunne han mistro en som Hans? Han vet det nå. Hans har tatt til fornuft. Det er ingen skade skjedd. Igjen har han bekymret seg helt uten grunn. At han aldri lærer. Brevene som Halfdan og Hans utvekslet tidligere i vinter, må være glemt. Det skulle bare mangle. Det var jo vanvittig. Hans Gude og Betsy Anker, en helt uhyrlig tanke, komisk nesten. Skjønne Betsy med en pengelens og uflidd kunstner. Kanskje Hans har innsett selv at forbindelsen ville være upassende? Stakkars Hans. Det må ha vært et innfall bare, han har nok lagt det bak seg allerede, det ville være likt ham. Halfdan senker skuldrene, trekker pusten dypt. Og med vissheten om at Hans fremdeles er hans gode venn, skyver han døren forsiktig opp.

Marianne Storberg - Brevet fra Betsy  

Det er våren 1847 og kunstnerdrømmen til den unge Hjalmar Kjerulf er i ferd med å knuses. I en fattigslig leilighet i Bonn ligger han med la...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you