__MAIN_TEXT__

Page 1

SAMTIDEN 4–2020

Forfatternes mikrofonstativ

foto kagge forlag

Erle Marie Sørheim

ERLE MARIE SØRHEIM Forfatter og litteraturkritiker. Siste bok: Til Berlin faller. Nordmenn i Det tredje riket (2017).

Når litteraturformidlingen forflytter seg fra spaltene til scenen, forsvinner kritikken med det samme. «Dei siste fem til ti åra har folk synt ei aukande interesse for å oppleva forfattarar og litteratur frå ei scene saman med andre», uttalte lederen for Norsk Litteraturfestival, Marit Borkenhagen, til Dag og Tid i 2014.1 Året etter fulgte Vagant opp med en leder om «Eventifiseringen av litteraturen». Der skrev redaktør Audun Lindholm: «Det er neppe ond vilje fra arrangørenes side som er årsaken til at en del

KRITIKK

Denne teksten ble påbegynt da koronaen ennå ikke hadde vanskeliggjort større litteraturarrangementer. Den er skrevet med håp om at intervjuene skribenten her kritiserer, snart vil bli mulig å gjennomføre igjen. Og publisert med lengsel om det samme.

76

intervjuer og samtaler blir mindre vellykkede – for hvordan finne noen skikket til å kombinere rollene som ordstyrer og litterat?»2 Spørsmålet er enda mer presserende fem år senere, for siden den gang har vi fått mange flere litteraturarrangementer, og de streames og gjøres om til podkaster og når dermed ut til enda flere enn det en full sal skulle tilsi. Samtidig faller litteraturdekningen i omtrent alle andre medier. Den litterære scenesamtalen vil bli en av de mest sentrale historiske kildene til vår tids litterære miljø – og debatt. Så hvor blir det av debatten? Vi må snakke om litteratursamtalene og hva vi vil med dem, i stedet for å anse dem som et fristed hvor forfatter og samtaleleder kan plapre litt mens folk i salen drikker vin, ser på mobilen eller strikker skjerf. THE USUAL SUSPECTS

Det arrangeres mange tusen litterære samtaler i Norge hvert år, å si noe samlet om dem er derfor nesten umulig, men man kan se klare tendenser, både når det kommer til deltakere og temaer. Det gjennomsnittlige


forfatterintervjuet består av et stk. veletablert forfatter i samtale med et stk. veletablert journalist, kritiker, forfatterkollega – eller psykolog! Finn Skårderud, Peder Kjøs, Sissel Gran og Frode Thuen er alle svært aktive på Norges litterære scener, som Joanna Rzadkowska påpekte i en artikkel i Vinduet i 2017.3 I det hele tatt er det mange av de samme navnene som går igjen, både på forfatter- og intervjuersiden. Noen forfattere har klippekort, andre får langt sjeldnere muligheten til å bokbades. Det er lett å forstå litteraturhusenes ønske om å trekke folk, og gi folk det de ønsker, men siden litterære samtaler er så populære, tror jeg arrangører kan ta mye større sjanser enn det de gjør. Men det er ikke programsammensettingen som er fokus her, men de litterære samtalene i seg selv. For hva skjer egentlig når en forfatter møter en intervjuer på scenene landet rundt? Etter å ha hørt, sett og deltatt i et godt utvalg av scenesamtalene det siste året kan jeg kort oppsummere det vanligste samtaleforløpet: En arrangør sier på vegne av stedet at de er usedvanlig glade for å ha akkurat denne forfatteren på scenen, og gir en kort introduksjon. Deretter tar samtalelederen over, og sier at hen også er takknemlig for å ha blitt invitert og for å være der, og at det er flott å se så mange i salen. Deretter stiller intervjueren første spørsmål, som ofte virker som det eneste som er skikkelig formulert og forberedt, det handler gjerne om hva forfatteren synes om den gode mottakelsen av sin siste bok. Andre tidlige spørsmål er påtakelig ofte «Hvorfor fikk boka akkurat denne tittelen?» og «Hvor fikk du ideen til denne boka fra?». Dette er ikke nødvendigvis dårlige spørsmål i seg selv, men de er heller ikke veldig spennende. På min jakt etter spørsmål er jeg blitt slått av hvor ofte intervjueren knapt stiller et eneste spørsmål etter det første. Hen går heller over til det man kan kalle et utfyllende handlingsreferat, med forfatterkommentarer. Det hele minner meg om kommentarspor på DVD-er, der regissøren forklarer hva de har tenkt mens filmen går. I litteratursamtalen materialiserer dette seg i at intervjueren gjenforteller handlingen, mens forfatteren

Intervjueren spør gjerne: «Kan du si litt mer om det?», og da gjør forfatteren det. nikker bekreftende til at nettopp dette skjer i boka, og supplerer med kommentarer, gjerne vittige, som «ja, hvis du sier det står der, så stemmer nok det». En obligatorisk del av disse litterære samtalene er at det blir lest høyt fra boka. Hvorfor man har valgt å lese akkurat dette partiet, kommer sjelden veldig klart frem, og etter lesingen blir utdraget hengende litt i løse lufta, praten går fryktelig fort over til andre ting, i stedet for at utdraget blir relevant for samtalen videre. Samtalelederen byr også ofte på noen ideer om hva hen tror forfatteren har ment med passasjer i boka. Disse vurderingene leder sjelden til konkrete spørsmål, bortsett fra om forfatteren er enig. Her nikker gjerne forfatteren og samtykker, siden slike tolkninger er lite kontroversielle. Intervjueren spør gjerne: «Kan du si litt mer om det?», og da gjør forfatteren det. Ofte ønsker dessuten samtalelederen å få forfatteren til å utdype hvordan boka virker på folk: «Denne boka er jo tristere enn dine forrige bøker?» Eller: «Hvorfor tror du så mange finner trøst i denne historien?» Dette er spørsmål forfatteren aldri føler hen kan svare på og ser seg dermed nødt til å respondere med noe à la: «Dette er ikke noe jeg føler jeg kan svare på, men det er fint hvis folk opplever det sånn.» Når klokka tikker mot 45 minutter, sier alltid samtalelederen: «Ja, nå begynner dessverre tiden å gå fra oss, vi kunne ha snakket så mye lenger.» (Men hvorfor kan de egentlig ikke det? Det lurer jeg ofte på.) Så følger eventuelt et spørsmål om hvilke planer forfatteren har for tiden fremover, hva vedkommende skriver på nå, for eksempel, men det vil forfatteren sjelden svare på. Til slutt spør samtalelederen om noen i salen har spørsmål; det har de ikke. 77


SAMTIDEN 4–2020

et offentlig bibliotek eller et litteraturhus. Derfor burde disse scenesamtalene by på noe annet enn forlagets pitch, som i det daglige lett får overdøve kritikken, siden kritikken taktfast blir nedgradert i mediene, mens events får stadig mer plass. Allikevel er det koseprat og humring som preger samtalene, «nå koser vi oss» ser gjerne ut til å være det felles mål for alle involverte. PRISEN FOR ÅRETS DÅRLIGSTE SCENEINTERVJU GÅR TIL MEG

Ingenting er lettere enn å sitte i salen og kritisere dem på scenen. Når man så får mulighet til å stille et spørsmål selv, merker man hvor fort stemmen skjelver og hendene svetter bare av at man reiser seg og får en mikrofon i hånden. Nordmenn er ikke noe konfronterende folkeslag, det viser offentligheten vår på alle vis. Selv er jeg også notorisk konfliktsky, og å stille folk ubehagelige spørsmål, og insistere på et svar, er noe jeg får høyere puls bare av å tenke på. Like fullt er det alltid mest å vinne på å dytte seg ut av komfortsonen, og som kritikere eller journalister er det jo vår jobb, og vår plikt. Og så gjør man feil. Selv har jeg gjort omtrent alle feil man kan på en scene, og jeg tror jeg ville fått flere topp ti-plasseringer på listen over de mest ukritiske sceneintervjuene i 2019. Under bokmessa i Frankfurt ledet jeg åtte scenesamtaler à 25 minutter, i hvert panel var det minst to forfattere på scenen. Oppdraget fikk jeg på rundt tre ukers varsel, og mandatet var klart: å introdusere bøkene og forfatterne for et internasjonalt publikum. Som journalist bør det rykke i refleksene når man tar på seg så lanseringspregede jobber, men samtidig hadde jeg lyst til å være med

Vi må snakke om litteratursamtalene og hva vi vil med dem, i stedet for å anse dem som et fristed hvor forfatter og samtaleleder kan plapre litt mens folk i salen drikker vin, ser på mobilen eller strikker skjerf.

KRITIKK

Erle Marie Sørheim

DEBATT FOR LITTERATURENS SKYLD

En skisse som over, har for øvrig mer struktur enn mange scenesamtaler. Ofte hopper spørsmålene fra det ene til det andre, uten at det er mulig å få øye på noen rød tråd. Andre ganger virker det som om intervjuerens hovedmål kun er å fylle 45 minutter med rimelig underholdende og hyggelig prat, uten å grave dypere i bokas tematikk, eller å forsøke å se den i et større perspektiv. Hvis forfatteren er glad i å prate, som Dag Johan Haugerud, Kjartan Fløgstad eller alle amerikanske forfattere, for eksempel Rachel Kushner, kan vedkommende raskt ta styringa over hele seansen. (Ytterst få norske intervjuere vil kreve å ta tilbake regien, og hvorfor skal de det hvis de ikke hadde noen klar visjon om samtalens innhold på forhånd?) Etter å ha lyttet meg gjennom et utall litterære scenesamtaler på podkast slår det meg at norske sceneintervjuere burde bli kurset av Fredrik Solvang, for her får forfatterne altfor lite motstand. Og det er ikke bare direkte kritiske spørsmål jeg savner. Enda mer savner jeg spørsmål som: «Hvorfor det?» Forfatteren får altfor lett fastslå at «sånn er det», uten at vi som lyttere får vite noe mer om hvorfor forfatteren mener det er slik eller sånn. Dette har jeg selv erfart som intervjuer en rekke ganger: Man nikker bekreftende i stedet for å stille det helt essensielle oppfølgingsspørsmålet, som ville ha gjort hele påstanden og dermed samtalen så mye mer interessant, og forståelig. For et mål må jo være at vi skal bli klokere alle sammen, helst forfatteren òg. Å snakke om litteratur på en scene skal ikke bety at man av den grunn må bli et mikrofonstativ for forfatternes ønskede lanseringsstrategi. Og i særdeleshet ikke når arrangøren er en festival,

78


KRITI på å bringe norske forfattere ut i verden, til å være en del av denne historiske litteratursatsningen. Likevel var det øyeblikk på scenen da jeg kjente en indre rødme bre seg mens jeg entusiastisk snakket om bøker jeg kanskje ikke hadde lest, eller overhodet ikke likte. Flauheten ble ikke mindre av at jeg visste hvordan tyske litteraturdebatter ble ført i saler rett ved siden av. Det finnes ikke noe tysk uttrykk for «nå koser vi oss»; det kommer med all tydelighet frem under litteraturdebatter. Tyskerne er ikke interessert i å skape «god stemning» på scenen, de er interessert i å snakke så lenge som mulig uten punktum, og de har ikke kollektiv angst for litt sure toner mellom forfatter og intervjuer. De motsier hverandre direkte, og målet er gjerne debatten i seg selv, å lufte argumentene sine, ikke å komme frem til en skinnenighet. Forskjellen i samtaletradisjonen mellom Norge og Tyskland ble enda tydeligere for meg da jeg var i et planleggingsmøte for den tysk-norske litteraturfestivalen som fant sted på Litteraturhuset i Oslo i fjor. Det tyske kulturinstituttet i Oslo, Goethe-Institut, hadde lagt opp til at hver litterære samtale skulle vare i 90 minutter. Vi nordmenn kunne knapt tro det, 90 minutter! Vi ilte til og forklarte at nordmenn på litteraturfestivaler kan sitte stille i én skoletime, ikke to! Forundringen ble stor blant tyskerne, 45 minutter var jo fryktelig kort, påpekte de, hva rekker man å få diskutert da? Ikke mye, sa vi, men det er nok. Med lett bekymrede ansiktsuttrykk valgte de å stole på oss og la opp programmet deretter. Men kanskje skulle vi ha gjort som tyskerne foreslo? Det var tross alt tyske forfattere som var festivalens hovedgjester, de ville tatt 90 minutter på strak arm, og det kunne vært en passende utfordring og voksenopplæring for norske samtaleledere. Men som gode nordmenn valgte vi å safe. Å GI SAMTALEN VINGER

Under den tysk-norske litteraturfestivalen overvar jeg også et av de beste

KK

Kunst og kultur skal liksom alltid feires! Og forfatterne er lysene på kaken. forfatterintervjuene jeg har sett på lenge. Vigdis Hjorth samtalte med den tyske forfatteren og forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach. Hun kom til intervjuet med en haug med notater, var tydelig godt forberedt og på hugget, og det skaper alltid forventning også i salen. Hjorth ville diskutere straffelovens problemer og dilemmaer, og hvordan den regulerer samfunnet. Hennes sceneautoritet var ubestridelig, men Hjorth kunne også sette den distingverte og veltalende adelsmannen von Schirach lett ut, ved kjekt og greit å nevne at hun også hadde sittet i fengsel. Det er det ikke alle som kan si, men hvis man har en relevant, men samtidig overraskende replikk i starten av en samtale, er man garantert at forfatteren lytter med litt mer spissede ører og respekt til det du sier. Likevel var det mye jeg hadde hørt før i samtalen mellom Hjorth og von Schirach. Jeg hadde selv intervjuet ham for Dagbladet noen uker tidligere. Jeg syntes intervjuet gikk kjempebra og var veldig fornøyd. Stor var derfor skuffelsen da jeg leste noen andre lanseringsintervjuer i tyske aviser og innså at han hadde fortalt meg akkurat de samme anekdotene som han hadde fortalt alle de andre. Bare av den enkle grunn skylder man både seg selv, forfatteren og publikum å stille så originale og spennende spørsmål som mulig. Vi ønsker jo ikke å få forfatterne til å gå på autopilot, vi ønsker å få dem til å freestyle offpiste. Og selv vil de vel også det, aller helst? Eller ønsker forfatterne heller å styre resepsjonen av bøkene sine i en gitt retning? De siste årene synes jeg at dette er blitt 79


SAMTIDEN 4–2020

Erle Marie Sørheim KRITIKK

KRITI mer påtakelig. Mange forfattere driver med en PR-messig dobbeltkommunikasjon. De protesterer sterkt hvis en kritiker våger å lese romanen deres selvbiografisk, men samtidig, i mer vennligsinnede lanseringsintervjuer, deler de raust av egne opplevelser som har med romanens tematikk å gjøre. For alle vet at personlige historier er det som skal til for å få oppmerksomhet. Alt dette bør en sceneintervjuer ha i bakhodet. Forfatteren er ikke en åpen bok, klar til å høytlese sine egne kloke tanker. Forfatteren har sine klausuler og kontrakter, og sin egen agenda. Den behøver ikke å være kjip eller å stå i et motsetningsforhold til intervjuerens, men den er der. Det som for meg fikk Hjorths intervju til å bli så bra, var at hun klarte å heve blikket og spørre von Schirach om noe hun genuint lurte på, som pekte videre ut over samtalen og bøkene hans, uten å ty til klisjeen «Hva skal du gjøre nå fremover?». Hun spurte om hvordan strafferetten burde forholde seg til fremtidige forbrytelser, var den ikke for opphengt i å stoppe fortidens? Von Schirach svarte med å peke på hvordan den amerikanske og franske grunnloven strengt tatt var utopiske da de ble skrevet. Og i dag, foreslo han, kunne vi gjort noe liknende og mer fremtidsrettet, ved for eksempel å lage en europeisk forfatning der vi fastslo at alle mennesker har rett til å leve i et godt miljø og klima. Da jeg gikk ut av salen, var jeg uvanlig fornøyd. Ikke bare hadde jeg fått høre mye om bøkene til von Schirach, jeg hadde med meg noen helt nye tanker jeg kunne grunne videre på. Nå er von Schirach, med sitt sterke fokus på rettsvesenet og sin advokatbakgrunn, en skjønnlitterær forfatter det er uhyre lett å snakke «sak» med. Og når sakprosaforfattere blir sceneintervjuet, vil man nærmest automatisk oppleve at man har lært noe nytt og vesentlig etter tre kvarter. Hvis ikke burde man kreve pengene tilbake. Når det gjelder skjønnlitterære forfattere, er dette selvfølgelig vanskeligere. En skjønnlitterær forfatter er 80

KK

som regel ikke ekspert på noe annet enn å skrive bøker. Men det er mer enn nok! Når samtalelederne klarer å grave mer i bøkenes komposisjon og form, kjenner jeg at jeg ofte spisser ørene. Dette har forfatteren alltid mange tanker om, og det gir oss en mulighet til å forstå litteraturen, og valgene som gjøres, på en enda dypere måte. Mange bøker får en ekstra dimensjon når forfatteren forteller hvorfor hen valgte å skrive dem i jeg-person, i stedet for i tredje person, eller når vi får høre om andre stilmessige virkemidler hen har tatt i bruk. De er nærmest aldri tilfeldige, og for en sal som liker å lese, gir dette en unik mulighet til å få mer ut av litteraturen man leser.

Hjorth kom til intervjuet med en haug med notater, var tydelig godt forberedt og på hugget. HEVET OVER ENHVER KRITIKK

Betyr dette at forfattere er bedre forfatterintervjuere enn kritikere eller journalister? Det er ikke inntrykket jeg sitter igjen med. Forfattere kan fort bli litt vel kollegiale og snakke for innforstått på scenen, eller være for høflig mot en kollega de ser opp til. To intervjuer med Dag Solstad i fjor høst illustrerer dette godt. På Litteraturhuset i Oslo ble Solstad intervjuet av Kjersti Annesdatter Skomsvold og i Bergen av Agnes Ravatn. Solstad er kjent for å være notorisk vanskelig å intervjue, det husker alle som har sett Eva Bratholms famøse forsøk på å få ham i samtale under Bokbadet


Etter å ha lyttet meg gjennom et utall litterære scenesamtaler på podkast slår det meg at norske sceneintervjuere burde bli kurset av Fredrik Solvang. på Rockefeller i 1997. Dette imaget, kombinert med Solstads høye status og sviktende hørsel, kan være nok til å få enhver intervjuer til å begynne å stotre. Likevel synes jeg både Skomsvold og Ravatn lot ham få slippe for lett unna. For hvem bør ikke utfordres og stilles de vanskelige spørsmålene om ikke de forfatterne som blir mest genierklært i sin samtid? I Dag Solstads siste roman, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, er alt Solstad ikke kan fordra med samtiden bakt inn i karakteren NN, den unge kvinnen som er kjæresten til hovedpersonens barnebarn. Boken avsluttes med en svært ladet scene mellom de to, som kan tolkes på en rekke måter. Her er det en hel stabel med brennhete samfunnstemaer som bare venter på å bli antent. Hva mener egentlig Solstad om #metoo? Hvorfor er det akkurat denne unge kvinnen som blir symbolet på alt som er galt med nåtiden? Når litteraturhusene så velger kvinnelige, yngre kollegaer som samtaleledere, forventer jeg at det har å gjøre med at man nettopp vil utfordre Solstad på disse områdene. «Spennende programmering!» tenker jeg. I samtalen med Skomsvold, som jeg hørte på podkast,4 innser jeg derimot raskt at hun ikke kommer til å konfrontere Solstad med spørsmål om kvinner i litteraturen, eller utfordre ham til å måtte svare på hva han mener om #metoo. Skomsvold starter med å spørre hva han tenker om «fantasi», og derfra og ut får vi en nær og lavmælt samtale om å skrive og tenke. Hun begrenser seg til å snakke om alt de har til felles, Solstad er fornøyd, salen virker fornøyd, men selv synes jeg vi gikk glipp av en glitrende sjanse til å utfordre Solstad og få ham til å si noe litt mer enn det vi allerede vet at han mener. Seansen i Bergen begynner svært lovende i så måte.5 Agnes Ravatn er kjent for å være

både syrlig, spissfindig og morsom. Når introdusøren også starter med å si at dette blir «et møte som ikke er definert som noe ønskemøte», tenker jeg at nå, nå skal endelig noen riste litt i Solstads grå krøller og få ham til å bli engasjert i viktigere spørsmål enn hvor han setter, og ikke setter, komma. Dessverre blir introdusørens uttalelse den mest oppsiktsvekkende denne kvelden. Ravatn går ytterst nidkjært gjennom Solstads tre bøker om Bjørn Hansen. Igjen denne trangen til å gjenfortelle bøkenes handling. Det fører til at forfatteren sitter og nikker mens intervjueren forteller. Vi kritikere ville aldri brukt så mye plass på å gjenfortelle handlingen i anmeldelser, men når vi befinner oss på en scene, blir det plutselig en av våre hovedbeskjeftigelser. Ikke bare er dette en oppskrift på å spoile bøkene for folk. Når det gjelder Solstad, vil jeg forresten anta at de fleste i salen allerede har lest de to første bøkene om Bjørn Hansen, Ellevte roman, bok atten og 17. roman, når de kommer for å høre på en samtale om den siste. (Eller er det slik at folk går på litteratursamtaler for å slippe å lese bøkene? Det har jeg ikke inntrykk av.) Og dermed er gjenfortellingen unødvendig. I samtalen i Bergen får Ravatn inn et par humoristiske kommentarer her og der, men ingenting i samtalen tilsier at dette er to forfattere som står særlig langt fra hverandre; det virker ikke som om de er uenige i noe substansielt. Helt mot slutten penser derimot Ravatn inn på kvinnekarakteren NN, og igjen tenker jeg at nå, nå kommer det endelig! Men det blir visst med dette, for så takker Ravatn av og spør om noen i salen har spørsmål. For et antiklimaks! I stedet for en flott avslutning i form av et kritisk spørsmål går det nå masse tid med til å hale noen få, stotrende spørsmål ut av publikum. Jeg slår av podkasten, nesten vantro. 81


Erle Marie Sørheim

SAMTIDEN 4–2020

Det var øyeblikk på scenen da jeg kjente en indre rødme bre seg mens jeg entusiastisk snakket om bøker jeg kanskje ikke hadde lest, eller overhodet ikke likte. Her var vi så nær, men å utfordre Solstad på scenen er åpenbart noe man ikke gjør. Kanskje gjorde han en bevisst liten genistrek der i 1997 da han var så vrang mot Bratholm, og nå er alle livredde for å havne i samme pinlige situasjon som henne. Men så feige mener jeg virkelig ikke at Skomsvold eller Ravatn, eller andre som tør å intervjue noen av våre mest feirede forfattere på en scene, egentlig er. De manglende kritiske spørsmålene handler nok mer om en respekt som er blitt lammende. Selvfølgelig har de fleste av oss respekt for store forfattere som har skrevet et dusin bøker av høy kvalitet. Men la oss for en gangs skyld se til Hollywood, som med sitt konsept med å grille store stjerner, såkalte roasts, har innført noe i grunnen ganske befriende. En slik humoristisk-kritisk sjanger gjør også at de mest suksessfulle blant oss vennes til å ikke bli tatt på med silkehansker, og etter endt seanse skinner de bare enda mer.

KRITIKK

SLAGET I OSLO

Med dette i bakhodet kan jeg lettere skjønne hva Simen Sætre forsøkte å få til i sin famøse samtale med Aslak Nore på Litteraturhuset høsten 2009. Samtalen endte med at Nore klapset til Sætre. De to skulle snakke om Nores bok Ekstremistan, og fra starten av anla Sætre en svært kritisk, for ikke å si metakritisk, tone. Og bare for å ha det klart, når jeg etterlyser mer kritikk i sceneintervjuene, er det ikke utspill av dette slaget jeg savner: «Vi snakker om en bok som ut fra språklige kriterier er middelmådig. Du har lurt mine kollegaer til å tro at dette er en viktig bok som skulle komme, som gjorde at mine redaktører satte opp dette intervjuet», sa Sætre fra scenen. Skal en kritisk samtale fungere, må den være tuftet på en grunnleggende respekt og forståelse av at man vil oppnå noe med å 82

snakke, bortsett fra å starte et verbalt slagsmål, som så antenner et fysisk angrep. Når det fra scenen blir sagt at alle burde gå hjem, er det også fornærmende mot publikum, og folk som betaler for å være publikum, synes jeg det er liten grunn til å fornærme. Ikke desto mindre turte Sætre å være virkelig kontrær og kritisk i dette intervjuet, på et altfor sleivete vis, men sett med 2020-øyne var det likevel noe her, en spire til noe som kunne blitt bra. En spire Sætre dessverre selv trakk opp med rota ved å være sårende og kjip, snarere enn egentlig kritisk. De siste årene har det derimot begynt å spire litt igjen. Vi har fått en økning i antallet litteraturarrangementer med en mer kritisk profil. Både Kritisk kvartett og BLA-podden – noen ganger en ren podkast, andre ganger opptak fra scenesamtaler – gir kritikere rom til å være nettopp kritiske. Samtidig er disse samtalene bekvemme safe spaces. Fordi kritikerne intervjuer hverandre og ikke dem som har skrevet bøkene de diskuterer, risikerer de ikke at noen fiker til dem, eller at en vrang forfatter nekter å svare. Men av samme grunn er disse samtalene også betraktelig kvassere og i mine ører mer interessante enn vanlige forfatterintervjuer. I forfatterfrie soner ser vi med andre ord at kritikerne fortsatt har sin kritiske grunnholdning intakt. Det er i øyenhøyde med forfatteren, og skrått seende ned på en forventningsfull sal, at motet glipper og den tankefulle nikkingen begynner. STUDIEPOENG I SCENESAMTALER

Så hvordan kan vi snu situasjonen og få med oss litt mer konstruktiv kritikk og overblikk opp på scenen? Jeg mener at det som skal til, er voksenopplæring av alle parter. Som Lindholm påpekte i 2015, har vi ingen utdanning for sceneintervjuere i dette landet.


KRITI

KK

De som intervjuer, er som oftest uhyre velutdanna, men uten et eneste studiepoeng i «samtaleteknikk på scene». Snarere er de selvlærte, og må hele tiden lære videre, på scenen, i alles påsyn. Da er det fort gjort å velge å safe i stedet for å risikere at både forfatter og publikum vender seg mot deg. For at de litterære samtalene skal få den lille spissingen som nå mangler, står arrangørene helt sentralt. Det er tross alt de som booker og skriver programteksten. Med en sterkere oppfordring til å tenke kritisk og trekke store linjer kan de anspore samtalelederen rimelig direkte, samtidig kan de forklare forfatteren at bitte litt motstand ikke trenger å være ensbetydende med slakt, ja, er det ikke egentlig bedre enn ukritisk pludder? Publikum må også lære seg at ikke alle er enige hele tiden, uten at dette er ensbetydende med dårlig stemning og at man må gå. Det gjør de antakelig ikke heller, jeg tror det norske publikumet er mye tøffere enn det kan virke som. Dagsnytt 18 og Debatten på NRK er tross alt folkelytting og -titting, og der er det ikke beundring og skryt som står i fokus. Men når vi går fra å intervjue meningsytrere til å samtale med forfattere, forsvinner gjerne denne dimensjonen. Kunst og kultur skal liksom alltid feires! Og forfatterne er lysene på kaken, man må for all del ikke risikere at de slutter å lyse klart og sterkt for oss, for de har så unike innsikter. Det er ikke uten grunn at vi har et ord som «diktergeni» på norsk, og en hel del forfattere som føler at de er det, eller streber hardt etter å bli det. Slike begreper og et slikt forfattersyn bør vi kaste av oss. Som regel er forfattere kun geniale når det kommer til én ting: Å sette seg ned og skrive kontinuerlig, selv når det butter. Det er også viktig å huske på at norske litterære scener og festivaler mottar mye støtte fra staten og ideelle organisasjoner. Nettopp derfor bør ikke sceneintervjuer være nok en ukritisk markedskanal for forlagenes (bestselger)forfattere – men dessverre er det ofte det de ender opp med å bli. Hvis arrangørene derimot går foran og signaliserer at de vil ha samtaler som lugger litt, og som kan åpne opp for større perspektiver, er vi allerede kommet langt. For det er ingen tvil om at kompetansen er der, og at forfatterne bør kunne tåle motstand, vi er bare ikke helt vant til det, ennå. ■

1 2 3

Dag og Tid 30.05.2014. Vagant 4/2015. Fluktvei blokkert av Joanna Rzadkowska, Vinduet 3/2017. 4 «Kemneren fra Kongsberg – Dag Solstad i samtale med Kjersti A. Skomsvold», onsdag 9. oktober 2019, https://open.spotify. com/episode/1E1qLFwPqkp9X89PwYu0Ar?si=uvpPBJECRwWAmxsVo1Coiw. 5 «Bjørn Hansen får besøk – Dag Solstad i samtale med Agnes Ravatn», onsdag 2. oktober 2019, https://open.spotify.com/ episode/2sb3kOCSPZoKy7gnOA3jMb?si=gmQ0M-rtR_ 69bY-OpW-QBw.

83

Profile for Aschehoug

Forfatternes mikrofonstativ_ERLE MARIE SØRHEIM  

Forfatternes mikrofonstativ_ERLE MARIE SØRHEIM  

Profile for aschehoug