WIENERBRORSKAPET
Ingar Johnsrud
WIENERBRORSKAPET
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,1/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2015 ISBN 978-82-03-35893-7
I enhver sammensatt befolkning, som f.eks. det menneskelige samfund, spiller utvalget – seleksjonen – en avgjørende rolle. Jo strengere seleksjon, desto bedre vil arten holde sig. Dette utvalg blandt de beste, mest livsdyktige eksemplarer av arten blev oprinnelig besørget av naturen selv og av menneskene så lenge de handlet i overensstemmelse med den. De første menneskelige «inngrep» skjedde nemlig ikke mot naturen, men tvert om for å hjelpe naturen i sitt arbeid. At de midler som blev anvendt til dette var hardhendte, til dels efter våre begreper grusomme, er en annen sak. Det er et spørsmål om ikke vår tid ved å gå til den motsatte ytterlighet, ved å fremelske alt som er svakt og skrøpelig, har begått nye grusomheter som kan måle sig med de gamle i barbari. Fra innledningen til Jon Alfred Mjøens Rasehygiene, Jacob Dybwads Forlag, 1938. Jon Alfred Mjøen døde i 1939.
5
del 1
kapittel 1 I halvmørket ryddet flyvertinnen vekk det urørte brettet med røkelaks, havabbor fra Bosporos og wiensk apfelstrudel. Bevegelsene var raske. Repetert så ofte at hun ikke trengte å bruke øynene. Mens hendene jobbet, gløttet hun bort på ham. Fikk det der uttrykket i fjeset som rammet enkelte da de så ham på nært hold. Som om det var en forstyrrelse i bildet, uten at hun klarte å sette fingeren på hva det var. Da hun strakte seg etter champagneglasset, la han hånden sin på hennes. Hun trakk den raskt til seg. Varsomt skjøv han opp dekselet foran ruten. Medpassasjerene sov. Blinkingen fra lampen ytterst på vingen kastet bleke reflekser i glasset. Der nede, langt der nede, drev hoper med gyllent lys. Europa. Det var lenge siden sist. Han lukket øynene, strøk pekefingrene over skjøten mellom masken og huden og tenkte på hva som lå bak ham. Jordstøvet hadde danset dovent i den milde ettermiddagsbrisen. Den stekende solen var pakket i et blekt, gråblått teppe. Steppen befant seg tusen meter over havet, og atmosfæren var tynn. Luftmotstanden lav. Forholdene kunne ikke bli bedre. Urørlig lå de i steintrappen ved glipen øverst i det 9
gamle minarettårnet. Temperaturen på utsiden nærmet seg førti grader. Det var svalere her inne. Men likevel sydende varmt. Han hvilte øynene. Blunket og stirret ned i skyggene, vel vitende om at Hvalen holdt oppsyn gjennom teleskopet. Møtet hadde vart i nesten fire timer. Skulle guvernøren rekke tilbake til sitt forskansede hjem før mørkets frembrudd, måtte han snart ta farvel. Hvalen prikket ham på skulderen. Han visste hva det betød, og tok ladegrep. La øyet til siktet. Veggen han så, var umalt og rødbrun i fargen. En barhodet mann, kledd i mørk vest og lys perahan tunban, den tradisjonelle kjortelen mange afghanske menn foretrekker, hadde åpnet balkongdøren. Det var Hassam. Informanten som hadde lokket guvernøren hit. Hassam trådte til side og lot en eldre mann få velge plass på smijernsbalkongen. Guvernør Osmal Abdullah Kamal. Trådkorset gled langs den brune turbanen hans. Nedover skjegget, som var fyldig og gråtonet. De to mennene sto i tilsynelatende taushet, skuende ut over valmuemarkene. Rekylen gjorde at han mistet målet av syne. Men da han senket geværet, så han at den .338-kalibrede Lapua Magnum-kulen hadde truffet nesten fem centimeter til høyre for brystets sentrum. Prosjektilet kunne bommet verre, og likevel drept. Ergrelsen prikket likevel i tinningene. I stedet for å lage et appelsinstort, rødt hull i guvernørens hvite kjortel ble brystet nærmest revet i to. En lyserød fontene av blod fargela balkongen, Hassam og veggen bak dem. Guvernøren spant før kroppen traff døren. Der bråstanset bevegelsen, og han ble stående så underlig, svakt foroverbøyd, før det spinkle treverket ga etter og en støvsky fortalte at liket traff gulvet. 10
Ladegrep. Lyden av tomhylsen i trappen. Ved guvernørens sandalkledte føtter krøp Hassam sammen. Kanskje ba han. Kanskje hadde panikken grepet ham. Kanskje spilte han skuespill for sikkerhetsvaktene som kom stormende. Det spilte ingen rolle. Skytteren justerte for vinden og økte presset mot avtrekkeren. Øyeblikket etter tippet Hassams kropp over på siden. Hjernemasse, blod, hårrester og skalle dannet en oransjerød glorie i leirveggen. Morderen blunket og tenkte at øyet var et kamera, og blunket det lille, så vidt oppfattbare mørket når speilet vendes og tiden fryses. Dette øyeblikket var hans, og det var låst for alltid. «Farvel, Hassam,» konstaterte Hvalen. Skytteren rullet geværet inn i et tørkle. Mens Hvalen pakket sammen teleskopet, reiste han seg og gikk de tre trinnene opp til mannen som lå bundet på trappeavsatsen over dem. Noen fluer surret rundt det størknede blodet i pannen. Bindet over øynene gjorde det umulig å avgjøre om den gamle imamen var ved bevissthet. Pusten var rask og surklete. Skytteren løsnet automatpistolen fra lårhylsteret. Hvalen ristet kort på hodet. «Det trengs ikke.» Utenfor minareten tok de hverandre i hånden. «Organisasjonen ønsker deg lykke til i Norge,» sa Hvalen. Han hveste.
kapittel 2 «Fredrik Beier. Med i. Ikke y.» «Adressen?» «Sorgenfrigaten seks. På Majorstua.» 11
«I Heineckegården?» «Hva?» «Jeg tror gården du bor i, heter Heineckegården. Og du er født i …?» «I … her i Oslo. Spiller det noen rolle?» «Jeg beklager. Jeg mente årstallet. Hvor gammel er du?» «Førtiåtte. Jeg er førtiåtte.» Politioverbetjenten i skinnsofaen strakk frem en mager arm. Grep skjeen som fulgte med pulverkaffen og vred den, til han fant sin egen matte avspeiling. I det buede metallet skimtet han knapt tidens fine grå fartsstriper, som sprang ut ved tinningene. Til gjengjeld så det ut som om den smale, velfriserte barten var malt på ham i beruselse. Foran ham satt bedriftspsykologen. Over psykologen hang en poster av Ernest Hemingway i bar overkropp. Uttrykksløst poserte forfatteren med en dobbeltløpet hagle. «Skjøt ikke Hemingway seg?» «Som sin far.» «Er det ikke pussig for en psykolog å pynte opp med en fyr som blåste av seg huet?» «Like pussig som at du bor i Sorgenfrigaten, antar jeg,» sa psykologen, og nikket tilforlatelig mot den tykke pasientmappen på bordet mellom dem. Etterforskeren fnyste uvennlig. Adressen var i beste fall en tilfeldighet. «Ekskona valgte leiligheten.» «Så du har vært gift. Barn?» «Tre … To. To, mener jeg.» «Tre eller to?» «Ett av dem døde.» «Jeg beklager. Hva skjedde?» Den dobbelthakede hjernekrymperen strammet hårstrikken i nakken. 12
Det var hit politifolk fra hele byen kom for å tømme seg. Stanken av agget, utilstrekkeligheten og frykten som daglig skvalpet mot de skittenhvite strieveggene, var vemmende. Psykologkontoret var på størrelse med en celle, og Fredrik Beier trengte luft. Det pep i sofaens slitte lærtrekk da han reiste seg. Den høyreiste kroppen rakte nesten opp til taket. Han stilte seg foran vinduet. Skittenhvite gardiner blafret over regnvåte aluminiumskarmer. Psykologen brydde seg ikke med å snu seg, og da Fredrik vred hodet, så han bare fyrens flisete hestehale og svetteblanke isse. Under den lå en hjerne marinert i politifolks mørkeste hemmeligheter. Denne karen var oslopolitiets utedass. Ikke faen om han aktet å diskutere sønnen sin med ham. «Bor du sammen med barna dine?» Fredrik gned seg i øynene. «Nei. De bor i Tromsø. Sammen med sin mor. Alice. Og hennes nye mann.» Det klikket smertefullt i det venstre kneet da politimannen gled ned i sofaen igjen. «Jeg er ikke her av fri vilje. Det var dette eller en lang permisjon.» Psykologen lot en finger gli gjennom folden i dobbelthakene. «For du tror ikke du er syk?» Tonefallet levnet ingen tvil om hans forakt for selvdiagnostikere. «Psyk?» svarte Fredrik og satte øynene i ham. «Nei.»
kapittel 3 Junihimmelen lå grå over Jernbanetorget. Utenfor bilvinduet drev osloboere med lukkede paraplyer og allværsjakker. Fredrik vippet ned solskjermen, så seg i speilet og 13
dro hendene gjennom det korte håret. Så fisket han de nye brillene frem fra lommen. Innfatningen var av metall. Glassene store, nesten firkantede. Han syntes han lignet en østtysk politiagent. Han likte det. Overbetjenten strammet leppene, strøk fingeren over barten og skottet bort på sidemannen. «Kari Lise Wetre,» gjentok førstebetjent Andreas Figueras, litt høyere denne gangen, mens han trommet med tomlene på rattet. «Hadde ikke hun livvakter fra oss i en periode?» Fredrik lente hodet mot trekulene i nakkestøtten. «Det ble aldri noe av.» Partneren smattet for å vise at det demret da de svingte ned Kongens gate. Mot det livløse sentrum av kontorer og administrasjonsbygg som bare oppsøkes av forvillede turister, annenrangs kontorarbeidere og byens løse fugler. Tristessen av en bydel som kalles Kvadraturen. «Hva gjaldt saken igjen?» sa Andreas. «Noe homogreier?» «Tja. Hun var vitne til at et homofilt par fikk juling utenfor Colosseum kino. Noen dager før rettssaken ringte en mann og sa han skulle snitte opp underlivet hennes, hvis hun forklarte seg. Flere ble truet, men siden hun er såpass profilert, gikk alarmen.» «Ja, så klart hun fikk spesialbehandling. Jævla politikere,» snerret Andreas, slet brillene løs fra de sølvgrå krøllene og plantet dem på nesen. Andreas var noen år eldre enn ham, likevel var Fredrik hans overordnede. «Noen sammenheng med denne saken?» fortsatte han, da Fredrik ikke tok imot invitasjonen til å øse galle over landets folkevalgte. «Ingenting som tyder på det, nei.» «For nå er datteren hennes borte?» 14
«Datteren og barnebarnet. De tilhører visst en eller annen sær menighet.» «En ny drittsak, altså,» stønnet Andreas, og skjøt den kraftige haken ytterligere noen hakk frem. I sjeldne stunder, når han ikke var irritert, var Andreas med sine brønndype øyne, lysebrune hud og kantete fjes trolig byens peneste politimann. Fredrik lukket øynene og grunnet over kvinnen de snart skulle møte. Hun var stilfull, på grensen til unorsk. Nestleder i Kristelig Folkeparti, etter å ha tapt det mediene beskrev som et åpent slag om partilederposten. På skjermen var hun en av få politikere som mestret kunsten å fremstå som oppriktig, uten å virke hyklersk. De parkerte på grusplassen utenfor Oslo Militære Samfund, en elegant utskåret bygningskloss mur i mur med Akershus festning. Fredrik rettet på kordfløyelsjakken og trykket den hvite T-skjorten ned i jeansen. Han glante bort på kompanjongen. Andreas eide tre gulhvite skjorter, tre grå bukser og to smalsnittede dressjakker. Han kledde klærne godt, og Fredrik så ham sjelden iført noe annet. «Det er en seremoni for krigsveteraner,» forklarte Fredrik da de passerte de to butte kanonene ved inngangen. Innenfor luktet det sitrus og reker. I den store festsalen satt et hundretalls grovskårne menn og noen få kvinner. Nazijegere, islamistjegere og fredsbevarende krigere. Forsvarssjefen og et par profilerte veteraner var tildelt hedersplassen under portrettene av kongeparet. Kari Lise Wetre befant seg i den andre enden av rommet, der det kongelige valgspråk «Alt for Norge» var malt med gullskrift oppunder taket. Hun pratet oppildnet med sine to bordkavalerer. Den ene var en røslig, rødhåret mann i femtiårene, med en bart som minnet om en stivhåret 15
larve. Den andre var en gebrekkelig gamling. Langt tidligere i livet måtte han ha blitt alvorlig vansiret. Brannskader, så det ut som. Huden over store deler av skallen var strukket og falmet, som papp som har blitt fuktet og tørket igjen. De kalkhvite hendene hvilte på det avrundede håndtaket til en sort spaserstokk. Fredrik bante seg vei mellom bordene og møtte Wetres blikk. «Jeg er overbetjent Beier. Vi snakket sammen på telefon …» KrF-politikeren smilte kort. «Mine herrer, da må jeg dessverre avslutte. Beier, dette er Stein Brønner, krigshistoriker,» sa hun og smilte mot larveleppen. «Og dette er Kolbein Ihme Monsen. Herr Monsen er av våre helter fra andre verdenskrig.» Veteranen stirret på ham med mørke, klare øyne. «Beier …,» mumlet han. De håndhilste. Deretter trakk gamlingen et gravert benskjefte opp fra brystlommen. ’KIM’ sto det med snirklet skrift. En foldekam. Dirrende strøk han hårstumpene i nakken på plass. Andreas ventet på dem i en sidesalong. Langs veggene hang håndtegnede kart og malerier av offiserer med dystre miner. Politikeren hoppet over høflighetene. «Jeg er skuffet over tiden dette har tatt. Det er over en måned siden jeg kontaktet dere.» Kommentaren forårsaket et urovekkende glimt i Andreas’ øyne. «Din datter jo er en voksen kvinne,» begynte han. «I og med at vi ikke med sikkerhet kan vite at noe kriminelt har inntruffet, så kan det jo være at hun ikke ønsker kontakt …» Andreas så på henne over brillene. «Med sine foreldre?» 16
Wetre trakk pusten. Fredrik kom henne i forkjøpet. «Det min kollega prøver si, er at vi har måttet gå noen runder i forhold til taushetsplikt og slikt.» Han fortsatte raskt. «Både vi og barnevernet er bekymret for situasjonen til deres barnebarn. William?» «William David Wetre Andersen,» bekreftet hun. «Han fyller snart fire.» «Riktig. Vel, barnevernet har tidligere hatt problemer med menigheten som din datter tilhører. Vi har derfor innledet en etterforskning, med utgangspunkt i at dette kan være en forsvinningssak.» «Fint,» sa Wetre, og sendte Andreas et gjennomtrengende blikk. De satte seg.
kapittel 4 Skulle han gjette, ville han sagt førtifem, men han visste at hun var eldre. Over femti. Alderen hennes ble brukt mot henne da hun bare ble nestleder. Det mørke håret var satt opp i nakken, og hun hadde på seg en smal, grå drakt. Rundt halsen bar hun et lite sølvkors. «Jeg har verken sett eller snakket med Annette på et halvt år,» startet hun. Tonefallet var mørkere enn da hun sto. Wetre ville åpenbart vise at hun var herre over egne følelser. Ikke et uvanlig trekk hos dem som var vant til å bli sett opp til. De foraktet svakhet. Aller mest sin egen. «For de fleste er det jo slik at foreldrene fortviler fordi barna gjør opprør. Drikker seg fulle, eksperimenterer med narkotika, har sex, hva vet jeg? Slik har det aldri vært for oss. Min datter er forbannet på meg fordi hun 17
mener jeg er for liberal. Og jeg er forbannet på henne fordi hun har forsvunnet med barnebarnet mitt. Og fordi hun er en konservativ hurpe.» Wetre smilte matt før hun fortsatte. «For Annette …» Stolen knirket da hun lente seg bakover og festet blikket i taket, som om ordene hun lette etter, befant seg der oppunder stukkaturen et sted. «Annette lever bare for Gud.» Wetres hår var blankt og velpleiet. Hvert et hårstrå dressert; den stadige hånden gjennom luggen stanset alle tendenser til opprør. Det hadde startet i tenårene. Annette ville ikke være med i kirken, fordi hun ikke aksepterte kvinnelige prester. Eller homofile prester. Eller endringene av liturgien. Kirken spottet sin egen gud, mente hun. Wetre lo kort og ristet på hodet. Linjene rundt øynene var muligens noe tydeligere enn hva kameraene avslørte, men det slo ham hvor forbløffende lik politikeren var sitt alter ego fra fjernsynet. Den diskré sminken var perfekt lagt, og de rødmalte leppene signaliserte troverdighet og varme. Og noe mer, kom han nølende frem til. Fargetonen var akkurat så dyp at den ble sensuell. Så elegant. Det som i forbifarten virket som leppestift, var i virkeligheten en henvendelse til hode, hjertet og pikken. I sannhet en politiker verdig. «Likevel beholdt vi en slags respekt for hverandre. Det var først da hun ble involvert i Guds Lys … menigheten, som du kaller det, at dette også endret seg.» En rødhåret, svensk kelner serverte dem kaffe. Wetre var taus så lenge han sto ved bordet. Det var sju år siden Annette var begynte å gå på gudstjenestene hos Guds Lys, en utbrytermenighet fra Filadel18
fia. Hun sluttet på laborantutdanningen, bare måneder før hun skulle avlegge sin siste eksamen. «Så forbasket dumt,» sa politikeren og pustet tungt. Deretter solgte Annette leiligheten på Sankthanshaugen, den foreldrene hadde betalt for, og flyttet sammen med menigheten. Der møtte hun Per Olav, faren til William. De ville ikke gifte seg i kirken, men de hadde visst en form for seremoni. «Vi ble ikke bedt.» Wetre blunket raskt og gned seg under øynene med tynne pekefingre. «Det hele må ha skjedd raskt, for jeg kan ikke tenke meg at Annette ville gå til sengs med noen før forholdet var … velsignet. Som du skjønner, er hun ikke en slik jente.» «Det virker ikke slik, nei.» Men lykken ble kortvarig. Per Olav døde da William var nyfødt. En slags infeksjon. På sykehuset kunne de ikke si stort. Livets lotteri. Eller Guds vilje. «Det kommer vel an på hvem du spør,» sa Wetre tankefullt. Andreas kikket opp fra notatblokken. «Hvor holder menigheten til?» «I Maridalen. På en gård de har kalt Solro. Min mann og jeg får ikke komme på besøk. Ingen får besøke dem, ifølge Annette. En slags paranoid idé de har.» Wetre strakte ut fingrene. Gransket de perfekt rødlakkerte neglene. Annette hadde besøkt foreldrene. Ikke ofte, men av og til. Kanskje var det morens tårer hver gang hun fikk se barnebarnet, som rørte henne. Kanskje var det et stikk av dårlig samvittighet for bare å ha forlatt det gode livet foreldrene hadde servert henne. Men nå var det gått et halvt år. Et halvt år uten et ord. 19
«Jeg var i en debatt på radioen, om jenter og abort. Jeg er mot abort, du finner ikke mange i partiet som er for, men jeg er også opptatt av at det kan oppstå situasjoner hvor abort må kunne være et alternativ. Annette hadde tydeligvis hørt på. Hun var rasende, skrek og lurte på om jeg ville at William skulle vært abortert.» Wetre himlet med øynene. «Som om det hadde noe med saken å gjøre. Hun mente jeg satte meg til doms over skaperverket. At jeg brøt med Gud. Vi har ikke hatt kontakt siden.» Hun så ned. «De siste månedene har jeg ringt henne daglig. Min mann og jeg har sendt utallige meldinger, vi har tigget om et livstegn. To ganger har vi vært på gården, men der blir vi bare bryskt avvist. De har menn utplassert nede ved veien. Vakter.» Hun møtte Fredriks blikk. «Ved en menighet …» Utenfor fikk Fredrik plass under Wetres sorte paraply. De ruslet langs Miljøverndepartementets murfasade i Nedre Slottsgate. Rundt dem yrte sommerregnet. Andreas tok bilen tilbake til politihuset. «Hva vet du om denne menigheten? Guds Lys?» spurte Fredrik. «Husker du Bjørn Alfsen jr.?» Han ristet på hodet. Bjørn Alfsen mistet foreldrene og storebroren i en bilulykke, og som enearving til familiekonsernet Alvsen Skogindustrier var han god for hundrevis av millioner. Hadde han spilt kortene sine smart, ville han fortsatt ha vært en av Norges rikeste menn. Men bare kort tid etter at bestefaren døde, på midten av syttitallet, solgte han alt. I løpet av få år klarte han å sløse bort familieformuen. Fest og feilslåtte investeringer. Store penger for20
svant i en diamantgruve i Sør-Afrika. Han samarbeidet med apartheidregimet, men ble lurt av lokale businessfolk. De første årene av åttitallet tilbrakte han i retten. Konkurser og sinte partnere. Det er rikdommens forbannelse, tenkte Fredrik. Første generasjon tjener pengene, andre generasjon forvalter dem, og tredje generasjon sløser dem bort. Ikke så rart, egentlig. Det er vanskelig å verdsette det du aldri har trengt å kjempe for. «I mange år var han borte fra offentligheten. Men på midten av nittitallet dukket han plutselig opp igjen. Som innflytelsesrik sponsor i pinsemenigheten,» sa hun. «Så han har tjent seg rik på nytt?» «Jeg vet ikke. Slike rikmannsbarn har vel alltids noen kroner stukket unna et sted. Han var blitt veldig konservativ i verdispørsmål. Begynte å komme med en del krav til menighetene han støttet. Krav mange reagerte på. Det ble en konflikt, og han brøt ut. Startet sin egen sekt.» «Guds Lys,» konstaterte Fredrik. «Han kaller seg til og med pastor.» Fredrik skottet oppover mot bindingsverkshusene på Christiania torv. Noen av byens aller eldste byggverk sto her. Folk med mange penger hadde reist dem. I dag ante ingen hvem de var. Asfalten vibrerte under føttene deres idet en trikk durte tungt forbi. «Jeg husker Guds Lys. Det må være elleve–tolv år siden. De demonstrerte noe voldsomt, gjorde de ikke?» «Jo. Mot et samfunn de mente var i moralsk forfall,» sa Wetre. «De demonstrerte mot bygging av moskeer. Utenfor sykehus hvor det ble utført aborter. De stilte opp i homofile vielser og laget kvalme, og utenfor kirker med kvinnelige prester. De mente at Gud ville straffe oss. At 21
dommedag var uunngåelig … Men så roet det seg jo. De forsvant. Jeg trodde ærlig talt at sekten var gått i oppløsning.» De stanset for å ta farvel foran Stortinget, der Kari Lise Wetre hadde tilbrakt store deler av sitt voksne liv. Alltid en offentlig person. Han lurte på hvordan det var å ha en mor som var allemannseie. Var det dette denne saken egentlig dreide seg om? En politikerunges forsinkede ungdomsopprør? «Hvorfor kaller du det en sekt?» «Fordi det er hva det er. Troen på at de forvalter den absolutte sannhet. En sterk leder. Isolasjonen på gården. Dommedagsprofetiene.» For hvert punkt strakk Wetre en ny finger i luften. «Det er som hentet fra læreboken. Synes du det høres ut som et bra sted å vokse opp?» Hun ventet ikke på svar. I stedet rakte hun frem hånden. «Vel. Jeg har et valg å vinne. Takk for at du hjelper oss. Vi setter stor pris på det. Min mann og jeg.» Hun smilte som på TV.
kapittel 5 Lukten av råtnende jord blandet seg med duften av velstekt bacon. Fredrik skjøv vinduet på vinterbalkongen til side. Myste mot den trange gårdsplassen der nede. Kald sommerluft omfavnet ham. Brystvortene ble harde. Han lente seg ut over balkongkanten, og med begge hender løftet han de dissende blomsterkassene inn på betonggulvet. Stinkende brun væske rant ut og mellom tærne 22
hans. Blomstene, som burde spraket mot sommersolen i lillablått og rødt, hang slimete over kanten. Det var tidlig juli. I balkongdørens vindu så han seg selv. Et par lyse jeans var alt han hadde på. Det verket i kneet etter løftet, og han la merke til sin egen halting. Ansiktet var smalt og kinnbeina markerte. Den slanke barten med vippen mot munnvikene var en etterlevning fra ungdommen. Han hadde skrelt den av et par ganger, men ble aldri vant til å se seg selv uten. Øyenbrynene var tykke, over et par smale øyne. «Du har en gammel labradors blikk,» hadde hun sagt til ham, da han la seg over henne på ny. «Det er ikke mulig å si nei.» Han visste at hun likte hunder. Men han likte ikke å bli minnet på at han oppførte seg som en. I åpningen mot kjøkkenet stoppet han. Det var lenge siden han hadde stått slik. Som en gjest. Han bodde alene, men det var ikke akkurat noe ungkarsreir. Kjøkkenbenken var ren, oppvasken sto i oppvaskmaskinen, og tomflaskene befant seg for det meste i plastposer. Veggene var hvitmalte, unntatt flisene over komfyren. Der var annenhver rød, annenhver oransje. Skrikende. Det hadde vært hennes idé. Da hun flyttet, fjernet han plakatene av Eiffeltårnet og den røkende katten med lorgnetten. Han ville henge opp sine egne. Den gulsorte falsknerplakaten av Rolling Stones foran Altamont i 69. Kalvøyafestivalen 1977, med Smokie som headliner og en tysk dobbeltdekker stupende fra himmelen. Men foreløpig var veggene bare. I stedet var hun her. Igjen. Den store, nakne rumpa sto stramt foran komfyren. Han lot blikket hvile på de hvite, brede ballene. Den ene fortsatt rød. Opp fra dette trygge, runde ankerfestet steg hennes vakreste kroppsdel. Den anatomisk per23