Issuu on Google+

boka m o l e k k i t esar L


14

12 stemmer 12 tekster 12 pamfletter

Stemmer

I år er det 100 år siden ­kvinner fikk allmenn stemme­rett i Norge. Aschehoug har i forbindelse med stemme­rettsjubileet invitert 12 kvinner til å skrive hvert sitt essay. Tekstene vil bli publisert som månedlige pamflett­utgivelser i prosjektet Stemmer. Tekst Nazneen Khan-Østrem og Nora Campbell

Stemmerettsjubileet bør være en feiring. Vi lever i et samfunn der menn og kvinner kan delta i demokratiet på lik linje, og slik har det nå vært i et århundre. Aschehougs markering vil likevel ikke skue bakover, men benytte anledningen til å gi plass til 12 unike stemmer vi mener har viktig kunnskap, perspektiver eller erfaringer. Hver måned publiserer vi et essay i serien Stemmer. Bidragene vil variere i form og innfallsvinkel og kunne leses frittstående, men målet er at de samlet vil gi et bilde av Norge i 2013. I jubileumsåret for kvinners stemmerett er vi ikke først og fremst opptatt av hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si. Og alle skribentene er mennesker som har berørt oss, engasjert oss eller fått oss til å tenke og å ville diskutere. Alle er ikke like kjente, men vi har invitert kvinner som vi mener kan gi nye og viktige perspektiver på våre samfunnsspørsmål. Og like viktig: bidra til å definere hva disse er. Ideen for Stemmer kom ut av den store debatten om kulturkjerringer i 2011. Vi mente å se at debatten var mer kompleks og problematisk enn media evnet å behandle, og at den trigget en nerve i befolkningen. Etter flere lengre samtaler skjønte vi likevel at vi måtte spenne buen høyere, og at det vi egentlig ville belyse handlet om forholdet mellom kvinner og det offentlige rom. Om hvem som snakker og hvem som lytter. De siste årene er det blitt foretatt flere undersøkelser om kvinner som kilder. Resultatene har vært nedslående. En medieanalyse i Retriever utarbeidet for Universitetet i Agder i 2008 viser at bare 10 prosent av omtalen av gründere handler om kvinner, til tross for at 33 prosent av norske gründere er kvinner. En undersøkelse fra 2009 viser at det også er menn som dominerer debattspaltene – kun 25 prosent av leserinnlegg er skrevet av kvinner. VGs egne redaksjonelle regnskap for 2011 viser at kun 27 prosent av intervjuobjektene i papirutgaven er kvinner, mens tallet er 24 prosent for nettutgaven (Journalisten 28.02.12). Vi ønsker at Stemmer skal være en motvekt til disse tallene. Vi vil utgi en pamflett hver måned. Ambisjonen er at hver utgivelse skal bidra til å løfte frem og igangsette en samtale eller diskusjon, og at våre skribenters stemmer vil bidra til å skape nye og flere debattrom i offentligheten. Det er ikke mange intellektuelle superstjerner, men Toril Moi er uten tvil én av de som kan smykke seg med tittelen. Til daglig er hun professor i litteraturvitenskap ved Duke University. For noen måneder siden var vi så heldige å ha henne som hedersgjest

ved Aschehougs sommerseminar. Foredraget hun holdt for forlagets forfattere, gjorde sterkt inntrykk på alle som var til stede. Og det var klart at perspektivene hun delte med oss, fortjener et langt større publikum. Det handlet nemlig om noe så viktig som hvordan vi trenger litteraturen hvis vi skal forstå verden. En videreutviklet versjon av Mois foredrag er derfor blitt til den første teksten i Stemmer, og den heter Språk og oppmerksomhet. Her diskuterer Moi hvordan vår tenkning om moral i for stor grad er preget av rasjonalitetstenkning og kvantifisering. Samfunnet premierer tenkning som tillegger naturvitenskapen større tyngde enn de humanistiske vitenskapene. Men i denne prosessen glemmer vi den innsikten oppmerksomhet om språket kan gi. Hvis vi skal forstå samfunnet vi lever i, og hvis det skal gi mening å snakke om moral, er det like viktig å gå til litteraturvitenskapen. Med filosofen Cora Diamond som følgesvenn demonstrerer Moi hvordan den er relevant langt utenfor universitetene, nemlig for det vi kaller politikk, ikke minst feministisk politikk. Med diskusjoner av Iris Murdoch, Lille Eyolf og med et blikk på rettsaken mot Anders Behring Breivik, stiller Moi spørsmål om hvordan vi skal snakke om det vi ser for virkelig å forstå hverandre. Til grunn for våre moralske vurderinger må vi anlegge det Moi kaller «et rettferdig og kjærlig blikk» . Hva som ligger i det – og hvor vanskelig det er – blir den lille boken en diskusjon av. I vid forstand handler den ikke bare om hva vi skal bruke stemmen til, men også hva vi skal lytte etter. Ved å knytte prosjektet til stemmerettsjubileet i 2013, vil vi fremheve at det å ytre seg – eller bruke sin stemme – i offentligheten henger sammen med retten til å være en likeverdig borger og del av demokratiet. Likestilling og ytringsfrihet blir slik en kjerne i prosjektet. Serien vil ikke si alt som er viktig. De 12 deltakernes perspektiver vil ikke være utfyllende. De vil nok heller ikke være samstemte, kanskje ikke engang harmoniske. Men forhåpentligvis vil de resonnere mot hverandre og gi gjenklang i det offentlige rom. Vi lanserer Stemmer mandag 21. januar kl. 19.00 på forlaget. Da vil også Toril Mois tekst foreligge. Serien vil foreligge i utvalgte bokhandler og være tilgjengelig både i papirform og som e-bok gjennom Aschehougs nettside. Nazneen Khan-Østrem er redaktør for dokumentarlitteratur. Nora Campbell er redaktør for norsk skjønnlitteratur.


15

Utdrag

Fra Toril Mois Språk og oppmerksomhet. Om viktigheten av et rettferdig og kjærlig blikk

Karin Stoltenberg In memoriam

»Språk og virkelighet, språk og innsikt, språk og dømmekraft er infiltrert i hverandre. Å lære seg å se, er å lære seg et språk. Å lære seg et språk er å lære seg noe om verden. Vi kan ikke finne et språk uten å utvise oppmerksomhet, vi kan ikke se verdens nyanser uten å finne språket som kan uttrykke det oppmerksomheten får oss til å se.»

I jubileumsåret for kvinners stemmerett er vi ikke først og fremst opptatt av hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.

I august 2012 var alle navnene til Stemmer-prosjektet klare. Gjennom mange måneder hadde vi diskutert frem og tilbake, veid opp og ned. Hvem skulle vi spørre? Hvor representativt skulle utvalget være? Et tverrsnitt av norske kvinner? Skulle vi invitere kvinner vi visste vi var uenige med? Hvor forskjellig bakgrunn burde de ha? Alder? Utdannelse? Vi bestemte oss for å la lystprinsippet være det viktigste, og spurte de kvinnene vi tenkte ville skrive de mest interessante tekstene. Og ble overveldet av den positive og entusiastiske responsen. Den siste som sa ja, var Karin Stoltenberg. Én ting var klart: Ingen norsk kvinne kunne være mer selvskreven for dette prosjektet, og ingen har som Karin Stoltenberg gjort så mye for kvinners rettigheter med så lite offentlig hyllest og feiring. Var det en kvinnestemme som var underkommunisert i offentligheten, var det Karins, tenkte vi. Men til å ha utrettet så mye, har hun ikke vært spesielt synlig. Vi drømte om å få henne selv i tale. Hvordan så hun selv på sin posisjon, sitt arbeid, sin innflytelse? Og det gikk. Et par telefoner fra forlaget hadde båret frukter. Karin var med. Eller, som Stoltenberg selv formulerte det: «Torvald sier han vil skilles om jeg sier nei.»

Vi ble invitert hjem til Stoltenbergs, det var samme dag som dommen falt i Breivik-saken, så det passet egentlig litt dårlig at vi kom. Stoltenberg var mer opptatt av å følge med på nyhetene enn å snakke med oss om seg selv. Men vi fikk kaffe, satt ved på det usedvanlig koselige kjøkkenet, og hadde en etter hvert svært hyggelig samtale. Stoltenbergs stemme har aldri vært høylytt. Hun har arbeidet i det stille, i kulissene. Men vi har henne å takke for landets familiepolitikk, for abortloven, for mange av de rettighetene unge kvinner i dag tar for gitt. Det var ikke alle Stemmer-­ skribentene Stoltenberg hadde hørt om, men hun noterte, og kommenterte. Vi snakket om behovet for å løfte frem smarte og reflekterte kvinner, endre på statistikken, åpne opp for flere debatter. «Jeg er ikke sikker på om alt er så ille som dere skal ha det til,» var responsen. Og med våre pass behørig påskrevne, var vi enda sikrere på at Karins stemme ville av avgjørende verdi for serien. «I utgangspunktet var jeg jo ikke så interessert i å være med,» sa Karin Stoltenberg da vi skiltes. «Men nå fikk jeg blod på tann. Jeg vil skrive om alt vi har oppnådd.» Slik skulle det dessverre ikke bli. Stoltenberg gikk bort 17. oktober, og mange har siden da gitt offentlig uttrykk for hvor viktig Karin Stoltenberg har vært for landets kvinner. Det ønsker vi også å gjøre. Og når desember 2013 kommer, er vi trygge på at den tolvte stemmen i prosjektet ikke vil gjøre skam på hennes minne. Men Karin Stoltenbergs stemme kan ikke uten videre erstattes. Derfor velger vi å gå inn i jubileumsåret 2013 – starte Stemmer-serien – med den siste plassen åpen. Allerede har vi et sterkt lag på 11. Hvem den tolvte stemmen skal tilhøre, blir dermed en del av Stemmer-­prosjektet i jubileumsåret. Nazneen Khan-Østrem og Nora Campbell


16

5

3 6 Mariken Halle

Marthe Ramm Fortun

Gyrid Gunnes

Karine Nyborg

Vi er ikke alle Pussy Riot. Hundre år er forsvinn­ ende kort, men lengre enn nitti år, åtteogtyve år, null år. Å meisle ut en posisjon for (det kvinnelige) subjektet er et humanistisk arbeid i prosess. Vi er ikke alle Pussy Riot. Vi er i Norge, og hundre år er lenge hvis vi skal måle etter historien for allmenn stemmerett. Hundre år er kort i menneske­ hetens målestokk. Vi er ikke alle Pussy Riot. Marthe Ramm Fortun, billedkunstner

Jeg ønsker å skape debatt om styresettet vårt, om betydningen av klasse, kjønn og det trange rommet det er å være kvinne i norsk offentlighet. Hedvig Skonhoft Johannessen, sosiolog

Maja S. Radkje

Hedvig Skonhoft Johannesen

8

1

7


17

Stemmer uten ord En tekst tar ikke bare plass gjennom lesning, eller gjennom. Teksten må alltid formidles, nå leseren gjennom en form, medieres. Designerne i Eller med a – Karen Grønne­berg, Lotte Grønneberg og Marte Meling Enoksen – har vært tilknyttet prosjektet helt fra det tidlige idéstadiet, og vært med på å gi det sin form, på alle måter.

Toril Moi

Charlotte Thorstvedt

Agnes Ravatn

10

I tråd med tanken om en stemme som bærer, har designerne utviklet et konsept som vil gjøre pamflettene gjenkjennelige gjennom jubileums­ året. De er selvstendige tekster, men hører likevel sammen. Designerne har valgt å gi serien et sterkt typografisk fokus, hvor teksten får førsteplass, og tekstens visuelle kvaliteter blir rammen for den materielle og visuelle opplevelsen. De individuelle bidragene vil få sin form i løpet av året.

I mitt miljø er det ­utrolig mange kunnskapsrike kvinner, men altfor ofte ser jeg en mann svare på et spørsmål fra en journalist som jeg vet at det er kvinnelige kolleger som kan mer om. Inger Skjelsbæk, seniorforsker og nestleder for PRIO.

Inger Skjelsbæk

9 11

Asta B. Lydersen

Hvem blir den 12. stemmen? Vi utlyser en konkur ranse om den 12. stemmen. For mer info­rmasjon, se våre nettsider: www.aschehoug.no

?


Artikkel Aschehougs Stemmer