Agora-2012-1.book Page 12 Saturday, July 21, 2012 1:49 PM
AUDUN ØFSTI
subjektiv objektivitet som muliggjør gyldige hypotetiske imperativ, altså en teoretisk erkjennelse av objekter og verdens-realiteter som tillater kontroll av handlingsfølger (inngrep) med henblikk på maksimering av gitte verdier/preferanser. Men ved siden av denne erkjennelsesinteressen fremhever Habermas en uomgjengelig direkte «praktisk» interesse av intersubjektiv, kommunikativ forståelse – en forståelse av hva andre mener (som ikke minst gjør seg gjeldende mellom vitenskapelige kolleger, men som i naturvitenskapelig kommunikasjon ikke inngår i kollegenes tema). Dertil kommer det han kaller en «emansipatorisk» erkjennelsesinteresse, som er forbundet med kunnskap som «opplysning». Skjønt her kan også øynes nærheten (bare en hårsbredds avstand) til objektivering qua emansipasjon (sml. ovenfor), og dermed også affiniteten mellom opplysning og scientisme/positivisme. Hårsbredden finnes i dette: I Habermas’ idé om emansipatorisk erkjennelse er selverkjennelse (selvopplysning) som forskjellig fra scientistisk selvobjektivering14 grunnleggende: Vesentlig er at kunnskapen tilfaller kunnskapens gjenstand og allerede derved – ikke først gjennom manipulatorisk «anvendelse» – får frigjørende kraft. Avdekking av individuelle og samfunnsmessige illusjoner er paradigmet. Dette tema, som er nært knyttet til Habermas’ opptatthet av demokratisk «deltakelse» og «politisk offentlighet» (og dens problematiske status) gjenspeiles i tittelen på hans essaysamling fra 1963. «Teori og praxis» er i det hele tatt et viktig stikkord når det gjelder hans temaer på 60-tallet. Man kan si at han er opptatt av å gjenvinne den antikke distinksjonen mellom praxis og poiesis (eller teknikk) på moderne grunn, hvor forholdet til teori er dramatisk forrykket. For mellom Aristoteles og det moderne står den vitenskapelige revolusjonen, som forbinder de i antikken ekstremt adskilte fornuftsdimensjonene – den «høyeste» og den «laveste» – theoria og poiesis. Habermas søker et begrep om en opplyst politisk praksis, som ikke tenkes etter mønster av anvendelse av teoretisk innsikt i teknisk praksis, slik vi kjenner det fra ingeniørkunstens område, og slik politisk teori siden Machiavelli og Hobbes (og ikke minst i våre dager) ofte har underforstått det. Der den politiske tekniker/ingeniør opererer strategisk i forhold til andre ut ifra tilskuerens standpunkt og kan gjøre seg nytte av teoretisk innsikt om de andre (om samfunnet), der er Habermas opptatt av hvordan analyser av samfunnet og vår situasjon kan inngå i en diskusjon oss i mellom, hvor 14
12
Sml. Skjervheims observasjon: Å forstå seg sjølv psykologisk er å misforstå seg sjølv. Se også nedenfor om distinksjonen mellom rekonstruksjon og selvrefleksjon.
AGORA NR. 1, 12