Agora 2012 4

Agora-2012-4.book Page 1 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

Agora nr. 4, 2012

Innhold Redaksjonelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3

Tema: Arundhati Roy I Tore Linné Eriksen: Adivasier, maoister og Arundhati Roy. Et riss av en indisk diskusjon (bokessay om Arundhati Roy, Broken Republic) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Hannah Helseth: Kvinner, klassekamp og følelser (bokessay om Arundhati Roy, An Ordinary Person’s Guide to Empire) . . . . . . . . . . . . 33 Stein Sundstøl Eriksen: «Enhet» og «framskritt». Kapitalisme, nyliberalisme og demokrati i India (bokessay om Arundhati Roy, Listening to Grasshoppers. Field Notes on Democracy) . . . . . . . . . . . . . 45

II Janicke S. Kaasa: Historiens supplement. Små ting og flersperspektivisme i Arundhati Roys Guden for små ting . . . . . . . . . . . 56 Åsne Maria Gundersen: Eksotisk og allmenngyldig. Om hvordan Arundhati Roys Guden for små ting ble verdenslitteratur . . . . . . . . . . . . 75

III Arundhati Roy: Chidambarams krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Arundhati Roy: Å høre på gresshoppene – folkemord, fornektelse og feiring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Arundhati Roy: Fred og næringslivets nye frigjøringsteologi . . . . . . . . . . 130 Arundhati Roy: Hurtigmikset imperiedemokrati (kjøp ett, få ett gratis) . . 145

Utenom tema Anders Kristian Strand: Adornos konstellative hermeneutikk.

Naturhistorisk interpretasjon og historiefilosofi i Adornos Hölderlin-lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 AGORA NR. 4, 12

1

Agora-2012-4.book Page 2 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

Kristoffer Jul-Larsen: Alle og enhver. Intervju med Jacques Rancière . . 224

Bokessay Erik Engblad: Uensartet livskraft (om Eirik Vassenden, Norsk vitalisme.

Litteratur, ideologi og livsdyrking 1890–1940) . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236

Om bidragsyterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 252

2

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4_00-Redaksjonelt.fm Page 3 Wednesday, March 20, 2013 3:40 PM

Redaksjonelt Dette nummeret av Agora er viet den indiske forfatteren Arundhati Roy. For første gang lager vi et nummer om en kvinnelig intellektuell fra den tredje verden. Roy har skrevet én roman og en rekke essaysamlinger. I tillegg kommer et utall taler, foredrag, pamfletter, kronikker og debattinnlegg, ennå ikke samlet i bokform. Roy er en intellektuell som virker ute i verden, blant folk, og som henvender seg til en allmennhet. Hun er ingen ekspert, ingen forsker, ingen teoretiker. Hun kan være polemisk, skjematisk, unyansert, rasende. Men hun leverer alltid modige, faktabaserte analyser i et åpent, kommuniserende, krystallklart språk. Og hun skriver alltid med moralsk tyngde, med sterk vilje til å spørre: Er det vi ser, det vi hører, rett eller galt?

Roy er lokalt orientert i mye av det hun skriver. Når vi lager et temanummer om Roy, lager vi et stykke på vei også et temanummer om India. India vil om få år være verdens mest folkerike stat. Dét er grunn god nok til å følge med på utviklingen i landet. Men det som skjer i India, er også symptomatisk for vår tids globaliserte kapitalisme. Problemene Roy skriver om, er problemer nyliberalismen har ført med seg over hele verden. De er også våre problemer, ikke bare fordi vi er på mottakersiden i den pågående overføringen av rikdom fra fattig til rik.

India har de siste tiårene opplevd mirakuløs vekst, men denne veksten har hatt enorme sosiale og miljømessige omkostninger. Arbeidslivsreformer og massiv privatisering av naturressursene har ført til at store befolkningsgrupper er blitt fratatt de mest basale rettigheter: retten til mat, til beskyttelse, til et sted å bo. Roy skriver om et demokrati i dyp krise. Det vi ser i dag, hevder hun, er et demokrati som bare fremmer interessene til den økonomiske eliten.

Et sentralt tema for Roy er hvordan fremtidens verden skal se ut, hva som er en bærekraftig utvikling, hvem som skal få bestemme det. Hun gir uttrykk for stor harme over den arrogansen vi mennesker kan vise overfor andre levende vesener, vesener vi deler verden med: dyr, trær, planter, livet i landskapene rundt oss. «Kan vi la bauxitten ligge i fjellet?» spør Roy mot slutten av «Chidambarams krig», et av essayene vi har oversatt til dette nummeret. Det er et spørsmål vi også her til lands bør forholde oss til. Kanskje bør vi til og med spørre: Kan vi la oljen ligge under havbunnen?

AGORA NR. 4, 12

3

Agora-2012-4_00-Redaksjonelt.fm Page 4 Wednesday, March 20, 2013 3:40 PM

Agora-2012-4.book Page 56 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

Janicke S. Kaasa

Historiens supplement Små ting og flerperspektivisme i Arundhati Roys Guden for små ting «Aldri mer vil en enkelt historie bli fortalt som om den var den eneste.»1 Små ting. Store ting. Og forbindelseslinjene mellom dem. Arundhati Roys roman Guden for små ting (1997) er et litterært overflødighetshorn av det aller minste og det aller største – der alt er forbundet. Med utgangspunkt i disse forbindelseslinjene forteller Roy historien om tvillingene Estha og Rahel og deres syrisk-kristne familie i landsbyen Ayemenem, i det sør-indiske Kerala. Romanen begynner med den voksne Rahels tilbakekomst til Ayemenem. Hun er kommet tilbake for å treffe igjen tvillingbroren Estha som hun ikke har sett siden de var syv år. Også han har nylig vendt tilbake til Ayemenem. I familiehuset er det nå bare tvillingenes grandtante, Baby Kochamma, som er igjen.

Den myndige bestemoren Mammachi er død, moren Ammu likeså. Onkel Chacko, som tidligere var bestyrer av familiebedriften Paradise Pickles & Hermetikk, har emigrert til Canada, og picklesfabrikken er nedlagt. Romanen veksler hele tiden mellom dette nåtidsplanet og familielivet slik det var på det tidlige 1970-tallet, og vi får innblikk i de ulike hendelsene som utgjør bakgrunnen for hvorfor tvillingene ble adskilt som små. Det er særlig to hendelser som er sentrale her: Den ene er når onkel Chackos ekskone Margaret og datteren deres Sophie Mol kommer på besøk fra England. Besøket blir fatalt: En natt bestemmer tvillingene seg for å rømme hjemmefra, og kusinen blir med dem. I en liten båt forsøker de å krysse elven Meenachal, men båten kantrer og Sophie Mol 1

56

Arundhati Roy, Guden for små ting (overs. Ragnfrid Stokke). Oslo: Pax Forlag 1997, upaginert. Sitatet er av den britiske forfatteren John Berger og står som epigraf til Guden for små ting.

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 57 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HISTORIENS SUPPLEMENT

drukner. Den andre hendelsen er kjærlighetshistorien mellom fraskilte Ammu og den kasteløse snekkeren Velutha. Når forholdet blir kjent, forsøker familien å redde ansikt ved å beskylde Velutha for voldtekt av Ammu, kidnapping av tvillingene og drapet på Sophie Mol. Velutha blir pågrepet og bankes opp så voldsomt av politiet at han dør i løpet av natten. I kjølvannet av disse hendelsene, kaster Chacko Ammu og tvillingene ut av huset. Som en midlertidig løsning velger Ammu å sende Estha til tvillingenes far, mens Rahel skal være igjen med henne. Estha og Ammu kommer imidlertid aldri til å se hverandre igjen, og tvillingene vil først møtes 23 år senere.

Disse tragiske hendelsene som rammer familien i Ayemenem, inngår i et større flettverk av forbindelseslinjer som knytter dem an til en fortid lenge forut for fortellingen som fortelles her: I rent praktisk forstand var det antakelig riktig å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem. [...] Det kunne like gjerne hevdes at det egentlig begynte for tusener av år siden. [...] Det kunne hevdes at det begynte lenge før kristendommen kom med båt og sivet inn i Kerala som te av en tepose. At det egentlig begynte i de dager da kjærlighetslovene ble til. Lovene som fastslår hvem som skal elskes, og hvordan. Og hvor mye.2 Litt senere i romanen kan vi lese: «Ammu tok ned den tyngste boken hun kunne finne i bokhyllen – Det Bestes verdensatlas – og slo ham med den så hardt hun kunne. I hodet. På bena. Over ryggen og skuldrene.»3 Scenen der Ammu denger løs på sin alkoholiserte ektemann (som hun senere skiller seg fra) og tvillingenes far med et verdensatlas, er emblematisk for hvordan romanen tegner opp forbindelseslinjer mellom de små og store tingene. Verden, her komprimert mellom to permer, slår i aller høyeste grad løs på romankarakterene: De store begivenhetene, de sosiale strukturene, de historiske sveipene tynger uvilkårlig og virker inn på de flyktige øyeblikkene, de enkelte individene, de små tingene.

Blant mye annet er det særlig romanens konsekvente anskueliggjøring av disse forbindelseslinjene og dens evne til å la de små tingene tre frem, som gjør den så fascinerende. Roys tilnærming sidestiller kontinuerlig de små detaljene som fyller tvillingenes verden, med de større, politiske strømningene i Kerala på 1970-tallet. Alt henger sammen, og alt er av betydning.

2 3

Ibid., 33–34.

Ibid., 41.

AGORA NR. 4, 12

57

Agora-2012-4.book Page 58 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

JANICKE S. KAASA

I denne artikkelen vil jeg se hvordan forbindelseslinjene trer frem i Guden for små ting gjennom romanens detaljfokus og flerperspektivisme. Sidestillingen av små og store ting, og av de mange perspektivene i romanen, danner en kaleidoskopisk skildring som ikke bare står i kontrast til den ene store fortellingen, men som også skriver seg inn i den og utvider den. Dermed unngår romanen å fortelle én enkelt historie som om den var den eneste.

De små ting De små tingene blir anskueliggjort på flere måter i løpet av romanen. Ofte lar Roy dem være utgangspunkt for nye vinklinger eller perspektiver på romankarakterenes erfaringer. Slik representerer de små tingene et annet blikk som komplementerer, men også utfordrer, det store blikket som ser verden på avstand. Her får de små tingene noe av den samme funksjonen som landeveien får i Walter Benjamins kontrastering av det å lese en tekst og det å skrive av en tekst: «Landeveiens kraft er en annen når man går på den enn når man reiser over den i et fly.»4 De små tingene har den samme kraften som landeveien ved at de minsker avstanden til det som skildres. Kjærlighetshistorien mellom Ammu og Velutha er nettopp en slik fortelling av små ting. De sosiale strukturene (kastesystemet) gjør forholdet deres umulig; mens Ammu er fra en syriskkristen familie med høy status i landsbyen, er Velutha paravan – en urørbar.

Ammu og Velutha muliggjør og lever likevel ut sin korte kjærlighet: «Enda senere, i de tretten nettene som fulgte, holdt de seg instinktivt til de små tingene.

De store tingene lurte alltid innenfor. De visste at de ikke hadde noe sted å dra.

De hadde ingenting. Ingen fremtid. Så de holdt seg til de små tingene.»5 Og scenen er bokstavelig fylt opp med små ting: Maurbitt, kålormer, småfisk, knelere, edderkopper, en strimmel av en vepsevinge, spindelvev, den tomme brystkassen til en død bie, hvitløksskall … Ammu og Veluthas verden i miniatyr er kortlivet, men ved å fortelle med utgangspunkt i de små tingene blir det mulig å skildre kjærligheten deres som noe annet og noe mer enn «bare» et forbudt forhold på tvers av klasseskiller. De små tingene gir rom for det korte blaffet av lykke de opplever, og ilegger det betydning. Her har denne forbudte kjærligheten 4 5

58

Walter Benjamin, «Porselen», i Enveiskjøring. Barndom i Berlin – rundt 1900 [år] (overs. Henning Hagerup og Bjørn Aagenæs). Oslo: Aschehoug 2000, 17.

Arundhati, Roy, Guden for små ting, 275.

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 59 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HISTORIENS SUPPLEMENT

livets rett, i motsetning til i den store, «virkelige» verden der kjærligheten ikke bare fordømmes, men forvrenges og gjøres til noe annet, slik vi ser i Baby Kochammas forklaring til politiet: «En paravan. For noen dager siden hadde han forsøkt å, å ... å tvinge seg på niesen hennes, sa hun. En fraskilt kvinne med barn.»6 Disse tretten nettene blir like viktige og like virkelige som alt det forferdelige som skjer i kjølvannet av Ammu og Veluthas nattlige møter. Denne andre historien som fortelles gjennom de små tingene, blir dermed et komplementerende, og i dette tilfellet også korrigerende, supplement til det som skal bli den offentlige versjonen, de store tingenes historie – den som vil bli nedtegnet i politirapporten: «Tre mennesker forent av hver sin absolutte visshet om at de hadde elsket en mann til døde. Det stod ikke i avisene.»7 Disse små tingene i Roys roman fungerer samtidig som en slags prismer som bryter lyset fra den store verden rundt. Både i tredjepersonsfortellerens autorale narrasjon og i de mange romankarakterenes ulike perspektiver tar disse små tingene opp i seg hendelser og erfaringer fra fortiden og framtiden. Prismet får her både en romlig og temporal funksjon, mye i kraft av den stadige vekslingen mellom fortid og nåtid i romanen. Allerede i begynnelsen av romanen får leseren vite hva som har skjedd og hva som kommer til å skje. Begivenhetsrekken er allerede lagt. Men ved å bryte lyset fra verden utenfor, danner prismet et spekter av forskjellige perspektiver som blander sammen fortid, nåtid og framtid. Slik kan man forstå historieforståelsen i Guden for små ting som kaleidoskopisk: Romanen forfekter ikke et evig, homogent bilde av fortiden, men lar fortiden i stedet erfares på nytt på ulike vis gjennom disse små prismene.

De små tingenes prismefunksjon forsterkes av de stadige opphopningene av gjenstander gjennom hele romanen, for eksempel når den voksne Rahel leter gjennom den avdøde bestefarens arbeidsværelse i Ayemenem: Rahel famlet bak bokrekken og løftet ut bortgjemte ting. Et glatt skjell og et med pigger. Et plastfutteral til kontaktlinser. En oransje pipette.

Et sølvkrusifiks i glassperlekjede. Rosenkransen til Baby Kochamma.

Hun løftet mot lyset. Hver grådige glassperle grafset til seg sin porsjon sol.8

6 7 8

Ibid., 212.

Ibid., 264.

Ibid., 130.

AGORA NR. 4, 12

59

Agora-2012-4.book Page 60 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

JANICKE S. KAASA

Disse små, bortgjemte tingene som hentes frem igjen, blir en inngang til fortiden og til hendelser i Rahels og familiens liv. Dette er gjenstander som vi vil møte igjen senere i romanen og som har betydning. Særlig rosenkransen blir et objekt mettet med mening: Disse grådige glassperlene forteller en rekke ting om grandtanten Baby Kochamma: De forteller om hennes konvertering til katolisismen. De forteller om hennes ufullbyrdede kjærlighet til fader Mulligan. Og de forteller dermed om de dypereliggende årsakene til Baby Kochammas bitterhet og hennes avgjørende rolle i arrestasjonen av Velutha og utkastelsen av Ammu. Rosenkransen fungerer her som en konsentrert karakterisering av Baby Kochamma. Men de små tingene som får plass i Guden for små ting, forteller også om omveltende begivenheter i romanpersonenes liv. Dette er tilfellet i scenen der Estha skal «returneres» til faren og tar farvel med Ammu og Rahel på togstasjonen. Estha sitter på toget, mens Ammu og Rahel står igjen på perrongen – omgitt av et virvar av små ting til salgs; klissete søtsaker og billige barneleker: Smeltede sjokolader. Sigarettsukkertøy. Appelsinbrus. Sitronbrus.

Cocacolafantasiiskremrosemelk. Dukker med lyserød hud. Rangler.

Hårstrikker med kuler i. Hule plastpapegøyer fulle av godteri, med hode til å skru av. Gulinnfattede, røde solbriller. Lekeklokker med tiden malt på. Et kjerrelass defekte tannbørster.9 For Esthas (og tvillingsjelens Rahels) del er flere av disse små tingene på togstasjonen knyttet til to tidligere traumer: Estha drikker sitronbrus når appelsinbrus-sitronbrus-mannen forgriper seg på ham i kinofoajeen i Cochin, og Rahels lekeklokke med tiden malt på er det eneste som ligger igjen i Historiehuset etter at politiet har forsynt seg av tvillingenes ting under arrestasjonen av Velutha. Historiehuset har for øvrig en sentral posisjon i romanens tematisering av forbindelseslinjene mellom det store og det lille. Det viser både til et imaginært hus som Chacko bruker for å illustrere India og familiens historie, men også til et fysisk hus på den andre siden av elven. Det er her Ammu og Velutha har sine hemmelige kjærlighetsmøter, det er her Estha og Rahel gjemmer seg etter Sophie Mols død, og det er her de blir vitne til den brutale arrestasjonen av Velutha. For tvillingene er Chackos imaginære hus og det fysiske huset det samme, og det kan se ut til at romanen deler denne oppfatningen: Historiehuset 9

60

Ibid., 245.

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 61 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HISTORIENS SUPPLEMENT

blir scenen der de små skjebnene opptrer sammen med de store, overgripende strømningene.

I andre tilfeller lar Roy slike opphopninger av gjenstander være betydningsbærere for enda større strukturer som favner bredere enn familien i Ayemenem.

Når familien er på flyplassen for å hente Chackos engelske ekskone Margaret og datter Sophie Mol, ser vi moderniseringen av 1970-tallets India i en lang rekke av nyankomne gjenstander: Og der var de, de hjemvendende fra utlandet, i strykefrie dresser og regnbue-solbriller. Med punktum for den gnagende fattigdommen i sine aristokratiske kofferter. Med sementtak til de stråtekte husene, og varmtvannsbereder til foreldrenes bad. Med avløpssystemer og septiktanker.

Maksikjoler og høye hæler. Puffermer og leppestift. Kjøkkenmaskiner og automatisk blitz til kameraet. Med nøkler å telle, og skap å låse.10 Det moderne India har landet! Sammenlignet med denne scenen blir avskjeden med Estha på togstasjonen også representativ for noe større enn tvillingenes (og Ammus) traumatiske separasjon. Begge scenene, og gjenstandene som fyller dem, peker mot et India fullt av kontraster og motsetninger: Der Margaret og Sophie Mols ankomst er moderne, strykefri, blank og kjølig, er Esthas avreise fattig, kaotisk, varm og støvete. Her blir de små tingene til representative for ulike virkeligheter, heller enn at de konstituerer egne fortellinger slik vi så i Ammu og Veluthas tilfelle.

Det barnlige perspektivet i Guden for små ting Det fragmentariske som kommer til uttrykk gjennom de små tingene, finner vi også i det fortellertekniske. Romanen er fortalt av en autoral tredjepersonsforteller, men denne fortellerautoriteten modifiseres i stor grad av den ikke-lineære og kaleidoskopiske narrasjonen. Romanen gjengir perspektivene til svært mange av romankarakterene, men det er særlig tvillingenes perspektiv som barn som dominerer. Dette grepet bidrar ikke bare til et barnlig blikk på hendelsene i romanen, det medfører også at selve narrasjonen blir barnlig, slik Kannammal Srinivasan påpeker: «Roy’s fiction jumps, runs and plays like a child – now running a few spaces with speed as if time is all important, then stops hourlong to inspect an unimportant object on innocence and all the time tricking people and 10

Ibid., 118.

AGORA NR. 4, 12

61

Agora-2012-4.book Page 62 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

JANICKE S. KAASA

escaping the control of authority.»11 Den samme barnlige lekenheten ser vi i tvillingenes språk: Estha og Rahel har en konstant forvrengende omgang med språket, det vil si de voksnes språk, enten det er ved å lese ting baklengs, lage regler, erstatte ord eller endre på orddelingen («Ettermiddag slur»,12 «Spis isen din før den blir ydmyk.»,13 «Helt til Ammu ristet i henne og sa at hun skulle Holdeopp og hun Holdtopp»).14 Det barnlige språket dekonstruerer de voksnes språk, tømmer det for én mening og fyller det med en annen.

Denne språklige lekenheten har et klart postkolonialt aspekt ved at den bryter ned den selverklærte autoriteten til det koloniale språket. Et eksempel på dette er forvrengningen av engelske klassikere som foregår i romanen. Når Chacko er på besøk hos den lokale fagforeningslederen Pillai, får han resitert både Sir Walter Scott og Shakespeare av Pillais to barn. Først fra diktet «Lochinvar», som Chacko først tror blir framført på malayalam: «’Den nunge Lochinvar kom ridende fraves / tivide grenselann dvar gangeren hansbes / tforuten sverdet brede han ei våpenbar / roguten rutsning gredhan, ene, uten kar.’»15 Deretter følger utdrag fra Julius Cæsar: «’lån meiJJØRE [...] Jegskalbegrave, ikke prise Cæsar, / Detonde mensker gjør, det lever vidre, / Detgode jordes titt medderes ben.’»16 Her er det engelske språket stykket opp og gjort nesten ugjenkjennelig. De høylitterære klassikerne er gjort komiske og innholdsløse – ingen av Pillais barn synes å forstå hva det er de ramser opp. Det er verdt å nevne at den barnlige sjongleringen med språket som en nedbrytning av det koloniale blir langt tydeligere i den engelske originalen enn i den norske oversettelsen. Der stykkes det engelske språket opp og settes sammen igjen i nye konstellasjoner som ikke er grammatisk riktige. La oss igjen se på scenen der Estha må forlate Ammu og Rahel. Togstasjonen rundt dem skildres på følgende vis: «Scurrying hurrying buying selling luggage trundling porter paying children shitting people spitting coming going begging bargaining reservationchecking.»17 Setningen går ikke opp grammatisk, den er ikke «proper English», 11

12 13 14 15 16 17

62

Kannammal Srinivasan, «The Future Memory and the Metaphysics of Technological space», i R. K. Dhawan (red.), Text in Flux as Narrative Strategy in The God of Small Things in: 50 year of Indian Writing. New Delhi 1999, 95.

Guden for små ting, 153.

Ibid., 50.

Ibid., 245.

Ibid., 222–23.

Ibid., 225.

Arundhati Roy, The God of Small Things. London: Harper Perennial 1997, 300,

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 63 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HISTORIENS SUPPLEMENT

men den gir likefullt mening. Ikke minst evner den på eminent vis å speile det kaoset som utspiller seg på togstasjonen, og i romanpersonenes indre. Og kanskje er dette et kaos som krever nettopp en slik nedbrytning av det koloniale språket.

Syv år gamle Estha og Rahel blir, i likhet med de små tingene i romanen, prismer som filtrerer lyset både fra små og store hendelser. Det barnlige blikket er fragmentert, og tvillingene er ofte ute av stand til helt å forstå omgivelsene og omstendighetene. Dette er særlig merkbart i scenen der familien er på vei til kinoen i Cochin for å se Sound of Music. De stanser bilen i et veikryss og blir snart omringet av et demonstrasjonstog med kommunistiske arbeidere.

Vi får først beskrevet scenen utenfra, nærmest i fugleperspektiv: «Minutter senere var veien overrent med tusener av marsjerende mennesker. Med bilene som øyer i en elv av mennesker. Luften var rød av flagg som sank og steg idet demonstrantene dukket under bommen ved plankrysset og skylte over togskinnene i en rød bølge.»18 Deretter ser vi folkemengden innenfra bilen, gjennom Rahels øyne: «Akkurat da fikk Rahel øye på Velutha. [...] Velutha som marsjerte med et rødt flagg. I hvit skjorte og mundu, og med sinte årer i nakken. Ellers gikk han aldri med skjorte.»19 Så skifter perspektivet igjen, og nok en gang ser vi Rahel og bilen utenfra, men nå gjennom den marsjerende Veluthas blikk: Han stivnet til og lyttet med flagget. Det han hadde hørt, var en velkjent stemme i høyst uventede omgivelser. Rahel stod i bilsetet, hadde vokst ut av Plymouth-vinduet som det løse, veivende følehornet på en bilformet planteeter. Med en fontene i en hårstrikk med kuler i, og gulinnfattede, røde plastbriller.20 Den flerperspektivistiske fortellerteknikken tillater at romanpersonenes ulike oppfatninger av den samme hendelsen får løpe parallelt med hverandre: Barnet Rahel forstår ikke hva det er hun ser. Hun innser ikke betydningen av Veluthas deltagelse i en kommunistisk marsj. Det gjør derimot den voksne Velutha. Det samme gjør Ammu, som skjeller ut en forbauset Rahel. Slik fortelles begivenheten flere ganger, fra ulike perspektiver. Men til tross for at de voksnes blikk her er mer innsiktsfullt enn barnets, er det i like stor grad fragmentert: Velutha 18 19 20

Guden for små ting, 59.

Ibid., 63.

Ibid., 63.

AGORA NR. 4, 12

63

Agora-2012-4.book Page 64 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

JANICKE S. KAASA

ser Rahel metonymisert gjennom hårsveisen og solbrillene.21 Inne i bilen kan Ammu bare se en liten del av Rahel – den delen som Velutha ikke kan se: «Inne i bilen snurret Ammu rundt, og øynene hennes var sinte. Hun dasket til Rahel på leggene, som var det eneste av henne som var igjen i bilen og kunne daskes.

Legger og brune føtter i Bata-sandaler.»22 Hverken Rahel, Velutha eller Ammu kan se helheten. Blikkene deres er fragmenterte, og i den forstand er barnets og den voksnes perspektiv sidestilt i Guden for små ting: Ingen av dem kan påberope seg en helhetlig objektivitet. Begge er lenket fast til og begrenset av den subjektive erfaringen og fragmenteringen som nødvendigvis må prege den.

Den flerperspektivistiske fortellerteknikken generelt og det barnlige blikket spesielt bidrar til å anskueliggjøre avstander mellom disse subjektive erfaringene. For slik Guden for små ting handler om forbindelseslinjer, handler den også om avstand: Avstand mellom en indisk virkelighet og et engelsk «ideal», avstand mellom fortid og nåtid, avstand mellom sosiale klasser og mellom kaster, avstand mellom kulturer, avstand mellom barn og voksne.

Selv om de voksnes perspektiv til en viss grad er sidestilt med barnets, er det en vedvarende distanse mellom disse perspektivene i romanen: «Ammu så etter om de var lytefrie før hun lukket øynene og sovnet. Hun telte fire øyne, fire ører, to munner, to neser, tjue fingrer og tjue perfekte tånegler. Hun la ikke merke til den ene, siamesiske sjelen.»23 Ammu vil aldri kunne se denne tvillingsjelen, slik hun heller ikke vil kunne se at appelsinbrus-sitronbrusmannen forgrep seg på Estha i kinofoajeen i Cochin: «Estha brakk seg krampaktig, men ingenting kom. Bare tanker. Og de svevde ut og svevde inn igjen.

Ammu kunne ikke se dem.»24 Og Estha vil aldri kunne gjøre disse tankene synlige for Ammu og dermed overskride denne avstanden. Det flerperspektivistiske i Guden for små ting danner en mosaikk både av forbindelseslinjer og

21

22 23 24

64

En slik metonymisering er gjennomgående for beskrivelsen av tvillingene: «Estha hadde de lysebrune, spisse skoene og Elvis-sleiken sin. [...] Mesteparten av håret til Rahel stod opp som en fontene på hodet hennes. Det ble holdt sammen av en hårstrikk med kuler i. [...] De gulinnfattede, røde plastsolbrillene fikk verden til å se rød ut.» (Ibid., 37) «Barn tumlet ut. Nedsunkne fontener. Flatklemte sleiker.» (Ibid., 143) «En forbauset sleik og en fontene i en hårstrikk med kuler i.» (ibid., 208), «En spolert sleik. En fontene i en hårstrikk med kuler i.» (Ibid., 251) Ibid., 63.

Ibid., 40.

Ibid., 93.

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 65 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HISTORIENS SUPPLEMENT

avstand: De ulike subjektive erfaringene utfyller hverandre, men løper samtidig i parallelle baner som aldri møtes.25

Evig barndom i Ayemenem Tvillingene vokser opp i et frodig og fargerikt Ayemenem. Når Estha og Rahel som voksne vender tilbake og møtes igjen etter så mange år fra hverandre, er stedet forandret. Den en gang så mektige elven Meenachal som tok kusinen Sophie Mol, er blitt en seig masse av brunt, forurenset vann – stinkende av «møkk og desinfeksjonsmidler kjøpt for lån i Verdensbanken».26 Samtidig er landsbyen modernisert og polert med «de nybakte, glaserte husene bygd for Gulf-penger, av sykepleiere, murere, sveisere og bankfunksjonærer som arbeidet hardt og gledesløst på fjerne steder.»27 Verden er kommet til Ayemenem. Tvillingenes barndomshjem, derimot, er hverken nybakt eller glasert: Huset er forfallent, og Baby Kochammas en gang så velstelte prydhage er blitt et overgrodd villnis. Familiebedriften Paradise Pickles & Hermetikk er forlengst nedlagt. Det materielle forfallet konkretiserer det åndelige forfallet som preger barndomshjemmet, inkarnert av den sukkersyke og krembollespisende Baby Kochamma, som sammen med kokken Kochu Maria vier all sin tid til fjernsynet.

Estha og Rahels barndomshjem synes å ha blitt degenerert, skitnet til og ødelagt – kanskje som et resultat, eller som en opprettholdelse, av det Roy kaller Terroren? Terroren lurer i skyggene gjennom hele romanen, i de små og store tingene, som et refreng som peker både framover og bakover mot de mange tragediene som rammer familien: Appelsinbrus-sitronbrus-mannens overgrep på Estha i kinofoajeen i Cochin, Sophie Mols drukning, drapet på Velutha, separasjonen av tvillingene. Men Terroren synes også å være en slags altomfattende, vedvarende tilstand som har et større nedslagsfelt enn familien i Ayemenem. I den engelske originalen kan vi lettere se Terroren («the Terror») som en referanse til Kurtz’ siste ord i Mørkets hjerte: «The Horror! The Hor25

26 27

Dette problematiseres selvsagt av tvillingmotivet i romanen. Estha og Rahel deler ofte den samme subjektive erfaringen av ulike hendelser. Rahel føler Esthas opplevelse med appelsinbrus-sitronbrus-mannen, og når hun og broren sier farvel til hverandre på togstasjonen, kjennes det som om hun deles i to: «På perrongen bøyde Rahel seg dobbel og skrek og skrek.» (Ibid., 265) Ibid., 18.

Ibid.

AGORA NR. 4, 12

65

Agora-2012-4.book Page 66 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

JANICKE S. KAASA

ror!» Roy refererer flere ganger til Conrads roman: Engelskmannen som bodde i det nå forlatte Historiehuset, omtales som «Ayemenems egen Kurtz. Med Ayemenem som sitt private Mørkets hjerte.»28 Referansen tas opp igjen i beskrivelsen av politimennene på vei til Historiehuset for å arrestere Velutha: «Hjertets mørke listet seg inn i Mørkets hjerte.»29 Hvis vi leser «the Horror» som Kurtz’ erfaring av, eller dom over, menneskeheten og verden, kan også «the Terror» hos Roy forstås som en slik allmenngyldig tilstandsrapport. Terroren synes å være universell i Guden for små ting. Den er til stede i alle de forbindelseslinjene som trekkes mellom de tragiske hendelsene som rammer familien, og de store, historiske og politiske omstendighetene rundt.

Forfallet av tvillingenes barndomshjem kan også tolkes som en straff for brudd på kjærlighetslovene: «Lovene som fastslår hvem som skal elskes, og hvordan. Og hvor mye.»30 Guden for små ting er full av slike «lovbrytere», i den forstand at nesten alle romanpersonene på en eller annen måte gjør det forbudte: «Alle sammen brøt de reglene. Alle sammen krysset de grenser til forbudt territorium.»31 Jeg har allerede vært inne på det forbudte ved Ammu og Veluthas kjærlighet. Når Baby Kochamma som ung forelsker seg i fader Mulligan, er også dette en forbudt kjærlighet ettersom han er katolsk prest. Og selv om forholdet mellom indiske Chacko og engelske Margaret ikke er forbudt i den forstand, er det sett ned på og kritisert av familiene på begge sider. Slik er også deres relasjon et brudd på kjærlighetslovene. Den siste forbudte kjærligheten i romanen er den som finner sted mellom de voksne tvillingene. Når Estha og Rahel har sex, krysser de grensen til forbudt territorium og bryter kanskje den strengeste kjærlighetsloven av dem alle. Deres incestuøse forhold kan leses som en fullbyrdelse av det moralske forfallet i barndomshjemmet, et forfall som for så vidt har fulgt tvillingene helt fra fødselen av: «hun [Baby Kochamma] anså dem som redningsløst fortapte, faderløse omstreifere. Verre enn det, de var hybride halvhinduer som ingen syrisk-kristen med respekt for seg selv noensinne ville gifte seg med.»32 Det er Baby Kochamma, bitter og «fader Mulliganløs»,33 som forfekter disse kjærlighetslovene med størst iver. Romanen stiller 28 29 30 31 32 33

66

Ibid., 49.

Ibid., 249.

Ibid., 33.

Ibid., 32.

Ibid., 43.

Ibid., 44.

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 67 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HISTORIENS SUPPLEMENT

derimot spørsmål ved denne lovlydigheten og feller ingen moralsk dom over lovbryterne. I sin utforskning av alle disse forbudte kjærlighetene skriver Roy fra et lovløst ståsted der det forbudte blir fortalt som noe mer enn bare forbudt.

Dermed problematiserer romanen disse kjærlighetslovenes livsrett og den tilsynelatende selvfølgelige håndhevelsen av dem. Heller som en understrekning av det moralske forfallet er sexscenen mellom Estha og Rahel derfor mer interessant som et bilde på tvillingenes tilbakevending, spesielt i lys av det barnlige perspektivet i romanen. Den intime erfaringen blir et uttrykk for deres tilbakevending ikke bare til Ayemenem, men til barndommen, til begynnelsen, til tiden før Terroren – til den siamesiske sjelen som Ammu ikke kunne se.

Estha og Rahels tilbakevending er på mange måter en tilbakevending til en konservert verden. Ayemenem har riktignok forandret seg, men de voksne tvillingene synes å ha en erfaringshorisont som er svært lik den de hadde som barn.

I sin omtale av romanen velger Alice Truax å definere Guden for små ting som en antidannelsesroman: «Unlike most first novels, ’The God of Small Things’ is an anti-Bildungsroman, for Estha and Rahel have never properly grown up.»34 Truax’ lesning har belegg i romanen. I Ayemenem er det som om tvillingene fortsatt er barn, eller i det minste lever som om de er det. Alderen deres beskrives som en udefinerbar mellomtilstand: «Ikke gamle. Ikke unge. Men en høvelig, bedrøvelig alder.»35, og enda viktigere: Årene som har gått, har ikke gitt dem en større forståelse av begivenhetene de opplevde som barn. Det er som om de aldri har klart å løfte blikket opp fra de små tingene for å se de større sammenhengene og årsakene. Når den voksne Rahel tenker tilbake på den gangen hun så Velutha i kommunistmarsjen, klarer hun fortsatt ikke å få alle bitene på plass. Som voksen synes hun å stille seg like uforstående til hendelsen som da hun opplevde den som liten: År senere, en frisk høstmorgen langt nord i staten New York, på et søndagstog fra Grand Central Station til Croton Harmon, kom Rahel plutselig til å huske det. Uttrykket i ansiktet til Ammu. Som en gjenstridig brikke i et puslespill. Som et spørsmålstegn som drev gjennom sidene i en bok og aldri slo seg ned i slutten av en setning. Det harde klinkekuleblikket i Ammus øyne. Den glinsende svetten på overlep34

35

Alice Truax, «A Silver Thimble in Her Fist», i The New York Times, 25. mai 1997: http://www.nytimes.com/books/97/05/25/reviews/970525.25truaxt.html, nedlastet 19. desember 2012.

Guden for små ting, 266.

AGORA NR. 4, 12

67

Agora-2012-4.book Page 68 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

JANICKE S. KAASA

pen. Kulden i den brå, sårede tausheten. Hva hadde det betydd, alt sammen?36 Igjen ser vi at det barnlige og voksne perspektivet er sidestilte i sin begrensning: De voksne tvillingenes blikk er like fragmenterte som de små tvillingenes blikk.

Både Estha og Rahel har reist ut og vendt hjem, men deres voksne blikk synes ikke å være i stand til å revidere det barnlige perspektivet. Det er ingen åpenbar modningsprosess hos tvillingene: Tilbake i Ayemenem er det som om de er barn igjen, syv år gamle med Elvis-sleik og fontene, preservert som fruktene og grønnsakene i picklesfabrikken.

Ifølge Franco Moretti er den engelske dannelsesromanen kjennetegnet av en fascinasjon for barnets klarsynthet. Han hevder at dens prosjekt i stor grad er å bekrefte denne klarsyntheten når barnet blir voksen: «[...] the most significant experiences are not those that alter but those which confirm the choices made by childhood ’innocence’. Rather that novels of ’initiation’ one feels they should be called novels of ’preservation’.»37 Morettis kroneksempel er den unge David i Charles Dickens David Copperfield. I Guden for små ting bekreftes derimot aldri en slik klarsynthet, hverken når tvillingene er barn eller voksne. Men Estha og Rahels barndom, og valgene de gjør, blir likefullt betydningsfulle og får en preserverende effekt lik den Moretti beskriver. Her er det imidlertid snakk om en preserverende effekt i negativ forstand. Valgene tvillingene gjør som barn, bekreftes i alt de foretar seg som voksne, men ikke som noe annet enn skjebnesvangre valg med tragiske konsekvenser: Terroren. Det finnes ingen barnlig, uskyldig klarsynthet som tjener som ledestjerne for tvillingene som voksne, kanskje fordi Estha og Rahel aldri er uskyldige. De tillegges skyld gjennom hele romanen: Som barn av skilte foreldre er deres skyld medfødt og nedarvet. Ammu beskylder dem for å være møllesteiner rundt halsen hennes. Baby Kochamma beskylder dem for drapet på Sophie Mol: «Hun så dem inn i øynene. ’Dere er mordere.’ Hun lot det synke inn.»38 Og tvillingene 36 37 38

68

Ibid., 64.

Franco Moretti, The Way of the World. The Bildungsroman in European Culture (overs. Albert Sbragia). London/New York: Verso 2000 [1987], 182.

Guden for små ting, 257. For en nærmere redegjørelse av skyld og synd i Guden for små ting, se Neelam Tikkha, «Lo! Cus Stand I!: We are not the sinners but the sinned against...», i Jaydipsinh Dodiya & Joya Chakravarty (red.), The Critical Studies of Arundhati Roy’s The God of Small Things. New Delhi: Atlantic Publishers and Distributors 2001, 108–18.

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 69 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HISTORIENS SUPPLEMENT

beskylder seg selv når de i valget mellom å svike Velutha og å redde Ammu, velger løgnen: I kommende år skulle de kjøre denne scenen i reprise i hodene sine.

Som barn. Som tenåringer. Som voksne. Ble de lurt til å gjøre det de gjorde? Ble de narret til å felle dommen? På en måte ja. Men så enkelt var det ikke. Begge visste at de hadde hatt et valg. Og så snare de hadde vært til å velge!39 I Guden for små ting er barnas valg preget av nødvendighet, ikke klarsynthet, og valgene forsegler de voksne tvillingenes skjebne.

Den evige, forseglede barndommen i Ayemenem og den stadige vekslingen mellom fortid og nåtid i narrativen bidrar til en følelse av vedvarenhet eller stillstand i romanen. Denne stillstanden forsterkes av en øyensynlig uunngåelighet der hendelsesrekken allerede er lagt og knytter an til den romliggjøringen av tiden jeg har vært inne på tidligere. Dette er også inkorporert i det fortellertekniske med den gjentatte bruken av ellipser, frampek og hyppige hopp mellom fortid og nåtid. Alt er knyttet sammen med alt i Guden for små ting, og hendelsene er ofte skildret i etterpåklokskapens lys. Slik virker det som om at alle handlinger, store som små, har forutbestemte, uunngåelige (og katastrofale) følger: «Han [Velutha] betraktet henne. Han tok seg god tid. Hadde han visst at han var på vei inn i en tunnel med sin egen tilintetgjørelse som eneste utgang, ville han da ha snudd? Kanskje. Kanskje ikke. Hvem vet?»40 Denne forutbestemtheten tematiseres igjen når tvillingene som voksne ser en kathakali-forestilling41 i tempelet i Ayemenem. Estha og Rahel kjenner godt til historien som fremføres, og vet allerede hva som kommer til å hende. Det finnes ingen hemmeligheter i disse fortellingene: «I de store fortellingene vet du hvem som får leve, hvem som må dø, hvem som finner kjærligheten, og hvem som ikke gjør det. Og likevel vil du vite det en gang til. Det er det mysteriøse og magiske ved dem.»42 I Guden for små ting får vi svar på hvem som får leve, hvem som må dø, hvem som finner kjærligheten, og hvem som ikke gjør det, allerede i første kapittel. I så måte er romanen nettopp en slik stor fortelling som beskrives i sitatet over.

39 40 41 42

Ibid., 259.

Ibid., 271.

Kathakali er en form for indisk, klassisk dansedrama som utviklet seg i Kerala på 1600-tallet. Se Store Norske Leksikon: http://snl.no/kathakali Guden for små ting, 189.

AGORA NR. 4, 12

69

Agora-2012-4.book Page 70 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

JANICKE S. KAASA

Men disse store fortellingene tillater ingen andre årsakssammenhenger enn de som allerede er lagt. De kan ikke ta nye, uventede vendinger eller utforske hemmeligheter – de må følge manus. En lignende uunngåelighet kan leses inn i Guden for små ting der alle kortene legges på bordet først som sist. I en slik stor fortelling kan det virke umulig for tvillingene og de andre romanpersonene å bryte ut av den fastlagte rekken av begivenheter.

Fiksjonen som Historiens supplement Selv om Guden for små ting kan leses som en av disse store fortellingene som ingenting kan vristes løs fra, problematiserer romanen også dette i kraft av dens detaljfokus og flerperspektivisme. De små tingene og det fragmenterte blikket43 utfordrer de store fortellingene og deres mangel på hemmeligheter ved å skrive seg inn i dem og utvide manus. Vi kan se en lignende manusendring i Historien.

I romanen opptrer denne ofte som en personifisert størrelse, som ikke endrer kurs som følge av små ting, men som derimot tar dem i bruk som redskap i sin tjeneste. Dette er for eksempel tilfellet med Veluthas far: «Stakkars gamle Vellya Paapen, hadde han den gang visst at Historien skulle velge ham til sitt redskap, at det skulle bli hans tårer som rullet Terroren i gang […] Da han omsider skjønte sin plass i Historiens planer, var det for sent å gå tilbake den veien han kom.»44 Historien ruller over de små tingene, skriver seg over alt annet og utelater. Roy velger i stedet å la de små tingene, og deres forbindelseslinjer med de store, smette inn i Historien. Slik gjøres Historien til et kaleidoskop av historier, den smuldres opp, spres for vinden og finner nye tilholdssteder: «Historiens lukt. Som gamle roser i et vindkast. Den skulle for alltid lure i alminnelige ting. I kleshengere. I tomater. I asfalten på veiene. I visse farger. I tallerkner på en restaurant. I tapet av ord. I tomheten i øyne.»45 Historien lurer i de små, alminnelige tingene og i det som ellers er usagt (tapet av ord) og det som er usynlig (tomheten i øyne).

43

44 45

70

Det flerperspektivistiske i Guden for små ting er interessant i lys av det polyfoniske i postkoloniale verker som «korreks» eller utfordrer til den koloniale objektiveringen. Se for eksempel Theo D’Haen, «Glocalizing the Novel», i Gunilla LindbergWada (red.), Studying Transcultural Literary History. Berlin/New York: Walter de Gruyter 2006, 144–51.

Guden for små ting, 166.

Ibid., 51.

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 71 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HISTORIENS SUPPLEMENT

Guden for små ting forteller disse usagte og usynlige historiene. Et eksempel er skildringen av Velutha, først på vei alene til Historiehuset: «Han fant stien som førte gjennom sumpen til Historiehuset. Han etterlot ingen krusninger i vannet. Ingen fotspor på stranden»,46 og senere når politiet henter ham og tvillingene ved Historiehuset og bringer dem til politistasjonen: «De dro. Seks prinser, med lommene fulle av leker. Et toegget tvillingpar. Og guden for tap.

Han kunne ikke gå. Så de slepte ham. Ingen så dem. Flaggermus er jo blinde.»47 Her er det den autorale fortelleren som ser det ingen andre ser, som skriver det ingen andre skriver. Dette grepet kontrasterer for det første fortellerens helhetlige perspektiv med romankarakterenes fragmenterte blikk. For det andre tematiserer det en opposisjon mellom fiksjonen og historieskrivingen ved å betone romanens muligheter til å fortelle det som faller under Historiens øks. I kraft av å fortelle det ufortalte og til og med det som ikke er, skriver romanen, og i forlengelsen av den, fiksjonen, seg inn som et supplement til Historien: Det kom ingen storm-musikk. Ingen malstrøm virvlet opp av Meenachals blekksvarte dyp. Ingen hai overvåket tragedien. Bare en enkel overrekkelsesseremoni. En båt som tippet ut lasten sin. En elv som tok imot offergaven. Ett lite liv. En flyktig solstråle. Med et lykkebringende sølvfingerbøl klemt fast i sin lille neve.48 Sophie Mols død kontrasteres her med historien om de druknede i filmen Chemmeen, som innehar alle de dramatiske elementene som Sophie Mols drukning mangler: «En malstrøm virvler opp fra havbunnen. Det kommer stormmusikk, og fiskeren drukner, sugd ned til havets bunn av malstrømmen. […] Så alle dør. Fiskeren, kona, kjæresten, og en hai som ikke er med i historien, men som dør likevel. Havet tar dem alle.»49 Ved å skildre det usette ved Sophie Mols død og ved å inkorporere disse dramatiske elementene, om enn i nektelsens tegn, gir romanen stemme og plass til denne uovervåkede overrekkelsesseremonien.

46 47 48

49

Ibid., 237.

Ibid., 254.

Ibid., 240. Sophie Mols sølvfingerbøl er for øvrig interessant i forbindelse med den evige barndommen i Ayemenem, slik også Truax spiller på i sin omtale av romanen: Gjennom døden er Sophie Mol bevart i en evig barndom. I likhet med Peter Pan vil hun aldri vokse opp.

Ibid., 181.

AGORA NR. 4, 12

71

Agora-2012-4.book Page 72 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

JANICKE S. KAASA

Romanen og fiksjonens evne til å være et komplementerende supplement til Historien understrekes ytterligere av at romankarakterene skaper sine egne fiksjoner. Margaret og Sophie Mols ankomst omtales for eksempel som et teaterstykke: «På flyplassen i Cochin var Rahels nye truse prikkete og fremdeles stiv.

Stykket var ferdig innstudert. Det var premieredag. Høydepunktet i Hva kommer Sophie Mol til å synes?-uken.»50 Forestillingen fortsetter hjemme i Ayemenem: «Rahel så seg rundt og så at hun var med i et skuespill. Og at hun bare hadde en liten rolle.»51 I forsøket på å imponere de nyankomne gjestene fra England, siterer Baby Kochamma fra Shakespeares Stormen og sammenligner blant annet Sophie Mol med ånden Ariel. Foruten det postkoloniale aspektet som kan leses inn i denne scenen, særlig med tanke på den postkoloniale kritikken av Stormen som ofte vektlegger relasjonen mellom Prospero som koloniherre og Caliban og Ariel som de koloniserte, understreker sitatene fra Shakespeares stykke den iscenesettelsen som preger familiens velkomstfest. Henvisningene til Stormen kan dessuten leses som en kommentar ikke bare til velkomstfesten, men til romanen som sådan: Ettersom Shakespeares stykke i så eksplisitt grad tematiserer seg selv som teater og illusjon, kan man forstå Baby Kochammas stadige sitering av Stormen som romanens tematisering av seg selv som illusjon og som fiksjon.

Baby Kochammas løgn til politiet om Ammu og Velutha og hennes manipulerende skuespill for å slippe unna anklagen for falsk forklaring, har langt alvorligere konsekvenser enn hennes løse omgang med Shakespearesitater: «Baby Kochamma spant videre på spindelveven sin. Hun tegnet (fra fantasien) grelle bilder av fengselslivet.»52 Og når Etha går inn til fengselscellen til Velutha for å avlevere sin replikk, er det som om han ser den mørbankede Velutha på en scene, plutselig opplyst og like plutselig mørklagt. Også politimennenes mishandling av Velutha ved Historiehuset skildres som en forestilling: «Det var menneskehetens historie, forkledd som Guds hensikt, som åpenbarte seg for et mindre publikum. [...] Historien som levende teater.»53 Tvillingene luller seg inn i en midlertidig fiksjon når de velger å innbille seg at den døende mannen i fengselscellen ikke er Velutha: «Estha visket noe i øret på Rahel. ’Du hadde rett. Det var ikke han. Det var 50 51 52 53

72

Ibid., 115.

Ibid., 144.

Ibid., 258.

Ibid., 252.

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 73 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HISTORIENS SUPPLEMENT

Urumban.’ ’Gussjelov,’ hvisket Rahel tilbake. ’Hvor tror du han er hen?’ ’Rømt til Afrika.’ De ble levert til moren i dyp søvn, flytende på denne fiksjonen.» 54

Fiksjon som rekonstruksjon I disse eksemplene er fiksjonen brukt som overlevelsesstrategi og tilfluktssted, på samme måte som de små tingene ble det i Ammu og Veluthas flyktige kjærlighetshistorie. Her understrekes fiksjonens muligheter til å fortelle noe annet og noe mer enn Historien. Men Guden for små ting er også bevisst fiksjonens begrensninger, både dens skjørhet: «Det er tross alt så lett å knuse en fiksjon. Å bryte en tankerekke. Å ødelegge et fragment av en drøm som skjermes som det fineste porselen»,55 og dens risiko for å være like reduserende som Historien.

Dette kommer særlig til syne i den lokale kommersialiseringen av kathakalifortellingene: Om kvelden ble turistene (for lokalkolorittens skyld) budt avkortede kathakali-forestillinger. («Små oppmerksomhetsspenn,» forklarte hotellfolkene for danserne.) Så eldgamle fortellinger ble komprimert og amputert. Seks timers klassikere ble kuttet til tjue minipraktstykker.56 Det er et slik amputert minipraktstykke Roy synes å ville skrive seg vekk fra i Guden for små ting. Romanen, med sitt overskudd av små og store ting, karakterer og perspektiver synes å ville være akkurat det motsatte av de små oppmerksomhetsspennene som tilbys turistene. Ironisk nok er romanen beskyldt for å være nettopp dette: en engelskspråklig, internasjonal bestselger om et eksotisert, stereotypt India. Romanens detaljfokus og flerperspektivisme sår imidlertid tvil om riktigheten av disse beskyldningene. De små tingene, opptegningene av forbindelseslinjene mellom alle ting og den springende narrasjonen legger på ingen måte til rette for forenklende amputeringer. I stedet er det snakk om en rekonstruksjon av Historien og de årsakssammenhengene den insisterer på som de eneste gyldige: «Små hendelser, hverdagslige ting, knust og rekonstruert. Fylt med ny mening. Plutselig blir de til de bleke knokene i en histo54 55 56

Ibid., 260–61.

Ibid., 158.

Ibid., 107.

AGORA NR. 4, 12

73

Agora-2012-4.book Page 74 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

JANICKE S. KAASA

rie.»57 Fiksjonen er sentral i denne rekonstruksjonen som binder sammen det store og det lille, og Roy omtaler selv dette som romanens prosjekt: «Fiction for me has been a way of trying to make sense of the world as I know it. […] If I had to put it very simply, it is about trying to make the connections between the smallest of things and the biggest ones and to see how they fit together.»58 Ved å la fiksjonen skrive seg inn i Historiens sprekker som supplement til den store fortellingen, smuldres Historien opp til et kaleidoskop av mange små historier som forteller noen annet og som dermed danner ny mening.

57 58

74

Ibid., 33.

Arundhati Roy i General Knowledge Today, november 1997, 4. Sitert i Amar Nath Prasad, «Arundhati Roy: A Novelist of New Style», i Jaydipsinh Dodiya & Joya Chakravarty (red.), The Critical Studies of Arundhati Roy’s The God of Small Things. New Delhi: Atlantic Publishers and Distributors 2001, 136.

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 145 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

Arundhati Roy

Hurtigmikset imperiedemokrati (kjøp ett, få ett gratis) I dagens situasjon må vi anstrenge oss til det ytterste bare for å kunne holde rede på hvor hurtig våre friheter snappes fra oss, og de færreste kan tillate seg den luksus det er å trekke seg tilbake fra gatene en stund, for så å komme tilbake med en utsøkt, ferdig utviklet politisk teori, full av fotnoter og referanser. Gitt dette, hva slags dypsindig gave kan jeg tilby dere her i kveld?

Mens vi slingrer fra krise til krise, hver av dem strålt direkte inn i hjernene våre av satellitt-TV, må vi lære å tenke på stående fot. I bevegelse. Vi kommer inn i historiene gjennom krigens rester. Arkivene våre er sønderbombede byer, nedbrente åkre, minkende skoger og uttørkede elver. Bombekratere er våre bibliotek.

Så hva kan jeg tilby dere i dag? Noen ubehagelige tanker om penger, krig, imperium, rasisme og demokrati. Noen tanker som flagrer rundt i hjernen min, omtrent som påtrengende nattsvermere som holder meg våken om natten.

Noen av dere syns sikkert det er uhøflig at en person som meg, innskrevet i verdens manntall som «Indisk statsborger», kommer hit og kritiserer den amerikanske regjeringen. Selv er jeg ingen flaggbærer eller patriot. Dessuten er jeg fullt klar over at ondskap, brutalitet og hykleri er størrelser inngravert i sjelen til alle stater. Men når et land slutter å være bare et land, og går over til å være et imperium, endrer handlingenes skala seg dramatisk. Tillat meg derfor å gjøre det klart at jeg i kveld snakker som en av undersåttene til Det amerikanske imperiet. Jeg taler som en slave som våger seg til å kritisere sin konge.

Siden foredrag må ha en tittel, heter mitt «Hurtigmikset imperiedemokrati (Kjøp ett, få ett gratis)».

AGORA NR. 4, 12

145

Agora-2012-4.book Page 146 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

Den 3. juli, 1998, skjøt det amerikanske krigsskipet USS Vincennes ned et sivilt iransk passasjerfly og drepte de 290 passasjerene.1 George Bush den første, som akkurat da var opptatt med valgkampen, ble bedt om å kommentere hendelsen. Han svarte, ganske subtilt: «Jeg kommer aldri til å be om unnskyldning på vegne av USA. Uansett hva fakta måtte være.»2 En perfekt maksime for Det Nye Amerikanske Imperium. Kanskje en liten variasjon over det samme tema kunne vært enda mer treffende: Fakta kan være akkurat det vi vil at de skal være.

Da USA invaderte Irak, anslo en undersøkelse gjort av New York Times og CBS News at 42 prosent av amerikanerne trodde at Saddam Hussein var direkte ansvarlig for angrepene på World Trade Center og Pentagon den 11. september.3 En annen undersøkelse utført av ABC News viste at 55 prosent av amerikanerne trodde at Saddam Hussein støttet Al-Qaida direkte.4 Ingen av disse oppfatningene er basert på fakta eller bevis (fordi det ikke fins noen). Alt sammen var basert på insinuasjoner, innbilninger og regelrette løgner som ble spredt av amerikanske mediebedrifter, ellers kjent som «den frie pressen» – denne så uthulte bærebjelken i dagens amerikanske demokrati.

Den amerikanske opinionens støtte til invasjonen av Irak var basert på uendelig mange lag av forfalskning og bedrag, koordinert av den amerikanske regjeringen og trofast forstørret av mediebedriftene.

I tillegg til de oppdiktede forbindelsene mellom Irak og Al-Qaida, ble det skapt et panikkartet vanvidd omkring Iraks masseødeleggelsesvåpen. George Bush Den Mindre gikk så langt som til å si at det ville være «suicidalt» av USA å ikke angripe Irak.5 Nok en gang ble vi altså vitne til den paranoide forestillingen om at et utsultet, sønderbombet og beleiret land var i ferd med å utrydde det 1

2

3 4 5

Molly Moore, «The USS Vincennes and a Deadly Mistake: Highly Sophisticated Combat Ship at Center of Defence Department Investigation», i Washington Post, 4. juli 1988, A23.

R.W. Apple jr., «Bush Appears in Trouble Despite Two Big Advantages», i New York Times 4. august, 1988, A1. Se Lewis Lapham, Theater of War. New York: New Press 2002, 126.

Patrick E. Tyler og Lanet Elder, «Threats and Responses: The Poll: Poll Finds Most In U.S. Support Delaying a War», i New York Times, 14. februar, 2003, A1.

Maureen Dowd, «The Xanax Cowboy», i New York Times, 9. mars 2003, 4:13.

President George W. Bush, «Adress to the Nation», Det hvite hus, Federal News Service, 17. mars, 2003 (http://www.whitehouse.gov/news/releases/2003/03/ 20030319-17.html).

146

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 147 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HURTIGMIKSET IMPERIEDEMOKRATI (KJØP ETT, FÅ ETT GRATIS)

allmektige USA. (Irak var bare det siste i en lang rekke av land – tidligere var det Cuba, Nicaragua, Libya, Granada, Panama.) Men denne gangen var det ikke bare den vanlige formen for nabolagsvanvidd. Det var vanvidd med en hensikt.

Det presset en gammel doktrine inn i en ny flaske: Doktrinen om «forebyggende militære operasjoner», også kjent som doktrinen om at «USA kan gjøre hva faen det vil, og det er herved offisielt».

Krigen mot Irak har de nå kjempet og vunnet, men ingen masseødeleggelsesvåpen er funnet. Ikke engang et lite et. Kanskje må de plantes der for så å bli funnet. Men også da vil de mer kranglete iblant oss spørre hvorfor Saddam Hussein ikke brukte dem da landet hans ble invadert.

Noen svar får vi selvsagt ikke. De rettroende vil godta de uklare TV-reportasjene om oppdagelsen av noen tønner med forbudte kjemikalier i et gammelt skur. Så langt er det ingen konsensus om det faktisk dreide seg om kjemikalier, om de virkelig var forbudt og om beholderne i det hele tatt kunne kalles tønner.

(Det gikk rykter om at man også hadde funnet en teskje kaliumpermanganat og et gammelt munnspill der.)

Og imens har en eldgammel sivilisasjon blitt desimert i forbifarten på en nærmest uformell måte, av en veldig ung og uformelt brutal nasjon.

Det fins de som sier, hvis nå Irak ikke hadde kjemiske eller kjernefysiske våpen, hva så? Om det nå ikke fins noen forbindelse til Al-Qaida, spiller dét noen rolle? Eller om Osama bin Laden hatet Saddam Hussein like mye som han hatet USA? Bush Den Mindre har sagt at Saddam Hussein var en «morderisk diktator».6 Og derfor, hevder man, trengte Irak et «regimeskifte».

Ikke bry dere om at det var CIA, under John F. Kennedy, som orkestrerte et regimeskifte i Bagdad for førti år siden. Etter et vellykket kupp kom Ba’ath-partiet til makten i Irak i 1963. Ved hjelp av lister som de hadde fått av CIA, eliminerte det nye Ba’ath-regimet systematisk hundrevis av leger, lærere, advokater og politikere som man visste var venstrevridde.7 Et helt intellektuelt miljø ble slaktet ned. (Samme teknikk ble brukt til å massakrere hundretusener i Indo6

7

President George W. Bush i en tale ved Cincinnati Museum Center, Cincinnati, Ohio, Federal News Service 7. oktober, 2002 (http://www.whitehouse.gov/news/ releases/2002/10/20021007-8.html).

Se Said K. Aburish, Saddam Hussein: The Politics of Revenge. London: Bloomsbury 2001. Se også Frontline-intervjuet med Aburish: «Secrets of His Life and Leadership», fra «The Survival of Saddam» (http://www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/ shows/saddam/interviews/aburish.html).

AGORA NR. 4, 12

147

Agora-2012-4.book Page 148 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

nesia og Øst-Timor.)8 Den unge Saddam Hussein skal ha deltatt i ledelsen av blodbadet. Etter fraksjonskamper i Ba’ath-partiet ble Saddam Hussein Iraks president i 1979. Og i april 1980, mens Saddam var travelt opptatt med å massakrere Shia-muslimer, erklærte den nasjonale sikkerhetsrådgiveren i USA, Zbigniew Brzezinksi: «Det er ingen grunnleggende interessemotsetninger mellom Irak og USA.»9 Både åpent og i skjul støttet London og Washington Saddam Hussein. De finansierte ham, ga ham utstyr, bevæpnet ham og utstyrte ham med materialer som kunne brukes til å produsere masseødeleggelsesvåpen.10 De støttet hans verste utskeielser økonomisk, materielt og moralsk. Dengang støttet de hans åtte år lange krig mot Iran, så vel som gassangrepet mot kurderne i Halabja i 1988 – kriminelle handlinger som fjorten år senere ble varmet opp igjen og servert som begrunnelser for å invadere Irak.11 Og etter den første Gulf-krigen satte de «allierte» i gang et opprør blant Shiaene i Basra, for så å snu ryggen til mens Saddam Hussein knuste opprøret og hevnet seg ved å slakte ned tusenvis.12 Poenget er, at hvis nå Saddam Hussein var ond nok til å rettferdiggjøre historiens mest avanserte og åpent uttalte attentatforsøk (åpningsangrepet under «Operation Shock and Awe» – sjokk og ærefrykt), så burde vel de som hadde 8 9 10

11

12

Se Anthony Arnove, «Indonesia: Crisis and Revolt», i International Socialist Review, nr. 5, høst 1998.

Opprinnelig sagt i et intervju på MacNeil/Lebrer Report på PBS. Sitert i Philip Geyelin, «Forget Gunboat Diplomacy», i Washington Post, 29. september 1980, A13.

Se Anthony Arnove (red.), Iraq Under Siege: The Deadly Impact of Sanctions and War, 2. utgave. Cambridge, MA: South End Press, spesielt kapittelet av Noam Chomsky, «US Iraq Policy: Consequences and Motives», s. 65–74, og Arnoves innledning til boken (s. 11–31).

Jf. blant mange andre av Bush sine taler, hans «Adress to the Wings over the Rockies Air and Space Museum», Denver, Colorado, Federal News Service, 28. oktober, 2002, hvor han minnet sine tilhørere om at Hussein «er en person som har brukt gass mot sitt eget folk … [h]an er veldig oppsatt på å skaffe seg kjernefysiske våpen. Han har forbindelser til Al-Qaida.» Bush kom også med følgende kommentar: «Vi elsker livet, alle og enhver teller for oss, hver enkelt er dyrebar og umistelig.

De har derimot ingen som helst respekt for uskyldige liv. (Applaus.) De hater det faktum at vi elsker friheten. Vi elsker vår religionsfrihet, vi elsker vår ytringsfrihet, vi elsker alle aspekter ved friheten. (Applaus.) Og vi kommer ikke til å forandre oss.

(Applaus.) Vi lar oss ikke skremme. Jo mer de hater våre friheter, desto mer vil vi faktisk elske vår frihet. (Applaus.).» (http://www.whitehouse.gov/news/releases/ 2002/10/20021028-5.html).

Se Arnove (red.), Iraq Under Siege, 68–69.

148

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 149 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HURTIGMIKSET IMPERIEDEMOKRATI (KJØP ETT, FÅ ETT GRATIS)

støttet ham, i det minste ha blitt anklaget for krigsforbrytelser? Hvorfor var ikke ansiktene til engelske og amerikanske ledere del av den beryktede kortstokken med bilder av ettersøkte menn og kvinner?

Fordi når det gjelder imperiet, spiller ikke fakta noen rolle.

Ja, men alt det der tilhørte fortiden, sa mange. Saddam Hussein var et monster som måtte stoppes umiddelbart. Og det var bare USA som kunne stoppe ham. Det er en nokså effektiv teknikk dette, å bruke en presserende moralsk krise i nåtiden til å tåkelegge fortidens synder og de ondskapsfulle framtidsplanene. Indonesia, Panama, Nicaragua, Irak, Afghanistan – listen bare fortsetter.

Akkurat nå blir andre brutale regimer pyntet for framtidige festligheter – Egypt, Saudi-Arabia, Tyrkia, Pakistan og de sentralasiatiske republikkene.

Den amerikanske justisministeren erklærte nylig at de amerikanske frihetene «ikke er gitt av noen regjering eller juridisk dokument, men … en gave skjenket av Gud».13 (Hvorfor bry seg med FN når Gud selv er med?)

Så her er vi, verdens befolkning, stilt overfor et Imperium bevæpnet med et mandat fra himmelen (og, som en tilleggsforsikring, det mest formidable arsenal av masseødeleggelsesvåpen historien har sett). Her står vi, i møte med et Imperium som har gitt seg selv rett til å gå til krig etter eget forgodtbefinnende, rett til å frelse andre folk fra ødeleggende ideologier, fra religiøs fundamentalisme, diktatorer, kjønnsdiskriminering og fattigdom gjennom den eldgamle, velprøvde metoden som heter utryddelse. Imperiet er i bevegelse, og demokrati er dets nye, utspekulerte krigsrop. Demokrati, levert direkte på døra ved hjelp av teppebombing. Døden er en liten pris å betale for det privilegium det er å få prøve dette nye produktet: Hurtigmikset imperiedemokrati (kok opp, tilsett olje og slipp bombene).

Men så kan kanskje ikke svartinger, degoser, gulinger, negere og alskens pakkiser egentlig kalles virkelige mennesker. Når vi dør, kan det kanskje ikke regnes som virkelige dødsfall. Våre historier regnes ikke som historie. Det har de aldri gjort.

Og siden vi nå snakker om historie: Mens verden så på, ble den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Irak kringkastet live på TV. Og akkurat som Osama bin Laden og Taliban i Afghanistan, forsvant Saddam Husseins regime 13

«Vi er en nasjon med et kall til å forsvare friheten – en frihet som ikke er gitt av noen regjering eller juridisk dokument, men som er en gave skjenket oss av Gud.» Jf. Dan Eggen, «Ashcroft Invokes Religion in U.S. War on Terrorism», i Washington Post, 20. februar 2002, A2.

AGORA NR. 4, 12

149

Agora-2012-4.book Page 150 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

ganske enkelt. Dette ble etterfulgt av det analytikerne kalte et «maktvakuum».14 Byer som hadde vært beleiret, uten mat, vann og elektrisitet i dagevis, byer som hadde blitt bombet uavbrutt, folk som hadde blitt utsultet og systematisk forarmet av FN-støttede sanksjoner i mer enn et tiår, befant seg plutselig i en situasjon hvor det ikke var noe som kunne ligne på administrasjon og styring. En 7000 år gammel sivilisasjon gled inn i anarki. Direktesendt på TV. Vandaler plyndret butikker, kontorer, hoteller og sykehus.15 Amerikanske og britiske soldater sto og så på. De hadde ikke fått ordre om å gjøre noe med dét, sa de. De hadde altså fått ordre om å drepe folk, ikke beskytte dem. Prioriteringene var klare. Irakernes trygghet og sikkerhet var ikke deres sak. Sikringen av det lille som måtte være igjen av Iraks infrastruktur, var ikke deres sak.

Derimot var Iraks oljefelt i høyeste grad deres sak. Selvsagt var de det. Oljefeltene ble «sikret» nesten før invasjonen hadde begynt.16 CNN og BBC viste opptakene av plyndringen om igjen og om igjen. Fjernsynskommentatorer, regjeringstalsmenn og de militære beskrev det som et «frigjort folk» som endelig fikk vise sitt raseri mot et despotisk regime. USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld sa det slik: «Det er uryddig. Friheten er uryddig, og frie mennesker er frie også til å begå kriminalitet, gjøre feil og være slemme.»17 Var det noen som visste at Donald Rumsfeld var anarkist? Hadde han samme oppfatning om opptøyene i Los Angeles etter Rodney King-saken?

Kanskje han kunne tenke seg å dele sin teori om frihetens uryddighet med de to millionene som sitter i amerikanske fengsler akkurat nå?18 (Verdens «frieste» land har flest fanger i fengsel.)19 Kanskje han kunne tenkte seg å diskutere effekten av denne teorien med unge afrikansk-amerikanere, siden 28 prosent av 14 15 16

17 18

19

Michael R. Gordon, «Bagdad’s Power Vacuum Is Drawing Only Dissent», i New York Times, 21. april 2003, A10.

Peter Beaumont, «Anger Rises as US Fails to Control Anarchy», i The Observer (London), 13. april 2003, 3.

Jim Dwyer, «Troops Endure Blowing Sands and Mud Rain», i New York Times 26. mars, 2003, A1; Neela Banerjee, «Army Depots in Iraqi Desert Have Names of Oil Giants», i New York Times 27. mars, 2003, C14.

Forsvarsminister Donald H. Rumsfeld under briefingen i Pentagons «Briefing room», Arlington, Virginia, Federal News Service 11. april 2003.

Reuters: «Number Imprisoned Exceeds 2. Million Justice Dept. Says», i Washington Post 7. april 2003, A4; The Sentencing Project: «U.S. Prison Populations: Trends and Implications», mai 2003, 1 (http://www.sentencingproject.org/pdfs/1044.pdf).

The Sentencing Project: «U.S. Prison Populations», 1.

150

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 151 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HURTIGMIKSET IMPERIEDEMOKRATI (KJØP ETT, FÅ ETT GRATIS)

dem vil komme til å tilbringe en del av livet i fengsel?20 Kanskje han kunne forklare hvordan han kunne jobbe for en president som sto for 152 henrettelser mens han var guvernør i Texas?21 Før krigen i Irak begynte, sendte «Office of Reconstruction and Humanitarian Assistance» (ORHA) en liste til Pentagon over 16 særlig viktige steder som skulle beskyttes. Nasjonalmuseet i Bagdad var nummer to på den listen.22 Allikevel ble ikke museet bare plyndret, det ble vandalisert. Der var kulturarven etter en eldgammel sivilisasjon oppbevart. Den sivilisasjonen som vokste fram langs breddene til Eufrat og Tigris, skapte verdens første skriftspråk og bibliotek, den første kalenderen, byen, og, nettopp, verdens første demokrati. Kong Hammurabi av Babylon var den første til å skape et lovverk som skulle regulere borgernes sosiale liv.23 Ifølge denne loven hadde forlatte kvinner, prostituerte, slaver og til og med dyr rettigheter. Hammurabis lover er anerkjent som rettsordenens fødsel, og som den første ansatsen til en forståelse av begrepet om sosial rettferdighet. USA kunne egentlig ikke ha valgt et mer upassende land å føre en ulovlig krig mot og slik blottlegge sin groteske forakt for rettferdighet.

Midt under plyndringen vendte forsvarsminister Donald Rumsfeld, Mørkets Fyrste, seg til mediefolket som hadde tjent ham så lojalt gjennom hele krigen, og sa: «De bildene dere ser på TV, ser dere om og om igjen, og det er faktisk de samme bildene av den samme personen som går ut av en eller annen bygning med en vase. Når dere har sett det 20 ganger, så sier dere: ‘Herregud, var det så mange vaser der? Kan det ha vært så mange vaser i hele landet?’»24 Latteren bølget gjennom presserommet. Ville det ha vært greit om de fattige i Harlem plyndret Metropolitan Museum? Ville det blitt møtt med den samme munterheten?

20 21 22

23 24

Fox Butterfield, «Prison Rates among Blacks Reach a Peak, Report Finds», i New York Times, 7. april 2003, A12.

Richard Willing, «More Seeking President’s Pardon», i USA Today, 24. desember 2002, 3A. Paul Martin, Ed Vulliamy og Gaby Hinsliff, «US Army Was Told To Protect Looted Museum», i The Observer (London), 20. april 2003, 4; Frank Rich, «And Now: Operation Iraqi Looting», i New York Times, 27. april 2003, 2:1.

Jf. Scott Peterson, «Iraq: Saladin to Saddam», i Christian Science Monitor, 4. mars 2003, 1.

Forsvarsminister Donald H. Rumsfeld under forsvarsdepartementets pressebriefing, Pentagon, Arlington Virginia, Federal News Service, 11. april 2003.

AGORA NR. 4, 12

151

Agora-2012-4.book Page 152 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

Den siste bygningen på ORHAs liste over seksten steder som skulle beskyttes, var Oljedepartementet.25 Det var den eneste av bygningene som faktisk ble beskyttet.26 Kanskje okkupasjonshæren trodde at lister skulle leses opp-ned i muslimske land?

TV har fortalt oss at Irak har blitt «frigjort», og at Afghanistan er på vei til å bli et paradis for kvinner – takket være Bush og Blair, det 21. århundrets ledende feminister. I virkeligheten har Iraks infrastruktur blitt ødelagt. Befolkningen står på randen av sult. Matvarelagrene er uttømt. Og byene herjet av et fullstendig administrativt sammenbrudd. Irak presses stadig mot en ren borgerkrig mellom Sunnier og Shiaer. Og imens har Afghanistan falt tilbake til et anarki som ligner tiden før Taliban, og landets territorium er i praksis delt opp mellom fiendtlige krigsherrer.27 Helt upåvirket av dette åpnet president George W. Bush sin valgkamp for å bli gjenvalgt i 2004 med det som sannsynligvis er en av historiens korteste flyturer. Med et jagerfly landet han på hangarskipet USS Abraham Lincoln, som da lå så nær land at det ifølge hans egne talsmenn ble vanskelig å få «posisjonert det enorme skipet slik at TV-bildene skulle bli best mulig, med havet som bakgrunn og ikke kysten utenfor San Diego».28 President Bush, som aldri selv tje25 26

27

28

Martin, Vulliamy og Hinsliff, op. cit., 4.

Jf. Robert Fisk, «Americans Defend Two Untouchable Ministries From the Hordes of Looters», i The Independent (London), 14. april 2003, 7: «Likrøverne i Irak har stjålet og ødelagt alt der de har fått lov til å plyndre og brenne av amerikanerne – og en totimers kjøretur rundt i Irak viser med all mulig tydelighet hva det er amerikanerne har tenkt å beskytte. Etter dagevis med plyndringstokt og brannstiftelse, kan vi lage en kort, men talende liste. Amerikanske tropper har lent seg tilbake og sett på mens mobben har fått rasere og sette fyr på departementene for Planlegging, Utdanning, Irrigasjon, Handel, Industri, Utenrikssaker, Kultur og Informasjon. De gjorde ingenting for å hindre plyndrerne fra å ødelegge uvurderlige kulturskatter fra Iraks historie i Bagdads Arkeologiske Museum eller i museet i Mosul i Nord-Irak, eller i å plyndre tre sykehus. Amerikanerne har imidlertid plassert hundrevis av soldater i de to irakiske departementene som fortsatt er uskadet – og som forblir uskadelige, fordi tanks, panserkjøretøy og Humvee’er har blitt plassert både utenfor og inne i begge institusjoner. Og hvilke departement er det som har vist seg å være så viktige for amerikanerne? Jo, Innenriksdepartementet, selvsagt – pga. den enorme mengden med etterretningsopplysninger som ligger lagret der – og Oljedepartementet.»

Carlotta Gall, «In Afghanistan, Violence Stalls Renewal Effort», i New York Times, 26. april, 2003, A1. Se også David Rohde, «US Rebuked on Afghans in Detention», i New York Times, 8. mars, 2004, A6.

Scott Lindlaw, «Accomodating TV-friendly Presidential Visit Caused a Few Changes in Navy Carrier’s Routine», i Associated Press, 2. mai 2003.

152

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 153 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HURTIGMIKSET IMPERIEDEMOKRATI (KJØP ETT, FÅ ETT GRATIS)

nestegjorde i militæret,29 kom ut av cockpiten i utkledning – en pilotjakke fra flyvåpenet, kampstøvler, flybriller og hjelm. Mens han vinket til sine jublende soldater, erklærte han offisielt at krigen mot Irak var vunnet. Han passet på å si at det var «bare én seier i en krig mot terror … [som] fortsatt pågår».30 Det var viktig å unngå å gjøre det til en regelrett seierserklæring, fordi straks en hær har vunnet en endelig seier, blir den definert som okkupasjonsstyrke, og ifølge Genève-konvensjonen er okkupasjonsstyrker bundet av bestemte forpliktelser overfor de okkuperte, og slike forpliktelser ønsket ikke Bush-administrasjonen å bli belemret med.31 Dessuten kunne det kanskje vært praktisk å ha nok en seier i krigen mot terror i reserve, for å overbevise vaklende velgere, etter hvert som man nærmet seg valget i 2004.

Det var Herman Göring som sa at «man kan alltid få folk til å følge ledernes bud … Det eneste du behøver å gjøre, er å fortelle dem at de blir angrepet, og fordømme pasifistene fordi de mangler patriotisme og utsetter landet for fare.

Det virker i alle land.»32 Han hadde rett. Det er dødslett. Det var det Bush-regiment satset på. Forskjellen mellom valgkamp og krig, mellom demokrati og oligarki, ser ut til å bli mindre og mindre.

Det eneste forbeholdet i disse kampanjekrigene er at amerikanske liv ikke må gå tapt. Det ødelegger velgernes tillit. Men problemet med amerikanske soldater som dør i kamp, har man løst, mer eller mindre.

Under mediebriefingen før de innledet «Operation Shock and Awe», sa general Tommy Franks at «Denne krigen kommer ikke til å ligne på noen annen i historien».33 Kan hende har han rett.

Jeg er ingen militærhistoriker, men har krig noensinne blitt utkjempet på denne måten?

Etter å ha brukt «de gode kreftene» til FN-diplomatiet (økonomiske sanksjoner og våpeninspeksjoner) til å forsikre seg om at Irak var tvunget i kne – 29 30 31 32 33

Walter V. Robinson, «1-year Gap in Bush’s Guard Duty: No Record of airman at Drills in 1972–73», i Boston Globe, 23. mai 2000, A1.

David A. Sanger, «Bush Declares ’One Victory in a War on Terror’», i New York Times, 2. mai 2003.

James Harding, «Bush to Hail Triumph but Not Declare a US Victory», i Financial Times (London), 1. mai 2003, 8.

Sitert etter John R. MacArthur, «In the Psychological Struggle, Nations Wield Their Weapons of Mass Persuation», i Boston Globe, 9. mars, 2003, D12.

General Tommy Franks, i Sunday Morning, CBS, 23. mars, 2003.

AGORA NR. 4, 12

153

Agora-2012-4.book Page 154 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

befolkningen utsultet, en halv million barn døde, infrastrukturen alvorlig skadet, etter å ha sørget for at mesteparten av landets våpen var ødelagt, med en feighet uten sidestykke i verdenshistorien – sendte «Koalisjonen av villige» (bedre kjent som Koalisjonen av truede og bestukkede land) inn en invasjonshær!

Operasjon Irakisk Frihet? Jeg tror ikke det. Det lignet mer på «Operasjon la oss løpe om kapp, men tillat meg først å knuse knærne dine».

Frankrike, Tyskland og Russland, som hadde forhindret krigen i å bli godkjent i Sikkerhetsrådet, konkurrerte i å heie på amerikanerne straks invasjonen begynte. President Jacques Chirac tilbød England og USA fri tilgang til fransk luftterritorium for de angripende jagerflyene deres.34 Amerikanske militærbaser i Tyskland var i full aktivitet.35 Den tyske utenriksministeren Joschka Fischer uttrykte offentlig sitt håp om «et raskt sammenbrudd» av Saddam Husseins regime.36 Vladimir Putin gjorde det samme.37 Disse regjeringene var alle med på å rotte seg sammen for å tvinge Irak til å avvæpne, før de feigt nok styrtet av gårde og tok parti med angriperne. Bortsett fra at de håpet å få en del av krigsbyttet, håpet de at Imperiet ville respektere de oljekontraktene de hadde med Irak fra før krigen. Bare de meget naive ville ventet noe annet av gamle imperialister.

Hvis man ser bort fra litt billig moro og svevende moralske formaninger i FN under forberedelsene til krigen, så var, når alt kom til alt, solidariteten i nødens stund mellom Vestens regjeringer overveldende, på tross av motstanden fra folkeflertallet i landene deres.

Da den tyrkiske regjeringen en stund valgte å bøye seg for synet til 90 prosent av den tyrkiske befolkning, og takket nei til tilbudet om milliarder av dollar i blodpenger fra USAs regjering for å tillate bruk av tyrkisk jord under invasjo34 35

36 37

«‘Non’ Campaigner Chirac Ready to Address French», i Daily Mail (London), 20. mars 2003, 13.

Robert J. McCartney, «Germany stops short of Saying ‘I Told You So’: Opposition to War Vindicated, Officials Say», i Washington Post, 3. april 2003, A33: «Selv om Tyskland formelt sett er mot krigen, støtter de USA ved å tilby bruk at sitt luftterritorium, og særlige sikkerhetstiltak ved USAs baser i Tyskland. Offisielle talsmenn sier at Tyskland bidrar mer til krigen enn noe annet land, bortsatt fra Storbritannia.» Se også Giles Tremlett og John Hooper, «War in the Gulf: Clampdown on Returning Coffins», i The Guardian (London), 27. mars 2003, 3.

Judy Dempsey og Robert Graham, «Paris Gives First Signs of Support to Coalition», i Financial Times (London), 4. april 2003, 4.

Interfax: «Putin Wants US Victory», i Hobart Mercury (Australia), 4. april 2003.

154

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 155 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HURTIGMIKSET IMPERIEDEMOKRATI (KJØP ETT, FÅ ETT GRATIS)

nen, ble Tyrkia beskyldt for å mangle «demokratisk troverdighet».38 Ifølge en undersøkelse utført av Gallup International, oversteg ikke støtten for en krig ført «ensidig av USA og dets allierte» 11 prosent i noe europeisk land.39 Men regjeringene i England, Italia, Spania, Ungarn og andre land i Øst-Europa ble hyllet for å ha sett bort fra flertallet i befolkningen ved å støtte den ulovlige invasjonen. Det var antakelig i overensstemmelse med demokratiske prinsipper. Hva heter det? Nytt demokrati? (Som Storbritannias «New Labour»?)

Den 15. februar 2003 gikk mer enn ti millioner mennesker på fem kontinent i demonstrasjonstog mot krigen – den mest spektakulære framvisningen av offentlig moral verden har sett, og i skrikende kontrast til deres bestikkelige regjeringer.40 Mange av dere var sikkert blant demonstrantene. De – vi – ble oversett med ren forakt. Da han ble spurt om sitt syn på demonstrasjonene, sa president Bush: «Det er som å bestemme, vel, å si at jeg vil basere min politikk på oppfatningene til en fokusgruppe. En leders rolle er å la politikken være basert på sikkerhet, i dette tilfellet folkets sikkerhet.»41 Demokratiet, den moderne verdens hellige ku, er i krise. Og krisen er alvorlig. Enhver form for overgrep blir nå begått i demokratiets navn. Det har blitt et tomt ord, et vakkert skall, tømt for alt innhold og mening. Det kan forvandles til hva som helst. Demokratiet er den frie verdens hore, villig til å kle seg pent eller stygt, villig til å tilfredsstille hele smaksregisteret, tilgjengelig for bruk og misbruk til alle døgnets tider.

Inntil ganske nylig, helt opp til 80-tallet, så det ut til at demokratiet faktisk kunne lykkes i å skape en viss grad av virkelig sosial rettferdighet.

Men moderne demokratier har eksistert lenge nok til at nyliberale kapitalister har lært seg hvordan de skal undergraves. De behersker kunsten å infiltrere demokratiets institusjoner – det uavhengige rettsvesenet, den «frie» pressen, parlamentet – og omskape dem i henhold til egne interesser. Prosjektet om økonomisk globalisering har knekt koden. Frie valg, en fri presse og et uavhengig 38 39 40

41

Morton Abramowitz, «Turkey and Iraq, Act II», i Wall Street Journal, 16. januar, 2003, A12.

Noam Chomsky, Hegemony or Survival: America’s Quest for Global Dominance.

New York: Metropolitan Books 2004, 131.

Angelique Crisafis m.fl., «Millions Worldwide Rally for Peace», i The Guardian (London), 17. februar, 2003, 6 (http://www.guardian.co.uk/antiwar/story/ 0,12809,897098,00html).

Richard W. Stevenson, «Antiwar Protests Fail to Sway Bush on Plans for Iraq», i New York Times, 19. februar, 2003, A1.

AGORA NR. 4, 12

155

Agora-2012-4.book Page 156 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

rettsvesen betyr lite når det frie markedet har redusert dem til varer som selges til høystbydende.

For virkelig å forstå i hvilken grad demokratiet er under beleiring, kan det være en idé å se litt på det som foregår i noen av dagens demokratier. Verdens største: India (som jeg har skrevet en hel del om tidligere, og derfor tier om i dag). Verdens mest interessante: Sør-Afrika. Verdens mektigste: USA. Og, mest lærerikt, planene som blir laget for å introdusere verdens nyeste: Irak.

I Sør-Afrika ble et ikke-rasistisk flerpartidemokrati av parlamentarisk type introdusert i 1994, etter 300 års historie hvor et hvitt mindretall brutalt undertrykte det svarte flertallet gjennom kolonialisme og apartheid. Det var en fenomenal bragd. Allikevel hadde African National Congress (ANC) etter to år ved makten gjort et fullstendig knefall for Markedsguden. ANCs massive programmer for strukturtilpasning, privatisering og liberalisering, har bare bidratt til ytterligere å øke de avskyelige forskjellene mellom rike og fattige. Mer enn en million mennesker har mistet jobbene sine. Kommersialiseringen av grunnleggende offentlige tjenester – strømforsyning, vann og boliger – har ført til at ti millioner sørafrikanere, nesten en fjerdedel av befolkningen, har mistet vannog strømforsyningen.42 To millioner har blitt kastet ut av hjemmene sine.

Samtidig er en liten hvit minoritet, som bygger sine privilegier på århundrer med brutal utbytting, tryggere enn noen gang. De kontrollerer fortsatt jorden, landbruket, fabrikkene og landets overflod av naturressurser. For dem har overgangen fra apartheid til nyliberalisme bare så vidt laget noen krusninger på overflaten. Det er apartheid med ren samvittighet. Og det går under navnet demokrati.

Demokrati har blitt Imperiets eufemisme for nyliberal kapitalisme.

Også i landene i den første verden har demokratiets maskineri blitt effektivt sabotert. Politikere, mediefyrster, dommere, mektige næringslivslobbyer og regjeringsrepresentanter er rørt sammen i en saus av raffinerte underhåndskontakter og -avtaler, som fullstendig underminerer ordningen med sideordnete systemer som skal holde hverandre i sjakk: grunnlov, rettsvesen, parlament, administrasjon og, kanskje viktigst av alt, uavhengige medier, som sammen skal utgjøre det strukturelle grunnlaget for et parlamentarisk demokrati. Oftere og oftere ser vi at samrøret verken er subtilt eller raffinert.

Italias forhenværende statsminister Silvio Berlusconi har for eksempel kontrollerende eierskapsinteresser i ledende italienske aviser, tidsskrifter, 42

«Africa’s Engine», i The Economist, 17. januar 2004.

156

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 157 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HURTIGMIKSET IMPERIEDEMOKRATI (KJØP ETT, FÅ ETT GRATIS)

TV-kanaler og forlag. The Financial Times meldte at han kontrollerer omtrent 90 prosent av Italias TV, målt i antall seere.43 Under en rettssak hvor han var anklaget for bestikkelser, insisterte han på at han var den eneste som kunne redde Italia fra venstresiden, og klaget sin nød: «Hvor lenge må jeg fortsette å leve dette selvoppofrende livet?»44 Det lover ikke godt for de gjenstående ti prosentene av Italias TV-seere. Hva er prisen for ytringsfrihet? Ytringsfrihet for hvem?

I USA er systemet mer komplisert. Clear Channel Worldwide Incorporated er landets største eier av radiostasjoner. Selskapet driver mer enn 1200 radiokanaler, som til sammen har ni prosent av markedet.45 Den administrerende direktøren for selskapet bidro med hundretusenvis av dollar til Bushs valgkamp. Da flere hundre tusen amerikanere demonstrerte mot invasjonen av Irak, organiserte Clear Channel patriotiske «Samling for Amerika»-demonstrasjoner for krigen over hele landet.46 De brukte radiostasjonene til å reklamere for arrangementene, og sendte deretter journalister ut for å dekke dem som om de var store nyheter. Vi har gått fra en tidsalder preget av massemedial produksjon av konsensus, til produksjon av nyheter. Snart kommer medienes nyhetsredaksjoner til å slutte å late som, og begynne å ansette teaterregissører i stedet for journalister.

Etter hvert som Amerikas underholdningsindustri blir mer og mer voldelig og krigslignende, og Amerikas kriger blir mer og mer lik underholdningsindustrien, forekommer det noen interessante krysninger mellom dem. Scenografen som designet studioet til 250 000 dollar i Qatar, hvor general Tommy Franks regisserte nyhetsdekningen av «Operation Shock and Awe», har også laget scenografi for Disney, MGM og TV-programmet «Good Morning America» på ABC.47 43

44 45

46 47

Paul Betts, «Ciampi Calls for Review og Media Laws», i Financial Times (London), 24. juli 2002, 8. For en oversikt over Berlusconis eierskap, se Ketupa.net Media Profiles (http://www.ketupa.net/berlusconi1.htm).

Frank Bruni, «Berlusconi, in a Rough Week, Says Only He Can Save Italy», i New York Times, 10. mai 2003, A1.

Tim Burt, «Mays on a Charm Offensive: The Clear Channel Chief is Seeking to Answer His Group’s Critics», i Financial Times (London), 27. oktober 2003, 27. Jf. også John Dunbar og Aron Pilhofer, «Big Radio Rules in Small Markets», The Center for Public Integrity, 1. oktober 2003 (http://www.publicintegrity.org/telecom/ report.aspx?aid=63&sid=200).

Douglas Jehl, «Across Country, Thousands Gather to Back U.S. Troops and Policy», i New York Times, 24. mars 2003, B15.

Frank Rich, «Iraq Around the Clock», i New York Times, 30. mars 2003, 2:1.

AGORA NR. 4, 12

157

Agora-2012-4.book Page 158 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

Det ligger en grusom ironi i hvordan USA, som både har de ivrigste og mest høyrøstede forsvarerne av ytringsfrihetens idé, og (inntil nylig) den mest raffinerte lovgivningen konstruert for å forsvare den, så til de grader har innskrenket det rommet hvor denne friheten kan finne uttrykk. På en underlig og intrikat måte kamuflerer larmen og vreden i det juridiske og begrepsmessige forsvaret av ytringsfriheten i USA hvor raskt mulighetene for virkelig utøvelse av denne friheten brytes ned.

Den amerikanske nyhets- og underholdningsindustrien kontrolleres stort sett av noen få selskap – AOL-Time Warner, Disney, Viacom, News Corporation.48 Alle disse selskapene eier og kontrollerer TV-stasjoner, filmstudioer, plateselskaper og forlagshus. Utgangene er stengt.

Det amerikanske medieimperiet blir kontrollert av en liten klikk mennesker.

Formannen i «Federal Communications Commission» heter Michael Powell og er sønnen til tidligere utenriksminister Colin Powell. Han har framsatt forslag om ytterligere deregulering av medieindustrien, noe som vil føre til enda større konsentrasjon.49 Dette er altså verdens mektigste demokrati anno 2003; ledet av en mann som ikke ble lovlig valgt. Høyesterett forærte ham jobben. Hvilken pris har det amerikanske folk måttet betale for dette forfalskede presidentskapet?

Tre år inn i George Bushs termin har den amerikanske økonomien mistet mer enn to millioner arbeidsplasser.50 Absurde militærutgifter, støtte til næringslivet og skattemessige gavepakker til de rikeste har skapt en økonomisk krise i utdanningsvesenet. Ifølge en undersøkelse utført av «National Council of State Legislatures» var delstatenes nedskjæringer på budsjettene for offentlige tjenester, helse, sosialtjenester og utdanning 49 milliarder dollar bare i 2002. De planlegger å kutte ytterligere 25,7 milliarder i år.51 Altså 75 milliarder til sammen. I Bush sitt opprinnelige budsjett var utgiftene til krigen i Irak på 80 milliarder dollar.52 48 49

50 51 52

Bagdikian, The New Media Monopoly.

Tom Shales, «Michael Powell and the FCC: Giving Away the Marketplace of Ideas», i Washington Post, 2. juni 2003, C1; Paul Davidson og David Lieberman, «FCC Eases Rules for Media Mergers», i USA Today, 3. juni 2003, 1A. David Leonhardt, «Bush’s Record on Jobs: Risking Comparison to a Republican Ghost», i New York Times, 3. juli 2003, C1.

Robert Tanner, «Report Says State Budget Gaps Jumped by Nearly 50 Percent, with Next Year Looking Worse», i Associated Press, 5. februar 2003.

Dana Milbank og Mike Allen, «Bush to Ask Congress for $80 Billion: Estimate of War’s Cost Comes as Thousands March in Protest», i Washington Post, 23. mars 2003, A1.

158

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 159 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HURTIGMIKSET IMPERIEDEMOKRATI (KJØP ETT, FÅ ETT GRATIS)

Så hvem er det som betaler for krigen? Amerikas fattige. Det er Amerikas studenter, arbeidsledige, alenemødre, pasienter på sykehus og gamlehjem, lærere og helsearbeidere som betaler.

Og hvem er det som faktisk utkjemper krigen? Nok en gang: Amerikas fattige. De soldatene som steker i ørkensolen i Irak, er ikke de rikes barn. Bare én av alle representantene i Kongressen og Senatet har et barn som tjenestegjør i Irak.53 USAs «vervede» hær er faktisk helt avhengig av fattige hvite, svarte, latinoer og asiater på utkikk etter en måte å tjene til livets opphold og få seg en utdannelse. Føderal statistikk viser at afrikansk-amerikanere utgjør 21 prosent av de væpnede styrkene til sammen, og 29 prosent av hæren. De utgjør bare 12 prosent av befolkningen.54 Den store overrepresentasjonen av afrikansk-amerikanere i hæren og fengslene er ironisk, ikke sant? Kanskje vi skulle se litt positivt på det, og betrakte det som en effektiv form for kvotering? Nesten fire millioner amerikanere (to prosent av befolkningen) har mistet stemmeretten fordi de er straffedømte.55 Av disse er 1,4 millioner afrikansk-amerikanere, noe som betyr at 13 prosent av alle svarte i stemmeberettiget alder har mistet stemmeretten.56 Afrikansk-amerikanere nyter også godt av kvotering i døden. En studie utført av Amartya Sen, viser at afrikansk-amerikanere som gruppe har lavere forventet levealder enn en som blir født i Kina eller Kerala (der jeg kommer fra), Sri Lanka eller Costa Rica.57 Menn fra Bangladesh har større statistisk sjanse til å nå førtiårene enn afrikansk-amerikanske menn fra Harlem.58 På Martin Luther Kings fødselsdag i år, som ville ha vært hans 74-årsdag, fordømte president Bush kvoteringsprogrammet til fordel for svarte og latinoer 53

54 55

56 57

58

Sheryl Gay Stolberg, «Senators’ Sons in War: An Army of One», i New York Times, 22. mars 2003, B10. Se også David M. Halbfinger og Steven A. Holmes, «Military Mirrors a Working-Class America», i New York Times, 30. mars 2003, A1.

Darryl Fears, «Draft Bills Stirs Debate Over The Military, Race and Equity», i Washington Post, 4. februar 2003, A3.

David Cole, «Denying Felons Vote Hurts Them, Society», i USA Today, 3. februar 2000, 17A; «From Prison to the Polls», lederartikkel, Christian Science Monitor, 24. mai 2001, 10.

Jf. Cole, «Denying Felons» faktaboksen samme sted: «Not at the Ballot Box».

Kenneth J. Cooper, «In India’s Kerala, Quality of Life Is High but Opportunity is Limited», i Washington Post, 3. januar 1997, A35; Amartya Sen, Development as Freedom. Oxford University Press 1999. Jf. også Fareed Zacharia, «Beyond Money», i New York Times Book Reveiw, 28. november 1999, 14.

Linda Villarosa, «As Black Men Move Into Middle Age Dangers Rise», i New York Times, 23. september 2002, F1.

AGORA NR. 4, 12

159

Agora-2012-4.book Page 160 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

ved University of Michigan. Han kalte det «splittende», «urettferdig» og «grunnlovsstridig».59 Den vellykkede anstrengelsen for holde flest mulig svarte ute av manntallene i Florida, slik at George W. Bush kunne bli valgt, var selvsagt verken urettferdig eller grunnlovsstridig. Det kan kvotering av hvite gutter fra Yale aldri bli, går jeg ut fra.

Vi vet altså hvem som betaler for krigen. Vi vet hvem som utkjemper den.

Men hvem kommer til å tjene på den? Hvem er det som satser på å kapre kontraktene for rekonstruksjonen av Irak, anslått til å være verdt opp mot 100 milliarder dollar?60 Kan det være Amerikas fattige, arbeidsløse og syke? Kan det være alenemødrene? Eller USAs svarte og latinoer?

George Bush forsikrer oss at «Operasjon Iraks Frihet» handler om å gi Iraks olje tilbake til Iraks befolkning. Det vil si, gi Iraks olje tilbake irakerne, men via multinasjonale selskap. Som Bechtel, som Chevron, som Halliburton.

Nok en gang er det en liten, tett sirkel som knytter ledelsen i næringslivet, militæret og regjeringen sammen. Promiskuøsiteten, kryssbestøvningen er skandaløs.

Tenk over dette: Det som kalles «The Defence Policy Board», er en regjeringsoppnevnt gruppe som skal rådgi Pentagon i forsvarspolitiske spørsmål.

Medlemmene er utnevnt av forsvarsdepartementet og Donald Rumsfeld.

Møtene deres er hemmeligstemplet. Ingen informasjon er tilgjengelig for offentlig gransking.

«Centre for Public Integrity» i Washington fant ut at ni av tretti medlemmer av «The Defence Policy Board» er knyttet til selskaper som fikk kontrakter med Forsvaret i 2001 og 2002, til sammen verdt 76 milliarder dollar.61 Én av dem, den pensjonerte generalen Jack Sheehan, sitter i toppledelsen for gigantentreprenøren Bechtel.62 Riley Bechtel, styreformann i Bechtel, er medlem av presi59

60 61

62

Amy Goldstein og Dana Milbank, «Bush Joins Admissions Case Fight: U-Mich.

Use of Race Is Called ‘Divisive’», i Washington Post, 16. januar 2003, A1; James Harding, «Bush Scrambles to Bolster Civil Rights Credibility», i Financial Times (London), 21. januar 2003, 10.

Elisabeth Becker og Richard A. Oppel jr., «Bechtel Top Contender In Bidding Over Iraq», i New York Times, 29. mars 2003, B6.

André Verlöy og Daniel Politi, sammen med Aron Pilhofer: «Advisors of Influence: Nine Members of the Defence Policy Board Have Ties to Defence Contractors», Centre for Public Intergrity, 28. mars 2003 (http://www.publicintegrity.org/ report.aspx?aid_91&sid=200).

Laura Peterson, «Bechtel Group Inc.», Centre for Public Integrity (http:// www.publicintegrity.org/wow/bio.aspx?act=pro&ddlC=6).

160

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 161 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HURTIGMIKSET IMPERIEDEMOKRATI (KJØP ETT, FÅ ETT GRATIS)

dentens «Export Council».63 Tidligere utenriksminister George Schultz, som også er medlem av Bechtels styre, er formann for rådet for «The Committee for the Liberation of Iraq».64 Da New York Times spurte ham om det ikke kunne være et habilitetsproblem her, sa han: «Jeg vet ikke om Bechtel kommer til å tjene mer enn andre på dette. Men hvis det er en jobb som skal gjøres der, så er Bechtel et selskap som kan klare jobben.»65 Bechtel har fått kontrakter verdt 680 millioner dollar for å gjenoppbygge Irak.66 I følge oversikten til «Centre for Responsive Politics» bidro Bechtel med 1.3 millioner dollar til Republikanernes valgkamp i 1999–2000.67 Den lysbuen som spenner over elektrodene i dette nettet av påskudd og utflukter, og som får dem til å se ut som rene bagateller i sammenligning, er USAs antiterrorlover. Den amerikanske «Patriot Act», vedtatt 13. oktober 2001, har blitt modellen for lignende antiterrorlover verden over. Representantenes hus vedtok den med overveldende flertall (337 mot 79 stemmer). I følge New York Times sa «mange av representantene at det hadde blitt umulig å virkelig diskutere, ja til og med lese, lovene».68 «The Patriot Act» bærer bud om en æra av systematisert, automatisk overvåkning. Den gir regjeringen rett til å overvåke telefoner og datamaskiner, og spionere på folk på måter som ville vært fullstendig uakseptable for noen få år siden.69 Den gir FBI rett til innsyn i all sirkulasjon av bøker – lån, kjøp og andre registreringer fra bibliotek og bokhandler – under dekke av muligheten for at de kan være del av aktivitetene til et terroristnettverk.70 Den visker ut grensene 63 64 65 66

67 68 69 70

Peterson, op. cit.

Bob Herbert, «Spoils of War», i New York Times, 10. april 2003, A27.

Sitert i Herbert, ibid.

Karen DeYoung og Jackie Spinner, «Contract for Rebuilding of Iraq Awarded to Bechtel: US Firm 1 of 6 Invited to Bid for $680 Million Project», i Washington Post, 18. april 2003, A23. I desember 2003 ble kontrakten økt med 350 millioner til 1,03 milliarder dollar. I januar 2004 fikk Bechtel ytterligere én kontrakt, denne gang til 1,8 milliarder dollar. Se Elisabeth Douglass og John Hendren, «Bechtel Wins Another Iraq Deal», i Los Angeles Times, 7. januar 2004, C2.

Stephen J. Glain, «Bechtel Wins Pact to Help Rebuild Iraq: Closed-Bid Deal Could Total $680M», i Boston Globe, 18. april 2003, A1.

Robin Toner og Neil A. Lewis, «House Passes Terrorism Bill Much Like Senate’s, but with 5-Year Limit», i New York Times, 13. oktober 2001, B6.

Jf. Cole, Enemy Aliens, 57–69.

Evelyn Nieves, «Local Officials Rise Up to Defy the Patriot Act», i Washington Post, 21. april 2003, A1.

AGORA NR. 4, 12

161

Agora-2012-4.book Page 162 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

mellom ytringer og kriminelle handlinger, og skaper slik et rom hvor enhver sivil ulydighet kan bli til lovbrudd.

Allerede er hundrevis av mennesker fengslet på ubestemt tid som «ulovlig fiendtlig kjempende».71 (I India dreier det seg om tusenvis.72 I Israel holdes nå 5000 palestinere fengslet på denne måten.)73 De som ikke er borgere av landet, er selvsagt fullstendig rettsløse. De kan ganske enkelt «forsvinne» på samme måten som chilenerne under en annen amerikansk alliert, general Pinochet. Mer enn 1000 mennesker, mange av dem muslimer eller med bakgrunn fra Midtøsten, har blitt fengslet, noen uten tilgang til juridisk bistand.74 Bortsett fra å måtte dekke de reelle økonomiske kostnadene for krigen, betaler det amerikanske folket for disse «frigjøringskrigene» med deres egen friheter. For den vanlige amerikaner er prisen for det «nye demokratiet» i andre land at demokratiet hjemme dør.

Imens blir Irak staset opp for «frigjøring». (Eller betydde dette «liberalisering» helt fra starten?) Wall Street Journal melder at «Bush-administrasjonen har drøftet storslagne planer om å gjenskape Iraks økonomi i USAs bilde».75 Iraks grunnlov skrives på nytt. Landets handelslover, skattebestemmelser og opphavsrett blir skrevet på nytt for å omskape landet til en kapitalistisk økonomi av amerikansk type.76 71 72

73 74

75 76

Jf. Cole, Enemy Aliens.

Amnesty International, «India: Abuse of the Law in Gujarat: Muslims Detained Illegally in Ahmedabad», 6. november 2003, A1 index nr. ASA 20/029/2003 (http:// web.amnesty.org/library/Index/ENGASA200292003?open&of=ENG-IND). Se også «People’s Tribunal Highlights Misuse of POTA», i The Hindu, 18. mars 2004, og Sanghamitra Chakraborty m.fl.: «Slaves in Draconia: Ordinary Folks – Minors, Farmers, Minorities – Fall Prey to POTA for No Fault of Theirs», i Outlook India, 22. mars 2004.

Greg Myre, «Shootout in West Bank Kills an Israeli Soldier and a Palestinian», i New York Times, 13. mars 2003, A5.

Wayne Washington, «More Opposition to Detentions in Terror Probe», i Boston Globe, 13. mai 2002, A1; Tamar Lewin, «As Authorities Keep Up Immigration Arrests, Detainees Ask Why They Are Targets», i New York Times, 3. februar 2002, 1:14.

Neil King jr., «Bush Officials Draft Broad Plan For Free-Market Economy in Iraq», i Wall Street Journal, 1. mai 2003, A1.

Naomi Klein, «Iraq Is Not America’s to Sell», i The Guardian (London), 7. november 2003, 27. Jf. også Jeff Madrick, «The Economic Plan for Iraq Seems Long on Ideology, Short on Common Sense», i New York Times, 2. oktober 2003, C2.

162

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 163 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HURTIGMIKSET IMPERIEDEMOKRATI (KJØP ETT, FÅ ETT GRATIS)

Det amerikanske «Agency for International Development» har lagt kontrakter om alt mulig ut på anbud – fra veibygging til vannforsyning, lærebokdistribusjon og mobiltelefonnettverk.77 Kort tid etter at Bush junior hadde annonsert sitt ønske om at amerikanske bønder skulle skaffe mat til hele verden, utnevnte han Dan Amstutz til å lede rekonstruksjonen av Iraks jordbruk. Amstutz var tidligere en av lederne for Cargill, verdens største korneksportør, og kommentaren til Kevin Watkin i Oxfam var at «Det å sette Dan Amstutz til å lede rekonstruksjonen av landbruket i Irak, er som å sette Saddam Hussein til å lede menneskerettskommisjonen».78 De to som er innstilt til jobben som leder for Iraks oljeadministrasjon, har tidligere jobbet for Shell, BP og Fluer. Fluer har blitt saksøkt av svarte sørafrikanske arbeidere som beskylder selskapet for en voldelig utbytting av dem under apartheidtiden.79 Shell er selvsagt godt kjent for sin ødeleggelse av stammeområdene til Ogoni-folket i Nigeria.80 Den kjente ankermannen i amerikansk TV, Tom Brokaw, uttrykte seg ufrivillig fyndig om prosessen: «En av de tingene vi ikke vil gjøre», sa han, «det er å ødelegge infrastrukturen i Irak, siden vi kommer til å eie hele landet om noen få dager.»81 77

78 79

80

81

David Usborne, «US Firm Is Hired to Purge Schools of Saddam’s Doctrine», i The Independent (London), 22. april 2003, 10; Steve Johnson, «Scramble to Win the Spoils of War», i Financial Times (London), 23. april 2003, 27; Paul Richter og Edmund Sanders, «Contracts Go to Allies of Iraq’s Chalabi», i Los Angeles Times, 7. november 2003, A1.

Heather Stewart, «Iraq: After the War: Fury at Agriculture Post for US Grain Dealer», i The Guardian (London), 28. april 2003, 11.

Alan Cowell, «British Ask What a War Would Mean for Business», i New York Times, 18. mars 2003, W1; «Spoils of War», lederartikkel, San Fransisco Chronicle, 29. mars 2003, A14; Jan Hennop, «S. African Apartheid Victims File Lawsuit in US Court, Name Companies», i Agence France-Presse, 12. november 2002; Nicon Degli Innocenti, «African Workers Launch Dollars 100bn Lawsuit», i Financial Times (London), 13. oktober 2003, 9.

John Vidal, «Shell Fights as Strife Flares in Delta», i The Guardian (London), 15. september 1999, 15; Vidal, «Oil Wealth Buys Health in Country Within a Country», i The Guardian (London), 16. september 1999, 19. Se også Ike Okonta og Oronto Douglas, Where Vultures Feast: Shell, Human Rights, and Oil. New York: Verso 2003, og Al Gedicks, Resource Rebels: Native Challenges to Mining and Oil Corporations. Cambridge, MA: South End Press 2001.

Tom Brokaw i samtale med viseadmiral Dennis McGinn på NBC News Special Report: Target Iraq, NBC, 19. mars 2003.

AGORA NR. 4, 12

163

Agora-2012-4.book Page 164 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

Nå som eierskap og skjøter er ordnet opp i, er Irak klargjort for «Nytt Demokrati».

Som Lenin pleide å spørre: «Hva må gjøres?»

Vel….

Vi kan like gjerne akseptere det faktum at det ikke fins noen konvensjonell militær styrke som kan lykkes i å utfordre den amerikanske krigsmaskinen. Og terroristangrep gir bare USAs regjering etterlengtede anledninger til å stramme kvelertaket ytterligere. Hvis det kommer et nytt angrep, tar det sikkert bare noen dager før de har vedtatt en Patriot-lov II. Å argumentere mot amerikansk militær aggresjon ved å si at den bare kommer til å øke sannsynligheten for nye terroristangrep, er like nytteløst som å true med å kaste Langøre ut i tornebuskene. Dokumentet kalt «The Project for the New American Century», eller regjeringens forsøk på å stoppe rapporten fra Kongress-komiteen om 11. september, som viste at man hadde ignorert etterretningsadvarslene om angrepene,82 gjør dét åpenbart. Om man ser bort fra all poseringen deres, kunne man tro at terroristene og Bush-regimet jobbet sammen som et team. Begge gjør befolkninger ansvarlige for det regjeringene deres gjør. Begge tror på doktrinen om kollektiv skyld og kollektiv straff. Begge tjener de stort på hverandres handlinger.

Den amerikanske regjeringen har alt gitt oss full visshet om både rekkevidden og skalaen i dens evne til paranoid aggresjon. I menneskets psykologi er paranoid aggresjon vanligvis et tegn på en underliggende nervøs usikkerhet.

Det fins gode grunner til å mene at det samme gjelder for nasjoners psykologi.

Imperiet er paranoid fordi det har en myk underside.

Imperiets hjemland kan forsvares gjennom grensekontroll og atomvåpen, men økonomien er strukket ut over hele kloden. De økonomiske utpostene er åpne og sårbare. På internett vrimler det allerede med utførlige lister over britiske og amerikanske firmaer og produkter som bør boikottes. Bortsett fra de sedvanlige målene – Cola, Pepsi, McDonald’s – kan også statlige organer som US Aid, det britiske DFID, britiske og amerikanske banker, Arthur Andersen, Merrill Lynch eller American Express plutselig bli beleiret. Disse listene følges og videreutvikles av aktivister over hele verden. De kunne bli en praktisk guide 82

Bryan Bender, «Roadblocks Seen in Sept. 11 Inquiry», i Boston Globe, 9. juli 2003, A2. Jf. også John Meyer, «Terror Not a Bush Priority Before 9/11, Witness Says», i Los Angeles Times, 25. mars 2004, A1, og Edward Alden, «Tale of Intelligence Failure Above and Below», i Financial Times (London), 26. mars 2004, 2.

164

AGORA NR. 4, 12

Agora-2012-4.book Page 165 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

HURTIGMIKSET IMPERIEDEMOKRATI (KJØP ETT, FÅ ETT GRATIS)

som styrer det amorfe, men voksende sinnet på tvers av kloden. Plutselig begynner det «uunngåelige» ved den økonomiske globaliseringen å se mer unngåelig ut.

Det ville være naivt å tenke seg at vi kan kjempe mot Imperiet gjennom direkte konfrontasjon. Vår strategi må være å isolere Imperiets maskindeler og sette dem ut av drift én etter én. Intet mål er for lite. Ingen seier for ubetydelig.

Strategien om økonomiske sanksjoner, som Imperiet og dets allierte utsetter fattige land for, kunne vendes mot Imperiet selv. Vi kunne tvinge et «Folkets sanksjonsregime» på ethvert selskap som har fått oppdrag i Irak etter krigen, akkurat slik aktivister i dette landet og i resten av verden gjorde med selskap og institusjoner under Apartheid. Hver enkelt av dem burde bli navngitt, avslørt og boikottet. Kjørt konkurs. Det kunne være vår respons på «Shock and Awe»-kampanjen. Dét ville vært en storslagen begynnelse.

En annen presserende utfordring er å avsløre mediebedriftene som de styreromsbulletinene de egentlig er. Vi må skape et univers av alternativ informasjon. Vi må støtte uavhengige medier som «Democracy Now», «Alternative Radio» og «South End Press».

Kampen for å gjenerobre demokratiet kommer til å bli vanskelig. Våre friheter ble ikke gitt til oss av noen regjering. De ble tatt fra dem, av oss. Og med en gang vi oppgir dem, blir kampen for å gjenvinne dem kalt revolusjon. Det er en kamp som må føres på tvers av kontinenter og land. Den kan ikke anerkjenne nasjonale grenser, men hvis den skal lykkes, må den begynne her. I Amerika.

Den eneste institusjonen som er mektigere enn USAs regjering, er det amerikanske sivilsamfunnet. Resten av oss er borgere av slavenasjoner. Vi er på ingen måte maktesløse, men dere har nærhetens makt. Dere har tilgang til det keiserlige slott og keiserens gemakker. Imperiets erobringer utføres i deres navn, og dere har rett til å nekte. Dere kunne nekte å slåss. Nekte å flytte rakettene fra lageret til havna. Nekte å vifte med flagget. Nekte å delta i seiersparaden.

Dere har en rik motstandstradisjon. Dere trenger bare å lese Howard Zinns A People’s History of the United States for å minne dere selv på dét.83 Hundretusenvis av dere har overlevd den nådeløse propagandaen dere har vært utsatt for, og dere kjemper aktivt mot regjeringen deres. I det ultrapatrio83

Howard Zinn, A People’s History of the United States, 20th anniversary edition.

New York: Harper Collins 2000. Jf. også Anthony Arnove og Howard Zinn, Voices of a People’s History of the United States. New York: Seven Stories Press 2004.

AGORA NR. 4, 12

165

Agora-2012-4.book Page 166 Tuesday, March 19, 2013 1:11 PM

ARUNDHATI ROY

tiske klimaet som hersker i USA i dag, er det å være like modig som en hvilken som helst iraker, afghaner eller palestiner som kjemper for sitt hjemland.

Hvis dere blir med i kampen, ikke hundrevis eller tusenvis, men millioner av dere, vil resten av verden hilse dere med glede. Og dere vil få se hvor vakkert det er å være øm og forsiktig i stedet for brutal, trygg i stedet for redd. Rik på venner og ikke isolert. Elsket og ikke hatet.

Jeg liker det ikke, men jeg må si meg uenig med presidenten deres: USA er på ingen måte en stor nasjon. Men dere kunne vært et stort folk.

Historien gir dere en sjanse.

Grip dagen.

Mai 2003

Om artikkelen Først holdt som foredrag i Riverside Church, Harlem, New York den 13. mai 2003, i forbindelse med tildelingen av The Lannan Prize for Cultural Freedom i 2002. Tidligere trykket i Outlook, 17. mai 2003 og An Ordinary Person’s Guide to Empire. Penguin 2005.

Oversatt av Frode Helland

166

AGORA NR. 4, 12