Issuu on Google+


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 1 av 282)

Døden kommer til Pemberley


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 2 av 282)


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 3 av 282)

P.D. James

Døden kommer til Pemberley Oversatt av Ragnhild Eikli


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 4 av 282)

P.D. James Martingale-mordet, 1976 En upassende jobb for en kvinne, 1977 Anlegg for mord, 1977 Av samme blod, 1981 Dragning mot død, 1987 Intriger og begjær, 1989 Menneskenes barn, 1993 Arvesynd, 1994 I rettferdighetens navn, 1998 I ettertid (selvbiografi), 2000 Hellig død, 2002 Mordrommet, 2004 Fyret, 2006 Det svarte tårnet, 2007 Den siste pasienten, 2009

Oversetteren er medlem i Norsk Oversetterforening. Originalens tittel: Death Comes to Pemberley Copyright © 2011 by P.D. James Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co.(W.Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,3/11,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir Printed in ISBN 978-82-03-21783-8


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 5 av 282)

Til Joyce McLennan Min venninne og personlige assistent som har maskinkrevet mine romaner i trettifem 책r. I hengivenhet og takknemlighet


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 6 av 282)


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 7 av 282)

Innhold

Forfatterens forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

prolog

Familien bennet på Longbourn . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

første bok

Dagen før ballet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23

andre bok

Liket i skogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

61

tredje bok

Politiet på Pemberley . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

97

fjerde bok Likskuet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

137

femte bok

Rettssaken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

193

sjette bok

Gracechurch Street . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

237

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

274


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 8 av 282)


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 9 av 282)

Forfatterens forord

Jeg skylder Jane Austens skygge en unnskyldning for at jeg har latt hennes elskede Elizabeth bli innblandet i en traumatisk drapssak, ikke minst i lys av at Miss Austen gjorde det klinkende klart hva hun mente om den slags i siste kapittel av Mansfield Park: «La andre penner dvele ved skyld og elendighet. Jeg selv flykter fra slike frastøtende temaer så fort jeg kan, utålmodig som jeg er etter å la de mer eller mindre uskyldige parter gjenoppta sine behagelige liv, og så får resten klare seg uten meg.» Jeg er ikke i tvil om at hun ville ha besvart min unnskyldning med å si at dersom hun hadde ønsket å dvele ved slike frastøtende temaer, ville hun ha skrevet denne historien selv, og med bedre resultat. P.D. James, 2011


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 10 av 282)


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 11 av 282)

prolog

Familien bennet p책 Longbourn


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 12 av 282)


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 13 av 282)

Blant den kvinnelige befolkningen i Meryton var det en allment anerkjent oppfatning at Mr. og Mrs. Bennet på Longbourn hadde vært heldige med ekteskapene til fire av sine fem døtre. Meryton, en liten markedsby i Hertfordshire, er ikke blant de mest besøkte byene, for den er verken vakker eller har en interessant historie, og det eneste godset, Netherfield Park, er ikke nevnt i noen av bøkene om grevskapets prominente arkitektur, til tross for at det saktens er imponerende nok. Byen har en ballsal der det jevnlig arrangeres festligheter, men den har ikke noe teater, og de viktigste forlystelsene finner sted i private hjem, der kjedsomheten rundt middagsbordene og kortbordene, som alltid omfatter de samme menneskene, bare avløses av sladder. En familie med fem ugifte døtre vil uvegerlig tiltrekke seg naboenes medfølende bekymring, særlig når det ellers ikke finnes mange andre adspredelser, og familien Bennets situasjon var spesielt ulykksalig. Siden det ikke fantes noen mannlig arving, ville eiendommen tilfalle Mr. Bennets nevø, pastor William Collins, som i følge Mrs. Bennets yndede og høylytte klagesang kunne komme til å kaste både henne og døtrene på dør før hennes ektemann var blitt kald i sin grav. Det skal innrømmes at Mr. Collins hadde gjort det han kunne for å bøte på dette. Til en viss uleilighet for seg selv, men med samtykke fra sin formidable beskytterinne, lady Catherine de Bourgh, hadde han reist fra sitt sogn i Hunsford i Kent for å besøke familien Bennet, i den barmhjertige hensikt å velge seg en brud blant de fem døtrene. Dette forehavendet ble entusiastisk mottatt av Mrs. Bennet, men hun advarte ham om at Miss Bennet, den eldste, sannsynligvis ville inngå en forlovelse om kort tid. Hans tilbud til Elizabeth, den nest eldste og nest vakreste, var blitt 13


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 14 av 282)

resolutt avslått, og han hadde derfor sett seg tvunget til å søke større imøtekommenhet hos Elizabeths venninne, Miss Charlotte Lucas. Miss Lucas hadde takket ja til frieriet med oppløftende iver, og fremtiden til Mrs. Bennet og døtrene hennes lot til å være beseglet, og ikke til fullstendig beklagelse fra naboene. Når Mr. Bennet døde, skulle Mr. Collins innlosjere dem i det romsligste av de andre husene på eiendommen, og der ville de kunne motta åndelig trøst fra ham, og kjødelig næring fra det Mrs. Collins måtte ha til overs i sitt kjøkken, supplert med en og annen gave i form av noe vilt i jaktsesongen, eller et stykke bacon. Heldigvis hadde familien Bennet unnsluppet disse begunstigelsene. Ved utgangen av 1799 kunne Mrs. Bennet prise seg lykkelig over at hun var mor til fire gifte døtre. Det måtte riktignok innrømmes at giftermålet til Lydia, som med sine seksten år var den yngste, ikke var spesielt fordelaktig. Hun hadde stukket av sammen med løytnant George Wickham, en offiser i militstroppen som hadde vært stasjonert i Meryton, og alle regnet med at denne eskapaden ville ende på samme måte som alle slike eventyr: Hun ville bli forlatt av Wickham, bannlyst fra sitt barndomshjem, utstøtt av samfunnet, og til slutt havne i en form for fornedrelse som fine damer i all anstendighet ikke kunne snakke høyt om. Men ekteskapet var faktisk blitt inngått, og denne nyheten var først blitt meddelt av en nabo, William Goulding, som hadde ridd forbi skyssvognen til Longbourn, og da han gjorde det, hadde den nygifte Mrs. Wickham lagt hånden sin i det åpne vinduet for at han skulle se ringen. Mrs. Bennets søster, Mrs. Philips, var utrettelig opptatt med å spre sin versjon av flukteventyret, og hun fortalte at paret hadde vært på vei til Gretna Green da de hadde gjort et kort stopp i London for at Wickham skulle informere sin gudmor om den forestående vielsen, og videre at Mr. Bennet var kommet – han hadde reist dit på leting etter datteren – og at han på vegne av familien hadde foreslått at det planlagte giftermålet av praktiske årsaker heller burde inngås i London. Ingen lot seg overbevise av dette oppspinnet, men det var utbredt enighet om at Mrs. Philips’ oppfinnsomhet fortjente at de i det minste lot som om de trodde på det. George Wickham ville naturligvis aldri mer få innpass i Meryton for å forføre tjenestepikene og snyte kjøpmennene for fortjeneste, men man var enige om 14


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 15 av 282)

at dersom hans hustru skulle vise seg blant dem, skulle Mrs. Wickham bli vist den samme forsonende overbærenheten som tidligere var blitt Miss Lydia Bennet til del. Det ble spekulert i det vide og brede om hvordan det forsinkede ekteskapet var kommet i stand. Mr. Bennets gods innbrakte knappe to tusen pund i året, og det var en utbredt oppfatning at Mr. Wickham måtte ha forlangt minst fem hundre pund, samt at alle hans utestående fordringer i Meryton og andre steder skulle bli betalt før han gikk med på noe giftermål. Mrs. Bennets bror, Mr. Gardiner, måtte ha skaffet til veie pengene. Han var kjent for å være en varmhjertet mann, men han hadde sin egen familie og forventet utvilsomt at Mr. Bennet skulle betale ham tilbake. I Lucas Lodge var det stor engstelse for at svigersønnens arv ville skrumpe inn som en følge av dette, men da ingen trær ble felt, ingen jord ble solgt, ingen tjenere ble oppsagt, og slakteren ikke så ut til å vegre seg for å besørge Mrs. Bennets ukentlige bestilling, konkluderte man med at Mr. Collins og deres kjære Charlotte ikke hadde noe å frykte, og at så snart Mr. Bennet var vel og vakkert begravet, kunne Mr. Collins flytte inn på Longbourn i trygg forvissning om at godset var intakt. Den forlovelsen som ble inngått kort tid etter Lydias bryllup, den mellom Miss Bennet og Mr. Bingley på Netherfield Park, høstet imidlertid anerkjennelse. Den var ikke akkurat uventet, for Mr. Bingleys beundring for Jane hadde vært åpenbar helt fra deres første møte på en tilstelning i ballsalen. Miss Bennets skjønnhet, ynde og naive tillit til menneskenaturen, som gjorde at hun aldri sa et vondt ord om noen, sørget for at hun var godt likt av alle. Men bare noen dager etter kunngjøringen om at Mrs. Bennets eldste datter hadde inngått en forlovelse med Mr. Bingley, kunne hun innkassere en enda større triumf, og denne nyheten ble til å begynne med mottatt med vantro. Miss Elizabeth Bennet, den nest eldste datteren, skulle gifte seg med Mr. Darcy, eieren av Pemberley, et av de største godsene i Derbyshire, og det gikk rykter om at han hadde en inntekt på ti tusen pund i året. Alle i Meryton visste at Miss Lizzy ikke kunne fordra Mr. Darcy, og denne oppfatningen ble dessuten delt av alle damene og herrene som hadde vært til stede på det første ballet, da Mr. Darcy var kommet i følge med Mr. Bingley og de to søstrene 15


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 16 av 282)

hans. Ved denne anledningen hadde han i stor grad gitt uttrykk for sin stolthet og arrogante forakt for de tilstedeværende, og da hans venn Mr. Bingley hadde bedt ham om å delta i dansen, hadde han gjort det klinkende klart at ingen av damene var en verdig dansepartner for ham. Og da sir William Lucas hadde presentert ham for Elizabeth, hadde Mr. Darcy faktisk avslått å danse med henne, og etterpå hadde han sagt til Mr. Bingley at hun ikke var pen nok til å friste ham. Det ble tatt for gitt at ingen kvinne kunne finne lykken som Mrs. Darcy, for som Maria Lucas hadde påpekt: «Hvem kan vel tenke seg å måtte se på det utrivelige oppsynet ved frokostbordet resten av livet?» Det var likevel ingen grunn til å klandre Miss Elizabeth Bennet for at hun hadde inntatt en mer veloverveid og optimistisk holdning. Man kan ikke få alt her i livet, og enhver ung dame i Meryton ville vært villig til å finne seg i mer enn et utrivelig oppsyn for å gifte seg til ti tusen i året og en stilling som husfrue på Pemberley. Damene i Meryton følte seg forpliktet til å sympatisere med alle ulykkelige, og det gjorde de mer enn gjerne, og likeledes ga de gladelig sine gratulasjoner til de heldige i livet, men det fikk da være måte på, og Miss Elizabeths triumf var virkelig altfor mye av det gode. Selv om de måtte innrømme at hun saktens var pen nok og hadde vakre øyne, var det ingenting annet ved henne som kunne gjøre henne interessant for en mann som tjente ti tusen i året, og det varte ikke lenge før en klikk av de mest innflytelsesrike blant sladrebøttene hadde kokt sammen en forklaring: Miss Lizzy hadde satt seg fore å kapre Mr. Darcy fra det øyeblikket de to møttes. Og da denne strategien var blitt klarlagt, var de enige om at hun helt fra begynnelsen av hadde spilt sine kort med stor kløkt. Til tross for at Mr. Darcy hadde avslått å danse med henne på ballet, hadde han stadig kikket bort på henne og hennes venninne Charlotte, som etter mangeårig jakt på en ektefelle var særdeles våken for alle former for oppmerksomhet, og hun hadde advart Elizabeth mot å la sin åpenbare begeistring for den tiltrekkende og populære løytnant George Wickham få henne til å avfeie en mann som var ti ganger mer betydningsfull. Og så var det den gangen da Miss Bennet hadde vært invitert til middag på Netherfield: Moren hadde insistert på at hun skulle ri dit istedenfor å ta familiens vogn, og det endte med at 16


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 17 av 282)

Jane fikk en svært beleilig forkjølelse, akkurat slik Mrs. Bennet hadde planlagt, og måtte bli værende på Netherfield i flere netter. Elizabeth hadde selvsagt lagt i vei til fots for å besøke henne, og Miss Bingley hadde dermed av ren høflighet sett seg presset til å be denne høyst uvelkomne gjesten om å bli i huset til Miss Bennet ble frisk igjen. Nesten en hel uke i selskap med Mr. Darcy måtte ha gitt Elizabeth håp om at hun kunne lykkes, og hun hadde ganske sikkert utnyttet situasjonen da de ufrivillig måtte oppholde seg på samme sted. På oppfordring av de yngste Bennet-pikene hadde Mr. Bingley selv arrangert et ball på Netherfield, og ved denne anledningen hadde Mr. Darcy faktisk danset med Elizabeth. Skaren av anstandsdamer, som hadde sittet på rekke og rad på stolene langs veggen, hadde løftet lorgnettene, og i likhet med resten av selskapet hadde de mønstret paret der de danset nedover gulvet. Riktignok hadde de to ikke pratet stort, men det faktum at Mr. Darcy hadde spurt Miss Elizabeth om en dans, og at hun ikke hadde sagt nei, var mer enn nok til å vekke interesse og spekulasjoner. Elizabeths neste fremstøt hadde vært da hun tok følge med sir William Lucas og hans datter, Maria, for å reise på besøk til Mr. og Mrs. Collins i Hunsford prestegård. Vanligvis ville dette vært en invitasjon som Miss Lizzy ville ha takket nei til. Hvilken glede kunne en forstandig kvinne overhodet ha av å tilbringe seks uker i selskap med Mr. Collins? Alle visste at før han fridde og fikk sitt ja fra Miss Lucas, var det Miss Lizzy som hadde vært hans utkårede. Om ikke annet så burde hun hatt finfølelse nok til å holde seg borte fra Hunsford. Men hun hadde naturligvis vært klar over at lady Catherine de Bourgh var Mr. Collins’ nabo og beskytterinne, og at hennes nevø, Mr. Darcy, nesten helt sikkert ville oppholde seg på Rosings under hennes besøk i prestegården. Charlotte, som holdt sin mor informert om alle detaljer vedrørende sitt ekteskapelige liv, innbefattet opplysninger om hvordan det sto til med kyrne, fjærkreet og ektemannen, hadde straks skrevet og fortalt at Mr. Darcy og hans fetter, oberst Fitzwilliam, som også var gjest på Rosings, ofte kom på besøk til prestegården når Elizabeth var der, og at Mr. Darcy ved én anledning da Elizabeth var alene hjemme, var kommet på besøk uten følge av sin fetter. Mrs. Collins var overbevist om at denne utmerkelsen var et tegn på at han var 17


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 18 av 282)

i ferd med å bli forelsket, og etter hennes oppfatning ville Elizabeth gladelig ha takket ja til begge herrene dersom de hadde fridd til henne. Like fullt hadde Elizabeth reist hjem uten at noe var avgjort. Alt hadde imidlertid falt på plass da Mrs. Gardiner og mannen hennes, Mrs. Bennets bror, hadde invitert Elizabeth med på sommerferie. De skulle egentlig ha reist så langt som til Lake District, men på grunn av Mrs. Gardiners forretninger måtte turen avkortes noe, og de kunne derfor ikke reise lenger enn til Derbyshire. Det var Kitty, den fjerde i rekken av Bennetdøtrene, som hadde fortalt dette, men ingen i Meryton trodde på denne unnskyldningen. En velstående familie som hadde råd til å reise fra London til Derbyshire, kunne åpenbart ha forlenget turen til å omfatte Lake District dersom de hadde ønsket det. Det var innlysende at Mrs. Gardiner, som hadde vært innlemmet i sin nieses ekteskapsplaner, hadde valgt Derbyshire fordi Mr. Darcy skulle være på Pemberley, og Mr. og Mrs. Gardiner og Elizabeth hadde utvilsomt forhørt seg på vertshuset om når herren til Pemberley var hjemme, og de hadde endog vært på omvisning på godset da Mr. Darcy kom hjem. Mr. og Mrs. Gardiner var naturligvis blitt presentert for ham, og av ren høflighet var de alle blitt invitert til middag på Pemberley. Hadde Miss Elizabeth vært det minste i tvil om hvorvidt det var klokt å kapre Mr. Darcy, hadde hun i samme stund som hun kastet sine øyne på Pemberley, bestemt seg for å forelske seg i ham ved første passende øyeblikk. Kort tid etter var han og vennen hans, Mr. Bingley, kommet tilbake til Netherfield Park, og der hadde de ikke kastet bort tiden, men straks gått på besøk til Longbourn, og dette besøket hadde resultert i triumferende lykke for Miss Bennet og Miss Elizabeth. Til tross for at denne forlovelsen var av det blendende slaget, ble den ikke møtt med like stor glede som Janes forlovelse. Elizabeth hadde aldri vært populær, og noen av de mer oppvakte damene i Meryton hadde av og til hatt mistanke om at Miss Lizzy i sitt stille sinn lo av dem. De beskyldte henne for å være sardonisk, og selv om de ikke var helt sikre på hva dette ordet betydde, visste de at det ikke var et tiltrekkende trekk ved en kvinne, for menn mislikte det sterkt. Naboer grepet av en misunnelse som langt overgikk enhver glede over forbindelsen, trøstet seg med at Mr. Darcys stolthet og arroganse, og hans hustrus sarkastiske vidd, ville 18


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 19 av 282)

sørge for at paret kom til å leve i en begredelig ulykksalighet som selv ikke Pemberley og ti tusen i året kunne veie opp for. Til tross for at slike storslåtte brylluper nødvendigvis medførte en god del formaliteter, som at deres portretter måtte males, advokater måtte tilkalles, nye vogner og bryllupsklær måtte anskaffes, gikk det overraskende kort tid før ekteskapene mellom Miss Bennet og Mr. Bingley, og mellom Miss Elizabeth og Mr. Darcy, ble inngått i Longbourn kirke, begge på samme dag. Dagen ville ha vært den lykkeligste i Mrs. Bennets liv, hadde det ikke vært for at hun fikk et anfall av hjertebank under vielsen, avstedkommet av frykten for at Mr. Darcys fryktinngytende tante, lady Catherine de Bourgh, skulle dukke opp i kirkedøren og nedlegge forbud mot giftermålet, og det var ikke før etter den avsluttende velsignelsen at hun følte at seieren var sikret. Det er tvilsomt at Mrs. Bennet savnet sin nest eldste datter, men det er helt sikkert at hennes ektemann gjorde det. Elizabeth hadde alltid vært hans yndlingsdatter. Hun hadde arvet hans intelligens, noe av hans skarpe vidd, samt hans evne til å more seg over naboenes svakheter og selvmotsigelser, og uten hennes selskap ble Longbourn House et mer ensomt og mindre forstandig sted. Mr. Bennet var et klokt og lesende menneske, og biblioteket var hans tilfluktssted så vel som det rommet der han tilbrakte sine lykkeligste stunder. Han og Darcy fant snart ut at de likte hverandre, og deretter, som vanlig er blant venner, anså de hverandres små eiendommeligheter som tegn på den andres overlegne intellekt. Når Mr. Bennet kom på besøk til Pemberley – som regel kom han når de minst ventet det –, oppholdt han seg for det meste i biblioteket, som var et av de beste i privat eie, og det kunne være vanskelig å få ham ut derfra, selv til måltidene. Han dro ikke like ofte på besøk til Mr. og Mrs. Bingley på Highmarten, for ikke bare var Jane voldsomt opptatt av å sørge for sin ektemann og sine barns ve og vel, i en slik grad at Mr. Bennet noen ganger syntes det ble irriterende, men stedet kunne heller ikke friste med mange nye bøker eller tidsskrifter. Mr. Bingleys penger kom opprinnelig fra forretningsdrift. Han hadde ikke arvet noen boksamling fra sin familie, og hadde heller ikke tenkt på å skaffe seg en før han kjøpte Highmarten House. Både Darcy og Mr. Bennet var mer enn villige til å tilby ham sin hjelp med dette. Få beskjef19


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 20 av 282)

tigelser erhyggeligere enn å bruke en venns penger på sin egen tilfredsstillelse og til hans beste, og hvis de ved enkelte anledninger lot seg lokke til spesielt dyre innkjøp, trøstet de seg med at Bingley hadde råd til det. Bibliotekshyllene, som var tegnet etter Darcys anvisninger og godkjent av Mr. Bennet, var på ingen måte fulle ennå, men ikke desto mindre kunne Bingley kjenne stolthet ved synet av de elegante bøkene, innbundet i blankt og fint skinn som de var, og nå og da åpnet han til og med en av dem, og noen ganger, når været var for dårlig eller det ikke var den rette årstiden for jakt, fiske eller skyteøvelser, kunne man se ham sitte og lese. Mrs. Bennet hadde fulgt med sin mann på besøk til Pemberley bare to ganger. Darcy hadde vært vennlig og forekommende, men hun hadde for stor ærefrykt for sin svigersønn til at hun ønsket å gjenta opplevelsen. Elizabeth hadde mistanke om at moren hadde større glede av å underholde naboene sine med å fortelle om alt det flotte på Pemberley, så som den store og vakre hagen, det praktfulle huset, antallet tjenere og de vakkert dekkede middagsbordene, enn hun hadde av å oppholde seg der. Verken Mr. Bennet eller hans kone reiste på hyppige besøk til barnebarna. De fem døtrene var kommet som perler på en snor, og foreldrene hadde fremdeles høyst levende minner om våkenetter, skrikende unger, en barnepleierske som klaget sent og tidlig, og oppsetsige barnepiker. De foretok en tidlig inspeksjonsrunde kort tid etter fødselen av hvert barnebarn, og kunne bekrefte foreldrenes utsagn om at barnet var usedvanlig vakkert og at det allerede viste tegn på utpreget intelligens, og deretter var de såre fornøyd med å motta regelmessige rapporter om barnets fremgang. Under ballet på Netherfield, og til de to eldste døtrenes store forlegenhet, hadde Mrs. Bennet høylytt forkynt at hun regnet med at Janes ekteskap med Mr. Bingley ville føre hennes yngre døtre sammen med andre rike menn, og til alles overraskelse var det Mary som hadde oppfylt denne svært naturlige moderlige profetien. Ingen ventet at Mary skulle bli gift. Hun satt alltid med nesen i en bok, men hun leste hva som helst uten å forstå det hun leste, og hun var en ivrig pianist uten en snev av talent, og hun hadde en hang til å komme med banale utsagn blottet for visdom eller vidd. Hun hadde aldri lagt for dagen den minste interesse for det motsatte kjønn. Et ball var den reneste 20


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 21 av 282)

straff som hun holdt ut bare fordi det ga henne en anledning til å få alles oppmerksomhet når hun satte seg ved pianoet og hennes usedvanlig iherdige pedalbruk sørget for at tilhørerne ble tvunget til stillhet. Men mindre enn to år etter at Jane giftet seg, ble Mary viet til pastor Theodore Hopkins, sogneprest i det nærmeste sognet til Highmarten. Presten i Highmarten hadde vært syk, og Mr. Hopkins hadde overtatt gudstjenestene tre søndager på rad. Han var en mager, melankolsk ungkar på fremogtredve år med forkjærlighet for usedvanlig lange prekener og innfløkt teologi, og han hadde naturligvis derfor fått rykte på seg for å være en svært begavet mann, og selv om han knapt kunne sies å være rik, hadde han en romslig formuesinntekt i tillegg til den vanlige lønnen. Mary, som hadde vært gjest på Highmarten en av søndagene han prekte, ble presentert for ham av Jane etter gudstjenesten, og hun imponerte ham straks med sine komplimenter for prekenen, sin tilslutning til hans tolkning av dagens tekst, og med hyppige henvisninger til viktigheten av Fordyces prekener, og Jane, som var mest opptatt av at hun og ektemannen skulle få komme seg hjem for å spise oppskåret kjøtt og salat til søndagslunsj, inviterte ham derfor til middag dagen etter. Flere invitasjoner fulgte, og i løpet av tre måneder var Mary blitt Mrs. Theodore Hopkins. Det hadde vært like sparsomt med offentlig interesse for ekteskapet som det hadde vært pynt til bryllupet. Et fremskritt for sognet var at maten i prestegården ble merkbart bedre. Mrs. Bennet hadde oppdratt døtrene til å vite hvilken viktig rolle mat spilte for hjemlig lykke og for å kunne tiltrekke seg mannlige gjester. Menigheten håpet at prestens ønske om å komme seg raskt hjem til sin ekteskapelige lykke ville gjøre prekenene kortere, men selv om livvidden hans økte, forble prekenene de samme. De to fant seg godt til rette i hverandres selskap, bortsett fra at Mary hadde innledet samlivet med å forlange at hun måtte få et eget værelse der hun kunne sitte og lese i ro og fred. Det fikk hun ved at de omgjorde det eneste skikkelige gjesterommet til hennes private bruk, og dermed var husfreden gjenopprettet, og løsningen hadde dessuten den fordelen at det ble umulig å invitere slektninger på langvarige besøk. Høsten 1803, da både Mrs. Bingley og Mrs. Darcy kunne 21


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 22 av 282)

feire seks års lykkelig ekteskap, hadde Mrs. Bennet bare én gjenværende datter, Kitty, som de ennå ikke hadde funnet noen ektemann til. Verken Mrs. Bennet eller Kitty brydde seg stort om dette ekteskapelige nederlaget. Kitty nøt sin posisjon og den store oppmerksomheten hun fikk som eneste datter hjemme, og hun dro ofte på besøk til Jane, der hun var elsket og beundret av barna. Med alt dette syntes hun at livet aldri hadde vært bedre. Besøkene fra Wickham og Lydia var ikke akkurat god reklame for ekteskapet. De var som regel i støyende godt humør når de kom, og fikk bestandig en overstrømmende velkomst av Mrs. Bennet, som alltid var glad for å se sin yndlingsdatter. Men den gode stemningen gikk fort over i krangling, beskyldninger og en gretten klagesang fra gjestene, som jamret over egen fattigdom og over den magre støtten fra Elizabeth og Jane, og Mrs. Bennet var derfor alltid minst like glad for å ta farvel med dem som hun var for å ta imot dem ved neste besøk. Men hun trengte en datter hjemme, og Kitty, som var blitt både mye hyggeligere og mer hjelpsom etter at Lydia flyttet, gjorde virkelig nytten. I 1803 kunne man derfor fastslå at Mrs. Bennet var en så lykkelig kvinne som det var mulig for henne å være, og hun greide til og med å overvære en hel fireretters middag i nærvær av sir William og lady Lucas uten å nevne den urettferdige arvefølgen en eneste gang.


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 23 av 282)

første bok

Dagen før ballet


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 24 av 282)


T YPE-I T AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 25 av 282)

1

Klokken elleve om morgenen fredag 14. oktober 1803 satt Elizabeth Darcy ved bordet i sin salong i annen etasje på Pemberley House. Det var ikke et stort værelse, men det var svært velproporsjonert, og fra de to vinduene var det utsikt mot elven. Dette var det rommet Elizabeth hadde valgt til eget bruk, og det var innredet etter hennes ønsker, med møbler, gardiner, tepper og malerier valgt fra Pemberleys rikholdige forråd, og plassert akkurat slik hun hadde bestemt. Darcy hadde selv ledet arbeidet, og gleden Elizabeth hadde sett i sin manns ansikt da hun overtok salongen, og den velviljen alle hennes ønsker var blitt møtt med, hadde fått henne til å forstå – mer enn det overdådige huset og alt som hørte til – hvilke privilegier som var blitt henne til del som Mrs. Darcy på Pemberley. Det rommet hun likte nesten like godt som sin egen salong, var Pemberleys fantastiske bibliotek. Det var flere generasjoners verk, og nå var det hennes mann som hadde interesse og glede av å supplere det med nye skatter. Biblioteket på Longbourn hadde vært Mr. Bennets domene, og selv Elizabeth, hans yndlingsdatter, fikk komme inn der bare når hun ble invitert. Biblioteket på Pemberley var like mye hennes som Darcys, og ved hjelp av hans omtenksomme og hengivne oppmuntring hadde hun lest mer de siste seks årene enn i de femten foregående, og med større glede og innsikt, og hun hadde derved forbedret en dannelse som hun nå innså hadde vært temmelig elementær. Middagsselskapene på Pemberley kunne ikke ha vært mer forskjellige fra alle dem hun hadde overvært i Meryton, der den samme kretsen av gjester snakket om de samme ubetydelige tingene og utvekslet de samme synspunktene, og konversasjonen ble kvikket opp bare hver gang sir William Lucas erindret 25


T YPE-IT AS, 07.06.2012 ORDRE: 26421 (s . 26 av 282)

en ny fascinerende detalj fra ordensutdelingen på Det kongelige hoff. Nå var det alltid med en viss beklagelse at hun fanget blikket til de andre damene og overlot herrene til deres mannlige samtaler. Det hadde vært en åpenbaring for Elizabeth at det fantes menn som verdsatte kvinnelig intelligens. Det var dagen før lady Annes ball. Den siste timen hadde hun og husholdersken, Mrs. Reynolds, forsikret seg om at alle forberedelsene var i rute og at alt ellers gikk som planlagt, og nå var Elizabeth alene. Det første ballet hadde funnet sted da Darcy var ett år. Det ble arrangert for å feire hans mors fødselsdag, og bortsett fra i sørgetiden etter hennes manns død, hadde det vært holdt ball hvert år helt til lady Anne selv døde. Det ble alltid lagt til den første lørdagen etter fullmåne i oktober, og dagen falt alltid omtrent samtidig med Darcy og Elizabeths bryllupsdag, men denne valgte de alltid å feire stille og rolig sammen med Mr. og Mrs. Bingley, som jo hadde giftet seg på samme dato, siden de følte at det var en for privat og dyrebar dag til at den skulle feires med stor ståhei i all offentlighet. Etter Elizabeths ønske skulle høstballet fremdeles bære lady Annes navn, og det ble ansett for å være årets viktigste sosiale begivenhet i grevskapet. Mr. Darcy hadde ytret en viss bekymring for at det kanskje ikke var det beste året for et ball, ettersom den ventede krigen mot Frankrike allerede var erklært, og det i den sørlige delen av landet var en stigende frykt for at Bonaparte kunne invadere når som helst. Avlingene hadde dessuten vært dårlige, med alle de følger det hadde for livet på landet. Mange av de mest velstående herrene gløttet bekymret opp fra regnskapsbøkene, og var tilbøyelige til å mene at det ikke burde arrangeres noe ball dette året, men den slags utsagn ble møtt av stor bestyrtelse fra konene deres, og vissheten om at de ellers ville måtte holde ut minst to måneders hjemlig ufred, gjorde at de til slutt samstemmig erklærte at ingenting høynet moralen bedre enn en porsjon harmløs moro. De var dessuten skjønt enige om at gleden utvilsomt ville bli stor i Paris, og at folk i denne uopplyste byen sikkert ville fatte nytt mot dersom de skulle få nyss om at ballet på Pemberley var blitt avlyst. Ute på landet er det sparsomt med underholdning og festlig lag, og det vil derfor alltid være knyttet interesse til det sosiale livet som følger med et stort gods – i alle fall blant de av na26


PD_James_Doeden_kommer_til_Pemberley