Bibelstudier 2024 4

for sabbatsskolen

4. kvartal, 2024

TEMAER I JOHANNESEVANGELIET Bibelstudier

AV E. EDWARD ZINKE OG THOMAS SHEPHERD

UTGITT AV

SYVENDEDAGS ADVENTISTKIRKENS

SABBATSSKOLEAVDELING

Norsk Bokforlag, Røyse

UTARBEIDELSE

Utarbeidelsen av bibelstudiene ledes av en komité med medlemmer fra verdensfeltet. Komiteens medlemmer er rådgivende redaktører, og de studiene som utgis hvert kvartal, gjenspeiler komiteens synspunkter og representerer ikke bare eller nødvendigvis forfatterens hensikter.

HENVISNINGER

Der forfatternavn ikke er oppgitt, men bare tittelen på en bok eller en artikkel, er henvisningen til en av Ellen G. Whites skrifter. Der en norsk oversettelse foreligger, er henvisningen til denne, men i parentes står også henvisningen til den engelske originalen, med standard forkortelse for tittelen, for eksempel: AA står for Acts of the Apostles.

BIBELOVERSETTELSER

Der intet er sagt om versjon, er Bibelselskapets oversettelse av 2011 brukt. I noen tilfeller er tidligere versjoner av Bibelselskapets oversettelse brukt (1930, 1978, 1985). Der ingen av Bibelselskapets bibeloversettelser støtter forfatterens poeng, har vi oversatt etter forfatterens versjon og merket det med versjonens alminnelige forkortelse, f.eks. NKJV for New King James Version.

Originalens tittel: Themes in the Gospel of John Studieforfatter dette kvartal: Edward Zinke og Thomas Shepherd Redaktør: Clifford R. Goldstein ( goldsteinc@gc.adventist.org)

Oversettelse: Egil Fredheim (egilfredheim@gmail.com)

Illustrasjoner: Lars Justinen Sats: Norsk Bokforlag, Røyse 2024 Trykk: X-IDE AS

Copyright © Norsk Bokforlag

BIBELSTUDIER utgis kvartalsvis, og kan abonneres på ved å ta kontakt med Norsk Bokforlag. Telefon: 32 16 15 60 • E-post: ordre@norskbokforlag.no • Internett: www.norbok.no

En kort introduksjon til dette bibelstudieheftet

Vi adventister tror at Bibelen er en helt spesiell bok. Eller rettere sagt er den en samling bøker, et bibliotek på 66 bøker, skrevet av ca 40 forskjellige forfattere, og blitt til over en periode på opp mot 1000 år. Til sammen utgjør Bibelen en fascinerende og medrivende fortelling om menneskeheten. Den forteller oss at vi er fordi Gud har skapt oss. Han har satt oss i verden for å fylle den med Guds visdom, skjønnhet og kjærlighet. Vi skal få verden og menneskesamfunnene til å blomstre, på vegne av han, slik han planla. All bibelsk etikk handler grunnleggende om det. Hver for seg er de ulike bøkene vitnesbyrd om at Gud finner og har møtt ulike mennesker på ulike måter opp gjennom historien. Bibelen inneholder fortellinger om mennesker «under samme kår som vi» (Jak 5,17), som gjorde feil, men som også gjorde store ting for Gud og mennesker. Det er alltid noen der som hadde en erfaring som ligner på vår. Paulus, en av urmenighetens viktigste ledere, skriver at alt er skrevet ned «til rettledning for oss» (1 Kor 10,11). Men framfor alt, er Bibelen skrevet for at vi skal være «fullt utrustet til all god gjerning» (2 Tim 3,17). Derfor studerer vi Bibelen for å bli bedre mennesker.

Dette kvartalet vil vi se på tretten temaer i Johannes’ evangelium. Fra oldkirken av, særlig hos Ireneus, var det disippelen Johannes som ble regnet som forfatteren. Det passer bra med at flere detaljer i teksten tyder på at kilden for evangeliet er et øyenvitne (som f.eks. visste at de slapp opp for vin i bryllupet i Kana, eller at Johannes kom før Peter, da Johannes og Peter løp om kapp til graven). Johannes’ evangelium er på flere områder annerledes enn de tre andre, og det er gode grunner til å tro at det er forfattet og/eller sammenstilt senere enn de. Kanskje mot slutten av det første århundret. Noen forskere har argumentert for at det er så annerledes at det ikke kan være skrevet av en av Jesu disipler. En rimelig forklaring på forskjelligheten, er at Johannes visste om, forutsatte og bygde videre på de andre evangeliene. Der de synoptiske evangeliene nøyer seg med å fortelle om hva Jesus sa og gjorde, reflekterer Johannes mer over hva alt sammen kunne bety. Bl.a. fordi Johannes ofte stopper opp og forklarer en del intern-jødiske detaljer, tror vi at han hadde et ikke-jødisk publikum. Johannes bruker også begreper fra kulturen i sin egen samtid for å forklare Jesus. F.eks. bruker han begrepet «logos» om Jesus. I gresk filosofi var «logos» den underliggende fornuften verden ble skapt etter, slik at verden ble kosmos og ikke kaos. Måtte dette kvartalet inspirere oss til å fortsette Johannes’ tradisjon med å formidle Jesus inn i vår egen tid og kultur. Godt studium!

Har du spørsmål? Ta gjerne kontakt med sabbatsskoleavdelingen i Adventistkirken. Du kan skrive til vidar.hovden@adventist.no

REDAKTØRENS FORORD

Temaer i Johannesevangeliet

Det persiske teppet i en butikk i Teheran i Iran forestilte en eldgammel sveitsisk skog med fjell, en foss, en turkis innsjø, skogkledde åser og en vidstrakt blå himmel spekket med skyer. Man kunne ha fordypet seg i detaljene: antall knuter per kvadratcentimeter, stoffet teppet var laget av, hvilke fargestoffer som var brukt – alt det som utgjorde teppet.

Eller man kunne ha lagt vekt på de fengslende teknikkene og temaene som gjorde teppet så vakkert: himmelen som speiler seg i vannet, snøen på fjellet, den grønne skogen og den dypgrønne mosen. Teppets temaer gikk inn i hverandre i et mesterlig samspill som uttrykte skjønnheten på et fredfylt sted i Alpene.

Dette kvartalet skal vi se på et mesterverk. Det er ikke resultatet av en pensel på et lerret, et pent innrammet fotografi eller et nydelig vevd teppe. Det er Guds ord, slik det er kunstnerisk uttrykt i Johannesevangeliet.

Ord skaper mening i sin sammenheng. Skal vi forstå hva Skriften vil si oss, må den ses i sammenheng – de nærmeste setningene, kapitlene og avsnittene, og Bibelens totale budskap. Og fordi Bibelen er inspirert av Den hellige ånd, må de enkelte delene ses i lys av helheten.

Dette kvartalet vil vi prøve å forstå budskapet i Johannesevangeliet. Det er unikt blant de fire evangeliene, for det gjengir ofte samtaler mellom Jesus og én eller to personer – som Natanael, Nikodemus, kvinnen ved brønnen, den lamme ved Betesdadammen, mannen som ble født blind, Lasarus og søstrene hans, Pilatus, Peter eller Tomas. Mye av dette finnes bare hos Johannes.

Johannesevangeliet er Guds ord til oss gjennom apostelen. Slik som hele Bibelen, er evangeliet blitt til etter Guds vilje, ikke etter menneskers vilje. Johannes var et villig redskap som Den hellige ånd brukte til å formidle mange viktige temaer: Ordet (logos), lys, brød, vann, Den hellige ånd, enhet, tegn, vitnesbyrd og profetier. Disse temaene forsterker og belyser hverandre gjennom hele evangeliet.

Bibelstudier tar ofte for seg betydningen av et ord eller et lite avsnitt. Vi sjekker ordets betydning. Vi undersøker grammatikken, sammenhengen, den historiske bakgrunnen, og – for å bruke sammenligningen med teppet – vi henger oss opp i antall knuter per kvadratcentimeter, stoffet, fargestoffet og baksiden. Alt dette er viktig.

Men detaljene må ikke få oss til å glemme helheten. For slik det persiske teppet kan føre oss til det vakre alpelandskapet, kan Johannesevangeliet føre oss tilbake til Jesu Kristi liv og gjerning, som gir evig liv. Detaljene skal vise oss det store bildet, og hos Johannes er det store bildet en guddommelig inspirert åpenbaring av Jesus, vår Herre og Frelser.

E. Edward Zinke er tidligere nestleder for Biblical Research Institute i syvendedagsadventistenes verdensforbund.

Thomas Shepherd er forskningsprofessor i NT ved Andrews University, der han har undervist siden 2008.

Messias

Av Jerry D. Thomas

For mer enn hundre år siden skrev Ellen G. White The Desire of Ages, en klassisk bok om Jesu liv, som har vært en kilde til inspirasjon og innsikt for millioner av lesere overalt. Forfatteren Jerry D. Thomas har lenge ønsket å gjøre denne store fortellingen mer tilgjengelig for dagens mennesker, og resultatet er Messias. Hans tilpasning av teksten gjør bokens budskap enda mer fantastisk, og enklere å forstå.

Jesu undervisning, de mange fortellingene og lignelsene som grep enkle landsens folk i Galilea, kan også berøre våre hjerter. Som sin forgjenger kan også denne boken sette sitt preg på de neste generasjoner. For den løfter opp gudmennesket som var trofast mot løftet og forandret verden. Kom og møt MESSIAS.

BESTILLES PÅ WWW.NORBOK.NO ELLER HOS NORSK BOKFORLAG: E-post: ordre@norskbokforlag.no / Tlf. 32 16 15 60

LESETIPS

Ønsker du å lære mer om temaet dette kvartalet har vi følgende tilleggsmateriale som du kan få kjøpt på engelsk:

Adult Teacher’s Quarterly

Dette er den tradisjonelle engelske leksehjelpen for bibelstudier, med mye ekstra informasjon, flere henvisninger og utfyllende spørsmål som du kan bruke i gjennomgåelsen. http://sspm.gc.adventist.org

Bible Study Guide

Det engelske bibelstudieheftet. 1. og 2. kvartal er i et hefte og 3. og 4. kvartal i et hefte. Det er forlaget i England som deler inn materialet slik.

E. G. White Notes

Dette heftet kommer også ut kvartalsvis og er en samling med Ellen G. Whitesitater og henvisninger som er av betydning for temaet.

Companion Book

Hvert kvartal kommer det ut en bok som består av 13 kapitler (1 for hver uke) med mange gode tanker rundt de samme temaene som bibelstudiet tar opp. Boken er uavhengig av studieheftet, men kan også være et fint tillegg til det.

Collegiate Quarterly

Dette er en ungdomsversjon med kommentarer og henvisninger som passer til tenåringer/ungdommer/studenter. Det er mye brukt på universitetene, hvor studentene forstår og kan snakke engelsk.

Andre interessante internettadresser: www.ssnet.org www.GoBible.org

Den raskeste måten å bestille heftene på er via internett: www.adventistbookcenter.com

Du kan også bestille hos Norsk Bokforlag, Postboks 103, 3529 RØYSE Tlf. 32 16 15 60, faks 32 16 15 51 eller epost: ordre@norskbokforlag.no

Tegn viser vei

Bakgrunnsstoff:

Joh 2,1–11; Joh 4,46–54; Joh 5,1–16; Mark 3,22.23; Matt 12,9–14; Joh 5,16–47.

Minnevers:

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn (Joh 20,30.31).

Hvorfor skrev Johannes sitt evangelium? Ville han fremheve Jesu mirakler? Eller ville han vektlegge noen av Jesu lærepunkter? Hvorfor skrev han det han gjorde? Ved Den hellige ånds kraft og hjelp forklarer han hvorfor. Han sier at selv om mye mer kunne vært skrevet om Jesu liv (Joh 21,25), har han skrevet de historiene som er tatt med for «for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn » (Joh 20,31).

Denne uken skal vi se på noen av Jesu første mirakler – fra da han gjorde vann til vin i et bryllup til da han gjorde en syk gutt frisk og helbredet mannen ved Betesda-dammen.

Johannes kaller det «tegn ». Da mener han en mirakuløs hendelse som peker mot en dypere virkelighet: Jesus som Messias. I alle disse historiene ser vi mennesker som reagerte i tro. Og deres eksempel oppmuntrer oss til å gjøre det samme.

BRYLLUPET I KANA

Les Joh 2,1–11. Hvilket tegn gjorde Jesus i Kana, og hvordan hjalp det disiplene til tro på ham?

Da disiplene fikk se Jesus forvandle vann til vin, styrket det deres beslutning om å følge Jesus. Det måtte da være et tegn på at han var sendt av Gud (de var nok ikke klare til å innse at han var Gud ennå).

Moses hadde vært israelittenes leder og ført Israel ut av Egypt med mange «tegn og under » (5 Mos 6,22; 5 Mos 26,8). Det var ham Gud brukte til å befri Israel fra egypterne. (På sett og vis var han deres «frelser »).

Gjennom Moses profeterte Gud at det skulle komme en profet som var lik ham. Gud ba Israel høre på ham (5 Mos 18,15; Matt 17,5; Apg 7,37). Denne «profeten » var Jesus, og i Johannes 2 utførte Jesus sitt første tegn, som i seg selv pekte tilbake på israelittenes utfrielse fra Egypt.

Nilen var en viktig ressurs og en guddom for egypterne. En av plagene var rettet mot elven – vannet ble til blod. I Kana utførte Jesus et lignende mirakel, men i stedet for å la vann bli til blod, forvandlet han det til vin.

Vannet kom fra seks vannkrukker som ble brukt til renselse i jødiske ritualer, og miraklet ble dermed knyttet enda tettere til Bibelens tema om frelse. Ved å fortelle om hendelsen der vann ble til vin, og dermed vise tilbake til utvandringen, pekte Johannes på Jesus som vår frelser.

Hva syntes kjøkemesteren om drikken Jesus kom med? Han ble overrasket over dens kvalitet og at de hadde spart det beste til slutt, for han visste ikke Jesus hadde gjort et mirakel.

Det greske begrepet oinos brukes både om fersk og gjæret druesaft (se The Seventh-day Adventist Bible Dictionary, s. 1177). Ifølge Ellen White var saften som ble produsert ved miraklet, ikke alkoholholdig (se «Jesu første mirakel» i Slektenes håp, s. 102). De som visste hva som hadde skjedd, var sikkert forbløffet.

Hvorfor tror du på Jesus? (Vi har jo mange grunner til det, ikke sant?)

DET ANDRE TEGNET I GALILEA

Jesus gjorde mirakler som hjalp folk til å tro på ham. Johannes nedtegnet dem slik at andre også skulle tro på Jesus.

Les Joh 4,46–54. Hvorfor viser forfatteren tilbake til mirakelet ved bryllupsfesten?

Når Johannes forteller om det andre tegnet i Galilea, peker han tilbake på det første tegnet som Jesus gjorde i bryllupet i Kana. Det er som om han sier: «De tegnene Jesus gjorde, vil hjelpe dere å se hvem han er ». Så tilføyer han: «Dette var Jesu andre tegn, som han gjorde da han kom fra Judea til Galilea» (Joh 4,54).

Jesu svar på embetsmannens bønn kan virke hardt. Men mannen hadde gjort sønnens helbredelse til betingelsen for å tro på Jesus. Jesus leste hjertet hans og fant den åndelige sykdommen som var mer alvorlig enn sønnens livstruende sykdom. Plutselig innså mannen at hans åndelige fattigdom kunne koste sønnen livet.

Det er viktig å forstå at mirakler i seg selv ikke beviste at Jesus var Messias. Andre har utført mirakler. Noen var sanne profeter, andre falske. Mirakler viser bare at det overnaturlige finnes; de beviser ikke at det er Gud som står bak. (Satan kan utføre «mirakler », hvis vi med ordet «mirakler » mener overnaturlige handlinger).

Den fortvilte mannen overga seg til Jesu barmhjertighet og bønnfalt ham om å helbrede sønnen sin. Jesus beroliget ham: «Gå hjem, sønnen din lever!» (Joh 4,50). Verbet står i presens på gresk. Det kalles «presens futurum » når en fremtidig hendelse omtales like sikkert som om den allerede har skjedd. Mannen skyndte seg ikke hjem, men trodde Jesus og kom hjem neste dag – og fikk vite at feberen hadde gitt seg akkurat da Jesus sa disse ordene.

Dette er jo en mektig grunn til å tro på Jesus!

Hva må vi se etter før vi tar det for gitt at et bestemt mirakel kommer fra Gud?

MIRAKLET VED

BETESDA-DAMMEN

Det neste tegnet i Johannes’ beretning fant sted ved Betesda-dammen (Joh 5,1–9). Folk trodde en engel skapte bevegelse i vannet og at den første syke som gikk ned i vannet, ville bli helbredet. Derfor var det fullt av folk i buegangene ved dammen som håpet å bli helbredet neste gang det skjedde. Jesus dro til Jerusalem, og ved dammen så han dem som ventet.

For et syn de må ha vært, alle de syke som ventet og ventet på en helbredelse i vannet som helt sikkert ikke ville komme. For en mulighet for Jesus!

Les Joh 5,1–9. Alle ved dammen ville jo bli friske, så hvorfor spurte Jesus den lamme om han ville helbredes (Joh 5,6)?

Når man har vært syk lenge, blir sykdommen hverdagen, og så rart det enn kan virke, kan det virke litt skremmende å legge lidelsen bak seg. I svaret gir mannen uttrykk for at han ønsker helbredelse. Problemet er bare at han søker den på feil sted – mens den som har skapt menneskets ben, står foran ham. Mannen visste ikke hvem som snakket til ham, men etter helbredelsen begynte han kanskje å forstå at Jesus virkelig var noe for seg selv.

«Jesus forlanger ikke at den syke skal tro på ham. Han sier: ‘Stå opp, ta båren din og gå!’ Men mannens tro griper fatt i dette. Hver nerve og muskel sitrer av nytt liv, og de syke beina rører seg. Uten å stille spørsmål, setter han sin vilje inn på å følge Kristi befaling, og alle musklene reagerer. Han reiser seg og oppdager at han kan gå fritt omkring. Jesus hadde ikke garantert ham Guds hjelp. Mannen kunne ha tillat seg å tvile og kanskje ha gått glipp av sin eneste sjanse til å bli frisk. Men han trodde Jesu ord, og kreftene kom da han handlet deretter.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 141.

Senere møtte Jesus mannen ved tempelet og sa: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg» (Joh 5,14). Hva har sykdom med synd å gjøre? Hvorfor må vi forstå at ikke all sykdom er et resultat av bestemte synder i vårt liv?

HARDE HJERTER

Tegn, under og mirakler beviser ikke i seg selv at noe er fra Gud. Men når de er fra Gud, er det farlig å avvise dem.

Les Joh 5,10–16. Hva kan vi lære av de religiøse ledernes hardhet overfor Jesus og miraklet han nettopp hadde utført?

Da Jesus ga seg til kjenne for han som var helbredet, gikk mannen straks og fortalte de religiøse lederne at det var Jesus. Man skulle tro at de ville lovprise Gud, men «Fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham » (Joh 5,16).

Det var bare lov å helbrede på sabbaten i nødstilfeller. Mannen hadde vært ufør i 38 år, så det var ingen nødsituasjon. Og hvorfor var det da nødvendig å få ham til å ta opp sengen? Man skulle tro at en som hadde makt fra Gud til å gjøre et slikt mirakel, også visste om det var lov å bære en matte hjem på sabbaten. Jesus ville tydeligvis vise dem dypere bibelske sannheter enn de menneskeskapte reglene og forskriftene som i noen tilfeller hadde hemmet sann tro.

Hva sier følgende fortellinger om hvor åndelig harde folk kan bli, uansett bevis? (Joh 9,1–16; Mark 3,22.23; Matt 12,9–14).

Hvordan kunne de religiøse lederne være så blinde? Trolig på grunn av deres fordervede hjerter, troen på at Messias skulle utfri dem fra Roma, deres maktbegjær og manglende overgivelse til Gud. Alt dette fikk dem til å avvise sannheten som sto der rett foran dem.

Les Joh 5,38–42. Hva var Jesu advarsel? Hva kan vi lære av dette? Altså, hva kan gjøre oss blinde for de sannhetene vi må kjenne til og anvende i vårt eget liv?

JESU PÅSTANDER

Miraklet ved Betesda-dammen var en god anledning for Johannes til å vise hvem Jesus er. Johannes bruker ni vers på å beskrive miraklet og cirka 40 vers (se nedenfor) på å beskrive den som utførte miraklet.

Les Joh 5,16–18. Hvorfor ble Jesus forfulgt for det han gjorde på sabbaten?

Joh 5,18 kan virke foruroligende fordi det synes å si at Jesus brøt sabbaten. Men ser vi nærmere på Joh 5,16–18, ser vi at Jesus sier at hans «arbeid » på sabbaten er i tråd med hans forhold til Faderen. Gud slutter ikke å understøtte universet på sabbaten. Derfor var det Jesus gjorde på sabbaten, en del av hans krav på å være Gud. De religiøse lederne forfulgte ham fordi han angivelig brøt sabbaten og påsto at han var på lik linje med Gud.

Les Joh 5,19–47. Hva sa Jesus for å hjelpe lederne å se hvem han virkelig er, og som ble bekreftet av det miraklet han nettopp hadde gjort?

Jesus forsvarer sine handlinger i tre trinn. Først peker han på sitt nære forhold til Faderen (Joh 5,19–30). Jesus sier at han og Faderen handler i samklang og at han har makt til både å dømme og vekke opp de døde (Joh 5,25–30).

For det andre innkaller Jesus fire «vitner » til sitt forsvar – døperen Johannes (Joh 5,31–35), de miraklene Jesus gjør (Joh 5,36), Faderen (Joh 5,37.38) og Skriftene (Joh 5,39). Hvert av disse «vitnene» taler til fordel for Jesus.

I Johannes 5,40–47 stiller Jesus til slutt anklagerne overfor deres egen fordømmelse og viser kontrasten mellom sin tjeneste og deres selvopptatthet. Han sier at fordømmelsen vil komme fra Moses (Joh 5,45–47), han de har satt sitt håp til.

Hvordan kan vi unngå å gå i den fellen at vi tror på Gud og sågar har de riktige lærepunktene, men ikke overgir oss fullt og helt til Kristus? Ta med svaret til samtalen på sabbaten.

VIDERE LESNING:

«Jesus hadde ikke garantert ham Guds hjelp. Mannen kunne ha tillat seg å tvile og kanskje gått glipp av sin eneste sjanse til å bli frisk. Men han trodde Jesu ord, og kreftene kom da han handlet deretter.

Den samme troen kan gi oss åndelig legedom. Synden har skilt oss fra livet i Gud. Sjelen er lammet. I egen kraft har vi like små forutsetninger for å leve et hellig liv som den kraftløse mannen hadde for å gå. … De som kjemper og er motløse, må se opp. Kristus bøyer seg ned over dem som han har kjøpt med sitt blod. Ømt og medfølende spør han: ‘Vil du bli frisk?’ Han sier at du skal stå opp til sunnhet og fred. Vent ikke til du føler at du er blitt frisk. Ta ham på ordet, så vil det skje! Sett inn viljen din på Kristi side, bestem deg for å tjene ham! Når du tar ham på ordet, får du kraft. Uansett hvilken ond vane du har: Kristus både kan og vil sette deg fri fra inngrodde lidenskaper som lenkebinder kropp og sjel. Han vil gi liv til dem som er ‘døde på grunn av misgjerningene og syndene deres’. Han vil sette fri dem som er bundet av svakhet, ulykke og syndens lenker.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 141. «Jesus avviste anklagen om gudsbespottelse. Han sa: Jeg har rett til å gjøre det som dere anklager meg for, ettersom jeg er Guds Sønn og ett med ham av natur, vilje og forsett.» – Slektenes håp, s. 146.

Spørsmål til samtale:

1. Tenk over ukens lesning. Troen var nøkkelen til disse helbredelsene. Lederne avslørte derimot hvor farlig tvil og vantro er. Hvorfor må vi ikke forveksle det å ha spørsmål (det har vi alle) med å tvile? Hvorfor er det ikke det samme, og hvorfor er det viktig å vite forskjellen?

2. Se på torsdagens siste spørsmål. Hvorfor må vi være på vakt mot denne faren? Enda så viktig hviledagen og de dødes tilstand er – hvorfor kan ikke det frelse oss? Hva frelser oss, og hvordan?

3. Se på Joh 5,47. Hva med dem som f.eks. sier at syndfloden ikke var verdensomspennende, eller at skapelsen ikke skjedde på seks kalenderdager? Gjør de akkurat det Jesus advarte mot her?

5. oktober

TUNG STEMNING I EN LEIRHYTTE

Av Andrew McChesney

Dethvilte en uhyggelig tung stemning i den røde trehytta da åtte jenter fra Alaskas urbefolkning gjorde seg klare til å legge seg den første kvelden på Camp Polaris, en sommerleir for syvendedagsadventister sørvest i Alaska. Alle jentene følte det. Også hyttens to veiledere kjente det. Det var en intens følelse av ondskap og skade.

Den ene rådgiveren, 21 år gamle Rachel, var fysisk utmattet, men fikk ikke sove. Hun følte at onde engler var mer til stede enn vanlig. Hun tenkte på de åtte tenåringene i hytta si. Mange av dem hadde blitt mishandlet, drev med selvskading og slet med narkotika. Onkelen til en av jentene var sjaman.

Rachel sto opp og fyrte opp i en liten svart ovn. Selv i august var sommerkveldene i Alaska kjølige. Hun begynte å synge om Jesus. Hun var sjenert av natur og likte ikke å synge, spesielt ikke alene. Men sangen sprang fra leppene hennes. Mens hun sang, besøkte Rachel hver køyeseng og ba sammen med hver enkelt jente. Til slutt sovnet jentene.

Etter det sang Rachel hver kveld og ba sammen med jentene.

En kveld da hun gikk runden, spurte hun en jente om hun hadde noen bønneønsker. «Ja, jeg vil be om å få være trygg og beskyttet», sa jenta.

«Trygg fra hva da?» spurte Rachel.

Jenta fortalte at noen hadde tatt tak i nakken hennes i mørket kvelden før. Mens hun kjempet for å puste, kom et sterkt lys til syne, og det usynlige vesenet slapp taket. I det sterke lyset sto en engel, og han sa: «Ikke vær redd». Freden senket seg umiddelbart over jenta. Hun sovnet og hadde ikke nevnt hendelsen for noen før hun snakket med Rakel.

Etter at Rachel hadde bedt sammen med henne, ble jenta mer interessert i Jesus resten av tiden på leiren. Hun var en stille jente som ikke sa så mye. Men det var tydelig at et frø var plantet i hjertet hennes.

Rachel var henrykt da jenta kom tilbake til leiren for å få opplæring som stabsmedlem noen år senere.

Rachel Carle, som nå underviser på en adventistskole i Sitka i Alaska, jobber fortsatt som frivillig på Camp Polaris, stedet der hun som ung leirleder ble vitne til den store striden mellom det gode og det onde.

«Arbeidet i Polaris har vist meg at det finnes mennesker i USA som ikke kjenner Jesus», sier hun. «Å jobbe på denne leiren var grunnen til at jeg bestemte meg for å bli lærer i Alaska».

Takk for sabbatsofferet for 2015 som bidro til å reparere og utvide Camp Polaris slik at flere barn kan delta. En del av dette kvartalets sabbatsoffer vil bidra til å åpne et innflytelsessenter i adventistkirken i Bethel i Alaska. Bethel-menigheten sender hvert år lokale barn til Camp Polaris.

Tegn på guddom

Bakgrunnsstoff:

Joh 6,1–15, Jes 53,4–6, 1 Kor 5,7, Joh 6,26–36, Joh 9,1–41, 1 Kor 1,26–29, Joh 11.

Minnevers:

Jesus sier til henne: « Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25.26).

Bibelen er tydelig på at Jesus Kristus er Guds evige Sønn, ett med Faderen, uendelig og uskapt. Det er Jesus som har skapt alt som er skapt (Joh 1,1–3). Derfor har Jesus alltid vært til; det har aldri vært noen tid da han ikke var til. Selv om Jesus kom til vår verden og ble menneske, beholdt han sin guddommelighet, og på bestemte tidspunkter sa og gjorde han ting som avslørte dette.

Denne sannheten var viktig for Johannes, og når han fortalte om noen av Jesu mirakler, brukte han dem for å peke på Kristi guddom. Jesus sa ikke bare ting som avslørte hans guddommelighet, han fulgte opp ordene med gjerninger som synliggjorde at han var Gud.

Denne uken skal vi se på tre av Jesu største tegn på sin guddom. Det påfallende er at det i alle tilfellene var noen som ikke trodde på miraklet eller forsto dets betydning. For noen ble det en tid da de vendte seg bort fra Jesus, andre ble stadig mer blinde og atter andre planla Jesu død. Men for andre igjen ble det en anledning til å tro at Jesus var Messias.

MAT TIL FEM TUSEN

I Joh 6,4.5 understreker apostelen at Jesus mettet de fem tusen i nærheten av påskehøytiden. Påsken var en markering av Israels utfrielse fra Egypt. Påskelammet døde i stedet for den førstefødte. Dette offeret symboliserte Jesu død for oss. Den straffen vi fortjente på grunn av våre synder, falt i stedet på Jesus på korset. Kristus ble slaktet som vårt påskelam (1 Kor 5,7).

«Han led overtredelsens skyld og at hans Fars ansikt ble skjult, helt til hans hjerte ble knust og hans liv slettet ut. Hele dette offeret ble gjort for at syndere skulle bli frelst.» – Ellen G. White: The Great Controversy, s. 540.

Les Joh 6,1–14. Hvilke paralleller finner du mellom Jesus og Moses her? Altså, hva gjorde Jesus her som burde ha minnet folket om den utfrielsen forfedrene deres hadde fått gjennom Moses?

Mange detaljer i denne historien gjør Jesus til en parallell til Moses under utvandringen fra Egypt. Påsketiden (Joh 6,4) peker mot den store utfrielsen fra Egypt. Jesus går opp på et fjell (Joh 6,3) slik Moses gikk opp på Sinai. Jesus setter Filip på prøve (Joh 6,5.6) slik israelittene ble satt på prøve i ørkenen. Mangedoblingen av brødene (Joh 6,11) minner om mannaen. Innsamlingen av matrestene (Joh 6,12) minner om israelittenes innsamling av manna. Tolv kurver med matrester blir plukket opp (Joh 6,13), det samme tallet som Israels tolv stammer. Og folket bemerker at Jesus er profeten som kommer til verden (Joh 6,14), en parallell til « profeten som Moses» som blir forutsagt i 5 Mos 18,15. Alt dette peker på at Jesus er den nye Moses – kommet for å frelse sitt folk.

Johannes viser altså at Jesus ikke bare gjør tegn og under, men at han gjør tegn og under som i sin sammenheng burde ha hatt en spesiell betydning for jødefolket. I realiteten pekte han på sin egen guddom.

Les Jesaja 53,4–7 og 1 Peter 2,24. Hva lærer disse tekstene oss om Jesus som Guds lam? Hva har hans guddommelighet med denne sannheten å gjøre, og hvorfor er dette den viktigste sannheten vi noen gang kan få vite?

«DETTE MÅ VÆRE PROFETEN»

Les Joh 6,14.15.26–36. Hvordan reagerte folk på mirakelet, og hvordan brukte Jesus det til å lære dem hvem han var?

Jødene ventet en jordisk messias som skulle befri dem fra Romerrikets undertrykkelse. To av de største utfordringene i krig er å skaffe soldatene mat og ta seg av sårede og døde. Jesu mirakler viste at han kunne begge deler.

Men det var ikke derfor han var kommet, og det var heller ikke formålet med miraklene. I stedet viste historien om bespisningen av de fem tusen at Jesus er livets brød, at Gud selv kom ned fra himmelen. «Jeg er livets brød », sa han. «Den som kommer til meg, skal ikke hungre» (Joh 6,35).

Dette er det første av de syv «jeg er»-utsagnene i Johannesevangeliet der «jeg er» er forbundet med et predikat («livets brød», Joh 6,35; «verdens lys», Joh 8,12; «dør» eller «port», Joh 10,7.9; «den gode hyrde» eller «gjeteren», Joh 10,11.14; «oppstandelsen og livet», Joh 11,25; «veien, sannheten og livet», Joh 14,6; «det sanne vintreet», Joh 15,1.5). Hvert av dem peker på en viktig sannhet om Jesus. «Jeg er»utsagnene peker tilbake til 2. Mosebok 3, der Gud presenterer seg for Moses som den store JEG ER (jf. Joh 8,58). Jesus er den store JEG ER.

Men folket forsto ikke dette.

«Misnøyde tenkte de: Hvorfor kunne ikke Jesus gi helse, styrke og rikdom til hele folket, all den stund han hadde utført så mange undere som de selv hadde vært vitne til. Hvorfor kunne han ikke fri dem fra undertrykkerne og gi dem makt og ære? Her var et mysterium de ikke kunne fatte: Han sa at han var den som Gud skulle sende, og likevel avslo han å være Israels konge. Avslaget ble mistolket. Mange gikk ut fra at han ikke våget å hevde sine krav fordi han var usikker på om han virkelig hadde et oppdrag fra Gud. Slik åpnet de opp for vantro, og det Satan hadde sådd, bar frukt etter sitt slag, med misforståelser og frafall.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 286, 287.

De var ute etter materielle fordeler i stedet for sannhet som varer til evig liv. Denne fellen kan også vi gå i hvis vi ikke passer oss.

Hvordan kan vi unngå å bli mer opptatt av materielle ting enn åndelige?

DEN BLINDE HELBREDES: DEL 1

Les Joh 9,1–16. Hva trodde disiplene at mannens blindhet skyldtes, og hvordan rettet Jesus på disiplenes villfarelse?

Disiplene forbandt sykdom med synd. Flere steder i GT peker i den retningen (se 2 Mos 20,5; 2 Kong 5,15–27; 2 Kong 15,5; 2 Krøn 26,16–21), men historien om Job burde ha skapt tvil om det alltid var noen sammenheng.

Jesus benekter ikke at det er en sammenheng mellom synd og lidelse, men i dette tilfellet peker han på en høyere hensikt, nemlig at helbredelsen skulle tjene til Guds ære. Fortellingen har likhetstrekk med skapelsesberetningen der Gud formet mennesket av jordens støv (1 Mos 2,7), slik Jesus bruker jord for å gi den blinde mannen det han ikke fikk i livmoren.

Hos Matteus, Markus og Lukas følger mirakelfortellingene et felles mønster: problemet beskrives, personen føres til Jesus, helbredelsen skjer og anerkjennes med lovprisning av Gud.

I fortellingen i Joh 9 fullføres sekvensen i Joh 9,7. Men typisk for Johannes blir betydningen av mirakelet et større diskusjonstema som fører til en lang samtale mellom den helbredede og de religiøse lederne. Denne dialogen kretser om to sammenflettede kontraster – synd/Guds verk og blindhet/syn.

Først i Johannes 9,14 fortelles det at Jesus helbredet mannen på sabbaten, noe som ifølge tradisjonen, og ikke Bibelen, var sabbatsbrudd. Dermed regnet fariseerne ham som sabbatsbryter. Deres konklusjon var at han ikke var fra Gud, for de hevdet at «han ikke holder sabbaten ». Men andre fant det betenkelig at en synder kunne gjøre slike tegn (Joh 9,16).

Debatten er langt fra slutt, men alt nå ser vi en splittelse. Den blinde blir mer og mer sikker på hvem Jesus er, mens de religiøse lederne blir stadig mer forvirret eller blinde med hensyn til hans sanne identitet.

Hva bør denne historien si oss om farene ved å være så forblindet av vår egen tro og tradisjon at vi kan overse viktige sannheter rett for øynene på oss?

DEN BLINDE HELBREDES: DEL 2

Les Joh 9,17–34. Hvilke spørsmål stilte lederne, og hva sa den blinde?

Dette avsnittet i Johannes 9 er det eneste i Johannesevangeliet der Jesus ikke er hovedpersonen, selv om det er ham det snakkes om. Det var spørsmålet om synd som innledet historien (Joh 9,2), og fariseerne mener Jesus er en synder fordi han helbredet på sabbaten (Joh 9,16.24), og de baktaler den helbredede mannen som «født som en synder tvers igjennom » (Joh 9,34).

Nå inntreffer en merkelig vending. Den blinde ser mer og mer, ikke bare fysisk, men også åndelig, i takt med at han blir mer og mer glad for Jesus og troen på ham. Men fariseerne blir stadig mer blinde. Først er de uenige om Jesus (Joh 9,16), og så vet de ikke hvor han kom fra (Joh 9,29).

Samtidig gir fortellingen om dette miraklet Johannes anledning til å fortelle hvem Jesus er. I Johannes 9 griper temaet om tegn inn i flere andre av evangeliets temaer. Johannes bekrefter at Jesus er verdens lys (Joh 9,5; se Joh 8,12). Fortellingen tar også opp Jesu mystiske opphav. Hvem er han, hvor kommer han fra, hva er oppdraget hans? (Joh 9,12.29; se Joh 1,14). Moses-skikkelsen, som er omtalt i tidligere mirakelberetninger, dukker også opp i dette kapittelet (Joh 9,28.29; se Joh 5,45.46 og Joh 6,32). Til sist har vi temaet om folkemengdens reaksjon. Noen elsker mørket høyere enn lyset, andre responderer med tro (Joh 9,16–18.35–41; se også Joh 1,9–16; Joh 3,16–21; Joh 6,60–71).

Det skremmende her er de religiøse ledernes åndelige blindhet. En tigger som en gang var blind, kan si: «Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.» (Joh 9,32.33). Men de religiøse lederne, nasjonens åndelige veiledere som burde ha vært de første til å ta imot Jesus og anerkjenne ham som Messias – de kan ikke se det, til tross for bevisene. Eller så vil de ikke se det. For en advarsel om hvordan vårt hjerte kan bedra oss!

Les 1 Kor 1,26–29. Hvordan passer det Paulus skriver der med det som skjedde her, og hvordan fungerer det samme prinsippet også i dag?

LASARUS’ OPPSTANDELSE

Johannes 11 er spekket med sorg – nyheten om en nær venns sykdom (Joh 11,1–3), tårer over hans død (Joh 11,19.31.33), søstrenes jammer om at Lasarus ikke ville ha dødd hvis Jesus hadde vært der (Joh 11,21.32) og Jesu egne tårer (Joh 11,35).

Jesus hadde utsatt reisen til Lasarus i to dager (Joh 11,6), og sa sågar at han var glad for at han ikke hadde reist før (Joh 11,14.15). Men det skyldtes ikke hjerteløshet. Det var snarere for å ære Gud og åpenbare hans herlighet.

I Johannes 11,17–27 hadde Lasarus vært død i fire dager. Etter fire dager hadde kroppen allerede begynt å råtne, og som Marta sa: «Herre … det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven » (Joh 11,39). Jesu sene ankomst gjorde utvilsomt mirakelet som fulgte, enda mer forbløffende. Å vekke opp et råtnende lik? Hvilket større bevis kunne Jesus ha gitt for at han virkelig var Gud selv?

Og som Gud, som den som skapte livet i begynnelsen, hadde Jesus makt over døden. Derfor benytter Jesus denne anledningen, Lasarus’ død, til å avsløre en stor sannhet om seg selv. «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25.26).

Les Joh 11,38–44. Hva gjorde Jesus for å underbygge påstanden sin?

Slik Jesus viste at han er verdens lys (Joh 8,12; Joh 9,5) ved å gi den blinde synet tilbake (Joh 9,7), vekker han opp Lasarus fra de døde (Joh 11,43.44) og viser dermed at han er oppstandelsen og livet (Joh 11,25).

Dette miraklet peker mer enn noe annet på Jesus som Livgiveren, som Gud selv. Det gir sterk støtte til Johannes’ tema om at Jesus er Guds guddommelige Sønn og at vi kan få liv gjennom ham når vi tror (Joh 20,30.31).

Men når vi kommer til slutten av denne utrolige historien (Joh 11,45–54), der mange av dem som så, trodde (Joh 11,45), utspiller det seg en stor ironi. Jesus viser at han kan vekke de døde til live, men likevel tror disse folkene de kan stoppe ham ved å drepe ham? For et eksempel på menneskets svakhet i kontrast til Guds visdom og makt!

VIDERE LESNING:

Les Ellen G. White: «Krisestemning i Galilea », s. 285–294, «Makt over død og grav », s. 393–403 og «Geistlig komplott », s. 404–408 i Slektenes håp.

«Det er Kristi liv som gir verden liv. Dette livet er i hans ord. Det var ved sitt ord Jesus helbredet sykdom og drev ut onde ånder. Ved sitt ord stillet han stormen og oppreiste døde. Og folket kunne vitne om at det var kraft i hans ord. Han talte Guds ord slik han hadde talt gjennom alle profetene og lærerne i GT. Hele Bibelen er en framstilling av Kristus, og han ville at etterfølgernes tro skulle bunne i Ordet. Når han ikke lenger var synlig til stede blant dem, måtte Ordet være kraftkilden deres. Som sin mester skulle de leve ‘av hvert ord som kommer fra Guds munn’. (Matt 4,4). Vårt fysiske liv er avhengig av mat, og vårt åndelige liv er avhengig av Guds ord. Hver enkelt må selv ta imot liv fra Guds ord. Vi må selv spise for å få næring, og vi må selv ta imot Ordet. Vi må ikke bare få det ferdigtygget av et annet menneske, men granske Bibelen omhyggelig og be Gud om Den hellige ånds hjelp til å forstå hans ord.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 290, 291.

Spørsmål til samtale:

1. Denne uken har vi sett Jesus mette de fem tusen, helbrede en mann som var født blind og vekke opp Lasarus fra de døde. Hver gang ga Jesus tydelige bevis på sin guddom. Men så fantastiske som disse miraklene enn var, skapte de også splid. Noen trodde på ham, andre tvilte. Hva sier dette om at mennesker kan velge å avvise Gud selv om de står ansikt til ansikt med sterke bevis?

2. Alle disse historiene peker på Kristus som Guds guddommelige Sønn. Hvorfor er hans guddom viktig for troen på Jesus som frelser?

3. Les 1. Korinter 1,26–29 igjen. Hvordan ser vi det samme prinsippet i funksjon i det 21. århundre? Hva er noe av det «tåpelige» som kristne tror på, ting som de «vise etter menneskelige mål» håner og avviser? Hva er det vi tror på som også gjør «det sterke til skamme»?

12. oktober

VEKKELSE PÅ LANDSBYGDA I COLOMBIA

Av Andrew McChesney

Pablo hadde aldri hørt om syvendedagsadventistene. Han var en leder blant Sikuani-indianerne i Colombia og befant seg langt hjemmefra da han ble invitert til en sabbatsgudstjeneste.

«Denne lørdagen skal vi ha et møte», sa noen. «Kom!»

Pablo gikk på morgengudstjenesten og så at folk studerte Bibelen. Han kom tilbake til ettermiddagsgudstjenesten og hørte folk stille spørsmål om Bibelen. Han ble overrasket over at Cristian Camilo, den 25-år-gamle misjonæren som hadde ledet morgengudstjenesten, svarte på alle spørsmålene fra Bibelen.

Da han fikk sjansen, stilte han sitt eget spørsmål. «Hva må jeg gjøre for å bli medlem av Syvendedags Adventistkirken?» spurte han.

«Vi kan begynne med bibelstudier», sa Cristian.

Han ga Pablo et sett med 20 bibeltimer på sitt eget morsmål, sikuani. Pablo ble fornøyd og ba om leksjoner til resten av familien.

Cristian ga Pablo en bibel og lovet å reise til lokalsamfunnet hans med bibeltimer til familien.

Cristian hadde ansvar for et stort område, og det gikk tre måneder før han kunne besøke Pablo. Han reiste sammen med to Sikuani-adventister fordi han ikke kunne finne Pablos landsby uten deres hjelp.

Pablo ønsket Cristian velkommen og fortalte at han var ferdig med å studere de 20 bibeltimene. Han sa at han også hadde holdt bibelstudier for familien sin og resten av lokalsamfunnet, og at 15 personer var klare til å bli døpt.

Cristian, som hadde ankommet på en fredag, brukte resten av dagen på å svare på bibelspørsmål og sjekke om folk var klare for dåp. Da solen gikk ned, ledet han et lovsangsprogram på kvelden.

På sabbatsmorgenen ledet Cristian menigheten i en gudstjeneste. Etterpå sa en mann: «Det er en innsjø der borte». En annen sa: «Vi vil bli døpt med en gang!» Den sabbaten ble fem personer døpt: Pablo, moren, to brødre og en svigerinne.

I dag holder Pablo bibelstudier for folket sitt.

«Det er mange mennesker som hungrer etter Guds ord i lokalsamfunnet hans», sier Cristian. «I likhet med Pablo er det mange mennesker som venter på å bli nådd».

Takk for at du ber for misjonærer som, i likhet med Cristian, står overfor store utfordringer med å nå unådde folkegrupper i Colombia og andre steder i verden. Les mer om Adventistmisjonens arbeid for å nå unådde folkegrupper på: bit.ly/GMPioneers.

Bakteppet: Prologen

Bakgrunnsstoff:

Joh 1,1–5; 1 Mos 1,1; Joh 1,9–13; Joh 3,16–21; Joh 9,35–41; Matt 7,21–23; Joh 17,1–5.

Minnevers:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. (Joh 1,1).

Uke 1 handlet om slutten av Johannesevangeliet, som forklarte hvorfor han skrev det. Denne uken vender vi tilbake til begynnelsen av evangeliet, der Johannes viser leseren hvilken retning han vil ta. NTs forfattere bruker ofte de første ordene og avsnittene til å forklare hva de har tenkt å skrive om. Det gjør også Johannes, som legger frem temaene som en del av et stort kosmisk hele som skildrer overordnede sannheter om Jesus Kristus – sannheter som strekker seg helt tilbake til før skapelsen.

Denne fremstillingen i begynnelsen av boken gir leserne, som alt vet at Jesus er Messias, en fordel som personene i boken ikke har. Leseren kan tydelig se de store temaene som evangelisten vender tilbake til når han forteller historien om Jesus. Disse store temaene er plassert i den historiske perioden som utgjør Jesu jordiske liv. Denne uken begynner med prologen (Joh 1,1–18) og sammenfatter de viktigste temaene i den. Deretter vil vi se nærmere på disse temaene i andre deler av Johannesevangeliet.

I BEGYNNELSEN – GUDS LOGOS

Les Joh 1,1–5. Hva forteller dette om Ordet, Jesus Kristus?

Johannesevangeliet begynner med denne forbløffende tanken: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud » (Joh 1,1). Den ene setningen inneholder en tanke så dyp at vi knapt kan fatte den.

For det første henspiller evangelisten på skapelsesberetningen, 1 Mos 1,1: «I begynnelsen ». Ordet var der før universet ble til. Slik bekrefter Johannes Jesu evige eksistens.

Og: «Ordet var hos Gud.» I Joh 1,18 sier Johannes at han er «i Fars favn ». Uansett hvordan vi prøver å forestille oss hva dette betyr, er én ting sikkert: Jesus og Faderen står hverandre veldig nær.

Og så sier han: «Og Ordet var Gud.» Men hvordan kan Ordet være hos Gud og samtidig være Gud? Svaret finner vi i det greske språket. Gresk har en bestemt artikkel, men ingen ubestemt artikkel. Det som er viktig for oss, er at den greske bestemte artikkelen peker på noe bestemt eller en bestemt person.

I uttrykket «Ordet var hos Gud » har begrepet «Gud » den bestemte artikkelen og peker på en bestemt person, Faderen. Og Ordet var hos Faderen. I uttrykket «og Ordet var Gud » har ikke Gud noen artikkel foran, så her peker det på det som kjennetegner guddommelighet. Jesus er Gud, ikke Faderen, men han er likevel Guds guddommelige Sønn, den andre personen i guddommen. Apostelen bekrefter denne oppfatningen, for Joh 1,3.4 sier at Jesus er Skaperen av alt det skapte. Alt som en gang ikke fantes, men som så ble til, ble til gjennom Jesus, Gud Skaperen.

« Fra evighet av var Jesus Kristus ett med Faderen. Han var ‘Guds bilde’, bildet av hans storhet, ‘utstrålingen av Guds herlighet’» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 9.

Hvorfor er Kristi fulle guddom så viktig for vår teologi? Hva ville vi miste om Jesus bare var et skapt vesen? Ta med svaret til samlingen på sabbaten og vær forberedt på å snakke om hvorfor Kristi evige guddom er så viktig for troen.

ORDET BLE KJØTT OG BLOD

Les Joh 1,1–3.14. Hva står det at Jesus, Gud selv, gjorde – og hvorfor er dette det viktigste vi noensinne kan få vite?

Johannes begynner ikke med navnet «Jesus» eller hans rolle som Messias/Kristus, men med begrepet logos. Da han skrev, brukte ulike filosofier begrepet logos om universets rasjonelle struktur, eller om selve tanken om logikk og fornuft. Dessuten hadde den innflytelsesrike filosofen Platon delt virkeligheten inn i to sfærer. Det ene er det himmelske og uforanderlige riket, der det finnes absolutt fullkommenhet. Det andre er det forgjengelige, foranderlige riket her hos oss, en veldig ufullkommen gjengivelse av det fullkomne riket der oppe, hvor det enn måtte være. (Platon besvarte ikke dette spørsmålet.) Noen filosofier så på logos som et abstrakt mellomledd mellom de evige formene og de forgjengelige, jordiske formene her nede.

Johannes bruker begrepet helt annerledes. Han sier at sannheten, logos, ikke er et eterisk og abstrakt begrep som svever mellom himmel og jord. Logos er en person: Jesus Kristus, som ble kjøtt og tok bolig blant oss (Joh 1,14).

For Johannes er logos Guds Ord. Det viktigste er at Gud kommuniserte, det vil si at han åpenbarte seg på den aller sterkest tenkelige måten: Gud ble en av oss.

I Johannesevangeliet representerer logos den evige Gud, som trer inn i tid og rom, taler, handler og omgås mennesker på et personlig plan. Den evige Gud ble menneske, en av oss.

I Johannes 1,14 forteller apostelen at logos «ble menneske og tok bolig iblant oss». Det underliggende greske ordet oversatt med «tok bolig » betyr å slå opp et telt. Johannes henspiller på 2. Mosebok 25,8, der Gud ba israelittene om å bygge en helligdom, et telt der han kunne bo midt iblant dem. På samme måte trådte Jesus, Guds guddommelige Sønn, inn i menneskelig kjøtt ved inkarnasjonen og tilslørte sin herlighet slik at folk kunne få kontakt med ham.

Tenk over hva som ligger i det Johannes har skrevet her. Gud selv, Skaperen, ble et menneske, en av oss, og levde blant oss. (Og da har vi ikke engang kommet til at han døde for oss!) Hva sier dette oss om Guds kjærlighet til menneskene? Hvorfor burde vi finne stor trøst i denne utrolige sannheten?

Å HØRE ELLER IKKE HØRE ORDET

Les Joh 1,9–13. Hva er den harde virkelighet som Johannes her skildrer om folks reaksjon på Jesus?

Prologen, Johannes 1,1–18, beskriver ikke bare hvem Jesus Kristus, Ordet (logos), er, men også hvordan folk forholdt seg til ham. I Johannes 1,9 kalles han det sanne lys, som lyser for hvert menneske som kommer til verden. Dette lyset opplyser verden og gjør den forståelig. Som C. S. Lewis sier det: «Jeg tror på kristendommen slik jeg tror at solen har stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi jeg ser alt annet ved hjelp av den.» – « Is Theology Poetry?». (n. p.: Samizdat University Press, 2014), s. 15, først fremlagt i 1944.

Se også på hva Johannes 1,9 innebærer. Lyset kommer til alle, men ikke alle tar imot lyset. I morgendagens avsnitt skal vi se at et av hovedtemaene i Johannesevangeliet er hvordan mennesker tar imot eller avviser Jesus. Dette temaet begynner her. Det triste er at Messias kom til sitt eget folk og at mange ikke tok imot ham som Messias.

I Romerne 9–11 tar Paulus opp det samme temaet, at mange jøder har avvist Jesus. Paulus avslutter imidlertid ikke negativt, men sier at mange jøder og hedninger kommer til å ta imot Jesus som sin Messias. Og han advarer hedningene mot å hovere over jødene. «Du ble hugget av fra et vilt oliventre og mot naturen podet inn på et godt tre. Hvor mye mer skal ikke da de naturlige greinene kunne bli podet tilbake på sitt eget oliventre?» (Rom 11,24).

Johannes sier også at alle som tar imot Jesus som sin frelser, blir Guds barn. Dette skjer ved å tro på hans navn. (Se Joh 1,12.13).

Her er sammenhengen mellom prologen og avslutningen av evangeliet. I Johannes 20,31 forteller apostelen hvorfor han skrev – for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv ved hans navn. Slik danner innledningen og avslutningen en helhet med beslektede begrep som omslutter alt som skjer mellom dem. Denne sammenkoblingen peker på Johannesevangeliets overordnede mål – at mennesker skal bli frelst ved troen på Jesus Kristus som sin frelser.

Hvordan har livet ditt endret seg etter at du ble Guds barn?

TILBAKEVENDENDE TEMAER – TRO/VANTRO

Les Joh 3,16–21, Joh 9,35–41 og Joh 12,36–46. Hvordan gjentar disse tekstene temaet tro/vantro fra prologen?

I Johannesevangeliet ser det ut til at menneskene er delt i to store grupper: de som tror på Jesus og tar imot ham som Messias, og de som har muligheten til å tro, men velger å ikke gjøre det.

Disiplene tilhører den første gruppen, sammen med slike som Nikodemus (som langsomt kommer til tro), kvinnen ved brønnen og den blindfødte. I den andre gruppen er fariseere og øversteprester, folk som ser miraklet med bespisningen av de 5000, og én av disiplene, Judas.

Det er interessant at substantivet tro (gresk pistis) ikke finnes i Johannesevangeliet. Men verbet å tro (pisteuō) forekommer 98 ganger, mot 241 i hele NT! Så dette verbet er virkelig et stort tema i Johannesevangeliet. Bruken av verbet i stedet for substantivet kan tyde på at det å bli en kristen har en svært aktiv betydning. Å tro på Jesus er noe vi gjør, og det viser seg i vårt levesett og ikke bare i våre overbevisninger. Som vi vet, tror også djevelen på Jesus (se Jak 2,19).

Hos Johannes er den største forskjellen på de to gruppene den måten de forholder seg til Jesus på. De troende, eller de som kommer til tro, er åpne overfor ham, også når han konfronterer eller irettesetter dem. De kommer til Jesus og flykter ikke. Han er lyset som skinner på dem. Og ved å tro, blir de Guds barn.

De vantro, derimot, kommer typisk til Jesus for å kjempe mot ham. De kjennetegnes av at de elsker mørket mer enn lyset. De finner det vanskelig å godta det han sier, eller de ser at han bryter med gamle tradisjoner og ikke oppfyller forventningene deres. De dømmer ham i stedet for å la hans lys måle og dømme dem. Denne holdningen ser vi gang på gang hos de religiøse lederne, som burde ha vært de første til å ta imot Jesus siden de var folkets åndelige veiledere.

Hvordan lever du ut troen på Jesus, i motsetning til bare å ha en intellektuell tro på ham som Messias? Hvorfor er forskjellen viktig? (Se Matt 7,21–23).

TILBAKEVENDENDE TEMAER – HERLIGHET

Les Joh 17,1–5. Hva mente Jesus da han sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg»?

I går så vi på Johannesevangeliets jordiske, menneskelige fortelling med dens konflikter og samspill mellom mennesker som alltid dreier seg om Jesu person og handlinger. I dag ser vi på den guddommelige, kosmiske fortellingen vi også finner i Johannesevangeliet.

Prologen begynner med den kosmiske fortellingen. Jesus fremstår som Guds guddommelige Sønn, universets skaper. Og alt som en gang ikke fantes, men som ble til, ble til gjennom Jesus. «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,3). Den gjør også et poeng av herligheten ved at han ble menneske (Joh 1,14). Johannes bruker begrepene herlighet (doxsa, glans, prakt, berømmelse, ære) og herliggjøre (doxsazō, lovprise, ære, opphøye, forherlige) både om å motta ære fra mennesker og om å motta ære eller herlighet fra Gud.

Hos Johannes er tanken om å herliggjøre Jesus knyttet til begrepet hans time, altså tiden for hans død (jf. Joh 2,4; Joh 7,30; Joh 8,20; Joh 12,23–27; Joh 13,1; Joh 16,32; Joh 17,1). Korset er hans herlighets time.

Dette er en paradoksal tanke, for korsfestelse var Romerrikets mest skammelige og ydmykende henrettelsesmetode. Denne kontrasten, Gud på et kors, illustrerer sammenflettingen av menneskets fortelling og det guddommelige.

Menneskelig sett led Jesus en smertefull død, en foraktet og svak forbryter som ropte «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Den menneskelige, mørke siden ved korset fremheves hos Matteus og Markus (Matt 27,46; Mark 15,34).

Men korsets herlige side skildres spesielt hos Lukas og Johannes (Luk 23,32–47; Joh 19,25–30). Det er et sted for frelse og barmhjertighet der Guds Sønn overgir seg til sin Far.

Så ironisk: Guds største herlighet åpenbares i hans største skam – å bære verdens synd.

Tenk over hva det betyr at det måtte noe så drastisk til, at Gud selv gikk til korset for å frelse oss fra synden. Hva sier det om hvor farlig synden er?

VIDERE LESNING:

Ellen G. White: «Gud med oss» i Slektenes håp, s. 9–14.

« Herren Jesus Kristus, Guds guddommelige Sønn, var fra evighet av en egen person, men likevel ett med Faderen. Han var himmelens høyeste herlighet. Han var øverstkommanderende for de himmelske vesener og mottok englenes hyllest som sin rett. Han røvet ikke noe fra Gud [Ordsp 8,22–27 sitert].

Det er lys og herlighet i sannheten om at Kristus var ett med Faderen før verdens grunnvoll ble lagt. Dette er lyset som skinner på et mørkt sted og får det til å stråle av guddommelig, ekte herlighet. Denne sannheten, som i seg selv er uendelig mystisk, forklarer andre mystiske og ellers uforklarlige sannheter samtidig som den er innhyllet i et utilnærmelig og ufattelig lys.» – Ellen G. White Comments i The Seventh-day Adventist Bible Commentary, bind 5, s. 1126.

«Jesus har sagt: ‘Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg’ (Joh 12,32). For en synder må Kristus åpenbare seg som Frelseren som døde for verdens skyld. Når vi betrakter Guds lam på Golgatas kors, begynner tanken å trenge inn i gjenløsningens hemmelighet, og Guds godhet leder oss til omvendelse. Da Kristus døde for syndere, åpenbarte han en kjærlighet som ingen kan fatte. Når synderen betrakter denne kjærlighet, blir hans hjerte mildnet, hans sinn blir påvirket, og det blir vakt en anger i ham. ... Men når de [folk] blir drevet av et alvorlig ønske om å gjøre det som er rett, og prøver å forbedre seg, så er det alltid Kristi kraft som drar dem. De blir påvirket av en innflytelse som de ikke er seg selv bevisst, samvittigheten blir vakt, og det ytre liv blir forbedret. Når Kristus leder dem til å se på korset og betrakte ham som deres synder har gjennomstunget, trenger budet inn i samvittigheten.» – Ellen G. White: Veien til Kris tus , s. 28.

Spørsmål til samtale:

1. Hvorfor begynner Johannes med å snakke om Jesu rolle som Skaper? Hva sier dette om skapelsens betydning i teologien? Hvorfor er det viktig å ha en korrekt forståelse av skaperverket slik det er åpenbart i Skriften?

2. Se nærmere på spørsmålet i slutten av søndagens studium. Hva skjer med korset hvis et skapt vesen dør på korset i stedet for den evige Gud? Hva mister vi hvis Jesus var noe annet enn den evige Gud?

19. oktober

ET SABBATSFRØ

Av Andrew McChesney

Enindiansk mann kom inn på byggeplassen.

«Hva er det dere bygger her?» spurte han mens han så på frivillige som satte opp tømmervegger på betongfundamentet til All Nations Center i Wapato, en by i den amerikanske delstaten Washington. «Enda en kirke?» sa han og ristet på hodet. «Dere vet ikke engang hvilken ukedag dere skal holde».

Byggeleder Jeff Weijohn innledet en samtale med mannen, som aldri hadde hørt om syvendedagsadventistene. Mannen trodde at den nye kirken skulle være åpen for gudstjeneste på søndag, men han mente at Skaperen skulle tilbedes på lørdag.

Jeff ble overrasket. «Det var første gang jeg hørte at noen indianere har en historie med sabbatsfeiring», sa Jeff i et intervju.

Senere ba Jeff en historiker med kjennskap til indianernes historie om en forklaring. Historikeren bekreftet at en eller to stammer i Yakama-reservatet, der Wapato ligger, tradisjonelt trodde at den syvende dagen var Skaperens dag, og at de tilba ham på den dagen.

Erkjennelsen av at Gud hadde plantet et sabbatsfrø i indianernes hjerter, ga Jeff og hans kone, Terri, energi til å drive misjonsarbeid blant indianerne.

Misjonsprogrammet kom i gang ved hjelp av et trettende sabbatsoffer i 1990. Et av høydepunktene i programmet er All Nations Center, som åpnet i 2001 og er utformet som en flerbruksbygning. Det har et lovsangshjørne, der folk samles til lovsang på sabbatsmorgener, et matområde, der det serveres måltider og en årlig morsdagsbrunsj som trekker 300-400 mennesker, og en volleyball- og basketballbane, der opptil 200 barn og foreldrene deres kommer for å spille på spillekveldene. Senteret tilbyr også dagleirer, bibelskoler og leksehjelp etter skoletid.

Indianere og andre kan leie lokaler. «En av grunnene til at vi bygde senteret, var at lokalsamfunnet ikke hadde noe sted å møtes», sier Jeff.

I et bemerkelsesverdig tilfelle valgte en indianerleder stedet fremfor et kasino eid av indianerne for å holde helseseminarer, fordi han sa at pengespill ødela folket hans. «Det var litt av et vitnesbyrd at han ikke ville ha noe med kasinoet å gjøre», sier Jeff.

Senterets kultursensitive konsept har vist seg å være så vellykket at det har blitt kopiert andre steder, blant annet i Canada, forteller han.

Takk for deres trettende sabbatsoffer som fortsetter å gjøre en forskjell. Be om at Gud bruker dem til å forkynne det evige evangeliet til alle stammer, tungemål, folk og nasjoner.

Vitner om Kristus som Messias

Bakgrunnsstoff:

Joh 1,19–23; Jes 40,1–5; Joh 1,29–37; Rom 5,6; Joh 1,35–39; Joh 1,43–51; Joh 3,1–21.

Minnevers:

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Joh 3,3).

Jesus ga folk gode belegg i Skriften for det han sa om seg selv, blant annet: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv » (Joh 6,47). Men han gjorde mer enn det. Han forvandlet vann til vin, mettet tusenvis av mennesker med noen få brød, helbredet embetsmannens sønn og mannen ved Betesda-dammen, ga den blindfødte synet tilbake og vekket opp Lasarus fra de døde. Evangelisten viser til en rekke hendelser og mennesker – jøder, hedninger, rike, fattige, menn, kvinner, makthavere, vanlige folk, lærde og ulærde – som vitner om hvem Jesus er.

Johannes peker til og med på Faderens eget vitnesbyrd og på Skriften, som alle vitner om Jesu identitet.

Vi innleder uken med døperen Johannes’ vitnesbyrd. Andre vitner trer også inn på scenen: Andreas og Simon Peter, Filip og Natanael, og et høyst uventet vitne, fariseeren Nikodemus. Men vi aner et annet vitne i bakgrunnen (den disippelen som var sammen med Andreas i Joh 1,35.40) – Johannes selv.

DØPEREN JOHANNES’ VITNESBYRD

Som vi så sist uke, begynner Johannes med Jesus Kristus, Ordet, og hans evige eksistens før skapelsen. Men i den samme prologen er døperen Johannes vitne om Jesus. Noen jøder på Jesu tid forventet to messiaser, en prestelig og en kongelig. Johannes sier at døperen Johannes ikke sa han var en av de to, men at han var et vitne om den ene sanne Messias.

Les Joh 1,19–23. Hvordan forklarte døperen Johannes sin oppgave?

De religiøse lederne sendte prester og levitter for å få vite hvem Johannes var. I en tid med store messianske forventninger i Judea var det viktig at døperen avklarte sin holdning til forventningene. Han var ikke Lyset, men han var sendt av Gud for å vitne om Lyset og forberede Messias’ komme (Joh 1,6–8). Derfor svarte han så tydelig som mulig: «Jeg er ikke Messias» (Joh 1,20).

Dessuten døpte Johannes med vann mens Kristus skulle døpe med Ånden (Joh 1,26.33). Johannes var ikke verdig til å løsne Jesu sandalrem (Joh 1,27). Kristus var større enn Johannes, fordi han var før Johannes (Joh 1,30). Jesus var Guds Sønn, Johannes pekte bare på ham (Joh 1,34).

Les Jes 40,1–5 og Joh 1,23. Hvordan bruker Johannes disse versene?

Den gang veiene var hullete og steinete, hendte det at tjenere ble sendt foran kongen for å jevne ut veien og fjerne skarpe svinger slik at kongen kom lettere frem. Som oppfyllelse av profetien kom Johannes for å forberede folkets hjerter på Jesus.

Hvordan bør vi adventister kopiere døperen Johannes? Hva er likt?

GUDS LAM

Jødefolket ventet på at Messias skulle befri dem fra Roma. Johannesevangeliet ville at de skulle se at Jesus oppfylte profetiene om kongen som skulle komme. Messias skulle ikke være en jordisk hersker. Han kom for å oppfylle alle GTs løfter om seg selv, deriblant at han kom for å gi sitt liv for verden og gjenreise forholdet mellom Gud og hans folk.

Les Joh 1,29–37. Hva kunngjør døperen Johannes om Jesus? Hvilket bilde bruker han, og hvorfor er det viktig for å forstå hvem Jesus var og hva han skulle gjøre?

Det døperen sa om Jesus som Guds lam, underbygger formålet med Johannesevangeliet, som er å skape en ny forståelse av Messias’ verk og natur. Jesus skulle nemlig oppfylle løftet i offersystemet, helt tilbake til det løftet om frelseren som ble gitt i 1. Mosebok 3,15.

«Da Johannes døpte Jesus og utpekte ham som Guds lam, ble det kastet nytt lys over Messias’ misjon. Johannes ble minnet om det Jesaja hadde sagt: Han er ‘lik et lam som føres bort for å slaktes’ Jes 53,7.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 91.

Les Mark 10,45, Rom 5,6 og 1 Pet 2,24. Hva bidrar disse versene med til forståelsen av Jesu rolle som «Guds lam»?

Døperen Johannes trengte mer kunnskap om Jesu virke, men han var sikker på at Jesus var den lovede Messias som var kommet for å oppfylle profetiene.

Tenk over tittelen «Guds lam» om Jesus. Hvilke bilder gir det deg, og hvordan bidrar koblingen til GTs offersystem til at du forstår hva frelsen har kostet?

DE TO JOHANNES-DISIPLENE

To av døperen Johannes’ disipler sto hos ham da Jesus gikk forbi. Johannes sa: «Se, Guds lam!» (Joh 1,36). De to hadde hørt Johannes’ budskap om ham som skulle oppfylle GTs profetier om den kommende Messias. Disiplene forlot Johannes og fulgte Jesus i tro på at Jesus var større enn døperen Johannes og at han oppfylte Johannes’ budskap.

Les Joh 1,35–39. Hva gjorde de to disiplene da de hadde hørt Johannes vitne om Jesus?

De ville være sammen med Jesus og var hos ham den dagen. Hvem vet hva de lærte og opplevde da?

Det må ha vært store ting, for snart fikk de lyst til å fortelle andre om det. Andreas, en av de to, fant straks broren sin, Simon, og sa: «Vi har funnet Messias!» (Joh 1,41). Da Andreas førte broren sin til Jesus, viste Jesus straks at han kjente ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» (Joh 1,42). Jesus kjente og forsto Peter. Det at Jesus kjenner en person, er et gjennomgangstema i Johannesevangeliet. (Se f.eks. Joh 2,24.25).

«Hvis Johannes og Andreas hadde hatt den samme vantro holdning som prestene og rådsherrene, ville de ikke ha sittet og lyttet til Jesus. De ville ha kommet til ham som kritikere og satt seg til doms over det han sa. … Men det gjorde ikke de første disiplene. De reagerte positivt på Den hellige ånds kall i døperen Johannes’ forkynnelse. Nå gjenkjente de røsten til den himmelske læreren. ... Det ble kastet et guddommelig lys over de gammeltestamentlige skriftene, og de rike og mangesidige sannhetene ble belyst på en ny måte.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 93. Hele Johannesevangeliet går ut på å belyse hvem Jesus er slik at den gode nyheten kan formidles til verden.

Hvordan har Kristus og din tro på ham forandret livet ditt? Hvilke andre endringer håper du fortsatt på?

FILIP OG NATANAEL

Les Joh 1,43–46. Hva sier Filips budskap om at han allerede trodde på Jesus?

Filip var fra Betsaida, i likhet med Andreas og Peter. Han fant vennen Natanael og fortalte ham om Jesus. Døperen Johannes hadde kalt Jesus «Guds lam». Andreas hadde fortalt Peter at han hadde funnet «Messias». Men Filip kaller Jesus for den Moses og profetene skrev om og tilføyer navnet «Jesus fra Nasaret». Da han nevner Nasaret, reagerer vennen skarpt.

Natanael later til å ha fordommer mot den lille byen Nasaret. En konge ville da ikke komme fra en slik avkrok! Fordommer kan lett gjøre oss blinde for hva folk er verdt. Filip ser ut til å ha skjønt, kanskje etter tidligere samtaler med Natanael, at den beste kuren for fordom ikke er høyttravende filosofiske eller teologiske argumenter, men heller å be den andre om å undersøke selv. Han sa ganske enkelt: «Kom og se.» Og det gjorde han.

Les Joh 1,47–51. Hvordan overbeviste Jesus Natanael om hvem han var, og hva sa Natanael?

Mellom vers 46 og vers 47 mangler detaljen om hvordan Natanael tok Filips invitasjon. Men han reiste seg og gikk for å se. Vennskapet med Filip overvant fordommene, og livet tok en ny retning.

Jesus roser Natanael og kaller ham en israelitt uten svik (Joh 1,47) i kontrast til det Natanael hadde sagt om Jesus (Joh 1,46). Natanael blir forfjamset, for han har ikke truffet Jesus før.

Da sier Jesus at han har sett ham under et fikentre, og det overbeviser Natanael. Jesus hadde ved guddommelig innsikt sett Natanael be og søke etter sannheten under dette treet (ifølge Slektenes håp, s. 93, 94). Natanael kommer nå med en opphøyet bekjennelse og kaller Jesus rabbi, Guds Sønn og Israels konge. Legg merke til at den tilsynelatende minste åpenbaring fører til den største trosbekjennelse.

NIKODEMUS’ VITNESBYRD

Les Joh 3,1–21. Hvordan støtter Nikodemus’ vitnesbyrd Johannesevangeliets tema?

Nikodemus var en anerkjent lærer i Israel og et velstående medlem av Rådet. Det er flere grunner til at vitnesbyrdet hans er viktig i Johannesevangeliet. Han omtalte Jesus som «rabbi» og pekte på tegnene Jesus gjorde som bevis på hans guddommelige oppdrag. Nikodemus avga altså vitnemål som støttet opp om at Jesus var Messias, allerede før han var klar over hva han gjorde.

Nikodemus så tegnene som bevis på Jesu guddommelige kall, men uten å se at de pekte på Jesus som oppfyllelsen av GTs profetier om Messias. Nikodemus næret altså en viss tvil: han anerkjente ikke Jesus som Kristus på dette tidspunktet.

Les Joh 3,3–21. Hva sa Jesus til Nikodemus for å vise at han så tvers igjennom ham?

Jesus kjenner den enkeltes hjerte. Hans svar til Nikodemus kan virke bryskt, men han går rett på sak. Jødene mente hedningene trengte omvendelse, men mange forsto ikke at også de, som det utvalgte folk, trengte til omvendelse. Ingen er født frelst, uansett nasjonalitet eller menighetsbakgrunn.

Jødenes enestående arv, som strakte seg tilbake til Abraham, ga dem mange fordeler (se Rom 3,1.2). Men det var ikke nok. Jesus fortalte Nikodemus det utenkelige, at han, som var lærer og makthaver i Israel, måtte bli født på ny av Gud!

Deretter konfronterte han ham med hans åndelige uvitenhet: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det?» (Joh 3,10). Hvordan kan det ha seg at du ikke vet dette? Irettesettelsen må ha virket overveldende.

Til tross for de spørsmålene Nikodemus hadde om Jesus den gangen, tok han senere parti for Jesus og hans tilhengere (se Joh 19,39).

Hva betyr det å bli «født på ny», og hvorfor legger Jesus slik vekt på det?

VIDERE LESNING:

Les Ellen G. White: «Rådsherren som ble Kristus-tilhenger, » s. 115–122 i Slektenes håp.

Nikodemus «gransket Skriften med en annen innstilling, ikke for å drøfte en teori, men for å få liv for sjelen. Da han lot Den hellige ånd lede seg, begynte han å se himmelriket. … Ved tro tar vi imot Guds nåde, men troen er ikke vår frelser. Vår tro har ingen egenverdi. Troen er den hånden vi griper fatt i Jesus med, og med den tilegner vi oss hans fortjeneste som er legemidlet mot synd. … Omvendelsen kommer fra Kristus like sikkert som tilgivelsen.

Hvordan kan vi da bli frelst? Menneskesønnen er blitt løftet opp ‘slik Moses løftet opp slangen i ørkenen’. Hver den som er blitt lurt og bitt av slangen, kan se på ham og leve. ‘Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!’ Joh 1,29. Lyset som skinner fra korset, viser oss Guds kjærlighet. Hans kjærlighet drar oss til ham. Hvis vi ikke står imot denne dragningen, vil vi bli ledet til korsets fot i anger over de syndene som har korsfestet Kristus. Da vil Guds Ånd ved troen skape et nytt liv i oss. Tanker og ønsker tas til fange under lydigheten mot Kristi vilje. Vårt sinn blir skapt på ny i hans bilde, han som har makt til å underlegge seg alt. Da blir Guds lov skrevet i sinn og hjerte, og vi kan si med Kristus: ‘Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede, din lov er dypt i mitt indre.’ Sal 40,9.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 121.

Spørsmål til samtale:

1. Døperen Johannes skulle bane vei for Jesus. Hvor godt vil du si at han lyktes med det, rent menneskelig sett? Når du tenker over svaret ditt, bør du også stille deg spørsmålet: Hva er suksess i åndelige saker?

2. Senere uttrykte døperen oppriktig tvil (Matt 11,2.3; Luk 7,19). Hva skyldtes spørsmålene hans, og hva kan de lære oss om å stå fast i troen?

3. Snakk sammen om hvordan en som Nikodemus, en leder i den sanne menighet og sikkert svært kunnskapsrik, kunne være åndelig uvitende om det som virkelig betyr noe. Hva kan dette lære oss?

27. oktober

BØNNENS KRAFT I USBEKISTAN

Av Andrew McChesney

Enambulanse kjørte 36-år-gamle Nigora til sykehuset i Tasjkent i Usbekistan. Hun kunne knapt snakke. Armene hennes var numne. Hun slet med å svelge. Legen kunne ikke stille noen diagnose.

Nigora ble verre i løpet av den neste måneden på sykehuset. Hun klarte ikke å sove mer enn 15 minutter om dagen. Røntgenbilder viste uvanlig aktivitet i hjernen.

Så sa en annen lege at Nigora hadde en dødelig sykdom. Han så ikke noe håp.

Nigora trodde ikke på Jesus, men hun hadde naboer som var syvendedagsadventister. De besøkte henne på intensivavdelingen og ba om tillatelse til å invitere kirkens pastor til å be sammen med henne. «Nei, nei», sa Nigora. «Jeg er ikke frisk. Jeg ser forferdelig ut. Be ham komme når jeg føler meg bedre.»

Men naboene insisterte. «La ham komme og be for deg», sa de.

Nigora gikk motvillig med på det. En dag senere kom pastoren og hans kone til Nigoras seng. Pastoren leste Salme 23, salvet Nigoras panne med olje og ba: «Herre, gi vår søster helse. Gi henne helbredelse så hun kan bli helt frisk.» Nigora kjente ikke noen endring etter bønnen.

Dagen etter kom pastoren og hans kone tilbake. Igjen leste han fra Bibelen, salvet henne og ba. Heller ikke denne gangen kjente Nigora noen endring. Men den natten klarte hun å sove i flere timer, ikke bare i 15 minutter.

Den tredje dagen kom pastoren og hans kone tilbake. Igjen leste han fra Bibelen, salvet henne og ba. Heller ikke denne gangen følte hun seg annerledes. Men den natten sov hun hele natten. Etter det sov hun godt hver natt.

Pastoren og hans kone fortsatte å besøke henne. Langsomt ble Nigoras tale bedre. Armene og beina begynte å fungere. Røntgenbilder fra sykehuset viste at hjerneaktiviteten hennes var tilbake til det normale. Legen var forbauset.

«Det er umulig at du har blitt frisk, og så raskt», sa han.

Fire måneder etter at pastoren begynte å be, kjørte Nigora bil og var tilbake på jobb.

Kvinnen som ikke hadde trodd på Gud, ga ham æren for at hun ble frisk.

«Dette er et Guds mirakel», sier hun.

Hun er glad for å ha naboer som brydde seg om henne. «Jeg er veldig takknemlig til Gud for at han har gitt meg slike venner, som er som familie», sier hun sakte, men tydelig i et intervju med Adventist Mission.

Selv om Nigora tror på Gud, har hun ikke overgitt sitt hjerte til ham. En nedslående faktor kan være at mange i Usbekistan ser på syvendedagsadventister som medlemmer av en sekt. Be for Nigora og andre som henne, som har sett Guds kraft i sine liv, men som ennå ikke har bestemt seg for ham. Nigora er et pseudonym.

Samaritanenes vitnesbyrd

Bakgrunnsstoff:

Joh 4,1–42; Joh 3,26–30; Jer 2,13; Sak 14,8; Esek 36,25–27.

Minnevers:

Og de sa til kvinnen: ‘Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.’ (Joh 4,42).

Hvem var samaritanene? Assyrerne hadde ført Nordriket Israel i fangenskap i 722 f.Kr. For å skape politisk stabilitet spredte assyrerne fangene sine utover hele riket. På samme måte ble fanger fra andre folkeslag hentet for å befolke Nordriket, og disse ble til samaritanene, som praktiserte sin egen form for jødedom.

Men forholdet mellom dem og jødene var ikke godt. For eksempel motsatte samaritanene seg gjenoppbyggingen av tempelet da jødene kom tilbake fra Babylon. I mellomtiden hadde samaritanene bygget sitt eget tempel på Gerisim-fjellet. Men den jødiske herskeren Johannes Hyrkanos ødela dette tempelet i 128 f.Kr.

På Kristi tid levde fiendskapet i beste velgående. Jødene unngikk Samaria så langt det var mulig. Selv om det kan ha foregått handel, var annen kontakt tabu. Jødene ville ikke låne av samaritanene eller engang motta en tjeneste fra dem. Det er på denne bakgrunn Johannes forteller om møtet mellom Jesus, kvinnen ved brønnen og innbyggerne i den samaritanske byen Sykar.

RAMMEN FOR MØTET

Les Joh 4,1–4. Hva var bakgrunnen for at Jesus dro gjennom Samaria?

Fariseerne oppdaget at Jesu disipler døpte flere enn døperen Johannes’ disipler. Dette kunne skape splid mellom Johannes’ og Jesu disipler. Johannes’ disipler var naturlig nok nidkjære for sin mesters rykte og anseelse (jf. Joh 3,26–30). Johannes’ imponerende svar var at han måtte avta, mens Jesus måtte tilta (Joh 3,30). Jesus forlot Judea for å dra til Galilea, trolig for å unngå konflikt. Samaria var den mest direkte ruten mellom disse to stedene, men ikke den eneste mulige. Fromme jøder tok den lange veien rundt og dro østover gjennom Perea. Men Jesus hadde et ærend i Samaria.

Les Joh 4,5–9. Hvordan utnyttet Jesus anledningen til å få en dialog med kvinnen ved brønnen?

Jakobs brønn lå rett ved Sikem, mens Sykar, der kvinnen kom fra, lå cirka 1,5 km unna. Jesus satt ved brønnen mens disiplene gikk inn til byen for å kjøpe mat. Han hadde ikke tilgang til det kjølende vannet i brønnen. Men da kvinnen kom for å hente vann, ba han henne om noe å drikke.

I Johannes 3 ble vi overrasket over at Nikodemus, en av jødenes ledere og en rabbiner, nedlot seg til å komme til Jesus. Han kom nattestid for ikke å bli lagt merke til. Men i Johannes 4 skjuler kvinnen seg i fullt dagslys, kanskje for å unngå de andre kvinnene som kom enten tidlig eller sent på dagen når det var kjøligere. For hvorfor gikk hun så langt for å hente vann midt på dagen når det var varmt? Uansett grunn til at hun kom dit, kom møtet med Jesus til å forandre livet for henne.

Hva er det som skjer nå? En jødisk lærer stilles opp mot en samaritansk kvinne med frynsete rykte. For en kontrast! Og allikevel blir det nettopp i denne konteksten et bemerkelsesverdig møte.

Hvilke tabuer kan stå i veien for ditt vitnesbyrd der du bor? Hvordan kan vi overvinne dem? Ta med svaret ditt til samtalen på sabbaten.

KVINNEN VED BRØNNEN

Les Joh 4,7–15. Hvordan bruker Jesus møtet til å begynne å vitne for kvinnen?

«Motviljen jøder og samaritanene imellom hindret kvinnen i å tilby Jesus en vennlighet, men han ville gjerne finne nøkkelen til hennes hjerte. Med en taktfullhet som har sitt opphav i den guddommelige kjærlighet, ba han om en tjeneste i stedet for å tilby en tjeneste selv. Tilbudet om en vennlighet kunne ha blitt avslått, men tillit vekker tillit.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 127.

Som i møtet med Nikodemus vet Jesus også her hva som rører seg i andres hoder. Da hun undrer seg over at en jøde ber en samaritan om en slik tjeneste, går Jesus rett på sak. «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann » (Joh 4,10).

Kvinnens reaksjon minner om Nikodemus’, som spurte: «Hvordan kan dette skje?» (Joh 3,9) om en ny fødsel. Hun spurte: «Du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?» (Joh 4,11). I begge tilfellene viste Jesus dem (den ene en kjent jødisk lærer, den andre en samaritansk kvinne med tvilsomt rykte) til store åndelige sannheter som de trengte å høre og forstå. Jesus sa egentlig det samme til begge to: De trenger å bli omvendt.

Hva er den bibelske bakgrunnen for Jesu ord om levende vann? (Jer 2,13; Sak 14,8).

Vi må ha vann for å leve; ingen kan leve uten vann, og derfor kan vann også stå som et godt bilde på evig liv. Derfor sier Jesus: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» (Joh 4,14).

Les Joh 7,37.38. Hva sier Jesus her, og hvordan opplever man det han lover?

«HERRE, GI MEG DETTE VANNET»

«Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem » (Esek 36,25–27).

Hvordan gjenspeiler Esekiel 36,25–27 de sannhetene Jesus forsøkte å dele med Nikodemus og kvinnen ved brønnen?

Jesus forsøkte å nå frem til de to med åndelige sannheter, men han gjorde det med illustrasjoner fra naturens verden.

Ingen av dem forsto hva Jesus mente, i hvert fall ikke til å begynne med. Hvordan, spurte Nikodemus, kan et menneske bli født på ny? Hvordan kan man vende tilbake til mors liv? Nikodemus tenkte tydeligvis helt verdslig og jordisk, enda Jesus helt klart pekte ham i retning av en åndelig sannhet. Kvinnen tok også Jesu ord om vannet bokstavelig, enda det var tydelig at Jesus snakket om noe åndelig.

Kvinnens svar på Jesu tilbud om levende vann var: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann » (Joh 4,15). Hun antok at hun ville slippe å gå til brønnen hvis hun fikk det vannet Jesus tilbød, og dermed slippe å møte andre. Det er påfallende at samtalen skifter så fort fra at Jesus ber om noe å drikke til at kvinnen ber ham om noe å drikke.

Les Joh 4,16. Hva sa Jesus til kvinnens ønske?

Jesus skifter samtaleemne og ber henne hente mannen sin. Hvorfor dette temaskiftet? Kvinnen har opptrådt unnvikende. Jesus leste hjertet. Hun må se sin tilstand for å finne legedom. «Før kvinnen kunne ta imot den gaven han lengtet etter å gi henne, måtte hun innse sin synd og kjenne ham som sin frelser.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 130.

JESUS AVSLØRER SEG

Les Joh 4,16–24. Hvordan viste Jesus at han kjente kvinnens dypeste hemmeligheter, og hvordan reagerte hun?

Lyset var for sterkt til å se rett på det. Kvinnen forstår at Jesus er en profet, men hun er likevel unnvikende igjen. Hun stiller Jesus et religiøst stridsspørsmål – om hvor man skal tilbe.

Jesus svarte at samaritanene ikke visste hva de tilba. Deres tilbedelse var en blanding av jødedom og hedenskap. Jødene tilba den Gud som åpenbarer seg – nok en viktig erkjennelse for en samaritaner.

Tilbedelsen av den sanne Gud er ikke stedbundet. Derfor hadde det ingen hensikt å snakke om stedet for gudsdyrkelsen. For Gud er ånd, og de som tilber ham, må gjøre det i ånd og sannhet. Kvinnen godtok Jesu enkle sannhet og var villig til å høre mer.

Les Joh 4,25–26. Hvordan åpenbarte Jesus hvem han var?

Av alle de fire evangeliene, er dette det eneste stedet før rettsaken mot Jesus at han sier rett ut at han er Messias. Og han gjorde det ikke til en stor folkemengde eller en viktig person, men til en ikke navngitt samaritansk kvinne, alene og ved Jakobs brønn. Han er interessert i enhver ensom sjel som føler seg utenfor og alene. For denne kvinnen, som både tilhørte en fremmed kultur og var av tvilsom moralsk kvalitet, røper Jesus hvem han er. Og etter å ha vist henne at han kjente hennes mørkeste hemmeligheter, ga han henne også en god grunn til å tro på ham.

Hva kan denne historien si oss om hvorfor evangeliet må bryte ned de stengslene vi mennesker reiser mot hverandre?

SAMARITANENES VITNESBYRD

Les Joh 4,27–29. Hva gjorde kvinnen som var så overraskende?

Jesu samtale med kvinnen blir avbrutt da disiplene dukker opp. De ble overrasket over at han snakket med en kvinne, men stilte ingen spørsmål. I stedet ba de ham om å spise.

Kvinnen satte fra seg krukken og skyndte seg til byen for å fortelle andre det hun hadde opplevd i møtet med Jesus.

Les Joh 4,30–42. Hva skjedde etter dette møtet, og hva sier det om hvordan evangeliet kan spres til andre?

Det virker underlig at Jesu fortelling om innhøstingen skulle avbryte historien om at mange i byen ble omvendt. Men Johannes vil vi skal se hvordan Jesus forsto det som skjedde. Å dele frelsesplanen med en samaritansk kvinne var viktigere for ham enn mat. Hans mål var å lede sjeler til frelse, og han benyttet anledningen til å lære disiplene sine at det haster med å fortelle alle om evangeliet, også dem som ikke er som dem.

Det er mange høydepunkter i Johannesevangeliet. Johannes 4,39–42 er et av dem. Mange av samaritanene kom til tro på grunn av vitnesbyrdet til kvinnen som sa: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort » (Joh 4,39).

Samaritanene ba Jesus om å bli hos dem. Resultatet ble at mange flere kom til tro på grunn av Jesu ord. Da sa de til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» (Joh 4,42).

Hva kan denne historien si oss om hvor viktig et enkelt menneskes vitnesbyrd kan være? Hvor sterkt vitner du om det Jesus har gjort for deg?

VIDERE LESNING:

Les Ellen G. White: «Ved Jakobs brønn,» s. 127–136 i Slektenes håp.

«Straks kvinnen fra Samaria hadde funnet frelseren, førte hun andre til ham. Hun var en bedre misjonær enn hans egne disipler. De så ikke noe i Samaria som tydet på at det var et lovende virkefelt. Deres tanker var rettet mot et stort verk i framtiden.

De så ikke høsten som var moden for å samles inn. Men gjennom den kvinnen som de foraktet, fikk en hel by høre Jesus. Hun brakte straks lyset til sine landsmenn. Den samaritanske kvinnen er et eksempel på en virksom tro. Alle sanne disipler fødes inn i Guds rike som misjonærer. Den som drikker av det levende vann, blir selv en livets kilde. Den som tar imot, blir en giver. Kristi nåde i sjelen er som en kilde i ørkenen. Den veller fram og gir nytt liv til alle. Den gjør at de som holder på å omkomme, får en lengsel etter livets vann.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 136.

Spørsmål til samtale:

1. Ta for dere svarene dere ga på søndagens siste spørsmål. Vær ærlige. Hvilke tabuer og fordommer finnes det hos dere som kan hemme deres vitnesbyrd for andre?

2. Hvorfor tror du Jesus fikk en så positiv mottakelse hos samaritanene sammenlignet med hos noen av sine egne?

3. Sett deg i den samaritanske kvinnens sted. En vilt fremmed kommer og forteller at han kjenner hennes dypeste hemmeligheter. Hvordan kunne noen, langt mindre en fremmed, ha visst dette? Ikke rart at Jesus imponerte henne. Hva kan historien si oss om Guds kjennskap til oss, også det vi ikke vil at andre skal vite? Og hva sier hans behandling av henne om hvordan han vil behandle oss, enda han kjenner våre hemmeligheter? Hvilken trøst gir det deg å vite dette?

4. Hvilke av de temaene i Johannesevangeliet som vi har studert hittil, finner vi igjen i Jesu møte med den samaritanske kvinnen ved brønnen?

2. november

UOPPFORDRET BOK I POSTEN

Av Andrew McChesney

Rob Schetky, en pensjonert offiser i den amerikanske marinen, hadde kjempet med Bibelen og dens betydning det meste av livet.

Rob, som en gang var agnostiker, søkte etter Guds vilje, men sabbaten var et problem. Han ble rasende når folk droppet kirken og drev med hverdagslige aktiviteter på søndagen. Han spurte: «Hvorfor spiller du golf på søndag?» Men innerst inne lurte han på: «Hvor i Bibelen har Gud endret sabbaten?»

Rob sluttet å gå i kirken. Han var på utkikk etter en ny menighet i Fairbanks i den amerikanske delstaten Alaska, da han uoppfordret fikk en bok i postkassen. «Det var en interessant overskrift», tenkte han og studerte boken. «Jeg lurer på hva The Great Controversy er for noe.»

Da han forlot postkontoret, gikk han forbi en bunke med The Great Controversy-bøker som andre hadde kastet på en disk. Det hadde vært en masseutsendelse.

Hjemme ble Rob oppslukt av boken. Han ble opprømt da han leste om hvordan mennesket, ikke Gud, hadde endret tilbedelsesdagen fra sabbaten. «Du verden!» tenkte han. «Her er det noen som forteller kirkens historie på en veldig logisk måte».

Han kontaktet en venn og sa: «Jeg har funnet en fantastisk historie om kristendommen. Den heter ‘Den store striden’.» Senere ringte vennen tilbake. «Du må komme deg vekk», sa han. «Det er syvendedagsadventistkirken. De er en sekt!»

Rob ble overrasket. Han hadde ikke lagt merke til navnet til bokens forfatter, Ellen G. White, eller at hun hadde vært med på å grunnlegge adventistkirken. «Nei, de er ikke en sekt», sa han. «De tror bare på Guds ord.»

Etter samtalen lurte Rob på om det fantes adventister i Fairbanks. På nettet fant han en kirke bare 10 minutters kjøring unna. På sabbaten tok han med seg Bibelen og The Great Controversy og dro til kirken. Han hadde lest boken i mindre enn en måned.

Den første som tok imot ham i kirken, var sabbatsskolelæreren Helen. Hun ble overrasket da hun fikk vite at han hadde kommet på grunn av Den store striden. «Du har nettopp ødelagt for klagene mine», sa hun.

Hun hadde vært bekymret for at den lille størrelsen på bokens tekst gjorde den umulig å lese. Men Rob hadde allerede lest tre fjerdedeler av boken – og han hadde kommet til kirken for å lære mer.

I dag, sju år senere, er Rob 70 år og menighetstjener i kirken. Han leser fortsatt Bibelen og Ellen G. Whites skrifter daglig. «Da jeg fant Syvendedags Adventistkirken, fant jeg et hjem, og jeg fant sannheten», sier han.

Bli med adventistenes verdenskirke i 2024 i massekampanjen og distribusjonen av The Great Controversy. Besøk greatcontroversyproject.com for mer informasjon, eller spør pastoren din.

Flere vitnesbyrd om Jesus

Bakgrunnsstoff:

Joh 3,25–36; Joh 1,32–36; Dan 7,18; Joh 6,51–71; Joh 5,36–38; Joh 7,37–53.

Minnevers:

Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg (Joh 12,32).

Jesus sier ikke bare forbløffende ting om seg selv, hvem han er, hvem som har sendt ham eller hvor han kommer fra. Han viste også hvem han er med sine mirakler og tegn. Som noen sier om Jesus: «Kan vel Messias, når han kommer, gjøre flere tegn enn denne mannen har gjort?» (Joh 7,31).

Han fulgte opp det han sa med handlinger som viste at han talte sant.

Men etter hvert som dramaet utvikler seg, blir det splittelse blant folket. Helbredelsen av mannen ved Betesda-dammen vekker harme hos noen av lederne. Samtalen i Kapernaum etter mettingen av de 5000 fører til at folkemengden avviser Jesus. Lasarus’ oppstandelse skaper tro hos noen, men fiendskap hos andre slik at Jesus blir stilt for retten og henrettet.

Denne uken tar vi for oss noen av dem som vitnet om Jesus. I hver av hendelsene får vi se noe om hvem Jesus egentlig er, og sammen tegner de et klarere bilde av Jesus, Messias.

SANN YDMYKHET: DØPEREN JOHANNES VITNER IGJEN

Studium 2 beskrev hvordan døperen Johannes’ vitnesbyrd førte de første disiplene –Andreas og Johannes, Peter, Filip og Natanael – til Jesus. Man skulle tro at døperen ville forsvinne fra scenen etter å ha gitt sitt vitnesbyrd. Men vi møter ham flere ganger i Johannesevangeliet.

Les Joh 3,25–36. Hva sier døperen Johannes om seg selv og Jesus?

Døperens disipler og en ikke navngitt jøde begynte å krangle om renselse, antakelig i forbindelse med spørsmålet om dåpens virkning (jf. Mark 1,4.5). Det er interessant å merke seg at når disiplene kommer til Johannes, tydeligvis for å få svar på spørsmålet, trekker de frem Jesus og sier: «… han døper nå, og alle går til ham » (Joh 3,26). Det er lett å lese mellom linjene: De er sjalu på Jesus – sjalu på sin mesters vegne, og sjalu også på egne vegne.

Johannes kunne ha gitt seg sjalusien i vold, men gjør det ikke, for han kjenner oppdraget sitt. I stedet minner han disiplene sine om at han ikke utga seg for å være Kristus. Nei, han kom for å peke på ham, berede veien for ham og vitne om ham (Joh 1,6–8).

Han bruker bildet med et bryllup som illustrasjon og kaller seg brudgommens venn, med Jesus som brudgommen. Bruden er da Guds folk (jf. Hos 2,16–23 og Jes 62,1–5). Så sier han noe som viser hans storhet: «Han skal vokse, jeg skal avta » (Joh 3,30).

Joh 3,31–36 fører sammenligningen mellom Jesus og Johannes videre og viser at Messias er større enn forløperen. Med Johannes’ vitnesbyrd som peker mot Jesus, understrekes igjen tanken om vitnesbyrd. De som tar imot vitnesbyrdet og tror på Jesus, har evig liv. De som ikke tar imot ham, blir under Guds vrede. Det er det teksten sier. Gud elsker verden og sendte sin Sønn for å frelse verden (Joh 3,16.17). Men de som avviser gaven, må bære straffen for sine synder selv – evig død.

Hvordan kan vi lære ydmykhet? Hva kan Johannes lære oss om det?

EN NY FORSTÅELSE AV MESSIAS

Les Joh 1,32–36. Hva sier døperen som folket ikke ventet å høre om den lenge ventede Messias?

Jødene ventet på en Messias som skulle befri dem fra Romas herredømme. Etter lang tids undertrykkelse trodde jødene at Messias ikke bare ville styrte Roma, men også gjøre dem til en stor og mektig nasjon. Johannes’ ord om Jesus som «Guds lam » pekte på Jesu sonoffer og ble nok misforstått av de fleste. De skjønte kanskje ikke hva han snakket om.

Med sitt evangelium ville Johannes endre folks oppfatning av Messias så de kunne se at Jesus oppfylte profetiene om kongen som skulle komme og det han skulle gjøre. Han skulle ikke være en politisk og militær leder, men gi seg selv som et offer for verdens synd. Det var hans hensikt. Og når alt er fullført, vil det endelige riket komme (se Dan 7,18).

«Da Johannes døpte Jesus og utpekte ham som Guds lam, ble det kastet nytt lys over Messias’ misjon. Johannes ble minnet om det Jesaja hadde sagt: Han er ‘lik et lam som føres bort for å slaktes.’ Jes 53,7.» – Ellen G. White: Slektenes håp s. 91. Johannes sier i Joh 1,31: «Jeg kjente ham ikke». Men hvordan lærte Johannes da Jesus å kjenne som Messias? Svaret er at den Herren som sendte Johannes, hadde sagt til ham: «Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» (Joh 1,33.34). Det var altså Gud som viste Johannes at Jesus var Messias.

«… Kristus [er] Guds kraft og Guds visdom » (1 Kor 1,24). Kunnskapen om at Jesus er Kristus, kommer fra Gud selv via Åndens overbevisningskraft. Dette temaet går igjen i Johannesevangeliet. Frelsen kommer ikke av verdslig filosofi, vitenskap eller høyere lærdom. Den kommer bare fra Gud til den som har overgitt seg til Jesus i tro og lydighet.

Hvordan kunne vi kjenne sannheten om Jesus som vårt sonoffer om den ikke ble åpenbart for oss? Hvorfor er det da så viktig å kjenne Bibelen og dens lære om Jesus?

TRO OG AVVISNING

Studium 2 fortalte om mettingen av de 5000 i Johannes 6, men gikk ikke inn på den siste delen av historien, som vi ser på her.

Les Joh 6,51–71. Hva sa Jesus som folk hadde vondt for å godta?

De som Jesus nettopp hadde mettet, ville krone ham til konge (Joh 6,1–15). Men senere, i samtalen med dem i synagogen i Kapernaum, utdyper han miraklets åndelige betydning og sier: «Jeg er livets brød » (Joh 6,35). Han sier at dette brødet er hans kropp, som han gir til liv for verden (Joh 6,51).

Dette fikk folkeskaren til å innse at Jesus ikke ville være noen jordisk konge. Han passet ikke inn i det mønsteret som deres verdslige tankegang hadde tegnet. De ville ikke la seg omvende og få et nytt tankesett slik at de kunne se og godta Jesus som Messias. Nå var det mange som forlot ham (Joh 6,66).

Rent menneskelig sett må dette ha vært et hardt slag for Jesus. Det er jo tilfredsstillende å bli verdsatt av mengden. Hvem vil ikke bli likt? Men å oppleve at mange vender seg bort og trekker ens prinsipper i tvil, er jo også nedslående. Da Jesus ser folkemengden gå sin vei, spør han sine nærmeste om de også vil gå.

Det er nå Peter kommer med sin store bekjennelse, et nytt vitnesbyrd om hva Jesus har og hvem han er. «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6,68.69).

Disiplene hadde holdt sammen med Jesus i flere år, sett miraklene og hørt forkynnelsen hans. De visste at det ikke fantes noen som ham. Uansett hvor uvanlige noen situasjoner kunne være, var de sikre på at han var Messias – selv om de ikke forsto alt om formålet med hans komme. Det var ikke før etter hans død og oppstandelse at de begynte å skjønne hvorfor Jesus hadde kommet.

Hva kan denne fortellingen lære oss om det at flertallet som regel tar feil? Hvorfor må vi huske dette når det gjelder sider ved troen som flertallet ikke liker?

FADERENS VITNESBYRD

Johannes begynner med å fortelle at Ordet (logos) var hos Gud, det vil si hos Gud Fader (Joh 1,1). Da Ordet ble menneske, vitnet Ånden om Jesus ved å bli værende på ham i dåpen (Joh 1,32–34). Men Faderen vitner også om Jesus under hans jordiske virke.

Les Joh 5,36–38. Hva sier Jesus om Faderen her?

Jesus knytter Faderen til sine gjerninger og mirakler. Han er tydelig på at Faderen hadde sendt ham og også vitnet om ham.

Les Matt 3,17; 17,5; Mark 1,11 og Luk 3,22 (se også 2 Pet 1,17.18). Hva sier Faderen om Jesus?

Da Jesus ble døpt, markerte Faderen og Ånden dette viktige øyeblikket sammen med Sønnen: starten på Jesu virke. Faderen sier at Jesus er hans elskede Sønn som han har sin glede i. Men på et avgjørende tidspunkt i Jesu virke taler Faderen igjen, denne gangen slik det er nedtegnet i Johannesevangeliet.

Situasjonen nådde et klimaks i de siste dagene av Kristi virke. De religiøse lederne hadde ikke klart å stoppe ham (se Joh 12,19), men ønsket ham død, nå mer enn noen gang. Massene var begeistret for ham, særlig da stadig flere begynte å følge Jesus etter å ha hørt vitnesbyrdet fra dem som hadde sett ham vekke Lasarus fra de døde (Joh 12,17.18). Selv grekere som var der for å feire høytiden, ville se Jesus.

På dette tidspunktet, og som svar på Jesu ord i Joh 12,28: «Far, la ditt navn bli herliggjort!», taler Faderen igjen fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen».

Vi har alt sett at korset er Jesu herlighetstime. Faderens vitnesbyrd om Jesus peker på Guds lams offer for verdens synd. Det er høydepunktet i hans virke her i verden. Hans død betalte for all vår synd, og når vi tror på ham, slipper vi å ta straffen selv.

FOLKETS VITNESBYRD

« På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: ‘Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.’» (Joh 7,37.38).

Johannes hadde flere ganger fortalt at Jesus kom med dristige uttalelser om seg selv, om hvem han var og hva han kom for å gjøre.

Linjene som er sitert ovenfor fra Joh 7,37.38, er noe av det Jesus sa om seg selv og hva han ville gjøre med alle som kom til ham. Dette var forbløffende påstander.

Hvordan reagerte mange da Jesus talte til jødene på løvhyttefesten? Joh 7,37–53.

Noen sa han var den profeten Moses hadde forutsagt for lenge siden (se 5 Mos 18,15–19). Andre mente Jesus var Messias. Men andre mente at Messias ikke kunne komme fra Galilea, at han måtte være av Davids ætt og født i Betlehem – det var jo Jesus (jf. Matt 1–2), men det var det ikke mange som visste!

Selv de som pågrep Jesus, var forbløffet over ham og det han sa. Fariseerne svarte dem med et nytt spørsmål. «Har vel noen av rådsherrene eller fariseerne trodd på ham?» (Joh 7,48). Fariseernes spørsmål ga Johannes nok en anledning til å vise til Nikodemus, som prøvde å verne Jesus mot fariseernes intriger etter sitt møte med ham. «Loven vår dømmer vel ikke et menneske uten forhør, før en har fått vite hva det har gjort?» (Joh 7,51).

Ble det til at Nikodemus tok imot Jesus som Messias? Dette opptrinnet beviser ikke at han gjorde det, men med denne handlingen og det han gjorde etter Jesu død (se Joh 19,39.40), viser Bibelen at Nikodemus faktisk kom til tro på ham.

Svaret på spørsmålet var altså: Jo, en av fariseerne trodde på ham.

Les Joh 7,49. Hva sa lederne som viste forakt for folkemassene som fulgte Jesus? Hva kan det lære oss?

VIDERE LESNING:

Les Ellen G. White: «Krisestemning i Galilea,» s. 285–294 og «I den ytre forgården,» s. 471–475 i Slektenes håp.

«‘Hvem skal vi gå til?’ Lærerne i Israel var formalismens slaver. Fariseerne og saddukeerne lå i evig strid med hverandre. Å forlate Jesus ville være å falle i hendene på dem som holdt seg til ritualer og seremonier, ærgjerrige mennesker som bare var ute etter selvforherligelse. Disiplene hadde opplevd mer fred og glede siden de tok imot Jesus enn i hele sitt tidligere liv. Så hvordan kunne de gå tilbake til dem som hadde hånet og forfulgt ham som er synderes venn? De hadde gått og ventet på Messias lenge. Nå var han kommet, og de kunne ikke forlate ham og gå til dem som sto ham etter livet og hadde plaget dem fordi de var sammen med Jesus.

‘Hvem skal vi gå til?’ Ikke bort fra Jesu lære, alt han sa om kjærlighet og barmhjertighet, og over til vantroens mørke og verdens ondskap. Mange av dem som sviktet Jesus, hadde sett hans mirakler, men Peter ga uttrykk for disiplenes tro: Du er ‘Guds Hellige’. Bare tanken på å miste dette sjelens anker fylte dem med frykt og smerte. Uten en frelser ville de drive omkring på et mørkt og opprørt hav.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 293.

Spørsmål til samtale:

1. Snakk sammen om hvorfor noen gjerne tar imot bevis for at Jesus er Messias og at kristendommen er sann mens andre avviser dem?

2. Finnes det noen viktigere sannhet enn at Jesus Kristus døde for våre synder? Men hvordan lærte vi denne viktige sannheten å kjenne? Ved hjelp av vitenskap, naturlover, naturbasert teologi, logikk eller fornuft? Slikt kan nok få oss til å tro på en skapergud, en første årsak, en ubevegelig beveger eller hva det måtte være, men det kan ikke, verken alene eller samlet, lære oss det viktigste vi trenger å vite: at Kristus døde for våre synder. Hva burde dette – at alle disse disiplinene ikke kan føre oss til det ene vi virkelig trenger å vite – si oss om hvor viktig det er å la Bibelen være vår høyeste autoritet i trosspørsmål?

3. Hvorfor kan det være viktig for troen å fortelle hva Gud har gjort i ens liv?

9. november

«VI HAR IKKE SENDT NOEN»

Av Andrew McChesney

Ifire år besøkte Donaldo Velasquez et colombiansk fengsel hver fredag for å forkynne om Jesus. Men en fredag kunne han ikke dra. Han jobbet som snekker, og en kunde trengte øyeblikkelig hjelp. Dessuten trengte Donaldo penger.

Bare fire syvendedagsadventister – Donaldo, to andre menighetsmedlemmer og pastoren deres – hadde tillatelse til å besøke fengselet i Acacias, og Donaldo ringte dem for å få hjelp. «Nei, jeg er for opptatt», sa Ranses. Pedro sa også at han ikke kunne dra. Pastoren ba om unnskyldning og sa at han var bortreist.

Donaldo gråt og ba. Da kona hans, Jesusita, spurte hva som var galt, forklarte han at han ikke ville droppe møtet med de innsatte, men at han måtte jobbe. «Gå og gjør jobben din», sa Jesusita. «Gud vil sørge for deg.»

Neste gang Donaldo besøkte fengselet, kom 38 innsatte for å høre ham preke. Med seg hadde han et annet menighetsmedlem, Pedro.

«Hvor er mannen som kom forrige gang?», spurte en innsatt.

«Vi har ikke sendt noen», svarte Donaldo.

«Jo, det gjorde dere», sa en annen innsatt. «En mann forkynte for oss».

«Nei, vi sendte ingen», sa Donaldo og antydet at predikanten kanskje tilhørte et annet kirkesamfunn.

«Nei, nei», sa de innsatte. «Vi kjenner alle som har tillatelse til å komme på besøk. Denne mannen har aldri besøkt oss før, og han var ikke fra en annen kirke.»

Donaldo spurte om mannens preken i håp om å finne ut hvem han var. De innsatte sa at han hadde snakket om syvendedagssabbaten.

«Hvordan så han ut?», spurte Donaldo overrasket.

De innsatte beskrev ham som en høy, velkledd mann i hvit skjorte. De sa at han kunne Bibelen så godt at han sannsynligvis var lærer.

Pedro tok Donaldo på armen. «En engel må ha kommet og forkynt for dem», sa han. «Det er den eneste forklaringen».

Donaldo var imidlertid ikke overbevist. Han gikk til fengselsvakten som registrerte besøkende. Vakten, en venn av Donaldo, så gjennom dataloggen og ristet på hodet. «Det kom ingen den dagen», sa han.

Forbløffet utbrøt Donaldo: «Nå er jeg ikke i tvil om at Herrens engel kom for å undervise i Bibelen i mitt sted!»

Da han gikk tilbake til de innsatte, fortalte han dem at de måtte ha sett en engel.

Seks år har gått, og nesten alle de 38 innsatte har gitt sitt hjerte til Jesus i dåpen. Donaldo sier at han aldri kommer til å glemme den dagen.

«Selv om det er en utrolig historie, tror jeg at Gud sendte sitt himmelske sendebud», sier han.

Takk for sabbatsofferet som gikk til to misjonsprosjekter i Colombia i forrige kvartal.

Salige er de som tror

Bakgrunnsstoff:

Joh 8,54–58; 1 Mos 12,3; Rom 4,1–5; Joh 12,1–8; Joh 19,4–22; Joh 20,19–31; Dan 2; Dan 7.

Minnevers:

Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Joh 20,29).

Hos Johannes finner vi et mangfold av mennesker med ulik bakgrunn, tro og erfaring som alle vitner om hvem Jesus var.

«Se, Guds lam!» (Joh 1,36). «Vi har funnet Messias» (Joh 1,41). «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om » (Joh 1,45). «Rabbi, du er Guds sønn! Du er Israels konge!’» (Joh 1,49). «Han skulle vel ikke være Messias?» (Joh 4,29). «‘Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser’» (Joh 4,42) «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord » (Joh 6,68). «Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden » (Joh 11,27). «Jeg var blind, og nå ser jeg » (Joh 9,25). «Se, her er kongen deres!» (Joh 19,14). «Jeg finner ingen skyld hos ham » (Joh 19,6). «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28).

Hvem var de, og hvorfor vitnet de som de gjorde om Jesus?

ABRAHAM

Jesus kvidde seg ikke for å fortelle hvem han var, heller ikke for å innhente vitner til hvem han var, også vitner som for lengst var døde, som Abraham. «Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.» (Joh 8,56).

Hvorfor var Abrahams vitnesbyrd så viktig at Johannes tok det med? 1 Mos 12,3; 1 Mos 18,16–18; 1 Mos 26,4; Matt 1,1; Apg 3,25.

«Gjennom forbilder og løfter forkynte Gud ‘på forhånd dette gode budskapet til Abraham’. Hans tro var festet på den kommende gjenløser. Kristus sa til jødene: ‘Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.’ Væren som ble ofret i stedet for Isak, var et symbol på Guds Sønn som skulle ofres i vårt sted. Da mennesket ble dømt til døden fordi det hadde overtrådt Guds lov, sa Faderen til synderen idet han så på Sønnen: Du skal leve, for jeg har funnet en til å gå i ditt sted.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 135

Abraham var jødenes stamfar. Han fikk løftet om at alle folkeslag skulle bli velsignet gjennom ham. Denne velsignelsen kom gjennom Messias, som ble født i hans slekt.

Abraham var også far til dem som tar imot Gud i tro (Hebr 11,8.17–19). Hans vilje til å ofre sønnen Isak (1 Mos 22), løftets sønn, ga ikke bare bevis på tro, men også innsikt i frelsesplanen.

Da Jesus sa: «Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag» (Joh 8,56), svarte lederne: «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» (Joh 8,57).

Jesu svar overrasket dem. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, ER JEG» (Joh 8,58).

Jesu ordvalg minner dem om det Gud sa til Moses ved den brennende busken. Han gjorde krav på å være Gud, han som har liv i seg selv. Lederne forsto hva han mente, for de «tok opp steiner for å kaste på ham » (Joh 8,59).

Les Rom 4,1–5. Hvordan viser Paulus den store sannheten om frelse ved troen alene, uten lovgjerninger, med denne historien om Abraham? Hvordan hjelper dette oss til å forstå at Abraham er far til dem som lever i tro?

MARIA

Seks dager før påske kom Jesus til Maria, Marta og broren deres, Lasarus, som han hadde vekket til live. Simon, som var helbredet for spedalskhet, holdt et festmåltid som takk for det Jesus hadde gjort for ham. Marta serverte, og Lasarus satt til bords blant gjestene (Joh 12,1–8).

Hva betydde Marias handlinger her? Hvordan vitnet dette om hvem Jesus var? Joh 12,1–3.

Parfymen var dyr, verdt cirka en årslønn for en vanlig arbeider. Marias gave var nok et uttrykk for takknemlighet til Frelseren for syndenes forlatelse og brorens oppstandelse. Hun hadde tenkt å bruke den til Jesu begravelse en dag. Men så fikk hun høre at han snart skulle salves til konge. I så fall ville hun være den første til å hylle ham. Det var nok ikke Marias mening at gesten skulle bli lagt merke til, men Johannes skriver at «hele huset ble fylt av duften » (Joh 12,3). Judas irettesatte henne kontant og sa salven burde vært solgt og pengene gitt til de fattige. Jesus beroliget straks Maria med ordene: «La henne være! … De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.» (Joh 12,7.8).

Det er et gjennomgående tema i evangeliet at Jesus vet hva som bor i folk (Joh 2,24.25; 6,70.71; 13,11; 16,19). Jesus vet hva som bor i Judas. Johannes understreker at han var en egoistisk tyv (Joh 12,6).

«Den velluktende gaven som Maria hadde tenkt å salve Jesu døde kropp med, øste hun ut over ham mens han ennå var i live. Ved gravferden kunne duften bare ha fylt gravhulen. Nå gledet den ham med forsikringen om hennes troskap og kjærlighet. … Da mørket omsluttet ham under den store prøven, bar han med seg minnet om denne handlingen, et pant på den kjærlighet som de frikjøpte ville vise ham i all evighet.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 421.

Jesus visste hva som bodde i Maria og Judas og han vet hva som bor i deg. Hva burde dette si oss om behovet for at Kristus blir vår rettferdighet, forvandler oss og dekker oss?

PILATUS

Gang på gang forteller Johannes at de religiøse lederne prøvde å pågripe Jesus, stille ham for retten og få ham dømt til døden. Et tema i Johannesevangeliet som Jesus ofte nevner, er at hans tid eller time ennå ikke var kommet, og med det mente han korsfestelsen (Joh 2,4; Joh 7,6.8.30; Joh 12,7.23.27; Joh 13,1; Joh 17,1).

Nå var timen kommet. Jesus ble arrestert i Getsemane, ført frem for Annas, deretter for øverstepresten Kaifas og så to ganger for Pilatus.

Johannes har trukket frem mennesker fra alle samfunnslag som vitner om at Jesus var Kristus. Nå trekker han inn Pilatus, stattholderen som stilte Jesus for retten. Dette var et viktig vitnesbyrd fordi Pilatus var romer, stattholder og dommer mens de fleste andre vitnene var jøder og vanlige borgere.

Hvordan henger Pilatus’ dom sammen med temaet i Johannesevangeliet? Joh 18,38, Joh 19,4–22.

Jesus ble ført til Pilatus tidlig fredag morgen (Joh 18,28). Han hadde tenkt å sende fangen raskt til sin skjebne. Men fangens væremåte vakte Pilatus’ oppmerksomhet. Landshøvdingen forhørte Jesus inngående og fikk høre ordene: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh 18,37).

Pilatus dømte Jesus til døden, men tre ganger erklærte han ham likevel uskyldig (Joh 18,38; Joh 19,4.6). Og over korset hengte han ordene «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19,19) og kronet dermed sitt vitnesbyrd om hvem Jesus er. Men til tross for sitt vitnesbyrd om Kristi uskyld, dømte han ham til døden.

Pilatus hadde selve Sannheten foran seg, men lot pøbelen tyrannisere ham og dømte Jesus til døden! For et tragisk eksempel på en som ikke følger det samvittigheten og hjertet sier er rett!

Hva kan Pilatus lære oss om faren ved å la andre hindre oss i å gjøre det vi mener er rett?

TOMAS

Les Joh 20,19–31. Hva kan Tomas lære oss om tro og tvil? Hva var hans store feil?

Kristus viste seg for disiplene etter oppstandelsen, mens de på grunn av frykt hadde stengt seg inne på et rom. Tomas var ikke til stede. Senere fortalte de andre ham om oppstandelsen, men han tvilte. Det passet ikke inn i hans forestilling om Guds rike. Og han må ha undret seg over hvorfor Jesus skulle ha vist seg for de andre når han ikke var der.

Tomas sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro» (Joh 20,25).

Han stilte betingelser for sin tro. Denne holdningen går igjen hos andre. Nikodemus svarte Jesus: «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» (Joh 3,4). Kvinnen ved brønnen spurte: «Du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?» (Joh 4,11). De som ble mettet med brød og fisk, spurte: «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg?» (Joh 6,30).

Det er denne «se og så tro»-holdningen Johannes tar et oppgjør med. Da Jesus møtte Tomas etter oppstandelsen, ba han ham komme, se og røre ved hans oppstandne kropp. Men så sier han: «Salige er de som ikke ser, og likevel tror » (Joh 20,29).

«Gud oppfordrer oss aldri til å tro uten at han samtidig gir oss tilstrekkelige beviser som grunnlag å bygge vår tro på. Både hans eksistens, hans karakter, og troverdigheten av hans ord blir stadfestet av vitnesbyrd som vi kan fatte, og disse vitnesbyrd er til stede i overflod. Men på den andre siden har Gud aldri fjernet muligheten for tvil. Vår tro må hvile på vitnesbyrd, ikke på synlige beviser.» – Ellen G. White: Veien til Kristus, s. 125.

Gjennom Guds ord, skaperverket og personlige opplevelser har vi fått utrolig mange bevis for troen på Jesus.

Hva ville du svare hvis noen spurte deg hvorfor du tror på Jesus?

VI

Johannes legger om og om igjen frem vitnesbyrd om Jesus, og poenget er å føre oss fram til den store konklusjonen: «Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» (Joh 20,30.31).

Tenk deg at du hadde vært der selv og sett Jesus gjøre mange av disse miraklene. Da ville du vel ha trodd på ham? Det skulle man jo gjerne tro, men egentlig har vi enda større grunn til å tro på Jesus enn de som faktisk så miraklene.

Hvorfor det?

Hva er det vi har i dag som de på Jesu tid ikke hadde, og som burde gi oss tro? Se f.eks. Matt 24,2; Matt 24,14; Matt 24,6–8.

Vi har ikke bare beretningene i Johannesevangeliet, vi har også fordelen av å se så mye av det Jesus og andre i Bibelen forutså, gå i oppfyllelse, f.eks. tempelets ødeleggelse (Matt 24,2), evangeliets utbredelse over hele verden (Matt 24,14), det store frafallet (2 Tess 2,3) og at verden fortsatt er et ondt og falskt sted (Matt 24,6–8).

Under hele Jesu liv og virke var hans tilhengere en liten og trakassert gruppe menn og kvinner som menneskelig sett burde ha forsvunnet ut av historien for lenge siden. Hvordan kunne de vite det vi vet, at alt dette ville skje? Vår tro er faktisk en oppfyllelse av Jesu profeti om at evangeliet skulle gå ut til hele verden.

Og i dag kan vi som Jesu følgesvenner også få vitne om Jesus og det han har gjort for oss. Det er ikke Natanael, Nikodemus, kvinnen fra Samaria eller fariseerne som gjør at vi kan kjenne Jesus som Messias. Det er ved å lese Skriftene under Den hellige ånds overbevisningskraft at vi tar imot Jesus som verdens frelser.

Og så kan vi på vår måte og ut fra vårt eget forhold til Gud, fortelle en historie. Vår historie er kanskje ikke så dramatisk som å se en død bli vekket til live eller en blindfødt bli helbredet, men det som betyr noe, er at vi kjenner Jesus og vitner om ham på vår måte, slik de i Johannesevangeliet gjorde.

VIDERE LESNING:

Les Ellen G. White: «Lydighet – et tegn på tro» i Alfa og Omega, bind 1, side 126–137; «Fra Herodes til Pilatus,» side 548–563 i Slektenes håp.

Tomas «kastet seg ned for Jesus og ropte: ‘Min Herre og min Gud!’ Jesus godtok hans innrømmelse, men han fikk en liten irettesettelse: ‘Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.’ Jesus ville ha satt større pris på den tro Tomas hadde, hvis han hadde vært villig til å godta det de andre disiplene hadde sagt. Dersom verden i dag skulle gjøre det samme som Tomas, ville ingen tro til frelse. Alle som tar imot Kristus, gjør det ut fra det andre har sagt.

Mange som er tilbøyelige til å tvile, unnskylder seg med at hvis de hadde de bevisene som Tomas fikk fra de andre, ville de tro. De tenker ikke over at de ikke bare har disse bevisene, men mye mer enn det. Mange er som Tomas og venter på at all tvil skal forsvinne. De vil aldri få ønsket oppfylt. Gradvis blir de mer og mer fastlåst i sin vantro. De som øver seg i å se på de mørke sidene, og som murrer og klager, vet ikke hva de gjør. De sår tvilens frø, og de kommer til å høste tvilens frukt. Når den tiden kommer da tro og tillit er mest påkrevd, vil mange oppdage at de er ute av stand til å håpe og tro.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 615, 616.

Spørsmål til samtale:

1. Hva var den store forskjellen på Abrahams og Tomas’ uttrykk for tro? Hva kan vi lære av dem?

2. Under bibelstudiet, la dem som vil, vitne om Jesus slik vi har sett i Johannesevangeliet.

Fortellingene er nok forskjellige, men hva sier folk, og hvordan vitner de om den samme Herre?

3. Pilatus stilte et filosofisk spørsmål: «Hva er sannhet?» Gi ditt svar på spørsmålet i lys av det vi har sett i Johannesevangeliet.

4. Se på profetiene i Daniel 2 og 7. Har vi egentlig noen fordel fremfor dem som leste kapitlene på Jesu tid? Gir profetienes oppfyllelse oss større grunn til å tro enn de hadde?

16. november

FRA PIN-TRADER TIL BOBILIST

Av Andrew McChesney

Hele familien til Jacob Pierce elsket å bytte pins, og de reiste rundt for å finne nye pins på den internasjonale Pathfinder Camporee i USA.

Så fikk mor øye på en mann med en Alaska-nål. Hun visste at Jacob elsket naturen i Alaska, og prøvde å overtale mannen til å bytte.

«Jeg kan ikke bytte», sa han. «Det er en unik pin for pastorer i Alaska».

Mor ble bare mer og mer interessert. «Hva gjør du oppe i Alaska?» spurte hun.

Mannen presenterte seg som Tobin Dodge, direktør for Alaska Camps, et misjonsinitiativ fra Syvendedags Adventistkirkens Alaska-distrikt, som hver sommer arrangerer leirer for barn mellom 8 og 17 år.

«Kan sønnen min få jobbe der?» spurte mor.

«Ja, vi tar inn ledere under opplæring når de er 16 og ledere når de er 18», sa han.

Jacob tente på ideen om å tilbringe sommeren i Alaska. Han ble med i leirstaben – og dro tre år på rad.

Leiropplevelsen kan være utfordrende, sier han. Et år tilbrakte han mye tid sammen med en gutt fra Alaskas urbefolkning på Camp Polaris, som ligger ved Aleknagik-sjøen sørvest i Alaska. De delte en felles interesse for naturen og klatret opp på Jackknife Mountain, som ruver over leiren. Men gutten nektet å oppføre seg. Han brukte også vulgært språk og virket mer interessert i å fremme overtro enn å høre sannheten i Bibelen. Han skyldte en regnværsdag på en gutt som hadde drept en edderkopp, og sa: «Hvis du dreper en edderkopp, regner det».

Jakob ble frustrert. Men på slutten av leiren ga gutten Jakob en klem og gikk bort til faren.

Mens han så på de to, begynte Jacob plutselig å forstå guttens oppførsel. Gutten oppfostret praktisk talt seg selv.

«De fleste av barna har ingen kristen bakgrunn i det hele tatt», sier Jacob (20) i et intervju på Camp Polaris. «Det er det som gjør det til en øyeåpner og, for meg, en fantastisk misjonsmark».

Han sier at de åndelige kampene på Camp Polaris er annerledes enn på andre sommerleirer som sponses av Alaska Conference, fordi de nesten utelukkende består av barn fra Alaskas urbefolkning, som ofte sliter med traumer, overtro og rusmisbruk.

«Men det er verdt det å være her», sier han. «Det er et kall som er sterkere enn noe annet jeg har sett. Gud trenger virkelig frivillige her. Dette er en misjonsmark.»

Takk for sabbatsofferet i 2015 som bidro til å reparere og utvide Camp Polaris slik at flere barn kunne delta. En del av dette kvartalets trettende sabbatsoffer vil bidra til å åpne et innflytelsessenter i adventistkirken i Bethel i Alaska. Bethel-menigheten sender hvert år lokale barn til Camp Polaris.

Oppfylte GT-profetier

Bakgrunnsstoff:

Joh 5,17.20.36–40.46.47; Joh 13,18; Joh 17,12; Jer 2,13; Sak 9,9; Joh 8,12–30.

Minnevers:

Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg. (Joh 5,36).

Hos Johannes ser vi gang på gang alt det Jesus sa og gjorde som viste at jo, Messias (hammashiach), Kristus, var kommet til Israel. Og han hadde faktisk kommet som en av dem, en jøde født i Betlehem, slik Skriften hadde forutsagt.

Men, som Johannes skrev: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke» (Joh 1,10).

Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og likevel kjente ikke verden ham. Det er forbløffende. Og som vi kan se hos alle evangelistene, var det mange som ikke kjente ham, selv om de burde ha gjort det i lys av alt det Jesus gjorde og sa. Og fordi GT pekte på ham.

Denne uken skal vi se andre måter Johannes avslørte Jesus som Messias på, og vi skal også se hvorfor noen fortsatte å avvise ham – trass i alt det som talte for at han var Kristus.

Hva kan vi lære av deres feil?

TEGN, GJERNINGER OG UNDERE

Foruten de miraklene Johannes brukte for å peke ut Jesus som Messias, skrev han også ned en bredere omtale av de tegnene, gjerningene og undrene Jesus gjorde. Tegnene og undrene var ikke i seg selv et bevis for at Jesus var Messias, for mange profeter, også falske, utførte mirakler. Johannes skrev ikke ned tegnene fordi de pekte på en stor mirakelmaker. De tegnene Johannes skrev om, var unike fordi de pekte på Jesus som Messias og viste at han faktisk kom fra Gud Fader selv.

Les Joh 5,17.20.36–38. Hvordan beskriver versene forholdet mellom Jesus og Gud Fader i forbindelse med tegnene?

Med tegnene viste Jesus sitt nære arbeidsfellesskap med Faderen. De to var ett. Gjerningene viste at «Far er i meg og jeg i Far » (Joh 10,38; se også Joh 14,10.11).

Jesus kom for å gjøre hans gjerninger som hadde sendt ham slik at disse gjerningene kunne bli synlige for verden. Det vil si at han kom for å gjøre det Faderen hadde sendt ham for å gjøre, og de gjerningene han gjorde, vitnet om at han var fra Faderen.

Men vi har allerede sett at folk valgte å ikke tro, til tross for de mektige tegnene og de mange vitnesbyrdene.

De religiøse lederne spurte Jesus: «Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, så si oss det rett ut!» Jesus svarte: «Jeg har sagt det til dere, men dere tror meg ikke. De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, vitner om meg.» (Joh 10,24.25).

Hadde Jesus sagt rett ut at han var Messias, ville de religiøse lederne – som lette etter noe å sette fingeren på – ha kastet seg over ham. Jesus visste det og pekte i stedet på det han hadde gjort. Hadde Jesus sagt at han var Kristus, kunne de ha prøvd å fornekte det. Men hvordan kunne de avvise tegnene, gjerningene og undrene? De vitnet om hvem han var og hvor han kom fra.

Hvordan kan vi unngå å bli så hardhjertet som de religiøse lederne? Hvordan kan det tenkes at vi motarbeider Guds gjerning i vårt eget liv?

SKRIFTENS AUTORITET

Foruten de konkrete tegnene og vitnesbyrdene Johannes brukte for å peke på Jesus som Messias, appellerte han også til GTs autoritet og profetiene om Kristus. GT har en sentral plass, ikke bare hos Johannes, men i hele NT. Begrunnelsen for Jesus, for hvem han var, hvor han kom fra, hva han gjorde og hva han vil gjøre, bygger på Skriften, i dette tilfellet GT.

Les Joh 5,39.40.46.47. Hva sier de oss om Jesu holdning til Skriftens autoritet?

I evangeliene peker Jesus gang på gang på Skriftens autoritet som et vitnesbyrd om seg. Jesus bruker f.eks. ofte hendelser fra GT for å vise hvem han er, og hva han gjør. Et eksempel er en hendelse fra 4. Mosebok 21,5–9. «Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp» (Joh 3,14). Ikke nok med at Jesus viser til historien, men når han bruker den til å peke på seg selv, viser han oss hvordan historien skal forstås.

Og det er ikke bare Jesus, men også andre som bruker GT til å peke på Jesus. Tidlig i Johannesevangeliet leser vi f.eks. Filips ord: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om » (Joh 1,45).

Les Joh 13,18; Joh 17,12; Joh 19,24.28.36. Hva sier tekstene om Skriftens autoritet slik Jesus og Johannes forsto den? Hva burde dette si oss om den rollen Skriften må ha for vår tro?

Hvilke krefter arbeider i dag enten skjult eller åpent for å undergrave vår tro på Bibelens autoritet? Ta med svaret ditt til timen på sabbaten.

GT-PROFETIER OM JESUS: DEL 1

I en samtale med de religiøse lederne om hvem han var, bekreftet Jesus Skriftens autoritet. Ved første øyekast kunne det virke unødvendig for ham å gjøre det, for de trodde jo på Bibelen. Men selv overfor dem understreket Jesus Skriftens autoritet, og det for å vise dem hvem han var – uansett hvor harde hjerter de hadde, og uansett hvor iherdig de prøvde å stå imot overbevisningen.

Samtidig har Johannes mange direkte sitater fra og hentydninger til GT som peker på Jesus som oppfyllelsen av GTs løfte om en Messias.

Hva er sammenhengen mellom disse tekstene i NT og GT? Det vil si, hvordan bruker NT disse tekstene til å vitne om Jesus?

Joh 1,23; Jes 40,3

Joh 2,16.17; Sal 69,10

Joh 7,38; Jer 2,13

Joh 19,36; 4 Mos 9,12

Inspirert av Den hellige ånd understreker ikke bare Johannes, men også Peter, Paulus, Matteus, Markus, Lukas og alle forfatterne i NT at Jesus fra Nasaret oppfylte GTs profetier med sitt liv, sin død, oppstandelse og himmelfart til Guds trone.

Men når forsto disiplene endelig at Skriftene pekte på Jesus, selv om han til stadighet viste til Skriftene som forutsa hva han skulle gjøre? Det var først etter hans død og oppstandelse, og etter at han hadde vist seg for dem, at de endelig forsto det. «Da han var stått opp fra de døde, husket disiplene hans at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ordet Jesus hadde sagt» (Joh 2,22; se også Joh 20,9).

GT-PROFETIER OM JESUS: DEL 2

Jesus sa til de religiøse lederne: «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!» (Joh 5,39). For en utrolig påstand å komme med om seg selv!

Anslagene varierer, men noen lærde mener at Jesus fra Nasaret oppfylte flere hundre av profetiene i GT. Men uansett antall, er oddsen svimlende liten for at én mann skulle ha oppfylt bare noen få av dem, for ikke å snakke om alle. Iblant er det noen som bruker et slikt bilde: Tenk deg at du fyller et område på størrelse med Frankrike med et halvmeterhøyt lag med mynter, maler én mynt rosa og blander alle sammen. Gi så en person med bind for øynene én sjanse til å finne den rosa mynten. Hva er oddsen for at han eller hun velger den riktige mynten?

Kristi fødsel, liv og død var utvilsomt forutsagt i GT og er et tydelig bevis på hans identitet som den forventede Messias. Johannes viser til disse GT-tekstene gang på gang og understreker nettopp dette poenget om hvem Jesus var, og også hvorfor vi bør tro på ham og ta imot den frelsen han tilbyr.

Hva sier disse tekstene om Jesus som oppfyllelse av messianske profetier?

Joh 12,13; Sal 118,26

Joh 12,14.15; Sak 9,9

Joh 13,18; Sal 41,10

Joh 19,37; Sak 12,10; Sak 13,6

Hvor fast forankret er du i det du tror på? Hva kan du svare hvis noen utfordrer deg på din tro på

Jesus som Messias, og hvor vil du gå, og hvorfor, for å begrunne din tro?

NEDENFRA

Så langt i vårt studium av Johannes har vi sett at han viser at Jesus faktisk er den lovede Messias, han som jødefolket hadde lengtet etter.

Men likevel var mange av folkets åndelige veiledere hans største fiender. Hvorfor?

Les Joh 8,12–30. Hva er dynamikken mellom Jesus og de religiøse lederne her? Hvilke tekster forklarer best hvorfor mange avviste ham?

Jesus sier at de kjenner verken ham eller Faderen (Joh 8,19). De burde ha kjent begge to, men de hadde lurt seg selv. De var så opptatt av sine tradisjoner og filosofier at de avviste Jesus til tross for at han sto rett foran dem og gjorde alt det han gjorde og sa alt det han sa – alt sammen åpenbaringer fra Faderen.

For det andre sier Jesus til dem: «Dere er nedenfra» (Joh 8,23). Så de var religiøse, men ikke åndelige, gudfryktige mennesker. De hadde en ytre «gudsfrykt» (2 Tim 3,5), men det var alt. En ytre fromhet og en indre vantro.

Det var ikke noe nytt: «Dette folket kommer nær meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og den frykt de har for meg, er et tillært menneskebud » (Jes 29,13). Jesus gjentok dette flere hundre år senere, da han sa: «Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud » (Mark 7,7). Deres menneskelære, deres menneskebud, var «av denne verden » (Joh 8,23), og som Jesus sa: «Jeg er ikke av denne verden » (Joh 8,23). Det var ille nok at de førte seg selv bak lyset, men enda verre var det at de også førte andre på avveier, selv om Johannes interessant nok skriver at «mange [kom] til tro på ham » som følge av dialogen i disse versene (Joh 8,30).

Til tross for dårlig lederskap klarte altså mange jøder å se forbi dem og så hvem Jesus var.

Hva lærer du av Jesu dialog med de religiøse lederne? Hvordan kan vi være «ovenfra» og ikke «nedenfra» – og hvordan kan man vite forskjellen?

VIDERE LESNING:

Les Ellen G. White: «Jesu avskjedstale,» s. 504–517 i Slektenes håp.

«Sannheten var blitt betrodd det hebraiske folket som en skatt av gull. Den jødiske husholdningen bar himmelens eget stempel. Den var blitt innstiftet av Kristus selv. Forløsningens dyrebare sannheter lå i et slør av symboler og forbilder. Så kom Kristus. Men jødene kunne ikke kjenne igjen ham som alle disse symbolene viste til. De hadde Guds Ord midt iblant seg. Men visse overleveringer hadde gått i arv fra det ene slektleddet til det andre. Disse menneskelige fortolkningene av Skriften skjulte sannheten slik den egentlig er i Jesus Kristus. Den åndelige betydningen av De hellige Skriftene var tapt av syne. Et skattkammer fylt av all verdens kunnskap sto åpent for dem, men de visste det ikke.

Gud skjuler ikke sannheten for menneskene. Det er deres handlemåte som gjør sannheten uklar. Kristus ga jødefolket rikelig med beviser på at han var Messias. Men hans undervisning krevde en avgjort forandring i deres liv. De så at de måtte gi avkall på sine kjæreste læresetninger og tradisjoner, på sine egenkjærlige og syndige vaner. Det ble et stort offer for dem å ta imot den evige og uforanderlige sannheten. Derfor ville de ikke bøye seg for det mest avgjørende bevis Gud kunne gi dem for å styrke deres tro på at Jesus var Messias. De bekjente seg til å tro på Det gamle testamentes skrifter. Men de nektet å tro på vitnesbyrdene som fantes der om Kristi liv og karakter. De var redde for å bli overbevist. Det ville ha tvunget dem til å omvende seg og gi opp sine forutfattede meninger. Midt blant dem fantes evangeliets skatt – veien, sannheten og livet. Men de vraket den største gaven himmelen kunne gi dem.» – Ellen G. White: Ord som lever, s. 65, 66.

Spørsmål til samtale:

1. Hvordan kan profetiene som gikk i oppfyllelse i Jesu liv, skape tro?

2. Hva er de tre-fire største hindrene som sto i veien for at de religiøse lederne skulle tro på Jesus? Hvordan kommer de samme prinsippene til uttrykk i dag?

3. Gjør opp status over hva du setter din lit til i dag. Hva kan styrke din tro?

4. Hva bør svaret ditt på spørsmålet i slutten av mandagens studie si oss om Skriftens autoritet, og hvorfor må vi avvise alt som sår tvil om Skriftens autoritet?

23.

november

GUDS PERFEKTE TIMING I TBILISI

Av Andrew McChesney

Zurabbetraktet seg selv som kristen, men hans forhold til Gud besto kun av å tenne lys i en katedral i den tidligere sovjetrepublikken Georgia. Han hadde en bibel hjemme, men han tok den bare opp for å tørke støv av den.

Så begynte samvittigheten å plage ham, og han tenkte: «Hvis jeg er kristen, hvorfor leser jeg ikke i Bibelen?» Han fikk lyst til å lese Bibelen.

Han tok opp bibelen og leste den fra begynnelse til slutt. For første gang fikk han høre om syvendedagssabbaten. Overrasket, søkte han etter mer informasjon på nettet. Han så rundt 100 prekener på YouTube og ble tiltrukket av en predikant som forklarte Bibelen på en tydelig måte. Predikanten identifiserte seg som syvendedagsadventist og sa at kirken hadde millioner av medlemmer som holdt syvendedagssabbaten.

Zurab hadde aldri hørt om adventister, og han rygget tilbake ved tanken på å bli adventist. Mange georgiere tror at adventister tilhører en sekt. Han søkte på Internett etter en annen kirke som holdt gudstjeneste på den syvende dagen og praktiserte andre bibelske sannheter han hadde lært, men uten hell.

Så en sabbatsmorgen møtte han opp i en adventistkirke i Georgias hovedstad Tbilisi. Han sto utenfor og ville inn, og ville ikke inn. Men så gikk døren opp, og noen inviterte ham inn.

Zurab fikk en varm velkomst.

«Er det første gang du er i adventistkirken?» spurte noen.

«Ja, dette er første gang», svarte han.

«Flott!» sa en annen. «Bli også med på evangeliseringsprogrammet vårt».

Det viste seg at menigheten planla å holde evangeliseringsmøter allerede samme kveld. Zurab deltok på gudstjenesten om morgenen og på evangeliseringsmøtet om kvelden. Deretter kom han tilbake hver kveld de neste to ukene. Så ble han døpt.

I dag, et år senere, har 36-år-gamle Zurab fått et nytt forhold til Gud. Han leser i Bibelen hver dag og deler den med sin kone og sine to gutter, som også går i kirken sammen med ham på sabbatene. Zurab er forbløffet over hvordan alt falt på plass – hans ønske om å lese Bibelen, oppdagelsen av sabbaten og nettpredikanten, og hans ankomst til adventistkirken samme dag som det første evangeliseringsmøtet.

Han gikk ikke til kirken på grunn av et misjonsinitiativ. Men menighetsmedlemmenes misjonsånd fikk ham til å føle seg velkommen og hjemme.

«Alt passet så godt sammen», sier han.

En del av årets sabbatsoffer gikk til et helsesenter i Georgia. Be om at Gud må føre mennesker til senteret, slik han førte Zurab til kirken, for å lære mer om ham. Se en kort video med Zurab på: bit.ly/Zurab-Georgia.

Livets kilde

Bakgrunnsstoff:

Joh 1,4; Joh 10,10; Joh 1,12.13; Joh 6,61–68; 4 Mos 13,23–33; Matt 4,1–4.

Minnevers:

Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg (Joh 14,6).

I Johannes’ evangelium, da Jesus ble spurt hvem han var, svarte han med et uttrykk som betegner guddom. «JEG ER » var en utvetydig henvisning til Herren selv, han som hadde vist seg for Moses i den brennende busken. «JEG ER DEN JEG ER », sa han til Moses (2 Mos 3,14). Og den samme Gud, «JEG ER », «ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet » (Joh 1,14).

Temaet «JEG ER » går som en rød tråd gjennom Johannesevangeliet. Ukens minnevers gjenspeiler temaet: «Jeg er veien, sannheten og livet » (Joh 14,6). Denne «JEG ER » er verdens lys, livets brød, porten eller døren til sauene, den gode hyrde og det sanne vintreet.

Denne uken fortsetter med åpenbaringen av Gud slik den gis hos Johannes. Vi skal også se nærmere på medaljens bakside, det at noen forkastet Jesus til tross for alle bevisene på at han var Messias. Det er to grunner til at vi skal studere dette: for at vi ikke skal gjøre den samme feilen, men også for å se hvordan vi kan nå dem som står i fare for å gjøre den samme feilen.

I HAM VAR LIV

I Joh 1,1 sier apostelen klart og tydelig at Jesus er Gud, den guddommelige Sønnen. Når det i Joh 1,4 står: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys», må det derfor dreie seg om guddommelig liv, ulånt og evig i seg selv. Fordi han har liv i seg selv, kan han gi sitt liv og ta det tilbake (Joh 10,17). Og fordi han har liv i seg selv, kan han gi liv til hvem han vil (Joh 5,21; jf. Joh 14,19).

Begrepet liv (zoē) forekommer 36 ganger i Johannesevangeliet, cirka 25 prosent av alle gangene det brukes i NT. I Joh 1,4.5 er ordet, foruten å vise til kilden til liv her i verden, også knyttet til frelse. I resten av boken brukes ordet liv (zoē) oftest i betydningen evig liv, løftet om frelse (se Joh 3,15.16.36; Joh 4,14.36; Joh 6,27.40.47.54.68; Joh 10,27.28). Den som ga liv ved skapelsen, er altså den samme som bringer frelse og evig liv til en fortapt verden.

Hvorfor kom Jesus til vår verden? Joh 1,29; Joh 3,16; Joh 6,40; Joh 10,10; Joh 12,27.

«Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv » (Joh 3,14.15).

Slik bronseslangen tok plassen til israelittene som var bitt av slanger, tok Jesus vår plass, vi som er bitt av synden. Han tok vår straff for at vi skulle få det livet som var hans.

Kristus vil også at vi skal ha liv og ha det i overflod (Joh 10,10). For «alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud » (Joh 1,12.13).

Kristus kom for å åpenbare Faderen for oss. For «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har oss hvem han er.» (Joh 1,18). Når vi ser Jesu karakter, kan vi se Faderens karakter.

Hva kan Jesu liv si oss om Faderens personlighet? Hvorfor er denne åpenbaringen godt nytt?

EVIG LIV

Les Joh 6,61–68. Hva var meningen med Peters svar da Jesus spurte disiplene om de ville forlate ham?

Peters ord om «evig liv » knytter an til et tema som går igjen i hele Johannesevangeliet. I Joh 6 finner vi en rekke uttalelser om evig liv i forbindelse med mettingen av de 5000 (Joh 6,27.40.47.54.68). Jesus sier han er livets brød (Joh 6,35) og mener at hans liv, død og oppstandelse er kilden til evig frelse.

Uttrykket evig liv og tilsvarende begrep forekommer minst 17 ganger i Johannesevangeliet. Det sikter ikke til en tilværelse som ånd, til det å bli en del av et evig vesen eller et annet eterisk fenomen. Det henviser snarere til den livgivende kraften som gir vår tilværelse frelse og mening nå og et liv uten ende når Herren kommer tilbake. Slik Jesus ble kjøtt, finner den oppstandelsen Jesus snakker om, sted i tid og rom og i en fysisk kropp. Det er en oppstandelse fra de døde, en fornyelse av det livet vi en gang hadde i Eden.

Hvordan får vi evig liv? Joh 3,15.16; Joh 5,24; Joh 6,40.47; Joh 8,31; Joh 12,46; Joh 20,31.

Ved troen alene tror vi at Jesus Kristus kom for å leve og dø for oss. Denne troen kommer til oss som en gave, men vi må bevisst velge å overgi oss til Jesus, vende om og gjøre krav på hans blod som gir tilgivelse og renselse for synd.

Da Jesus spurte Peter om også han ville gå bort, svarte han: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord » (Joh 6,68). Det oppsummerer essensen i frelsen og hvordan vi får den. Den kommer ikke av filosofi, historie eller vitenskap – som jo er menneskelige disipliner. Den kommer fra Jesus, som har evig liv i seg selv og tilbyr det vederlagsfritt til alle som tar imot det som svar på Den hellige ånd.

Hva har løftet om evig liv å si for vårt syn på det livet vi lever her og nå? Hva burde det ha å si?

TRO OG NY FØDSEL

Les Joh 1,12.13. Hva er trinnene for å bli en kristen?

Johannes skrev evangeliet for at vi skal tro på Jesus og for at vi ved å tro skal få evig liv i hans navn (Joh 20,31). I Joh 1,12.13 har denne prosessen to trinn. Først tar vi imot ham, vi tror på ham. Dernest gir han oss myndighet eller kraft til å bli Guds barn, som i vers 13 beskrives som å være født av Gud. Det er altså både en menneskelig og en guddommelig side ved det å bli en kristen. Vi må handle i tro, ta imot ham og være åpne for lyset, men det er han som fornyer hjertet.

Troen er en gave fra Gud som kommer av å høre hans ord (Rom 10,17). «For å ha en sann, varig tro på Kristus, må vi kjenne ham slik han er fremstilt i ordet.» – Ellen G. White: Fundamentals of Christian Education, s. 433. «Ånden skaper tro på Gud idet den virker på og opplyser menneskesinnet.» – Ellen G. White Comments i The Seventh-day Adventist Bible Commentary, bind 7, s. 940.

De som tror eller tar imot Sønnen som Messias, får evig liv. Johannes legger også vekt på å ta imot eller tro på det Ordet Jesus talte (Joh 5,24.38.47). Det er Den hellige ånds oppgave å overbevise (Joh 16,7.8; jf. Rom 8,16).

Les Rom 8,16. Hvilket prinsipp om frelse i Jesus finner du her?

Tro, bibelsk tro som bygger på Den hellige ånds gjerning i vårt hjerte, er grunnlaget for vår tro. «Troen er … øyet som ser, øret som hører.» – Ellen G. White: Lys fra det høye, s. 103. Den humanistiske tilnærmingen til tro sier at vi må finne et grunnlag, kriterier for tro, og deretter tro. Den bibelske tilnærmingen er derimot at troen er grunnlaget, en gave fra Gud (Ef 2,8; 1 Kor 1,17–24; 1 Kor 2,1–6). Vi begynner med troen som fundament, og derfra vokser vi i forståelse og nåde.

Hva vil du svare hvis noen spør deg hva din tro bygger på?

Å AVVISE LIVETS KILDE

Noen av Bibelens tristeste fortellinger finner vi i Johannesevangeliet. «[Lyset] var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» (Joh 1,10.11). «JEG ER » ble forkastet av mange av sitt eget folk. Som vi har sett gang på gang, ble Kristus forkastet fordi folk ikke tok imot hans ord.

«Den moderne humanistiske tankegangen har tvil som utgangspunkt. Det stilles spørsmål ved alt for å finne ut hva som er sannhet. Det som overlever ildprøven, godtar man som klippefast kunnskap, noe man kan sette sin lit til. Noen bruker den samme metoden på Bibelen og stiller spørsmål ved alt ut fra et vitenskapelig, historisk, psykologisk, filosofisk, arkeologisk eller geologisk perspektiv for å finne ut hva som er sannheten i Bibelen. Metoden tar utgangspunkt i og bygger på tvil om Skriftens sannhetsgehalt. Kristus spurte: ‘Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne tro på jorden?’ (Luk 18,8).» – E. Edward Zinke og Roland Hegstad: The Certainty of the Second Coming, (Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association, 2000) s. 96.

Les 4 Mos 13,23–33. Hva var forskjellen på speidernes to rapporter om Kanaan?

Hebreernes synd ved Kadesj var tvil på Guds ord. Gud hadde bedt dem dra opp og innta landet. Tolv speidere ble sendt til Kanaan for å studere landet. De kom tilbake med to rapporter. De fleste ga en negativ tilbakemelding. Det er kjemper i landet, byer med murer, våpen vi aldri har sett før og veltrente hærer. Vi derimot har vært slaver i Egypt og mangler militær erfaring. Ti speidere stemte nei ut fra overveldende menneskelige bevis. To stemte ja ut fra troen på Guds ords overveldende kraft.

Hvordan unngår vi å gjøre denne feilen? Og hvordan unngår vi samtidig å være så skråsikre at vi gjør noe dumt mens vi tror at vi følger Guds vilje og ikke kan mislykkes?

FORDØMMELSE

« Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. ... For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset.» (Joh 3,18–21; jf. Joh 1,10).

Hvorfor blir mennesker dømt? Joh 3,18.36; Joh 5,24.38; Joh 8,24; Joh 12,47.

Når vi avviser Jesus Kristus, verdens lys, utsetter vi oss for tvil og djevelens fristelser. Vi vender oss fra lyset til mørket.

Eva fikk lys om hvordan hun skulle forholde seg til treet midt i hagen. Satan fristet henne til å tvile på lyset. Hun testet Guds ord og mente at kjærlighetens Gud ikke ville ødelegge det han hadde skapt. Hun bygget også på sansene. Slangen har spist av frukten og nå kan han tale. Kanskje har den rett. Hvis jeg spiser av frukten, kan jeg bli som Gud! Hun ble lurt og vendte seg bort fra lyset. Og mannen hennes valgte samme vei.

Les Matt 4,1–4. Hvilke prinsipper fulgte Kristus da han møtte Satan i fristelsens ødemark?

Kristus hadde tilgang til det samme humanistiske tankegodset som Adam og Eva og Israel ved Kadesj. Han kunne ha spurt hvorfor en kjærlig Gud skulle etterlate sin Sønn i ødemarken i 40 døgn uten mat og beskyttelse. Han kunne også ha bestemt seg for å bevise at han var Guds Sønn – jeg vil gjøre disse steinene til brød! I stedet svarte han med Guds ord. Han levde på det himmelske plan i stedet for etter jordiske tankemønstre. Han kunne lett ha tenkt seg frem til en feil beslutning, slik mange gjør, også troende mennesker.

VIDERE LESNING:

Ellen G. White: «Gud med oss» s. 9–14; «Ny konfrontasjon,» s. 454–460 i Slektenes håp.

« Da Kristus ble menneske, åpenbarte han en personlighet som er det motsatte av Satans. Men han gikk enda lenger på ydmykhetens sti. ‘Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.’ Mens øverstepresten tok av seg sin praktfulle embetsdrakt og gjorde tjeneste i den alminnelige prestens hvite linklær, tok Kristus på seg en tjeners skikkelse og brakte et offer der han selv var både prest og slaktoffer. ‘Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred.’

Kristus ble behandlet som vi fortjener, for at vi kunne bli behandlet som han fortjener. Han ble fordømt for våre synder som han ikke hadde noen del i, for at vi kunne bli rettferdiggjort ved hans rettferdighet som vi ikke hadde noen del i. Han led den død som vi skulle lidd, så vi kunne få det liv som tilhørte ham. ‘Ved hans sår ble vi helbredet.’» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 13.

Spørsmål til samtale:

1. Jesus ga avkall på så mye for å frelse verden. Hvordan kan du best hjelpe andre å innse dette og komme til ham i tro?

2. Hva er den største forskjellen på å ta beslutninger på et menneskelig, verdslig plan og å gjøre det ut fra guddommelig åpenbaring?

3. Hvordan passer logikk og fornuft inn i forståelsen av Guds ord? Hvilke logiske og rasjonelle grunner har vi for å tro? Hvordan kan f.eks. oppfylte profetier eller naturens forbløffende skjønnhet og kompleksitet føre oss logisk og rasjonelt til Guds eksistens og til sannheten i frelsesplanen?

4. Snakk om det dere svarte på spørsmålet til slutt i tirsdagsavsnittet. Hva bygger din tro på? Hva vil du svare hvis noen spør deg hvorfor du tror på Jesus og evangeliets budskap?

30. november

«VÆR SÅ SNILL Å BLI»

Av Andrew McChesney

Klokken 20.00 banket et eldre ektepar på døren til prestegården ved siden av syvendedagsadventistkirken i Savoonga i Alaska. Det var ikke sent. Sommersolen skinte klart på himmelen. Det sibirske Yupik-folket som bor på St. Lawrence Island, som ligger bare 36 mil øst for Russland i Beringhavet, ville ikke legge seg før om flere timer.

Eugene og Marie, som var i midten av 80-årene, ventet ikke på at noen skulle åpne døren. Ingen venter på at noen skal åpne døren i den avsidesliggende landsbyen med 835 innbyggere. Alle banker på og går inn. Ekteparet ville snakke med gjesten som bodde i prestegården. Jeg var på besøk på øya for å samle inn historier til Adventistmisjonen.

Marie tok direkte kontakt. «Er du pastor?» spurte hun meg.

Øynene hennes ble fylt av følelser da jeg ristet på hodet. «Vær så snill å bli», sa hun lavt. «Vi trenger noen som kan holde kirken åpen og undervise oss».

Kirken hadde vært stengt flere ganger siden den og prestegården ble bygget i 1972. Pastorer hadde forkynt og bodd der en stund, men så hadde adventistenes tilstedeværelse krympet til nesten ingenting i to tiår. I 2010 ble kirken gjenåpnet da to pensjonerte sykepleiere fra North Carolina, Bill og Elouise Hawkes, ankom som bibelarbeidere i forbindelse med Alaska-distriktets Arctic Mission Adventure-program for innfødte i Alaska. Bill døde i 2016, og Elouise ble værende. Men kort tid før besøket mitt sluttet Elouise av helsemessige årsaker.

Marie savnet Elouise forferdelig og beskrev hvordan hun inviterte landsbyboere hjem til seg til måltider og lagde matpakker. «Vi trenger henne», sa hun.

Jeg møtte aldri Elouise. Hun var entusiastisk og hjelpsom da vi utvekslet e-poster om reisen min. Respekten min vokste etter hvert som jeg hørte om hennes kjærlighet til landsbyboerne.

Da vi avsluttet samtalen kl. 21.00, så Marie på meg igjen.

«Vær så snill», sa hun. «Vær så snill å bli. Vi trenger noen som kan lære oss om Gud».

I det bønnfallende blikket hennes fikk jeg en følelse av den medfølelsen Jesus må ha følt under sin jordiske gjerning. «Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter» (Matt 9,36). Jeg hadde ikke lyst til å dra. Hjertet mitt gjorde vondt for de dyrebare menneskene i Savoonga og de andre mer enn 200 innfødte samfunnene i Alaska. Bare 11 av disse samfunnene har tilstedeværelse fra adventistene.

Da Jesus fikk vondt i hjertet, «sa han til disiplene sine: ‘Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans’.» (Matteus 9,37.38).

Be for Savoonga. Be for Alaska. Takk for ditt trettende sabbatsoffer dette kvartalet, som vil bidra til å åpne et innflytelsessenter for å dele Guds kjærlighet med innfødte i Alaska i Bethel, Alaska.

Veien, sannheten og livet

Bakgrunnsstoff:

Joh 13,1–20; Joh 14,1–3; Dan 7,27; Joh 14,5–11; Joh 1,14; Kol 1,16.17; Joh 5,38–40.

Minnevers:

Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er (Joh 1,18).

Johannesevangeliet består av fire hoveddeler: Prologen (Joh 1,1–18), Tegnenes bok (Joh 1,19–12,50), Herlighetens bok (Joh 13,1–20,31) og Epilogen (Joh 21,1–25). Hittil har vi sett mest på Prologen og Tegnenes bok, der vi har beskrevet hvem Jesus er ut fra hans mirakler (tegnene), dialoger og lære. Nå kommer vi til den tredje delen av boken, Herlighetens bok.

Det er interessant at de syv «JEG ER »-utsagnene danner bro mellom Tegnenes bok og Herlighetens bok. Det er «livets brød » (Joh 6,35.41.48.51), «verdens lys» (Joh 8,12; Joh 9,5), «porten » (Joh 10,7.9), «den gode gjeteren » (Joh 10,11.14), «oppstandelsen og livet» (Joh 11,25), «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6) og «det sanne vintreet» (Joh 15,1.5).

Denne uken begynner vi med formålet med avskjedstalen og innleder med episoden der Jesus vasker disiplenes føtter. Deretter tar vi for oss «JEG ER »-utsagnet i kapittel 14 («Jeg er veien, sannheten og livet»).

JEG HAR GITT DERE ET FORBILDE

Avskjedstalen (Joh 13–17) er Jesu veiledning til disiplene om fremtiden. Litterært minner den om Moses’ avskjed i 5. Mosebok, Jakobs velsignelse av sine barn (1 Mos 47–49) og Davids veiledning til Salomo (1 Krøn 28–29). Jesus trøster disiplene i forbindelse med sin bortgang. Han lover en stedfortreder som skal representere ham (Den hellige ånd, Joh 14–16). Han forutsier sorg (Joh 15–16) og formaner disiplene om å være trofaste (Joh 15).

Les Joh 13,1–20. Hva skjedde og hvorfor er fortellingen viktig? Hva ville Jesus lære dem?

Folk gikk i sandaler eller barbeint på Jesu tid. Føttene ble støvete og skitne, og det var vanlig at en tjener eller slave vasket føttene til dem som skulle spise. Men det var ingen tjener der den kvelden Jesus spiste sitt siste måltid med disiplene.

Til alles overraskelse reiste Jesus seg og vasket føttene deres. Joh 13,4.5 forteller hva Jesus gjorde trinn for trinn. Det gjengis i detalj for å understreke at Mesteren utførte denne ufattelige ydmykhetshandlingen.

Joh 13,8–11 understreker disiplenes forferdelse og vantro over Jesu handling ved å skildre Peters reaksjon. Hvordan kunne Jesus, Mesteren, Messias, gjøre noe så simpelt? Peter ville ikke la Jesus vaske føttene hans, men Jesus sa til ham at hvis han ikke gikk med på det, ville han ikke ha noe med Jesus å gjøre. Da ba Peter om mer, og sa at han ville være sammen med Jesus hele veien.

Jesu handling har sammenheng med hvem han er. I Joh 13,13 sier han at han er læreren og Herren. Det kalte de ham, og han indikerer at det er slik. Disse titlene uttrykker autoritet og makt.

Men Jesus lærer at makt og myndighet skal brukes til tjeneste, ikke til å fremheve seg selv. Adventistkirken har tatt til seg denne forståelsen av Jesu eksempel og innstiftet denne ydmykhetens tjeneste som en forberedelse til nattverden.

Hva lærer ydmykhetens tjeneste deg om hvordan du kan følge i Jesu fotspor og tjene andre i ydmykhet?

JEG KOMMER TILBAKE

Les Joh 14,1–3. I hvilken sammenheng sa Jesus dette?

I slutten av Joh 13 sier Jesus at han går bort (Joh 13,33). Dette får Peter til å spørre hvor han skal (Joh 13,36). Disiplene skjønner ikke at Jesus snakker om sin død, oppstandelse og himmelfart. Peter sier at han vil gi sitt liv for ham (Joh 13,37). Det er da Jesus forutsier hans fornektelse (Joh 13,38).

Det er i denne sammenhengen Jesus ber disiplene sine om ikke å bli grepet av angst (Joh 14,1). Verbet angst er oversatt fra det greske tarassō, som betyr å røre opp, forstyrre, gjøre urolig, forvirre. Det er ikke til å undres over at disiplene ble forvirret av det Jesus sa.

Men for å imøtegå frykten deres, snakker han om sin Fars hus, der det er mange rom (ikke herskapshus, men rom som i et vertshus). Han drar dit for å gjøre i stand et sted for dem. Ordene hans ser forbi korset til tiden da han kommer tilbake for å befri sitt folk. Han ser frem til tiden da hele syndens tragedie en gang for alle er over (se Dan 7,27).

Jesus sier: «Og når jeg har gått ... vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» (Joh 14,3). Det er et tydelig løfte om Jesu gjenkomst.

Hvorfor kan vi stole på dette løftet? Mange vil vise til oppfylte bibelprofetier, og det er for så vidt sant. Men i Joh 14,3 er grunnlaget et annet. I dette verset står jeg vil komme i presens på gresk ( jeg kommer). Denne bruken av presens kalles presens futurum: En fremtidig hendelse omtales med en slik grad av visshet at den beskrives som om den allerede finner sted. Derfor er det rimelig å oversette uttrykket med Jeg kommer garantert tilbake.

Grunnlaget for vårt håp om Herrens gjenkomst er vår tillit til ham som ga løftet. Han sa at han helt sikkert vil komme tilbake og hente sitt folk. Vi kan stole på løftet fordi det er han som har gitt det.

Hva sier korset oss om hvor sikkert det er at Kristus kommer igjen? Hva nytte ville vi ha hatt av Jesu død uten hans gjenkomst?

JEG ER VEIEN, SANNHETEN OG LIVET

Les Joh 14,5.6. Hva spurte Tomas om? Hva svarte Jesus?

Spørsmålet høres logisk ut. Hvordan kan du vite veien du skal ta hvis du ikke vet hvor noen skal? Jesus snur spørsmålet på hodet og sier at han er veien. Veien til hva? Veien til Faderen. Prologen (Joh 1,1–18) understreker det nære forholdet mellom Ordet (logos), Jesus Kristus, og Faderen.

I Johannes 1,18 står det at den enbårne (bedre oversatt som unike her) Gud er den som har gjort Faderen kjent. Å gjøre kjent i denne teksten er det greske verbet exēgeomai, som betyr å forklare, tolke, utlegge. Det er herfra vi har fått ordet eksegese. Det betyr å få frem betydningen. Så Jesus Kristus er bindeleddet til Faderen, den som forklarer eller tolker Faderen for en fallen verden. Derfor er han veien eller stien til Faderen. Uten ham forstår vi ikke stort.

Les Joh 14,7–11. Hvordan ryddet Jesus opp i Filips misforståelse?

Filip ba om å få se Faderen, noe ingen synder kan gjøre og leve (jf. 2 Mos 33,17–34,9 og Joh 1,18). Jesus irettesetter hans uforstand og påpeker at hvis du har sett ham, har du sett Faderen (Joh 14,9). Det er Jesus som er veien til Gud. Uten ham blir veien mørk og utrygg. Han er lyset som lyser opp veien til Gud. Jesus knytter sammen tre begrep: veien, sannheten og livet. Begrepet vei er bare brukt her i Joh 14,6 og om døperen Johannes som rydder vei for Jesus i Joh 1,23. Men sannhet og liv er store temaer i evangeliet. Studiet på onsdag og torsdag vektlegger begrepet sannhet, et viktig tema i en verden der selve tanken om «sannhet» trekkes i tvil.

Hvorfor er det så godt å vite at Jesus er den beste åpenbaringen vi kan få om hvordan Gud Fader er?

JEG ER SANNHETEN

Les Joh 1,14.17; Joh 8,32; Joh 14,6 og Joh 15,26. Hvordan kobler Johannes sannhetsbegrepet direkte til Jesus?

Hos Johannes knyttes sannhet gang på gang til Jesus, til Faderen og til Den hellige ånd. Sannheten kobles til Jesus, Ordet (logos), og til lyset – i kontrast til mørket (Joh 1,1–14; Joh 3,19–21). Og løgn er forbundet med djevelen og synden (Joh 8,44–46). Derfor er sannhet ikke bare et spørsmål om tall og fakta hos Johannes. Det inneholder også en moralsk side som handler om troskap mot Gud og hans vilje.

«Det er mange som skriker ut sin lengsel etter en levende Gud. Filosofiske teorier og litterære avhandlinger kan være strålende nok. Men de tilfredsstiller ikke hjertet. Påstander og påfunn av mennesker er ikke av noen verdi. La Guds Ord tale til folket. Lenge nok har de ikke hørt annet enn overleveringer, menneskelige teorier og menneskelige læresetninger. La dem nå heller få høre Guds stemme, han som kan fornye dem til evig liv.» – Ellen G. White: Ord som lever, s. 22.

Tenk over hva det innebærer at Jesus er Sannheten. Jesus er logos, Ordet som var hos Gud fra begynnelsen av og som var Skaperen av alt det skapte (Joh 1,1–4). Jesus er ett med Faderen fra evighet til evighet, har Faderens egenskaper og er dermed også «JEG ER ». Hans vesen er ikke underlagt noen eller noe annet. Ingenting som eksisterer, heller ikke kunnskap, eksisterer uavhengig av ham. Og alt som er til, alt som ble skapt, ble skapt av Jesus og har sin eksistens bare i ham. «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.» (Kol 1,16.17).

Jesus er ikke bare sannheten inkarnert. Han er sannheten. Sannheten er ikke et begrep eller en idé. Den er en person!

Sannheten, Jesus Kristus, kan sammenlignes med solen som lyser opp verden (Joh 8,12). Det er en parallell til det C. S. Lewis sa om kristendommen: «Jeg tror på kristendommen slik jeg tror at solen har stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi jeg ser alt annet ved hjelp av den.» – «Is Theology Poetry?» (n. p.: Samizdat University Press, 2014), s. 15, først fremlagt i 1944.

Det er gjennom Jesus, Sannheten, at vi er i stand til å gi en korrekt tolkning av verden rundt oss.

SKRIFTEN OG SANNHETEN

I hele evangeliet spiller Skriften en viktig rolle for å vise oss ham som er veien, sannheten og livet. I evangeliene, som i hele Bibelen, både i GT og NT, spiller Skriften en nøkkelrolle når det gjelder å åpenbare sannhet. Dette gjelder spesielt når det handler om å vise oss hvem Jesus er og hva han kom for å utrette.

Les Joh 5,38–40. Hva sier Jesus om Skriftene?

Jesus og disiplene pekte gang på gang på Skriften som bevis for at han var Messias. Kristus sa: «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?» (Joh 5,46.47).

Les Luk 24,27. Hvorfor er det viktig at Jesus først viste til Skriftene for å vise hva hans oppgave var?

Et annet sted siterte Jesus fra 2. Mosebok og sa: «Har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere ...?» (Matt 22,31). Sakarias viste til Guds løfter som «han lovet fra gammel tid ved munnen til sine hellige profeter » (Luk 1,70). I sin preken på pinsedagen sa Peter at «det måtte gå i oppfyllelse, det skriftordet som Den hellige ånd lot David si » (Apg 1,16).

Bibelen er ingen lærebok i realfag. Den forklarer ikke hvordan man spalter atomer eller utfører hjernekirurgi. Den gjør noe viktigere. Den gir vår verden en meningsfull ramme. Den er nøkkelen som åpner døren, lyset som gjør at vi kan se. Uten den ville vi famle i mørke når det gjelder Guds eksistens, hans rolle i universet, vårt eget opphav, livets mening og fremtiden.

Hvilke sannheter lærer Bibelen oss som vitenskapen ikke kan lære oss?

VIDERE LESNING:

Les Ellen G. White: «Verdens lys», s. 348–358 i Slektenes håp; E. Edward Zinke: «The Authority of the Bible and the Certainty of the Second Coming » i The Certainty of the Second Coming, s. 23–36.

Da Jesus sa: «Jeg er verdens lys», «var han i den tempelforgården som særlig hadde tilknytning til tjenesten i forbindelse med løvhyttefesten. Midt i denne forgården sto to høye master med store lampeholdere. Etter kveldsofferet ble alle lampene tent, og de kastet sitt lys ut over Jerusalem. Denne seremonien var til minne om lysstøtten som veiledet Israel i ørkenen, og den ble også betraktet som et symbol som pekte fram til Messias’ komme. Om kvelden, når lampene ble tent, var denne forgården skueplass for fryd og glede. Gråhårede menn, prestene i tempelet og folkets rådsherrer, tok del i festdansen til lyden av instrumentalmusikk og levittenes sang.

Ved å opplyse Jerusalem på denne måten, ga folket uttrykk for sitt håp om at Messias skulle komme og la sitt lys skinne over Israel. Men for Jesus hadde dette en videre betydning. Slik de strålende tempellampene lyste opp alt omkring dem, slik opplyser Kristus verdens mørke. Han er kilden til åndelig lys. Likevel var dette symbolet ufullkomment. Det store lyset som han selv hadde satt på himmelen, var en sannere framstilling av herligheten av hans egen misjon.

Lyskilden

Det var blitt morgen. Solen hadde nettopp stått opp over Oljeberget, og strålene falt med blendende glans på marmorpalassene og fikk de forgylte tempelmurene til å skinne da Jesus pekte på det og sa: ‘Jeg er verdens lys.’» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 348.

Spørsmål til samtale:

1. Snakk om svaret på torsdagens siste spørsmål. Hvilke store bibelske sannheter kan vi ikke engang i prinsippet tilegne oss fra vitenskapen? For eksempel korset? Eller oppstandelsen? Eller Jesu gjenkomst? Hvilke andre store bibelske sannheter må åpenbares for oss – ellers ville vi aldri få vite om dem?

2. Tenk på Lucifers fall: et fullkomment vesen med stor kunnskap om Gud og hans vesen. Og likevel gjorde han opprør mot ham. Hva sier dette oss om den frie viljen, den samme frie viljen som vi har – og hvorfor vi hele tiden må velge å overgi viljen til Gud?

7. desember

GAVE TIL EN VELKLEDD KVINNE

Av Andrew McChesney

En

velkledd kvinne kjørte bilen sin inn i parkeringshuset til Syvendedags Adventistkirkens Øvre Magdalena-distrikt i Bogota i Colombia. «Er dere kristne?» spurte hun parkeringsvakten.

«Ja», svarte 52-år-gamle Ruben Campos.

«Hvilken religion tilhører dere?» spurte hun.

«Vi er syvendedagsadventister», svarte han. «Kan vi hjelpe dere?»

«Noen har fortalt meg at adventister ikke liker å hjelpe andre», sa hun.

Ruben ble overrasket. «La oss hjelpe dere», sa han. «Vi er klare til å hjelpe».

Kvinnen spurte om hun kunne parkere bilen sin i kirkens parkeringshus. Leiligheten hennes lå like i nærheten, men den hadde ingen parkeringsplass, og hun følte seg ikke trygg ved å la bilen stå ute på gaten om natten.

«Ja, du kan parkere her», sa Ruben.

«Hvor mye koster det?» spurte hun.

«Det vil ikke koste deg noe», sa Ruben. «Det er vår gave til deg».

«Tusen takk!» utbrøt kvinnen. «Får jeg gi deg en klem?»

Den kvelden lot kvinnen bilen stå i parkeringshuset. Hun kom tilbake neste kveld. Den tredje kvelden ba hun Ruben om en bibel.

Så begynte de to å studere Bibelen. Ruben kom med en stol til henne, og han satt i båsen sin mens de studerte. Etter en måned sa kvinnen at hun ville presentere Ruben for mannen sin. Hun ringte fra mobiltelefonen sin. «Det er sammen med ham jeg studerer Bibelen, og jeg vil bli døpt», sa hun.

Kvinnens ektemann var en høytstående colombiansk militæroffiser, og han var på et midlertidig utenlandsoppdrag. Han fortalte Ruben at han også ønsket bibelstudier. «Vi kan begynne når jeg kommer tilbake til Colombia», sa han.

Ruben var kanskje Colombias lykkeligste parkeringsvakt da kvinnen ble døpt i en syvendedags adventistkirke i Bogotá. Nå venter han på at mannen hennes skal komme tilbake til landet for å delta i bibelstudier.

Jesus drev misjonsarbeid ved å tjene andre. Han sa: «Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Matteus 20,28). Ruben ønsker å følge hans eksempel.

«Vi kan påvirke mange liv hvis vi bare tjener», sier Ruben, som har jobbet som parkeringsvakt i åtte år. «Noen kan komme til deg snart. Du må være klar til å tjene, uansett hvem eller hvor personen er.»

Takk for sabbatsofferet som bidro til to misjonsprosjekter i Colombia i forrige kvartal.

Faderen, Sønnen og Ånden

Bakgrunnsstoff:

Joh 14,10.24; 1 Mos 3,7–9; Joh 16,27.28; Joh 16,7–11; Joh 17,1–26.

Minnevers:

Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere (Joh 14,26).

Johannesevangeliet er en tematisk mosaikk. Johannes bruker tegn (mirakler) for å vise at Jesus er den Messias som profetene hadde lovet. Han trekker inn en lang rekke vitner for å vise at Jesus er Kristus. Han bruker også «JEG ER »-utsagn for å vise at han er guddommelig.

Alle tre medlemmer av guddommen er nevnt i Johannes 1 (Joh 1,1–4.14.18.32–34). I århundrer har mennesker forsøkt å fatte Guddommens vesen, men siden vi ikke kan det, er det mange som avviser tanken. Men er det ikke dumt å avvise noe bare fordi vi ikke fullt ut forstår det, eller fordi det ikke passer inn i den menneskelige fornufts rammer?

Johannes sier at hvis du vil forstå Gud, må du se på Jesus og det som er åpenbart i Ordet. Denne tilnærmingen åpner en hel ny verden av relasjoner – mellom de tre i Guddommen, mellom Guddommens medlemmer og menneskene, og mennesker imellom. Denne uken ser vi på Johannesevangeliets fremstilling av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, men nå i sammenheng med avskjedstalen (Joh 13–17).

FAR I HIMMELEN

Johannesevangeliet er skrevet med den overordnede bibelske fortellingen som bakteppe, og begynner med vårt opphav. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden » (1 Mos 1,1). Eller: I begynnelsen skapte Faderen, Sønnen og Den hellige ånd himmelen og jorden. De er Kilden til alt som er. De skapte universet, også vesenene som bor i det. På vår klode ble det skapt liv på en spesiell måte, og det mest spesielle var mennesket. Og Guds hensikt med å skape oss var at vi skulle leve i kjærlighet og harmoni med ham og med hverandre.

Dessverre førte Lucifer synden inn i denne verden. Synd er blant annet en brist på forholdet vårt til Gud. Den gir et forvrengt bilde av Gud. Derfor tok Jesus vår natur på seg for å gjenreise kunnskapen om Gud og formidle frelse til menneskene. Mens han var her, la Jesus sitt liv inn under Faderen og levde etter hans ledelse. Han sa: «Jeg og Far er ett » (Joh 10,30). «Far er i meg og jeg i Far » (Joh 10,38). «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg » (Joh 10,37).

Hva var noen av Faderens roller, slik de er beskrevet i tekstene nedenfor?

Joh 3,16.17; Joh 6,57

Joh 5,22.30

Joh 6,32; Joh 14,10.24

Joh 6,45

Joh 15,16; Joh 16,23

Disse versene viser Faderen nært forbundet med Jesus Kristus, hans Sønn. Faderen har intim kontakt med vår verden og er dypt engasjert i vår frelse. Hva sier dette om Guds kjærlighet til oss?

JESUS OG FADEREN

Guddommen skapte oss for at vi skulle ha et personlig forhold til ham (1 Mos 1,26.27). Men synden rokket ved dette forholdet. Vi ser følgene av dette i fortellingen om Edens hage.

Les 1 Mos 3,7–9. Hvordan viser dette det bruddet som synden førte med seg, og hva betyr det at det var Gud som oppsøkte dem, og ikke motsatt?

Guddommen ville tilby menneskeheten helbredelse for det bruddet som synden hadde forårsaket, selv om ikke alle ville ta imot tilbudet.

Et medlem av Guddommen ble menneske for å gjenopprette forholdet. Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss og viste oss Guds herlighet (Joh 1,14–18). Dermed fikk menneskeheten hans fylde og nåde. Det var dette Jesus kom for å fortelle om, å forkynne Guds herlighet slik at det forholdet synden spolerte, kunne gjenopprettes, iallfall for dem som tar imot i tro det som ble tilbudt dem i Kristus Jesus.

Hvilket håp får vi i disse tekstene? Joh 1,1.2; Joh 5,16–18; Joh 6,69; Joh 10,10.30; Joh 20,28.

« I Kristus er selve kilden til liv. Han har ikke lånt det, ikke fått det.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 398. Men som den inkarnerte Sønnen som «ga avkall på » (Fil 2,7) sine privilegier, kunne Kristus, når han snakket om sin eksistens på jorden som et menneske blant mennesker, vise til at han hadde livet som en gave fra Gud. «Kristi guddom er den troendes garanti for det evige liv.» – Slektenes håp, s. 398. Menneskene kjente ikke Gud (Joh 17,25). Derfor sendte han sin eneste Sønn (Joh 9,4; Joh 16,5) for at vi skulle kjenne ham.

En ateist skrev om kosmos: «I vår ensomhet, i denne uendeligheten, er det ingenting som tyder på at hjelpen vil komme fra et annet sted for å redde oss fra oss selv.» Hva lærer Bibelen som viser at denne personen tar helt feil?

Å KJENNE SØNNEN ER Å KJENNE FADEREN

I hele Johannesevangeliet ser vi hvordan Jesus, Sønnen, gjør ting som peker på Faderen. Jesus forklarer hvem Faderen er og viser hvilket forhold han har til vår verden. Alt dette er i tråd med Johannes 1,18, som sier at han gjør Faderen kjent (gresk exēgeomai: forklare, tolke, utlegge). Jesus gjør dette om og om igjen. Ordet Fader ( patēr) forekommer 136 ganger i Johannesevangeliet og 18 ganger i 1.–3. Johannesbrev, mer enn en tredjedel av all gangene ordet er brukt i NT. Avskjedstalen er et av de tydeligste stedene i evangeliet der Jesus gjør Faderen kjent.

Jesus var Faderens representant på jorden, og han kom for å leve ut Faderens vilje i menneskelig skikkelse. Han sa at han i alle ting søkte å gjøre Faderens vilje, ikke sin egen (Joh 5,30). I første omgang kan dette virke forbløffende, men det viser hvor fullstendig overgitt Jesus var til sin Far.

Jesus sa også at Faderen hadde sendt ham for å fullføre sitt verk – menneskehetens frelse – og at Faderen selv vitnet om hans gjerning (Joh 5,36–38).

Jesus forkynte at Faderen sendte ham for å være den eneste som menneskene kan komme til Faderen gjennom (Joh 6,40.44). Faderen ønsker at de skal få det evige livet som finnes i Jesus, som lover å vekke dem opp i oppstandelsen.

Hva sier disse tekstene oss om forholdet mellom Jesus og Faderen? Joh 7,16; Joh 8,38; Joh 14,10.23; Joh 15,1.9.10; Joh 16,27.28; Joh 17,3.

Jesu påstander om sitt forhold til Faderen er forbløffende. Han hevder at all hans lære er Faderens lære, at alt han sier, har han personlig hørt fra Faderen, at det å tro på ham er det samme som å tro på Faderen, at både hans ord og gjerninger kommer fra Faderen, og at han og Faderen er ett i kjærlighet og arbeid for menneskehetens frelse. For et vitnesbyrd om Jesu nærhet til sin Far i himmelen!

Hvordan ville livet ditt bli hvis dine tanker og handlinger fullt ut var et uttrykk for Guds vilje for ditt liv? Det vil si, hvordan kan vi leve mer i tråd med det Jesus har vist oss er Guds vilje for vårt liv?

DEN HELLIGE ÅND

Den hellige ånd er ikke så fremtredende hos Johannes som Faderen og Sønnen. Men han er viktig for at Jesu misjon skal lykkes.

Les Joh 1,10–13. Hva sier teksten om Den hellige ånds betydning for omvendelsen?

Allerede i Johannes’ første kapittel kan vi se hvor viktig Den hellige ånd er. Johannes sier at alle som tok imot Ordet, det vil si alle som trodde på ham, ble Guds barn: «De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,13). Dette skjer ved Den hellige ånds gjerning.

Hva sier disse tekstene om Den hellige ånds virke? Joh 3,5–8; Joh 6,63; Joh 14,26; Joh 15,26; Joh 16,7–11.

«Da Jesus forklarte hva Den hellige ånd skulle gjøre, prøvde han å inspirere disiplene med den glede og det håp som inspirerte ham selv. Han frydet seg over den overflod av hjelp han hadde skaffet til veie for sin menighet. Den hellige ånd var den største av alle gaver han kunne be sin Far om for å styrke og glede sitt folk. Ånden skulle gis for at han skulle skape nytt liv, og uten dette ville Kristi offer ha vært forgjeves. Det ondes makt hadde tiltatt i århundrer, og menneskenes underkastelse under dette djevelske fangenskap var forbløffende. Man kunne bare motstå og seire over synden ved stor innsats fra den tredje person i guddommen. Han ville ikke komme i begrenset styrke, men i en fylde av guddommelig kraft.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 510.

For en velsignelse å motta Den hellige ånd, som bekrefter at Gud taler sant (Joh 3,33). Det er Ånden som overbeviser om synd, rettferdighet og dom (Joh 16,8–11). Derfor er nøkkelen til å vite hva som er rett, sant og godt, at vi overgir vårt liv til Guds ord gjennom Den hellige ånds overbevisningskraft.

JESU BØNN

Johannes 17 kalles iblant Jesu øversteprestelige bønn. Den av runder avskjedstalen. Jesus kom til vår verden for at mennesket skulle få tilbake det personlige forholdet det hadde til Gud i begynnelsen. Han utførte de tegnene Gud hadde gitt ham å gjøre. I ord og handling formidlet han Gud til folk.

Jesus skulle snart forlate verden. Han ville vise sin kjærlighet til disiplene enda en gang. Han ville de skulle forstå det nære forholdet mellom ham selv, Faderen og Den hellige ånd. Og han ville de skulle ha del i det samme personlige forholdet til Gud Faderen og Ånden som han selv hadde.

Les Joh 17,1–26. Hvilke ord eller uttrykk i dette kapitlet uttrykker Jesu ønske om et nært forhold basert på kjærlighet mellom seg selv, Faderen og disiplene?

Mange leser Johannes 17 som om det eneste som betyr noe, er samhold og kjærlighet. Ja, Gud ønsker at vi skal ha et personlig forhold til ham og til alle andre. Men en grundigere lesning viser at det er en mer avgjørende sammenheng mellom kjærlighet og sannhet.

«Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud » (Joh 17,3), ikke Gud, samme hvem vi tror han er. «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg ... og de har holdt fast på ditt ord ... Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg » (Joh 17,6.8). «Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet » (Joh 17,17).

Kristus kom for å vise oss Faderen. Denne åpenbaringen var viktig på grunn av de mange misoppfatningene om Gud. Johannesevangeliet viser hvor alvorlig Jesus tok sitt oppdrag. Han representerte Guds ord og handlinger rett. Hvorfor gikk han så langt hvis sannheten ikke betydde noe?

Jesus levde et liv fullt av motgang, og til slutt ble han avvist av de religiøse lederne. Han ble utsatt for likegyldighet fra folket og tidvis også fra sine disipler. En av dem forrådte ham, en annen fornektet ham tre ganger. Han møtte stadige prøvelser og ble korsfestet av dem han hadde kommet for å frelse.

Hvordan kan du speile den Guds kjærlighet som finnes mellom Jesus og Faderen, bedre i ditt eget liv?

VIDERE LESNING:

Les Ellen G. White: «Jesu avskjedstale» s. 504–517 i Slektenes håp; «Additional Note on [John] Chapter 1» i The SDA Bible Commentary, bind 5, s. 911–919.

« Motstanderne bedømte Jesus «etter kjødet » eller «slik mennesker gjør » (Joh 8,15). Dette er trolig enda verre enn å dømme «etter det dere ser » (Joh 7,24). Her tyr de til det falne menneskes kriterier i en fallen verden, uten Åndens overbevisende kontroll (se Joh 3,3–7). De så «kjøttet » hans, men tenkte ikke på at han kunne være Ordet som ble kjøtt (Joh 1,14). Å betrakte Kristus ut fra så begrensede kriterier er å vurdere ham rent verdslig (2 Kor 5,16).

«Talsmannen kalles ‘sannhetens Ånd’. Han skal forklare og bevare sannheten. Han tar først bolig i hjertet som sannhetens Ånd. Slik blir han trøsteren. Det er trøst og fred i sannheten, men det finnes ingen virkelig fred og trøst i det som ikke er sant. Satan får makt over sinnet ved hjelp av falske teorier og tradisjoner. Han viser menneskene til falske normer. Slik fordreier han sinnet. Gjennom Guds ord taler Den hellige ånd og innprenter sannheten på sinnet. Slik avslører han villfarelser og fordriver dem fra vårt indre. Det er ved sannhetens Ånd, som virker gjennom Guds ord, at Kristus vinner sitt utvalgte folk for seg selv.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 509–510.

Spørsmål til samtale:

1. Evig liv er å kjenne Gud (Joh 17,3). Hva er det å kjenne Gud, ikke bare å kjenne visse fakta om ham, f.eks. at han er mektig, kjærlig eller rettferdig? Hva ville du svare om du ble spurt: «Kjenner du Gud?» Hvor er Jesus i svaret ditt?

2. Hva betyr Jesu ord om at «ditt ord er sannhet » i praksis? (Joh 17,17).

3. Jesus ba: «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde» (Joh 17,15). Hvordan påvirker våre valg hvor godt denne bønnen kan oppfylles i vårt liv?

14. desember

EN DRØM I DALLAS

Av Andrew McChesney

Samuel

erklærte at han ikke var interessert i bibelstudier. «Men du krysset av for at du var interessert på et interessekort for bibelstudier», sa innringeren, en bibelarbeider fra Dallas First Seventh-day Adventist Church i den amerikanske delstaten Texas. Han og andre bibelarbeidere fulgte opp kortene som kirken hadde delt ut. «Jeg er ikke interessert», sa Samuel.

Innringeren la kortet med interesse for bibelstudier til side.

En uke senere ringte en annen bibelarbeider Samuel.

«Jeg er ikke interessert», sa Samuel.

Uken etter ringte bibelarbeideren igjen.

«Hvor mye koster bibelstudiene?» spurte Samuel. «Ingenting».

På det første bibelstudiet fortalte Samuel at han og kona hadde vært på utkikk etter en menighet. Sønnen deres hadde invitert dem til kirken sin, men de hadde blitt støtt av en preken om paven og syvendedagssabbaten. «Jeg kommer aldri til å sette min fot i en syvendedags adventistkirke igjen», sa Samuel.

Bibelarbeideren ba en stille bønn og fortsatte bibelstudiet.

Etter noen uker inviterte bibelarbeideren Samuel til evangeliserende møter i Dallas First Seventh-day Adventist Church. Han lurte på hva Samuel ville si. Samuel sa ja til å delta.

På det første møtet så Samuel seg interessert rundt i kirken. Bygningen hadde en unik arkitektur, med et avrundet kirkerom, et avrundet tak og benker som var buet rundt plattformen. Samuel oppsøkte bibelarbeideren. «Jeg må snakke med deg», sa han. Bibelarbeideren hjalp til med å forberede møtet, og spurte Samuel om han kunne vente. Samuel sa ja og satte seg ned. Han lyttet oppmerksomt til evangelistens preken om Daniel 2. Etterpå kom han bort til bibelarbeideren og utbrøt: «Jeg vil bli døpt!» Bibelarbeideren ble sjokkert og utbrøt: «Hva?»

Samuel fortalte at han hadde hatt en drøm 18 år tidligere. «I drømmen førte Jesus meg til en kirke og sa: ‘Dette er min kirke’», fortalte han. «Da jeg gikk inn i kirken i kveld, kjente jeg den igjen med en gang. Endelig har jeg funnet kirken fra drømmen min. Jeg ønsker å bli døpt.»

Bibelarbeideren tok Samuel med til evangelisten, som ble like overrasket over å høre om drømmen. Det som gjorde historien enda mer oppsiktsvekkende, var at kirken hadde brent ned og en ny bygning var blitt oppført 13 år tidligere. Samuel hadde sett den nye kirken i drømmen sin fem år før den ble bygget.

«Alt er mulig når vi samarbeider med Gud i hans misjon», sa evangelisten Slavik Ostapenko, som nå er pastor i Spokane Slavic Seventh-day Adventist Church i delstaten Washington.

Herlighetstimen: Korset og oppstandelsen

Bakgrunnsstoff:

Joh 18,33–19,5; Joh 19,17–22; Joh 19,25–27; Luk 2,34–35; Joh 20,1–18; 1 Kor 15,12–20.

Minnevers:

«Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh 18,37).

Jesu korsfestelse og oppstandelse er høydepunktet i Johannesevangeliet. De ti første kapitlene dekker cirka tre og et halvt år mens kapitlene 11–20 dekker et par uker. De fire evangeliene skildrer Jesu død forskjellig. Fortellingene stemmer nok overens, men forfatterne vektlegger poenger som er spesielt relevante for temaene i hvert deres evangelium. Matteus understreker oppfyllelsen av Skriften, Markus legger vekt på parallellen mellom Jesu dåp og korset, og Lukas fokuserer på korset som helbredelse og frelse («fortellingen om tyven på korset»).

Men Johannes presenterer korset som Jesu kroning, spesielt knyttet til tanken om timen, som det vises til flere ganger i boken (Joh 7,30; 8,20; 12,27). Tanken om kroningen er et ironisk bilde, for korsfestelse var romernes mest vanærende og ydmykende henrettelsesmetode. Denne kontrasten peker mot den dypt ironiske skildringen hos Johannes: Jesus dør i skam, men korsfestelsen er samtidig hans praktfulle kroning som Frelser.

HVA ER SANNHET?

Johannes 18,28–32 fremstiller ikke rettssaken mot Jesus i detalj. Fokuset er på at Jesus stilles for Pontius Pilatus.

Les Joh 18,33–38. Hva snakket Pilatus og Jesus om?

Pilatus spør Jesus om han er jødenes konge (Joh 18,33). Det er første gang tittelen nevnes, men ikke den siste. Jesus spør Pilatus om han spør om dette av seg selv, eller om andre har sagt at han var det. Med spørsmålet snur han på flisa og spør om han forstår hvem han tiltaler. Leseren vet at Jesus er Kongen. Gjør landshøvdingen det?

Pilatus svarer med et spørsmål: «Er vel jeg jøde? … Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» (Joh 18,35). Han svarte unnvikende, for han var irritert over at Jesus spurte så nærgående. Det var landshøvdingens første skritt bort fra sannheten, og han lot fordommer hindre ham i å se. Jesus svarer at hans rike ikke er av denne verden (Joh 18,36). Pilatus trekker den klarsynte slutningen at Jesus gjør krav på å være konge (Joh 18,37). Dette fører til Jesu forklaring om at han ble født for å vitne om sannheten og at alle som «er av sannheten » hører hans røst (Joh 18,37).

Så spør Pilatus: «Hva er sannhet?» (Joh 18,38). Men han venter ikke på svaret. I stedet går han ut og prøver å redde Jesus fra folket.

Sannhet er et tema hos Johannes. Som det evige Ordet (logos, Joh 1,1–5) er Jesus Lyset og Sannheten. Dette står i kontrast til mørket og villfarelsen. Han er full av nåde og sannhet (Joh 1,14). Nåden og sannheten kom ved ham (Joh 1,17). Døperen Johannes vitnet om sannheten (Joh 5,33). Jesus bekreftet at Faderen er «sann » (Joh 7,28). Jesus hørte selv sannheten fra sin Far (Joh 8,40). Jesus er «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Guds ord er «sannhet» (Joh 17,17). Til tross for sitt spørsmål glapp Pilatus’ mulighet til å få vite sannheten på grunn av forutinntatthet, tidligere avgjørelser og det presset han var utsatt for.

Hvordan forstår du tanken om Jesus som Sannheten?

SE DET MENNESKET!

Les Joh 18,38–19,5. Hvordan prøvde Pilatus å få folket til å be om at Jesus skulle løslates?

Pilatus ventet ikke på at Jesus skulle si hva sannheten var. I stedet gikk han ut og prøvde å overtale folket. Da Pilatus gikk i dialog med dem i stedet for å sette Jesus fri, viste han svakhet. De religiøse lederne skjønte de kunne manipulere ham via folket.

Pilatus viser til skikken med å la en fange gå fri ved påsketider og spør om folket vil han skal løslate «jødenes konge». Overraskende nok, og ganske ironisk, ber folket ham løslate røveren Barabbas i stedet for den uskyldige Jesus.

Nå starter latterliggjøringen og ydmykelsen av Jesus. De romerske soldatene fletter en tornekrone og gir ham en purpurkappe på, og de kommer stadig bort og hyller ham hånlig som jødenes konge. Denne hilsenen fra soldatene minner om måten de hilste keiseren, men her gjøres det for å håne.

Pilatus ser ut til å spille på folkets medlidenhet for å få Jesus løslatt. Han fører Jesus ut iført tornekrone og purpurkappe. Scenen, som Johannes ikke kommenterer, viser Jesus i en slags kongedrakt, og stattholderen ber folket om å «se det mennesket!» (Joh 19,5). Leseren blir minnet om døperen Johannes’ ord i Johannes 1,29: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» Det er ironisk at den hedenske landshøvdingen viser frem Messias for Israel i disse kongeklærne.

Men som Johannes 19,6–16 viser, pøbelen forlanger at Jesus skal korsfestes fordi han sier at han er Guds Sønn. Dette skremmer Pilatus, og han gjør sitt ytterste for å få Jesus løslatt. Men lederne besegler Jesu skjebne når de sier at å løslate ham er å gjøre keiseren imot. De vet at Pilatus’ troskap mot keiseren gjør at han ikke kan løslate en som gjør krav på den samme rollen. Lederne sier de ikke har noen annen konge enn keiseren. Altså var deres hat mot Jesus større enn deres nasjonale ambisjoner. For å bli kvitt Jesus var de villige til å ofre kravet om selvstendighet.

Tenk at en hedensk hersker vil sette Jesus fri mens folkets åndelige ledere, som burde ha gjenkjent ham, vil ha ham korsfestet! Hva kan vi lære av det?

DET ER FULLBRAKT!

Som det fremgår av Joh 19,17–22, skrev Pilatus en innskrift på latin, gresk og hebraisk der det sto: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19,19). De religiøse lederne ville ha det endret. Det ville ikke Pilatus ha noe av, og innskriften ble stående, et taust vitnesbyrd om sannheten om Jesus og at han troner som konge på korset. Jesus, som i sannhet var deres konge, jødenes konge, hang der som en simpel forbryter.

«En høyere makt enn både Pilatus og jødene hadde sørget for at denne innskriften ble satt over Jesu hode. Gud ville at den skulle vekke til ettertanke og tilskynde til å granske Skriften.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 568.

Les Joh 19,25–27. Hvilken rørende scene fant sted ved korset?

Blant dem som sto ved korset den dagen, var disippelen Johannes og Maria, Jesu mor, og flere andre. Mange år tidligere hadde Simeon forutsagt denne opplevelsen da Maria og Josef bar Jesus frem i templet (se Luk 2,34.35). Nå taler Jesus til sin mor i sin siste stund: «Kvinne, dette er din sønn ». Og til Johannes sier han: «Dette er din mor ». (Joh 19,26.27).

Les Joh 19,28–30. Hva betyr Jesu siste ord: «Det er fullbrakt »?

Det greske verbet teleō ( fullføre, gjøre ferdig, gjennomføre) i vers 28 («alt var fullbrakt») er det samme verbet som brukes i vers 30 («Det er fullbrakt!»). Et beslektet ord, teleioō ( fullføre, gjøre fullkommen), dukker opp i vers 28 i forbindelse med oppfyllelsen av Skriften («oppfylt»). Enda så grusomt det var, det som skjedde, var alt i ferd med å gå i oppfyllelse, fullbyrdes, oppfylles.

Når Jesus sier: «Det er fullbrakt!», fullfører han. Han fullfører, fullbyrder, det Faderen hadde gitt ham å gjøre.

Hva betyr det for hver av oss at Jesus sa: «Det er fullbrakt»? Hva er ferdig, og hva betyr det for vårt liv?

DEN TOMME GRAVEN

Les Joh 20,1–7. Hva har det å si for oss, det som beskrives her?

Jesus døde sent en fredag ettermiddag og sto opp søndag morgen. Fordi sabbaten nærmet seg da han ble begravet (Joh 19,42), ble prosessen utført i all hast og ikke fullført. Enda så høyt de elsket Jesus, holdt følgesvennene sabbaten og gikk ikke til graven (jf. Mark 16,1; Luk 23,56). Etter sabbaten kjøpte noen kvinner velluktende salver de skulle ha med til graven søndag morgen. Til deres forskrekkelse var steinen rullet bort, og graven var tom.

Maria Magdalena var en av dem som kom først til graven. Hun løp for å si det hun hadde sett til Peter og Johannes. De to løp dit. Johannes løp forbi Peter og kom først fram. Han bøyde seg ned, kikket inn og så linklærne som Jesus var svøpt i, ligge der. Men han gikk ikke inn.

Peter gikk derimot inn og så linklærne som lå der. Han så også tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet, men det lå ikke sammen med resten av klærne. Det var rullet sammen og lå for seg selv.

Les Joh 20,8–10. Hva betydde det at tørkleet var rullet sammen?

Etter at Peter hadde gått inn i graven, gikk også Johannes inn. I Joh 20,8 står det at han gikk inn, så og trodde. Hvorfor trodde Johannes at Jesus hadde stått opp fra de døde da han så linklærne ligge der og at tørkleet lå sammenbrettet for seg selv?

Skal vi svare på dette spørsmålet, må vi først tenke over hvorfor graven i det hele tatt var tom. Det vanligste svaret ville være gravrøvere. Men den forklaringen holder ikke av tre grunner. For det første sier Matteus at graven var bevoktet (Matt 27,62–66), og det gjør gravrøveri usannsynlig. For det andre stjeler gravrøvere helst verdisaker, ikke råtnende lik. For det tredje har gravrøvere det travelt og bretter ikke sammen gravkledene. Derfor er det ikke så rart at Johannes trodde Jesus hadde stått opp fra de døde da han så at tørkleet var brettet sammen.

JESUS OG MARIA

Les Joh 20,11–13. Hva er det her som viser hvorfor Maria Magdalena fortsatt ikke forsto hva den tomme graven skulle bety?

Den siste omtalen av Maria før dette er at hun forteller Peter og Johannes at graven var tom (Joh 20,2). De løp til graven, og hun kom litt senere tilbake. Da Peter og Johannes hadde undersøkt graven, gikk de. Men Maria kom tilbake og ble stående der og gråte. Hun hadde nok grått mye de siste dagene. Og nå – dette også? Hun bøyde seg og kikket inn.

Til hennes forbauselse var det to hvitkledde engler i graven, og de satt der Jesu kropp hadde ligget. De spurte: «Hvorfor gråter du, kvinne?» (Joh 20,13). Hun svarte forpint at de hadde fjernet hennes Herre, og at hun ikke visste hvor de hadde gjort av ham.

Les Joh 20,14–18. Hva forandret alt for Maria?

Med tårer i øynene snudde Maria seg og så noen bak seg. Med ord som minner om englenes, spør den fremmede: «Hvorfor gråter du, kvinne? Hvem leter du etter?» (Joh 20,15). Hun tror hun snakker med gartneren og ber om hjelp til å finne Jesu lik.

Den fremmede sier ett ord: «Maria». Det var en åpenbaring som med ett ord forandret verden. Plutselig skjønner den forbausede Maria at det er den oppstandne Jesus som snakker til henne, og gjenkjenner ham. Jesus insisterer på at hun ikke må oppholde ham, for han må til sin Far. Men hun får beskjed om å gå og fortelle disiplene at han «stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud » (Joh 20,17). Maria gikk. Hun fortalte disiplene at hun hadde sett Herren og fortalte alt det han hadde sagt (Joh 20,18).

Les 1 Kor 15,12–20. Hva gagner kristentroen hvis Kristus ikke har stått opp fra de døde, sier Paulus?

VIDERE LESNING:

Les Ellen G. White: «Korset i sentrum » s. 579–584; «Han åpnet dødsrikets porter » s. 595–600; « Fra sorg til glede» s. 601–606 i Slektenes håp. Se også Clifford Goldstein: Risen: Finding Hope in the Empty Tomb (Nampa, ID: Pacific Press, 2020).

« Pilatus lengtet etter å sette Jesus fri. Men han innså at han ikke kunne gjøre det og samtidig beholde sin stilling og ære. Heller enn å miste sin verdslige makt, valgte han å ofre et uskyldig liv. Hvor mange er det ikke som oppgir sine prinsipper for å unngå tap eller lidelse på lignende vis! Samvittigheten og plikten peker i én retning, mens egeninteressen peker i en annen. Strømmen går sterk i feil retning, og den som går på akkord med det onde, blir dratt inn i et tykt mørke av skyld.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 562.

« Kristus oppga ikke sitt liv før han hadde fullført det han var kommet for å gjøre, og med sitt siste åndedrag ropte han: ‘Det er fullbrakt!’ Kampen var vunnet. Hans høyre hånd og hans hellige arm hadde gitt ham seier. Som seierherre plantet han sitt banner på de evige høyder. Var det ikke glede blant englene? Hele himmelen jublet over Kristi seier. Satan var overvunnet, og han visste at hans rike var tapt.

For englene og de verdener som ikke hadde falt i synd, var ropet: ‘Det er fullbrakt!’ av den største betydning. Det store frelsesverket var fullbyrdet både for dem og for oss. De har del med oss i frukten av Kristi seier.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 579.

Spørsmål til samtale:

1. Hvilke beslutningsprosesser kan hjelpe deg å unngå slike feil som Pilatus gjorde?

2. Hvorfor måtte Jesus dø i vårt sted? Hvorfor måtte han dø for at vi skulle bli frelst? Hvilke skriftsteder støtter svaret?

3. Hva er forholdet mellom Skriften og historiske bevis når det gjelder troen på Jesu oppstandelse? Hvilke historiske bevis underbygger troen på Jesu oppstandelse?

4. Tenk på 1 Kor 15,12–20. Hvordan skal man forstå tanken om at de som har sovnet inn i Kristus, er tapt, uten Kristi oppstandelse (1 Kor 15,18), hvis de som har «sovnet inn i Kristus » straks kom til himmelen? Kan Paulus’ ord tas til inntekt for tanken om at de døde sover til oppstandelsen ved Kristi gjenkomst?

21. desember

KINGSTON FINNER HÅP

Av Andrew McChesney

En bibelarbeider inviterte flere mennesker til syvendedags adventistkirken i Bethel, Alaska, for å dele sine livshistorier med en besøkende fra Adventistmisjonen. En del av det trettende sabbatsofferet for fjerde kvartal 2024 vil gå til å reparere og utvide kirken slik at den kan romme et innflytelsessenter for arbeidet i Bethel. Jeg hadde fløyet til byen med 6.300 innbyggere for å samle inn misjonshistorier for å promotere prosjektet.

Men ingen dukket opp i kirken til avtalt tid. Bibelarbeideren Joy Anderson vinket mot en stor pizza som hun hadde hentet på vei til kirken fra kontoret der hun jobber som advokat.

«Bare forsyn deg», sa Joy, som opprinnelig kommer fra Alabama og leder menigheten sammen med en annen bibelarbeider. «Jeg hadde håpet at pizzaen ville oppmuntre folk til å komme».

Omtrent halvparten av pizzaen var borte da Kingston kom inn. Han uttrykte overraskelse over at han var den eneste som var til stede. Så tok han et stykke pizza, satte seg ned og fortalte om hvorfor han kommer til adventistkirken.

Den 59-år-gamle vaktmesteren fortalte at han i årevis slet med alkohol og narkotika i Hooper Bay, en by i Yukon-Kuskokwim-deltaet med 1.400 innbyggere som ligger 90 minutter med småfly fra Bethel. «Jeg ønsket å komme meg ut av det elendige livet jeg levde», sa han. «Jeg sa til meg selv: ‘Hvis jeg ikke lærer av dette, hvis jeg ikke lærer av feilene mine, kommer folk til å tro at jeg er dum’.»

Så flyttet Kingston til Bethel, i likhet med mange andre innbyggere i Yukon-Kuskokwimdeltaet som har forlatt småbyer i håp om et bedre liv i Bethel, det største samfunnet i det vestlige Alaska. Befolkningen i Yukon-Kuskokwim-deltaet består av rundt 85 prosent innfødte i Alaska, hovedsakelig yup’ik, cup’ik og athabascan.

En dag inviterte Steve, en adventist og innfødt i Yukon-Kuskokwim-deltaet, Kingston til kirken i Bethel. «Han spurte om jeg var bekymret eller nedfor», fortalte Kingston. «Jeg var nysgjerrig på hvor han var på vei, så jeg begynte å komme».

Kingston fant styrke i samværet med andre kirkegjengere som hadde kommet ut av sin avhengighet av alkohol og narkotika. «De hjalp meg med å holde meg unna disse tingene», sa han. «Dette miljøet har hjulpet meg». Han fortalte at han nå var lykkelig, men at han fortsatt søkte svar. «Den gode mannen der oppe ser alt», sa han. «Vi finner alle svarene våre på en eller annen måte».

Be for Kingston, som går i kirken nesten hver sabbat, men som ennå ikke har bestemt seg for å bli døpt. Takk for ditt trettende sabbatsoffer som går til Bethel syvendedags adventistkirkes misjonsarbeid dette kvartalet. Navnene på innbyggerne i Bethel er endret for å beskytte deres privatliv. Bildet viser Joy Anderson.

Epilog: Å kjenne Jesus og hans ord

Bakgrunnsstoff:

Joh 21; Joh 11,9.10; Joh 8,42–44; Joh 4,46–54; 2 Tim 3,16; Joh 15,1–11.

Minnevers:

Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg! (Joh 5,39).

I likhet med Markus avslutter Johannes med et møte i Galilea. Dette siste studiet i Johannesevangeliet handler om dette møtet, men plasserer det inn i temaet om hvordan vi kjenner Jesus og Guds ord – en tanke som går som en rød tråd gjennom hele det fjerde evangeliet.

Disiplene hadde vært sammen med Jesus i over tre år, men var ikke forberedt på korsfestelsen og oppstandelsen, enda Jesus gang på gang hadde fortalt dem hva som ville skje.

Dessverre tok de ham ikke på ordet.

I dag kan vi komme til å gjøre det samme: Vi hører eller leser Guds ord, men lytter ikke til det, blir ikke i det og adlyder det ikke. Det vil si at vi ikke tar imot det som det lyset som skal lede våre tanker og handlinger. Det er dessverre her altfor mange kristne befinner seg, kanskje uten å vite det.

I denne siste uken i Johannesevangeliet skal vi se på noen av de viktigste punktene i dette evangeliet, som kan hjelpe oss forbi det å bare ha hodekunnskap om Jesus og lære ham bedre å kjenne så vi blir i ham og hans ord.

MØTET I GALILEA

Les Joh 21,1–19. Hvilke store sannheter finner vi her, spesielt når det gjelder Guds nåde – og menneskets ydmykhet?

Johannes 20 avsluttes med bokens formål, og det er jo et greit sted å ende, men så kommer enda et kapittel. I kapittel 21 er noen av disiplene tilbake i Galilea, og Peter foreslår en fisketur. Det er som i gode, gamle dager, og disiplene er tilbake i sitt gamle yrke, som er fiske. Men den natten får de ingenting.

Om morgenen står en mystisk fremmed på stranden og ber dem kaste ut garnet på høyre side av båten. Da får de så mye fisk at de ikke klarer å trekke inn garnet. Det var som i førstningen med Jesus (se Luk 5,1–11). Johannes innser straks at det er Jesus og sier det til Peter, som hopper i vannet og svømmer i land.

Jesus stiller Peter tre spørsmål. Alle handler om kjærlighet. Før korsfestelsen hadde Peter insistert på at han ville ofre livet for Jesus (Joh 13,37). Da hadde Jesus forutsagt at han ville fornekte ham tre ganger (Joh 13,38). Ved dette møtet i Galilea gjør ikke Peter seg selv til midtpunktet, men Jesus: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» (Joh 21,17).

Noen bemerker at Jesus bruker verbet agapaō, som betyr å elske, når han utspør Peter (unntatt siste gang), og at Peter alltid svarer med phileō, som betyr å elske, men bare som venn. Det er underforstått at Peter ikke har nådd frem til den høyere formen for kjærlighet.

Men Peters svar bunner i ydmykhet. Med sitt nederlag i bakhodet er det sannsynlig at han er ydmyk og bruker et «forsiktigere begrep» fordi han ikke våger å gjøre noe vesen av seg selv. Og det er denne ydmykheten Jesus anerkjenner, og som blir avgjørende for Peters gjeninnsettelse. Ydmykhet er en av de viktigste kvalitetene hos en tjener, for da blir fokuset Jesus Kristus, ikke en selv.

Peters gjeninnsettelse og lederrolle i urmenigheten er et av de beste bevisene for at Jesus sto opp fra de døde. Det ville ha vært vanskelig å forklare Peters lederstilling om Jesus ikke hadde gjeninnsatt ham i tjenesten med de andre disiplene til stede.

Hvorfor er ydmykhet så viktig for alle som vil lære Herren å kjenne? Hva har vi grunn til å være stolte av i lys av korset?

MED BLIKKET FESTET PÅ JESUS

Les Joh 21,20–22. Hvilket spørsmål førte Peter på avveier? Hvordan fikk Jesus ham på rett kjøl?

Jesus hadde nettopp gjeninnsatt Peter i tjenesten og sagt: «Følg meg » (Joh 21,19). Trolig fulgte han fysisk etter Jesus bortover stranden. Og det er da Peter snur seg og ser at Johannes også følger etter Jesus, og han spør om Johannes. «Herre, hva skal skje med ham?» (Joh 21,21).

Da Jesus hadde gjeninnsatt Peter i tjenesten, hadde han forutsagt hvordan han skulle dø (Joh 21,18). Det er som om Peter var nysgjerrig på Johannes’ død. Jesus retter i stedet Peters oppmerksomhet mot det å følge ham og ikke tenke på hva som vil skje med en annen disippel.

Les Johannes 21,23–25. Hvordan ble Jesu uttalelse misforstått? Hva gjorde apostelen Johannes for å rette opp i misforståelsen?

Folk misforsto Jesus da han sa: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!» (Joh 21,22). De trodde det betydde at Jesus ville komme tilbake før Johannes døde. Etter som tiden gikk og Johannes ble gammel, ville det bli en krise hvis han døde (noe han jo gjorde) uten at Jesus kom. Johannes korrigerer misforståelsen ved å si at det var snakk om Jesu vilje, ikke en profeti om fremtiden.

Tanken om å fokusere på Jesus og ikke på andre mennesker, er en fin innledning til resten av ukens studium. Jesus og Jesus alene er vår Frelser. Det er ikke til å unngå at du blir skuffet og kanskje også såret av andre mennesker.

Sannhetene som gjennomgås fra tirsdag til torsdag, fortsetter temaet om å forstå Guds ord, med sikte på å kjenne og følge Jesus, for det er bare han som skal være vår Herre og veileder – uansett den hjelp, de råd og den veiledning vi måtte få av andre.

Hvor ofte har du blitt skuffet av andre som du har sett opp til? Hva har det lært deg, enda så vanskelig det må ha vært?

LYS OG MØRKE

Les Joh 1,4–10; Joh 3,19–21; Joh 5,35; Joh 8,12; Joh 9,5; Joh 11,9.10 og Joh 12,35. Hvilken kontrast ser du her, og hvorfor er den viktig for å forstå sannheten?

Verden ligger i mørke; den skyr lyset og kan ikke av seg selv finne veien til den sanne Gud, skapelsens, åpenbaringens og frelsens personlige Gud.

« Et menneske kan aldri av seg selv oppnå kunnskap om det guddommelige. ‘Høyere enn himmelen – hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket – hva vet vel du?’

Bare Den hellige ånd kan åpenbare Guds dype sannheter. ‘Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, ... det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd.’» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 311.

Det er bare Jesus Kristus som har «vist oss» Faderen (Joh 1,18). Det greske verbet er exēgeomai, som betyr «å tolke», «forklare», «utlegge». Johannes viser oss Jesus som den himmelske budbringeren, han som forklarer hva det vil si å kjenne Gud. Bare gjennom Jesus kan vi virkelig lære Gud å kjenne.

Les Joh 8,42–44. Hvordan skildrer Jesus det falske grunnlaget som Israels religiøse ledere hadde bygget sin tro på?

De som ikke står i sannheten, snakker ut fra sine egne tanker. De «ser » bare en teksts betydning ut fra et menneskelig perspektiv. Vi må derimot akseptere at Kristus er verdens lys og følge ham i vår tolkning av hans ord. Djevelen taler derimot ut fra «sitt eget » (Joh 8,44). Hvis vi ikke passer på å overgi oss i tro og lydighet til Gud, står vi i fare for å gjøre det samme: å lese teksten ut fra våre egne ønsker, behov og innfallsvinkler, og det er lettere å gjøre enn vi aner.

Hvordan reagerer du på sannheter som «tråkker deg på tærne», og hvordan burde du reagere på dem?

TEOLOGI «OVENFRA» ELLER «NEDENFRA»

Les Joh 4,46–54. Hva fikk embetsmannen til å oppsøke Jesus, og hva var det bakenforliggende problemet?

Mannen kom til Jesus, verdens lys, men han hadde bestemt seg for at han bare ville tro hvis Jesus helbredet barnet. Vi kan si at mannens teologi var «teologi nedenfra». Teologi nedenfra stiller opp regler og krav til Gud og hans ord. Menneskers tanker, om de er aldri så mangelfulle, begrensede og subjektive, blir avgjørende for hvordan folk tolker Guds ord. Dette er en farlig felle!

Teologi «ovenfra», derimot, svarer med tro, og tar utgangspunkt i troen på Gud og hans Ord (Joh 4,48; Joh 6,14.15; 2 Tim 3,16). Når Bibelen tas imot i tro, blir den sin egen tolk. Skriftens verdensbilde, og ikke tidsåndens filosofi, blir rettesnoren for hvordan Skriften skal forstås og tolkes. Menneskets tanker må underordnes og innordne seg under Guds ord, ikke motsatt.

Vi må tro Skriftens ord for å kunne tro Jesu ord (Joh 5,46.47). «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler » (Joh 8,31). Tviler vi på Guds ord, kan ikke hans ord bli i oss (Joh 5,38). «Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag. For jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale.» (Joh 12,48.49).

Å høre Guds ord er mer enn å ta til seg informasjon passivt. Det er også å gjøre Guds vilje. Og dette er den aktive responsen på at vi hører Ordet. «Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv» (Joh 7,17).

Og når vi hører og gjør Guds ord, er det et uttrykk for kjærlighet til ham. «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham » (Joh 14,23).

Hva er sammenhengen mellom kjærlighet til Jesus og lydighet? Hvorfor står all «lydighet » i fare for å bli lovisk om den ikke bunner i kjærlighet?

BLI I JESUS

Les Joh 12,32. Hvordan beskriver dette slående utsagnet Jesu Kristi autoritet?

Gjennom dette kvartalet har vi sett at Johannesevangeliet trekker oss til Jesus, men bare hvis vi er villige til å kjenne Gud og gjøre hans vilje. I dette evangeliet møter vi mennesker som enten tar imot lyset og vokser eller avviser det og blir blinde. Nikodemus, kvinnen ved brønnen, den kongelige embetsmannen, mannen ved Betesda-dammen, de 5000 som fikk brød og fisk, Jesu brødre, de religiøse lederne, den blindfødte, Maria, Marta og Pilatus – alle møtte de Jesus og tok stilling til sannheten og lyset som han kom med.

Teologi nedenfra begynner med menneskelig argumentasjon for å avklare og granske Guds eksistens og natur. Menneskets perspektiv, som er feilaktig, falskt og fordomsfullt, får forrang fremfor det guddommelige, hellige, fullkomne og allvitende. Teologi nedenfra vil garantert føre folk på avveier, slik den har gjort det før og vil gjøre det igjen (se Åp 14,1–12) når menneskelig visdom, som prøver å overgå det guddommelige, forsøker å påtvinge verden en falsk gudsdyrkelse.

Les Joh 15,1–11. Hva er hemmeligheten bak åndelig vekst og helse?

Hemmeligheten er å holde kontakten med Jesus. Han er Guds ord, livets brød, verdens lys, porten til sauene, den gode gjeteren, oppstandelsen og livet, veien, sannheten og livet, og det sanne vintreet.

Guddommens medlemmer og deres ord, Bibelen, er som magneter. Hvis vi ikke står dem imot, vil de trekke oss til seg. «Guds røst taler til oss gjennom sitt ord, og det er mange røster vi får høre, men Kristus har sagt at vi skal vokte oss for dem som sier: Her er Kristus eller der er Kristus. Hvordan kan vi da vite at de ikke har sannheten med mindre vi prøver alt mot Skriften?» – Ellen G. White: The Advent Review and Sabbath Herald, 3. april 1888. Og da må vi underkaste våre egne oppfatninger under dem som vi møter i Guds ord.

VIDERE LESNING:

Guds perspektiv er et helt annet enn menneskenes. Gud deler sitt perspektiv med oss i sitt Ord, Bibelen, i Den hellige ånds kraft. Vi velger om vi vil vandre i mørket eller ta imot lyset som kommer fra Jesus Kristus, slik det er åpenbart i Ordet.

Helt avgjørende for dette valget er vår egen personlige underkastelse under Jesus Kristus, Guds Sønn og menneskehetens frelser. Ved Den hellige ånds kraft har Gud Faderen vist oss dybden i sin kjærlighet – i Jesu liv, død og oppstandelse. Og vi kjenner Jesus fordi hans liv, død og oppstandelse er nedtegnet i Guds ord.

«Guds engler ferdes stadig fra jorden til himmelen, og fra himmelen til jorden. Kristi undere for dem som var plaget og som led, ble utført ved Guds kraft gjennom englenes tjeneste. Alle Guds velsignelser kommer til oss gjennom Kristus og ved hans himmelske utsendinger. Da frelseren ble menneske, ble han ett med Adams falne etterkommere, samtidig med at han i sin guddommelighet har et fast grep om Guds trone. Dermed er Kristus bindeleddet mellom menneskene og Gud, og mellom Gud og menneskene.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 96.

Spørsmål til samtale:

1. Hvilken av fortellingene i Johannesevangeliet sier deg mest om Guds kjærlighet og vesen? Hvorfor finner du denne fortellingen så overbevisende.

2. Hvordan bør man rent praktisk gå frem for å finne sannheten?

3. Hvorfor er det vanskelig å vrake selvet som sannhetsdommer? Kan vi gjøre det fullt ut, eller vil vår menneskelighet likevel påvirke vårt skriftsyn? Hvorfor må vi innse dette, og hvordan kan ydmykheten hjelpe oss til å oppgi våre fordommer til fordel for Guds ord?

4. Kristenhetens historie i Vesten rommer skrekkelige eksempler på hva som skjer når Guds ord underlegges menneskers politikk og fordommer. Hvilke eksempler kjenner vi til, og hva kan de lære oss om hvor farlig det er å la menneskelige perspektiver få styre «tolkningen» av Bibelen?

5. Oppsummer hovedinnholdet i Johannesevangeliet med dine egne ord. Hva er det sentrale budskap til oss i dag?

28. desember

NØKKELEN TIL EN LANDSBY I ALASKA

Av Andrew McChesney

Oppdragspiloten Jim Kincaid syntes det var hardt arbeid å fly fra den ene avsidesliggende landsbyen til den neste i den amerikanske delstaten Alaska. Å ta av og lande i bushen var den enkle delen. Å finne hjerter hos innfødte i Alaska som var mottakelige for evangeliets budskap, var en større utfordring.

Det så ut til å bli trøbbel da Jim landet det lille flyet sitt i en bosetning rundt 240 kilometer nord for Fairbanks. Han skulle fly litteraturevangelister fra landsby til landsby for å selge bibler og annen kristen litteratur. Da han parkerte, svermet terrengkjøretøyene rundt flyet. De som satt i dem, var svært lite imøtekommende.

«Hvem er du?» sa en av dem.

«Hva gjør du der?» sa en annen.

I det øyeblikket husket Jim et navn. En mann fra landsbyen hadde deltatt på et eller to evangeliseringsmøter han hadde ledet i Fairbanks en gang tidligere. Jim henvendte seg til landsbyens portvakter.

«Er Robert Frank i byen?» spurte han.

Ansiktsuttrykkene deres endret seg umiddelbart. Sinte blikk ble avløst av nysgjerrighet og deretter gjestfrihet.

«Åh, du kjenner Robert Frank?» sa en av dem.

«Vi skal ta deg med til ham!» sa en annen.

Jim ble tatt med til Robert. Det var som om han hadde nøkkelen til landsbyen.

Robert satt og spiste da Jim ankom, og kjente dessverre ikke umiddelbart igjen piloten. Jim måtte minne ham på hvordan og hvorfor de kjente hverandre. Men så husket Robert det, og han var svært hjertelig. Han tilbød Jim et stykke ferskt bjørnekjøtt.

Og slik gikk det til at Jim og litteraturevangelistene fikk innpass i en ny landsby som ellers ville ha vært utenfor rekkevidde. Alt som skulle til, var å kjenne noens navn.

Jesus vet også hva folk heter. Jesus sa at han, den gode hyrde, «kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut» (Joh 10,3).

Hvis Jesus kjenner navnene, kan det kanskje også være bra for hans etterfølgere å følge hans eksempel?

«Å kjenne noen i landsbyen, selv om det bare er navnet på én person i landsbyen, kan gi deg kontakt med en hel landsby», sier Jim. «Det er som i alle kulturer. Hvis du husker navnet på noen, kommer du langt.»

En del av dette kvartalets trettende sabbatsoffer vil bidra til å åpne et innflytelsessenter for innfødte i Alaska i Bethel, Alaska. Takk for at du planlegger å gi en god kollekt denne sabbaten.

Kristelig studieforbund er et ideelt, demokratisk og offentlig godkjent studieforbund. Våre medlemmer er kristne trossamfunn, ideelle organisasjoner og institusjoner. Enkeltstående, lokale organisasjoner kan være tilsluttet oss gjennom en samarbeidsavtale.

Vår visjon er å skape gode læringsarenaer for troen og livet.

Formålet er A) å fremme og styrke livslang læring i medlemsorganisasjonenes menigheter, organisasjoner og institusjoner og B) å bidra til å gi alle mennesker lik adgang til kunnskap og kompetanse ved å fremme den enkeltes menneskelige og åndelige utvikling og møte behovene i samfunnsog arbeidsliv i henhold til voksenopplæringslovens overordnede mål for studieforbundenes virksomhet.

Virksomheten drives i tråd med voksenopplæringsloven, og finansieres med medlemskontingent og bevilgninger fra Kunnskapsdepartementet. Vi bygger virksomheten på disse verdiene:

• Frivillighet

• Menneskeverd

• Utvikling

• Økumenikk

• Samfunnsansvar

Å fordele tilskudd til opplæring, arrangere Årets kurs for lokale ressurspersoner, gi pedagogisk veiledning, være en pådriver for utvikling av studiemateriell og pedagogiske arbeidsformer og drive interessepolitisk arbeid overfor myndighetene er blant våre kjerneområder. http://k-stud.no/

Adventistkirken er medlem og bibelgrupper kan derfor søke om tilskudd her: http://minekurs.studieplaner.no/k-stud/

SOLNEDGANG FREDAG KVELD I 2024

Solnedgangstabellen er basert på følgende nettside: https://www.timeanddate.no/astronomi/sol/norge/ *Tabellen tar hensyn til sommertid mellom 31. mars og 27. oktober

BIBELSTUDIEMATERIELL FOR BARN OG TENÅRINGER

Vi minner om at det er mye fint bibelstudiemateriell tilgjengelig for barn og tenåringer.

GraceLink-materialet finnes i følgende aldersgrupper på norsk, både som elevhefte og lærerhefte:

Minsten, 0–2 år

I 2024 brukes årgang A

Smårollingene, 3–5 år

I 2024 brukes årgang A

Miniorene, 6–9 år

I 2024 brukes årgang A

Power Points, 10–13 år

I 2024 brukes årgang A

Real Time Faith, 14–16 år

I 2024 brukes årgang B

Lærerheftet er på engelsk.

Ta kontakt med Norsk Bokforlag for bestilling på ordre@norskbokforlag.no eller til ordrekontoret på tlf. 32161560.

BIBELSTUDIER FREMOVER

1. KVARTAL 2025

Tema: Kjærlighet og rettferdighet i Bibelen

1. studium: Gud elsker fritt

Nøkkeltekst: Hos 14,4.

Andre bibeltekster: 2 Mos 33,15–22; Hos 14,1–13; Åp 4:11; Joh 17, 24; Matt 22,1–14; Joh 10,17.18.

2. studium: Paktskjærlighet

Nøkkeltekst: Joh 14,23.

Andre bibeltekster: 2 Pet 3,9; 5 Mos 7,6–9, Rom 11,22; 1 Joh 4,7–20, Joh 15,12, 1 Joh 3,16.

2. KVARTAL 2025

Tema: Allusjoner, bilder og symboler: hvordan studere bibelske profetier?

3. KVARTAL 2025

Tema: 2. Mosebok

4. KVARTAL 2025

Tema: Troslærdommer fra Josvas bok

Endringer kan forekomme.

TIPS OG RESSURSER TIL BIBELSAMTALENE

Takk, for at du har påtatt deg den viktige oppgaven som gruppeleder/tilrettelegger for bibelstudier i din menighet! Bibelstudieheftet du holder i hånden er laget av Adventistkirkens sabbatsskoleavdeling ved hovedkontoret i Washington. Som et supplement til dette har teologer og lekfolk fra Adventistkirkene i Norge og Danmark laget et mer skandinavisk tilpasset bibelstudiumsmateriale. I motsetning til «bibelstudier» (som er det offisielle bibelstudieheftet du holder i hånden nå), kaller vi dette studieopplegget «bibelsamtaler». «Bibelsamtaler» er basert på de samme temaene, og med et utvalg av de samme tekstene som du finner i «bibelstudier». «Bibelsamtaler» er laget som en respons på tilbakemeldinger og en stor spørreundersøkelse som ble gjort i 2019. Du finner «bibelsamtaler» både i et eget hefte som kommer sammen med «bibelstudier» og på https://www.adventist.no/liv/sabbatsskolen/.

«Bibelsamtaler» er et fleksibelt materiale da det lett kan brukes i kombinasjon med «bibelstudier» eller alene. Om de som møter i bibelstudiegruppa har brukt bibelstudieheftet eller det supplerende materiellet i sine forberedelser vil de kjenne seg igjen i samtalen og kunne delta. «Bibelsamtaler» kan også brukes av leder for bibelstudiegruppa som en forberedelseshjelp.

Her er prinsippene som ligger til grunn for utarbeidelsen av «bibelsamtaler». De kan like gjerne brukes når man tar utgangspunkt i «bibelstudier»:

• Når vi møtes leser vi bibeltekstene sammen.

• Alle skal i utgangspunktet kunne lede en bibelsamtale. Bibelstudier har hver uke bare fire sider.

• Det vil alltid være flere bibeltekster å velge mellom, det er derfor opp til gruppen å velge hva man skal fokusere på.

• Det er ingen forutsetning for å delta i bibelsamtalen at man har lest bibeltekstene og materiellet på forhånd, men det er en fordel. Spesielt for den som skal være gruppeleder.

• Formuleringer, spørsmål og refleksjoner har en personlig vinkel, slik at det blir personlig og praktisk, og ikke bare teori. Ønsket er at det som skjer i bibelsamtalen lett skal kunne omsettes til levd liv.

Bibelstudieheftene på andre språk

Hvis du er interessert i å finne bibelstudieheftet på et annet språk eller finne hjelpemateriell for gruppeledere kan du finne det på dette nettstedet (det er ikke en offisiell «adventistsside», men de som driver den har samlet mange ressurser på ett sted): www.ssnet.org

Misjonsfortellingen som film – Mission Spotlight

Hvert kvartal er alle misjonsfortellingene tilgjengelige som film, med norsk tale. Du finner fortellingene til dette kvartalet, og andre kvartalet, her: http://www.hopechannel.no/on-demand/episoder/ml/mission-spotlight-1q23/

Bibelstudiet som video/podcast

Hope Channel i Norge produserer hvert kvartal en video/podcast til bibelstudiet for hver uke. Du finner videoen på www.hopechannel.no.

En nettside for alle ressurser til voksensabbatsskolen

Om du leter etter ressurser til voksensabbatsskolen, er det nå opprettet én nettside som har samlet alle ressursene på et sted. Nettstedet er lett å huske: www.sabbatsskolen.no

Sabbatsskolens Facebook-gruppe

For å tilrettelegge at gruppeledere kan utveksle idéer og/eller spørre hverandre om saker, er det også opprettet en Facebook-gruppe. Også denne gruppen har et lett navn å huske. Du kan søke etter «Bibelstudielederen» på Facebook eller bruke denne lenka: https://www.facebook.com/groups/221198201791009

Innspill eller idéer?

Hvis du har noen ideer til sabbatsskoleavdelingen, hører jeg gjerne fra deg. Jeg bidrar også gjerne til en inspirasjonssamling om sabbatsskolen/bibelstudiene i din kirke. Hvis din menighet kunne tenke seg å være vertskap for en kursdag for flere menigheter, kan jeg eventuelt bidra med å skaffe en eller flere egnede kursholdere. Ta kontakt med meg på e-post eller telefon.

Vidar Hovden, leder for sabbatsskoleavdelingen

E-post: vidar.hovden@adventist.no Tlf. 412 22 118

DEN NORDAMERIKANSKE DIVISJON

PROSJEKTER: 1 Senter for innbyggere i Alaska, Bethel, Alaska. 2 Misjon i forbindelse med Generalkonferensen i St. Louis, Missouri 2025. 3 Senter for byliv og kirkeplanting i Baltimore, Maryland.