Adventnytt 2025 10

De fleste overser at Jesu mest kjente fortelling egentlig handler om bibeltolkning. Side 10

En vidunderlig dag i mitt nabolag

Å være engasjert i misjon handler om å være til stede i hverdagen med en hensikt. Side 47

Adventnytt

Nr. 10-2025

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

Patrick Johnson

Andrew Campbell

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut

FORSIDEN

Foto: Samuele Bertoli / Unsplash

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Innhold

Månedens tekst

Skulle da ikke jeg være bedrøvet over storbyen Ninive hvor det bor mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også fins en mengde dyr?

(Jona 4,11 )

Side 7

Side 8

Side 19

NÅR GUD SKIFTER MENING

Er ikke Guds ord lov og urokkelige, han som vet alt før det skjer?

Det kom et mirakel til byen. Med en historie som ikke var til å tro, men som folk likevel valgte å tro på. Sannsynligvis fordi han hadde vitner, bevis eller noe annet å vise til som sannsynliggjorde det han fortalte. Han hadde vært slukt av en hval og overlevd tre dager i fiskens mage, kunne han fortelle! Kanskje ikke så rart at han fikk oppmerksomhet og at folk lyttet til det han hadde å si? For budskapet var alvorlig og konkret: Om 40 dager vil byen bli ødelagt!

Innbyggerne tok budskapet på alvor, angret sin synd og tryglet Gud om nåde. Og fikk det – til Jonas store fortvilelse og irritasjon. For:

– Hva ville Ninives innbyggere tro om ham nå som ingenting skjedde?

– Og hva skulle han selv mene om Gud? – Var ikke Guds ord lov og urokkelig, han som vet alt før det skjer?

Kan Gud skifte mening?

Det ser faktisk slik ut. «De vendte om fra sin onde ferd, og da Gud så det, endret han sin plan og gjorde ikke alvor av å sende den ulykken han hadde varslet», står det (Jona 3,10).

I dette tilfellet kan vi nok si det var en profeti gitt på betingelser, selv om det ikke kommer frem i Jonas’ budskap. Andre ganger er omstendighetene annerledes.

Ta for eksempel historien om Moses, som var på vei ned fra fjellet, og møtet med den Allmektige. De ser gullkalven og folkets tilbedelse av avguden, og Vårherre ber Moses holde seg unna, for nå skal folket utryddes.

Men Moses holdt seg ikke unna. I stedet går han i forhandlinger med Vårherre. Og så står det: «Da angret Herren det onde han hadde sagt han ville gjøre med folket (2 Mos 32,14). Så han skiftet mening.

Det samme skjedde senere i Fjerde Mosebok. Det endte slik etter at Moses igjen hadde gått i diskusjon med Gud: «Da

sa Herren: ‘Jeg tilgir dem, slik du ber om’…» (4 Mos 14,20). Riktignok slapp synderne ikke inn i Kanaan og måtte gå 40 år i ørkenen. Men de ble ikke drept slik Gud varslet at han hadde villet.

Den kanskje tydeligste «forhandlingen» med Gud, var det Abraham som stod for da Gud ville utslette Sodoma og Gomorra (1 Mos 18). Han begynte med femti: - «Hvis det finnes femti rettferdige i byene, vil du ikke da spare dem?» sa Abraham. Jo, Vårherre var med på det. Forhandlingene endte på fem. Selv for bare fem ville Gud spare byen. Men det holdt ikke.

Det er tendensen i disse sakene som gjør dem bemerkelsesverdige og viktige.

Det finnes mange flere eksempler i Bibelen på at Gud har sagt noe, eller gitt en lov om noe, som i andre situasjoner blir opphevet eller satt til side. Jesu ættetavle i Matt 1 inkluderer Rahab og Rut, begge fra folkeslag jødene ikke skulle ha noe med å gjøre.

Jesus provoserte fariseerne både med hensyn til sabbatslovene og renhetslovene. Han arbeidet på sabbaten når han helbredet. Han berørte de urene og spedalske og hadde prostituerte i disippelflokken. Heller ikke steinet han kvinnen i Joh 8 selv om loven ga dem rett til å gjøre det.

Det er tendensen i disse sakene som gjør dem bemerkelsesverdige og viktige. Vi finner den samme holdningen i uttalelser fra Ellen White. Her i et sitat om undervisning og oppdragelse:

Hver sann lærer vil føle at hvis han skulle gjøre en feil, er det bedre å feile med å vise barmhjertighet enn med å være streng. (Education 293,2)

Og i en tekst om diett og helse skriver hun:

Det er bedre å feile ved å være på folks side enn å miste dem, for det er håp så lenge du kan få folk med deg … (Counsel on Diet 211)

Det er også gjennomgående i de bibelske fortellingene om når Gud skifter mening: Det handler om nåde, barmhjertighet og mennesker.

Som Harald skriver i sin artikkel i dette nummeret, har vi en Gud som viser barmhjertighet og empati med mennesker. Og lar det til og med overstyre lover han har gitt. Gjør vi det samme?

Jesu sammenstøt med fariseerne handlet ofte om nettopp dette: Lovens bokstav versus mennesket som ble rammet av bokstaven. Dette er fundamentalismens problem hver gang den dukker opp i religion eller politikk, lov versus evangeliet. Er vi i stand til å se forbi lovens bokstav og til den kjærligheten til mennesker som Vårherre stadig viser?

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

Aktivitetskalender

Aktivitetskalender

OKTOBER

3.–5. Mattesonskolens inspirasjonstreff

4. PROSESS

11.–18. Misjon 10/40 uke

17.–19. Relation – tenåringshelg

17.–19. Foreldrehelg TVS

24.–26. VND ledertreff

24.–26. Level up – TVS

31.–2. nov SABU lederkonferanse 2025

NOVEMBER

2. SABU styremøte

8. Bønneseminar Tønsberg 14.–16. ØND Ledertreff

16. ØND styremøte

22. Fotballcup

13. VND styremøte

Menighetskalender

OKTOBER

11. Pastorens dag

11. Kollekt: Adventnytt (C)

18. Fokus på SDA historie

25. Fokus på skaperverket/miljø

NOVEMBER

1.–8. Bønn og fellesskapsuke

8. Kollekt: Bønneukekollekt fil Global Misjon (F)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: 10% GC / 90% DNU

F: GC

Å NÅ FREM TIL MÅLET

Av Sven Hagen Jensen

For tjue år siden fikk vi en liten skulptur av et skip i messing av tre unge venner fra Nepal. På seilet står disse oppmuntrende ordene på engelsk:

«Den mann som vandrer med Gud når alltid sitt mål.»

De tre unge mennene var hinduer. Vi kjente dem fra Kypros, hvor de kom til hjemmet og kirken vår. I mellomtiden hadde alle tre flyttet til USA, og da vi deltok på Adventistkirkens generalforsamling i St. Louis i 2005, kom de for å hilse på oss med denne gaven. Skulpturen står nå på kommoden på soverommet vårt og minner oss om målet vi er på vei til.

Det er betryggende å vite at vi vil nå målet vårt når vi vandrer med Gud. Han er vår garantist og trygghet. Det er den daglige personlige forbindelsen som utgjør forskjellen. Og han skuffer oss ikke.

Tag min hånd, Herre kær, led mig frem, hos mig vær, jeg er træt, jeg er svag, på min vej, Gennem stormnattens gys, o, min Gud vær mit lys, tag min hånd, til mit hjem led du mig.

Når der hjemme jeg står, efter prøvelsens år, jeg vil prise dig, Gud, for din hjælp.

Gik jeg end bort fra dig, aldrig svigted’ du mig, Med din hånd til mit hjem førte mig.

A. Guldhammer

Sven Hagen Jensen er pensjonert prest i Adventistkirken i Danmark.

Av Atle F. Aluwini, pastor i Betel

Itre måneder, fra juli til september, har våre bibelstudier fokusert på tekster og historier fra 2. Mosebok. Det er mye visdom å hente gjennom slike studier. Spesielt hvis vi evner å se vår egen livsvandring i lys av deres erfaring, de som dro ut av Egypt til løftets land, Kanaan.

MOSES

Moses ble kalt av Herren til å gå opp på fjellet Sinai. Josva var med ham, og det drøyde før de kom tilbake. I mellomtiden ble folket urolig og utålmodige. Noen ledende menn i folket gikk til Aron med høylytte krav om en ny leder, og Aron var lett å be og løsningsorientert. Han ga etter for kravet og fikk bygd en gullkalv, og festen kunne snart begynne. Ikke en fest med rene og klare toner, ikke en fest med hjerter fylt av sann glede og takknemlighet, men en fest med mørke undertoner. Noe skurret, og den som hadde hørt Herrens røst, kunne fornemme at noe var fryktelig galt.

Førti år senere, og ved Guds nåde, stod folket en dag på østsiden av Jordan. En generasjon født og oppvokst i ørkenen, var nå klare til å gå over elva og videre inn i landet Gud hadde lovet. Vi forstår intuitivt at historien speiler vår egen tid. Også vi skal krysse en elv med livets vann. Også vi skal over på den andre siden. Også vi skal nå fram til reisens mål. Men først måtte Israelsfolket høre nøye etter på det Josva har å si: «Når dere ser at levittprestene løfter opp Herren deres Guds paktkiste, skal dere bryte opp og følge etter den ... Slik kan dere vite hvilken vei dere skal gå, for dere har aldri gått den veien før» (Josva 3,3–4).

Noen må holde denne historien levende, for menneskene skal på nytt erfare det samme, men på en annen måte, for Guds rike skal en dag være det eneste. JESUS

Disippelen Tomas spurte Jesus. «Vi vet

HVOR GÅR DU?

ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» (Joh 14,5)

Svaret Jesus ga må vi aldri glemme. Han sa: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Dermed må paktkisten som Israelsfolket skulle følge, være et symbol på Kristus, som vi må følge.

«Slik kan dere vite hvilken vei dere skal gå, for dere har aldri gått den veien før»

Noen leder an i denne festen, men andre kan høre at det skurrer.

Men Guds nåde er så sterk at denne falske festen vil ta slutt. Noen vil stå fram med en ren og klar sang, en sang med ord som har vært der hele tiden.

Jesus er nå blitt vår øversteprest. Først satte han seg på tronen sammen med Gud vår Far. Men nå er han blitt vår øversteprest, vår talsmann, som går i forbønn for oss og renser oss, og gjør oss forberedt til dagen da vi skal se ham som han er.

Vi venter på dagen da Guds rike skal bli synlig for alle, men kanskje det er Gud som venter på oss? Jesus har vært borte en stund, mye lenger enn den tiden Moses var på fjellet. Verden har nesten glemt hva vi venter på. Men vi vet, og vi trenger å gjøre oss klare slik Josva sa til sitt folk: «Gjør dere rene og hellige! For i morgen vil Herren gjøre under blant dere» (Josva 3,5).

Jesus brukte ordet «Våk». Og han presiserte det slik: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (Matt 16,24). Og en ytterligere forklaring finner vi i Lukas 12,35-37: «Spenn beltet om livet og hold lampene tent! Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klare til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på.» Og profeten Jesaja skrev disse ordene: «Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp» (Matt.12,21).

VÅR ØVERSTEPREST

Tiden har gått, og det er lenge siden Jesus gikk rundt og var synlig til stede sammen med mennesker. Noen spør; «Hvor blir det av ham? Kanskje han aldri kommer tilbake.» Og så fristes vi til å ta saken i egne hender og lager «gullkalver» i ulike format.

Mens vi venter på at det store skal skje, mens vi bygger familier og karrierer, eller nyter fruktene av langvarig innsats, eller strever og kjemper med mye eller lite, så ikke la målet forsvinne i tåketvil. Fjellet er ikke borte bare fordi du ikke kan se det med øynene. For Guds fjell skal en dag stå urokkelig som det høyeste og mektigste av alle fjell. (Jesaja 2) Til dette fjellet er vi på vei, så la oss holde sammen og fortsette vandringen sammen, for han som kalte oss er troverdig og full av nåde og sannhet. Hans kjærlighet tar ikke slutt, hans barmhjertighet er stor.

HVOR GÅR DU?

Slipp Jesus inn i ditt hjerte, la hans kjærlighet gripe deg helt og fullt. Da vil du sammen med en stor skare synge rent og klart: «Jeg har besluttet å følge Jesus, jeg har besluttet å følge Jesus, jeg har besluttet å følge Jesus. Vil du gå med? Vil du gå med?»

arbeider som pastor i Betel menighet i Oslo.

Atle

ATLE ALUWINI

Dåp i Hammerfest

Av Tom Angelsen

Sabbaten 2. august var det dåp i Hammerfest. Festsabbaten begynte med gudstjeneste i kirka før hele forsamlingen med besøkende fra Alta og Børselv, reiste til Jansvannet som ligger noen kilometer fra Hammerfest sentrum. Ved Jansvannet ventet det også flere fra andre av byens menigheter og familiemedlemmer som ønsket å være sammen med Per-Øystein Utstrand under dåpen.

Per-Øystein ble invitert til et møte i Adventistkirken i 2019. I menigheten i Hammerfest fant han et åndelig fellesskap der han vokste i tro og kunnskap, og han har lenge ønsket å bli døpt.

Per-Øystein trives godt ute, og ønsket at dåpen skulle være i Jansvannet. 2. august var en flott dag med god temperatur både i lufta og i vannet. Turid Lien, som introduserte ham for Adventistkirken, var med og bisto under dåpshandlingen.

Før dåpen bekjente Per-Øystein sin tro på Jesus som sin Frelser, og ønsket

om å leve sammen med Ham og bli medlem i Adventistkirken til alle som var kommet for å være sammen med ham og menigheten - og for dem som tilfeldigvis var ved Jansvannet på tur.

Etter dåpen var det tid for fellesskap rundt bordene i kirken.

Dåp i Strømmen

Sabbaten den 09.08.25 var det festsabbat i Strømmen Adventistkirke. Det var pyntet, i dåpsbassenget var det vann, og kirken var fylt til randen med en glad og spent menighet, venner og familie. To av de unge i menigheten var nok ekstra spente. Benedicta Agyemfra og Fortunate Ambayo, har studert Bibelen denne vinteren, og nå var de klare til å vise ved å gå i dåpens vann at de velger å følge Jesus. De har vært engasjerte og ivrige i Bibeltimene de siste månedene, og har vært veldig klare på at de ønsker å ta dåp og være Jesu etterfølgere. Dåpsdagen var en stor dag, med mye glede, både her og i himmelen. Som menighet er det fint å kunne støtte disse unge jentene, og også andre unge som tar dette livsviktige valget, ved å fortsette å be for dem i tiden framover.

Det Gode Liv

med sang og musikk

4

Sang og musikk hører med ved alt som skal feires, fra fødselsdager og bryllup til jul og 17.mai. Bare tanken på festlighetene starter lett ulike musikalske assosiasjoner i sinnet, fylt med trompet, orgelbrus eller gitar. I Jobs bok får vi en musikalsk hilsen fra Skapelsen, den gang «morgenstjernene jublet» og «alle Guds sønner ropte av fryd» (Job 38,7). Og konserten skal bli minst like god ved Verdens Ende, som beskrevet i Åpenbaringsboken: «La oss glede oss og juble og gi Ham æren! For tiden for Lammets bryllup er kommet» (Åp19,7). Det er en stor feiring i vente på Guds gaver av tro, håp og kjærlighet.

PdeL

Foto: Gadi Agaba

Dåp på

Løvøya

Av Atle Aluwini

30. august ble Helene Nicolaysen døpt av pastor May Anette Tallini. Helene er elev på TVS og flere av hennes skolevenninner var tilstede under dåpen som skjedde ute, på Løvøya litt nord for Horten. Tilstede var også en stor del av familien og menigheten i Tønsberg og fra andre menigheter.

Værmeldingen gav grunn til noe bekymring, men det ble helt fantastisk flott, med fin temperatur, nesten vindstille og bare noen få skyer som etter hvert trakk seg bort.

May Anette tok utgangspunkt i en bibeltekst fra 1. Kongebok 19, 11-13 og spurte; Hvordan høres Guds stemme ut? May Anette viste at Guds nærvær som regel ikke er spektakulært og voldsomt, men ofte stille og av og til synlig gjennom andre mennesker som går Guds ærend. Etter dåp og opptak i Tønsberg SDAmenighet, ble det et godt fellesskap rundt felles måltid, og etter hvert fikk alle som ville, delta i vannaktiviteter. Både Geir Henriksen og Tor Nicolaysen stilte med egen båt og fikk folk med på vannski

Dåp i Molde

Tekst: Hilde Andvik / Foto: Bertil Blomkvist

Torsdag den 7. august var det igjen en høytidelig dag i Molde Adventistkirke, da Adam Bukovy ble døpt. Adam som er fra Tsjekkia, men som for tiden studerer i Molde, hadde valgt denne dagen for at hans familie fra Tsjekkia, på ferie i Norge, skulle få ta del i denne gledelige begivenheten sammen med oss i Molde menighet. Vi takker Gud for Adams gode beslutning, og gleder oss over at mennesker ønsker å vise at de vil følge Jesus. Vi er takknemlige for at Den hellige ånd virker på hjerter. Må Gud velsigne Adam og menigheten.

Har du en sønn eller datter som har flyttet for seg selv og nå bør få sitt eget abonnement på Adventnytt? Gi oss beskjed om det. Bladet er gratis til alle medlemmer av Adventistkirken bosatt i Norge. Send navn og adresse på den som skal ha bladet til: ordre@norskbokforlag.no, Tel 32 16 15 60.

og selsafari. Teltet som Johnas hadde ordnet i tilfelle regn, viste seg å bli nyttig som solskjerming. Dagen på Løvøya ble avsluttet med sangen Side By Side We stand.

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING!

Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

Camp Sommerfryd

Av Tom Angelsen

6-10. august var over 50 personer på Camp Sommerfryd, 37 barn og ungdom i alderen 10-18 år og 14 voksne ledere (og fire stabsbarn) fra Alta, Bodø, Finnsnes/Sørreisa, Hammerfest, Vesterålen, Tromsø og Vadsø. Blant dem var pastorene i NND og Benjamin og Ana Norheim som flyttet til Finnsnes i begynnelsen av august. Det var et godt samarbeid mellom alle voksne slik at møter, matlaging, rengjøring og andre praktiske oppgaver ble gjennomført til det beste for dem som var med på leiren.

Deltakerne bodde i telt på den nederste delen av fotballplassen. I løpet av uka

var det kanopadling, bading, sporløype, flaggheising, fotball og volleyball og leker som bygger fellesskap og tilhørighet. Det var også god tid i forbindelse med måltider, og på kvelden var det fellesskap rundt bålet.

På møtene på formiddag og kveld tok vi utgangspunkt i fortellingene om Daniel, Misjael, Hananja og Asarja, og hvordan de som ungdommer i et fremmed land fikk hjelp til å holde fast på sin tro i et fremmed land og kultur.

Vi hadde også glede av å ha besøk av Kevin Johns fra Adventistkirken Transeuropeisk divisjon. Kevin leder arbeidet for tenåringer og speidere i vår divisjon.

Dåp og utendørsgudstjeneste i Grenland

Sabbaten den 16. august skinte sola da medlemmene i Grenland Syvendedags Adventistkirke, sammen med familie og venner, reiste til Haukenesodden – et vakkert avsides leirsted i Telemark.

Folk kom fra forskjellige deler av Grenland og Vestfold for å feire sabbaten ute i naturen med en utendørsgudstjeneste og piknik. Men dette skulle ikke bli en hvilken som helst gudstjeneste. I dag skulle de feire valget til to unge mennesker fra Grenland menighet som hadde bestemt seg for å ta imot Jesus som sin personlige Frelser og venn. Disse to unge menneskene var TonyEmmanuel James og Malin Ditmansen. Pastor David James ledet gudstjenesten og tok for seg temaet om å velge Jesus gjennom vakker musikk og fortellingen om

den rike unge mannen i Matteus kapittel 19. Resten av ettermiddagen var fylt med latter, bading, fellesskap og god mat. Det ble en flott og rørende sabbat! Vi takker

Gud for velsignelsen i å dele sabbaten sammen i naturen og for gleden av å være vitne til at disse to unge menneskene overga sine liv til Jesus.

«Brevskolen» er avviklet!

Noen ting tar tid å forandre. Veldig lang tid. Som nye navn f.eks. En eller annen gang på 80-tallet forandret Adventistkirken «De tusen hjems brevskole» (startet i 1947) til «Norsk Bibelinstitutt». Men fortsatt sier de fleste «brevskolen», når de snakker om Norsk Bibelinstitutt. En morsom og leken venn av meg pleier å erte meg med å si «brevdueinstituttet». Jeg ler jeg også, men tolker det også som at vi egentlig har et navneproblem.

Vi hadde stand på Skjærgårdssang i Langesund sommeren 2023. De fleste som kommer der, er kristne og godt voksne. Mange av våre kursdeltakere er kristne og godt voksne, så jeg tenkte at var på rett sted. Men folk gikk forbi og fikk sånne «hæ?» uttrykk i ansiktet – «Norsk Bibelinstitutt». Flere mente det var et tungvint navn. Andre at det hørtes så seriøst og høytidelig ut. Eller rett og slett

ikke skjønte hva vi drev på med. Norsk Bibelinstitutt er et navn som gir et visst inntrykk av kvalitet – noe som nok var og er meningen. Våre kurs holder en høy standard. Samtidig gir det også en smak av akademia. Høyskoler og universiteter har institutt. Men de har også dekaner, amanuensiser og professorer. Det har ikke vi, og vi er ikke en institusjon for høyere utdanning. Vi er dessuten ikke først og fremst ute etter å utdanne. Vi ønsker å knytte relasjoner og inspirere mennesker til å lese og bruke bibelen. Og gjennom det finne Gud og koble seg på hans framtid. Vi er dessuten ikke utelukkende en brevskole lenger. De fleste av kursene våre tilbys på nett. Vi arrangerer webinarer med spennende gjester. Nå kommer videokursene, reels’ene / shorts’ene og online bibelgrupper. Hva burde vi hete da?

Det er gått over førti år siden vi

skiftet navn sist – og fortsatt sier et flertall «brevskolen». Det oppmuntrer ikke akkurat til å skifte navn. Menighetsfakultetet (ofte forkortet til MF), Norges største fagmiljø for teologi og religion, skiftet nettopp navn. De endte opp med «MF vitenskapelige høyskole». De beholdt «merkevaren», men la til noe og ble klarere på hva de faktisk er og vil. Hva om vi gikk over fra «brevskolen» til «bibelskolen». Eller, modellert på MF sitt navneskifte, «Bibelskolen NBI». Med fullt navn «Bibelskolen Norsk Bibelinstitutt». Men framfor alt – slutt å kalle oss «brevskolen»! Den ble avviklet for over førti år siden. Tips oss gjerne om navn.

Vidar Hovden

FORTELLINGEN OM BIBELTOLKEREN UTEN EMPATI

De fleste overser at Jesu mest kjente fortelling egentlig handler om bibeltolkning. Om hva vår tolkning tillater oss «å se bort fra» – bokstavelig talt.

Av

Harald Giesebrecht

«Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» spurte den lovkyndige.

«Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» (Luk 10,26)

Genialt!

1) Hva står skrevet?

2) Hvordan leser du?

To spørsmål som mange dessverre har hatt problemer med å skille.

«I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner» påstod de skriftlærde i Johannes kapittel 8. Skriften var «krystallklar» (Se 5 Mos 22 og 3 Mos 20).

Men Jesus leste den samme teksten annerledes. De var enige om hva som stod skrevet. Men de var ikke enige om hvordan det skulle leses (eller altså praktiseres).

Slik har det vært opp gjennom tidene. Ofte med enda mer dramatiske konsekvenser. Både Apartheid i SørAfrika, slaveriet i USA og nedslaktningen av urbefolkningen der var underbygget av hvert sitt utvalg av bibeltekster med tilhørende forklaringer på hvordan de skulle leses. Netanyahu har brukt bibeltekster om amalekitter for å forsvare handlingene på Gaza. Hva som står i alle disse tekstene (se fotnoten) kan vi kanskje bli enige om, men hvordan de skal leses er det heldigvis ulike meninger om.1

IKKE SÅ OND

Den lovkyndige ville teste Jesus, den

nye rabbien. Dette var ikke nødvendigvis ondsinnet. Det kan ha vært litt som om da Garry Kasparov ville spille sjakk mot den unge Magnus Carlsen. Det var en ære for nykommeren. En mulighet til å vise hva man kunne for et større publikum. Og akkurat som i sjakk, fantes det noen standard åpninger. «Alle» visste at det største og viktigste budet var det om å elske Guds av hele sitt hjerte. Og det om å elske sin neste som seg selv var et vanlig andre-trekk. Den lovkyndige spilte begge. Og Jesus var enig.

EMPATI OG BIBELSK BIBELTOLKNING

På disse to bud hviler hele loven og profetene sier Jesus i Matt 22,38–40. For dette ER loven og profetene, sier han i Matt 7,12. Det vi noen ganger overser, er at tolkningsnøkkelen inkluderer empati –vilje til innlevelse. Den gylne regel krever at man kjenner etter om anvendelsen av «loven og profetene» er noe man selv ville ønske å bli utsatt for.

«Som seg selv» innebærer å leve seg inn i hvordan min «kjærlige bibeltolkning»

påvirker andre. Denne viljen og evnen til innlevelse blir i Moseloven flere ganger nevnt som en etisk guide.

«Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt» (3 Mos 19,34).

«Du skal ikke undertrykke en innflytter! Dere vet hvordan det kjennes å være innflytter, for dere har selv vært innflyttere i Egypt» (2 Mos 23,9) (Se også 2 Mos 22,21; 5 Mos 10,17–19; 15,15; 24,17–18).2

JUST DO IT

«Gjør det, så skal du leve» (Luk 10,28) utfordret Jesus, antakeligvis med et utfordrende glimt i øyet.

«Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: ‘Hvem er så min neste’?» (Luk 10,28-29).

Så ærlig. Så dyp. Så oppriktig. Så full av selvinnsikt. Ikke rart at han og Jesus finner tonen. For mannen fremmer et dilemma som møter oss alle: Hvem klarer å elske fremmede like mye som seg selv og sine nærmeste? Det er ikke en gang ønskelig. En far som sier til barna sine at han elsker tre barn han nettopp har lest om i avisen like mye som dem, er ikke moralsk overlegen. Tvert imot.

Paulus sa senere: «En som ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er

Foto: iStock / Tony Baggett

verre enn en vantro» (1 Tim 5,8). Og norske aviser påpekte for ikke så lenge siden at det syntes lettere for nordmenn å ønske ukrainere velkommen enn syrere. Rett og slett fordi Ukraina er nærmere – geografisk og kulturelt.

Så la oss ikke dømme den lovkyndige for at han spør. Vi kjenner også på empatiens naturlige grenser. Og når man leser kommentarfelt og facebookkommentarer, virker det som selv kristne med Bibelen i hånd mener det er grupper de kan slippe å møte med vilje til innlevelse.

Versene om å elske sin neste som seg selv, handler da også strengt tatt om «landsmenn» (3 Mos 19,18) og «innflyttere» (3 Mos 19, 34). Lokalsamfunnet om du vil. De du MÅ forholde deg til daglig.3 Og kanskje kan man begrense det enda mer?

PARODIEN

«Hvem kan jeg med Bibelsk backing slippe å møte med empatisk kjærlighet?» spør den lovkyndige. Som svar gir Jesus oss fortellingen om den barmhjertige samaritan. Presten og levitten i fortellingen representerer liv innviet til Gud og hans ord. I møte med den blodige, livløse kroppen i veikanten, må de veie hensynet til sin egen renhet, trygghet og hellige kall, mot muligheten for å redde mannen. Det var bare det at alle visste at å redde liv veide tyngre i loven enn alt annet.4 Jesus lager en parodi over den lovkyndiges og våre spørsmål om empatiens grenser.

• «Hva står skrevet?»

• «Hvordan leser du?»

FORTELLINGEN OG OSS

I fortellingen er mannen blitt utsatt for røvere som har såret ham, avkledd ham og etterlatt ham alene og ensom.5 En bibeltolker og en bibeltolkerassistent kommer over ham på vei hjem fra kirken. De ser ham, men bare med øynene, ikke med hjertet. Og etter å ha blitt prosessert av deres måte å lese Bibelen på, er mannen akkurat like avkledd, traumatisert og ensom.5 Kanskje til og med mer.

Jesu mektige fortelling holder speilet opp til alle bibeltolkere og nærmest skriker til vårt indre: Er det noen gang greit at bibeltolkningen får slike konsekvenser?

Vil du ikke da heller være som denne: «Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham.

Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham» (Luk 10,33).

Man skal være rimelig forherdet for å si nei!

Så «gå du og gjør som ham», konkluderer Jesus kort og presist (Luk 10,37).

EMPATISK BIBELLESNING TRUMFER

I fortellingen om kvinnen som brøt ekteskapet (Joh 8), er det Jesus som er helten, ikke fordi han hadde den mest opplagte måten å lese bibelteksten på, men fordi hans lesning åpenbarte hans medfølelse – i skarp kontrast til de skriftlærdes voldelige lesning.

«Aldri har jeg gjort imot ditt bud», erklærer eldstesønnen sinna og selvrettferdig i Lukas 15,29. Det er ingen hemmelighet at han representerer de skriftlærde tilhørerne. Men med sin mangel på medfølelse, knuser han, tross sin perfekte lovlydighet, farens hjerte (sml vers 20) og dennes drøm om helbredelse og gjenforening.

Og i vår geniale fortelling, trumfer samaritanen med sin «inderlige medfølelse» både prestens og levittens empati-begrensede bibellesning. Alle som hører fortellingen, kan kjenne dette dypt inni seg!

• «Hva står skrevet?»

• «Hvordan leser du?»

• «Gjør som han!»

FARLIG

Uten empati er bibeltolkning farlig. Jeg sier dette med fullt alvor, uten snev av overdrivelse. Et helt folk er blitt etterlatt for å dø i veikanten, sanksjonert av bibeltolkere. Og her hjemme tolkes og «erklæres» allerede sårbare medmennesker ut av fellesskapene. Steiner plukkes opp (Joh 8,3-5) og skadde etterlates dobbelt alene langs veien (Luk 10,25–32).

Bibeltolkere som mangler empati, føler seg nok noen ganger både sinte og forsømte når ingen lager fest for dem, til tross for deres trofaste tolkning og uklanderlige rettskaffenhet (Luk 15,28–30).

VISDOM

Jesus påla oss aldri å elske vår egen måte å lese Bibelen på. Men han befalte oss å elske vår neste med praktisk medfølelse og empati. Så her er min radikale konklusjon: Hvis bibellesningen din kommer i veien

for praktisk medfølelse, velg for all del medfølelsen.6

«For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid» (Hebr 4,15-16).

«Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse» (Kol 3,12 – Se også Fil 2,1–5; Ef 4,32).

For «visdommen ovenfra er … rik på barmhjertighet» (Jak 3,17).

1. Apartheid = Adskilthet, Segregering: (1 Mos 11,5 Mos 32,8, Apg 17,26, 1 Kor 7,17–24, Åp 5,9; 7,9). Slaveriet: Dette var jo vitterlig et resultat av profetien til selveste Noah i 1 Mos 9,25–27. Dessuten bekreftet Paulus slaveriet som institusjon i 1 Kor 7,17–24, Ef 6,5–7 og Kol 3,22–23. Amalekittene og urbefolkningen: Puritanerne i USA så seg selv som Guds folk og dermed det nye Israel som skulle arve jorden og ha rett til landet. Urbefolkningen som «angrep dem» (les forsvarte seg) var dermed som kanaaneeren og amalekittene som Bibelen hadde befalt skulle utryddes (Se for eksempel 2 Mos 19,5–6; Jes 60,21; 5 Mos 7,1–2; Jos 6,21, 5 Mos 25,17–19; 1 Sam 15,2–3).

2. Noen vil her hevde at jeg bør skille tydeligere mellom sympati (medfølelse) og empati (innfølelse), men siden det bibelske språket ikke gjør det, blir det vanskelig å gjennomføre her. Ideelt sett bør vi vel praktisere Bibeltolking med både empati og medfølelse.

3. Velsignet fri for reising, dagsrevy og internett, slapp de oftere enn oss å forholde deg til andre enn dem de bodde sammen med

4. 3 Mos 18,5 sier at Gud hadde gitt loven for at vi skulle leve ved den. Å redde liv var viktigere enn sabbat, renhet og alt. Selv en saus velferd var viktigere enn for eksempel sabbatsbudet: «Men han sa til dem: ‘Om en av dere har en eneste sau og den faller ned i en grøft på sabbaten, vil han ikke da gripe tak i sauen og dra den opp’?» (Matt 12,11).

5. Dariush Daniels var ikke bare inspirasjonen bak de tre siste setningene, men faktisk for ideen til hele artikkelen. Søk i Youtube på: What’s Love Got To Do With It // GOATED Part. 7 // Dr. Dharius Daniels. Verd å høre hele talen.

6. Brian Zahnd skal ha sagt: «Hvis teologien din kommer i veien for kjærligheten, velg kjærligheten.» Barbara Brown Taylor sa det slik: «Den eneste klare linjen jeg trekker i disse dager er denne: Når min religion prøver å komme mellom meg og min neste, vil jeg velge min neste. Den selvopphevende egenskapen ved min religion er en av de tingene jeg liker best ved den. Jesus befalte meg aldri å elske min religion.»

Hjelpeaksjonen er for alle!

Du kan bidra på din måte!

Hver høst banker barn og ungdom på dører for å gi andre muligheter og framtid. Men Hjelpeaksjonen er ikke bare for skoleelever – den er for deg også!

Du som er voksen i en menighet eller med i ungdomslaget: Du kan også være med og gjøre en forskjell. Du må gjerne gå fra dør til dør, men kanskje du vil arrangere et sponsorløp, en konsert, en kafé, en auksjon – eller noe helt annet? Slik kan også menigheten få kontakter i nærmiljøet.

Hjelpeaksjonen handler om å vise nestekjærlighet i praksis. Når vi gir, styrker vi fellesskap og gir håp til ungdommer som har opplevd krig og flukt. Sammen kan vi bidra til utdanning, yrkesopplæring og nye muligheter.

Vil du være med og gjøre Hjelpeaksjonen til en bevegelse for hele menigheten – og hele lokalsamfunnet rundt kirken?

Klovn i fart mot et godt mål: Denne karen, Ole Martin Hofseth, som jobber delvis for ADRA og delvis for Tyrifjord vgs, synes det er enklere og morsommere å finne giverglade sponsorer når han er litt ugjenkjennelig. Noen sponsorer liker kanskje at han må svette litt ekstra?

Tekst: Gry A. Haugen, ADRA Norge

Foto: Kirsten Robertsen TVS og Britt Celine Oldebråten ADRA

NÅR VI BANKER PÅ DØRER FOR Å GI MULIGHETER OG FRAMTID

Hver høst skjer det noe fint i Norge. Barn og ungdommer, ofte iført ADRA-vester og regnjakker, banker på dører for å hjelpe andre. Skoleelever fra Adventistkirkens grunnskoler og Tyrifjord videregående skole, følges av foreldre, lærere og frivillige fra menigheter, og samler inn penger til mennesker i nød. Mange skoleelever som lever under helt andre livsvilkår enn barn og unge i Norge, får glede av pengene til utdanning. Lærere får kursing og utdanning, og ungdommer får yrkesutdanning og startpakke for å kunne starte egne virksomheter.

MANGE SMÅ SKRITT GIR STORE RINGVIRKNINGER

Gjennom samarbeidet med ADRA Norge, vil elevenes bidrag gi utdanning og håp til barn og ungdom som har opplevd

På Tyrifjord videregående har mange elever og lærere skaffet villige og viktige sponsorer. Enkelte sponser per runde – og da monner det godt når elever som Konrad Gustavsen, Kristian Kirknes og Fredrik Kirknes løper 51 runder sammenlagt innenfor tidsrammen. Fantastisk innsats – og det samme kunne vi ha sagt om mange flere!

krig og flukt. I år går pengene blant annet til yrkesopplæring for ungdommer fra Sør-Sudan som lever i en av verdens største flyktningbosettinger nord i Uganda. Med praktisk yrkesutdanning og startpakker får de muligheten til å bygge en ny fremtid – noen starter til og med egne små bedrifter.

KUNNSKAP SOM BERØRER

Før skolelevene går ut og banker på dører eller gjennomfører andre oppfinnsomme tiltak, lærer de om verden og globale spørsmål, ofte knyttet til læreplanens tverrfaglige tema globalt medborgerskap, demokrati og livsmestring. De snakker om kulturforskjeller, bistand, barns rettigheter og nestekjærlighet. Som en praktisk respons, utgjør Hjelpeaksjonen et handlingsalternativ som aktiv hindrer motløshet, handlingslammelse eller apati i møtet med en urolig verden. Vi kan være med og vise praktisk omsorg og solidaritet. Noen vil få hjelp fordi jeg gjør det jeg gjør!

FELLESSKAP MED SPONSORLØP

For flere av elevene er Hjelpeaksjonen et av årets høydepunkt –en viktig start på skoleåret som sier noe om hvem vi er og hvilke verdier som driver oss. Mange skoler inkluderer et sponsorløp og opplever god effekt av det. Elevene løper (eller går) runder og blir sponset av familie, slekt, venner eller firmaer som blir direkte kontaktet. Her er også sosiale medier viktige kanaler for informasjon.

VIKTIGE SIDE-EFFEKTER

De siste fem årene har de tolv Adventistskolene i Norge samlet inn nær 10 millioner kroner. 2024 var et topp-år i så måte. Hjelpeaksjonen handler om verdier satt ut i praksis, ikke minst Adventistkirken i Norges definerte verdier: Trofasthet, raushet og samfunnsansvar. Dessuten: Når barn og unge får erfare at de kan gjøre en forskjell, styrkes selvfølelse og fellesskap.

MØTE

Så mange mennesker du kunne ha blitt venner med. Gått nærmere innpå, tenkte jeg, da jeg så deg. Verden er full av mulige venner, tenkte jeg da du kom imot meg og jeg ante i et gløtt at vi var gamle kjente, ja, venner som tilfeldigvis ikke hadde møttes før.

Steinar Sørlie

Vipps til ADRA 19543 eller til lokalt nummer: Søk sted/skole + ADRA gi.adranorge.no/hjelpeaksjon

AKSJONSKONTO: 3000.30.31000

«I skolen er det mye læring innen flere fag som kan relateres til ADRA og Hjelpeaksjonen,» sier kommunikasjonssjefen i ADRA, Gry Haugen. «Hjelpeaksjonen og alle aktivitetene som gjennomføres, oppleves sterkt meningsfullt for elevene. Tidligere elever forteller ofte om de sterke, gode minnene knyttet til aksjonen. Tidligere elever kommer tilbake til flere skoler for å hjelpe til med Hjelpeaksjonen. Nå, i en tid preget av uro og apati, er det så viktig at vi kan gjøre noe aktivt for andre – noe som i tillegg hjelper oss selv.»

Hva teller?

«Vi behøver ikke dra til Nasaret, Kapernaum eller Betania for å gå i Jesu fotspor.

Vi finner hans fotspor ved sykesengen, i de fattiges hytter, i slumstrøkene i de store byene og alle steder hvor det finnes mennesker som trenger hjelp.

Vi går i Jesu fotspor ved å gjøre det Jesus gjorde da han var på jorden.»

Ellen G. White i boken Slektenes håp

Takk for at du støtter ADRAs Hjelpeaksjon. www.adranorge.no/hjelpeaksjon

Baar Flåløkken mottar strikk som markerer runder løpt av lærer Nina Bergene på Tyrifjord.

FORTELLINGEN OM GRUVA I ØDEMARKEN OG SABBATEN

Av Rolf Marvin

Et sted i ødemarken, langt fra der det finnes folk, ble det en gang funnet metaller i grunnen. Forekomstene var store nok til at gruvedrift ble funnet drivverdig.

Selskaper innen gruvedrift investerte midler til å få i gang utvinning. De trengte bl.a. arbeidskraft av ymse slag. De fristet med grei lønn, og folk strømmet til.

Arbeidsfolkene trengte bolig og mat. For å tilfredsstille denne etterspørselen, ble det åpnet opp for virksomheter som økonomisk ble finansiert direkte eller indirekte av midler som kom fra gruva. Ofte fra de ansatte selv. Kjøpmenn, banker, lensmann, veier og helsevesen ankom den nye byen.

De ansatte i gruveselskapet tiltrakk seg naturlig nok damer av alle slag. De fikk barn, og familiene etterspurte både konfeksjon og skoler.

Da kom det lærere, sykepleiere og det meste av det vi ellers finner i samfunnet. Det ble altså anlagt en liten by der ute i intet.

Byen måtte ha ordentlige veier til storsamfunnet og jernbane som transporterte malmen til skiping, eller kanskje kunne landet til og med produsere ferdigvare av råvarene selv. Varer og folk fra hele verden kom og gikk på disse transportårene.

Men hvem i finansierte dette samfunnet? Jo! De som jobbet i det offentlige, sa det var staten. De som jobbet i kommunen/byen, mente de fikk lønn av kommunen. De på trygd og pensjon mente de hadde betalt inn pensjonspenger de fikk utbetalt nå (selv om jeg tror at disse midlene for de fleste sin del er brukt opp allerede før du går av med pensjon).

Poenget med fortellingen er å få frem at samtlige egentlig ble lønnet av omsetningen i gruva. Gruvedriften gav overskudd. Eierne betalte skatter til stat og kommune, som igjen utbetalte de ansatte i offentlig virksomhet deres velfortjente lønn.

Når gruva en gang går tom, vil byen teknisk sett kollapse og bli forlatt. Ikke mange land kan holde kunstig liv i slike steder. Men i Norge lar vi storsamfunnet betale prisen. Odda, Tyssedal og Mo i Rana er eksempler på steder som en periode fikk slik hjelp.

I denne byen finnes også noen adventister. De er, slik jeg kjenner dem, dyktige på de fleste områder: Arbeidsomme og har stor kunnskap om så mangt. De er også ofte flinke til å spille på instrumenter og synge sanger med oppbyggende tekster. Med andre ord prima mennesker og gode samfunnsborgere. Et problem kan oppstå om man er medlem i menigheten og må jobbe på sabbaten. Om man da ikke arbeider i helsevesenet, kan det i menigheten oppstå en viss blindhet i evnen til å forstå hvordan samfunnet fungerer. For også en eventuell adventiststat vil fungere dårlig dersom samfunnskritisk økonomisk infrastruktur og andre systemer ikke ville bli holdt oppe også på sabbaten.

Gruva i fortellingen er et bilde på landets industri som selger sine varer til utlandet. Det være seg olje, strøm, fisk osv. Dette gir bedriftene enorme overskudd. Av dette betaler de skatt til stat og kommune.

Det er disse midlene som fordeles videre til offentlige virksomheter og derav lønn til ansatte. Trygd i form av pensjoner, sykepenger og dagpenger og støtte til folk som ikke er i arbeid, er også en del av dette systemet.

Omtrent alle virksomheter er helt avhengige av at kritisk infrastruktur holdes i gang syv dager i uka. Man kan ikke stenge ned smelteverk, oljeproduksjon og kraftverk på sabbaten. Ei heller det meste av vareflyten som går på vei, bane, sjø eller i luften. Dette er samfunnets pulsårer og drives med en omfattende logistikk. Varelagrene befinner seg i dag stort sett på hjul, kjøl eller i luften. Jeg hører noen si at om varer blir litt billigere fordi varene er i lufta på kjøl eller hjul, er ikke det god nok grunn til at de skal kjøre på sabbaten. Etter min mening kunne man like gjerne spørre en lege om det er mulig å få til at hjertet kunne slippe å banke og slå når det er sabbat.

Dersom man er adventist, er det altså forventet at du ikke jobber på sabbaten med mindre du jobber i helsevesenet. Men hvorfor skal det være annerledes for folk som jobber i samfunnskritisk infrastruktur? Pengene som de fleste lever av og kollekten vi gir i kirka, stammer jo fra virksomheter som må gå kontinuerlig.

Så, er det greit å motta lønn, trygd,

tiende eller kollekt som er inntjent også på sabbaten? Jeg kan ikke huske å ha hørt noen har skrupler med å motta disse (sølv-) pengene. Men er det da greit å tildele folk i menigheten skyldfølelse om de utfører samfunnskritisk arbeid på denne dagen?

For det er altså greit å motta offentlige goder som helsetjeneste, kjøre på offentlige veier, ta bussen eller taxi til kirka, ringe nødetater osv. bare man som adventist ikke selv deltar i denne type arbeid på sabbaten?

Er det greit å svare at ikke-adventister kan ta jobbene på sabbaten, de liker det jo. Men er det greit at de som jobber skift og turnus, går glipp av diverse sosiale aktiviteter som foregår på denne dagen fordi noen kolleger påberoper seg rett til å ha fri på sabbaten? Er det helt greit at de som jobber ettermiddager, netter og helger, stort sett blir koblet vekk fra diverse fritidsaktiviteter fordi en adventist ikke har lyst til å være kollegial nok til å dele på ugunstige arbeidstider? Slike kolleger anser jeg som en byrde for oss som må dekke vedkommendes jobb på sabbaten.

Er det greit at noen sitter på sin hellige plass i kirken og skryter av at han for eksempel nektet å kjøre trikketjenesten han var oppsatt på den dagen så han kunne holde sabbat - for derved å pådytte kolleger enda en tapt fridag vedkommende kanskje planla sammen med familien sin?

Det er sikkert fint å kunne møte uthvilt i kirken på sabbaten, lene seg godt bakover i stolen, klø seg fornøyd på magen og være ganske sikker på at man ikke trenger ha dårlig samvittighet angående sabbatshelligholdelse - man er jo ofte født i en adventistfamilie og har sørget for å bli skolelærer, fysioterapeut, sykepleier eller lege. Joda, her er alt på stell.

Jeg har jeg aldri forventet meg noe takk fra adventister fordi jeg er med på å holde samfunnet i siget også på sabbaten slik at også adventister skal få sin velfortjente lønn og sabbatshvile.

Men tenk gjerne over at vi som må arbeide på sabbaten, ofrer noe for at dagliglivet skal fungere for alle. Dersom vi ikke alle deltar, eller i det minste respekterer folk som gjør viktige samfunnsoppgaver alle dager i uken, vil jeg fortsatt betrakte vedkommende som snyltere på oss som holder samfunnet i gang.

Foto: iStock / Natalya Bosyak

ISBN: 978-82-7007-549-2

VARENR. 3552

21 SIDER Kr 159

Flott bok som kobler enkle ord sammen med de mest kjente bibelfortellingene. I hver fortelling, fra Skapelsen til Jesus, presenteres nye ord for barna. Med sterke fargekontraster og enkle historier vil boken fange barnets oppmerksomhet og hjelpe dem å lære.

Denne gangen ønsker vi å anbefale noen bøker fra andre forlag som du kan bestille hos oss:

To nydelige, små bøker av Ellen G. White:

Dette er lekre, myke små bøker i kunstskinn, med gullsnitt. De har utvalgte kapitler fra Ellen Whites mest kjente bøker. Den siste delen har skriftsteder med løfter fra Bibelen. Nydelige gavebøker eller samleobjekter. Bøkene er på engelsk.

NB! Disse har vi få av, men kan bestille flere hvis det er interesse for det.

Rejoicing in the Lord

ISBN: 978-08-1637-025-2 • VARENR. 6758 • 96 SIDER

God´s love for you

ISBN: 978-08-1636-969-0 • VARENR. 6760 • 96 SIDER

Kompromissløs

Gud! Hvem er du?

Lehnart Falk, pastor og leder av ADRA i mange år, har skrevet en bok som etterspør gudsbildet vi får gjennom Bibelen. Hvordan kan vi forstå at Gud er kjærlighet når det er så mye krig i Det gamle testamente? Har vi gått glipp av noe?

Boken er på dansk, men godt leselig for oss nordmenn.

ISBN: 978-87-7532-615-0

VARENR. 5075 • 302 SIDER

eliminering av hastverk

Dette er en internasjonal storselger som treffer vår mediefylte og travle tid midt i blinken. Sentralt i boken er temaet om Sabbaten, og hvordan den kan hjelpe oss til å finne den roen vi trenger. En moderne og annerledes vinkling av sabbaten fra en utenfor våre rekker. Vil inspirere og utfordre deg! Fra Hermon forlag.

ISBN: 978-82-3021-780-1

VARENR. 5525 • 280 SIDER

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Kr 199

Kr 199

EVANGELISERING OG

ADVENTISTENES TRE VERSTE UVANER

Av Marco D. Torres

De tre verste SDA-vanene jeg har sett i løpet av mine mer enn 10 år i tjenesten:

1. Å anta hva folk trenger: En gang hadde jeg et menighetsmedlem som klaget over at de hadde prøvd å gi en bok til en kollega. Medarbeideren sa at han ikke var interessert og nektet å ta imot boken. Adventisten var opprørt over at medarbeideren ikke tok imot gaven. Etter å ha stilt noen spørsmål, fikk jeg vite følgende: Medarbeideren var en sekulær person som ikke hadde noen religiøs tilhørighet eller bakgrunn. Boken adventisten tilbød ham/henne, handlet om valdenserne. Nå ønsker jeg ikke at dette kjære medlemmet skal føle skam for å gi det å vitne en sjanse, men jeg tror det er åpenbart hva som gikk galt i hele dette scenariet.

2. Forklare budskapet vårt på 1800-tallets måte: Jeg delte denne historien nylig, men her er en kortere versjon: En gang satt jeg i et bibelstudium med en forstander som forsøkte å forklare en sekulær søker hvorfor de dødes tilstand var et så viktig tema. Hans resonnement? Jo, hvis vi tror at folk kommer til himmelen når de dør, kan Satan lure oss ved å utgi seg for å være våre døde kjære. Den sekulære fyren skjønte ingenting, var uinteressert og lite imponert. Denne tilnærmingen til

de dødes tilstand er kanskje ikke «feil», men den er utdatert. Og sannheten er at vi gjør dette med nesten alle våre doktriner. Sabbaten vs. søndagen? Utdatert. Undersøkende dom som forsvar for Guds åpenhet? Utdatert. Helsebudskapet som økt levetid? Utdatert. Det er ikke 1890 lenger, og vi kan forkynne det samme budskapet på en moderne måte som faktisk gir mening for mennesker i det 21. århundre.

3. Å dele ut litteratur uten relasjoner: Jeg skjønner det, det er ikke alltid tid til å bygge relasjoner, og noen ganger er media den beste måten å få budskapet ut på. Det er ikke noe galt i det. Men her er en rask historie: En fyr jeg kjente var på rehabilitering. Noen lokale SDA-damer kom med et måltid til ham og med det en pose med en hel bunke EGWbøker. Han var ikke SDA, så han ringte meg for å spørre hva det dreide seg om. Han sa at han først følte seg veldig velsignet av maten, men da han så posen med alle bøkene, følte han seg straks som et prosjekt. Det verste var at damene aldri kom tilbake, aldri besøkte ham igjen. Det var som om jobben deres var gjort da de dumpet EGW-biblioteket på ham. Ikke noe forhold. Ingen forbindelse. Bare «slipp og gå» evangelisering. Og det suger.

Hvert av disse scenariene ville ha vært 100% bedre hvis adventistene gjorde 1 ting annerledes. Ikke 10, ikke 5, bare 1. Det er ikke behov for en mastergrad, for

spesiell opplæring eller for et unikt sett med ferdigheter. Denne ene enkle tingen ville ha gjort hele forskjellen, og hvem som helst kan gjøre det.

Det kalles å lytte.

Det er alt. Det er slik du unngår å være tonedøv. Slik unngår du å være uærlig. Det er slik du unngår å være agendadrevet. Du lytter. Og du lytter med intensjon. For å vite, for å lære, for å forstå og for å tjene.

Hadde man lyttet i scenario 1, ville en bok om valdenserne aldri ha blitt tilbudt en sekulær medarbeider. I stedet ville adventisten ha blitt kjent med personen, bygget en relasjon til vedkommende og forsøkt å tjene vedkommende i henhold til DERES behov.

Hadde man lyttet, som i scenario 2, ville både den sekulære søkeren og forstanderen ha hatt et mye morsommere, mer produktivt og relevant bibelstudium i stedet for et forsøk på indoktrinering.

Hadde lytting funnet sted i scenario 3, ville en fortapt sjel på et rehabiliteringssenter ha møtt håp hos ekte mennesker i stedet for å bli frastøtt av den falske vennligheten som ble brukt som et skalkeskjul for å få vedkommende til å omvende seg. Å lytte.

Vi er ikke så flinke til det som adventister. Vi «har sannheten», så vi foretrekker å snakke. Vel, vi kan fortsette å snakke så mye vi vil. Sannheten er at folk har sluttet å lytte for lenge siden.

Det er på tide at vi lukker munnen. Overgir stoltheten vår. Og lærer å lytte. Dette er nøkkelen til misjon i vår post-kirkelige tidsalder.

Fra www.thestorychurchproject.com

Marco D. Torres er en australsk pastor som driver et omfattende evangeliseringsarbeid.

ÅPNINGSHELG OG SKOLESTART

Vel overstått sommer! Nye og «gamle» elever, nye og «gamle» lærere og ansatte, plutselig er skolen full av liv igjen. Det er herlig! Mye oppsamlet energi og pågangsmot som beveger seg rundt i gangene, sikkert mange gode forsett også.

Først kom lærerne på planleggingsdager, så kom de nye internatelevene på første trinn, og de som er nye i de andre trinnene. Dagen etter ankomst ble de nye internatelevene tatt med på visningstur i nærmiljøet, hvor de blant annet gikk til Kongens utsikt og fikk nyte panoramautsikten over Hole og Ringerike. I mellomtiden installerte de «gamle elevene» seg i internatene.

Åpningshelgen er lagt til helgen før skolestart nå. Derfor lot foreldrene være å reise hjem. Det var møter hvor viktig informasjon om internatene og skoleåret generelt ble gitt, men også møter av sosial karakter. Mange nye å bli kjent med!

Mandag; foreldre har reist hjem, alle elevene møtes i aulaen for informasjon, utdeling av bøker, første møte med kontaktlærer i klasserommet, og så, etter storefri: første vanlige skoledag.

Da er vi på’an igjen!

PANELDEBATT OG SKOLEVALG

Allerede første fredag etter skolestart hadde vi besøk av ungdomspolitikere på paneldebatt. De fleste partiene var representert.

Møtelederne Ian og Alvilde hadde lagt ned et grundig forarbeid. Det var fokus på tre tema: økonomi, skole og forsvar. Hvert parti fremla sine synspunkt innenfor disse temaene, og de fikk en viss tid å gjøre det på. Ble tiden overskredet, ble de avbrutt. De andre debattantene kunne løfte «trafikklys» som indikerte om de var enige, nøytrale eller uenige i det som ble sagt. På denne måten kunne alle i salen på en effektiv måte få et bedre overblikk over de forskjellige partienes ståsted.

Paneldeltakernes responser etter møtet var unisone. Uttalelser som «Dette er den best organiserte og ryddigste skoledebatt jeg har opplevd» ble gjentatt flere ganger. Ian og Alvilde fortjener stor ros for innsatsen både før og under debatten!

Etter debatten var det stands i vestibylen, mange elever fikk en prat med de forskjellige ungdomspolitikerne. En runde i vestibylen og i spisesalen senere, ga følgende respons fra publikum: «Helhetsinntrykket var bra, debatten var godt organisert».

«Bra at skolen får inn folk som gjør at vi kan lære om politikk». «Vi lærte mye».

«Viktige saker som ble tatt opp, det ble mye om skolepolitikk og fraværsgrensen. Burde vært noe om flyttingen av eksamen også».

«Debatten i år var mer saklig enn for to år siden. Ingen vitser om kristne skoler denne gangen».

Påfølgende mandag var det skolevalg. Ca. halvparten av elevene stemte. En fin og viktig måte å få øving i å engasjere seg og bruke stemmeretten sin på.

Kirsten Robertsen

ADRA INNSAMLINGSAKSJON

BØSSEINNSAMLING

Å ha én dag med bøsseinnsamling var nytt i år. Tidligere har vi gått i 3 dager, men de to siste dagene har resultatet av bøsseinnsamlingene vært lave. I år er opplegget litt annerledes.

På tirsdag 02.09. var det ADRAinnsamling for hele skolen. Alle elevene dro ut i hvert sitt område for å ringe på dører og samle inn penger til yrkesopplæring og skolegang i Uganda. Det virket som om mange hadde en god opplevelse under aksjonen. Både innsamlerne og sjåførene var positive og motiverte. Vi samla inn 83 685kr på en dag! På slutten av dagen var det kos i matsalen med boller, kakao og god stemning. Takk for en flott innsats denne uka.

Selma Ramsrud og Cinzia Knutsen

SPONSORLØPET

Ikke nok med bøsseinnsamling; onsdag 03.09. var det sponsorløp i strålende sol og varme, med kakesalg i etterkant. I skrivende stund vet vi ikke hvem som løp inn mest penger eller flest runder, men uansett beløp eller antall runder: Det var en herlig stemning under hele løpet! Mange gikk eller løp mange runder, selv om deres sponsorer hadde bidratt med fastbeløp og de dermed ikke behøvde gjøre det mer enn én runde. Men det gjorde de ganske enkelt fordi de hadde lyst til det! Andre tok løpet som en god treningsøkt, og imponerte stort med fenomenal innsats og mange runder. Allerede før start var det registrert innkommet mer enn 45.000,- kr. i «faste» sponsorbeløp. Hvor mye som kom inn på antall runder løpt/gått, vet vi ikke enda.

Om kort tid vil det bli trukket premier til deltakerne. Også i år har Ole Martin lovet å gjøre et fysisk «stunt» hvis vi klarer å samle inn nok penger: å løpe halv- eller helmaraton. Avhengig av hvor mye som kommer inn.

Dette har vært to flotte dager. Best av alt har vært å se og oppleve den gode, fine, glade, positive stemningen som har rådet. Det er så sant: å gjøre noe for andre gjør en selv glad!

Kirsten Robertsen

MIN HOBBY – FISKING

Det er spennende å høre om hva de forskjellige elevene bruker tiden på når de ikke er på TVS. Da åpner det seg en verden av kunnskap og ferdigheter som er lite synlig i skolehverdagen. Kasper Pedersen Toft, for eksempel, er elev i 1ELA. Han bor i internatet, men familien bor ikke lagt unna, nærmere bestemt Haugsbygd. Men på fritiden er han ofte å finne langs Randselven, hvor han fisker ørret! Det ville vi høre mer om:

Hvordan ble du introdusert for fisking?

Besteforeldrene mine driver Kvernepollen rorbuer i Øygarden utenfor Bergen. Der har jeg vært hver sommer siden jeg var liten. Jeg begynte å fiske da jeg var 4-5 år gammel, og så har interessen bare økt på.

Men du fisker også i ferskvann?

Ja, jeg begynte å fiske i ferskvann for noen år siden. Det er flott ørretfiske i Randselven, så der fisker jeg ganske mye.

Er det annerledes å fiske i ferskvann enn i saltvann?

Jeg vil si det er vanskeligere i ferskvann enn i saltvann. Været og årstidene har mye større innvirkning på fisket der. Det er mindre fisk i ferskvann, det gjør det også mer spennende.

Når er det mest morsomt å fiske, synes du? Om høsten, da er fisken størst. Da kommer fisken opp Randselven fra Tyrifjorden for å gyte. På høsten ligger snittvekten på mellom 3 og 7 kg. Om våren er snittet på rundt 2 kg.

I Adventistkirken markerer vi Bønneuken – en spesiell uke der hele verdenskirken oppfordres til å møtes for å be sammen hver dag. På TVS har denne uken mange navn: Noen kaller det Bønneuken, mens andre omtaler det som Temauke eller Inspirasjonsuke. Uansett navn er det en kraftfull tid for fellesskap, refleksjon og åndelig påfyll.

I år kommer Marius Jensen, pastor i Adventistkirken i Trondheim, som gjestetaler under Bønneuken på TVS. Han vil tale hver kveld i uken og til gudstjenesten på sabbaten, samt lede to fellestimer for alle elever – tirsdag og torsdag. Mange elever ser virkelig frem til Bønneuken. De setter pris på de uformelle kveldsmø-

Det spises mye ørret hos dere, vil jeg tro?! Nei, fisken er en gytevandrene fisk som gjør at hvis man tar den opp, ødelegger man bestanden i elva. Derfor følger vi «Catch and release»-prinsippet. Vi registrerer fangsten på Ringerikesportsfiske.no, så da får vi også oversikt over bestanden og tilveksten. Jeg har faktisk opplevd å ha fisket samme fisken både to og tre ganger med ukers mellomrom! Deler av bunnen i randselva har mikro plast i seg, det går helt fin å spise fisken, men helst ikke hver dag.

Hvor stor var din største fangst?

Det var høsten 2024, da fanget jeg en ørret på 6,8 kg. Den fikk jeg et trofé for!

Så hva er det som gjør at du er så glad i å fiske?

Jeg synes det er spennende og lærerikt, og nesten meditativt. Man lærer om bunnforhold, hvor fisken står, og når, hva slags agn eller krok den går på og når, ja, det er mye å lære! Og så krever det tålmodighet. Spesielt når man fisker i ferskvann. I vår, for eksempel, fisket jeg i 300 timer og fikk 4-5 fisk med en snittvekt på 2kg. Men jeg trives såpass godt med dette at jeg også har begynt på opplæring for å bli oppsynsmann i Randselven.

En fin måte å være ute i naturen på. Takk for praten, Kasper. Det er morsomt å tenke på at vi har en habil fisker blant oss, og en så god fiskeelv nær oss. Hvis noen har lyst til å bli med og fiske, er Kasper tilgjengelig for det!

Kirsten Robertsen

tene, hvor det er mulighet for fellesskap, refleksjon og inspirasjon. I år er elever fra 10. til 12. trinn fra hele landet invitert til å være med på den store avslutningen – LevelUp – som finner sted i siste helg av Bønneuken. Dette er et nytt og spennende arrangement som ble lansert i fjor, og som vi fortsetter med i år. Hvis du tilhører denne aldersgruppen, oppfordrer vi deg til å melde deg på!

Hvis du kjenner noen i målgruppen, kan du oppmuntre dem til å bli med og oppleve fellesskapet og de gode budskapene. La oss sammen styrke fellesskapet og gå inn i denne Bønneuken med et hjerte fylt av forventning og tro!

Nina Myrdal, rektor

Jesu gjenkomst er en av Syvendedags Adventistkirkens viktigste trospunkter. Det ligger til og med i navnet vårt, og uttrykker vårt håp om Kristi annet komme.

Denne troen som er solid basert på Skriften, har vært de kristnes håp opp gjennom alle tider.

Jesus instruerte sine etterfølgere: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» (Joh 14,1-3).

Løftet om hans gjenkomst ble gjentatt ved Kristi himmelfart da engler spurte disiplene: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen» (Apg 1,11).

Og dette er bare noen av de mange løftene vi finner i Skriften som forsikrer oss om at Jesus en dag snart skal komme tilbake.

I løpet av denne bønneuken vil vi bli velsignet når vi fokuserer på det fantastiske privilegiet det er å proklamere: «Jeg vil gå og forkynne Kristi gjenkomst!»

Gjennom en rekke engasjerende lesninger denne uken, leder pastor John Bradshaw oss gjennom Skriftene mens vi nøye vurderer hvilken rolle vi har i forkynnelsen av de fantastiske nyhetene om at Jesus snart kommer. Den siste lesningen i denne bønneuken kommer fra Ellen G. Whites inspirerte skrifter.

I tillegg til disse utmerkede lesningene, legger denne uken selvfølgelig også vekt på bønn. Enten du opplever denne bønneuken sammen med din lokale menighet, i små grupper, med familien, på nettet, eller alene, la oss alle forenes i bønn når vi sammen ber om Den hellige ånds utgytelse, slik at vi kan fullføre arbeidet og dra hjem.

Må Gud velsigne deg når du fornyer din forpliktelse til Herren og sier: «Jeg vil gå og forkynne Kristi gjenkomst!» Ted N. C. Wilson

FØRSTE SABBAT

Slektenes håp

Jesu gjenkomst i kirkens forkynnelse

Hvor snart er «snart»? Fra vårt menneskelige ståsted –spesielt i dagens Instagramverden – er alt annet enn øyeblikkelig tregt.

AV TED N. C. WILSON

Hendelser uten sidestykke over hele kloden minner oss om at verden er i rask endring. Naturkatastrofer og menneskeskapte katastrofer blir stadig kraftigere og hyppigere. Den politiske situasjonen i mange land er i ferd med å bli nesten umulig å løse. Samfunnsmoralen og den kulturelle moralen er i ferd med å bryte sammen. Verdensøkonomien balanserer på en syltynn kant, klar til å falle ned i økonomisk kaos. Økumeniske bevegelser skaper kompromitterende situasjoner. Vi må alltid være vennlige og oppmuntrende overfor andre kristne og trosretninger, men vi må være svært forsiktige med å alliere oss med tiltak som vil forsøke å nøytralisere den særegne bibelske troen som syvendedagsadventistene holder høyt. Når skjellsettende hendelser skjer raskt rundt oss, vet vi at de peker frem mot den mest utrolige og livsforvandlende begivenheten noensinne - Jesu Kristi gjenkomst! Dette er kulminasjonen av alle de troendes håp gjennom årtusener.

Profeten Jesaja beskriver denne herlige begivenheten slik: «Den dagen skal de si: ‘Se, dette er vår Gud! Vi håpet på ham, og han frelste oss. Dette er Herren, vi håpet på ham. La oss juble og glede oss over hans frelse!» (Jes 25,9). Og i Salme 50,3 leser vi: «Vår Gud kommer, han tier ikke. Foran ham går en fortærende ild, omkring ham stormer det sterkt. Vår Gud skal komme og ikke tie; en ild skal fortære foran ham, og det skal storme omkring ham.»

Mens Jesus var på jorden, forsikret han sine disipler: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for

dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» (Joh 14,2.3). Han gjentar dette løftet med innstendig ettertrykk i Åpenbaringsboken 22: «Og se, jeg kommer snart. Salig er den som tar vare på de profetiske ordene i denne boken.» (vers 7); «Se, jeg kommer snart, og lønnen jeg vil gi, har jeg med meg. Jeg skal gjengjelde hver og en etter hans gjerning» (vers 12); og «Han som vitner om dette, sier: ‘Ja, jeg kommer snart.’ Amen. Kom, Herre Jesus!» (vers 20).

HVOR SNART ER «SNART»?

Men hvor snart er egentlig «snart»? Fra vårt menneskelige ståsted – spesielt i dagens Instagram-verden – er alt annet enn øyeblikkelig tregt.

Adventister har forkynt Jesu gjenkomst i mer enn 160 år – noe som kan virke som en evighet for noen. Noen er motløse og har mistet følelsen av at det haster med Jesu gjenkomst, en begivenhet som burde gjennomsyre alle aspekter av våre liv som syvendedags adventister.

Dette burde imidlertid ikke overraske oss. Vi leser i 2 Pet 3,3.4: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: ’Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.’»

Peter påpeker at disse spotterne «med vilje glemmer» at Gud skapte himmelen og jorden, og at det var en verdensomspennende syndflod. Deretter advarer han om at alt en dag vil bli tilintetgjort av ild.

Teksten fortsetter med å gi viktige

instruksjoner og oppmuntringer til dem som tror: «Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (vers 8,9).

Siden jorden og alt som er på den vil gå til grunne, oppfordrer avsnittet oss til å tenke over hva slags mennesker vi bør være «hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme … Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte» (vers 11–14).

ET VIKTIG KALL

For et kall vi har, når vi holder oss nær Herren og lar ham lede oss mens vi ivrig ser frem til hans komme!

Hebreerbrevet oppmuntrer oss: «Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn. Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet. For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye. Min rettferdige skal leve ved tro; men trekker han seg unna, har min sjel ingen glede i ham. Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel» (Hebr 10,35–39).

Guds ord taler til oss i dag. Ikke la noen ta fra dere håpet om Jesu Kristi snarlige komme. Han kommer snart!

FORKYNNELSE AV BUDSKAPET

De forverrede forholdene i verden burde vekke oss til live og gjøre oss oppmerksomme på det presserende behovet for å være klare og forkynne de tre englenes budskap i Åpenbaringen 14 i påvente av Kristi snarlige gjenkomst. Noen vil kanskje si at disse budskapene er politisk ukorrekte og ikke tilrådelige å forkynne, men de tre englenes budskap er de viktigste budskapene vi har fått å dele. De er vår teologi og misjon, og grunnen til at Gud har skapt menigheten.

I bind 9 av Testimonies for the Church kan vi lese: «I en spesiell forstand er syvendedagsadventister blitt satt i verden som vaktmenn og lysbærere. De er blitt betrodd den siste advarsel til en fortapt verden ... De har fått en oppgave av den største betydning - å forkynne den første, andre og

Bare ved å stole helt og fullt på Jesus og Den hellige ånds kraft vil vi være i stand til å utrette noe som helst!

tredje engels budskap. Det finnes ikke noe annet arbeid av så stor betydning. De skal ikke la noe annet oppta deres oppmerksomhet.»

Disse mektige budskapene om endetiden, som er beskrevet i Åpenbaringen 14,6-12, er delt inn i tre deler. Ellen White forteller oss at budskap én og to ble gitt av de første adventtroende. Det tredje budskapet skulle komme i tillegg til de to første og bli gitt like før Jesus kommer tilbake. Kombinasjonen av disse tre budskapene vil være Guds siste appell til denne verden om å forberede seg på å møte Jesus. Dette er den spennende fremtiden som vi får kraft og utrustning til – å fullføre Guds store verk når vi forkynner disse mektige budskapene! Uten å stole helt og fullt på Jesus og Den hellige ånds kraft, vil vi ikke være i stand til å utrette noe som helst. Gud forbereder hver og en av oss på noe svært uvanlig som snart vil skjeutgytelsen av Den hellige ånds siste regn. Og når vi mottar denne spesielle gaven, vil Gud virke gjennom oss på en mektig måte for å nå hele verden med sitt siste-dagers budskap. Og så vil enden komme.

LENE SEG PÅ HERREN

Jesus kommer snart! Vi må lene oss helt og holdent på hans nåde og rettferdighet. Vi må være trofaste mot det misjonskallet han har til oss. Vi leser i 2 Pet 3,10-13: «Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært … Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.»

Ser du som syvendedags adventist, trofast frem mot nye himler og en ny jord? Står du fast på Herrens bibelske sannhet og for Guds budskap gjennom de tre

englene i Åpenbaringen 14? Er din trofasthet mot Gud kjent for alle som kommer i kontakt med deg? Er du overbevist om at Gud har en spesiell plan for sin menighet?

Vi sier ikke at vi er bedre enn noen andre. Vi har alle behov for Herrens frelsende nåde og barmhjertighet. Men som syvendedagsadventister er vi kalt av Gud til å forkynne hans endetidsbudskap og til å stå for sannheten selv om himmelen faller. Han kaller oss til å være trofaste vitner for Ham i dag i en sekulær, materialistisk og postmoderne verden.

SE FREMOVER

En dag vil vi snart se en liten, mørk sky på østhimmelen, omtrent halvparten så stor som en knyttneve. Den vil bli større og større og lysere og lysere - hele himmelen vil strømme ut for dette høydepunktet i jordens historie. Alle vil se ham samtidig gjennom et himmelsk mirakel. Og der, sittende midt blant millioner av engler, vil han være den vi har ventet på: Ikke det ydmyke, knuste lammet, ikke ypperstepresten, men kongenes Konge og herrenes Herre, Jesus Kristus, vår Forløser! Vi vil se opp og si: «Dette er den Gud vi har ventet på.» Kristus vil se ned og si: «Godt gjort, gode og trofaste tjenere, gå inn til din Herres glede», og vi vil stå opp for å møte Herren i luften og gå hjem for å være sammen med ham for alltid!

Gud har lovet å gi dere sin kraft til å fullføre sitt verk. Han vil øse senregnet ut over sitt folk slik at de kan forkynne de tre englenes budskap og fullføre sitt verk som en samlet kirke. La oss vie våre liv, energier, talenter, ressurser og tid til å fullføre Guds verk slik at vi kan vinne så mange som mulig, alt gjennom hans kraft, og gå hjem!

TED N. C. WILSON var Adventistkirkens verdensleder fra 2010-2025

Bønneukelesninger

SØNDAG

Jeg har ingen andre hender enn dine

AV JOHN BRADSHAW

Da vandaler brøt hendene av en Jesus-statue utenfor en kirke i San Diego i California, plasserte en av kirkens ansatte et skilt slik at det kunne sees av forbipasserende bilister. I stedet for å fordømme de ansvarlige for ødeleggelsene, var det et budskap som appellerte til hele verden. På skiltet sto det: «Jeg har ingen andre hender enn dine.»

Rett før Jesus forlot vår planet og steg opp til himmelen, sa han til sine nærmeste venner: «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Apg 1,8). Disse ordene var et ekko av det Jesus sa i Matteus 28,19.20: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Misjonsbefalingen formidler en viktig sannhet. Jesus har ingen andre hender enn sine etterfølgeres. Da han tok avskjed med disiplene sine, overlot han arbeidet med å nå en fortapt verden med evangeliets frelsende budskap til dem.

I dag regner man med at mindre enn 2,5 milliarder av verdens mer enn åtte milliarder mennesker er kristne1. Mange av de rundt fem og en halv milliardene mennesker som ikke er kristne, har aldri hørt om Jesus eller korset. Hvordan skal kirken, eller kirkemedlemmet, da kunne påvirke en så stor befolkning?

DE FORTAPTE

I Lukas 15 underviste Jesus i tre forskjellige lignelser med det formål

å oppmuntre sitt folk til å gripe det privilegiet det er å dele Jesus med andre. Selv om lignelsene ligner på hverandre, legger de vekt på ulike sannheter.

Den fortapte sønn ble kurert for sin selvopptatthet etter å ha mistet alt han trodde ville bringe ham lykke. Han husket kjærligheten han hadde opplevd, og vendte hjem uten både penger og stolthet, og var villig til å akseptere rollen som tjener hvis det betydde at han kunne gjenforenes med sin far. Lignelsen om den bortkomne sønnen lærer oss noe viktig om Guds hjerte. Selv om et menneske kan velge å forlate Gud, forlater ikke Gud den fortapte. Mens den unge mannen satt i en svinesti og sulten gnagde i magen, «kom han til fornuft» (Luk 15,17) da han hørte Guds Ånd tale til sitt hjerte. Den hellige ånd følger fortsatt den omstreifende synderen, og appellerer til dem om å vende tilbake til tryggheten i Guds kjærlige hjerte. Gud overlater ikke de fortapte til å finne veien hjem på egen hånd.

I motsetning til den fortapte sønnen, visste ikke mynten som var blitt borte i eierens hjem, at den var borte. Eieren feide og lette helt til hun fant den verdifulle mynten hun hadde mistet. Mens kvinnen som mistet sølvmynten, mistet noe verdifullt, og faren hadde mistet en av sønnene sine, forteller en annen lignelse om en mann som bare mistet 1 % av buskapen sin. Mens hester kan selges for millioner av dollar, og okser og kyr kan selges for mange tusen kroner, er en vanlig sau ikke spesielt verdifull. Men i lignelsen om den bortkomne sauen forlater gjeteren nittini sauer for å begi seg ut på den potensielt farlige landsbygda for å hente tilbake én sau.

Det er et under at gjeteren i det hele tatt visste at en av sauene hans manglet. Det er umulig å se forskjell på 100 sauer og 99 sauer bare ved å se. Det er tydelig at denne gjeteren fulgte nøye med på flokken sin, noe som er et tegn på den enorme kjærligheten Gud har til sine villfarne barn. Gud legger merke til når et av hans barn vandrer av gårde, og han bryr seg nok til at han var villig til å påta seg det mest kostbare redningsoppdraget i universets historie.

I Slektenes Håp, skriver Ellen White: «Et menneske er så verdifullt at hele verdener mister sin betydning sammenlignet med det.»2

Jesu spørsmål til fariseerne er i dag rettet til hans menighet: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?» (Luk 15,4). Det var et retorisk spørsmål. Selvsagt ville de lete etter et tapt får! Som Jesus sa ved en annen anledning: «Hvor mye mer verdt er ikke et menneske enn en sau! …» (Matt 12,12).

HVA GUD SER

En dag da jeg gikk en tur i nærheten av hjemmet mitt, hørte jeg et dunk på bakken ved siden av meg. Da jeg undersøkte det nærmere, så jeg en liten, merkelig skapning med markeringer som lignet øyne, og to antenner som beveget seg fra side til side. Jeg fotograferte og filmet den larvelignende skapningen og gikk hjem for å vise den til min kone.

Svaret hennes kom spontant: «Hvor er den? Vi må redde den! Ta meg med til

Selv om et menneske kan velge å forlate Gud, forlater ikke Gud den fortapte.

den med en gang!» Hun grep en beholder, gikk ut på gaten, samlet den opp og tok den med seg hjem. Etter et raskt søk på nettet fant hun ut at det var en larve av en østlig tigersvalehale-sommerfugl.

Etter å ha gjort i stand et hjem til larven, plasserte hun den i sitt nye habitat. Vi ventet og så på, men i dagene som fulgte, så det ikke ut til at den gjorde noe som helst. Et par uker senere fikk jeg en begeistret tekstmelding fra min kone. «Se på dette!» skrev hun. Mens ingen så på, hadde en vakker gul og svart sommerfugl dukket opp. Den spredte vingene i det varme sollyset, før den svevde høyt opp i luften og fløy av gårde til ukjente steder.

Mens jeg så et insekt, så min kone hva

det kunne være, og ble rørt av medlidenhet med en hjelpeløs skapning. Der du ser en fortapt person, ser Gud det som kan bli et modig vitne for sannheten. Der du ser noen som ikke har respekt for Bibelen, ser Gud en potensiell lærer, pastor eller praktisk misjonær. Der du ser en skjødesløs sjel, ser Gud en som han kan forvandle og bruke til å dele evangeliets lys med andre. Milliarder av mennesker i verden uten frelsende kunnskap om Jesus på vei mot en grav uten Kristus, krever medfølelse og at vi når noen med de gode nyhetene om frelse gjennom Kristus. Mens noen så en demonbesatt mann, så Jesus en misjonær, som kort tid etter «dro av gårde og begynte å forkynne i Dekapolis alt det Jesus hadde

gjort for ham» (Mark 5,20). Etter å ha møtt Jesus, skyndte kvinnen ved brønnen seg hjem som evangelist. «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias? … Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort» (Joh 4,29.39).

«Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14). Jesus taler til sin menighet i dag og sier: «Jeg har ingen andre hender enn dine.»

1 Pam Wasserman, «World Population by Religion: A Global Tapestry of Faith», 12. januar 2024. https://populationeducation.org/worldpopulation-by-religion-a-global-tapestry-offaith/ Besøkt 21. januar 2025

2 Ellen G. White, Slektenes Håp (Norsk Bokforlag A/S, 2018), s. 490.

MANDAG

Oppdraget

De som etter skuffelsen gikk videre i tro, fikk et gudgitt mandat til å bringe evangeliet ut til verden.

AV JOHN BRADSHAW

Det kan være lett å glemme. Å glemme en avtale eller hvor man har lagt nøklene sine, er ikke uvanlig. Men hvordan kan noen glemme 11 000 pund – nesten 5500 kilo – gull?

For å forhindre at den skulle bli stjålet av inntrengere, ble en Buddha i massivt gull i det som i dag er kjent som Thailand, dekket med gips. Med tiden ble Buddhas sanne identitet glemt, og den ble oppbevart under et enkelt blikktak. Det gikk nesten 200 år før statuens verdi ble gjenoppdaget. Etter at statuen falt ned da den skulle flyttes, brakk noe av gipsen av og avslørte gullet som lå gjemt under. I dag står den gylne Buddhaen utstilt i et elegant tempel nær elven Chao Phraya i Bangkok sentrum. En statue til en verdi av over 250 millioner dollar1 ble glemt i generasjoner.

Det er mulig å glemme noe som er langt viktigere. Boken Apostlenes gjerninger åpner med disse ordene: «Menigheten er Guds utpekte organ for menneskers frelse. Den ble organisert for å tjene, og dens oppgave er å bringe evangeliet ut i verden.»2 For en tragedie det ville være for kirken å glemme grunnen til at den eksisterer.

PROFETERE IGJEN

Åpenbaringen kapittel 10 forteller historien om det som ofte omtales som «den store skuffelsen». I 1844 ventet tilhengerne av baptistpastor og adventtroende William Miller spent på Jesu gjenkomst. Skriften beskriver deres opplevelse som at den først var like søt som honning, før den ble virkelig bitter. Men Gud hadde et veldig klart råd til denne plagede gruppen av troende: «Da ble det sagt til meg: ’Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger’» (Åp 10,11). De som etter skuffelsen fortsatte i tro, fikk et gudgitt mandat til å bringe evangeliet ut i verden.

Ingenting har endret seg når det gjelder kirkens misjon siden de nedslåtte millerittene innså at Jesus ikke ville komme tilbake slik de hadde forventet. Tvert imot har kirkens mandat bare blitt skarpere. Senere, i Johannes’ åpenbaring, skriver Johannes om tre engler som hver bærer på et budskap som skal nå ut til hele verden i jordens siste dager.

«Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og

stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst: ’Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!’» (Åp 14,6.7). Den andre engelen advarer mot Babylon og den åndelige forvirringen hun bidrar til, og sier at det «falne» Babylon har forvirret verden med sin berusende vin. Deretter følger den tredje engelens kompromissløse budskap, som advarer om at de som er viklet inn i det store frafallet i jordens siste dager, ikke kan bli frelst.

De tre englenes budskap avrundes med en beskrivelse av dem som er klare til å møte Jesus når han kommer tilbake. «Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14,12).

I dette avsnittet finner vi grunnen til at kirken vår eksisterer - å forkynne evangeliet for alle skapninger under himmelen. Det er når kirken glemmer sin misjon at den begynner å stagnere, skrumpe inn og komme til kort i forhold til sin misjon - en misjon om å gjenspeile «for verden hans fylde og hans tilstrekkelighet», å «vise hans herlighet», og å «åpenbare, selv for ’fyrstedømmene og maktene i himmelen’, den endelige og fulle åpenbaringen av Guds kjærlighet»3

FLYT ELLER GÅ

Profeten Esekiel fremstilte kirkens misjon som en elv som renner ut fra Guds tempel. Til å begynne med var den en liten bekk, men etter hvert ble den til «en elv som ikke kunne vades over, for vannet hadde steget til en elv der man måtte svømme» (Esek 47,5). Da elven fløt gjennom ørkenen, etterlot den seg «alle slags trær til å spise av. Løvet på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. Hver måned skal de bære ny frukt, for vannet de får, kommer fra helligdommen. Frukten skal tjene til føde og bladene bringe helse» (Esek 47,12). Denne elven, som representerer kirken som bringer evangeliet ut i verden, rant ut i Dødehavet, og vannet ble «friskt» (vers 8). «Alle levende vesener som det kryr av overalt hvor denne elven renner, skal få leve. Der skal det bli mengder av fisk. For hvor dette vannet kommer, blir alt friskt og levende, alt som er der elven renner» (Esek 47,9).

Elven brakte liv og helbredelse overalt hvor den fløt. Slik skal kirkens innflytelse være. Med budskapet om en korsfestet,

oppstanden og snart tilbakevendende Frelser skal kirken være en duft av liv til liv i en forvirret og såret verden. Hvis menigheten er forpliktet til å løfte Jesus opp og forkynne hans snarlige gjenkomst, kan den ikke annet enn å gjøre fremskritt til Guds ære.

Elever i naturfag på videregående skole lærer at treghet er tendensen til at et objekt i bevegelse forblir i bevegelse, eller at et stasjonært objekt forblir stasjonært, med mindre det påvirkes av en ytre kraft som endrer dets hastighet eller retning. Mange av de samme naturfagstudentene vil senere merke at treghet kan prege en kirke, hvis den blir stående fast uten å la seg påvirke av ting som endrer hastighet og retning. Kirken har imidlertid fått i oppdrag av himmelen å være alt annet enn statisk eller ubevegelig. Menigheten er kalt av Jesus til å flyte, eller som i misjonsbefalingen, til å «gå».

Guds vilje for kirken er utvetydig. Vi er kalt til å bringe evangeliet til verden. Selv om det ofte hevdes at samfunnet er for vanskelig å nå, sa Ellen White en gang: «Over hele verden ser menn og kvinner lengselsfullt mot himmelen. Bønner, tårer og henvendelser stiger opp fra sjeler som lengter etter lys, etter nåde, etter Den hellige ånd. Mange står på randen av riket og venter bare på å bli samlet inn.»4 «Over hele verden» venter mennesker «bare på å bli samlet inn».

La kirken, som en elv, flyte utenfor sine egne grenser, ut i samfunnet rundt seg, og bringe liv og helse og vise mennesker til Jesus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Vi er blitt kalt av Gud til å «profetere igjen», til å bringe de tre englenes budskap ut i verden.

Dette er noe vi aldri må glemme.

1 Estimert til 250 millioner dollar i 2013 (Howard Hillman, Golden Buddha Statue: Travel Tips You Can Trust https://www.hillmanwonders.com/ thailand/golden_buddha_statue.htm#google_ vignette. Besøkt 21. januar 2025.) Med inflasjon tatt i betraktning ville den vært verdsatt til over 330 millioner dollar i skrivende stund

2 Ellen G. White, The Acts of the Apostles (Mountain View, California: Pacific Press Pub. Assn., 1911) s. 9

3 Ibid.

4 Ibid. s. 109

Bønneukelesninger

TIRSDAG

Den lange ventetiden

AV JOHN BRADSHAW

Det kan være vanskelig å vente. I november 2023 kollapset en del av en tunnel som var under bygging i det nordlige Himalaya, og 41 arbeidere ble fanget bak en massiv haug med steinsprut. Den nesten fem kilometer lange tunnelen skulle gi bedre tilgang til hinduistiske pilegrimssteder og skape muligheter for økonomisk utvikling. Byggingen foregikk i et område som en geolog beskrev hadde «en svak bergmasse», der man visste at det var fare for kollaps. Etter en rekke mislykkede forsøk på å nå frem til de innesperrede arbeiderne ved hjelp av avanserte maskiner, gravde et team på 24 kullgruvearbeidere seg gjennom en massiv ruinhaug for hånd og kom seg frem til de skadde arbeiderne. Sytten engstelige dager bak en enorm haug med rasmasser senere sa en av de reddede mennene: «Da det ble klart at vi kom til å bli der i lang tid, ble vi rastløse.»1 Selv om det var vanskelig å vente på at redningsmannskapene skulle komme, sa den samme mannen at han «aldri mistet håpet».

VÅRT VELSIGNEDE HÅP

Etter det katastrofale sammenbruddet av menneskehetens integritet i Edens

hage for 6000 år siden, venter planeten jorden på å bli reddet. «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier» (Rom 8,22). Over hele verden kjemper mennesker med utfordringer som ingen mennesker kan løse. Selv om anstrengelser på personlige, fysiske, relasjonelle og samfunnsmessige forhold blir stadig sterkere, er det ingenting som tyder på at de utfordringene vi står overfor i dag, kan løses ved menneskelig inngripen.

Som Guds barn ser vi likevel frem til en lys fremtid. For i likhet med den dramatiske redningsaksjonen som resulterte i at 41 menn ble reddet i India, vil Jesu gjenkomst en dag avbryte livet slik vi kjenner det, og innvarsle evigheten. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp. 21,4).

Med tanke på at kirken lenge har forkynt, skrevet om og lengtet etter Jesu gjenkomst, kan noen spørre seg om det er rimelig å tro at Jesus snart skal komme tilbake. Selv om forfattere og talere peker på den rådende ondskapen i verden som et bevis på at Jesu gjenkomst er nær, må vi

huske på at dette lenge har vært en syndig verden. Det første mennesket som ble født, ble en morder. For mer enn 4000 år siden var fordervelsen på denne planeten så stor at Gud ødela verden med en flom, og bare åtte mennesker ble bevart. Det er ikke rart at noen sier: «Hva med løftet om Hans komme?» (2 Pet 3,4).

Men den troende som venter på det «salige håpet» (Tit 2,13), må huske på at Bibelen sier: «For vi vandrer i tro, uten å se» (2 Kor 5,7). Selv om vi ikke kan vite dagen eller timen for Jesu gjenkomst, har vi all grunn til å stole på at Gud står fast ved sitt ord.

VENTER PÅ LØFTET

Noen bibellesere tenker at da Kain ble født, trodde Eva at hun hadde født Messias. Ellen White skrev at Adam og Eva «Med glede hilste de sin førstefødte sønn velkommen og håpet at han måtte være befrieren. Men oppfyllelsen av løftet lot vente på seg.»2 Det skulle gå flere tusen år før Messias kom.

Etter at Gud hadde lovet Abraham Kanaans land, gikk det omtrent et halvt årtusen før Israels barn inntok det lovede landet. En slavebundet hebreer som slet

Tidens tegn fungerer mindre som veivisere som forteller oss hvor langt vi har igjen å reise, og mer som skilt som forteller oss hvilken vei vi er på.

under Egypts hete sol, kunne ha blitt fristet til å tro at Guds folk ville forbli i fangenskap for alltid. Da «en ny konge stod opp over Egypt, en konge som ikke kjente Josef» (2 Mos 1,8), kunne tankene om det lovede landet ha fremstått som en fantasi. Men i en dramatisk serie av plager omkom den førstefødte i hver eneste egyptiske familie, ildsøyler og skyer ledet og beskyttet Guds folk, og Rødehavet delte seg på mirakuløst vis, slik at Guds folk slapp ut av fangenskapet. Etter en lang ventetid var Guds folk plutselig fritt.

Det ligger i menneskets natur å se på oppfyllelsen av profetiene og forsøke å måle hvor nær Jesu gjenkomst vi er. Kriger, sykdomsutbrudd, økonomisk ustabilitet og teknologiske fremskritt tyder på at Jesu gjenkomst er nært forestående. Etter å ha listet opp tegnene på hans gjenkomst, informerte Jesus disiplene om at når «disse ting begynner å skje» (Luk 21,28), kan vi vite at hans gjenkomst ikke bare er nær, men «står for døren!» (Matt 24,33). Likevel fortsetter mødre og fedre som en gang var overbevist om at de ville få se Jesu gjenkomst i sin levetid, å gå inn i søvnen uten å se himmelen dele seg som en bokrull (jf. Åp 6,14).

HVOR ER VI?

Tidens tegn, slik Jesus åpenbarte dem, fungerer mindre som veivisere som forteller oss hvor langt vi har igjen å reise, og mer som skilt som forteller oss hvilken vei vi befinner oss på. En person som kjører fra London til Leeds i Storbritannia, vet når han eller hun forlater London at det er omtrent 320 kilometer igjen til bestemmelsesstedet. Men selv uten å vite hvor langt de har igjen, kan et skilt som forteller at de befinner seg på M1, fortelle dem at de er på rett vei.

I bind ni av Testimonies to the Church skriver Ellen White følgende: «Store forandringer vil snart finne sted i vår verden, og de siste bevegelsene vil skje raskt.»3 Hendelsene som fører til Jesu gjenkomst, vil skje raskt, på et tidspunkt som få forventer. Vår oppgave er å vente tålmodig og i tro på Jesus, i tillit til at han vil komme igjen og ta oss til seg, for at der han er, der skal også vi være (Joh 14,3).

«Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn. Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet. For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye. Min rettferdige skal

leve ved tro; men trekker han seg unna, har min sjel ingen glede i ham. Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel» (Hebr 10,35–39).

Uansett hvordan det ser ut, og uansett hvor lenge vi har ventet, kan vi vite at Jesus snart vil komme tilbake. Han har lovet det. Og på den dagen vil vi, i likhet med de innesperrede bygningsarbeiderne i India, bli reddet, frigjort fra en verden som er bundet av synd, for å nyte det evige livets velsignelser.

Måtte det kunne sies om Guds folk at vi «aldri mistet håpet».

1 Shweta Sharma, «’Vi var sultne, men vi mistet aldri håpet’: Overlevende forteller om 17 dager i en tunnel i India» 29. november 2023. https://www.independent.co.uk/asia/ india/uttarakhand-tunnel-rescue-silkyaracollapse-b2455217.html. Besøkt 22. januar 2025

2 Ellen G. White, Slektenes håp (Norsk Bokforlag A/S, 2007), s. 21

3 Ellen G. White, Testimonies for the Church, Vol. 9 (Mountain View, California: Pacific Press Pub. Assn., 1909), s. 11

ONSDAG

La oss reise oss!

Det er ikke tidspunktet for Kristi gjenkomst som er av størst betydning.

AV JOHN BRADSHAW

William mente at han ble døpt akkurat i tide til Jesu gjenkomst. Etter å ha studert Bibelen og blitt kjent med profetiene, var han overbevist om at de siste dagene i jordens historie var nært forestående. Han var lettet over at Gud hadde nådd ham når han gjorde det. Bare litt senere, trodde William, og han ville aldri ha vært forberedt på å møte Jesus ved hans gjenkomst.

Da William ble døpt, var Leonid Bresjnev leder av Sovjetunionen, og Ian Smith var statsminister i Rhodesia (nå Zimbabwe). Samme år tok Vietnamkrigen slutt, mens Berlinmuren kom til å stå i ytterligere 14 år. I 1975 var William overbevist om at han var en av de siste som hadde kommet til Jesus i tide til Jesu gjenkomst.

Sannheten er at det er mye vi ikke vet om tidspunktet for Jesu gjenkomst, annet enn at vi tror at Jesus kommer tilbake «snart». Vi har mange gode grunner til å tro det, særlig i lys av de tegnene på Jesu gjenkomst som er gitt i Matteus 24 og Lukas 21. Men bortsett fra «snart» eller «veldig snart» vet vi ikke når Jesus kommer tilbake. Som Jesus selv sa: «Den dagen og timen vet ingen» (Matt 24,36).

Dette betyr ikke at vi tviler på Jesu snarlige gjenkomst. Det er den onde tjeneren som sier: «Min herre utsetter sitt komme» (Matt 24,48). Selv om Paulus ikke hadde noe behov for å skrive til tessalonikerne «om tider og årstider» (1 Tess 5,1), skrev han om Guds folk som «venter på det salige håp og den herlige tilsynekomst av vår store Gud og frelser Jesus Kristus» (Tit 2,13).

MENS VI VENTER

Den tilsynelatende forsinkelsen i Jesu gjenkomst er ikke bare dårlige nyheter. Hvis Jesus hadde kommet tilbake for bare noen få generasjoner siden, ville ingen som lever i dag hatt evig liv. Og mange venner og familiemedlemmer som i dag ikke vandrer med Jesus, vil etter hvert omvende seg og finne veien til Guds hjerte. En av Jesu lignelser viser at det ikke er tidspunktet for hans gjenkomst som er av størst betydning. Til folk som «trodde at Guds rike skulle komme straks», sa Jesus:

«Mens de sto og hørte på dette, fortalte Jesus også en lignelse. For han var nær Jerusalem, og de trodde at Guds rike straks ville komme til syne. Han sa: «En mann av høy ætt skulle dra til et land langt borte for å bli innsatt som konge og deretter vende tilbake. Han kalte til seg ti av tjenerne sine, ga dem ti pund og sa: ’Driv handel med disse pengene til jeg kommer igjen’» (Luk 19,11–13).

Det greske ordet som er brukt, indikerer at mannen oppfordret tjenerne sine til å handle eller gjøre forretninger med talentene han hadde gitt dem. Og selv om lignelsen sier at han skulle reise bort og komme tilbake, nevnes det ikke noe om tidspunktet for hans tilbakekomst. Han forsikrer bare om at han vil komme tilbake, og instruerer tjenerne om at de skal holde seg i arbeid frem til den tid. De skulle være i hans tjeneste uansett hvor lang tid det tok før han kom tilbake. For dem som tror at «Guds rike skal komme umiddelbart», er budskapet klart.

Hvis Jesus kommer tilbake om fem år fra nå, skal Guds folk være opptatt i disse fem årene. Hvis han kommer tilbake om ti, tjue eller tretti år fra nå, skal de som tror på Jesus, være opptatt med sin Fars anliggender i den tiden. Enten ventetiden er lang eller kort, skal den brukes til å tjene Gud, dele de gode nyhetene og forkynne budskapene fra de tre englene.

LA OSS REISE OSS

I Nehemias’ bok vender Guds folk tilbake til Jerusalem fra Babylon. Selv om de fortsatt er under medo-persisk styre, får de tillatelse til å gjenoppbygge Jerusalem og gjenreise samfunnet i den ødelagte byen. «Øverstepresten Eljasjib og brødrene hans, prestene, gikk i gang med å bygge Saueporten. De helliget den og satte inn dørene. Deretter helliget de muren helt til Hundretårnet og Hananel-tårnet. Ved siden av dem bygde mennene fra Jeriko, og ved siden av dem bygde Sakkur, sønn av Imri. Fiskeporten ble bygd av etterkommerne til Senaa. De tømret den opp og satte inn dører med bolter og bommer. Ved siden av dem arbeidet Meremot, sønn av Uria, sønn av Hakkos, og ved siden av dem Mesjullam, sønn av Berekja, sønn av

Mesjesabel, og ved siden av dem Sadok, sønn av Baana.» (Neh 3, 1–4)

Uttrykket «ved siden av dem» eller «etter dem» forekommer minst 30 ganger i Nehemja 3. I en avgjørende tid for Guds folk trådte de frem og delte ansvaret for å utføre det arbeidet han hadde gitt dem. Det var viktig at alle gjorde sin del av arbeidet.

Jesus lovte at «dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14). Det evige evangeliet kan umulig bringes ut til verden av heltidsansatte, lønnede evangelietjenere alene, og det vil heller ikke nå ut til verden utelukkende ved hjelp av elektroniske medier. Gud gir sitt folk det privilegium å dele sin tro på Jesus med andre, og når menigheten reiser seg til oppgaven, vil evangeliet få en dramatisk fremgang.

Tom var en ivrig fritidsfisker. Etter å ha hjulpet en fremmed med å få en fisk på land, ble han og den andre fiskeren venner. Den nye vennen, Phil, viste til å begynne med ingen interesse for religiøse ting, helt til Tom sa til ham: «Visste du at Jesus tilbrakte mye tid sammen med fiskere?» Phil, som ikke hadde noen bakgrunn i Bibelen, ble fascinert, og overrasket Tom med å si: «Det vil jeg gjerne vite mer om.»

Bibelstudier fulgte, og Phil tok ivrig imot Bibelens store læresetninger. Han begynte å gå i kirken, tok imot Jesus som sin personlige frelser, vokste i troen, og det tok ikke lang tid før han ble døpt.

Men kort tid etter dåpen ble Phil syk. Legene klarte ikke å behandle ham, og han døde brått. Under begravelsen var kirken fylt til randen av sørgende, mange av dem fiskere, og mange av dem hadde, i likhet med Phil, ingen bakgrunn i troen på Gud. «Det var en velsignelse å bli brukt av Gud til å nå Phil», sier Tom. Tom ledet til og med begravelsesgudstjenesten for Phil.

Det kan være et tilfeldig møte på et marked, et møte på jobb eller skole, eller til og med muligheten til å hjelpe en fremmed mens man fisker, som fører til et liv som blir forvandlet av Jesus. Vi kan ikke vite nøyaktig når Jesus kommer tilbake. Men det er vårt privilegium å være til stede inntil han gjør det.

TORSDAG

Beskytte det som er viktigst

Et skilt foran et hus annonserte med store bokstaver: «XYZ Security Company: Beskytter det som er viktig for deg.»

Viktige ting er vanligvis godt beskyttet. Hus og bil er vanligvis låst, penger er satt i banken, viktige dokumenter er sikret, og barn holdes unna farer.

Det er ingen mangel på folk som er villige til å ta gjenstander av verdi. Etter at det ble begått innbrudd i hjemmet til en engelsk toppfotballspiller, og det ble stjålet klokker og smykker til en verdi av 1 million pund, hevdet myndighetene at en gjeng profesjonelle tyver sannsynligvis hadde fløyet til Storbritannia for å utføre raidet. I 1990 stjal tyver i Boston, Massachusetts, kunstverk til en verdi av en halv milliard dollar. Forbryterne ble aldri pågrepet, og kunstverkene - blant annet malerier av de nederlandske mesterne Vermeer og Rembrandt – ble aldri funnet igjen. Løftet om en lukrativ lønningsdag har inspirert mang en kriminell virksomhet.

Men kunstverk, klokker og penger er lite verdt i evighetens lys. Alle mennesker som lever i dag, er involvert i en kamp om noe av enorm verdi: vårt sinn, eller sagt på en annen måte, ens evige skjebne. Både Guds segl og dyrets merke vil bli plassert i pannen (sinnet) på den enkelte. Men mens Jesus uttalte at det største budet i loven er å «elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn» (Matt 22,37), «går djevelen, din motstander, omkring som en brølende løve og leter etter hvem han kan sluke» (1 Pet 5,8).

VÅR TILSTAND

Vi befinner oss midt i en krig uten like. «Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes

AV JOHN BRADSHAW

Jesu snarlige gjenkomst krever at Guds folk virkelig forbereder seg i hjertet.

ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus» (Åp 12,17). Denne krigen raser med full styrke i dette øyeblikk. Hva gjør du da for å beskytte ditt sinn, ditt hjerte og din familie midt i et altomfattende angrep?

Jesus henvender seg til sitt folk som lever i jordens siste dager, når han sier: «Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn» (Åp 3,15.16). Deretter siterer han endetidstroende som sier: «Jeg er rik, har overflod og mangler ingenting» (vers 17).

En så høytidelig advarsel burde skremme Guds folk. Jesus henvender seg til menigheten og sier: «Dere har ingen anelse om alvoret i deres farlige åndelige tilstand.» Og dette er ikke en advarsel som kan avfeies med at den gjelder noen andre. Budskapet fra Laodikea er til hele Guds folk.

I Ord som lever skrev Ellen White: «Mange som kaller seg kristne, er egentlig ikke annet enn rene humanetikere, det vil si mennesker med en rent menneskelig morallære. De har nektet å ta imot den gaven som alene kunne sette dem i stand til å ære Kristus ved å være verdige representanter for ham overfor verden. Den hellige ånds verk er for dem et fremmedartet verk. De er ikke «Ordets gjørere». Det er jo visse himmelske prinsipper som kjennetegner mennesker når de er blitt ett med Kristus, i motsetning til dem som er ett med verden. Men hos representantene for den «gode», menneskelige moral er disse kjennetegnene blitt nesten utvisket. Mange som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, er ikke lenger et særskilt og eiendommelig folk. Skillelinjen er blitt

utydelig. Menneskene gir seg inn under verden. De følger dens levevaner, dens egoisme. Kirken har gått over til verden i sin overtredelse av Guds lov. Men egentlig var det verden som skulle ha gått over til kirken i lydighet mot loven. For hver dag som går, skjer det en videre omvendelse fra kirken til verden.»1

Et tankevekkende utsagn, særlig med tanke på hva Paulus skrev til menigheten i Roma. «For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred. Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. De som kjøtt og blod har makten over, kan ikke være til glede for Gud» (Rom 8,6–8).

Det finnes ingen åndelig trygghet uten en full overgivelse til Jesus. Heldigvis etterlot ikke Paulus romerne uten håp. Han skrev: «For hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve» (Rom. 8,13).

GUDS GAVE

Jesu snarlige gjenkomst krever en sann hjerteforberedelse fra Guds folks side. Vi lever i de «farefulle tider» som Paulus skrev til Timoteus om (1 Tim 3,1). Det er viktig at hver kristen sørger for at hans eller hennes hjerte er forenet med himmelens hjerte. Det er liten tid å miste. Jesus kommer snart tilbake.

For deres skyld ble Jesus «foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte … Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved

hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,3–5).

Jesus tok dine synder på korset og døde for deg. Himmelen kunne ikke gjøre mer for å overbevise deg om din enorme verdi i Guds øyne. Gud ga den største gaven som er mulig da «Han gav sin enbårne Sønn» (Joh 3,16). Hvis du vil ta imot denne gaven, er den din.

Til menigheten i Laodikea sier Jesus: «Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se» (Åp 3,18).

Troen på Kristus, hans egen rettferdighet og Den hellige ånds øyesalve kan mottas fritt. Hvis du vil ta imot Kristus og hans rettferdighet, vil de bli dine. Daglig bønn og bibellesning vil styrke din forbindelse med Gud. Når du overgir ditt liv til Jesus, kan du få visshet om frelsens gave.

«Når vi underkaster oss Kristus, blir våre hjerter forent med hans hjerte. Viljen smelter sammen med hans vilje. Sinnet blir ett med hans sinn. Tankene blir tatt til fange under lydighet mot ham. Vi lever hans liv. Dette er meningen når det sies at vi blir ikledd hans rettferdighet..»2

Hvis du inviterer ham til å gjøre det, vil Jesus beskytte det som er viktigst for deg.

1 Ellen G. White, Ord som lever (Norsk Bokforlag, 2007), s. 227

2 Ibid. s. 225

Bønneukelesninger

FREDAG

Det har blitt sagt at ærlighet er den beste politikken. Og ingen steder er det mer sant enn i trosspørsmål.

Israels barn var nylig befridd fra egyptisk fangenskap, og de inngikk med glede et paktsforhold med Gud. Det var et folk fylt av håp og forventning som møtte Gud i ørkenen.

Etter å ha fått vite at Gud ønsket at de skulle være hans «spesielle skatt ... fremfor alle folk», «et kongerike av prester og en hellig nasjon», gikk Israel entusiastisk med på det Gud foreslo (2 Mos 19,5.6). «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre», erklærte de (vers 8). Men knapt seks uker senere bygde Moses’ landsmenn, anført av sin bror, ypperstepresten Aron, en gullkalv og drev med nedverdigende avgudsdyrkelse. «… De satte seg ned for å spise og drikke, og så begynte de å more seg» (2 Mos 32,6).

Moses ble så frastøtt av det han var vitne til da han gikk ned fra Sinai, at han «kastet tavlene fra seg og slo dem i stykker mot fjellet» (2 Mos 32,19).

Problemet deres var ikke mangel på oppriktighet eller vilje. De havnet rett og slett i den samme knipen som Paulus

skisserte i Romerbrevet 7. «For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg» (Rom 7,15). Det Israel trengte, var ærlighet. Ved å innrømme at de ikke var i stand til å gjøre det Gud hadde bedt dem om, ville de ha unngått en nærmest endeløs strøm av nederlag og lidelse.

Denne gruppen av tidligere slaver, som ikke var vant til frihet eller selvbestemmelse, og som i generasjoner hadde vært omgitt av rå hedenskap, kunne på ingen måte av seg selv gjøre det Gud ba dem om. Det er nettopp den situasjonen Guds folk befinner seg i i dag. Spørsmålet er ikke om Gud ønsker at hans folk skal elske og adlyde ham eller ikke. Spørsmålet er hvordan det skal skje.

NØKKELEN

Mange har blitt motløse over sin egen manglende evne til å leve med integritet overfor Gud, og konkluderer ofte med at de aldri vil lære seg hemmeligheten bak ekte kristendom. Det første en etterfølger av Jesus må forstå, er sin egen svakhet. Det andre er hva Gud lover å gjøre i og gjennom denne svakheten.

Sannheten er at Gud ikke kan frelse dem som tror de er sterke. Det er derfor Paulus skrev: «Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!» (1 Kor 10,12). Som profeten sa: «All vår rettferdighet er som skitne filler» (Jes 64,6).

Men til disse syndige, urettferdige menneskene sier Gud: «… Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» (2 Kor 12,9). Nøkkelen til et vellykket kristenliv er å lære seg å stole på Jesu styrke. Gud ber ikke sine barn om å gjøre store ting, men om å overgi sine liv til ham, slik at han kan gjøre store ting i dem.

Denne tanken kommer til uttrykk gjentatte ganger i Filipperbrevet: «Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag» (Fil 1,6). Den som begynner frelsesverket i en synders liv, lover å fortsette dette verket helt til den dagen Jesus kommer tilbake. «For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje» (Fil 2,13).

Til de samme troende uttrykker Paulus sitt ønske om å «og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får

Ærlighet er den beste politikk

AV JOHN BRADSHAW

ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro» (Fil 3,9). Paulus forklarer menigheten i Filippi at Gud ønsker at hans barn skal tillate ham å leve sitt liv i dem. Ved å overgi sitt liv til Gud mottar syndere Jesu egen rettferdighet.

Når Den hellige ånd tar bolig i et liv, bringer han Kristus og hans rettferdighet til den troende. Jesus lover å leve i hjertene til sine etterfølgere. Som det står i Galaterbrevet 2,20: «jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.» Paulus forklarte menigheten i Kolossæ at evangeliets mysterium er «Kristus i dere, håpet om herlighet» (Kol 1,27).

Jesus uttrykte den samme tanken da han forklarte at hans forhold til disiplene var som forbindelsen mellom et vintre og dets grener. «Bli i meg, og jeg i dere», sa Jesus. «Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg» (Joh 15,4).

LEVENDE I KRISTUS

Hver ny dag gir Guds barn en mulighet til å overgi seg til ham. «Den som har overgitt seg til Kristus, blir Guds egen festning som han forsvarer midt i en opprørsk verden. Han vil ikke at noen annen myndighet skal godtas der enn hans egen. Den som er i de himmelske makters varetekt, kan Satans angrep ikke overvinne.»1

«Vet dere ikke at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver? Dere blir enten slaver under synden, og det fører til død, eller slaver under lydigheten, og det fører til rettferdighet» (Rom 6,16). «All sann lydighet kommer fra hjertet. Slik var det for Kristus. Hvis vi samtykker, vil han identifisere seg med våre tanker og mål. Han vil i en slik grad påvirke vårt sinn til samsvar med sin vilje, at når vi lyder ham, følger vi bare våre egne impulser. Viljen, som er renset og helliget, vil finne sin høyeste glede i å tjene ham. Når vi kjenner Gud slik det er vår forrett å kjenne ham, vil vi leve i stadig lydighet. Ved å verdsette Kristi karakter og gjennom samfunn med Gud, vil synden bli avskyelig for oss..»2

Som den tyske teologen Dietrich

Bonhoeffer en gang skrev: «Når Kristus kaller et menneske, ber han det komme og dø.»3 Når vi dør fra det gamle livet, lar vi Jesus gjenskape oss i sitt eget bilde. Det vil utvilsomt komme tider med skuffelser etter hvert som vi lærer å overgi oss mer fullstendig til ham. Hvis vi er ærlige med oss selv, må vi innrømme at vi ikke er i stand til å være det evigheten krever. Den samme ærligheten vil få oss til å innse at Gud kan gjøre alt som er nødvendig for rettferdiggjørelse og helliggjørelse, selv i det svakeste liv. Overgitt til Jesus kan vi med tillit se frem til den store dagen da de forløste skal si: «Den dagen skal de si: «Se, dette er vår Gud! Vi håpet på ham, og han frelste oss. Dette er Herren, vi håpet på ham. La oss juble og glede oss over hans frelse!» (Jes 25,9).

«Kom, Herre Jesus» (Åp 22,20).

1 Ellen G. White, Slektenes håp (Norsk Bokforlag, 2018), s. 270

2 Ibid. s. 573.

3 Deitrich Bonhoeffer, The Cost of Discipleship (Touchstone; første utgave 1995), s. 99.

Han som begynner frelsesverket i en synders liv, lover å fortsette dette arbeidet helt til den dagen Jesus kommer tilbake.

ANDRE SABBAT

Hinsides det andre komme

Å leve for alltid med Jesus i den nye himmel og på den nye jord

AV ELLEN G. WHITE

Vi

ser Guds bilde reflektert, som i et speil, i naturens gjerninger

og i hans handlemåte med menneskene; men da skal vi se ham ansikt til ansikt, uten et dunkelt slør imellom.

IBibelen kalles de frelstes arv et fedreland. (Hebr 11,14–16). Der leder den himmelske hyrden sin hjord til levende vannkilder. Livets tre bærer frukt hver måned, og bladene på treet er til legedom for folkene. Der finnes elver, klare som krystall, og langs breddene vaier trærne og kaster svale skygger over stier som er for Guds folk. Vidstrakte sletter går over i vakre høydedrag, og bakom ruver de mektige fjellene. På disse fredfulle slettene og ved de levende vannstrømmer skal Guds folk, som så lenge har vært pilegrimer og vandringsmenn, ha sitt hjem …

«Der ligger det nye Jerusalem, hovedstaden på den nye jord, en herlig krans i Herrens hånd, et kongelig diadem som din Gud har i hånden». «Den hadde Guds herlighet, og den strålte som den skjønneste edelsten, som krystallklar jaspis.»

Faderen og Sønnen. «Nå ser vi som i et speil, i en gåte» (1 Kor 13,12). I naturen og i Guds handlemåte med menneskene ser vi nå et speilbilde av ham. Men da skal vi se ham ansikt til ansikt, uten noe slør som skiller. Vi skal være i hans nærhet og se hans herlighet.

Der skal de frelste forstå fullt ut, slik Gud kjenner dem fullt ut. Kjærlighet og sympati som Gud selv har lagt ned i sjelslivet, skal der komme til uttrykk på den sanneste og fineste måten. Den rene samhørighet med hellige vesener, det harmoniske fellesskap med engler og de trofaste fra alle tidsaldrer som har «vasket sine

hver gang et menneske ble frelst. Med ubeskrivelig fryd får jordens barn del i gleden og visdommen hos vesener som aldri syndet. De får del i de skatter av kunnskap og innsikt som er oppnådd gjennom uminnelige tiders gransking av Guds skaperverk. Med forklaret blikk skuer de inn i skaperverkets herlighet – soler og kloder og stjernesystemer – som alle i lovmessig orden kretser omkring Guds trone. På alle ting, fra de minste til de største, står Skaperens navn skrevet. Alt bærer preg av hans allmakt.

Jo mer menneskene lærer om

Gud, desto større vil deres beundring for hans karakter bli.

«Folkene skal vandre i lyset fra byen, og kongene på jorden skal føre sine rikdommer inn i den.» Herren sier: «Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk.» «Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem» (Jes 62,3; Åp 21,11.24; Jes 65,19; Åp 21,3).

HVORDAN DET KOMMER TIL Å BLI

Det blir aldri natt i den hellige byen. Ingen har behov for hvile. Ingen blir trette av å gjøre Guds vilje og ære ham. Hele tiden skal vi kjenne morgenens friskhet, og den skal aldri ta slutt. «De skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Gud Herren skal lyse over dem» (Åp 22,5). Sollyset blir overstrålt av en glans som ikke blender, men som likevel er mye sterkere enn middagssolen slik vi kjenner den. Guds og Lammets herlighet fyller den hellige byen med et lys som aldri forsvinner. De frelste skal ferdes i den solfrie herlighet fra en evig dag.

«Noe tempel så jeg ikke i byen, for Gud Herren, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel.» Guds folk får den store forrett å ha åpent og fritt samfunn med

klær og gjort dem hvite i Lammets blod», de hellige bånd som forener hele familien i himmelen og på jorden, er alt sammen en del av de frelstes lykke.

Der skal udødelige mennesker med stadig fryd betrakte skaperkraftens under og frelseskjærlighetens mysterium. Ingen grusom, listig fiende skal der friste noen til å glemme Gud. Hver evne skal utvikles, hvert anlegg vokse. Tilegnelsen av kunnskap vil ikke trette tanken eller tære på kreftene. Der vil de mest storslåtte planer bli gjennomført, de største forventninger og de mest opphøyde mål bli til virkelighet. Likevel vil det alltid være nye høyder å nå, nye under å fordype seg i, nye sannheter å gripe, og nye utfordringer for kroppens, åndens og sjelens krefter.

GLEDEN VED EVIGHETEN

Alt i universet ligger åpent for de frelste. Uhemmet av død og tretthet beveger de seg gjennom himmelrommet til fjerne kloder som sørget dypt over menneskenes ulykke, men som gjenlød av gledessang

Etter hvert som evighetens år svinner, åpenbarer de stadig rikere og herligere ting om Gud og Kristus. Som kunnskapen vokser, vil også kjærligheten, ærbødigheten og lykken øke. Jo mer de frelste lærer om Gud, desto mer vil de beundre ham. Når Jesus åpenbarer frelsens hemmeligheter for dem, og det som ble oppnådd i kampen mot Satan, vil de føle en enda dypere hengivenhet for ham. Med desto større jubel spiller de på gullharpene, mens titusener på titusener og tusener på tusener av stemmer forener seg i lovsangen.

«Hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som der finnes, hørte jeg si: Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet» (Åp 5,13).

Den store strid er slutt. Synd og syndere er ikke mer. Hele universet er rent. Harmoni og glede går som pulsslag gjennom hele det umåtelige skaperverket. Fra ham som skapte alt, strømmer liv, lys og glede ut gjennom universets grenseløse rom. Alle ting, fra det minste atom til den største klode, det levende og det livløse, forkynner i ufordunklet skjønnhet og fullkommen glede at Gud er kjærlighet!

Denne artikkelen er et utdrag fra kapittel 42 i Mot historiens klimaks av Ellen G. White. (Norsk Bokforlag 2007). Syvendedagsadventistene tror at Ellen G. White (1827-1915) utøvde den bibelske profetiens gave i løpet av mer enn 70 år i offentlig tjeneste.

Barnas bønneukelesninger

Første sabbat

“JEG VILGÅ... ”

Fortell noen om Jesus

Vitnesbyrd er en spesiell måte å dele Jesu kjærlighet med andre på. Det handler om å dele med andre hva Gud har gjort for oss, og vise hans kjærlighet gjennom våre handlinger. Tenk på det som å være en budbringer for Jesus, en som sprer godhet rundt seg! På same måte som du gleder deg til å fortelle vennene dine om et morsomt spill eller favorittaktiviteten din, handler det å vitne om å dele den fantastiske historien om Jesus og hvordan han forandrer liv.

Noen ganger betyr det å vitne å være snill og hjelpe noen som trenger det. Andre ganger handler det om å være modig nok til å snakke om Jesus, selv om det gjør deg litt nervøs. Uansett hvordan du gjør det, så kan Gud bruke dine ord og handlinger til å berøre andres hjerter. Bibelen er full av fortellinger om mennesker som var vitne til Guds kjærlighet og kraft. De var ikke perfekte, men de stolte på Gud og gjorde en forskjell i andres liv.

I løpet av den neste uken skal vi se på syv eksempler på vitnesbyrd fra livene til personer i Bibelen. Hver fortelling er en påminnelse om at uansett hvor gammel du er, så kan du dele Guds kjærlighet og gjøre en forskjell i noens liv!

Beth Thomas

Illustrasjoner: Mugi Kinoshita

Søndag

men med en synder som Sakkeus?»

ETVITNESBYRD OMNÅDEN

Sakkeus møter Jesus

Bibeltekst: Lukas 19,1–10

Sakkeus var skatteoppkrever i byen Jeriko. Skatteoppkreverne var ikke særlig godt likt, for de samlet inn penger for den romerske regjeringen, og noen ganger tok de mer enn de skulle og beholdt noe av det selv. Sakkeus var ikke noe unntak. Selv om han var Ganske rik, hadde han ikke mange venner. Folk så på ham som grådig og uærlig.

En dag fikk Sakkeus høre en spennende nyhet: Jesus, den berømte læreren og mirakelmannen, skulle komme til Jeriko!

Store folkemengder samlet seg for å se Jesus. Sakkeus ønsket også se ham, men det var et problem. Sakkeus var liten av vekst, og den store folkemengden var i veien for ham. Uansett hvor hardt han prøvde, kunne han ikke se over menneskene foran seg.

Mandag

Sakkeus var likevel fast bestemt på å treffe Jesus. Han lot seg ikke stoppe av høyden sin eller folkemengden. Da han så seg rundt, la han merke til et morbærtre nær veien der Jesus skulle passere. Sakkeus klatret raskt opp i treet. Derfra hadde han perfekt utsikt til veien nedenfor.

Da Jesus gikk gjennom Jeriko, kom han til stedet der Sakkeus satt i treet. Til alles overraskelse stoppet Jesus opp, så opp og sa: «Sakkeus, kom ned med en gang. Jeg vil besøke deg i dag.» Sakkeus trodde ikke sine egne ører! Av alle menneskene i folkemengden var det nettop ham Jesus la merke til. Hvorfor skulle Jesus ønske å tilbringe tid sammen med en som ham, en mann som alle andre unngikk?

Overlykkelig klatret Sakkeus ned fra treet og ønsket Jesus hjertelig velkommen inn i hjemmet sitt. Men ikke alle var like glade for dette. Folk begynte å mumle og hviske, og de sa: «Hvorfor tilbringer Jesus tid sam-

I løpet av tiden de hadde sammen, fikk Sakkeus oppleve Jesu godhet og kjærlighet. For første gang følte Sakkeus seg virkelig sett og tatt vare på. Denne kjærligheten forandret hjertet hans. Sakkeus reiste seg opp og ga et utrolig løfte: «Hør her, Herre! Jeg skal gi halvparten av pengene mine til de fattige, og hvis jeg har lurt noen, skal jeg betale tilbake fire ganger så mye!»

Jesus smilte og sa: «I dag er frelsen kommet til dette huset, for også denne mannen er en sønn av Abraham. For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse dem som er fortapt.»

Fra den dagen ble Sakkeus’ liv fullstendig forandret. Han var ikke lenger den grådige, ensomme mannen han hadde vært. I stedet ble han en som delte generøst og elsket andre, noe som viste hvor mye Jesu kjærlighet hadde forandret ham.

Så det første steget når du skal vitne for andre, er å huske hvor høyt Jesus elsker deg. Når vi kjenner og føler Hans kjærlighet, blir det lettere å dele denne kjærligheten med andre. Tenk på hvordan Jesus så Sakkeus, selv når alle andre unngikk ham, og hvordan det forandret Sakkeus’ liv. Akkurat som Sakkeus kan vi dele med andre hvordan Jesus har gjort en forskjell i livene våre!

NOE Å TENKE PÅ

Hva kan vi lære av måten Jesus behandlet Sakkeus på, om hvordan vi bør behandle andre?

DETMEDFØLENDE VITNET

Elsk din neste som deg selv

Bibeltekst: Lukas 10,35–37

En dag kom en mann bort til Jesus og stilte et spørsmål: «Lærer, hva må jeg gjøre for å få evig liv?» Jesus svarte med et annet spørsmål: «Hva står det skrevet i loven? Hvordan leser du den?» Mannen svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og du skal elske din neste som deg selv.» Jesus sa: «Du har svart riktig. Gjør dette, så skal du leve.» Men mannen ville rettferdiggjøre seg selv, og spurte: «Og hvem er min neste?»

Som svar fortalte Jesus en historie.

En mann var på vei fra Jerusalem til Jeriko, en farlig reise gjennom steinete, øde

områder der røvere ofte gjemte seg. Mens han gikk, ble han overfalt av en gruppe med tyver. De stjal alt han hadde, slo ham hardt og lot ham ligge igjen på veien, skadet og ute av stand til å bevege seg. Mannen var i desperat behov for hjelp. Snart kom en prest gående nedover veien. Presten arbeidet i Guds tempel, ledet gudstjenesten og underviste folk om Gud. Han ville helt sikkert hjelpe! Men da han så den skadde mannen, lot han som om han ikke hadde lagt merke til ham, gikk over på den andre siden av veien og skyndte seg forbi. Kanskje var han redd for at røverne fortsatt var i nærheten, eller kanskje ville

han ikke skitne til hendene sine. Uansett valgte han å ikke stoppe.

Senere kom en levitt til. Levittene arbeidet også i tempelet og hjalp til med viktige oppgaver. I likhet med presten kunne man forvente at levitten ville tilby seg å hjelpe. Men da han så mannen som lå der, gikk også han over på den andre siden og fortsatte å gå. Den skadde mannen ble liggende alene og hjelpeløs.

Til slutt kom en samaritan forbi. Samaritaner og jøder gikk ikke overens, faktisk unngikk de ofte hverandre fullstendig. Ingen ville ha forventet at en samaritan skulle hjelpe en jødisk mann. Men da samaritanen så den skadde mannen, følte han dyp medfølelse. Han tenkte ikke på forskjellene mellom dem eller på at det kunne være farlig.

Tirsdag

I stedet bestemte han seg for å hjelpe. Samaritanen gikk bort til den skadde mannen og renset sårene hans forsiktig med olje og vin, som var det han hadde for å forhindre infeksjon. Deretter rev han noen tøystrimler for å bandasjere sårene hans. Så løftet han mannen opp på sitt eget esel og gikk selv ved siden av mens de fant veien til et vertshus. Samaritanen ble hos mannen gjennom natten og tok seg av ham.

Neste dag betalte samaritanen nok til å dekke flere dagers utgifter på vertshuset. Han sa til husverten: «Ta vare på ham. Hvis du bruker mer enn dette, skal jeg betale deg mer når jeg kommer tilbake.»

Da Jesus var ferdig med fortellingen, spurte han mannen som hadde spurt ham: «Hvem av disse tre tror du var denne mannens

neste?» Mannen svarte: «Den som viste barmhjertighet.» Jesus sa: «Gå og gjør det samme.» Den barmhjertige samaritan lot ikke frykt eller fordommer hindre ham i å hjelpe noen i nød. Du kan også være som samaritanen! Enten det handler om å dele lekene dine, inkludere noen som føler seg utenfor eller gi et vennlig ord, kan små, vennlige handlinger utgjøre en stor forskjell. Når du hjelper andre, gjenspeiler du Guds kjærlighet og bringer hans lys inn i verdenog det er vitnesbyrd!

NOE Å TENKE PÅ

Hvem er «din neste» i livet ditt som du kan hjelpe, selv om de virker annerledes enn deg?

hjemme er bedre enn Jordan-elven!»

Naaman var sint og klar til å dra sin vei. Men tjenerne hans godsnakketmed ham. «Herre, hvis profeten hadde bedt deg om å gjøre noe vanskelig, ville du ikke ha gjort det da? Hvorfor ikke prøve denne enkle ordren?»

LALYSET SKINNE

Vitnesbyrd gjennom vennlighet

Bibeltekst: 2. Kongebok 5,1–17

For lenge siden bodde det en ung jente i landet Aram. Hun levde et enkelt og fredelig liv med familien sin. Men en dag skjedde det noe forferdelig. Soldater kom og tok henne med seg. De tok henne med til et fremmed land og tvang henne til å arbeide som tjener for kona til en mektig mann ved navn Naaman.

Naaman var leder for en hær. Han var en sterk og respektert mann, men han hadde et alvorlig problem: Han hadde spedalskhet, en forferdelig hudsykdom. Naamans hud var dekket av sår, og ingenting av det legene prøvde, gjorde at han ble bedre. Kona hans var svært bekymret, og det var alle andre rundt ham også.

Selv om den lille tjenestejenta var langt hjemmefra, glemte hun ikke Gud. Hun husket fortellingene foreldrene hadde

fortalt henne om Guds kjærlighet og kraft. Og en dag så hun hvor trist Naamans kone var på grunn av mannens sykdom.

«Jeg vet om noen som kan hjelpe ham», sa den unge tjenestejenta stille. Naamans kone så overrasket på henne. «Hvem?» spurte hun. «Det er en profet i Israel som heter Elisja», sa tjenestejenta. «Han tjener den eneste sanne Gud, og jeg vet at han kan helbrede Na’aman.»

Naamans kone skyndte seg å fortelle det til mannen sin. Naaman følte seg ikke sikker, men han var villig til å prøve hva som helst. Han samlet sammen noen gaver og dro til Israel for å finne profeten. Etter en lang reise, kom Naaman frem til Elisjas hus. Men Elisja kom ikke engang ut for å ta imot ham. I stedet sendte Elisja en beskjed til Na’aman om at han skulle gå og vaske seg i Jordan-elven syv ganger.

Naaman ble sjokkert. «Hva slags helbredelse er dette?» mumlet han. «Jeg trodde profeten ville komme ut, vifte med hånden over meg, og så ville jeg bli frisk. Elvene

Naaman tenkte seg om og bestemte seg for å adlyde. Han gikk ned til Jordan-elven og dyppet seg i vannet en gang, to ganger, tre ganger... syv ganger. Da han kom opp av vannet, skjedde det noe utrolig: Huden hans var ren! Sårene var borte, og huden hans var like myk og glatt som på et lite barn.

Naaman var så lykkelig. Han visste at det ikke var vannet som hadde helbredet hamdet var Gud. Han gikk tilbake til Elisja og sa: «Nå vet jeg at det ikke finnes noen annen gud i hele verden enn Israels Gud.» Fra den dagen av lovte Naaman å tilbe bare Gud. Den lille tjenestejenta ble så glad for å høre at Na’aman var helbredet. Selv om hun bare var en ung jente, langt hjemmefra, brukte Gud henne til å forandre Naamans liv for alltid.

I likhet med tjenestejenta vet du kanskje ikke alltid hvorfor ting skjer eller forstår de vanskelighetene du står overfor, men Gud kan bruke din erfaring til å hjelpe andre!

NOE Å TENKE PÅ

Har du noen gang følt at du var for liten eller for ung til å dele med andre? Hvorfor tror du den lille tjenestejenta ikke ga opp, selv om hun var langt hjemmefra og i en vanskelig situasjon?

Onsdag

ET VITNE I LØVEHULEN

Å være modig for Gud

Bibeltekst: Daniel 6,1–23

Daniel var en trofast Guds tjener som levde i et fremmed land under kong Dareios’ styre. Selv om Daniel var langt hjemmefra, holdt han seg nær Gud. Han ba tre ganger om dagen og takket og lovpriste Gud for hans godhet. På grunn av Daniels trofasthet, ble han vist stor respekt, og kongen utnevnte ham til en av de øverste embetsmennene i riket. Men ikke alle var like glade for dette.

De andre embetsmennene og rådgiverne ble misunnelige på Daniel. De ville finne en måte å bli kvitt ham på, men Daniel var ærlig og til å stole på, og de kunne ikke finne noe galt med ham. Til slutt innså de at den eneste måten å lure Daniel på, var gjennom troen hans. De la en plan og gikk til kongen med et forslag. «Kong Dareios, vi syns du skal lage en lov som sier at ingen kan be til noen annen gud eller person enn deg de neste tretti dagene. De som ikke adlyder, må kastes i løvehulen.»

Kongen forsto ikke hva deres egentlige planer var, så han gikk med på det og undertegnet loven. Ifølge skikken kunne ikke loven endres når den først var undertegnet. De misunnelige embetsmennene var fornøyde, for de visste at Daniel ville fortsette å be til Gud, uansett hva som skjedde.

Torsdag Å

Jesus helbreder en spedalsk mann

Bibeltekst: Markus 1,40–45

En dag da Jesus reiste fra by til by for å undervise og helbrede, kom en spedalsk mann bort til ham. Spedalskhet var en alvorlig sykdom som forårsaket smertefulle sår på huden, og folk holdt seg langt unna dem som hadde det. På Jesu tid ble mennesker med spedalskhet ofte sendt bort fra familie og venner fordi alle var redde for å bli smittet av sykdommen. De var ensomme og utstøtte.

Da Daniel fikk høre om den nye loven, fikk han ikke panikk eller gjemte seg. I stedet gikk han inn på rommet sitt, åpnet vinduene som vendte ut mot Jerusalem, og knelte ned for å be, akkurat slik han alltid hadde gjort. Han takket Gud og ba om hans hjelp. Embetsmennene fulgte med og var snare med å rapportere ham til kongen.

Kong Dareios ble sønderknust da han hørte nyheten. Han respekterte Daniel og ønsket ikke å straffe ham, men loven kunne ikke gjøres om. Motvillig ga kongen ordre om at Daniel skulle kastes i løvehulen. «Måtte din Gud, som du tjener så trofast, redde deg», sa kongen da Daniel ble senket ned i løvehulen.

Den natta klarte ikke kong Dareios verken å spise eller sove. Han var bekymret

for Daniel og håpet at guden hans ville redde ham. I mellomtiden skjedde det noe mirakuløst i løvens hule. Gud sendte en engel for å lukke løvenes munn. De sultne løvene rørte ikke Daniel i det hele tatt! Han var trygg og uskadd hele natta.

Ved daggry skyndte kongen seg til løvehulen. «Daniel, den levende Guds tjener», ropte han, «har din Gud vært i stand til å redde deg fra løvene?»

Daniels stemme kom tilbake, sterk og klar. «Konge, måtte du leve i all evighet! Min Gud sendte sin engel, og han lukket løvenes munn. De har ikke gjort meg noe, for jeg er uskyldig i hans øyne. Jeg har heller ikke gjort noe galt overfor deg, konge.»

Kongen ble overlykkelig og beordret at Daniel skulle løftes ut av hulen. Han hadde ikke fått en eneste skramme, for han hadde stolt på Gud. Kong Dareios utstedte deretter en ny lov der han erklærte at alle i landet skulle ære Daniels Gud, for han er den sanne og levende Gud som redder og frelser. Daniels urokkelige tro var et vitnesbyrd for kongen han arbeidet for!

NOE Å TENKE PÅ

Hva tror du Daniel følte da han ble kastet i løvehulen? Hva ga ham mot til å stole på Gud?

ELSKEANDRESLIKJESUS

Mannen, som var desperat etter å få hjelp, knelte foran Jesus og tryglet: «Hvis du vil, kan du gjøre meg ren.» Stemmen hans skalv av håp og frykt. Han hadde hørt om Jesus – hvordan han utførte mirakler og hjalp dem som var i nød. Dette var kanskje hans eneste sjanse til å bli helbredet.

Jesus så på mannen med medfølelse. Han så ikke bare sykdommen, men også ensomheten og smerten mannen bar på i hjertet sitt. Mens andre ville unngått en spedalsk, gjorde Jesus noe uventet. Han rakte ut hånden og rørte ved mannen. «Jeg er villig», sa Jesus forsiktig. «Bli ren!» Mannens hud ble straks glatt og frisk.

Sårene forsvant, og han ble fullstendig helbredet. Tenk deg hvor glad han ble da han så på hendene sine og innså at han ikke lenger var syk! Hjertet hans flommet over av takknemlighet.

På den tiden var det uhørt å berøre noen med spedalskhet. Det var ikke bare farlig på grunn av sykdommen; det var også i strid med datidens regler. Men Jesus lot ikke frykt eller regler hindre ham i å vise kjærlighet. Ved å berøre mannen, helbredet ikke Jesus bare kroppen hans, men han minnet ham også om at han var verdifull og elsket.

Etter å ha helbredet mannen, ga Jesus ham spesifikke instruksjoner. «Ikke fortell noen om dette», sa han. «Gå i stedet til presten og vis ham at du er helbredet. Bring de ofringene som Moses befalte som et vitnesbyrd om din helbredelse.» Dette var et

Fredag

Peter og Johannes

forteller om Jesus

Bibeltekst:

viktig skritt, for på den tiden måtte en prest bekrefte at noen var helbredet før de kunne komme tilbake til samfunnet igjen.

Men mannen var så overlykkelig at han ikke klarte å holde nyheten for seg selv. Han fortalte alle han møtte om hva Jesus hadde gjort for ham. Snart kom det folk også langveisfra for å treffe Jesus, i håp om å få se mirakler og høre hans undervisning.

Denne historien lærer oss en viktig lekse om kjærlighet og godhet. Jesus helbredet ikke bare mannens sykdom; han behandlet ham med verdighet og medfølelse selv om andre ikke gjorde det. På samme måte kan vi elske andre slik Jesus gjør. Noen ganger kan mennesker rundt oss føle seg ensomme, utenfor eller annerledes. Kanskje noen sitter alene i matpausen eller ikke har noen å leke med i friminuttene.

Hva kan du gjøre for å vise dem kjærlighet?

Du kan invitere dem med i leken din, si noe hyggelig til dem eller bare smile og si hei. Små handlinger kan utgjøre en stor forskjell. På samme måte som Jesu berøring ga helbredelse og håp, kan din vennlighet gjøre at andre føler seg verdsatt og elsket. Husk at det å elske andre som Jesus gjør, betyr å behandle alle med medfølelse og omsorg, uansett hvem de er.

NOE Å TENKE PÅ

Hvorfor tror du mannen ikke klarte å holde helbredelsen hemmelig? Hvordan føler du deg når du har spennende eller gode nyheter å dele?

VITNENESOM IKKE KLARTEÅTIE!

Apostlenes gjerninger 4,1–20

Etter at Jesus sto opp fra de døde, ble Peter og Johannes fylt av glede og et brennende ønske om å fortelle alle om de gode nyhetene. De gikk fra by til by og forkynte frimodig at Jesus levde, og tilbød tilgivelse og håp til alle som trodde på ham. Mange lyttet og bestemte seg for å følge Jesus på grunn av budskapet deres. En dag helbredet Peter og Johannes en mann som hadde vært ute av stand til å gå siden fødselen. Mannen ble overlykkelig og begynte å gå, hoppe og lovprise Gud. Denne mirakuløse helbredelsen tiltrakk seg en stor folkemengde. Peter benyttet anledningen til å forklare at det ikke var deres egen kraft som helbredet mannen, men kraften til Jesus Kristus, som hadde stått opp fra de døde.

Men de religiøse lederne var ikke glade for det Peter og Johannes gjorde. De var opprørte fordi folk begynte å tro på Jesus, og de følte at deres autoritet ble utfordret.

De religiøse lederne sørget for at Peter og Johannes ble arrestert og stilt for det øverste rådet, kalt Sanhedrin. Rådet spurte dem strengt: «I hvilken makt eller i hvem sitt navn har dere gjort dette?»

Peter, som var fylt av Den hellige ånd, svarte frimodig: «Det er ved navnet Jesus Kristus fra Nasaret, som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde, at denne mannen star her helbredet. Jesus er den steinen som dere bygningsmenn forkastet, men som er blitt hjørnesteinen. Frelsen finnes ikke hos noen annen, for det er ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

Lederne var forbauset over motet som Peter og Johannes viste. De visste at disse mennene var vanlige menn, fiskere uten utdanning, men likevel talte de med stor selvtillit og visdom. Lederne innså at Peter og Johannes måtte ha vært sammen med Jesus. Selv om de ønsket å straffe dem, kunne de ikke fornekte mirakelet, siden den helbredede mannen sto der sammen med dem. Derfor advarte de Peter og Johannes mot å tale eller undervise i Jesu navn.

Men Peter og Johannes svarte bestemt: «Hva er rett i Guds øyne: å lytte til dere eller til Ham? Døm selv! Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»

Lederne var frustrerte, men kunne ikke finne noen grunn til å holde dem fengslet, så de lot dem gå. Peter og Johannes dro straks tilbake til vennene sine og fortalte om alt som hadde skjedd. Sammen ba de om enda mer mot til å fortsette å tale frimodig om Jesus.

Til tross for farene de sto overfor, fortsatte Peter og Johannes å dele de gode nyhetene. De visste at det å fortelle andre om Jesus var langt viktigere enn deres egen sikkerhet. Deres mot og tro inspirerte mange andre til å tro på Jesus. Du kan også være modig som Peter og Johannes når du snakker om Jesus. Det kan

Andre sabbat

føles skummelt av og til, men husk at Gud er med deg, akkurat som han var med Peter og Johannes. Du kan for eksempel invitere en venn med til kirken, fortelle en historie om Jesus, eller rett og slett forklare hvorfor du elsker ham. Selv små handlinger kan utgjøre en stor forskjell i noens liv. Stol på at Gud vil gi deg de ordene og det motet du trenger!

VITNEVED JAKOBS BRØNN

EDen samaritanske kvinnens historie

Bibeltekst:

Johannes 4,1–42

n dag reiste Jesus gjennom Samaria på vei til Galilea. Han ble sliten av reisen og gjorde et stopp ved en brønn som het Jakobs brønn rundt middagstid, da solen sto høyt og varmt. Mens han hvilte der, kom en kvinne for å hente vann. Jesus spurte henne: «Vil du gi meg noe å drikke?»

Kvinnen ble overrasket. På den tiden kom ikke jøder og samaritaner overens, og menn snakket ikke offentlig med kvinner de ikke kjente. Hun sa: «Du er jøde og jeg er samaritan. Hvordan kan du be meg om noe å drikke?» Jesus svarte: «Hvis du kjente Guds gave og visste hvem det er som ber deg om noe å drikke, var det du som ville ha bedt ham om drikke, og han ville ha gitt deg levende vann.»

Kvinnen ble forvirret. «Herre, du har ikke noe å hente opp vann med, og brønnen er

dyp. Hvor skal du få dette levende vannet fra? Er du større enn vår far Jakob, som ga oss denne brønnen?»

Jesus forklarte: «Alle som drikker dette vannet, vil bli tørste igjen, men den som drikker det vannet jeg gir dem, vil aldri mer tørste. Det vannet jeg gir, skal bli en vannkilde som fører til evig liv.»

«Herre», sa kvinnen, «gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst og må komme hit for å hente vann hele tiden.» Jesus sa da noe merkelig. Han sa: «Gå og hent mannen din og kom tilbake.» Kvinnen svarte: «Jeg har ingen mann.» Jesus sa: «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann. Faktisk har du hatt fem ektemenn, og den mannen du har nå, er ikke din ektemann. Det du har sagt, er helt sant.»

Kvinnen ble forbløffet. «Herre, jeg innser at du er en profet. Våre forfedre tilba på dette fjellet, men dere jøder hevder at stedet der vi skal tilbe, er i Jerusalem.»

Jesus svarte: «Det kommer en tid da dere ikke skal tilbe Faderen verken på dette fjellet eller i Jerusalem. De sanne tilbedere vil tilbe Faderen i Ånd og sannhet, for det er slike tilbedere Faderen søker.»

Kvinnen sa: «Jeg vet at Messias (kalt Kristus) kommer. Når han kommer, vil han forklare alt for oss.» Da sa Jesus: «Jeg, den som taler til deg – jeg er ham.»

NOE Å TENKE PÅ

Hva tror du det betyr å lytte til Gud i stedet for mennesker når du skal ta vanskelige valg?

Kvinnen ble så begeistret at hun forlot vannkrukken sin og løp tilbake til byen. Hun sa til alle: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg noen gang har gjort. Kan dette være Messias?» Begeistringen hennes var smittsom, og mange mennesker fra byen kom for å se Jesus. De lyttet til ham og trodde på ham på grunn av kvinnens vitnesbyrd. De inviterte ham til og med til å bli hos dem, og han ble der i to dager og underviste og delte de gode nyhetene.

På grunn av Jesu ord og kvinnens fortelling var det mange flere som begynte å tro. De sa til kvinnen: «Vi tror ikke lenger bare på grunn av det du har sagt; nå har vi hørt det selv, og vi vet at denne mannen virkelig er verdens frelser.»

Å fortelle om det Jesus har gjort i ditt liv kan hjelpe andre til å tro på ham. Selv om du ikke syns historien din er så spesiell, kan den allikevel utgjøre en stor forskjell. Du kan si ting som: «Jesus hjalp meg da jeg var redd», eller «Jesus besvarte mine bønner» På samme mate som i fortellingen om den samaritanske kvinnen, kan din historie hjelpe andre til å se hvor fantastisk Jesus er, og få dem til å tro på ham.

NOE Å TENKE PÅ

Hvordan ville du ha svart Jesus ved brønnen hvis du var den samaritanske kvinnen?

Nelly Mai Rasmussen, Harstad menighet, ble født 13. april 1933, og vokste opp med familien sin i Troms. Hun jobbet i flere år i en barnehage, ofte på kjøkkenet, hvor hennes omsorgsfulle og praktiske omsorg ble satt stor pris på.

Tro og menighetsliv betydde alt for Nelly. Gjennom sitt nære vennskap med et menighetsmedlem ble hun en del av fellesskapet i Adventistkirken i Harstad, og 21. mars 1992 ble hun medlem. Hun delte gjerne sin tro, fant seg godt til rette i menigheten, deltok trofast på gudstjenestene, og var en pålitelig støtte. Nelly var fast forankret i sine overbevisninger. Å holde Guds bud var svært viktig for henne – ikke av plikt, men av kjærlighet til Gud. Sabbatsgudstjenesten var en glede hun aldri ønsket å gå glipp av, selv om det var vanskelig å komme til kirken mot slutten av livet.

Nelly var kjent for sin vennlighet, hjelpsomhet og gjestfrihet. Hun var høflig, rolig og alltid klar til å ta imot gjester rundt bordet sitt. Hun flyttet til slutt til Kanebogen, men forble tett knyttet til familien og menigheten. Selv da kreftene sviktet, forble troen hennes sterk, og hun så med håp frem til Guds evige rike. Nelly etterlater seg minner om mildhet, trofasthet og kjærlighet. Hun var en velsignelse, og vil bli savnet.

Nelly Mai Rasmussen sovnet inn 2. januar 2025. Hun etterlater seg tre barn. Begravelsen fant sted i Kanebogen kirke 15. januar, og presten fra Kanebogen kirke forrettet. Aldo Ziko

Vi minnes

Kari Marie Hansen, Moss menighet, ble født 3. september 1943 i Moss og døde 14. juni, 81 år gammel. Foreldrene var Norman og Irene Johnsen, og de fikk to barn. Først kom Liv i 1941, så kom Kari to år senere. Allerede i barndommen kom det fram at Kari var flink med hendene og etter hvert kunne hun sy sine egne klær. Kari var også svært god med tall. Det ble derfor slik at hun tok Handelsgymnas i Fredrikstad. Senere tok hun husmorskole og hadde forskjellige jobber bl. a i Phillips, Rikshospitalet og hos bylegen i Moss. Hun arbeidet også med renhold på Jeløy kurbad i noen år som tilkallingsvikar.

I 1972 ble hun gift med Kjell Hansen, og sammen fikk de to barn, Kjetil Andreas og Kaia.

Etter hvert kom det 4 barnebarn; Isak, Vetle, Jakob og Andrea. Kari valgte å bli Syvendedags adventist i 1980.

Kari hadde stor omsorg for andre mennesker. Denne holdningen delte hun med sin ektemann. Det som tok mest tid og varte lengst, var deres engasjement i Romania-hjelpen. De var også med å arrangere norskkurs.

Kari var også opptatt av mat og helse og holdt kokekurs i regi av menigheten. Kari og Kjell var også med og hjalp til i menighetens julaftenarrangement for folk i Moss. Dette arrangementet har satt gode spor i byen og er nå videreført av andre. Feriene deres ble for det meste brukt på Romaniahjelpen. Kari ble også kasserer i menigheten og var det lenge, helt fram til 2020, da helsen begynte å svikte. En stor glede i hverdagen var kontakten med barnebarna.

Begravelsen fant sted i Adventistkirken i Moss 26. juni, og kisten ble deretter ført til Jeløy kirkegård der Kari ble lagt til hvile ved siden av sin mann. Vi lyser fred over Kari Marie Hansens gode minne

Atle F. Aluwini, pastor

Glenn Ernford Lie, Betel menighet, Oslo, døde 31. juli på Sandefjord medisinske senter, 61 år gammel. Sammen med sin tvillingbror Kenneth ble han født 25. oktober 1963 i Stavanger. Han vokste opp hos foreldrene Berit og Arne Lie og søstrene Ingunn og Sandra. I Stavanger fikk han sin grunnleggende og videregående skolegang samt grunnfag i engelsk ved universitetet. Glenn utmerket seg på områder som sport, musikk og i det sosiale liv, ikke minst som omsorgsperson. Han deltok også aktivt i menighetslivet, og han ble døpt av pastor Lasse Kolstad 28. april 1979 i Stavanger.

I 1986 fullførte Glenn teologisk utdannelse ved Newbold College og ble ungdomspastor i Oslo i to år. Hans store drøm var å bli flygermisjonær i Ny-Guinea. Det ble i stedet to somre i Alaska.

Som forkynner var Glenn utrolig dyktig til å se åndelige paralleller i mange ting. Selv om han sluttet som pastor, fortsatte han å tale både i kirker og på sommerstevner. Etter hvert følte han en sterkere dragning mot læreryrket og tok lærerhøyskolen i Bergen. I fire år jobbet han som lærer på Harestua, før han ble ansatt ved Østmarka skole, Oslo i 1995. Der jobbet han helt til 2013. Under minneordene i begravelsen fremhevet rektor Jan Kenneth Deacon Glenns unike pedagogiske egenskaper, men også hans helhjertede positivitet og ukuelige optimisme. Glenn tilførte mye god energi inn i arbeidshverdagen. Glenns idealisme kom også tydelig frem i skolemiljøet. Hans evne til å gjøre evangeliet og troen relevant for ungdom var fascinerende, og han ble betraktet som en god lytter og samtalepartner. Slik bygget han relasjoner og gode vennskap.

Dessverre fikk Glenn betydelige helseutfordringer og ble uføretrygdet. Først fire prolapsoperasjoner, deretter Ménières sykdom og til slutt kreftdiagnosen i slutten av 2022. Likevel klarte Glenn å fylle disse vanskelige årene med livsglede og meningsfullt innhold. Begravelsen fant sted fra Tjensvoll gravkapell i Stavanger 15. august, hvor søsken og andre pårørende deltok med inntrykksfulle minneord og utsøkt musikk. Undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Glenn Ernford Lies gode minne. David Havstein

Ruth Marie Nielsen ble født 1.8.1945 på Solberg Kursted i Bjoneroa som den midterste av fem søsken. Foreldre var Ingeborg og Abel Struksnæs. Etter endt folkeskole, kom hun til Tyrifjord Høyere skole. Der ble hun døpt den 14.5.1963. Høsten 1964 reiste hun til Skodsborg Badesanatorium i Danmark for å begynne kokkeutdannelse. Der traff hun Finn, og de giftet seg i Adventistkirken Betel i Oslo den 6.5.1967 da Ruth var ferdig med sin utdannelse som kokk. Ruth hadde fått arbeid i kjøkkenet på Skogli Badesanatorium på Lillehammer, og Finn fikk jobb i et murerfirma. På Lillehammer ble sønnen Dagfinn ble født i november 1968.

I 1970 flyttet den lille familien til Ribe i Danmark. Ruth arbeidet som dagmamma, og i september samme år ble Linda født. Tre år senere flyttet familien til Grensten; da ble Finn bedt om å stå for murerarbeidet på Adventistkirkens pleie- og sykehjem i Randers og bygging av ny kirke. Høsten 1977 fikk de forespørsel om å bli bestyrerpar på Himmerlandsgården. Der ble de i fire år, men da ønsket Ruth seg tilbake til Norge hvor hun fikk jobb på det nybygde Mosserød aldershjem. I 1990 manglet de kjøkkensjef og vaktmester på Adventistkirkens sykehjem på Nordås i Bergen. Barna var da gift, så Ruth og Finn dro til Bergen. Ti år senere flyttet de til Jevnaker hvor de bodde til de i 2019 flyttet tilbake til Sandefjord. Ruth var en god og kjærlig mor for sine to barn og en kjærlig og god kone for sin Finn. Hun var en omsorgsperson og satte familien høyt. Med sitt gode humør og kvikke replikker var hun også avholdt av sine kollegaer og venner. Hun var også engasjert i menighetsarbeid og hadde stor omsorg for de eldre og ensomme i menigheten.

Begravelsen fant sted fra Adventistkirken i Sandefjord fredag 1. august 2025 der undertegnede forrettet.

Vi lyser fred over Ruth Marie Nielsens gode minne.

David James

Kyrre Rubach ble født 19. august 1938 og vokste opp på familiegården i Harstadbotn sammen med foreldrene, søsteren Vårin og broren Stein. Han gikk på Seljestad barneskole og deretter på Borkenes videregående skole.

Kyrre tilbrakte sitt arbeidsliv som postbud. Han hadde glimt i øyet, tid til mennesker og spredte varme hvor enn han gikk.

Kyrre var et menneske med åpne armer og et åpent hjem. Mange har kjent at det var godt å komme til ham, enten det var for en kopp kaffe, en prat, eller bare for å kjenne roen han bar med seg. Kyrre bodde langt unna mange i familien, men han var flink til å holde kontakt med familien på telefon. Selv om han ikke hadde barn, brydde han seg dypt om nieser og nevøer.

Tro og kirkeliv var alltid viktig for Kyrre. Som ung ble han en del av fellesskapet i Adventistkirken i Harstad, og i 1976 ble han døpt. Hans tro var sterk og ekte. Noen ganger ble overbevisningene uttrykt noe vel direkte, ikke alltid med den beste timingen, men hans lidenskap for troen og mennesker var tydelig. Det er mange som da de var tenåringer, opplevde hans engasjement for dem, noe som de nå ser tilbake på med takknemlighet.

Han elsket Nord-Norges natur med lange turer, hytteopphold, ski og meningsfulle samtaler. Han likte også å reise og deltok på kirkesamlinger rundt om i landet. Hans hjem var alltid åpent, og hans tilstedeværelse var trøstende.

Kyrre ble nært knyttet til karen-samfunnet. Mange kalte ham «bestefar Kyrre». Han hjalp til med praktiske behov og ga ekte omsorg.

Kyrre Rubach sovnet fredfullt inn 3. juni på UNN Harstad, fast i sin tro. Begravelsen var fra Adventistkirken i Harstad 12. juni. Tom Angelsen forrettet.

Kyrre etterlater seg en arv av vennlighet, tjeneste og kjærlighet. Han vil bli savnet.

Aldo Ziko

85

80

75

Bjørg Hanna Hernelind

Distriktsmgh. NND, 21. oktober

Per Louis Jordal

Tyrifjord menighet, 10. oktober

Elisa Johanne Kiær Ben Chikha

Sør-Karmøy menighet, 23. oktober

Kjell Gunnar Stavdal

Sandnessjøen og omegn menighet, 30. oktober

Kjell Johan Brotnow

Ålesund menighet, 2. november

Anne Kristine Engen

Lillehammer menighet, 6. november

Lisbeth Bodsberg

Sandnes menighet, 9. november

Hans Petter Wedege

Lillehammer menighet, 14. oktober

Thom Larsen

Stavanger menighet, 14. oktober

Eva Kristin Sørlie

Tønsberg menighet, 15. oktober

Reidar Olsen

Tyrifjord menighet, 16. oktober

Marion Bjerkan

Tyrifjord menighet, 19. oktober

Sverre Ahlin Nordgård

Bergen menighet, 25. oktober

Anna-Lisa Holst Stigre

Asker Bærum menighet, 27. oktober

Andor Oluf Breivik

Tyrifjord menighet, 2. november

Geir Otto Nilsson

Tyrifjord menighet, 2. november

Grete Palm Brenden

Sandnes menighet, 4. november

70

Bjørn-Yngvar Nordvåg

Tromsø menighet, 13. oktober

Inger Marit Tegdal

Grenland menighet, 16. oktober

Johne Lunde

Stavanger menighet, 19. oktober

Elisabeth Pedersen

Oslo, Betel menighet, 21. oktober

Reidun Sivertsen Kvinge

Moss menighet, 21. oktober

Olaug Elin Hogstad Glitza

Sandnes menighet, 22. oktober

Marit Lehto Lehn

Trondheim menighet, 25. oktober

Astrid Synnøve Krohn

Grenland menighet, 4. november

Ann Kristin Stensen

Lofoten menighet, 9. november

VELKOMMEN TIL PARWEEKEND

på Sundvolden Hotell, 6-8. februar 2026

Med Anne-May og Thomas Müller

Mer info og påmelding på sabu.no/parweekend

Årets julegave til noen du er glad i?

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Andrew Campell

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Patrick Johnson

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

Leder: Daniel Reiley

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Leder: Lena Sømme

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222 www.norskbibelinstitutt.no

ordre@norskbibelinstitutt.no

Leder: Vidar Hovden

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Leder: Silja Leknes

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 50

Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Leder: Atle Haugen

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Leder: Nina Myrdal

Norsk helse- og avholdsforbund

Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m)

E-post: post@norskavholdsforbund.no

Leder: Per de Lange

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen

E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og

Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Leder: Alf Magne Foss

Mosserødhjemmet Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Leder: Anita Hagler

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Telefon: 913 60 841

www.sdasenior.no

erling_aaserud@outlook.com

Bankgironr.: 3000 26 41867

Leder: Erling Åserud

Foto: iStock bedya

EN VIDUNDERLIG DAG I MITT NABOLAG

Av Claes Lundström

«Det er en vidunderlig dag i mitt nabolag. En vidunderlig dag for en nabo. Vil du bli min nabo?»

Slik lød teksten til introduksjonssangen til barneprogrammet «Mr. Rogers’ Nabolag». Dette var i sin tid et bemerkelsesverdig TV-program i USA der barn ble invitert til å se alle i nabolaget sitt som verdifulle mennesker. Mr. Rogers delte mange kloke betraktninger, som for eksempel: «Tenk deg hvordan nabolaget vårt ville ha vært hvis vi alle tilbød bare ett vennlig ord til en annen person.»

Hvordan ser ditt nabolag ut? For noen år siden bodde jeg i et nabolag som var nokså normalt: Der var vaktmesteren, som tok hånd om utearealene, en skilt mor med en sønn på fem år. I nabohuset bodde et par som av og til kjempet med relasjonen sin, noe som kunne høres gjennom veggene. Jeg hadde også en nabokompis, en kjekk kar jeg pratet med under den ukentlige innebandytreningen, som strevde med arbeidsforholdene sine og var av en litt annen oppfatning enn meg når det gjaldt alkohol. Til sist var det Anna, kvinnen på 78 år som nylig hadde mistet mannen sin gjennom 54 år.

Alle sammen var mennesker som

trengte Jesus. De var folk i mitt nabolag, nær meg, som trengte mer enn bare et vennlig ord. Menneskene jeg følte meg kallet til å nå, var en del av mitt misjonsfelt – mennesker som trengte evangeliets budskap om kjærlighet, tilgivelse, nåde og håp.

Så jeg spør igjen: Hvordan ser ditt nabolag ut? Ditt misjonsfelt?

Visste du at Gud har kalt oss til mer enn å leve som kristne kun innenfor kirkens vegger? Han ønsker å mobilisere oss, både som enkeltpersoner og som menighet, til å nå ut til mennesker utenfor vår subkultur. Mennesker i ditt nabolag. Mennesker du møter i hverdagen.

Ja, men vi driver jo med evangelisering hele tiden, tenker du kanskje. Det stemmer, og jeg er den første til å innrømme at vi bruker mange ressurser på evangeliske programmer og aktiviteter. Det er flott! Vi takker Gud for all viljen og innsatsen vi ser i våre menigheter.

Men hva skjer etterpå? I ditt nabolag og i hverdagen din?

Det er klart vi ikke når den store massen av mennesker i vårt postkristne storsamfunn så lett. Vi bor tross alt i et «kristent land» med et kors på flagget vårt, men innser vi at antall mennesker som

bekjenner seg til en kristen tro, stadig blir færre?

Tør vi å ta til oss denne innsikten og innrømme at de menneskene i Norge og verden faktisk er dem vi har nærmest?

De som bor i vårt eget nabolag, og dem vi møter daglig.

Gud har ikke frelst og reddet oss for at vi skal være passive tilskuere. Når vi har tatt imot frelsen, er vi også sendt ut for å dele det vi selv har mottatt. Vårt primære misjonsfelt ligger i hverdagens rutiner.

Det handler ikke om å gå fordi vi har lyst. Det handler ikke engang om å gå fordi vi har en teologi som sier vi må gjøre dette før Jesus kommer. Det handler om at du og jeg er sendt. Sendt fordi vi selv har tatt imot Jesus og dermed er blitt hans disipler.

Å leve og tenke som en disippel, påvirker hele vårt livssyn. For en disippel er det naturlig å la alle livets områder bli påvirket av Guds rikes virkelighet og Jesu veiledning.

Å være engasjert i misjon handler om å være til stede i hverdagen med en hensikt. Å være disippel i det daglige blir en livsstil som bygger på at Gud allerede er i virksomhet rundt deg, og at han har satt deg i en spesiell sammenheng slik at du kan møte, bygge relasjoner med og formidle de gode nyhetene til din nabo og de menneskene du møter i hverdagen.

SIDEN SIST:

«Vær forsiktig lille barn…»?

Av Victor Marley

På en familietur i september, snakket vi om det første bibelverset vi lærte som barn. Da oppdaget jeg at mitt første vers var fra 4 Mos 32,23: «Vit at synden skal finne dere igjen.»

Dette verset ble gjerne brukt i en moraliserende fortelling om et barn som gjorde noe galt, som å spise kakene som var tiltenkt gjestene. Men den bibelske konteksten til teksten ble aldri forklart. Den viser til velsignelser som oppstår i samarbeid med Gud, og hvordan synd kan ødelegge disse velsignelsene og gavene.

Da jeg var 5-6 år, fikk jeg derfor et bilde av en Gud som voktet meg og ventet på at jeg skulle gjøre noe dumt. Dette bildet ble styrket av sangen «Vær forsiktig lille barn hva du gjør» og ideen om en Far i himmelen som overvåket alt.

Heldigvis innså jeg etter hvert at Gud er en raus og tålmodig far som forstår mine svakheter, begraver mine synder og har plass for meg i sin familie til tross for mine feiltrinn. Gud ga alt for å gjøre meg til sin, og han veileder fordi han vil det beste for oss. Gud er ikke kontrollerende; han ønsker at vi skal vokse som disipler av kjærlighet til ham. Dette er min motivasjon nå, og det er dette bildet av Gud jeg vil dele med andre.

Vårt gudsbilde er viktig. Som kirke har vi forkynt at Guds karakter er kjernen i den store striden. Universet ser på hvordan Gud løser verdens problemer, og hans kjærlighet åpenbares i frelsesplanen. Det er derfor trist at vi som kirke, av og til har satt Gud i et dårlig lys.

DNUs strategiplan for denne perioden setter gudsbildet i sentrum: «Bibelen beskriver Gud som Trofast, Kjærlig og Frelser. Syvendedags Adventistkirken, Den norske union (DNU), vil arbeide for et kirkefellesskap som åpent og ekte reflekterer hvem Gud er.»

Så, hvordan gjør vi dette i praksis?

1. La oss be daglig om Den hellige ånds påvirkning i våre liv, slik at vi kan ha Jesu sinnelag. Les Bibelen med et åpent sinn for personlig forandring snarere enn for å finne feil hos andre. Du kan ikke forandre andre, men du kan be om at Gud forandrer deg.

2. Vær snille med hverandre i menighetene våre! Forplikt deg til å tenke godt om andre og å være en konfliktløser. Husk Jesu ord om at det skal være annerledes blant oss som kaller oss hans disipler.

3. Vær inkluderende! Ofte er vi for klikkdannende, noe som gjør at nye mennesker føler seg utenfor. Be om å være mer åpne og om mot til å bli kjent med dem Gud sender til oss.

4. Vær engasjert! Inviter naboer til vaffelhygge eller noe lignende. Bli bedre kjent med dem. Engasjer deg i lokalmiljøet på en eller annen måte, og be om anledninger til å dele tro gjennom engasjement.

Disse enkle tiltakene vil hjelpe oss til å nå de målene vi har satt for denne perioden.

Min families samtale om bibeltekster fant sted på en øy nordøst i England, der Aidan (d. 651), en kristen misjonær fra den keltiske kristne tradisjonen, levde. Aidan var kjent for sin kjærlighet til de fattige og sine vennlige ord til alle. I motsetning til mange «misjonærer» på den tiden, brukte han ikke frykt som motivasjon, men ønsket å leve som Jesus.

Gudsbildet var avgjørende for Aidans tjeneste, og det er like vesentlig for oss i dag. La oss trofast vitne om hvem Gud virkelig er!

Leder for Adventistkirken i Norge

VICTOR MARLEY