Adventnytt 2023 06

ADRA Norges 30-årsjubileum Sabbaten 22. april ble en festdag i Mortensrud kirke da ADRA Norge markerte sitt 30-årsjubileum. Side 8

Adventnytt

ADRA – 30 år i tjeneste for dem som trenger det mest

Skapt i Guds bilde Når vi er skapt i Guds bilde, vil vi gjenspeile Gud for resten av skaperverket. Det er dette livet handler om. Side 20

Nr. 6 - 2023

2

Innhold

Adventnytt 6-2023

TROFASTHET

Adventnytt Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 12 nummer per år.

|

RAUSHET

|

SAMFUNNSANSVAR

Side 12 3

Pensjonistene – menighetens håp?

4

Aktivitetskalender

REDAKTØR

5

Betalte kjeltringer

Atle Haugen E-post: post@adventnytt.no

6

Nyheter

FASTE MEDARBEIDERE

8

ADRA Norges 30-årsjubileum

10

Et evig evangelium

12

Pengene brukes til misjon

PRODUKSJON

13

Pastoren

Layout: Norsk Bokforlag Trykk og innbinding: Aksell

14

Ty Gibson om treenigheten

15

TVS-kontakten

20

Skapt i Guds bilde

22

Våre tidligere pastorer, del 3

24

ADRA

27

Vi gratulerer

28

Vi minnes

29

Vi gratulerer

30

Barnesiden

32

Siden sist

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no

Tom Angelsen Marianne Dyrud Øyvind Gjengstø Jóhann E. Jóhannsson Claes Lundström

Side 13

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@ norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

Side 22

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

FORSIDEN Fra markeringen av ADRA Norges 30-årsjubileum i Mortensrud kirke sabbaten den 22. april.

Foto: Atle Haugen

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på

www.adventist.no

Månedens tekst Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud. (Mika 6,8)

Leder

Adventnytt 6-2023

PENSJONISTENE – MENIGHETENS HÅP? Det handler om å forberede sin etterfølger, så å si.

I

Hvem er klar til å ta over?

I Naturlig menighetsutvikling opererer man med et viktig bibelsk prinsipp når det kommer til lederskap.

Der vektlegges betydningen av «utrustende lederskap.»

Det handler om å forberede sin etterfølger, så å si. At man sørger for at ikke all kunnskap og ekspertise forsvinner med en selv når man må tre tilbake.

Der har vi mye å lære. Selv om jeg ikke har sett og opplevd det på nært hold, har rektorskiftet ved skolen vår i Sandnes, Vatneli, imponert meg. Der brukte avgående rektor flere år på å forberede sin etterfølger.

Dermed blir det hele en smidig overgang selv om han som gikk av, var en legende. Noe av det samme har jeg inntrykk av skjedde ved skolen vår i Bergen. Slikt skulle vi ha sett mer av, både andre steder i organisasjonen vår og i menighetene.

Menighetens fremtid er de unge. Men pensjonistene er viktige fordi så mange av dem er spreke og aktive og har mye å bidra med. Den viktigste oppgaven de har, er like fullt å lære opp neste generasjon til å bære fakkelen videre. Elia kastet profetkappen sin på Elisja og overlot oppgaven til ham.

Moses holdt ut som leder til han var 120 år gammel.

Men da hadde han i førti år utdannet Josva til å ta over.

Jesus overlot misjonsarbeidet i hele verden til elleve unge han hadde brukt tre år på å utruste. Og Paulus hadde både Timoteus, Johannes Markus og Titus med seg som unge læresvenner.

Går vi i deres fotspor og følger deres eksempler, vil både pensjonistene og de unge være med på å bære menighetene videre inn i fremtiden.

PS. Jeg har ikke glemt dere midt i livet! Dere er på høyden i livet, og deres engasjement setter et forbilde for barna deres. Så ikke vent med å utruste til du blir pensjonist! Det er din generasjon som burde være ryggraden i menigheten nå. Jeg håper det er slik i din menighet.

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

Frikirken på Mortensrud i Oslo, hvor Cornelius menig­het leier rom, har de to pensjonister som nærmest driver menigheten. Olav og Marjorie er begge i siste halvdel av 70-årene. Men de er på jobb i kirken nesten full tid og gjør en beundringsverdig innsats i den lille menigheten. Marjorie er en solstråle og sier «hva ellers skulle jeg ha brukt all tiden min til?» Og Olav sier at han får så mye tilbake av å være på giver­siden at han ikke vil unnvære det. Så han er tilbake igjen etter at et lite slag slo ham ut noen uker.

Tidlig og sent er de på plass og gjør alt fra kontorarbeid til renhold og vedlikehold i lokalene.

Mange av våre menigheter er også avhengig av slike iherdige pensjonister. Grenland menighets utrolige renovering av kirken i Skien er et glimrende eksempel. Det hadde ikke skjedd uten pensjonistene.

Og i menighet etter menighet er aldersgjennomsnittet så høyt at pensjonistene må trø til. Så han tok ikke helt feil, pastorskollegaen, som nylig sa med et sukk at «Pensjonistene er menighetenes håp.»

Tradisjonelt har vi ofte snakket om de unge som menighetens fremtid. Men kan det tenkes at vi har skjøvet den fremtiden så langt foran oss at de ikke slipper til før de nærmer seg pensjonsalderen – hvis vi ikke har mistet dem før den tid?

I det siste har det slått meg hvor ofte jeg i ulike komiteer og styrer har hørt snakk om behovet for folk med erfaring når stillinger eller verv skal besettes.

Erfaring og kunnskap er viktig, men det betyr også at vi går glipp av ungdommenes energi og fryktløshet. Greit nok at noen trenger å holdes litt i øra. Men jeg tror vi har større behov for å slippe både oss selv og de unge litt mer løs! Pionerene i Adventistkirken er som oftest avbildet med skjegg eller klær som får dem til å se gamle ut. Men de var faktisk unge da de startet, de aller fleste av dem.

For tenk over det: De fleste oppgaver må læres.

Hvem lærer raskest – en 20-åring eller en 50-åring?

Det gjelder de fleste oppgaver i menigheten. Og når det kommer til adventistkirkens ansatte pastorer og admini­stratorer, gjelder det samme. Vi har for eksempel i dag et altfor høyt aldersgjennomsnitt blant pastorene og de ansatte ved unionskontoret på Vik. Hvis - eller når - mange av dem må gå av samtidig, blir det store utfordringer for oss.

Det samme ser, og har vi sett, på noen av skolene våre. Trofaste, utholdende rektorer har blitt institusjoner alle glemmer en gang vil nå sin aldersgrense.

Redaktør i Adventnytt, og pastor i Adventistkirken Cornelius, Oslo.

ATLE HAUGEN

3

4

Adventnytt 6-2023

JUNI 2.–3.

Årsmøte NND

2.–3.

Årsmøte VND

2.–3.

Årsmøte ØND

2.–3.

Årsmøte for tenåringer TVS ØND

2.–3.

Barnas supersabbat TVS ØND

4.

Styremøte VND

11.

Styremøte DNU

15.

Pastorsamling NND

18.

Skoleavslutning TVS

21.

Pastorsamling VND

21.–30.

Impact Norge

JULI 4.–9.

Levende vann

10.–16.

Sommerstevnet

25.–30.

Seniortreff Norge

25.–31.

TED speidercamporee

26.–30.

Lærerkonferansen

28.–31.

Kristusfestdagene

Menighetskalender JUNI 3.

Offer: Norsk Bibelinstitutt (C)

24.

Offer: Newbold College (A)

JULI 8.

Offer: Verdensmisjonen (F) Sommerens stevner

A: TED B: 50% TED 50% DNU C: DNU D: Distrikt E: 10% GC / 90% DNU F: GC

Respekt og forståelse Av Odd Rune Olsen For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Joh 3,17 Hvis jeg virkelig tror på det som står her, så må jeg også leve etter det! Iblant har vi så sterke meninger om vår tro at konsekvensene av dem i våre handlinger stenger døren til frelse for våre medmennesker. Det er lett å finne feil i menneskers liv, og lett å distansere oss fra dem uten å tenke etter. Men det gjorde ikke Jesus! Han oppsøkte mennesker, møtte deres behov, og gjorde noe med det. Her har vi mye å lære.

Mange kristne tar på seg en fin maske når de skal på ukens gudstjeneste. Men bak denne fasaden, lever de ofte som treller og slaver under motløshetens tidsånd. Ta av deg den masken, kast den på golvet og tramp den i stykker!

For Gud har ikke gitt oss en motløshetens ånd, men kraftens, kjærlighetens og sindighetens Ånd. 2 Tim 1,7 Jeg vokste opp i et ikke-kristent hjem. Likevel lærte jeg å handle etter hva vi hadde hørt, sett og lært. Far min minnet meg alltid på å vise respekt og forståelse mot alle. Nå gjorde jeg ikke alltid som min far sa, fordi jeg hadde mine egne sterke meninger. Jeg hatet likegyldighet – enten var du for, eller så var du imot. Sort – hvitt, rett – galt. Ingen nyanser!

Etter hvert lærte jeg heldigvis å se flere nyanser. Det som er en selvfølge for meg, kan være en byrde for en annen. Ikke let etter feil, eller å få rett, let heller etter en god løsning, og strekk ut en åpen hånd til de andre. Jeg forsto at jeg måtte vende om og legge bort min hardhet. – Hvis et problem kommer imot deg, så skal du ikke løpe i fra det, men heller gå imot det, og gjøre noe med det etter beste evne, sa alltid min kjære far.

Jeg er glad for at jeg fikk en slik oppvekst, for det har også i mitt kristenliv gitt god mening, og noe jeg ønsker at alle kristne burde ta til seg. Så la oss søke å elske og forstå våre medmennesker. Selv om de har en annen tro enn oss, eller om de har en annen seksuell legning enn oss, så elsker Gud dem alle sammen. Derfor vil Gud med sin store kjærlighet drive oss ut som høstfolk i denne tid, for høsten er moden.

Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men han er tålmodig med oss fordi han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. 2 Pet 3,9

Illustrasjon: iStock / elenabs

Aktivitetskalender

Gjesteleder

Adventnytt 6-2023

BETALTE KJELTRINGER? «Jeg har drept ham, du må komme»

Av Bjørn Haugen

A

«

dvokater er betalte kjeltringer», pleide min far å si. Han hadde hatt dårlige erfaringer i forbindelse med et huskjøp. Han sluttet klokelig med sin vante kommentar da jeg begynte å studere jus i stedet for medisin, som var et av de mer tradisjonelle valgene av akademisk utdannelse og yrkesbakgrunn min foreldregenerasjon i menigheten oppmuntret til.

«Du kan da ikke bli advokat», sa min tante, som var Jehovas vitne, da hun hørte jeg skulle til Bergen for å studere lov og rett. «Jehovas rike er ikke av denne verden. Vi skal ikke samarbeide med jordiske myndigheter». Det var en kommentar som nok kunne ha blitt hørt også i vår menighet tidligere. Vi har tradisjonelt ikke hatt adventister med juridisk yrkesbakgrunn her til lands. Det var ikke bare pappa som var skeptisk til advokater, han hadde det fra et sted.

Men jeg ble nå ferdig utdannet jurist på tross av min far og tantes kommentarer, og på tross av manglende utfordring og oppmuntring fra menigheten. Advokat­ bevillingen ble paradoksalt nok mottatt sammen­ fallende med menighetens tap av Skodsborg, Nutana og Riarhaugen, navn som fortsatt svir i vår adventistiske hukommelse. Ikke minst førte disse hendelsene til erkjennelse av hvor avhengig også menigheten i et moderne samfunn er av juridisk kunnskap og forståelse. I disse dager kjemper for øvrig også Jehovas vitner med advokater for å beholde statusen som registrert kirkesamfunn og for å motta statstilskudd.

Min fars fyndord har skapt ekko i hodet mitt gjennom flere tiår i bransjen nå. Er vi betalte kjeltringer? Hvordan er samsvaret mellom barne­ sabbatsskolens moralske lærdommer og den daglige kampen for å fremme rett og hindre urett, som er den akademiske ed jurister avlegger ved graduering? Min erfaring er at barnelærdommen trives godt sammen med den etiske opplæring man får gjennom studiet og obligatorisk etterutdanning. De etiske utfordringene bør ikke være større for advokater enn i et hvilket som helst annet yrke.

Selv har jeg hatt gleden av å blande allsidig juridisk arbeid for menigheten med oppdrag for ulike kristne utdanningsinstitusjoner, fra barnehage til høy­skolenivå, og alt fra vergeoppdrag for vanskeligstilt ungdom, til tyngre straffesaker med drap, dop og sex.

Ved møter i fengselscellene er det kanskje sterkest behov for barnesabbatsskolelærdommen. Jussen blir ganske spennende mot moralske brytninger hos en

varetektsfengslet siktet med en helt annen erfaringsbakgrunn enn min fra en trygg oppvekst i et klasseløst og omsluttende menighetsfellesskap.

Barnesabbatsskolelærdommen blir også nær­gående når det dukker opp angrende syndere på kontoret som ikke lenger klarer å leve med sine egne handlinger, og ber om følge til politiet for å lette sin samvittighet. I folkedypet lever fortsatt åndelige behov.

En dag måtte en sterkt preget kar hjemom et øyeblikk etter at det var blitt klart at et besøk hos politiet ville medføre umiddelbar fengsling. Da han kom tilbake, spurte jeg av nysgjerrighet hva han hadde gjort hjemme. Jo, han hadde hentet en Bibel.

Bibelkunnskap møter man så vel i en fengsels­ celle som i kirken. Jeg fikk telefonoppringning fra en gjenganger­klient en sen lørdagskveld: «Jeg har drept ham, du må komme». Havet av blålys som møtte meg, malte tydelig alvoret. Uansett hvor gal årsaken er til at jeg har sittet timevis med ham i fengsel, har han alltid avsluttet våre møter med å gi meg en teksthenvisning.

Vel tilbake på kontoret har jeg sjekket bibelversene.

Innholdet har alltid sammenfalt med hva vi har snakket om. Tross både bibelkunnskap og all moralsk lærdom, er vel den menneskelige erfaring lik den Paulus hadde: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg» (Rom 7,19).

Menigheten trenger leger, sykepleiere og lærere.

Menigheten trenger teologer. Men menigheten trenger også dedikerte ungdommer som har kunnskap innen økonomi og jus. Og siden jeg er engasjert i menighetens eiendomsselskap, er det også maktpåliggende å understreke at menigheten trenger engasjerte ingeniører, arkitekter og håndverkere. Gud har bruk for alle. Så la oss utfordre våre unge til å bruke den utdannelsen og det yrket de velger også i hans tjeneste, i menighetens arbeid.

Bjørn Haugen driver egen advokatpraksis i Moss, er advokat for Adventistkirken og aktivt engasjert i Sarpsborg menighet.

BJØRN HAUGEN

5

6

Nyheter

Adventnytt 6-2023

BIBELSK ARKEOLOGI i Fredrikstad Tekst og bilde: Av Roald Jarl Guleng – Bibelen trenger ingen arkeologisk krykke, sa pastor Roger Robertsen tidlig under gudstjenesten i Fredrikstad Adventistkirke sabbaten 22. april. – Bibelen står støtt og taler sterkt, uten arkeologi.

Likevel var det flott å se bilder som viste landskap, byer og bygninger fra Bibelsk tid.

De navngitte landskap, steder og byggverk i Bibelen var virkelige, og slik så de ut! Men hva med personene i Bibelen, kan vi tro at også de var virkelige? Jo, fortsatt må vi nok tro.

Men….Kritiske arkeologer har hevdet at det mangler evidens for at Bibelens personer, f. eks kong David, har levd. Disse stemmene lød sterkere for noen tiår siden, og oppnådde vid gjenklang blant de tvilende og lesekyndige, som nok utgjør flertallet.

Påstandene ble, og blir fortsatt oppfattet som vitenskap. Dermed forsøkes Bibelen avvæpnet for budskapet, og redusert til en

gammel, men viktig boksamling, kanskje historiens viktigste, men ikke mer.

Roger Robertsen har gjennom mange år deltatt i arkeologiske utgravninger i Israel og Jordan. Han viste oss at svært mye ny arkeologisk kunnskap har kommet til, især de siste ca. 40 år. Hans fremstilling var balansert og nøktern. Kritikernes påstand om manglende evidens er blitt tilbakevist og er nå foreldet. Mange funn er gjort, og gjøres hele tiden, funn som kan knyttes til bibelske personer, ja, også til tid, som i profeten Jeremias tilfelle der flere i persongalleriet fra boken hans nå er historisk/arkeologisk bekreftet gjennom funn av såkalte «buller», avtrykk av stemplene deres. Dette er interessant, for skeptikere har hevdet at Jeremias bok må ha vært skrevet senere, det han skrev gikk jo i oppfyllelse.

Møtet ble annonsert blant annet i lokalavisen, og det er ikke ofte vi har så mange «besøkende» til en gudstjeneste. Jeg

Roger Robertsen pakker sammen gjenstander etter gudstjenesten, blant annet en serie oljelamper fra Abraham til Jesu tid. I hånden holder han et blekkhus fra Jesu tid. skriver dette som et tips for andre menigheter, her er noe å tilby troende og tvilere, for det er fortsatt noen som er interessert i det gamle Israel og i Bibelen.

Seniorlag startet i Haugesund og Sør-Karmøy SDA-menigheter Av Robert Hansen Et nytt tilbud for seniorene i Haugesund og Karmøy SDA-menigheter har startet. Jan Magne Leknes drømte for lenge siden om å få i gang et seniorlag. Men pandemien gjorde at det ble utsettelse.

Nå er det endelig i gang. Den andre mandagen i måneden kommer en stor gruppe fra menighetene sammen.

Entusiasmen er stor, og det kommer også folk fra Sandnes og Stavanger for å være

med til lunsjtreff (potluck), hyggelig program og de gode samtalene med venner.

«Det er godt å ha kommet i gang,» sier Jan Magne Leknes. «Vi ser fram til å få til fine arrangementer for seniorene på vestsiden av Langfjella. Etter hvert håper vi å kunne få til tur med overnatting hvor vi inviterer seniorer fra hele Vestnorsk Distrikt.»

Det er ingen tvil om at behovet for sosialt samhold for denne gruppen er svært viktig for å styrke trivsel og tilhørighet i menigheten.

Fra samling i kirken i Skudeneshavn og fra rusletur i gamlebyen på samme sted med Thorleif Olsen som lommekjent og dyktig guide.

Nyheter

Adventnytt 6-2023

Dåp i Kongsberg Av Per Erik Dekkerhus

J

eg hadde aldri sett dem i kirken før da jeg hilste på dem, og trodde de var en tysk SDA-familie som hadde flyttet til Norge. Det var Nicole, Imanuel og to av barna deres. Jeg bad dem hjem til middag etter møtet. Mens vi satt rundt matbordet, delte så Nicole sin historie. Noe av det siste hun sa var: «Og så ønsker jeg å bli døpt!». Jeg ble så glad, og det ble alle andre i Kongsberg menighet også da hun ble døpt sabbaten den 15. april. Det kom flere til dåpen som vi aldri har sett i kirken før, så vi har visjoner og tror at de også snart blir med i Guds store familie.

I kirken delte Nicole sitt vitnesbyrd med oss. Her følger noe av det hun delte: NICOLES VITNESBYRD I dag er en spesiell dag. I dag blir jeg også en del av denne menigheten, og det gleder jeg meg til! Siden de fleste ikke kjenner meg, vil jeg gjerne benytte anledningen til å fortelle litt om meg:

Jeg heter Nicole Daniela Gengenbach, og kommer fra en liten landsby nær byen Freiburg i Syd-Tyskland. Der vokste jeg opp med foreldrene mine, søsknene mine og bestemoren min. Da jeg var liten, tilbrakte jeg mye tid med min bestemor. Hun var katolikk, og jeg husker hvordan hun brukte det hellige vannet som hang i et lite basseng på veggen, når hun ba til Gud med meg om morgenen og om kvelden. Jeg opplevde at hun tok sin tro alvorlig og ønsket å elske og ære Gud med den kunnskapen hun hadde.

Foreldrene mine var også katolikker, og derfor ble jeg døpt som baby. Men da jeg var tre år gammel, gikk mine foreldre over til Den frie evangeliske kirke til tross for store protester i landsbyen og i familien.

Der var vi nesten hver søndag. Og der hadde jeg en lykkelig barndom med bibelhistorier, felles måltider, mange utflukter og ferieturer.

Som barn oppfatter man mye, og derfor kjente jeg raskt igjen hvem som «brant» for Jesus, og hvem som innretter troen sin på en makelig måte. Barn merker raskt om noen er ærlige. Fordi foreldrene mine hadde restaurant og vingård, ble det drukket mye alkohol der. Folk oppførte seg deretter.

For meg stemte det ikke med det jeg hørte i kirken på søndager, og hvordan jeg forestilte meg at livet med Gud skulle være.

Jeg begynte å tenke at tro ikke kan være så viktig hvis de glemmer så raskt hva Gud vil og ikke prøver å gjøre det som Han ønsker.

Da jeg gikk til konfirmasjon, var jeg ikke motivert til å delta i denne «leken» lenger, selv om jeg hadde trivdes i menigheten.

Barn merker raskt om noen er ærlige.

Rett før konfirmasjonen gjorde Satan alt for å lede meg bort fra Gud. Jeg møtte min første kjæreste, og gjennom ham begynte jeg å ta forskjellige rusmidler. Jeg var «ferdig» med både min konfirmasjon og med troen.

I en alder av 21 og 22 ga Gud meg mine to første barn, men dessverre gikk det dårlig med partneren min, og vi skilte oss raskt igjen. I de barnefrie helgene, ble det igjen fester, rus og partnerbytte, for på en eller annen måte å prøve å nyte livet. Slik gikk årene med et svært syndig liv.

Noen år senere møtte jeg min nåværende mann som heter Imanuel, som jo betyr «Gud med oss». Og det tror jeg virkelig han var! Sammen har vi fått

to barn til, og livet roet seg gradvis ned.

Likevel var jeg konstant urolig i sjelen og klarte ikke å finne ut hva det var. Jeg leste mange esoteriske bøker om forskjellige religioner. Men jeg skjønte ikke hva som kunne være rett eller galt. Kan det være så mange sannheter side ved side? Burde det ikke være EN sannhet?

Jeg var interessert i politikk, og så ofte YouTube-videoer om disse temaene.

Det dukket opp en kommentar under en video: hvis du vil vite sannheten, les Walter Veiths bok: Truth Matters. Selv om jeg ikke ante hva boken handlet om, bestilte jeg den, leste noen sider og la den bort. Det var i 2017. Vi flyttet til Norge, og en dag tok jeg opp boken igjen, men igjen la jeg den til side. Likevel, uten å vite hvorfor, begynte jeg på den en tredje gang.

Da løsnet noe i meg, og jeg ble veldig overrasket over det han skrev om de 10 bud, sabbaten, bibelske profetier, Ellen White, den katolske kirke, dåp osv. Det tok meg altså fem år å komme gjennom boken.

Men så ble alt klart for meg, og jeg hadde følelsen av at jeg for første gang forsto Guds ord riktig. Det var fantastisk! Og jeg var som Jeremia sier i Jer 15,16a: «Da jeg fant dine ord, spiste jeg dem: dine ord er blitt min glede og mitt hjertes fryd...». Livet mitt har forandret seg, og jeg har innsett at Gud ønsker vårt beste. Så nå ønsker jeg å sette ham først. Det vil jeg også oppmuntre dere, kjære brødre og søstre, til å gjøre: Sett deres lit til vår kjærlige Far hver dag!

7

8

ADRA Norge 30 år

Adventnytt 6-2023

De internasjonale partnerne ADRA Norge samarbeider med. Foto: Daniel Riley.

– Forkynn evangeliet, om nødvendig også med ord!

Av Atle Haugen

M

ed dette kjente sitatet fra Frans av Assisi, åpnet leder for ADRA International, Michael Krüger, sin tale ved gudstjenesten under ADRA Norges 30-årsjubileum 22. april.

Leder for ADRA International, Michael Krüger. Foto: Atle Haugen – Hvis du bekjenner en tro og hevder å stå for visse verdier, men ikke lever opp til dem, taper du folks respekt. Men det motsatte er også tilfelle: Mennesker som lever ut de verdiene de holder frem, blir lagt merke til og lyttet til, sa Krüger.

– Når ADRA Norge i dag feirer 30 år i tjeneste for de fattigste i verden, kan jeg forsikre deg om at de aldri hadde blitt det de er, om de ikke levde ut verdiene de er bygget på. Dette arbeidet er misjonsarbeid i praksis. Det er trofasthet mot det mandatet vi har fått om å tjene verden etter Jesu eksempel. Han hjalp alle, uavhengig av hvem de var og omstendighetene de var i, minnet Krüger om.

JUBILEUMSMARKERING Sabbaten 22. april ble en riktig festdag i Mortensrud kirke da ADRA markerte sitt 30-årsjubileum med stor festgudstjeneste og jubileumsprogram. Nærmere 500 mennesker var til stede på møtene,

inkludert nesten 100 barn som hadde eget program med Nina og Jostein Myrdal.

I hovedprogrammet, som var godt organisert av Gry Haugen og Britt Celine Oldebråten fra ADRA, bidro mange musikere fra menighetene i Oslo og Østfold med flotte innslag.

Men dette var også dagen for spesielle gjester. Med­arbeidere fra de landene ADRA Norge samarbeider med, var til stede i anledning et 10-dagers partnermøte som ADRA arrangerte rundt jubileet. Slik fikk vi ansikter til mange av de historiene ADRA forteller oss i Adventnytt og Hjelpeaksjonsbladene.

Både musikkinnslag og forsamlingen generelt minnet oss også om at menigheten vår i Norge er i ferd med å bli virkelig multinasjonal. Flotte innslag fra etiopiere fra Betel og filippinere fra Ulsrud menigheter markerte det.

Gry Haugen ledet jubileums­ programmet og var sammen med Britt Celine Oldebråten ansvarlig for jubileumsarrangementet.

Foto: Daniel Riley

UKRAINA Størst inntrykk på mange, gjorde nok møtet med nestlederen for ADRA Ukraina, Artem Dikhtiaruk. Han fortalte om sine personlige opplevelser da bombene begynte å falle over byen Bucha der han bor. Han sendte familien i kjelleren,

men der var det ingen nettforbindelse, så han ble igjen oppe i leiligheten for å holde kontakt med ADRA-nettverket og lede arbeidet med å hjelpe. Familien var bekymret for ham og ville ha ham også i sikkerhet. Men han følte englene beskyttet nærområdet hvor han var så han kunne gjøre jobben med å koordinere arbeidet.

Siden måtte han sende sin kone og mor på flukt, og de havnet i Bergen. Denne helgen var det første gang på over et år at de fikk se hverandre igjen.

Nestleder for ADRA Ukraina, Artem Dikhtiaruk.

Foto: Daniel Riley Han fortalte at mens han kjempet for å få ut hjelp og samtidig beskytte seg, hadde han sett for seg at han en dag skulle kunne få komme til et møte som dette og representere takk­nemligheten fra folk i Ukraina ved å takke for den støtten folk i land som Norge hadde gitt dem. Han viste tydelig sin beundring for landet vårt med å kle seg i en genser prydet med NORWAY i store bokstaver foran, og var tydelig rørt da han uttrykte hva dette møtet og støtten herfra hadde betydd.

Det var også en fin gruppe ukrainske flyktninger til stede på møtene, og en av dem, Inna, bidro med solosang.

HILSENER I sin jubileumshilsen til ADRA Norge senere i programmet, minnet Krüger om at ADRA Norge er en del av et globalt

ADRA Norge 30 år

Adventnytt 6-2023

nettverk av søsterorganisasjoner. Han hyllet Birgit Philipsen og tidligere ledere for den innsatsen de har gjort og gjør, og understreket at Birgit og ADRA Norge blir sett opp til og lyttet til når de uttaler seg internasjonalt.

I sin hilsen tok leder av Den norske union av Adventistkirken, Victor Marley, en humoristisk vinkling for å beskrive ADRAs vekst: – ADRA hadde et slagord som sier at de vil forandre verden, ett liv om gangen. På unionskontoret føles det av og til som om de vil ta over unions­ kontoret, en kvadratmeter av gangen!

Han applauderte imidlertid denne veksten og den innsatsen medarbeiderne i ADRA Norge gjør. Han påpekte at den store veksten er et resultat av hvordan ADRA gjennom mange års virksomhet

Willy Hugstmyr rørte mange da han erklærte at han har ADRA i hjertet. Han er en god representant for de mange trofaste innsamlerne i Hjelpeaksjonen gjennom mange år. Siden 2005 har han samlet inn rundt to millioner kroner til ADRA. Foto: Daniel Riley har bygget opp tillit hos menighetene i Norge og menigheten internasjonalt, men også hos offentlige myndigheter, og andre organisasjoner. Slik har midlene ADRA Norge får inn økt, og stadig flere mennesker kan bli hjulpet.

NORADs direktør, Bård Vegar Solhjell,

kunne ikke være til stede, men sendte en videohilsen hvor han gratulerte med jubileet. Han fremhevet det viktige samarbeidet NORAD har med ADRA i å skaffe utdanning til utsatte og marginaliserte barn i verden. Fremdeles er det over 200 000 barn i verden som ikke får gå på skole. 100 000 til får lite utbytte av skolen på grunn av dårlig kvalitet på undervisning og skoleforhold. Derfor er det arbeidet ADRA gjør så viktig, understrekte Solheim, som så frem til godt samarbeid videre.

Vi fikk også hilsener fra noen av partnerne i Sør-Sudan, Somalia, Mali, Niger, Etiopia og Myanmar.

Møtene denne sabbaten bidro til en verdig markering av ADRA Norges 30 år i tjeneste for verdens fattigste.

Tidligere ledere av ADRA Norge, Bjørn Klausen og Pia Reierson sammen med nåværende leder, Birgit Philipsen.

Foto: Daniel Riley

Etiopisk gruppe. Foto Daniel Riley

Panelsamtale under ledelse av Birgit Philipsen i sabbatsskoletiden om verdiene ADRA løfter frem: Rettferdighet, Omsorg, Kjærlighet. Victor Marley, Frida Reierson og Sigve Tonstad deltok. Foto Atle Haugen

Nina og Jostein Myrdal hadde ansvaret for barnemøtene. Foto Daniel Riley

Forsangere og musikere fra Østfold. Foto: Atle Haugen

9

Evangeliet

Adventnytt 6-2023

ET EVIG EVANGELIUM Hvor er evangeliet – det glade budskapet, de gode nyhetene – i de tre englers budskap?

Av Rainer Refsbäck

J

ohannes er kanskje den som skriver de beste sammen­dragene av evangeliet i Bibelen, som for eksempel Den lille bibel: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham» (Joh 3,16-17).

Samtidig ser det ut til at Johannes bevisst unngår ordet «evangelium» i alt han skriver.1 Mens de andre evangelistene, og til og med apostelen Paulus, elsker å bruke «evangeliet» i alle former, sparer Johannes ordet til den siste boken i Bibelen, Åpenbaringens bok. Og da bruker han det bare én gang og på en måte som ingen andre ved å legge til adjektivet «evig» (Åp 14,6). Hva Johannes mener med «evig evangelium» i begynnelsen av de tre englers budskap har derfor skapt mange spørsmål og delte meninger også blant adventister.2 GODE NYHETER I KAMP Ordet evangelium (gr. εὐαγγέλιον, uttales evangelion) betyr «gledes­ ­bud» eller «gode nyheter» og er et politisk og militært begrep som for eksempel ble brukt når en konge hadde vunnet en krig eller politisk maktkamp. Det er også slik ordet først og fremst brukes når det lånes inn i Bibelen, noe som er tilfelle allerede i Det gamle testamentets antikke oversettelse fra hebraisk til gresk, Septuaginta,3 – den Bibelen som oftest siteres i Det nye testamente.

I den greske oversettelsen av profeten Jesajas budskap til Juda før deres landflyktighet i Babylon, blir Guds løfter fremstilt som nettopp εὐαγγέλιον, et gledesbudskap midt i en politisk kamp mellom Gud og jordens riker (Babylon) om herredømme over Guds folk:

«Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!» (Jes 40,9).

Hele kapittelet er et kamprop rettet mot Guds fiender om beskyttelse og trøst for Guds folk.

«Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den som bringer bud, forkynner fred, bringer godt budskap, forkynner frelse og sier til Sion: ‘Din Gud er konge!’» (Jes 52,7; jfr. Nah 1,15).

Så til Jesajas siste bruk av ordet εὐαγγέλιον som også blir Jesu manifest i Det nye testamente:

«Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud...» (Jes 61,1-2; jfr. Luk 4,18-19). Å GJENVINNE BALANSEN ETTER ET FORHASTET GLEDESBUD I lys av disse profetiene må det ha føltes effektfullt når Matteus, Markus og Lukas bruker ordet εὐαγγέλιον når de skildrer Jesu forkynnelse av Guds rike. Disiplenes reaksjon på Jesu forkynnelse tyder på at de oppfatter det som et profetisk signal om at han bokstavelig talt vil sitte på Davids trone i Jerusalem, kaste ut romerne fra Israel og legge alle rikene under seg. Nå er tiden inne for at den store frigjøringen vil finne sted! Håper de. Men først skal de komme til å bli skuffet. Kampen skal utkjempes, og seieren vinnes på en uventet måte – på et kors.

Som kristne risikerer vi å ende opp i det samme ubalanserte synet på evangeliet som gjorde disiplene blinde for Jesu soningsdød.

De så bare det politiske aspektet ved εὐαγγέλιον – at romerne skulle bli kastet ut og at de selv skulle få dele Davids trone med Jesus. Mens vi ved tidens ende ofte reduserer og intellektualiserer evangeliet til ”rettferdiggjørelse av nåde ved tro”, til en juridisk transaksjon, glemmer vi det brennende ønsket i εὐαγγέλιον om rettferdighet, som uttrykt i dommen og ”hevnens dag”. Her trer det frem en praktisk side av evangeliet som driver dem som mottar det, til å gripe inn her og nå mot urettferdighet og ondskapens konsekvenser i menneskers liv. Selv om den personlige frelsen, gitt i kraft av Jesu død og oppstandelse, også i høyeste grad er med som en del – er den ikke hele det evige evangeliet!

I budskapet til de tre englene, kommer et evig evangelium til syne for en verden som lider under ren ondskap. Det inspirerer til en rekke handlinger som gjenspeiler alt fra personlig frelse, «frihet for fangene og syn for blinde» (Luk 4,18), til rettferdigheten i «en hevnens dag fra vår Gud» (Jes 61,2). Dette illustreres av den første engelens budskap om at «timen er kommet da han skal dømme» (Åp 14,7). Men også om budskapet til den andre og tredje engelen: «Babylon den store har falt, den har falt ...» (v. 8) og «... De skal ikke få noen lindring, verken dag eller natt, alle som tilber dyret og dets bilde, og tar imot merket» (v. 11). Et gledelig budskap om en virkelig seier over det onde som varsler slutten på en ekte, urettferdig og mangetusenårig krig.

TALENDE STILLHET BLIR ET HØYT ROP Det er mot denne bakgrunnen vi kan oppfatte stillheten om εὐαγγέλιον i Johannesevangeliet og brevene som så talende.

Foto: iStock / Bulat Silvia

10

Nyheter

Adventnytt 6-2023

Johannes hensikt i evangeliene og brevene er å presentere «et nådens år fra Herren», en Gud som kommer til verden for å frelse, ikke dømme (Joh 3,16-17). Mens de tre andre evangelistene gjør et poeng av εὐαγγέλιον når det gjelder at Guds rike er nær, bagatelliserer Johannes den «politiske» konflikten med de jordiske rikene og siterer Jesu ord til Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36). Når Jesus taler om ødeleggelsen av Jerusalem og ødeleggelsen av jorden når disiplene peker på templet (Matt 24), avleder Johannes oppmerksomheten fra templet til Jesu legeme: «Riv ned dette tempelet, og jeg vil reise det opp igjen om tre dager» (Joh 2,19).

Derfor blir εὐαγγέλιον i Johannes’ «andre evangelium», Åpenbaringsboken, en slående kontrast i sin enkelhet.

I Åpenbaringsboken er hensikten å åpenbare hvordan Gud har planlagt enden: at timen for Guds dom er kommet, «en dag med hevn fra vår Gud». I jordens siste time må hele omfanget av Guds evige redningsplan presenteres – både i nåde og dom!

Hva kan være bedre enn å låne εὐαγγέλιον fra profeten Jesajas gode nyheter til Juda før deres eksil i det første Babylon?

I motsetning til Johannes’ sparsommelige bruk av εὐαγγέλιον, er det ingen i Det nye testamente som bruker ordet «evig» (gr. αἰώνιος), like mange ganger som Johannes. Alltid i kombinasjonen «evig liv» – bortsett fra den gangen han skriver «evig evangelium» i Åp 14,6. Jeg vet ikke om det er en sammenheng, men for meg signaliserer «evigheten» at sirkelen er i ferd med å sluttes – at begynnelsen og enden møtes (Åp 21,6). Guds hensikt med sitt skaperverk i begynnelsen – evig liv, «døden skal ikke være mer» (Åp 21,4) – blir endelig fullført etter en kort – i et evighetsperspektiv – forstyrrelse av kaos.4 «Evig» signaliserer også Guds vesen: evig kjærlighet, trofast nåde og barmhjertighet (1 Krøn 16,34; Jes 54,8-10; Jer 31,3), og at for Gud er dom og hevn «et øyeblikks vrede» (Jes 54,8), et midlertidig avvik, hans «underlige gjerning ... fremmed verk» (Jes 28,21).

I dette perspektivet er de tre englers budskap et evig evangelium! _______________ Johannes bruker verken substantivet εὐαγγέλιον (evangelium) eller verbet εὐαγγελίζω (evangelisere/forkynne evangelium) i noen form.

2

Blant adventister har ”evig evangelium” blitt erklært å være alt fra Paulus’ klassiske evangelium om rettferdighet ved nåde ved tro i motsetning til gjerninger til et spesielt endetidsevangelium adressert til en syndfri siste generasjon kristne.

3

For eksempel 1. 31:9 (1 Krøn 10:9); 2 Sam. 4:10; 18:19–31. I tillegg til eksemplene som er nevnt i artikkelen, finnes også ordet εὐαγγέλιον i Salme 40:10; 68:12; 96:2.

4

Johannes skriver om ”evig liv” 17 ganger i sitt evangelium og 6 ganger i sitt første brev. Sammenlign dette med Paulus, som i alle sine brev bruker uttrykket totalt 10 ganger og Matteus og Lukas 3 ganger hver.

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

1

Rainer Refsbäck er misjonssekretær i Adventistsamfundet i Sverige.

RAINER REFSBÄCK

Misjon 10/40 får ny leder og økonomileder Styret i Misjon 10/40 er svært takknemlig for å kunne informere om at Raafat Kamal har tatt over ledelsen av Misjon 10/40 fra og med 31. mars 2023. Atle Aluwini fortsetter som styreleder fram til generalforsamlingen 31. mai for å bistå Raafat i en overgangsfase.

Raafat er nå seniorrådgiver i ADRA Norge med strategi og organisasjonsutvikling som arbeidsfelt. Han har bred og variert pastoral og administrativ utdanning og erfaring. Før han og Heidi kom tilbake til Norge i 2022, var han i 8 år leder for Trans-Europeisk divisjon. Han kommer opp­rinnelig fra Libanon, snakker flytende arabisk, og har satt pris på hvordan Misjon 10/40 har bistått menighetens arbeid i Beirut. Han ser fram til å samarbeide med styret og partnere for å utvikle organisasjonen videre.

Jonathan Fosse, regnskapsmed­ arbeider i DNU med lang erfaring fra SABU, er blitt ny økonomileder på frivillig basis.

Han tar over etter Anne Iversen, som har hatt oppgaven i flere år. Jonathan vil også ta ansvar for å bidra til å inspirere den yngre generasjonen til misjonsengasjement.

Misjon 10/40 ble stiftet 23. oktober 2007 med Atle Fonn Aluwini som gründer. Fra starten ble det etablert et samarbeid med Midtøsten unionen da Kjell Aune var leder for MEU (Middle East Union). Fra 2011 ble MEU omorganisert og inkluderer nå også landene i Nord-Afrika. Alt arbeid i Norge gjøres på frivillig basis.

Misjon 10/40 har som oppgave å bidra til å sette fokus på behovet for evangelisering i området kalt 10-40-vinduet.

Dette område strekker seg fra Nord-Afrika i vest til Filippinene i øst, og omfatter områder der hinduisme, buddhisme, islam og animisme står sterkt. Området preges også av forfølgelse mot kristne, og konvertering til kristen tro er i mange av disse landene forbudt ved lov eller sosialt uakseptabelt. Gjennom samarbeid med partnere i Israel, MENA* og Sør-Sudan, drives prosjekter som hjelper mennesker i en krevende livssituasjon. Hjelpen består i støtte til drift av hjelpesentre, utdanningsstipend til utvalgte elever og studenter og hjelp og bistand til menighetsutvikling.

Spørsmål om Misjon 10/40 kan rettes til; Atle F. Aluwini, 906 40 706 atle@adventistmission.no eller Raafat Kamal, 476 76 973 raafat.kamal@adventistmission.no *MENA: Middle East North Africa Union.

11

12

Misjon

Adventnytt 6-2023

PENGENE BRUKES TIL MISJON Adventistkirken prioriterer å bruke økonomiske ressurser til å forkynne evangeliet.

Paul H. Douglas, økonomisjef for Generalkonferansen, presenterte regnskapsrapporten for 2022 under styremøtet 10. april 2023 i Silver Spring i Maryland i USA. Foto: Denis Peniche/ Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Av Anais Anderson, ANN og Tor Tjeransen

tiendeinntektene oversteg inntektene i referanseåret 2019 med 1 million dollar.

Misjonsgavene har også fortsatt å overgå budsjetterte forventninger, og i 2022 var kollektene 11 millioner dollar høyere enn referanseåret 2019, noe som er et direkte resultat av økt støtte fra kirkens medlemmer globalt. Denne økningen gjør kirken i stand til å bevilge midler for å fokusere enda sterkere på å nå «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åpenbaringen 14,6).

Douglas viste til mønsteret for å finansiere Generalkonferansen og dens aktiviteter der 50% kommer fra tiende og den andre halvdelen fra misjonsgavene globalt.

Dette er mulig «takket være trofastheten og gavmildheten til våre medlemmer med støtte til verdensmisjonen og ikke bare den lokale misjonen som administreres lokalt.»

eneralkonferansens økonomisjef presenterer regnskapet for 2022: «I tider vi oppfatter som turbulente, i tider vi opplever som vanskelige, har Gud kontroll og vil gi oss alt vi trenger for å utføre det han har kalt oss til.» Slik innledet Paul H. Douglas, økonomisjef for Generalkonferansen, sin rapport under vårmøtet 2023 og fremhevet den sterke økonomiske stillingen til Generalkonferansen per 31. desember 2022.

Douglas’ rapport fortsatte med å understreke hvordan Gud, til tross for de krevende økonomiske forholdene i verden, fortsetter å velsigne menigheten slik at kirken kan fullføre sin oppgave.

FORPLIKTET TIL Å INVESTERE I MISJON Da Douglas minnet medlemmene av General­konferansens styre om kirkens forpliktelse til å investere i misjon, nevnte han også endringene i finansiell rapportering som ble gjort kjent under kassererens rapport på Annual Council i 2022. Generalkonferansens utgifter blir nå kategorisert etter nye betegnelser for bedre å synliggjøre hva pengene brukes til.

Regnskapet for 2022 viser at den største delen av Generalkonferansens penger (43 %) ble brukt i kategorien «misjonsstrategi og støtte». Dette viser at kirken prioriterer å bruke økonomiske ressurser til å fokusere på vårt kall til å forkynne «evangeliet om riket … til vitnesbyrd for alle folkeslag» (Matteus 24,14).

RESSURSENE BRUKES TIL MISJON Ved å bruke pre-Covid-året 2019 som referanse­punkt for det siste ”normale” regnskapsåret, har tiendeinntektene de siste tre årene overgått de budsjetterte forventninger, bortsett fra året 2020 som hadde den største negative økonomiske effekten som følge av pandemien. Tallene for 2021 viste en umiddelbar bedring, og

GÅR FREM I TILLIT Hver av kirkens divisjoner har rapportert økninger i sine lokale valutaer for tiende og gaver, og de fleste har rapportert økninger som overgår 2019-nivåene. Vi kan være trygge på at Gud har kontroll. Selv om Gud fortsetter å velsigne kirken mens vi engasjerer oss i å oppfylle misjonsbefalingen, er vi ikke immune mot den økonomiske

G

turbulensen i verden. Douglas minnet kirke­ledere om fem utfordringer vi vil møte i tiden fram mot Jesu annet komme: • • • •

•

Behovet for å balansere vekst og stabilitet Sikre tilstrekkelig arbeidskapital og likviditet Sikre større grad av finansiell uavhengighet Håndtere usikkerhet på grunn av geopolitiske konflikter, valutasvingninger og endrede juridiske forutsetninger Forstå paradigmeskifter forårsaket av kriser, nye teknologier og endringer i generasjonenes tenkning

REFOKUS PÅ MISJON Mot slutten av sin presentasjon, motiverte Douglas kirkeledere globalt til å holde fokus på oppdraget Gud har gitt menigheten og sørge for at alle elementer i vår virksomhet bidrar til den viktige vekt­ leggingen av «Refokus på misjon.»

Refokus på misjon inkluderer å sørge for misjonærer til frontlinjene av arbeidet; støtte kirkens enheter som søker å etablere arbeid på steder der kirken ennå ikke er på plass; sørge for økonomiske ressurser til misjonsarbeid og etablere og gjennomføre en digital strategi som bidrar til en effektiv bruk av teknologi for å oppfylle misjons­ befalingen.

Refokus på misjon er ikke et slagord, sa Douglas. Refokus på misjon handler om analyse, og det handler om handling.

Refokus på misjon handler ikke bare om et sett med kriterier, men om en holdnings­ kultur for å sikre at alt og alle trekker i samme retning for å gjennomføre endetidsoppdraget Gud har kalt kirken til.

Douglas utfordret ledere til å engasjere seg i de nødvendige prioriteringene for å sørge for at alt dreier seg om misjon.

I tillegg til nødvendige analyser, kalte han dem til handling med forsikringen om at «Når vi går i gang med dette arbeidet, er Gud på vår side. La oss være positive, la oss være målrettede, og la oss være kloke!»

Refleksjon

Adventnytt 6-2023

V

i kom tidlig til kirken i dag. Han kom omtrent samtidig. Blidt og trivelig ønsket han oss velkommen mens han låste opp kirkedøren. Han har holdt på noen år. Hos oss har han vært i fire år. Vi liker ham. Håret er kledelig grånende. Antrekket hans er alltid ulastelig.

Han stiller alltid opp når det er noe.

Tenåringene sier riktignok at talene hans er kjedelige. Men hva er ikke kjedelig for dem? Ellers liker de ham, forstår jeg. Han kan navnene deres og hilser alltid på dem.

I det vi gikk inn i kirken, utvekslet vi de alminnelige frasene om været og årstiden.

Mens vi hengte av oss ytterklærne, tok han opp dagens kunngjøringer fra veska si og sorterte dem pent i en bunke, klar til utdeling. Før han stilte seg ved døren for å ønske de neste kirkegjengerne velkommen, stakk han innom kirkesalen for å slå på lyset og sjekke om varmen fungerte. Alle som kom, ble møtt med et varmt smil og fikk en kunngjøring i hånden. Den fortalte forresten om bønnemøtet han ledet på onsdagskveldene. De pleier ikke å være mer enn fire som møtes der. De vanlige, vet du. Jeg er ikke en av dem. I kunngjøringen sto det derfor en oppfordring til flere om å komme. Så sto det visst noe om et styremøte han innkalte til neste tirsdag. Og så var det den dugnaden igjen. Han hadde tatt initiativet til å pusse opp kjelleren fordi barna trengte bedre rom å være i. Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt tid til å stille opp der heller.

Da alle var kommet og hadde funnet sine plasser i kirken, la pastoren kunn-

gjøringene fra seg og gikk inn for å lede møtet. Heldigvis hadde han pianist i dag.

Kona var frisk igjen etter en lei omgang med influensa. Så nå inntok hun sin vante plass bak pianoet – og møtet kunne begynne. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten henne. Og ham selvfølgelig, men han er jo ansatt, så det blir annerledes.

Etter sangene, bønnen, skriftlesningen og opplysningene, tok han fram Bibelen sin og gikk i gang med talen. Det hele avsluttet med fellessang. Så dro vi hjem. Vi liker ikke å henge igjen for lenge etterpå. Særlig nå med den dugnaden på gang. Hvis han spør, er det litt pinlig å måtte svare at jeg ikke har tid til å bidra. Men arbeidsdagene er harde, og jeg orker bare ikke. Det er vel noen andre som kan hjelpe til?

Han sto allerede ved utgangsdøra da vi gikk hjem igjen. Smilte og takket for at vi kom. Jeg rødmer når jeg tenker på at der og da følte jeg at jeg hadde gjort noe for ham! Over skulderen så jeg at de kom til ham med kollekten også, så han kunne stikke i banken med den i uka. Han nikket bekreftende og låste den ned i kofferten sin.

Jeg gikk hjem fra kirken i egne tanker i dag. Talen hadde vært helt grei. Timen i kirka hver lørdag var en del av rutinen min. Det var ikke alltid det at talene gav meg så mye, eller at sangen var så fantastisk. Men i dag gikk jeg hjem med den nagende følelsen av at Gud ville meg noe. Flere ting pastoren sa i talen hadde fått meg til å reflektere over mitt eget forhold til menigheten. Ikke det som angår forholdet til Gud og troen på ham. Men

Foto: iStock / Wirestock

Pastoren

13

forholdet til fellesskapet. De andre i kirka.

Det var noe som plaget meg, som forstyrret det positive bildet møtet med kirken i dag hadde vært. Noe jeg ikke fikk riktig tak i.

Før senere på kvelden.

Jeg måtte innom kirka en tur. Ja, det var selvfølgelig kona som hadde glemt veska si. Det har skjedd før, for å si det sånn. Da jeg kom til kirka, var det lys der.

Det slo meg at det visstnok hadde stått noe i kunngjøringen om at tenåringene skulle samles i kveld. Og da jeg åpnet kirkedøra, fortalte lyd, stekeos og musikk meg at jeg ikke hadde tatt feil. I serveringsluka til kjøkkenet så jeg ham igjen, pastoren.

Like blid som i morges. Men nå stekte og serverte han vafler.

Det var da jeg skjønte at noe var galt.

Jeg har ikke helt svarene på det ennå, men jeg jobber med noen spørsmål. Hvordan har pastorene våre fått den rollen de har i dag? Hvem har skapt den, pastorene selv, eller menigheten de gjør tjeneste i? Hvilken rolle er det pastoren skal ha ifølge Bibelen?

Og hvordan samsvarer det med den rollen vi har gitt ham/henne? Hvilken forskjell er det på den rollen en ansatt pastor skal ha, og de rollene vi som menighets­ medlemmer skal fylle? Hva er hensikten med menigheten og gudstjenestene våre?

Og oppfyller vi den hensikten?

Huff. Det siste spørsmålet plager meg mest. Det må jeg skrive mer om. Neste gang. I morgen skal jeg på dugnad i kirka, forresten! Vi høres.

Kristensen på tredje rad

14

Bokanmeldelse

Adventnytt 6-2023

TY GIBSON OM TREENIGHETEN Av Kjell Aune, leder ved Norsk Bokforlag

B

oken Den himmelske trio, skrevet av Ty Gibson, er nå tilgjengelig fra Norsk Bokforlag. Gibson er en velkjent og etter­traktet taler også her i landet, og Norsk Bokforlag har tidligere utgitt to bøker av samme forfatter.

Med boken Den himmelske trio, har Ty Gibson levert et glimrende studium av doktrinen om guddommen slik den ble forstått av Ellen White og de tidlige adventistene, og hvordan utrettelig bibelstudium ledet menigheten forbi for­skjellige filosofiske feller, og brakte dem til en sann, bibelsk forståelse av den himmelske trio. Gibson bidrar med en vakker utleggelse av hvordan Guds natur kaster lys over pakten, korset og selve eksistensen av det kristne samfunnet. Vi lærer at adventistpionerne først stod for en spesiell form for anti-trinitarianisme som faktisk var begrunnelsen for utformingen av den treenighetsdoktrinen som Adventistkirken står for i dag.

Den himmelske trio er en av de viktigste teologiske bøker vi har utgitt de siste tiårene. Den gir et overbevisende bilde av treenighetsdoktrinen sett i lys av Guds ufattelige paktskjærlighet.

Igjen har Ty Gibsen lyktes med å gjøre et vanskelig tema enkelt og forståelig.

Gibson forteller at han «…ble drevet til å skrive om Treenigheten som en respons på den stadige strømmen av spørsmål om temaet. Jeg ble oppmerksom på at flere lokale menigheter rundt om i verden sto overfor anti-trinitære talspersoner, noe som har resultert i forvirring og splittelse blant de troende.»

Gibson mener at treenigheten er en viktig doktrine fordi «kunnskap om hva slags Gud vi har, må gå foran og veilede oss i utformingen av all annen lære. Doktrinen om treenigheten slår fast at Gud i bunn og grunn er sosial, kommuniserende og personlig. Det er en helt unik forståelse av Gud og virkeligheten. I kontrast til polyteisme og panteisme, hevder Bibelen at Gud ønsker personlige forhold til sine skapninger, demonstrert ved viljen til å gi selv. Gud er en, og allikevel så mye mer enn en. Det er bare en Gud, og den Gud utgjør et fullkomment, integrert forhold. Gud er kjærlighet.»

På spørsmål om hvorfor det er en del, også innen Adventistkirken, som bestrider

Ty Gibson leder Light Bearers, en organisasjon som har til hensikt å vise skjønnheten i Guds karakter. En del av denne virksomheten er ARISE, et program som tar sikte på å hjelpe enhver til å bli disipler.

www.norbok.no. Tlf. 32 16 15 60

treenighetslæren, svarer Gibson: «Det er en ting som går igjen i alle argumentene som brukes mot treenighets­læren: «Bevistekst-metoden» og en generell manglende forståelse av den overordnede fortellingen i Skriften. Denne bruken av bevistekster skaper en teo­logisk blindgate som først åpnes når vi tar i betraktning den store fortellingen: Det blir fort tydelig at Det nye testamentets forfattere baserer seg på den gammeltestamentlige fortellingen i deres bruk av far-sønn terminologien. Så snart du ser pakts-fortellingen i Bibelen, forsvinner de anti-trinitære argumentene.»

Til slutt spør vi Ty Gibson om han tror boken har endret noens synspunkt? «Ja, flere har fortalt meg at de ble reddet fra det anti-trinitære stupet ved å lese det jeg har skrevet. Men jeg har merket meg en forskjell mellom den oppriktige bibelelev i kirkens benkerader – som kanskje er forvirret på grunn av manglende bibelsk forståelse av emnet – på den ene siden, og de anti-trinitære forkjemperne og forkynnerne som går fram med en fanatisk iver, på den annen side. Igjen og igjen har jeg sett at vanlige menighetsmedlemmer, med sin oppriktige ærlighet, har avvist det anti-trinitære synet så snart det full­ stendige bibelske bildet blir åpenbart for dem.»

Leder

Adventnytt 6-2023

Russedåp og frokost!

Tradisjonen tro var det russedåp 17. april. Fra morgenen av stilte russen i nye russedresser – med vrangsiden ut! Dette for å markere at russetiden ennå ikke hadde begynt. Etter skoletid var det dåp, nå ble russedressene båret på rettsiden. En morsom gimmick!

Hver og én fikk utdelt sin lue med påskrevet «nytt» navn. Russepresten, Kent Jørgen, presenterte hver enkelt av russen, vedkommendes nye navn og årsaken til valg av navnet idet russen satte utfor i sklien som var fuktet med vann og Zalo for å få best mulig fart. Nydelig vær, god stemning og morsomme navne­ presentasjoner! En verdig start på russetiden.

Tidlig tirsdag morgen sto over 30 trøtte russ opp for å lage en god og deilig frokost til første- og andreklassingene på internatet.

Så trøtte var vi at vi dessverre ikke fikk tatt noen bilder! Klokken 05:30 var kjøkkenet fylt opp av elever med røde og blå dresser.

06:30 er halvvåkne 1. og 2. klassinger å se

i den musikkfylte spise­salen. Eggerøre, rundstykker, Nugatti, kakao og andre godsaker ble gjort i stand og servert til elevene før den beryktede «svarte­listen» ble presentert. En overraskelse for mange ble det da årets «rosaliste» ble offentliggjort. De heldige kandidatene her vil gjennom rus-

Det er vår Et sikkert vårtegn på TVS er når hengekøyene kommer på plass mellom trærne igjen. Å ligge i en hengekøye mens man kjenner solen varme forsiktig gjennom den fremdeles litt skarpe luften, er balsam for sjelen. Vissheten om varmere og lysere tider foran oss er godt å kjenne på.

«Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt. Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem enn å glede seg og nyte det gode i livet. For når et menneske får spise og drikke og har glede av alt han eier, er også det gitt av Gud.» Fork. 3,11-13.

setiden få oppleve å få litt ekstra hyggelig oppmerksomhet fra russen. En av dem som havnet på denne listen, fikk samme dag en liten gave med et brev som fulgte. Gaven var et kjøttpålegg, og i brevet ønsket vi vedkommende en fin dag.

Hilsen snillerussen<3

15

Englandstur med koret I år gikk korturen til London. Sammen var vi 45 som reiste og fikk være med på en tur som ifølge Elbjørg, vår kor­leders uttalelse, var den korteste, mest intensive og kaldeste hun har hatt. Men selv om det til tider var litt kjølig, ble vi oppvarmet av den positive mottakelsen vi fikk i menighetene vi besøkte.

Etter tidlig ankomst torsdag, var dagen satt til side for å lære London å kjenne.

Det ble både shopping og sightseeing. For noen ble det musikalbesøk hvor man så Les Miserables, Mamma Mia eller Abba Voyage. Andre dro på fotballkamp: West Ham mot Gent, og noen var turister i London sentrum. Først etter midnatt var vi endelig installert på Stanborough Secondary School, adventistkirkens skole

i England, hvor vi skulle bo. Så det ble en lang dag for alle!

Etter en tidlig frokost fredag, var det tur til Windsor. Siden regnet silte, var det godt å få komme inn på omvisning i Windsor Castle. Tilbake på Stanborough, ble det øvelse før konsert i en mer eller mindre fullsatt Stanborough Park Adventist Church.

På sabbaten spiste vi en solid engelsk frokost med speilegg, bønner, champignon, potetpletter og toast. Så gikk turen til adventistkirken i Brixton, en av de største adventistkirkene i Storbritannia. Kirken var nesten fullsatt, og over 1000 var også til stede gjennom streaming. Koret ble tatt varmt og hjertelig imot av menigheten, og det var flott å få synge for dem under gudstjenesten. Det var en fin opplevelse for oss alle. Etterpå serverte menigheten en nydelig 3-retters middag!

Så var det ut for å være turister igjen.

Denne gangen ble det en spasertur ved Themsen hvor vi krysset over Tower Bridge og passerte «Tower of London». En planlagt båttur på Themsen ble avlyst,

men ingen sure miner av den grunn! Det ble T-bane tilbake til Piccadilly Circus og et koselig måltid på Pizza Hut for oss alle, før vi ble hentet av vår bussjåfør.

Han tok oss med på en «London By Night Sightseeing-Tour», der vi fikk se, og ble fortalt om, en hel del steder som man normalt kanskje ikke får med seg på en turistrunde i London!

Søndag var hjemreisedag med avreise til Gatwick allerede kl. 06. Tilbakemelding fra noen av koristene: «En flott tur hvor det var veldig positiv stemning hele tiden. Alle passet på hverandre, og ingen gikk alene.

Koret fikk gode tilbakemeldinger på konsertene, god mat og opplevde mye på kort tid! Det ble en veldig fin, tettpakket tur!»

Tusen takk til Elbjørg som har stått på både tidlig og sent for at vi skulle få denne korturen!

TVS i nytt prosjektsamarbeid med Hole kommune Vi TVS-elever har nå startet et spennende prosjekt i samarbeid med Hole kommune.

Prosjektet går ut på å skrive en biografi om noen eldre personers liv. Vi er blitt delt opp i grupper og har blitt tildelt hver vår person. Prosjektet vårt vil vare i 5-6 uker, og vi skal ha totalt 5 intervjuer, hittil har vi hatt to. For hvert intervju får vi noen temaer, men de to gangene så langt, har det bare endt opp med at vi snakker fritt.

De fleste gruppene sitter på Hole bibliotek og snakker, mens min gruppe drar hjem til vår person. Første gang var det litt skremmende, litt ubehagelig og kanskje til og med litt kleint å prøve å intervjue en gammel person. Men det viste seg å endre seg raskt. Det er kjempehyggelig og utrolig spennende å snakke med disse erfarne personene. Han som min gruppe har blitt kjent med, har vært arkitekt hele livet og har designet en del spennende ting. For eksempel har han hatt oppdrag for en rekke oljeselskaper som Statoil og Phillips 66, og til og med oppdrag for Coca-Cola i Amerika. Noen flere ting å si om ham, er at han var med i Tysklands-

brigaden, farfaren hans er grunnlegger av Freia, og han studerte i Skottland.

Så, i motsetning til en del andre eldre folk, er han ganske god på engelsk.

Alt i alt er dette et veldig spennende og alternativt norskprosjekt, som selvfølgelig er veldig lærerikt.

Micah Dahlseide P.S. Maleriet er malt av intervjuobjektet.

Smarthusteknologi hos elektro Elevene i 1. klasse elektro har i det siste arbeidet med smarthus-teknologi. Det innebærer en del automatiserte funksjoner som gjør at anlegget ”tenker for deg”, i tillegg til det elektriske anlegget med lys og stikkontakter.

Oppgaven ble gjort i klasserom, men det var en god introduksjon til konseptet.

Petter Anton Buer og Sebastian Berglund forklarer: Smarte anlegg og vanlige anlegg innenfor elektro er forskjellige på flere måter. Mens vanlige anlegg ofte er enkle systemer som kun gir grunnleggende funksjonalitet, er smarte anlegg utstyrt med avansert teknologi som gir en rekke funksjoner.

Det er nesten bare kreativiteten som begrenser mulighetene her! Smarte anlegg kan for eksempel styres fra en sentral plattform, tilpasse seg bruksmønstre og automatisere en rekke oppgaver for å øke effektiviteten og redusere energiforbruket. De kan også være utstyrt med sensorer som kan gi beskjed om bevegelse i rommet og dermed skrur på lyset, noe som kan spare tid og penger i energiforbruk. Anlegget er lett å bruke for kunden, og alle komponentene er trådløse. Så det er ikke mange kabler å legge opp for elektrikeren. Kort sagt kan smarte anlegg gi en mer avansert og effektiv løsning for både privat og offentlig bruk.

Dette har vært en lærerik oppgave som er veldig i tiden for nye elektroniske installasjoner, både i boliger og større bygg. Kanskje noe å tenke på?

Dagfinn Klund

TVS-JUBILEUM 16. september 2023 FOR 1963-, 1973-, 1983-, 1993-, 1998-, 2003- OG 2013-KULLENE Vi gleder oss til årets jubileumsfeiring for 3-kullene og 25 års jubileumskullet på TVS lørdag 16. september!

Meld deg på via TVS’ hjemmeside. Gå inn på adressen https://www.tyrifjord.vgs.no/jubileum-for-3-kullene/ eller åpne menyen «skole» og gå inn på «jubileum». Påmelding og betaling via lenken «Meld deg på her».

Jubileet blir mer vellykket jo flere fra ditt kull som deltar. Derfor vil vi oppfordre deg til å kontakte dine klassekamerater og spre nyheten til dem. Kontakt oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00 hvis du ønsker å få tilsendt klasseliste.

Frist for påmelding er 6. september.

Program for dagen: Kl. 10.30

Sabbatsskole

Kl. 11.45

Festgudstjeneste

Kl. 13.00

Lunsj

Kl. 15.00

Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet.

De forskjellige klassene går til egne lokaler for mimring og samvær

Kl. 18.00

Bankett

VELKOMMEN!

Min hobby – lesing Malene Kamilla Dreyer går i 1STA og har snart fullført første året på TVS. Vi fikk en fin prat om hvordan hun opplever livet på TVS, og hva hun driver med på fritiden.

Isbading Ismangel på Tyrifjorden bremser ikke elevene. I stedet er skøytene blitt byttet ut med badetøy. En eksklusiv jentegruppe: Hanna Sundberg, Iris Benum Bjoraa og Lia Andersen, med Lea Fjellberg som erfaren isbader i spissen, har hatt som mål å skulle bade en gang i måneden.

Det er noen kriterier som skal være oppfylt før de begir seg ut i vannet. De bader med andre ord ikke på de kaldeste, mest forblåste og nedbørsrike dagene. Men vannet er det samme: kaldt!

Oppskriften er å gå ut, ta et par svømme­­tak utover og tilbake, og så opp på land igjen. Resultatet er det som inspirerer dem til å fortsette: Å ignorere grufølelsen i forkant og kjenne på hvor overraskende deilig det er i etterkant! Jentene hevder at de flere ganger er blitt positivt overrasket over at vannet ikke har vært så kaldt som de trodde, og har kjentes varmere enn luften.

Sporty!

Kirsten

Jeg trives ganske godt på skolen. Spesielt nå som det går mot vår, og varmen begynner å komme. Jeg stortrives med å bo her! Herlig å ha vennene mine så nær, det er jo bare å banke på en dør, så har man selskap.

Og så er det luksus med den korte skoleveien. Hjemme brukte jeg over en time til skolen hver dag, her er jeg på skolen på ett minutt.

Jeg synes det er helt topp å bo på TVS. Hadde jeg bodd på hybel, hadde jeg helt klart ikke vært så flink til å oppsøke venner, så da ville jeg endt opp med å være mye for meg selv. Da ville jeg sannsynligvis heller ikke fått med meg alt som skjer på skolen, eller vært med i skolekoret, hvor jeg trives veldig godt.

Så når får du tid til hobbyen din?

Jeg har et ganske stort behov for å trekke meg tilbake. Hente meg inn igjen, liksom. Og da leser jeg bøker! Det er godt å bevege meg inn i historier utenfor egen hverdag. Da kobler jeg av.

Hva er det med lesing som fascinerer deg?

Jeg synes film er ok, men jeg opplever at jeg lever meg så mye mer inn i historien når jeg leser bok. Og så varer den mye lenger. Jeg blir mye bedre kjent med karakterene. Jeg liker å danne meg egne bilder om hvordan ting jeg leser om ser ut. Leser sakte, liker å bruke tid på boken. Lever

meg mer inn i handlingen da.

På film får man alt «servert».

Leser du mye?

Jeg vil si at jeg leser moderate mengder, i hvert fall sammenliknet med andre jeg kjenner. Og når jeg er ferdig med en bok, venter jeg alltid en stund før jeg begynner på en ny. Liker å prosessere fortellingen etter at jeg har lest den, la den synke inn, og være der inne en stund før jeg begynner på en ny.

Har du noen bøker du vil anbefale for sommeren?

Ja! ”November 9” av Colleen Hover: To mennesker møtes tilfeldig 09.11., og bestemmer seg for å møtes hvert år på denne datoen. Vi følger deres utvikling ettersom årene går.

“They both die at the end” av Adam Silvera: Vi møter to mennesker som har fått vite at de har én dag igjen å leve. Vi følger dem i deres valg av hendelser i løpet av dagen. Men historien får en annen vending enn det som var forutsatt.

“The summer I turned pretty” av Jenny Han: En jente er på ferie og opplever at livet blir snudd på hodet når morens bestevenninne og eier av feriestedet blir rammet av kreft. Vi følger jenten og den kreftsykes familie gjennom sommeren.

Takk for både samtale og tips, Malene!

Kirsten Robertsen

Rektor har ordet...

Om ikke lenge skal det legges fiber langs veien hvor jeg bor. Mine naboer gleder seg til dette. Også ved TVS er god internettkommunikasjon med vår omverden viktig.

I Bibelen finner vi også at Gud er interessert i god kommunikasjon. Vi finner mange fortellinger hvor Gud sendte engler for å kommunisere. Det var engler som kom til Jakob i ødemarken med forvissning og trøst. Det var engler som brakte de gode nyhetene om Jesu fødsel til gjeterne på marken.

Vi finner også mange andre beretninger i

Bibelen hvor Gud er aktiv ved Den Hellige Ånd.

Ved hjelp av sine engler og Den Hellige Ånd ønsker Gud rask og effektiv kommunikasjon med mennesker. Det er Guds ønske at også vi kan kommunisere like ivrig tilbake. Det er ved kommunikasjon at vi blir kjent med ham og kan oppleve et meningsfylt liv med ham. Er bredbånd viktig for oss, så er det enda viktigere å ha det ”himmelske bredbåndet” i orden. Det er her vår nåtid og framtid ligger. Vi gleder oss over dette.

Styrkår Dramstad

NYHET Den himmelske trio Av Ty Gibson

Med boken DEN HIMMELSKE TRIO har Ty Gibson levert et glimrende studium av doktrinen om guddommen slik den ble forstått av Ellen White og de tidlige adventistene. Han viser hvordan utrettelig bibelstudium ledet de tidlige adventistene forbi forskjellige filosofiske feller og bragte dem til en sann, bibelsk forståelse av DEN HIMMELSKE TRIO. Gibson fortsetter med en vakker utleggelse av hvordan Guds natur kaster lys over pakten, korset og selve eksistensen av det kristne samfunnet. Det er noe for alle i denne boken.

Det har vært hevdet at DEN HIMMELSKE TRIO er en av de viktigste teologiske bøker som er utgitt de par siste tiårene. Det er i hvert fall sikkert at dette er et overbevisende forsvar av treenighets doktrinen sett i lys av Guds ufattelige pakts kjærlighet.

Kr 269 Igjen har Ty Gibsen lyktes med å ta for seg et vanskelig tema og gjøre det HEF TET -3 enkelt og forståelig.

ISB N: 978-82-7007-526 233 SID ER VAR ENR: 3530

(Se bokanmeldelse på side 14.)

5. JUNI – VERDENS MILJØDAG Her er 3 flotte bøker for å lære barna mer om miljøet:

PAKKEPRIS!

La planeten leve + Planet i fare Varenr. 3491

Kr 299!

Carole Wilkinson

J. Palau og R. M. Curto

N. & E. Jiménez

Tvillingene Adrian og Jakob stiller mange spørsmål, og mamma gir gode svar. Mange barn er opptatt av å ta vare på naturen. Denne boken tar opp mange av miljø-spørsmålene i tiden.

Ginkgo har reist verden rundt. Han har sett store marker og ville elver, men også nedhogde skoger og andre miljø­ skader. Det står ikke så bra til med verden. Bli med Ginkgo på en rundreise, og bli litt klokere!

Vi lever på en planet som s­ tår i fare for å bli ødelagt.

Derfor må vi behandle planeten vår med forsiktighet og omsorg. Etter hvert emne (luft, energi, vann og søppel) er det fire sider med forslag til aktiviteter.

Kr 349

Kr 199

Kr 199

Venn med naturen

INNBUNDET ISBN 978-82-7007-481-5 162 SIDER • VARENR. 3493

La planeten leve!

INNBUNDET ISBN 978-82-7007-389-4 144 SIDER • VARENR. 3426

Planet i fare

INNBUNDET ISBN: 978-82-7007-378-8 144 SIDER • VARENR: 3422

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

20

Teologi

Adventnytt 6-2023

SKAPT I GUDS BILDE Av Torben Bergland

V

i mennesker er besatt av bilder. Siden oppfinnelsen av fotografiet midt på 1800-tallet, har fotoapparatet vært noe vi oftest har pekt utover mot verden. Da frontkameraene på mobiltelefonene våre kom, snudde vi linsen fra å se på verden til å se på oss selv.

Vi lever nå i «selfiens» tidsalder.

Det er imidlertid et paradoks med «selfies». En studie viste at 82 prosent av oss foretrekker å se vanlige bilder i stedet for «selfies» på sosiale medier. «Selfies» er ofte forbundet med selvsentrert narsissisme og mangel på autentisitet. Det liker vi ikke når vi ser det i andre. Basert på disse og andre observasjoner, har forskere sagt at «selfies aldri burde ha blitt så populære som de faktisk er.»i Vår fascinasjon, eller besettelse, med bilder av oss selv, er ikke noe nytt. I Metamorfoser, bok tre, av den romerske poeten Ovid, møter vi historien om Narcissus fra gresk mytologi. Det er en rik fortelling som utforsker menneskets natur og hvordan vi forholder oss til oss selv og hverandre. Her er et utdrag av historien: Narcissus, trøtt av jakten og middagsvarmen, finner en vakker, fredelig,

speilblank kilde. Mens han bøyer seg ned for å slukke tørsten, våkner en annen tørst hos ham. For mens han drikker, ser han seg selv reflektert i speilbildet i kulpen og blir forelsket.

Han forelsker seg i en forestilt kropp uten substans, for han tror at den speilende skyggen er verdig hans kjærlighet. Han kan ikke lenger bevege seg, fordi han er så betatt av seg selv.

Og når han innser at alt er forgjeves, mister han livet. En eldgammel historie, men alltid like relevant for menneskeheten.

PROBLEMET Myten om Narcissus tydeliggjør hva som ligger i begrepet narsissisme: En person som ikke er i stand til å elske andre, men som søker og elsker bildet av seg selv. Men slik kjærlighet er bortkastet kjærlighet.

Bildet han ser av seg selv, kan ikke elske ham tilbake.

Vi lever ikke bare i «selfiens» tidsalder, men også i narsissismens tidsalder. Ja, hele menneskehetens historie er en historie om narsissisme. Historien om synd er en historie om narsissisme.

I tidsskriftet Psychodynamic Practice, skrev den gruppeanalytiske psykoterapeuten Pat MacDonald: «Stadig

økende nivåer av grådighet, selvbesettelse, overfladiske forhold, arroganse og forfengelighet er tydelige overalt og gjør oss ikke lykkeligere. . . Narsissistiske trekk, som involverer forfengelighet, arroganse, føle seg spesiell, mangle empati og ha liten respekt for andre, blir stadig vanligere.»ii Dette ble skrevet i et sekulært, akademisk tidsskrift. Men ordene minner meg om Paulus’ budskap til Timoteus: «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da skal menneskene være selvopptatte og pengegriske, brautende, hovmodige og spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige og uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, baktalende, ubeherskede, rå og ondsinnede, svikefulle, oppfarende og innbilske. De elsker nytelser høyere enn de elsker Gud.» (2 Tim 3,1-4).

MacDonald fortsetter: «Alvorlige forstyrrelser i selvforståelsen kan fange individet i en grunn verden av selvbesettelse og stormannsgalskap uten varme eller kjærlige forhold, akkurat som Narcissus. En slik stormannsgalskap er et forsvar mot dype følelser av mindreverdighet; den er verken konstant eller konsistent, og etterlater individet dratt imellom å se seg selv som fantastisk eller verdiløs.»

Adventnytt 6-2023

ER DET JEG ELLER VI? Å være lik Gud er å være relasjonell; å være i et partnerskap, i fellesskap og i et

samfunn. Det fremhever «vi», ikke «jeg».

For djevelen og menneskeheten har den grunnleggende fristelsen, og den grunnleggende synden, alltid vært og vil alltid være å opphøye «jeg» over «vi». Når vi blir mest opptatt av «jeg», hever vi oss over andre.

Når vi fokuserer på «oss», derimot, søker vi relasjoner med andre. Å være en av, ikke over. Kort sagt: Å være vanlig.

I skapelsesberetningen i 1 Mos 1, blir alle skapelseshandlingene frem til skapelsen av menneskeheten innledet med ordene «Det skal bli...». I disse ordene åpenbarer ikke Gud seg. Men når Gud kommer til skapelsen av mennesker i sitt bilde, bruker han andre ord. Ordene åpenbarer essensen av hvem han er: Gud åpenbarer seg ved å si «la oss», «i vårt bilde» og «vår likhet». Gud handler ikke om «jeg».

Gud, hans bilde og hans likhet handler om «oss», «vår». Gud handler om fellesskap.

Historien om menneskehetens skapelse er ikke en historie om en menneskehet som blir opphøyet over resten av skaperverket. Det er historien i syndefallsfortellingen. Der søker mennesket å opphøye seg over resten av skaperverket, til og med til et nivå hvor det vil bli lik Gud. Vårt problem er at adskilt fra Gud, kan vi ikke tolerere hvor små vi er. Derfor fristes vi til å kompensere ved å skape bilder av oss selv som er større enn det vi er.

Narsissisme er antitesen til bildet av den treenige Gud. Guds bilde er «vi». Det er refleksjonen av kjærligheten, velviljen og harmonien til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd i et forhold, i partnerskap, i fellesskap og i et samfunn. Guds bilde kommer til uttrykk i skapelsen av «dem»: mann og kvinne, paret, og så videre til

fellesskapet av menneskeheten og resten av skaperverket.

Et selvsentrert liv vil aldri tilfredsstille.

Berømmelse, formue, makt eller noen annen form for storhet i menneskers øyne, vil aldri gi sann tilfredsstillelse. Gud er andre-sentrert. Vi er skapt i hans bilde, og dermed kan bare et andre-sentrert liv virkelig tilfredsstille. Når vi er skapt i Guds bilde, vil vi gjenspeile Gud for resten av skaperverket: hans karakter, hans kjærlighet, hans godhet, hans velvilje, hans omsorg og hans glede over å relatere.

Det er dette livet handler om. Det er den typen liv vi skal leve. I dem som lever slik, er Guds bilde tydelig den dag i dag. _______________ i

S. Diefenbach and L. Christoforakos, “The Selfie Paradox: Nobody Seems to Like Them, Yet Everyone Has Reasons to Take Them.

An Exploration of Psychological Functions of Selfies in Self-presentation,” Frontiers in Psychology 8 (2017), https://doi.org/10.3389/ fpsyg.2017.00007.

ii

P. MacDonald, “Narcissism in the Modern World,” Psychodynamic Practice 20, no. 2 (2014): 144-153, https://doi.org/10.1080/14753634 .2014.894225.

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

VANLIG ER BRA For noen år siden var familien min samlet til jul. Min bror og jeg var på kjøkkenet og snakket med min niese Dina, min søsters da 6 år gamle datter. Vi stilte henne dumme spørsmål som for eksempel, «Hva vil du bli når du blir stor?» Da vi spurte om det, ble hun ganske irritert. Så ga hun et svar som er et av de mest modne, dype og psykologisk sunne tingene jeg noensinne har hørt: «Jeg vil bare være et vanlig menneske!»

Et vanlig menneske! Normal, gjennomsnittlig, ordinær. Om vi alle bare kunne vært tilfredse med det!

Etter verdslig målestokk er det ikke sikkert at Dina blir noe utenom det vanlige. Men i mine øyne er hun ganske eksepsjonell. Hun er et av de mest relasjonelle, omsorgsfulle og hensynsfulle menneskene jeg kjenner.

Om bare Lucifer (Satan), i himmelen hadde sagt: «Jeg vil bare være en vanlig engel!» Om bare Adam og Eva i Edens hage ville ha sagt: «Vi vil bare være vanlige mennesker!» Om bare narsissisten i hver og en av oss ville overgi seg og gjenoppdage skjønnheten som finnes i å være en vanlig person! Om vi bare kunne slutte å skape grandiose, oppblåste bilder av oss selv!

Lucifer er prototypen på en narsissist.

I Jesaja 14,13-14 leser vi: «Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste.»

Dette er språket og tenkningen til en narsissist. «Jeg», «min», «meg selv». Djevelens undergang og fall var nettopp hans fokus på «jeg’et». Undergangen og fallet til hvert menneske siden syndefallet har vært «jeg’et». Undergangen og fallet til hvert samfunn, kirke, institusjon, samfunn, nasjon og imperium har vært «jeg’et».

Helt siden Satans, og dernest menneskehetens fall, har den store misforståelsen vært hva essensen av å være skapt i Guds bilde er. Vi har kjøpt djevelens bedrag om hva det vil si å være skapt i Guds bilde. Både Satan og vi mennesker ønsker oss Guds storhet, hans høyhet og hans overlegenhet. Vi lengter etter å bli som Gud. Men det er ikke dette likhet med Gud handler om.

21

Psykiater og for tiden assisterende leder i helseavdelingen i Generalkonferansen.

TORBEN BERGELAND Artikkelen ble først publisert i Adventist Review, i mars 2023

Velkommen til høstmøter i Adventistkirken Mjøndalen!

8. og 9. september Taler: Dragutin Matak fra Kroatia – en prisbelønnet person som er velt kjent for sitt arbeid med menneskerettigheter, religionsfrihet og dialogarbeid. Dragutin er en dyktig teolog og en svært samfunnsengasjert adventist. Her blir det sterke historier og mye å lære!

VELKOMMEN!

22

Historie

Adventnytt 6-2023

Våre tidlige pastorer, del 3

O. J. OLSEN RØST – HELSEARBEIDER, LITTERATUREVANGELIST OG PASTOR med etternavnet «Olson». Atle Haugen som hadde fått en foret av de viktigste temaene spørsel om denne historien, under bibel-konferansen lurte på hvem dette kunne Generalkonferansen være og tok kontakt med meg. arrangerte i USA i 1919, var Etter litt søking i mine kilder, hvordan man skulle forholde finner jeg at det ble arrangert et seg til Ellen G. Whites skrifter og årsmøte og arbeidermøte i Bergen O.J. Olsen Røst deres inspirasjon og autoritet. I i 1911 hvor Daniells var til stede, og en diskusjon om helsebudskapet, kom det hvor det også var en pastor Olsen. Denne opp spørsmål rundt hennes ord om vegeOlsen var ganske riktig sendt nordover året tarisme, og hvordan folk som for eksempel før. Jeg finner at han var en viktig person lever langt nord uten god tilgang til frukt i vårt helsearbeid på den tiden, og at han og grønt (den gang), skulle forholde seg til var en aktiv forkjemper for vegetarismen. dette. GeneralMannen som Daniells snakket om, må ha konferansens vært O. J. Olsen (Røst). leder, A. G. Daniells, fortalte da NORD-NORSK PIONEER en historie fra et Oluf Johan Olsen var en av de virkelige møte han hadde pionerene blant våre pastorer, med en vært på i Norge. ganske spesiell historie. Jeg tar bare en En mann var kort­versjon her, les mer om den i Kjell sendt nordover Helgesens bok Da adventismen kom til fra Oslo året før Norge, som jeg håper du har i bokhylla. for å arbeide Oluf ble født i Bø i Vesterålen i 1862. som misjonær, Hans far het John Røst Olsen, og var Arthur G. Daniells og nå var han handels­mann på Litleøya utenfor Bø. til stede på dette arbeidermøtet. I følge Det var en stor familie med 9 barn ved Daniells var han nå «helt hvit i huden folke­tellingen i 1865. Oluf var tvilling ved og hadde knapt noen røde blodlegemer fødselen, men tvillingbroren døde etter i kroppen, han så helt syk ut». Daniells hadde fått vite at denne mannen var streng vegetar, og spurte ham om hva han spiste der nord. Svaret var «jeg lever stort sett Litleøya ved Bø. på nordavinden». «Ja, du ser slik ut også», svarte Daniells ham. De snakket videre, og Daniells fikk vite at han stort sett spiste poteter og kornprodukter. Sammen med flere fikk han visst overbevist mannen om at han måtte ha et mer variert kosthold.

Daniells henviser ellers i dette referatet fra bibelkonferansen til samtaler han selv hadde hatt med EGW, hvor hun skal ha uttalt at folk må bruke sunn fornuft i tillegg til hennes gode råd. Han oppfattet ikke EGW som fanatisk eller ekstrem i forhold til kosthold.

I referatet blir denne mannen nevnt Av Trygve Andersen

E

bare noen måneder. Deres mor, Pauline Jørgine, døde da Oluf bare var 8 år.

Som mange andre nordmenn på den tiden, fikk Oluf utferdstrang i sin ungdom, og dro som 19-åring til Hawaii, via Amerika. Det sies at han kom til øya og gikk opp fra havnen til det største huset han kunne se og banket på. En dame kom ut og presenterte seg som dronningen på øya. Oluf spurte etter jobb, og ble henvist til en sukkerplantasje i nærheten. Der arbeidet han seg raskt opp til en leder­ stilling, men etter å ha jobbet der et par år, ble han lei og dro over til Amerika, til San Francisco. Der begynte han å bli litt mer religiøst interessert, og etter noen opp­ levelser i både spiritistmiljø og forskjellige menigheter der i California, endte han som Syvendedags adventist.

Han skaffet seg jobb og utdanning som helsearbeider på vårt St. Helena hospital, men fikk så en byrde for å dele adventbudskapet på sitt hjemsted.

Dermed dro han hjem til Norge i 1886.

Da var jo arbeidet bare så vidt kommet i gang her med Matteson i spissen, så ingen adventister hadde vært på øyene i Lofoten og Vesterålen ennå og forkynt.

O. J. Olsen holdt bibelstudier med en del folk, men møtte sterk motbør både av

Adventnytt 6-2023

familie og av presten. Likevel klarte han å overbevise noen om at dette var den riktige forståelse av Bibelen, og dette ble starten på adventismen i Vesterålen. Omtrent samtidig kom også kolportøren Hellik Surtten til området, og på naboøya Hadsel ble det opprettet menighet, som Reidar Olsen jo skrev om i marsnummeret.

KOLPORTØR O. J. Olsen fikk altså prøvd seg litt som lekpredikant først, og forsto at dette også kunne bli til noe mer. Derfor dro han til Danmark hvor man på slutten av 1880-tallet satte i gang med utdanning av misjons­ arbeidere og kolportører. Han begynte sin gjerning i menigheten som kolportør, og ble raskt salgsleder for Sunnhetsbladet.

I 1891 er han første gang nevnt som praktiserende pastor. Da arbeider han på forskjellige steder i Nordland ifølge en rapport i Review. I 1894-95, jobber han sammen med pastor Clausen flere steder på Sør- og Vestlandet, og er med på å starte både Stavanger og Bergen menigheter. Han var den første forstanderen i Bergen menighet.

Men litteraturarbeidet sto nok hans hjerte nært, for fra 1896 til 1906 var han salgsleder for hele boksalget, samtidig som han holdt møteserier forskjellige steder.

Han ble ordinert sammen med flere andre i 1896. Samme år giftet han seg med Karen Andersen, hun var bibelarbeider for pastor Clausen en periode, så de traff hverandre i arbeidet.

HELSE Som nevnt var O. J. Olsen også utdannet i helsearbeid i Amerika, og hadde stor interesse for vårt helsebudskap og for vegetarisme. Da man kom i gang med helsearbeidet for alvor med Skodsborg og Frydenstrand sanatorier i Danmark, begynte man også straks å se på mulighetene i Norge. Og O. J. Olsen var ivrig med på å starte opp kurbadene både i Oslo og etter hvert i Bergen. Han var også leder for disse i noen år.

I forbindelse med flytting av kurbadet til Thor Olsens gate, ble Olsen av noen naboer der anmeldt til politiet for å forstyrre søndags­freden. Han fikk en bot, men nektet å betale hele beløpet, for han hevdet at søndag er arbeidsdag ifølge Bibelen. Han måtte da sone i fengsel noen dager. På sabbaten kom noen fra menigheten i Oslo og sang utenfor fengselet. Blant dem var en ung dame ved navn Margit, som noen av oss husker som legendarisk dirigent for Betel Sangforening, Margit Rolandsen.

Olsens helse-engasjement vises også

23

med at han i 1903 skrev en bok med tittel Lommebog for syge og sunde. Jeg ser at den boka er flittig omtalt og sitert i avisene på den tiden.

Kilder: Bjarne Røst, artikkel i Evangeliets sendebud nr 7-8 1982.

Nekrolog i Missionsefterretninger 1938.

Kjell Helgesen, Da adventismen kom til Norge.

PASTOR I 1910 begynte han som pastor på fulltid, denne gangen i Tromsø. Olsen hadde også lederfunksjoner i menigheten. Blant annet var han leder for Vestnorsk distrikt i en lengre periode fra 1914. Det var på denne tiden han tok etternavnet Røst i tillegg til Olsen. Grunnen var at «Islands-Olsen» nå også hadde kommet inn i arbeidet, og han brukte samme kortform-navn, O. J. Olsen.

Jeg ser ellers at Olsen Røst også var med på å starte opp Hammerfest menighet i 1921. Han døpte noen av de første medlemmene der i en stor dåp på over 30 personer ved organiseringen av menigheten.

O. J. Olsen Røst var aktiv som pastor, litteraturevangelist og helsearbeider i 40 år, før han måtte trekke seg tilbake fra aktiv tjeneste på grunn av helseutfordringer mot slutten av 1920-tallet. Han døde i 1938, 76 år gammel, og ble begravet i Drammen.

Div. treff i Review & Herald og SDA-årbøker i Adventist Archives Div. treff i aviser og tidsskrifter på Nasjonalbibliotekets nettsider.

Oppslag i kirkebøker og folketellinger i Digitalarkivet på nett.

Kurbadet 1908.

Kurbadet 1908.

Kurbadet på 1930-tallet.

24

Adventnytt 6-2023

HJELPEAKSJON 2023

Håpet er på skolen

Skole = håp for Adiza

Adiza begynte sent på skolen fordi ingen trodde hun kunne lære. «Nå vet vi bedre,» sier moren hennes.

Adiza er den eldste jenta i femte klasse. Hun mistet de første skoleårene fordi hun var født døv. Ingen regnet med at hun noen gang skulle begynne på skolen.

Tekst: ADRA | Gry A. Haugen, kommunikasjonssjef «Du skulle ha møtt Adiza før, forteller store­broren. Før hun begynte på skolen, var hun ofte veldig kranglete og ofte frustrert.

I skolehagen vokser det blant annet hirse og poteter. Alle er spent på hvordan sesongen blir, for alt som vokser trenger vann. Foto: ADRA| Frank Spangler

Hun var totalt ekskludert og fikk aldri være med de andre barna. Nå har alt blitt annerledes. Hadde du vært her i morges, ville du ha sett hva hun gjør nesten hver morgen. Før hun går til skolen, samler hun de små nabobarna under treet eller i hytta der borte,» sier han og peker. Hun lærer dem tegnspråk og alt annet som hun selv har lært på skolen! Når hun ikke har skole, kan hun til og med sendes til markedet for å gjøre innkjøp. Det er en god støtte for meg som har overtatt pappas rolle her hjemme etter at han døde,» forteller broren.

Mens storebroren til Adiza forteller, sitter moren deres og nikker. «Jeg er ikke like bekymret for framtiden hennes lenger,» sier hun. Moren, Selamat, har syv barn som fremdeles bor hjemme. Selv gikk hun aldri på skolen. Livet handlet om å male korn, hente vann og ved og koke mat. Alltid hardt arbeid. Nå er hun svært glad for mulighetene som barna får på

Hjelp oss å hjelpe mange flere barn som Adiza! Foto: ADRA| Frank Spangler

Adventnytt 6-2023

Mange av barna på denne skolen i Niger har måttet reise fra landsbyene der de egentlig kom fra – vekk fra ekstremister som nekter barn å gå på skole – og vekk fra sult. Foto: ADRA| Frank Spangler

25

har til og med fått lære tegnspråk sånn at vi kan snakke sammen, jenta mi og jeg.

Tenk at dere hjelper oss, vi som bor så langt unna. Dere kjenner oss ikke, men likevel tenker dere på oss. Tusen takk!»

Adiza må skynde seg tilbake til skolen.

Der venter læreren og prater i vei ved hjelp av tegn. «Vi har fått helt ny tankegang i dette lokalsamfunnet,» sier læreren. Tidligere ble barn som Adiza gjemt vekk og fikk ikke en gang spise med familien.

Når skoledagen er slutt, går, hopper og løper Adiza hjem i følge med de andre barna. «Sånn skal det være,» smiler lærer Maimona. _______________

FUNFACT:

Hjelpeaksjonen har rø tter tilbake til 1908.

HVORDAN GJENNOMFØRER VI HJELPEAKSJONEN? • • • • •

Navnet til Adiza er endret på grunn av personvern.

•

skolen. Det gir så mye håp og mening – og hun merker at det er godt for barna å lære, særlig for kjære Adiza.

Men livet har vært krevende alle disse årene. «Vi flyttet hit fordi vi ikke hadde nok mat,» sier Selamat. «På mange måter er vi som flyktninger å regne, flyktninger i eget land. Barna ble nektet skolegang av ekstremistene som ikke ønsker bøker eller utdanning. Det var derfor vi kom hit,» forklarer hun. «Vi var redde, og vi trengte mat.»

Adizas mamma forteller at hun har lært av ADRA at døve barn virkelig kan lære. «Ja, vi trodde ikke at barn som henne kunne lære eller være med de andre barna på vanlig måte. Men nå vet vi bedre, takket være foreldregruppene og all støtten. Jeg

• •

• •

Adizas storebror bærer et stort ansvar på sine unge skuldre. Da faren hans døde for tre år siden, visste han at han måtte overta «farsrollen» i familien og tjene nok penger til at familien med mange mindre søsken fikk nok mat hver dag.

Er du blitt valgt til å lede an?

Tar du initiativ?

Har du lyst?

Trenger du kreative ideer?

Klarer du å bære ei bøsse og en brosjyre?

Vil du gjerne at ungdommene og barna skal få oppleve dette?

Synes du at ADRAs navn skulle vært mere kjent?

Vil du være med og forme samfunnet og jobbe for andre mennesker som ikke har de mulighetene som du har?

Trenger du noe positivt på CV`en?

Trenger du å komme deg ut av sofaen?

HJELPEAKSJONEN ER FOR ALLE

DET NYTTER Å HJELPE! Ved hjelp av bøssebæ ring og kjærlig oppfinnsomh et, samlet vi inn 4,2 millio ner kroner i Hjelpeaksjon 2022.

Tusen takk!

samling Her er tips til annerledes inn : alle for se pas n som ka

Hjemme lager Adiza ofte skole med de mindre barna. De får lære nesten alt som hun har lært på skolen. Ettersom Adiza lærer tegnspråk og er blitt flink til det, lærer hun det videre også til andre som vil snakke med henne. Foto: ADRA| Frank Spangler

26

Adventnytt 6-2023

«Vi trodde en stund at vi hadde bygd nok klasserom, men ryktet om skolen og holdningsarbeidet blant foreldrene har ført til at mange, mange flere foreldre sender barna til skolen nå. Jeg trodde nesten ikke at det fantes så mange barn her i området!» sier rektor og smiler stort.

Men hun legger til: «Nå har vi snart ikke nok klasserom, pulter og sitteplass til alle!» Rektor forteller også at barn med funksjonsnedsettelser kommer til skolen og får lære. Tidligere var det slik at hvis barna hadde lærevansker, eller ikke kunne se, gå eller høre, så kunne de bare holde seg hjemme. Sånn er det heldigvis ikke lenger, takket være holdningskampanjer som har favnet bredt i samfunnet.

Foto | ADRA, Britt Celine Oldebråten

Inkluderte barn – inkluderende samfunn I mange land danner mangel på utdanning selve grobunnen for fattigdom. Røttene kan stikke dypt. Utdanningskrisen holder fattigdomsspiralen ved like. Det handler om livene til barn, voksne og familier, om lokalsamfunn og storsamfunn.

HÅP OG FELLESSKAP Nelson Mandelas ord om at utdanning er det mest virkningsfulle verktøyet for å skape forandring, siteres ofte. Skole for barn og ungdom styrker selvtillit og gir valgmuligheter. Faren minsker for tidlige ekteskap, å bli rekruttert som barnesoldat eller andre slaverilignende situasjoner.

Barn med funksjonsnedsettelser er sårbare for stigma, neglisjering og omsorgssvikt fra skole og hjem. Med inkluderende utdanning vekkes håp – også for barn med funksjonsnedsettelser og de som står helt utenfor og ikke får være med, de marginaliserte.

I mange samfunn er det skolen som virkelig bygger fellesskap, engasjement og stabilitet. På skolen, når man forstår og lærer hvordan andre mennesker lever, tenker og hva de mener, kan konflikter reduseres og sameksistens være mulig.

Utdanning gjør det også mulig for mennesker å lære av gårsdagens feil.

MATSIKKERHET OG MILJØ I Niger, et land i Sahel-beltet og som grenser til Sahara, kommer mange barn sultne til skolen. Når det eneste barnet greier å tenke på er mat og vann, vil læring komme i andre rekke. Etter denne hjelpeaksjonen vil skolehager og skolemat gi mat til mange flere barn. Videre gjennomfører vi miljøtiltak som treplanting og søppeloppryddingskampanjer.

Emmanuel Niyindorera er landleder for ADRA Niger. «Før ADRA Norge begynte å samarbeide med oss i Niger, var kontoret nær ved å stenge fordi vi ikke hadde finansiering for et eneste prosjekt. ADRA Norge er en god og kjær partner.» Foto | ADRA, Britt Celine Oldebråten

Alle skal få være med, også de mest sårbare barna.

Din gave til Hjelpeaksjonen, gir barn trygghet, læring og vekst.

NIGER Niger er et land i Vest-Afrika, rett sør for Sahara.

Landet er regnet som et av de aller fattigste landene i verden. Kun 3,6 personer over 15 år kan lese og skrive, og antall forventede år på skolen er 5 år.

Det bor ca. 26 millioner mennesker i landet. I følge adventistyearbook.org er det to adventistkirker i landet (i hovedstaden Niamey) og 1088 medlemmer.

27

Takk for at du vil være med i Hjelpeaksjonen i år!

HVORDAN BRUKER ADRA PENGENE FRA HJELPEAKSJONEN? Pengene vi samler inn i Hjelpeaksjonen brukes til langsiktige prosjekter for utdanning i Niger, Myanmar, Mali, Etiopia, Somalia og Sør-Sudan. ADRA hjelper også med nødhjelp i krisesituasjoner. Vi fortsetter også å hjelpe mennesker i Ukraina.

ADRA har lave administrasjonskostnader. For denne aksjonen er kostnadene på mindre enn 10% til innsamlingskostnader, administrasjon og forvaltning.

I år markerer ADRA 30 år i tjeneste for dem som trenger det mest. Det kunne vi ikke ha gjort, om det ikke var for deg og kirkene og skolene våre som gir og gjør en enestående innsats for å samle penger til ADRAs arbeid i flere av verdens fattigste land. Penger er verktøyet som gjør arbeidet mulig.

Du er med din deltagelse i Hjelpe­ aksjonen med på å endre negative holdninger som tillater at barn med funksjons­nedsettelser holdes utenfor skolen – og noen ganger også i skjul for naboer. Det er tankevekkende fakta at mange millioner barn holdes utenfor skolen og gjemmes vekk bare fordi de har en funksjonsnedsettelse. Det er 42% mindre sannsynlighet for at barn som sliter med å gå eller er døve, lærer å lese

eller skrive. Å støtte disse sårbare elevene, gagner alle.

Vi sier at håpet er på skolen – fordi røttene til samfunnsutvikling og veien ut av fattigdom, starter nettopp her. For å lære, trenger barn å være inkluderte og trygge.

Barn kan heller ikke lære hvis de er sultne og går dager uten frokost og lunsj. ADRA satser derfor også på klimavennlig dyrking av skolemat og andre miljøtiltak. I tillegg til bøker og tekniske hjelpemidler, trenger alle barn alltid den gode læreren som ser hver enkelt elev og deres behov. Undervisning og oppfølging av lærere er derfor noe av det aller viktigste for å gi barn gode kunnskaper.

ADRA mottar støtte fra Utenriks­ departementet og Norad, og er medlem av Innsamlingskontrollen.

ER R HJELPEAKSJONEN KJERNEPERIODEN FO EMBER 26. AUGUST – 30. SEPT

ADRA er Adventistkirkens globale hjelpeorganisasjon som arbeider i 120 land. Vår oppgave er å tjene mennesker, så alle kan få de mulighetene i livet som Gud ønsker. Vi hjelper mennesker i nød uavhengig av alder, kjønn, etnisk bakgrunn og politisk eller religiøs tilhørighet. ADRA Norges programmer legger særlig vekt på å bedre kvinners og barns arbeids- og livssituasjon gjennom inkluderende kvalitetsutdanning og livslang læring for alle.

WWW.ADRANORGE.NO

Aksjonskonto: 3000.30.31000 Vipps til ADRA: #19543 eller til lokalt Vipps-nummer.

Hvordan finner jeg lokalt Vipps-nummer?

Søk ADRA og navnet på kirken, stedet eller skolen.

Foto: ADRA | Frank Spangler

Adventnytt 6-2023

28

Vi minnes

Adventnytt 6-2023

Illustrasjon: iStock / lavendertime

Vi minnes Kirsten Wiik, Ulsrud menighet, sovnet stille inn den 10. mars 2023 på Bekkelagshjemmet – 94 år gammel. Foreldrene var Jensine og Hjalmar Svortevik. Kirsten ble født i Bergen, men da krigen kom i 1940, flyttet familien til Svortevik, i nærheten av Florø, hvor de hadde et lite småbruk. Kirsten lærte tidlig å kjenne Jesus, og som 15-åring valgte hun å inngå sin samvittighetspakt med Gud. Det var L. Sæbøe-Larsen som døpte henne den 22. april i 1944. Et drøyt år senere, reiste hun til Onsrud misjonsskole. Her traff hun Georg Sture Wiik.

De giftet seg i 1951 og fikk tre barn sammen, Sissel, Anne og Kai Sture. Siden er det blitt 14 barnebarn og 17 oldebarn.

Da barna ble større, utdannet Kirsten seg innenfor bokholderi og regnskap, og arbeidet med dette i forskjellige bedrifter, blant annet for Norsk Bokforlag. Kirsten trivdes også godt med hagearbeid. Det ga mange anledninger til hyggelige samtaler med folk som gikk forbi.

Kirsten trivdes i menigheten. Hun tok aktivt del i menighetsarbeidet, og var glad i å besøke eldre i menigheten. Hver sabbat var hun med på bibelstudiet og gudstjenesten, hun kom trofast til tirsdagsmøtene, og elsket samtalene rundt Guds ord. Hun uttrykte stor glede over det Jesus hadde gjort for henne. Hun hadde et åpent hjem og likte å invitere andre inn i et felleskap.

Kristen var utrolig sprek lenge, - selv om hun var passert 90, kunne hun stå bøyd og luke ugress i bedene ved kirken.

For ca et år siden begynte hun å skrante.

Etter hvert trengte hun mer og mer hjelp, og i januar i år fikk hun plass på Bekkelagshjemmet. Kirsten ønsket å dele sin tro med menneskene rundt seg helt til det siste. Selv på sykehjemmet hadde hun med seg Bibelen sin på rullatoren. Jesus betydde alt for henne, hun så frem til og lengtet etter Jesu 2. komme. Vi ser også frem til den dagen når vi skal få møtes igjen.

Begravelsen fant sted den 24. mars fra Vestre gravlund kapell, hvor undertegnede forrettet.

Vi lyser fred over Kirsten Wiik sitt gode minne. Øystein Hogganvik

Sverre Valen ble født 9. mai 1925 i Levanger og ble den lengstlevende av søskenflokken på fem.

Foreldrene var Gudrun og Tor Sveinungsen Valen.

Som pastorsønn ble det en omflakkende tilværelse, og Sverre gikk derfor på sju forskjellige skoler i oppveksten.

Sverre begynte på tømrerskole i Oslo, men snart ble det Musikkonservatoriet. Så gikk turen til Hamar der han startet flere kor som utmerket seg – og etter kort tid drev han 6 av byens 9 kor.

I 1952 ble Mary Johansen Sverres trofaste og elskede livsledsager og samarbeidspartner innen sangen og musikken.

Da Sverre startet kor i Sandefjord, lød avisoverskriften: «Pastor Valen starter kor.» Dagen etter kom korreksjonen i avisen: «Ikke pastor.

Sønn til pastor TS starter kor.» Dette var begynnelsen til Sandefjord Jentekor og en lang karriere som kordirigent. De mest kjente korene hans var Sandefjord Jentekor, Aspirantkoret, Bel Canto, Valenkoret, Valen Solistensemble og Adventsangerne. I tillegg dirigerte han Galleberg Sangkor og Sandefjord Sangforening pluss at han og Mary drev musikkbarnehager, i perioder både i Larvik, Horten, Tønsberg og Sandefjord. Til sammen har det vært 5000 sangere i korene, og 3000 barn i musikkbarnehagene de drev.

Det ble hele 55 plateinnspillinger, og Jentekoret deltok 17 ganger i landskonkurransen for kor og vant 14 av disse. Ikke rart at han ble stemt fram som århundrets Sandefjording innen kultur, at han ble utnevnt til ridder av 1. kl. av St. Olavs Orden og tildelt St. Olavs-medaljen for å ha gjort Norge kjent internasjonalt. To ganger ble han vinner av FNs konkurranse World Youth Festival and Music i Wien hvor FN’s generalsekretær sto for premieutdelingen.

Da Jentekoret hadde sin debutkonsert i Carnegie Hall i New York, lød overskriften i New York Times: «Grieg, Ibsen, Sandefjord Jentekor.»

Avisen sammenlignet Sandefjord Jentekor med Grieg og Ibsen!

Mary og Sverre fikk en datter, Anne, og det er blitt både svigersønn, barnebarn og oldebarn. Troen, Mary, familien, menigheten og korene var pilarene i Sverres liv. Opprettelsen av Adventsangerne var et misjonsprosjekt for ham. Som formann i begge byggekomiteene, var han også en aktiv pådriver i byggingen av den nye Adventistkirken i Sandefjord og Mosserødhjemmet.

Etter et lårhalsbrudd ble almenntilstanden varig svekket, og etter hvert ble Mosserødhjemmet deres hjem. Han var takknemlig for all hjelp og omsorg og klaget aldri. Lørdag 18. mars sovnet Sverre Valen stille inn i vissheten om at alt var lagt i Herrens hånd. Kormesteren sover, men sangen og musikken han skapte gjennom korene lever videre.

Undertegnede forrettet ved begravelsen fra Sandefjord kirke torsdag 30. mars. Familien delte rike og gode minneord med forsamlingen, og koristene fra Jentekoret sang vakkert. Vi lyser fred over Sverre Valens rike minne!

Roger Robertsen

Adventnytt 6-2023

29

Rutt Andreassen Malm er død. Hun sovnet stille inn den 22. november, hele 97 år gammel. Rutt ble født på Løkken i daværende Sør-Trøndelag fylke den 27. september 1925. Hun vokste opp som yngst av tre søsken. Trange kår gjorde at Rutt aldri fikk anledning til å ta formell utdannelse. Etter folkeskolen gikk hun ut i jobb som barnepike hos flere lærerfamilier. Senere fikk hun arbeid på systua for Orkla Gruber, og deretter som hushjelp hos den velstående familien Qvale i Oslo. Rutt fikk aldri barn selv, men barna der i huset, og flere andre barn siden, ble som hennes egne barn. På slutten av sekstitallet endte hun opp i Molde. I Adventistkirken i Molde møtte hun sin Bjarne fra Kristiansund, som hun giftet seg med i 1985. Bjarne var hennes store kjærlighet, og de opplevde mange fine ting (alt: mye fint) sammen. Begge var de svært ivrige bibellesere. I adventistkirken husker vi henne som en oppvakt og samvittighetsfull dame.

Hun hadde omsorg for andre langt opp i alderdommen. Selv husker jeg hvordan Rutt flere ganger lagde vafler og annen «kaffikos» som vi tok med oss til Svanhild som var ensom ute på Midsund, ute i havgapet. Etter at Bjarne døde, bodde Rutt lenge i egen leilighet. Det var bare det siste året at hun bodde på sykehjem. Her fikk hun bra stell, men ble stadig svakere inntil hun døde, trygg i troen på den Jesus hun hadde satt sin lit til. Undertegnede forrettet i begravelsen fra Molde Adventistkirke, den 28. november. Vi lyser fred over milde og gode Rutt Andreassen Malms gode minne – hun har fullført løpet og bevart troen!

Vidar Hovden

95

Aslaug Kristine Theodora Danielsen Harstad menighet, 15. juni Kjell Muller Skyllstad Oslo, Betel menighet, 30. juni Edith Irene Wicks Oslo, Betel menighet, 9. juli

90

Eilert Harald Dahl Ålesund menighet, 20. juni

85

Ruth Solveig Mysen Mysen menighet, 18. juni Torbjørn Martin Dunseth Fredrikstad menighet, 7. juli

80

Anny Skogmo Hansen Haugesund menighet, 13. juni Evy Hazel Denton Oslo, Ulsrud menighet, 15. juni Lillian Torunn Irene Hansen Bø menighet, 19. juni Reidun Mary Kristiansen Sarpsborg menighet, 21. juni

75

Knut Håkon Draget Sarpsborg menighet, 10. juni Leif Jørgen Adolf Gundersen Oslo, Ulsrud menighet, 11. juni Karin Annie Bergland Gjøvik menighet, 12. juni Kåre Vik Sauherad menighet, 13. juni Stein Bøhmer Tyrifjord menighet, 26. juni Solveig Irene Finjord Harstad menighet, 2. juli

70

Ulf Haglund Tyrifjord menighet, 16. juni Eva Hamberg Jessheim menighet, 17. juni Hanne Elise Glenning Oslo, Ulsrud menighet, 21. juni Anne-Margrethe Kirk Aune Oslo, Ulsrud menighet, 22. juni Ina Wenche Berg Fredrikstad menighet, 25. juni Ole Birger Støtt Moss menighet, 28. juni Sverre Dalberg Mosjøen menighet, 29. juni Rolf Arvid Mikkelsen Tromsø menighet, 6. juli

Hei, mitt navn er Kayla Collins – eller rettere sagt: Det er det pseudonymet jeg må bruke når jeg skal reise ut som misjonær til en unådd folkegruppe i Sentral-Asia med Adventist Frontier Missions (AFM). Mitt egentlige navn er norsk og mer kjent. Men landet jeg reiser til er dominant islamsk, og kristne blir forfulgt der.

Men det er så mange mennesker der som aldri har hørt om Jesus - som ikke vet at det finnes en Gud som elsker dem, og som sendte sin sønn for å dø for dem. Jeg har en byrde for å nå disse menneskene. De kunne ikke ha valgt Jesus selv om de ville ha ønsket det, fordi de ikke vet at han eksisterer. Etablerte misjonærer jobber med dette folket, men det er få som er blitt omvendt, og det er ingen menighet der ennå. Mer enn fem millioner mennesker i denne unådde folkegruppen har aldri hørt om frelse gjennom Jesus Kristus.

Det er vanskelig å tro, spesielt i et land som Norge, at det faktisk finnes mennesker som aldri har hørt om Kristus, men det er realiteten. Det er folkegrupper, ofte isolert bak barrierer av geografi, språk og fordommer, som ikke har tilgang til evangeliets sannhet fordi det ikke er noen levedyktig kristen tilstedeværelse blant dem. Jeg innser at jeg som kristen, har et fantastisk stort privilegium, og jeg brenner for å dele evangeliet med dem som ikke kan høre om det andre steder.

Adventist Frontier Missions bistår sine misjonærer på flere måter, men finansieringen av oppholdet og tjenesten min der, må jeg skaffe selv. Derfor inviterer jeg deg til å støtte meg i dette prosjektet.

Hvis du føler deg ledet av Ånden til å donere, kan du gjøre det på følgende måter: •

via AFM sin nettside: https://afmeu.org/donations/kayla-collins/

•

ved bankoverføring: EUR konto: RO55BREL0002003623490200 SWIFT KODE: BRELROBU NAVN: Asociatia Adventist Frontier Missions Europe

•

til DNUs gavekonto: 3000.30.33100. Oppgi formål.

•

til Vippsnr. 17268. Velg kategori.

QR-KODE TIL VIPPS

Om du har spørsmål, kan du kontakte meg direkte, men mitt virkelige navn og bilde må ikke publiseres på Internett. sunshineandcats@proton.me NB! Adventnytt kjenner identiteten til «Kayla» og kan bevitne at historien er sann.

Illustrasjon: iStock / lavendertime

Vi gratulerer

Foto: Britt Celine Oldebråten / ADRA Norge

Hei på deg! !

Vi vil gjerne høre fra deg ? ive skr r elle ne teg å Liker du ? bby Ta bilder? Har du en ho ker på for tiden!

Fortell gjerne hva du ten anorge.no. adr Send til gry.haugen@ ADRA. av s ere Barnesiden lev

Foto: Frank Spangler / ADRA

Adiza bor i Niger. Niger er et land i Afrika.

Det bor mange barn og voksne der.

Da Adiza var ei bittelita jenta, fant familien hennes ut at hun ikke reagerte på lyder. I familien lagde de lyder og sjekket om hun kunne høre. Nei, Adiza kunne ikke høre. Hun var født døv.

Hva er HÅP? Hva HÅPER du?

Hva betyr det for deg å ha HÅP?

Mange mennesker som bor i Niger er veldig fattige. Å være fattig i Niger betyr – å ikke alltid ha en seng å ligge i – å måtte hente vannet som du og familien trenger – å bare ha noen få klesplagg – å bo i ei hytte som mangler ei ordentlig dør – å ikke alltid ha nok å spise

Hvis man er ei lita jente i Niger, er det ikke en selvfølge at barna får gå på skolen. Det er ikke sikkert at det finnes skole der, eller det er ikke sikkert det er en lærer der.

Adiza hadde det ikke lett da hun var bittelita jente. Siden hun ikke kunne høre, var det mange som mente at hun dermed heller ikke kunne gå på skolen. Men Adiza hadde lyst til å gå på skolen. Hun ville lære, sånn som de andre barna. Hva skulle hun gjøre?

Hver morgen satt hun og så lengselsfullt på at de andre barna gikk til skolen.

Foto: Frank Spangler / ADRA

Foto: Frank Spangler / ADRA

Foto: Britt Celine Oldebråten / ADRA Norge

Håpet er på skolen

Tenk om hun kunne være en av dem?

Hun håpet.

Kanskje ting ville bli bedre?

Kanskje noe ville forandre seg?

Kanskje at hun en dag ville…?

Å være DØV betyr å ikke kunne høre.

Historien om Adiza fortsetter i nest e

nummer.

Annonser

Adventnytt 6-2023

Kvinnetreff på Dønna igjen!

Endelig blir det kvinnetreff på Brygga på Dønna igjen! Helgen den 1.-3. september vil bli en deilig helg i godt selskap med fine damer, med fokus på åndelig fornyelse, latter, velvære og god vegetarisk mat. Tema for samlingen i år vil være «Elsket av Gud». Årets gjest er inspirerende Line Birgitte Nielsen fra Danmark.

Vi håper på godt vær, så vi får sett solnedgangen fra Dønnesfjellet på fredag kveld, og vi jobber for å få til en spennende utflukt på søndag formiddag før avsluttende lunsj.

Lørdag vil vi legge til rette for god balanse mellom åndelig påfyll og velvære. Det være seg turer, avslapning og det tradisjonelle badestampbadet på kvelden.

Vi er alle travle kvinner i hverdagen, og vi ønsker at kvinneforumet skal være til fornyelse av kropp og sjel. Vi tar høyde for at alle er forskjellige, og trenger energipåfyll på ulike måter. I praksis betyr det at selv om det settes opp et program, velger du selv hva du vil ta med deg av det som er felles aktiviteter. Om du trenger å sove ekstra lenge om morgenen, legge deg tidlig om kvelden eller gå en tur alene, skal du gjøre det med god samvittighet.

Husk påmelding, så snart som mulig, senest 15.juli, ved innbetaling til 1503.45.65373 merket med «Kvinnetreff 2023» Prisen er 950,- pr pers m 2 overnattinger - inkl. vasking.

Meld dere på snarest! Dette blir en opplevelse for livet!

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Vestnorsk distrikt Postboks 6, 5358 Fjell Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no Leder: Øyvind Gjengstø

Den norske union Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse Web: www.adventist.no E-post: post.dnu@adventist.no Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr.: 3000.30.33100 Vipps: 17268 Leder: Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Sekretær: Marianne Dyrud E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Østnorsk distrikt Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse Telefon: 481 55 628 E-post: post.ond@adventist.no Leder: Claes Lundström

Adventistkirkens ressurssenter Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 52 E-post: ordre@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Telefon: 465 41 322 E-post: post.nnd@adventist.no Leder: Tom Angelsen

Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060 E-post: post@kurbadet.oslo.no ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Telefon: 31 01 88 00 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no E-post: post@adranorge.no Norsk Bibelinstitutt Postboks 133, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 32 Bankgironr.: 3000.30.22222 Rektor: Kjell Aune www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Innkalling til generalforsamling i SAHA søndag 24.09.2023 kl 19-20.30

Sak 01/23 Sak 02/23 Sak 03/23 Sak 04/23 Sak 05/23 Sak 06/23 Sak 07/23 Sak 08/23

AGENDA Valg av møteleder, sekretær og person til å underskrive protokollen Godkjenning av saksliste og innkalling Rapport om styrets arbeid 2022-2023 Godkjenning av regnskap Endring av vedtekter Valg av ledelse og styre for 2023-2024 Arbeidsområder 2023-2024 Eventuelt/Innkomne saker

Generalforsamlingen vil være på Zoom. Sakspapirer og nærmere informasjon vil komme i SAHAs nyhetsbrev, på SAHAs Facebookside og i ukesmailen Adventistinfo. Saker kan meldes inn til post@sahanorge.no.

Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Norsk Bokforlag Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no Studentprogrammet – Norsk Bokforlag Postboks 103, 3529 Røyse Bankkontonr.: 3000.39.38456 Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Mosserødhjemmet Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening Leder: Finn Møller Nielsen Telefon: 992 49 714 www.sdasenior.no finn.moller.nielsen@hebb.no Bankgironr.: 3000 26 41867

31

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

SIDEN SIST: Av Victor Marley

D

et er et privilegium å kunne besøke menigheter over hele Norge. De siste månedene har jeg hatt spesielt fokus på Nord-Norge med besøk i Vadsø, Tromsø, Melbu, Vesterålen, Lofoten og Harstad.

Jeg har også vært en tur til Helgeland med besøk til Sandnessjøen og Mosjøen. Jeg har blitt inspirert av hva disse små menighetene får til, og hvordan trofaste søsken tar ansvar. Men jeg møter også bekymringer for fremtiden og for hvordan kirken skal overleve på noen av disse stedene.

Det er en reell problemstilling. Mange unge mennesker flytter bort fra det som kan kalles for utkant-Norge. Adventistkirken er ikke noe unntak her. Hvem skal da ta over?

I tillegg opplever vi at det er stadig vanskeligere å komme i kontakt med mennesker som er nysgjerrige på tro og åpen for å vurdere medlemskap i et kirkesamfunn. Vi er oppriktig glade i mennesker rundt oss, men mange vet ikke hvordan de kan dele det håpet de setter så stor pris på. Jeg har intet enkelt svar på hva løsningen er, utover viktigheten av å være deg selv, vær personlig – fortell hva Gud betyr for deg.

Noen steder ser vi at innvandring «redder» menigheten. Det er en trend vi tror vil fortsette, og vi er takknemlige for at Gud leder disse søsken til oss. Men det kan også være en utfordring når det kommer til integrering. Ikke minst for hvordan en menighet med flertall av ikke-norske oppleves av etnisk norske.

For noen uker siden deltok jeg i noen møter arrangert av divisjonen for å diskutere misjonsutfordringer i Europa. Det var nyttig å kunne snakke med andre ledere om disse utfordringene. Det kom opp tre spørsmål som jeg tror er viktig å ta med i samtalen i Norge.

multipliseres. Unionen og distriktene prøver nå å oppmuntre til dette gjennom kursing og coaching.

2.

Følger vi den bibelske modellen for lederskap i kirken? I Det nye testamentet var håndspåleggelse reservert for apostler, forstandere og diakoner.

«Hyrde», som er det «pastor» betyr, er en funksjon av lederskap, ikke en stilling i seg selv. Apostlene etablerte nye grupper og menigheter.

Forstanderne var lokal­ ledere. Tidlig SDA historie reflekterte denne modellen.

En pastors funksjon i Norge i dag ligner mer på bibelske forstanderskap. Hvem fyller da rollen til apostlene i dag? Bruker pastoren for mye tid på lokal administrasjon?

Den post-kristne virkelighet

Kan vi møte mennesker der de er? Kan våre faste former på møter og virksomheter være en for høy terskel for nye? Vi trenger å utforske nye og ulike former for samlinger og uttrykk. Apostlenes gjerninger forteller at de vokste ved å etablere nye grupper. Vi må snakke mer om menighets­planting og å etablere smågrupper som har som mål å

Prøver vi å løse et åndelig problem med administrative løsninger? Først da den første menighetshåndboken kom i 1932, fikk pastoren et formelt ansvar for lokalkirken - pastoren skulle lede menighetsstyret. Siden da har pastorens administrative rolle vokst voldsomt. Det har også antall avdelinger og verv en lokal kirke kan ha. Har kirke blitt for komplisert? Kan vi gjøre det enklere? Er det mulig at noen av våre kirker ville hatt det bedre som husgrupper?

Her er det ingen fasitsvar, men det er viktig at vi snakker om disse tingene. Samfunnet rundt oss er i forandring, og det er kirken vår også. Når alt kommer til alt, er oppgaven enkel: å gjøre Gud kjent i kraften av Den hellige ånd.

Leder for Adventistkirken i Norge.

VICTOR MARLEY

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

1.

3.