Åkle – bygdas viktigste interiørtekstil

Fotograf og vever Torill Geelmuyden har tatt bilder av alle åklær de har fått inn. I tillegg skriver Elin Alver og Marta Kløve Juuhl notater til hvert eneste åkle for å stadfeste teknikk, mønster og historien bak teppet. I tillegg til de nesten 400 åklærne de selv har funnet frem til, er det også ca 400 åklær som allerede er registret ved Historisk Museum i Bergen, Nasjonalmuseet og andre museer på Vestlandet.

På Vestlandet har seks damer gått sammen om å redde den utdøende åkletradisjonen i Nord- og Midhordland. Til nå har de registrert nesten 400 ulike åklær.

TEKST OG FOTO: INGVILD CONSTANCE FESTERVOLL MELIEN

50 års kunnskap

Diverse åklær, både små og store, er spredd utover rommet. Seks damer (Marta Kløve Juuhl, Kristi Skintveit, Elin Alver, Rannveig Reigstad, Torill Geelmuyden og Randi Andersen) fra forskjellige steder i Hordaland har et av sine fire årlige treff på Osterøy museum. I bagasjen har de med seg både materiell- og håndbåren kulturarv. – Kom og se på det åkle her, sier Marta Kløve Juuhl. Hun studerer et stort åkleteppe som ligger fremfor henne på gulvet. Mest sannsynlig er det vevd på første halvdel av 1800-tallet. – Dette har befunnet seg i Arna i flere generasjoner, men opprinnelig er det kanskje fra Lindås. Mønsteret er veldig spesielt, så det ble faktisk hengt opp foran talerstolen i ungdomshuset i Arna hver 17. mai i flere år, forteller hun, med stor entusiasme i stemmen. Lidenskapen for åklær og de gamle vevtradisjonene er felles for kvinnene. Flere av dem har egne vevstuer og har holdt på med veving i over 50 år. Interessen for de

Dette åkle er mest sannsynlig laget på slutten av 1800-tallet. Det er brukt flere forskjellige mønstre og teknikker. En viktig del av registreringen som gjøres er å finne frem til de opprinnelige fargene som ble brukt. Åklær hadde ofte sterke klare farger som i dag har falmet. Det som opprinnelig var svart har blitt mosegrønt, og lilla har blitt grått. Rannveig Reigstad startet med registrering av åklær fra Strilelandet allerede i 1995. Hun synes det er spennende med historiene som er knyttet til det enkelte åkle. Mye av registreringen hun gjorde for snart 30 år siden har lagt grunnlaget for arbeidet de seks damene gjør i dag.

Dette åkle ble i flere år tatt frem hver 17.mai for å pryde talerstolen i ungdomshuset i Arna. Det er mest sannsynlig vevd mellom 1810 og 1850. Slitasje gjorde at det ofte ble hull i åklærne. I dette tilfellet har tidligere eiere gjort seg flid med å stoppe hullene slik at de skal gli inn med resten av mønsteret. Kristi Skintveit, sittende, har studert og registrert flere typer av dette åkle gjennom årene.

gamle åklærne har vokst med alderen. På 1990-tallet begynte Rannveig Reigstad å registrere åklær i stort format. – På den tiden traff jeg eldre folk som visste hvor teppene kom fra og hvem som hadde laget dem. Det var spennende historier knyttet til åklærne. Under krigen solgte for eksempel mange åklær for å få råd til andre ting. I dag vet folk svært lite om åklærne de har hjemme, forteller Rannveig.

Skal gi ut bok

Den systematiske registreringen har ført til at kvinnene nå er godt i gang med å lage egen bok. Med faglig forankring i Osterøy museum og Nordhordland Husflidslag har de kommet langt i arbeidet. Fotograf og vever Torill Geelmuyden har i tre år fotografert alle åklærne de har kommet over. Åklærne er i privat eie. – Vi har oppmuntret folk til å lete på loft og kistebunn etter gamle åklær. Så har vi dratt rundt for å registrere dem, forklarer Elin Alver. Ideen om bok ble født allerede tidlig på 2000-tallet da Elin og Rannveig avholdt den første åkleutstillingen på Vestlandet. – Noen av fillene vi fikk inn vevet jeg om igjen siden de var så spesielle og flotte, sier Elin. - Det var fantastisk å se åklær vi aldri hadde sett før, supplerer Rannveig.

1000 år gammel tradisjon

I Norge strekker åkletradisjonen seg helt tilbake til vikingtiden. Ordet åkle betyr «å kle en seng» eller «sengeteppe». Åklær hadde høy status og spilte en viktig rolle ved merkedager og i hverdagen generelt. Lenge var åklær den største og viktigeste interiørtekstilen på bygdene. Tradisjonen finnes over

Oppstadveven står oppetter veggen og ble brukt mye frem til slutten av 1700-tallet. Denne vevtypen finner man hovedsakelig på Vestlandet, men også blant samer i Kåfjord i Troms. Flatveven, som ble mer utbredt utover 1800-tallet, tok mye større plass enn oppstadveven, men var også enklere å bruke. De som hadde plass, brukte derfor flatvev til å veve hverdagstekstiler, mens oppstadveven ble brukt til større tekstiler som åkle.

hele landet, men er mest utbredt på Vestlandet, fra Agder til Møre. – Åkleveving er en rik og ikke påaktet tradisjon. Nord- og Midhordland har kulturelt sett alltid ligget i skyggen av både Bergen, Sogn og Hardanger. Det er en ubeskrevet flekk på kartet, forteller Randi Andersen. Hun er tidligere avdelingsleder for Osterøy museum og nå redaktør for boka om åklær. Men Nord- og Midhordland, også kalt Strilelandet, skiller seg fra andre områder når det gjelder åklær. – Her bruker man flere teknikker og mønstre i samme åkle, noe som er svært spesielt. De gamle åklærne fra 1800-tallet ble ofte vevet på oppstadvev. Her kunne man veve flere mønstre samtidig, sier Marta. Ingen åklær er like, og alle steder har sine egne tradisjoner. – Vi har funnet stor variasjon i åklærne, og kan nå se hvilket distrikt de kommer fra, fortsetter hun. Materialgrunnlaget forsvinner Når registrering, fotografering og skriving er ferdig, skal Osterøy museum og Nordhordland Husflidslag ta arbeidet videre med å få boka ut i verden. – Åkleveving på Strilelandet er en rødlistet tradisjon som holder på å dø ut. Arbeidet vi gjør, både med registrering og rekonstruksjon, er en viktig del av det å ta vare på og videreføre åkleteknikken, skyter Randi inn. Men dét er ikke bare lett når de nå også står i fare for å miste garnet som brukes til å lage åklær. – De lokale produsentene har sluttet å produsere garnet vi trenger, forteller Marta. For å lage åklær er man nemlig avhengig av tykt garn i flere farger, samt lin eller hamp til renningen, de langsgående trådene i veven. Heldigvis har de seks damene lagt ned så mye arbeid at tradisjonen fortsatt holdes i hevd. Ved Osterøy museum har de også ansatt en egen tekstilhåndverker som jobber aktivt med å tilegne seg, ta vare på og ikke minst formidle den tekstile kulturarven, deriblant åklær, videre til neste generasjon. – Det er faktisk flere unge som vil ta oppstadveven i bruk, forteller Monika Ravnanger, kanskje Norges eneste tekstilhåndverker ansatt ved museum. Hun har selv gått i lære hos Marta Kløve Juuhl. Hun håper at boka som skal gis ut neste år kan gjøre åkletradisjonen levende igjen, slik den har vært i mange tusen år.