Håndverk i havgapet

Denne fellen var en gave til Kjerstis mor og er holdt i duse toner, slik håndverkeren foretrekker.

Blått hav, sterk vind og et lappeteppe av små og store øyer – møtet med Austrheim og skjærgården utenfor er et storslagent eventyr. I dette øyriket er skinnfellmaker og vever Kjersti Børilden vokst opp, i pakt med den heftige naturen, og i sitt lille verksted har hun skapt en lun og fredelig kontrast til miljøet utenfor.

TEKST OG FOTO: BERIT SOLHAUG

Småting av skinn, fint for å bruke opp rester og å jobbe med for å demonstrere håndverket på messer.

Detalj av skinnfell med åkle.

Kjersti liker godt å ta i bruk gamle mønstre på produkter som kan passe i moderne interiører, som disse putene. Myke skinn, vevde puter, grindvevde bånd og en stor Glimåkra-vev setter standarden for besøket hos Huldrefellen og Kjersti Børilden. Her syr og trykker hun skinnfellene og her vever hun kompliserte mønstre, og er seg bevisst at hun er med på å bevare gamle håndverk. – Å jobbe med skinn er et yrke som nesten var bort for noen år siden. Du kan lære mye av å lese i en bok, men hvis kunnskapen tar et opphold på en generasjon, så mister du alle «snippetriksene» - de kan du ikke lese deg til. Når du lærer et håndverk av noen som kan det, oppstår det noe som ikke står i bøkene. Det er derfor det er så viktig å ta vare på de gamle håndverkene, fastslår Kjersti. Hun vokst opp på øya Børilden i tjukkeste Strilelandet, der hennes familie var den eneste som bodde, og sjøveien var eneste kontakt med omverdenen. Interessen for husflid og håndverk kom tidlig i barndommen, og med mor og bestemor i umiddelbar nærhet var det alltid noen å spørre om hardangersøm, strikk eller hekling. – Jeg syntes egentlig alt man kunne skape med hendene var spennende. Det er utrolig hva man få til hvis man bare tar tida til hjelp. Når du vokser opp på den måten jeg har, lærer du tidlig å fikse og ordne ting sjøl, sier Kjersti.

Vev til bursdagen

Vevkarrieren startet for 15 år siden, da ønsket Kjersti seg vev til bursdagen – det fikk hun. – Da innså jeg at jeg kanskje burde lære meg å veve, ler hun. – Jeg startet på vevkurs, husflidslaget her har et fantastisk vevkurs. Jeg valgte å veve et stort åkle, men før jeg kom så langt som til å veve, måtte jeg lære å sette opp veven. For alle kan veve, det er ikke noe problem å tråkke ned trøene, men forarbeidet er det som kan være vanskelig. Nå troner veven som en av to ved vinduet i verkstedet, på dem vever hun åklær hun kan kle skinnfeller med, puter og løpere. Det er særlig ett åklemønster Kjersti har lagt sin elsk på, som krever en vev med mange trøer, og mange tråder. – I den veven der er det 1000 tråder nå, sier hun og peker. -De 1000 trådene skal træs riktig. Hvis du trær feil eller hopper over en tråd, så sliter du. Det er et enormt arbeid som man ikke skjønner hvis man ikke holder på med det. På bordet midt i rommet ligger en fell, satt sammen av pelssauskinn og kledd med en vevnad i duse nyanser av grønt, grått og hvitt. – Og dette er villsau, sier hun og viser frem en flerfarget fell med grått trykk løpende langs kanten.

Helt fra hun fant dette mønsteret i en bok, har Kjersti brukt mange timer i veven med det.

Kjersti syr ofte av pelssau og villsau, denne fellen er nedklipt pelssau, en krysning mellom gammelnorsk spæl og gotlandsfår. Kjersti i sitt øyrike i Nordhordland.

– Kunsten er å sette sammen skinnene så det ser naturlig ut. Jeg tenker på at skinnene skal matche i farge, lengde og struktur når jeg setter dem sammen. Og jeg er opptatt av å jobbe med norske skinn, jeg kjøper så og si alle skinnene mine fra Granberg garveri, det er bare de som garver nå. Jeg er blitt så godt kjent der at jeg får komme inn i det aller helligste og plukke, smiler hun. Å trykke med trykkblokker på skinnene er også et håndverk man må øve seg for å bli god på. Kjersti sier at det hadde vært gøy å skjære ut blokkene sine selv, men enn så lenge kjøper hun dem hun trenger hos Fjellform på Gol. Geometriske mønstre, hjerteformer og blomsterranker er eksempler på dekorelementer, gjerne i farger som ikke gjør så mye av seg. – Jeg liker å trykke med duse farge, det er ikke meg å trykke med grønt og blått og rosa. Jeg liker det rolig, jeg lager ikke masse mønster og jeg liker også at fargen ikke er helt mettet, slik at du får litt spill i mønsteret og at det nesten ser litt slitt ut. Når jeg bruker vevnad vil jeg at tekstilen og skinnet spiller på lag, rolig og med naturfarger, sier Kjersti. Begge vevene i verkstedet er satt opp med veverens yndlingsmønster, den ene i grått, den andre i rødt. – Den grå her skal jeg ha på en dyp grå fell. Men i tillegg til det grå ville jeg gjerne gjøre noe som skaper spenning. Uttrykket kan bli litt kjedelig, derfor har jeg lagt inn en grønn og en auberginefarget tråd, viser Kjersti. Hun liker godt å formidle håndverket, holder gjerne kurs i skinnfellmaking og er glad i å selge og demonstrere produktene sine på messer. Håndverkeren har en fortid som møbeltapetserer og er opptatt av at tidligere tiders møbler tåler tidens tann mye bedre enn møbler produsert i dag. Det kan overføres til mange ting og er en tankevekker, mener hun. Så også med å bruke gamle teknikker og håndverk på nye måter. – Å ha et åkle på veggen er nokså fremmed for yngre folk. Men hvis du får åkleet i en annen setting kan det fungere. Jeg har solgt masse puter med åklemønster, og tenker at jeg formidler noe som den yngre garde vil ha. Det samme med åkle på fell, du plukker det ned fra veggen og setter det på fellen- vi må tenke nytt om hvordan vi kan bruke ting, fastslår Kjersti.