Landbruk som det engang var

Havråtunet på Osterøy ved Bergen er et levende kulturlandskap. Rundt klyngen med hus strekker jorder og utmark seg steilt mot himmelen, bratt som en fjellvegg. Her har det ikke vært brukt verken hest eller plog, men robuste never og sterk rygg – og kunnskap fra livets skole.

TEKST OG FOTO: BERIT SOLHAUG Driftsleder og kulturlandskapsforvalter Tove Mostrøm har sterke bånd til Havråtunet.

Spredd utover de bratte jordene på Havrå ligger små tuer av møkk, gjødsel som i neste operasjon skal bres som et tynt lag over marka. Det er vår og travle tider på gården, som er det best bevarte klyngetunet på Vestlandet og ble fredet i 1998. I dag er tunet museum, og de ansatte driver gården omtrent som det ble gjort i tidligere tider. Blant annet innebærer det at all møkk som ligger klar er båret på ryggen i store kiper, som generasjoner før har gjort. Tove Mostrøm har jobbet på Havrå i 20 år og har båret noen lass med møkk før. Hun er driftsleder og kulturlandskapsforvalter ved museet og er opptatt av å formidle kunnskap om hvordan folk har brødfødd seg her. Kunnskap om materialer, om redskap, om årstider og måter å jobbe på. På Havrå har det vært gårdsdrift i 3500 år.

Bærekraftig

– Jeg synes det er viktig å formidle kunnskap om hvordan vi har livnært oss før. Slik det ble drevet her var det helt bærekraftig. Det var et pengeløst samfunn, de kjøpte ingenting. Likevel klarte de seg. I dag er det mange som ikke vet forskjellen på to trær. Men her hadde de kunnskap om hva de skulle gjøre for å overleve. De brukte løvet som datt ned på bakken, de hesjet potetriset, de brukte alt, forklarer driftslederen. Vi vandrer oppover de bratte jordene, mens Tove forteller om en måte å drive jordbruk på som på et tidspunkt var helt vanlig på Vestlandet. På Havrå driver de så å si autentisk slik det har vært drevet, ingenting er tilfeldig i forhold til årstider og metoder. Tove har et helt spesielt forhold til denne plassen, hvor det i alt er samlet åtte bruk. To av dem er Andersbruket og Semensbruket og Tove er etterkommer fra folk på begge disse brukene, forklarer hun, og forteller historien om tipp-tippoldefaren sin, Semen Lavik, som var bjørnejeger. Han traff Sunniva på Voss som sa til ham at hvis han skaut en bjørn skulle han få henne på kjøpet. Slik gikk det, og de kjøpte seg gård på Havrå, det ble Semensbruket. Toves oldemor bodde på Andersbruket, så driftslederen har hatt slekt på to av brukene på Havrå.

Ingenting er tilfeldig

Havrå er en idyllisk plass, her sildrer det i bekker og utsikten mot de ennå snødekte fjellene på den andre siden av fjorden er mektig. Men folkene som har bodd på gården har hatt andre ting å gjøre enn å nyte utsikten. Å bære ut møkk både var og er starten på en travel sesong. Nå har de to kyr på gården, og all møkk de produserer i løpet av et år brukes på åkrene, forteller Tove, og legger til at de aldri begynner å spa før 14. april. Den datoen er en viktig merkedag ifølge primstaven, den gamle kalenderen. Og det er absolutt ikke tilfeldig hvordan åkrene blir spadd. – Hvilken side av åkeren du skal begynne å spa på er bestemt på forhånd, og skal du sette potet skal du sette dem utenfra og inn. Første året med korn skal du spa innenfra og ut. Andre året med korn skal du spa motsatt vei. Tredje året er det potet igjen. Når potetene skal tas opp tar du dem opp fra andre enden enn du satte dem, orienterer Tove, og demonstrerer hvordan mannskapet står i åkeren når det spas, alltid på den foten som er mot sjøen. – Det var ikke vei her før langt inn på 60-tallet. Folk fra Romslo på andre siden av fjorden kom roende over fjorden og spadde med havråfolket. Jeg tenker at det gjør noe med deg psykisk også. Når du ser at du skal spa en hel åker kan du bli motløs, men når det er en hel gjeng, blir det noe annet.

Havråtunet. Hesjeveden er oftest ask eller selje.

Mens vi klatrer oppover åkrene forklarer Tove hva vi ser. – Der er et styvingstre, sier hun og peker på et tre som er kappet et godt stykke opp på stammen. – Styvingstrærne var viktige. Det er trær som sauene liker godt, ask og selje. Hvis du sager en selje helt ned og slipper sauene ut på bøen er disse trærne det første de spiser. Hvis du kapper trærne lenger opp rekker ikke sauene opp, da kommer det masse nye skudd, som kunne brukes til hesjeved eller kipemateriale etter noen år. Barken ble også brukt, når de tok hesjeved så skrellet de av barken og ga til dyra. Dette er i manns minne, men om en stund er det ikke i manns minne heller. Da vil kunnskapen forsvinne. Som spa-teknikken.

Kiper er et viktig redskap i arbeidet. Kipene lages og repareres på gården og brukes til å frakte for eksempel møkk og høy. -Det er en stor jobb å lage kiper. Spilene blir smidd med kniv, de skal være linseforma, smale ute og litt breiere på midten, sier Tove Mostrøm.

Hauger med møkk ligger klare til å bli spredd. De fraktes på jordet i kiper på ryggen og kan veie mange kilo.

Det er et finurlig system med løpestrenger på gården. Møkka skal spres utover jordene.

Milleriven er grovere enn en vanlig rive, den ble brukt til å mille kornet ned i åkeren etter at man hadde sådd. Når tennene brekker må de skiftes ut, da er det viktig å ta hensyn til at hullene til tennene er konet og at tennene er spikket i riktig størrelse.

Hvis du slipper en uerfaren i åkeren her og sier de skal spa, vil de ikke greie det, de vil få vondt alle steder. Derfor er det viktig å ta vare på de gamle teknikkene. Det samme når vi skjærer korn og fester det på staur, det er gamle teknikker. Og me traska med tust og drøfta med drøftetrau… Det er ikke bare skikker og arbeidsmetoder Tove mener det er viktig å ta vare på og å formidle. Like viktig er det å ta vare på gamle ord og betegnelser på redskap og arbeidsprosesser. Tove snakker en autentisk osterøydialekt og deler av samtalen har til en viss grad båret preg av både latter og god-dag-mann-økseskaft. – Det er viktig at vi tar vare på de gamle ordene, for de er i ferd med å forsvinne, sier hun, og gir et eksempel: – Me går i bergjet etter rotalauv for å ha til underbretla til dyrna, sier hun, før forklaringen kommer: – Rotalauv er løv de raket og hadde i en løvkipe, som er større enn en møkkakipe. De ble fylt stappfulle med løv, som de bar hjem og hadde i lausvålet, som er et lite hus du hadde løv i. Underbretla er at de strødde i sauefjøset med løvet, så sauene skulle ha det tørt og fint. Å drøfta er å kaste kornet opp og ned så du får det reint.

Transportsystem

Vi er kommet et godt stykke opp i bøen og kan kikke ned på klyngen av hus. Her har folk gått og arbeidet i generasjoner og utviklet hensiktsmessige metoder for å utføre arbeidet. En viktig del av arbeidet var å frakte møkk, løv og ikke minst høy. Tove smiler og forteller at for karene var det om å gjøre å ha størst mulig bør. Ovenfor tunet bar en ikke børene på ryggen, der ble de sendt med løpestrenger. – Her på Havrå har det vært et enormt rikt system med løpestrenger, fastslår Tove. Djupadalsstrengjen, Brunastrengjen, Svarthammarstrengjen er bare noen få eksempler. Hver sommer kommer ungdommer til Havrå for å være med i slåtten. Tove kan fortelle om en voksende interesse blant den lokale ungdommen som vil bruke noen uker av sommeren til å jobbe ute, og å lære arbeidsmetoder som har gått i arv i generasjoner. Og kanskje sørge for at både arbeidsmåter og ord kan leve videre.

Det er trangt mellom husene på Havrå