Samarbeid om kulturarven

Vil ha vind i seilet for tradisjonshandverk: Agnete Sivertsen og Åslaug Eikrem Utne med skaut fra skautfellingsprosjektet som Hardanger folkemuseum, Folgefonn husflidslag og Bu og Ringøy bygdekvinnelag står bak.

Hardanger folkemuseum har i mange år hatt sterkt fokus på tekstil og flere samarbeidsprosjekt med Folgefonn husflidslag. Hensikt og mål er å ta vare på kunnskap og ferdigheter og bringe det videre. Det gjelder òg for prosjektet der også et lokalt bygdekvinnelag er med. – Det er vinn-vinn for alle parter, slår Agnete Bratland Sivertsen og Åslaug Eikrem Utne fast.

TEKST: METTE BLEKEN FOTO: METTE BLEKEN OG SILJE SOLVI

Rundt livet: Perler på klede, perler på stramei, korssting, vevde, smøyg. Også på beltene til Hardangerbunaden er det store variasjonsmuligheter.

De to er henholdsvis styrer på Hardanger folkemuseum og leder i Folgefonn husflidslag. Sivertsen er i en annen stilling ved museet dette året, blant annet for å konsentrere seg om et felles prosjektet mellom museet, Folgefonn husflidslag og Bu og Ringøy bygdekvinnelag; skautfelling. Prosjektet – som husflidslaget har valgt som sitt rødlisteprosjekt – har fått eksterne midler for dokumentasjon, dypdykk og opplæring i felleprosessen. Mer om det senere.

Tekstilarv og søm

– Hvordan tenker dere rundt tekstilarv på Hardanger folkemuseum? – Tekstil er et viktig felt for oss og noe vi har lyst til å holde på med. I de senere årene har vi konsentrert oss om hardangersøm og tekstiler knyttet til Hardangerbunaden. Vi lager utstillinger og inviterer til kurs og foredrag i tilknytning til disse, svarer Sivertsen. Det har blitt mange kurs i hardangersøm, etter hvert med henne som lærer og formidler. Selv har hun lært kunsten av lokale tradisjonsbærere. – Hvem søker seg til hardangersømkurs i dag? – Flest kvinner, noen menn. Det er mest godt voksne, men det er gledelig å registrere at også en del unge ønsker å lære seg teknikken og slik bringe håndverket videre, svarer hun.

Tekstilarv og bunad

I 2018 åpnet utstillingen «1000 bringekluter» i storsalen på museet. Den ble stående i to år. Hit strømmet det publikum fra fjern og nær. Også lag og foreninger, ikke minst husflidslag, reiste til Utne for å oppleve og la seg inspirere og imponere av stormønstringen med 1028 bringekluter. Ikke to av dem var like, og alle hører til Hardanger og Voss museum sine samlinger. Bringeklut er bringeduken eller bryststykket som pryder åpningen i oppluten (vesten) på hardangerbunaden. Den lages i flere teknikker; ulike perleteknikker, korssting, smøyg og applikasjon, eller i kombinasjoner. – Det som særpreger bringekluten, er mangfoldet av teknikker som har vært i bruk, sier Sivertsen og forteller at museet tenkte å jobbe seg gjennom dette mangfoldet, teknikk for teknikk i fellesskap med husflidslaget.

Mangfold: Oppluten på Hardangerbunaden må ikke være i rødt klede. Utstillingen "Opplut og belte" på Utne viser at det hele veien har vært et mangfold i stoff og farger.

Det lokale husflidslaget ble hanket inn som samarbeidspartner for at flere kunne lære og å få innblikk i den mangfoldige verdenen bringeklutene representerer. Så gjaldt det å finne ut hvilke teknikker som har vært brukt. – Vi har fått oss noen overraskelser underveis. Etter hvert som vi gikk bringeklutene nærmere etter i sømmene, fant vi blant annet ut at korssting ikke bare er korssting. Det kan sys på flere måter. Jeg har fortsatt mye å lære her, konstaterer Sivertsen. – Det overordnede målet for museet er å kombinere det å øke vår egenkompetanse og å lære bort. Det er nødvendig om vi skal kunne bevare mangfoldet av teknikker for fremtiden, slår hun fast og konstaterer at samarbeidet med husflidslaget er gull verd i så henseende. Sivertsen har selv vært lærer på kurs i hjertebringeklut og holmabringeklut, mens de hentet inn Ann Vestrheim til kurs i perlebringeklut på rødt klede. Åse Bratland var lærer da metallknipling som er mye brukt som pynt på bringeklutene, stod på kursprogrammet. Da teknikken smøyg stod på programmet, var det Kari Anne Pedersen som ble hentet inn som kursholder. Sivertsen var deltager og ble så hektet på teknikken at det i stor grad har gått i smøyg siden. Sivertsen lover flere kurs til høsten. I fjor ble bringeklututstillingen avløst av «Opplut og belte», også en stormønstring av deler av hardangerbunaden. De representerer også et mangfold av farger, teknikker og stoff – og kombinasjoner. Denne utstillingen får også lang levetid; den skal stå ut oktober i år. Vi ser ulike stoff, fra ull til silkedamask på oppluten, mange er røde, men også grønt og lilla briljerer. Museet har fått vevd opp to silkedamaskstoffer for salg i museumsbutikken, kopi av stoffet i to av opplutene i samlingen.

Prikken over i-en

Da er vi tilbake til det fellesprosjektet som Folgefonn husflidslag, Bu og Ringøy bygdekvinnelag og Hardanger folkemuseum står bak. Til Hardangerbunaden hører et noe komplisert og plissert skaut som hviler på en valk. Det er få som kan teknikken og få som kan skaute.

Bruken av skaut er heller ikke utbredt i dag. Det ønsker både museum, husflidslag og bygdekvinnelag å gjøre sitt for å endre på. – Ved å være tre parter sammen om skautfellingsprosjektet, blir det mer overkommelig å gjennomføre. Denne delen av kulturarven er det viktig å redde. Det at vi fikk løftet det opp, og at sponsorer så verdien i støtte oss, er vi takknemlige for, sier Sivertsen. Med bare én skautfeller igjen, Ingebjørg Byrkjeland i Norheimsund, blinket det mer enn heftig rødt for kunsten. Hun hadde signalisert at hun ville pensjonere seg i et par tiår allerede, men holdt ut fordi «jobben måtte jo gjøres» og «det var for galt at håndverket skulle gå i glemmeboken». For Folgefonn husflidslag var det ikke tvil om hva som måtte bli deres rødlisteprosjekt. Takket være dette felles prosjektet er nå prosessen dokumentert både i ord og på film og foto. I tillegg er det avholdt fellekurs. For å bli en god skautefeller, må det mye øving til. Alle fem i prosjektgruppa har jobbet praktisk med felling, men bare to av dem har gått videre for å perfeksjonere teknikken. Det er de to vi har fått i tale. – Vi begynner å få dreisen på selve fellingen, men det er en del problemer vi ikke vet hva kommer av. Vi har fremdeles noen koder å knekke. Felleprosessen består av mange komponenter og vi har ikke funnet helt ut av hvordan de ulike komponentene påvirker hverandre. Det er det vi nå skal se nærmere på i del II av prosjektet, sier Sivertsen Hun har tatt permisjon fra stillingen som styrer ved museet, blant annet for å dypdykke i prosessen og konsentrere seg om å perfeksjonere teknikken. – Du kan si jeg nå samler på problemer som kan oppstå i prosessen. Jeg har noen teorier som jeg vil prøve ut, og håper å finne både svar og løsninger. I jakten på svar spiller både stoffkvalitet, stivelse, tiden du bruker på felleprosessen, samt tørkeprosess med tid og styrke på varme inn. Stoffet kan bli så stivt og sammenfiltret at det er vanskelig å «rive» (brette ut). – Uansett blir vi bedre for hver gang vi feller. Mengdetrening er viktig i utøvelsen av dette håndverket, konstaterer de. – Jeg var redd vi skulle bli «enda noen som skulle prøve å lære, men så rant prosjektet ut i sanden». Vi måtte rigge oss sånn at vi hadde en sjanse til å dra det i land, supplerer Sivertsen. Begge er engasjerte i håndverket de gjerne vil lære, og jobber hardt for å knekke kodene i prosessen. I del I av prosjektet, arrangerte de fellekurs med mange og entusiastiske deltagere. Hvor mange av dem som kommer til å fortsette, og klarer å perfeksjonere kunsten, er uvisst. Uansett er museet en base for dem som vil lære. De to entusiastene vi møter, konstaterer at det er fint at tre organisasjoner er med på prosjektet, og at det både motiverer og forplikter. – Det ville vært vanskelig som et frivillig dugnadsprosjekt, konstaterer husflidslagslederen. Bygdekvinnelaget er også veldig opptatt av at skautet skal være i bruk. Skauting; det å ta på seg skautet, er nemlig også en kunst. Noen få klarer å skaute seg selv, mange må ha hjelp. Det brenner òg et rødt lys for dem som kan skautekunsten. Nå i vår, inviterte prosjektet til kurs i skauting, der flere lokale skautekoner demonstrerte og bisto dem som ville prøve. Målet er at stadig flere tar i bruk skautet når de kler seg i bunad. – Mange hevder det er ubehagelig å bruke skaut, men har du valk som er tilpasset hodet ditt, er det ikke noe problem, sier de to og forteller at en av museets håndverkere lager og tilpasser valker, denne treplaten som skautet draperes over og rundt i front.

Sivertsen er den av dem som har felt flest skaut til nå. Hun bedyrer at ingen av dem er «100 prosent ennå», men at «det begynner å ligne noe». – Hva er den største utfordringen? – De blir litt for stive i det tynne partiet på sidene som skal formes rundt valken. – For mye stivelse? – Ja, det store spørsmålet er hvordan stivelsen oppfører seg, men det handler også om temperatur og steketid. Og hva vi gjør om skautet ikke vil åpne seg etter tørking. Skautene skal altså inn i ovnen etter at stivelse er påført og stoffet er brettet på finurlig vis og plissert ved hjelp av tynne spiler. – Vi er i ferd med å knekke koder og finne løsninger, sier en optimistisk Sivertsen. – Det kan være at den stivelsen vi får tak i dag, har endret resept fra den man brukte tidligere. Eller at råstoffet er blitt annerledes. Det er jo flere stoff som ikke lenger er tillatt, sier Utne.

Samarbeid om felles kulturarv og fremtiden

Sivertsen og Utne er storfornøyde med samarbeidsprosjektene sine og håper andre lar seg inspirere til å gå sammen. – Ved å ha kursene på museet, i tett tilknytning til det historiske materialet, kommer deltagerne nær kildene. At husflidslaget inkluderer dem i sin kursvirksomhet, betyr at medlemmene får rabatt, sier Sivertsen. – Det er vinn-vinn for oss på alle vis. Museet sparer oss for mye arbeid med logistikk. Det kan bli vel mye om alt

Et nyfelt skaut skal prøves på.

Å smykke bringa: Bringklutene til Hardangerbunaden kan være sydd i ulike teknikker og med ulike stoff og bånd, og med store fargevariasjoner.

skal skje på dugnad på ettermiddagstid. At vi får holde kurs i gode og lyse lokaler tett på kildene, er en stor bonus, sier Utne. – Museet har ansvar for både materiell og immateriell kulturarv. Det er vesentlig å ta vare på hvordan vi lager og fremstiller tingene, og å formidle det. Museet har en rolle i å erverve seg kompetanse og å ta vare på teknikker. Dette samsvarer også bra med husflidslagenes formidlingsrolle, sier Sivertsen.

Rekruttering og tradering

Museet og husflidslaget viser til god dialog dem imellom, og bedyrer at det er lavterskel begge veier. I et lite samfunn der alle kjenner alle, er det gjerne enklere å be om hjelp og ta kontakt for samarbeid. Det er mye ekspertise på mange felt, og de fleste synes det er hyggelig å dele kunnskap og bidra til økt interesse for sine felt, slår de fast. – Hva gjør dere for å engasjere barn og unge med tanke på fremtiden for både materiell og immateriell kulturarv? – I tilknytning til noen av utstillingene på museet, har det vært tilrettelagte aktiviteter for barn og unge, der de blant annet har kunnet prøve ulike teknikker, svarer Sivertsen. – Vi arrangerer kurs myntet på barn og unge. Husflidslaget har blant annet påske- og juleverksted for barn. Det er med på å trigge interessen for håndverk, svarer Utne. De to forteller at 9. klasse på den lokale ungdomsskolen flere ganger har hatt et hardangersømprosjekt. Flere av elevene har funnet veien til husflidslaget i etterkant. – Når det gjelder hva husflidslaget skal tilby, avhenger det i stor grad av hva medlemsstokken ønsker. Vi prøver gjerne «nye» ting, men må ha medlemmer – eller potensielle medlemmer – som faktisk er interessert. For tiden har vi få mannlige medlemmer, og få som er dedikert til trearbeid for eksempel. En annen utfordring er at det vi tilbyr på medlemskvelder, bør være ting du kan bli ferdig med på en kveld – eller så godt i gang med at du kan fullføre selv hjemme. Jeg skulle ønske vi i større grad kunne gå grundigere inn ulike i eldre håndverks- og husflidsteknikker enn vi gjør nå, sier Utne.