Sterke bånd

Flittige damer: Åse Vatsehelle (t.v.), Randi Stoltz (i midten) og Beate Skogstrand (t.h.) har siden 2016 jobbet med å samle bånd fra Vestland. I juni kommer boka deres «Vestlandsbånd» (Bente Salbu var ikke til stede da bildet ble tatt).

I fire år har fire damer fra Fana Husflidslag reist rundt i Vestland fylke og analysert, samlet inn og rekonstruert båndvev fra 1800-tallet. I juni gir de ut bok.

TEKST OG FOTO: INGVILD CONSTANCE FESTERVOLL MELIEN

Båndvev fra Vestland

– Boka blir både en mønstersamling og en teknikk- og lærebok, forteller Randi Stoltz, initiativtaker til prosjektet. I boka finner man ca. 110 oppskrifter på ulike bånd fra hele Vestland. – Vi har i konsentrert oss om løse bånd fra 1800-tallet. Dette var før båndene i hovedsak ble brukt til bunader, fortsetter Stoltz. Hun ramser opp en rekke bånd som var vanlig på den tiden: hårbånd, luebånd, bukseseler, stakkebånd og lindebånd. Sistnevnte ble brukt til å holde tøystykkene

Bunadsbelte: Denne typen belter ble brukt i Fana (Bergen) og Hardanger på midten av 1800-tallet. I Fana er beltet igjen tatt i bruk av enkelte etter at Randi Stoltz har rekonstruert det. Tradisjonen tro skal det alltid broderes et kors på endestykket for beskyttelse. Buksesele: – Denne bukseselen er vevd etter det som kalles ripsplukketeknikk, hvor man plukker to og to tråder, også kalt parbånd, forteller Åse Vatshelle. Endestykket, som kalles en tunge, brukes til å feste båndet til buksa. Opprinnelig kan fargene i bukseselen ha vært fremstilt kjemisk på grunn av den turkise fargen.

babyen ble svøpt i på plass og barnet i ro. Lindebåndenes symbolikk var også svært viktige ved dåp. Stakkebåndet, som opprinnelig ble brukt til å holde stakken oppe, kan i dag for eksempel brukes til å pynte kurver eller gaver. – På 1800-tallet var bånd en naturlig del av hverdagslivet. Man bar ting i bånd, surret det rundt varer, pyntet seg med det og hadde det som en del av klesdrakten. Men mye har forsvunnet siden den gang, stadfester Stoltz.

Stor variasjon, lang tradisjon

Damegjengen, bestående av Bente Salbu, Beate Skogstrand, Åse Vatshelle og Randi Stoltz, har besøkt museer i Nordfjord, Sunnfjord, Sogn, Bergen, Hardanger og på Osterøy i forbindelse med arbeidet med boka. – Vi har fått støtte fra Fana husflidslag og Hordaland husflidslag til arbeidet, forteller Åse Vatshelle. Båndvev har tradisjonelt sett hatt tung forankring både i Hordaland og Sogn og Fjordane. Underveis har arbeidsgruppa imidlertid oppdaget det store mangfoldet og variasjonene i teknikkene som finnes på Vestlandet. – Spesielt i Sogn og Fjordane er det en rik båndvevtradisjon, sier Stoltz. – En gammel plukketeknikk, som vi først fant på Universitetsmuseet i Bergen, fant vi igjen i Nordfjord. Der er det lagt inn et ekstra trådsystem i tillegg til renning og innslag. Den er så og si utdødd i dag, supplerer Beate Skogstrand.

– Dette er en teknikk som har gått ut av bruk, men som vi fant eksempler på både ved Universitetsmuseet i Bergen og i Nordfjord, forteller Åse Vatshelle. Teknikken kalles åsaplukk og går ut på at det legges inn et ekstra trådsystem for mønster i tillegg til renning og innslag. Det er Vatshelle som har vevd båndene på bildet. Teknikken har vært brukt til sokkebånd. Osterøybånd: – Dette er et smalt bånd med en mønsterrikdom bortenfor alt annet vi har sett, forteller Randi Stoltz. Båndet er vevd av Beate Skogstrand og ble opprinnelig kanskje brukt som stakkebånd eller fatleband til å bære barn.

Til sammen har damene fra Fana funnet frem til, analysert og vevd opp over hundre bånd. Oppskriftene på båndene finnes i boka de har laget. – Generelt er det begrenset med opplysninger om bånd fra 1800-tallet, og vi har derfor samlet alt vi har kommet over, forteller Randi Stoltz.

Damene har etter hvert som de har funnet nye bånd, lagt inn mønstrene i dataprogram. Deretter har de prøvevevd alle båndene, sett hvilke farger som er brukt og rettet opp i mønstrene om det har vist seg å være feil.

Verdensveven

Men det er ikke bare i Norge det veves bånd. Både i Norden og på Baltikum er denne tradisjonen stor. Også amerikanerne holder tradisjonen i hevd, gjerne gjennom å kopiere nordiske variasjoner. Både farger, mønster og teknikker går igjen over store deler av verden. – Gjennom tidene er bånd i stor grad blitt brukt av nomader og folkegrupper som forflytter seg, forteller Stoltz. Hun trekker frem den samiske kulturen, mongoler og tyrkere som eksempler på folk som har en sterk båndtradisjon i sin kultur. Båndene er blant annet et bruksredskap ved forflytning. I moderne tid har båndvev blitt brukt på andre måter enn på 1800-tallet. Det finnes til og med et eget internasjonalt samfunn for bånd, kalt The Braid Society. – På 70-tallet var det populært å veve slips, sette bånd nederst på buksene og sy det inn i strikkekoftene. Bruk av bånd som veskereimer, fotoreimer og gitarreimer er kanskje vanligere i dag, sier Skogstrand. – Bånd er jo en slag manifestasjon på tid, en linje man følger, sier Stoltz. Hun får støtte av Åse Vatshelle. – Båndvev er enkelt å lage og enkelt å ha med seg. Tenk at man kan lage så mange forskjellige mønstre av så enkle midler som noen tråder og en grind, avslutter hun.