Barnehagens grunnsteiner

BARNEHAGENS GRUNNSTEINER

Formålet med barnehagen

Sissel Mørreaunet, Vibeke Glaser, Kari Hoås Moen (red.)

3. UTGAVE

BARNEHAGENS GRUNNSTEINER

Sissel Mørreaunet, Vibeke Glaser og Kari Hoås Moen (red.)

BARNEHAGENS GRUNNSTEINER

Formålet med barnehagen

3. UTGAVE

© Universitetsforlaget 2023

1. utgave 2011

2. utgave 2018

ISBN 978–82-15-06599-1

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Universitetsforlaget / Sissel Tjernstad

Bilde: Klausine Røtnes

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell AS

Boken er satt med: Times LT Std 10/13

Papir: 90g Amber Graphic 1,25

Forord

Barnehagens formål har vært i fokus i over 40 år. Verdigrunnlaget skal formidles, praktiseres og oppleves i alle deler av barnehagens arbeid.

Intensjonen med Barnehagens grunnsteiner er å gi innspill og faglige refleksjoner til hvordan verdigrunnlaget i barnehagens formålsparagraf kan realiseres i praksis. Mye har skjedd på barnehagefeltet i årene etter at barnehagen fikk sin nye formålsparagraf i 2010. Derfor har vi ønsket å oppdatere boken med omtale av endringer i barnehageloven og ikke minst forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2017).

1. januar 2021 ble det gjort flere endringer i barnehageloven som har fått betydning for hvordan barnehagens formålsparagraf kan tolkes. Blant de viktigste endringer er nye bestemmelser om barnehagens psykososiale miljø og nulltoleranse mot mobbing. Endringene krever at barnehagene jobber systematisk for å forebygge utestengning og mobbing, og at de skaper et godt miljø der barna trives og er sosialt inkludert. Rammeplanen har allerede krav om dette. Forskjellen er at forpliktelsen er tatt inn i loven. Det skal sikre at alle barn, uavhengig av hvilken barnehage de går i, får hjelp av personalet til å ta godt vare på hverandre.

Bidragene er oppdatert på ny forskning og debatt, som har gitt oss flere perspektiver på barnehagen. Noen bidrag er tatt ut, andre har kommet til, men i det store og hele har vi beholdt det sentrale innholdet og tankene om hva som er fundamentet i norsk barnehagepedagogikk.

I departementets reviderte kompetansestrategi for barnehagen (2023–2025) skriver statsråden at:

Barnehagen skal bidra til at alle barn, uavhengig av sosial bakgrunn, bosted og forutsetninger, får et likeverdig barnehagetilbud som ivaretar barns behov for omsorg og lek og fremmer læring og danning. Alle barn har rett til et trygt og godt barnehagemiljø, hvor de skal få oppleve å være betydningsfulle for fellesskapet. En forutsetning for en inkluderende barnehage, som kan møte hvert enkelt barns behov og bidra til sosial utjevning, er et personale med relevant kompetanse. Bidragsyterne kommer med faglige innspill og perspektiver på hvordan barnehagens verdigrunnlag kan realiseres ut fra ulike faglige ståsteder. Felles

for dem alle er at de har et sterkt engasjement for barnehagen og dens verdigrunnlag. De har et aktivt forhold til barnehagens grunnsteiner.

Februar 2023

Sissel Mørreaunet Vibeke Glaser Kari Hoås Moen

Boken dediseres til professor emeritus Frode Søbstad for hans posisjon og betydning for barnehagepedagogikken. Søbstad har måttet trekke seg som redaktør av 3. utgaven på grunn av sykdom.

Foto: Klausine Røtnes

Innledning

Sissel Mørreaunet, Vibeke Glaser og Kari Hoås Moen

Barnehagens verdier utgjør barnehagens fundament

Barnehagens grunnsteiner omfatter en rekke forskningsbaserte bidrag som er knyttet til verdigrunnlaget i barnehagens formålsparagraf. Verdigrunnlaget skal prege alle deler av barnehagens pedagogiske arbeid og ivareta barnas behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling i samarbeid og forståelse med hjemmet.

I formålsparagrafen understrekes barndommens egenverdi, lek, omsorg, undring, trivsel og glede, vennskap, medvirkning og demokrati, for å nevne noen.

Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.

Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Barna skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.

Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering (Barnehageloven, 2005, § 1).

I forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver står det videre at

Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene. Alle barnehager skal bygge på verdigrunnlaget som er fastsatt i barnehageloven og internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til, slik som FNs konvensjon av 20. november 1989 om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (ILO-konvensjonen).

Å møte individets behov for omsorg, trygghet, tilhørighet og anerkjennelse og sikre at barna

får ta del i og medvirke i fellesskapet, er viktige verdier som skal gjenspeiles i barnehagen. Barnehagen skal fremme demokrati, mangfold og gjensidig respekt, likestilling, bærekraftig utvikling, livsmestring og helse (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 7).

Tittelen Barnehagens grunnsteiner ble i sin tid valgt med henblikk på at barnehagens verdier danner et solid fundament, på samme måte som et hus må bygges på solid grunn for å tåle skiftende vær. Dersom verdiene skal være styrende for barnehagens virksomhet, må verdiene også gis et tydelig innhold og mening. Dette var utgangspunktet for å skrive boken i 2011. Vi fikk samlet en rekke forskere til å utdype og gi et faglig innhold til verdiene i formålsparagrafen ut over det som allerede står skrevet i barnehageloven § 2 Barnehagens innhold (Barnehageloven, 2005) og i Rammeplanen for barnehagen. Innhold og oppgaver (Kunnskapsdepartementet, 2017).

I 3. utgave har vi føyet til et bidrag om nulltoleranse mot mobbing som er direkte koblet mot at barnehageloven fikk et nytt kapittel og nye lovbestemmelser med overskriften «Psykososialt barnehagemiljø» januar 2021 (§§ 41–43). Dette er endringer som får betydning for tolkningen av barnehagens formålsparagraf. Blant annet er barnehagene pålagt å fremme et godt psykososialt miljø i barnehagen samt forebygge og aktivt motarbeide alle former for mobbing.

Arbeid med barnehagens verdier

Alle som arbeider i barnehagen skal arbeide i samsvar med barnehagens verdier i formålet. Barnehagens ledelse har et særskilt ansvar for å følge opp dette. Styreren har det overordnede ansvaret for at det pedagogiske arbeidet i barnehagen er i samsvar med barnehageloven, og for at personalet utvikler en felles forståelse for oppdraget (Kunnskapsdepartementet, 2017). Styreren kan lede arbeidet med å utvikle felles forståelser av verdier i tilknytning til utviklingsarbeid, planprosesser, på fagdager, andre møter og gjennom «management by walking around» i barnehagen (Ljunggren et al., 2015). Styrerens arbeidsmåter kan avhenge av strukturelle egenskaper som barnehagens størrelse, arbeidsfordeling, andre rutiner med mer. Kulturelle aspekter som oppfatninger om hva som er god ledelse, har også betydning. Dette gjelder også for de pedagogiske ledernes arbeid med verdier.

Pedagogiske ledere har ansvar for å iverksette og lede det pedagogiske arbeidet, i tråd med godt faglig skjønn. Dette arbeidet omfatter også verdiene. Å utøve faglig skjønn i arbeidet med verdier fordrer blant annet fagkompetanse. Et viktig formål med denne antologien er å bidra med kunnskap som kan inngå i grunnlaget for å utøve faglig og verdibasert skjønn. De pedagogiske lederne er tettere på personalet enn styrerne og har dermed større muligheter til å kommunisere og veilede personalet ut ifra spontane situasjoner.

Arbeidet med å oversette verdier til den lokale konteksten må tilpasses kompetansenivået til den enkelte personalgruppe, som kan endres over tid. Arbeidet med slike oversettelser blir neppe aldri helt ferdig fordi både barnegrupper og personalet endres, samtidig som nye forståelser og kunnskap kommer til.

Verdier er med på å danne intensjonsgrunnlaget for handling. De bidrar til å skape retning for våre handlinger og til å gi fortolkningsgrunnlag i vurdering av våre handlinger. Å arbeide med barnehagens verdigrunnlag og personalets valg av verdier vil dermed være med på å gi retning for det pedagogiske arbeidet og dens pedagogiske plattform. Verdigrunnlaget vil være med på å danne grunnlag for gode vurderinger i de mange ulike valgsituasjoner personalet står i til daglig. Våre verdier ligger til grunn for dømmekraft, faglige skjønn og kloke valg. Måten vi spontant handler på, vil preges av de verdiene og holdningene som «sitter i kroppen», eller som vi over tid har utviklet. Barnehagens ledere har et særlig ansvar for å bidra til en bevisstgjøring av personalets holdninger og verdier, også i møte med barna og deres foreldre og foresatte.

Foreldregruppen er mangfoldig og sammensatt. De møter barnehagen med ulike verdisyn og ulik kulturell og religiøs tilhørighet. Barnehagens samfunnsmandat er, i samarbeid og forståelse med hjemmet, å ivareta barnas behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling (§ 1). Foreldre skal oppleve seg sett, hørt og verdsatt og bli møtt som viktige samarbeidspartnere. Det krever at personalet har utviklet kulturell sensitivitet. I rammeplanen står det videre at:

Barnehagen skal bruke mangfold som en ressurs i det pedagogiske arbeidet og støtte, styrke og følge opp barna ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger. Barnehagen skal synliggjøre variasjoner i verdier, religion og livssyn (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9).

Personalet skal med andre ord ivareta og fremme kulturelt mangfold i barnehagen og respektere forskjellighet.

Antologiens oppbygging

Antologien har sitt utgangspunkt i sentrale begreper eller formuleringer fra formålsparagrafen som også danner ramme for og rekkefølgen på enkeltkapitler. Hvordan ledes barnehagen, og hvordan samarbeider barnehagens personale med foreldrene om barns utvikling, lek, læring og danning? Hvordan fremmer barnehagen barns medvirkning og demokrati? Hva innebærer det i praksis å arbeide med solidaritet og mangfold? Dette er blant noen av mange tema i boken.

I det første bidraget gir Gunhild Hagesæther et historisk blikk på arbeidet med barnehagens formål. Som hun selv sier, er formuleringen av bestemmelsene noe politikerne selv har hatt ansvar for, men de gjenspeiler samtidig fagmiljøenes syn på

barnehagen og små barns oppvekstmiljø. Hagesæther viser gjennom sine analyser hvordan synet på barnehagene har utviklet seg over tid.

Stig Broström peker på tendensen til at barnehagene fokuserer på kunnskaper og ferdigheter. Man vil teste og måle, og dermed kontrollere, i hvilken grad målene er nådd. Dette er problematisk fordi barnehagen reduseres til en ferdighets- og kunnskapsbarnehage. Den langsiktige dannelsesdimensjonen med et demokratisk siktemål kan svekkes, og den kritiske barnehagepedagogikken kan gradvis bli borte.

Vibeke Glaser problematiserer kunnskapen som ligger under formuleringen om at barnehagen skal ivareta barns behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Hvem er premissleverandørene? Hvordan forstår og definerer personalet og foreldre barnas behov? Hva anses i denne sammenheng som gyldig kunnskap? Det vi oppfatter som barns naturlige behov, kan i realiteten være farget av ideologi og kulturelle forestillinger i tiden. Glaser argumenterer for viktigheten av å inkludere et mangfold av perspektiver når barns behov skal defineres.

Kristin Rydjord Tholin retter i sitt kapittel oppmerksomheten mot omsorg og læring som sentrale elementer i det helhetlige læringssynet og begrepenes plass i formålsparagrafen. Hun er opptatt av at økt læringstrykk kan medføre at omsorg kommer i skyggen og mister sin sentrale rolle.

Maria Øksnes og Eva Stai Brønstad drøfter utfordringer knyttet til det å anerkjenne herjelekens egenverdi. Mye av nåværende pedagogisk forskning om herjelek beskriver positive effekter av slik lek. Imidlertid er forfatterne opptatt av en bestemt verdi ved denne leken. Øksnes og Brønstad ønsker å løfte frem herjelekens egenverdi, forstått som en lek som barn finner både fornøyelig, morsom og fylt av glede, og som noe som rommer en leken motstand.

Liv Gjems skriver om barnehagens betydning som læringsarena med utgangspunkt i sosiokulturelle teorier om læring. Hun hevder at barnets læring starter idet det fødes inn i omgivelsene. I samhandling med de nærmeste omsorgspersonene, både hjemme og i barnehagen, vil språket ha en sentral rolle. Språket er sentralt, og her er barnehagelæreren en viktig samtalepartner.

Gunvor Løkken og Frode Søbstad drøfter begrepet danning og dets relevans i barnehagen. De mener at danning skapes og leves ut i praksis. I en tid der man dyrker nytterasjonaliteten, argumenterer de for meningsskaping og samhandling og refleksjon med omgivelsene. Med vekt på medvirkning, demokrati og lek kan barnehagen realiseres som en arena for danning.

Hilde Merete Amundsen analyserer danningsbegrepet i forhold til demokrati og medvirkning. Grunnlaget for å utvikle et aktivt og utviklende læringsmiljø er å møte barns undring og kunnskapssøking på en utfordrende og utforskende måte. Hun drøfter videre hva som kan utgjøre dannelsens topologi i barnehagen.

Sturla Sagberg mener at det er en vesentlig endring fra «kristne grunnverdier» til «grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon». Verdibegrepet må kvalifiseres nærmere i en utforskning av de tradisjonene der verdiene forutsettes å komme til uttrykk.

Hjørdis Bakke belyser begrepene bærekraftig utvikling og biologisk mangfold. Barnehagen skal være et sted der barna får både kunnskap og holdninger som kan bidra til å ta vare på den naturen og det mangfoldet vi har. Men hva ligger i begrepene bærekraftig utvikling og naturmangfold, og hvordan kan det komme til syne i barnehagehverdagen? Bakke viser gjennom en rekke konkrete forslag hvordan disse temaene kan arbeides med i barnehagen.

Sissel Mørreaunet drøfter begrepet tilgivelse som grunnverdi i barnehagens praksis ut fra teori og empiri. Hva legges i verdien av tilgivelse, hvilken forståelse har barnehageansatte av verdien tilgivelse, og hvordan forholder de seg og arbeider med denne verdien? Tilgivelse knyttes til anerkjennelse mellom mennesker og har betydning for barns danning og læring om seg selv. Kapittelet vil i noen grad utforske forholdet mellom å teoretisere om tilgivelse og å leve og virke med tilgivelse i barnehagens praksis.

Kris Kalkman skriver om hverdagslivet i barnehagen for to nyankomne migrantjenter. På hvilke måter kan barn og ansattes holdninger skape forutsetninger for nyankomne barns opplevelse av tilhørighet, likeverd og solidaritet? Problemstillingen er belyst ved å analysere et mindre utvalg av etnografisk data tatt fra et nimåneders feltarbeid i en barnehage. Det overordnede målet har vært å få en bedre innsikt i hva som bidro til de to jentenes hverdagslige integrering og inkludering i barnehagens sosiale virkelighet.

Ingrid Lund utdyper innhold og implikasjoner av barnehagelovens bestemmelse om nulltoleranse mot alle former for krenkelse (§§ 41–43). Alle som arbeider i barnehagen, skal gripe inn når barn blir utsatt for dette. Barnehagen skal forebygge tilfeller hvor barn opplever å ikke ha det trygt og godt. Det er også en aktivitetsplikt som bestemmer hva barnehagen skal gjøre dersom det oppstår situasjoner hvor et barn ikke har det trygt og godt. Til slutt er det en skjerpet aktivitetsplikt for tilfeller hvor barn blir krenket av en som arbeider i barnehagen.

Sonja Kibsgaard har søkelys på solidaritet, som gis ny aktualitet blant annet på grunnlag av økt innvandring og et Europa med krig på eget kontinent. Kibsgaard stiller spørsmål om hvordan barnehagelærere kan ivareta solidaritet som verdinorm i barnehagens hverdag. I kapittelet går hun inn på solidaritet, blant annet med grunnlag i studier i Nicaragua og Norge. Hun drøfter også om vi må betrakte solidaritet som en nødvendighet i pedagogisk arbeid.

Utgangspunktet til Trude Kristiansen er: Medvirkning – uendelig vanskelig, fantastisk enkelt! I kapittelet redegjør hun for offisielle og pedagogiske begrunnelser for barns rett til medvirkning i barnehagen. Blant tema som belyses, er hvert enkelt barns mulighet til å delta som en likeverdig person i et demokratisk fellesskap, ansattes ansvar og rolle, utvikling av fellesskap og barns uttrykk for sine ønsker og interesser i lek.

Marit Kanstad skriver om gjensidig respekt. I lys av nyere forskning om små barns sosiale og etiske kompetanse undersøker hun muligheter for å kunne stille krav til barn om respektfull gjensidighet i samspill med de ansatte. I rammeplanen for barnehagen uttrykkes både et «her og nå»-syn og et mer framtidsrettet syn på barn. Disse

perspektivene kan ha betydning for ansattes posisjoneringer i relasjoner med barn. Dette problematiseres nærmere i hennes bidrag.

Frode Søbstad går inn på begrepene trivsel og glede i barnehagen. Han utdyper hva trivsel og glede handler om, og hvilke vilkår disse tilstandene har i barnehagen. Søbstad drøfter hva som kan gjøres for at det skal bli enda mer trivsel, glede og humor i hverdagen. Her er personalet viktige forbilder for barna. Samtidig kan god tid til lek og større grad av frihet i læringsaktiviteter bidra til økt trivsel og glede.

Kathrine Bjørgen drøfter barnehagens helsefremmende rolle. Bevegelsesglede, trivsel og mestring ut fra egne forutsetninger er nøkkelord i denne sammenhengen. Hun belyser begrepet bevegelsesglede og hvordan barnehagen kan legge til rette for at alle barnehagebarn kan oppleve bevegelsesglede. I denne utgaven har forholdet mellom bevegelsesglede og barnehagens psykososiale miljø fått en tydeligere plass.

Anne Greve har skrevet La oss leve for hverandre med basis i formuleringen «trygt sted for fellesskap og vennskap» i formålsparagrafen. Hun reiser spørsmålet om hva begrepene fellesskap og vennskap betyr, og hva forskjellen mellom begrepene er. Hun ser på hvilken betydning fellesskap og vennskap kan ha for barns hverdag og læring. Videre ser hun på de særlige utfordringer og dilemmaer den voksne i barnehagen står overfor med hensyn til å sikre at alle barn opplever et trygt fellesskap og vennskap. Samtididig poengterer hun at vennskap ikke må være et press for å lykkes.

Monica Seland reflekterer rundt formålsparagrafens understreking av barnehagen som et «utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap». På grunnlag av en etnografisk studie av barns hverdagsliv i en baseorganisert barnehage drøfter hun situasjoner der barns praksiser utfordres som enkeltindivid, løsrevet fra fellesskapet.

Antologien avrundes med at Kari Hoås Moen og Per Tore Granrusten drøfter utsagnet om at «Barnehagen skal fremme demokrati». De stiller spørsmål om hvordan demokrati kan forstås i denne sammenheng, og om hvordan barnehagen kan fremme demokrati. I kapitlet belyses og drøftes disse spørsmålene med utgangspunkt i samtaler med et lite utvalg statsvitere, forskning og teori om demokrati. Forfatterne, som argumenterer for å se barnehagen som det lille demokratiet, knytter også demokrati til andre verdier i formålet, eksempelvis åndsfrihet.

Referanser

Barnehageloven. (2005). Lov om barnehager (LOV-2005-06-17-64). Lovdata https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64

Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen. Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Udir. https://www.udir.no/ contentassets/5d0f4d947b244cfe90be8e6d475ba1b4/rammeplan-for-barnehagen--bokmal-pdf.pdf

Ljunggren, B., Moen, K. H., Seland, M., Naper, L., Fagerholt, R. A., Leirset, E. & Gotvassli, K.-Å. (2017). Barnehagens rammeplan mellom styring og skjønn – en kunnskapsstatus om implementering og gjennomføring med videre anbefalinger (DMMH Rapport nr. 2/2017).

Barnehagens formål i et historisk perspektiv

Gunhild Hagesæther

I dette kapitlet blir nasjonalt formulerte formålsbestemmelser for barnehagene fra 1970-tallet og utover presentert og analysert. Formuleringen av bestemmelsene har politikerne hatt ansvar for, men de gjenspeiler samtidig fagmiljøenes syn på barnehagen og små barns oppvekstmiljø. Forholdet mellom barnehager som pedagogisk tilbud og som sosialt hjelpetiltak og sosialpolitisk virkemiddel blir vektlagt i fremstillingen.

Helt fra de første daginstitusjonene for barn ble etablert, har det foreligget bestemmelser om formålet med virksomheten. Analyserer en disse, får en et bilde av hvordan synet på barnehagene har utviklet seg over tid. I dette kapitlet konsentrerer jeg meg imidlertid om tiden fra forarbeidene til den første norske barnehageloven, som ble vedtatt i 1975. Grunnen er i første rekke at det nasjonale regelverket gjenspeiler samfunnets syn. Før dette ble barnehagene utviklet av barnehagelærere og eiere som menigheter, ideelle organisasjoner og bedrifter (Johansson, 2020, s. 98), og bestemmelsene om virksomheten ga uttrykk for deres syn.

Fordi kapitlet handler om utviklingen de siste 50 årene, må det imidlertid presiseres at barnehagene står i en tradisjon som var etablert før barnehageloven (Sletvold, 1977). I denne tradisjonen har det gått et skille mellom barnehager som et sosialt tiltak for barn og foreldre med spesielle behov for hjelp, og barnehager som pedagogisk virksomhet.

For grunnskolen har formålet vært lovbestemt fra 1848. Dette har skapt en sterk tradisjon for hvordan formålsparagrafer skal utformes. Noen tilsvarende tradisjon fantes ikke for barnehagene. Sammen med de mange endringene som er foretatt i løpet av den korte tiden det har vært en egen lov for norske barnehager, gjør dette at bestemmelsene i sterk grad er blitt preget av allmenne trekk innenfor politikk og barnehagepedagogikk.

De første daginstitusjonene for barn under skolealder fikk navnet «asyl». De skulle være et trygt sted for barn som trengte det (Sletvold, 1977). Fra slutten av 1800-tallet gjorde pedagogiske ideer fra Friedrich Fröbel seg gjeldende, og de barnehagene som

var etablert i hans tradisjon, ble gjerne kalt «fröbelske» (Korsvold, 2005, s. 56 og 63).

Senere har ulike betegnelser vært brukt, vanligvis slik at navnet var avhengig av om institusjonens primære oppgave var å gi sosial hjelp eller å være et pedagogisk tilbud, av barnas alder og av åpningstiden. I 1975 var «daginstitusjoner» fellesbetegnelse for barnehager, daghjem, familiedaghjem, småbarnsstuer og fritidshjem for skolebarn. Etter 1975 har «barnehager» vært det offisielle navnet, men uten å omfatte skolefritidsordningen (SFO). I det følgende vil betegnelsen barnehager bli brukt, bortsett fra i sitater.

Den første barnehageloven

I 1969 ble det nedsatt et utvalg som skulle vurdere spørsmål i forbindelse med framtidig utbygging og drift av daginstitusjoner (heretter kalt Daginstitusjonsutvalget). I innstillingen NOU 1972: 39 Førskoler fremmet utvalget forslag til landets første lov om barnehager.

Et av spørsmålene som Daginstitusjonsutvalget måtte ta standpunkt til, var om loven skulle ha en bestemmelse om formålet med institusjonenes pedagogiske virksomhet. I utvalget var det ulike meninger om dette. Begrunnelsen for å velge en annen løsning enn skolens var at utvalget vektla at loven skal stimulere til en tidsmessig utbygging av institusjoner for barn. Flertallet foreslo derfor følgende formålsparagraf:

Formålet med denne lov er å stimulere til en tidsmessig utbygging av førskoler, fritidsheimer og andre tiltak for barn ved:

– Å opprette de nødvendige nye offentlige organer som kan iverksette en slik utbygging.

– Å gi regler om ansvaret for denne utbygging, herunder regler om fordeling av bygge- og driftsutgifter mellom stat, kommune og foreldre. (NOU 1972: 39, s. 96)

Mindretallet uttalte at «førskolen skal være et høyverdig pedagogisk tilbud med vekt på sammenheng og kontinuitet videre oppover til grunnskolen». Det foreslo en formålsparagraf av den typen som skolen hadde. Den begynte med en beskrivelse av barnehagenes spesielle oppgaver. Resten av paragrafen var lik den som gjaldt for grunnskolen i 1972:

Førskolen har som oppgave å gi barn i førskolealder gode oppvekstvilkår. Samtidig kan den gi hjemmene nødvendig avlastning, og være et hjelpemiddel for familie og samfunn til å løse sosiale problemer og hjelpe fram bedre livsvilkår.

På samme måte som grunnskolen senere skal den i forståelse og samarbeid med hjemmet gi barna en kristen og moralsk oppdragelse, utvikle deres evner, åndelig og kroppslig, og gi dem god allmennkunnskap så de kan bli gagnlige og selvstendige mennesker i hjem og samfunn.

Førskolen skal fremme åndsfrihet og toleranse og legge vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom barn og voksne og mellom førskole og hjem. (NOU 1972: 39, s. 90)

Formuleringene i barnehagens formålsparagraf er både mange og fine, men hvordan skal de forstås og omsettes i praksis? Til dette arbeidet kan denne boken være en faglig inspirasjon. Med utgangspunkt i enkeltformuleringer i formålsparagrafen gir bidragsyterne verdifulle innspill til det som danner essensen i en levende barnehagepedagogikk. Gjennom å presentere forskning og teori kan bokens ulike kapitler bidra til kritisk refleksjon og debatt rundt formålet med barnehagen.

I forskrift for rammeplan for barnehagen har grunnleggende verdier som bærekraft, respekt for naturen og menneskeverdet, nestekjærlighet, tilgivelse, solidaritet, likeverd og likestilling, livsmestring og helse fått stor oppmerksomhet.

Forfatterne problematiserer blant annet hvordan barnehagen kan ivareta et økende fokus på læring og ferdigheter med en dannelsesdimensjon. På hvilke måter kan verdigrunnlaget realiseres i praksis?

1. januar 2021 ble det gjort flere endringer i barnehageloven som har fått betydning for hvordan barnehagens formålsparagraf kan tolkes. Blant de viktigste endringene er nye bestemmelser om barnehagens psykososiale miljø og nulltoleranse mot mobbing.

3. utgave er oppdatert med ny forskning og aktuelle lovendringer. Antologien har også fått et nytt kapittel om barnehagens psykososiale miljø.

Barnehagens grunnsteiner er skrevet først og fremst for barnehagelærerstudenter, lærerutdannere, praktikere og forskere og andre med særlig interesse for barnehagefeltet.

Bokens bidragsytere er Hilde Merete Amundsen, Hjørdis H. Krosshøl Bakke, Kathrine Bjørgen, Stig Broström, Eva S. Brønstad, Liv Gjems, Vibeke Glaser, Per Tore Granrusten, Anne Greve, Gunhild Hagesæther, Kris Kalkman, Marit Kanstad, Sonja Kibsgaard, Trude Kristiansen, Gunvor Løkken, Ingrid Lund, Kari Hoås Moen, Sissel Mørreaunet, Sturla Sagberg, Monica Seland, Frode Søbstad, Kristin R. Tholin og Maria Øksnes.

ISBN 978-82-15-06599-1

9 788215 065991