Barnehagens formål i et historisk perspektiv

Gunhild Hagesæther

I dette kapitlet blir nasjonalt formulerte formålsbestemmelser for barnehagene fra 1970-tallet og utover presentert og analysert. Formuleringen av bestemmelsene har politikerne hatt ansvar for, men de gjenspeiler samtidig fagmiljøenes syn på barnehagen og små barns oppvekstmiljø. Forholdet mellom barnehager som pedagogisk tilbud og som sosialt hjelpetiltak og sosialpolitisk virkemiddel blir vektlagt i fremstillingen.

Helt fra de første daginstitusjonene for barn ble etablert, har det foreligget bestemmelser om formålet med virksomheten. Analyserer en disse, får en et bilde av hvordan synet på barnehagene har utviklet seg over tid. I dette kapitlet konsentrerer jeg meg imidlertid om tiden fra forarbeidene til den første norske barnehageloven, som ble vedtatt i 1975. Grunnen er i første rekke at det nasjonale regelverket gjenspeiler samfunnets syn. Før dette ble barnehagene utviklet av barnehagelærere og eiere som menigheter, ideelle organisasjoner og bedrifter (Johansson, 2020, s. 98), og bestemmelsene om virksomheten ga uttrykk for deres syn.

Fordi kapitlet handler om utviklingen de siste 50 årene, må det imidlertid presiseres at barnehagene står i en tradisjon som var etablert før barnehageloven (Sletvold, 1977). I denne tradisjonen har det gått et skille mellom barnehager som et sosialt tiltak for barn og foreldre med spesielle behov for hjelp, og barnehager som pedagogisk virksomhet.

For grunnskolen har formålet vært lovbestemt fra 1848. Dette har skapt en sterk tradisjon for hvordan formålsparagrafer skal utformes. Noen tilsvarende tradisjon fantes ikke for barnehagene. Sammen med de mange endringene som er foretatt i løpet av den korte tiden det har vært en egen lov for norske barnehager, gjør dette at bestemmelsene i sterk grad er blitt preget av allmenne trekk innenfor politikk og barnehagepedagogikk.

De første daginstitusjonene for barn under skolealder fikk navnet «asyl». De skulle være et trygt sted for barn som trengte det (Sletvold, 1977). Fra slutten av 1800-tallet gjorde pedagogiske ideer fra Friedrich Fröbel seg gjeldende, og de barnehagene som var etablert i hans tradisjon, ble gjerne kalt «fröbelske» (Korsvold, 2005, s. 56 og 63).

Senere har ulike betegnelser vært brukt, vanligvis slik at navnet var avhengig av om institusjonens primære oppgave var å gi sosial hjelp eller å være et pedagogisk tilbud, av barnas alder og av åpningstiden. I 1975 var «daginstitusjoner» fellesbetegnelse for barnehager, daghjem, familiedaghjem, småbarnsstuer og fritidshjem for skolebarn. Etter 1975 har «barnehager» vært det offisielle navnet, men uten å omfatte skolefritidsordningen (SFO). I det følgende vil betegnelsen barnehager bli brukt, bortsett fra i sitater.

Den første barnehageloven

I 1969 ble det nedsatt et utvalg som skulle vurdere spørsmål i forbindelse med framtidig utbygging og drift av daginstitusjoner (heretter kalt Daginstitusjonsutvalget). I innstillingen NOU 1972: 39 Førskoler fremmet utvalget forslag til landets første lov om barnehager.

Et av spørsmålene som Daginstitusjonsutvalget måtte ta standpunkt til, var om loven skulle ha en bestemmelse om formålet med institusjonenes pedagogiske virksomhet. I utvalget var det ulike meninger om dette. Begrunnelsen for å velge en annen løsning enn skolens var at utvalget vektla at loven skal stimulere til en tidsmessig utbygging av institusjoner for barn. Flertallet foreslo derfor følgende formålsparagraf:

Formålet med denne lov er å stimulere til en tidsmessig utbygging av førskoler, fritidsheimer og andre tiltak for barn ved:

– Å opprette de nødvendige nye offentlige organer som kan iverksette en slik utbygging.

– Å gi regler om ansvaret for denne utbygging, herunder regler om fordeling av bygge- og driftsutgifter mellom stat, kommune og foreldre. (NOU 1972: 39, s. 96)

Mindretallet uttalte at «førskolen skal være et høyverdig pedagogisk tilbud med vekt på sammenheng og kontinuitet videre oppover til grunnskolen». Det foreslo en formålsparagraf av den typen som skolen hadde. Den begynte med en beskrivelse av barnehagenes spesielle oppgaver. Resten av paragrafen var lik den som gjaldt for grunnskolen i 1972:

Førskolen har som oppgave å gi barn i førskolealder gode oppvekstvilkår. Samtidig kan den gi hjemmene nødvendig avlastning, og være et hjelpemiddel for familie og samfunn til å løse sosiale problemer og hjelpe fram bedre livsvilkår.

På samme måte som grunnskolen senere skal den i forståelse og samarbeid med hjemmet gi barna en kristen og moralsk oppdragelse, utvikle deres evner, åndelig og kroppslig, og gi dem god allmennkunnskap så de kan bli gagnlige og selvstendige mennesker i hjem og samfunn.

Førskolen skal fremme åndsfrihet og toleranse og legge vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom barn og voksne og mellom førskole og hjem. (NOU 1972: 39, s. 90)