Jødisk

Cora Alexa Døving (red.)

jødisk

Identitet, praksis og minnekultur

Universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2022

ISBN 978-82-15-06444-4

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring

bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings-ansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslagsillustrasjon: Luyali/iStock

Omslag: Sissel Tjernstad / Universitetsforlaget

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: 07 Media – 07. no

Boken er satt med: Minion 11/15

Papir: 90 Munken Print White 1,5

innhold

Forord 9

Introduksjon: Et sted å begynne når identitet skal studeres ........ 11 Cora Alexa Døving DEL 1

Storsamfunnet, praksiser og interne forhandlinger . . . . . . . . . . . . . . . . . 33

Innledning ................................................. 35 Cora Alexa Døving

Kapittel 1 Omskjæring: foreldre forteller om brit mila ............. 53 Nora Stene

Kapittel 2 «Kos & Kaos»: Om identitet og tilhørighet blant unge norske jøder ............................................ 80 Cathrine Thorleifsson

Kapittel 3 En minoritet blant flere – nye grensedragninger

i en norsk-jødisk identitet ..................................... 100 Cora Alexa Døving

DEL 2

Religiøse institusjoner og jødisk liv . . . . . . . .

. . . . .

. . . . . . . 125

................................................. 127 Cora Alexa Døving

Innledning

Kapittel 4 Religiøs organisering blant jøder i norge et bakgrunnskapittel ........................................ 145 Vibeke Kieding Banik & Ida Marie Høeg

Kapittel 5 Fra vuggen til graven – Det Mosaiske Trossamfund i jødisk liv .................................................. 170 Vibeke Kieding Banik

Kapittel 6 Religion og identitet i den trønderske flerkulturelle forsamlingen ................................................ 202 Ida Marie Høeg

Kapittel 7 Med barna i trappene – jødisk gudstjeneste på Oslo-måten .............................................. 225 Gunnar Haaland

DEL 3

Med holocaust som bakgrunn: Minnekultur og historiebevissthet . . . . . 247

Innledning ................................................. 249

Cora Alexa Døving

Kapittel 8 Holocausterindring mellom det personlige og allmenne ................................................ 262 Marie Eberson Degnæs

Kapittel 9 En norsk Sonderweg? Snublesteiner som element i norsk-jødisk minne- og identitetsforhandling .................... 286 Marie Eberson Degnæs og Claudia Lenz

Kapittel 10 Norskhet, minnekultur og jødisk identitet: Før og nå – og med «Michelet-debatten» som et eksempel .......... 314 Cora Alexa Døving og Claudia Lenz

Appendiks 333

Om bidragsyterne ........................................... 334 Stikkord .................................................... 336

forord

«Vi jøder forbindes gjerne med noe gammeldags, strengt, fremmed. Og veldig ofte med krig. Både krigen som var, og krigen som er.» (Fra Rachel Mizrachis appell holdt på markering av novemberpogromene (krystallnatten) i Oslo 9. november 2021)

Det finnes få studier av jødisk liv i samtidens Norge – og det i en tid da mengden faglitteratur om minoriteter, identitet og mangfold lenge har vært i vekst. Har tyngden av holocaust gjort den jødiske minoriteten usynlig i andre sammenhenger?

Historiens skygge har på mange måter usynliggjort mangfoldet som finnes i jødisk kultur og livserfaringer. Antisemittismen konstruerte ideen om jødisk het som et karaktertrekk som overgikk alle individuelle eller gruppebaserte forskjeller. Og holocaust ble en skjebne uavhengig av om en jøde var ateist, ortodoks, fattig, rik, utdannet eller ikke. Distinksjonene som fantes overalt i den jødiske befolkningen, ble effektivt hvisket ut.

Forestillingen om at jøder utgjør en ensartet gruppe er fortsatt ubredt, også i Norge. Kanskje er det fordi interessen for den jødiske minoriteten i stor grad handler om jødenes historie og skjebne under andre verdenskrig? Denne boken bygger på et forskningsprosjekt sentrert i samtiden, og den synliggjør det mangefasetterte ved jødisk identitet og liv i Norge.

I 2018 fikk Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HLsenteret) midler fra Norges forskningsråd til prosjektet Negotiating Jewish Identity – Jewish Life in 21st Century Norway. Tematikken spinner rundt et overordnet spørsmål om hvordan jødisk identitet og tilhørighet videreføres og gjenskapes i et samfunn der det finnes få jøder, men der jødisk identitet aktualiseres og (re)forhandles frem i mange og ulike sammenhenger: i relasjon

til storsamfunnet, i interne diskurser, i relasjon til religiøs ortodoksi – og i minnekulturen etter holocaust. Kapitlene i denne boken identifiserer og ana lyserer betydningen slike meningsskapende relasjoner har for jødisk identitet.

Boken presenterer ny kunnskap om institusjonalisert jødisk liv, om kon fliktlinjer og samhørighet, om tro og tvil, om tradisjoner og minnekultur og om det å være en minoritet blant flere. Boken gir også et teoretisk og begrepsmessige verktøy for studier av minoritets- og majoritetsrelasjoner i samtidens Norge.

Takk til Irene Levin og Thomas Brodahl for lesing og kommentering.

introduksjon:

et sted å begynne når identitet skal studeres

Cora Alexa Døving

«Tenk dere hundre år tilbake i tid, her på Olaf Ryes plass, en solfylt ettermiddag. Da ville dere sett Grünerløkkas jøder sitte på benkene der borte. Røykende, avislesende, eller løpende etter viltre småunger …» Det er Sidsel Levin, tidligere leder av Jødisk Museum, som forteller. Hun er guide under en byvandring i Oslo, og beskrivelsene hennes maner frem et hverdagsliv der jøder var en synlig del av bybildet i hovedstaden. Går man videre, nedover til Hausmannskvar talene, passerer man flere små «10-øres basarer», Feins klesforretning, og om det er tidlig nok om morgenen, vil man høre jiddisch-talende menn på vei gjennom Torggata til Glotts tobakksfabrikk …

Da Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland i 1940, bodde det om lag 2100 jøder i Norge. De fleste i Oslo, og tettest på Grünerløkka og i Hausmannskvar talet. Arrestasjoner, deportasjoner og inndraging av formuer var en del av aksjonene mot jødene. Leilighetene jødene bodde i, og butikkene og småbe driftene de eide, ble fratatt dem. I dag er det ingen spesielle boligområder eller nisjer i yrkeslivet som vitner om jødisk liv. De materielle sporene er få, og for at vi skal se dem, må de fortelles frem.

Jøder i dagens Norge kan heller ikke, generelt sett, identifiseres gjennom språk, hudfarge eller kleskoder. I tillegg er de få i antall, rundt 1500. Like fullt er det knapt noen minoritetsgruppe som har så mange kategoriale merkelapper som den jødiske: De omtales som en religiøs minoritet, en nasjonal minoritet og tidvis som en etnisk minoritet. Den jødiske minoriteten har altså en tydelig befestet status som minoritetsgruppe, samtidig som typiske sosiologiske kri terier for å identifisere personer som medlemmer av en minoritetsgruppe er

fraværende. Hva betyr denne kombinasjonen av synlighet og usynlighet for bevaring og utforming av jødisk liv og identitet i dagens Norge?

*

Skal vi bevare våre tradisjoner, må vi være villige til å endre dem. Denne, i utgangspunktet motstridende, påstanden er velkjent i minoritetsgrupper: Spenningen mellom bevaring og endring er et fenomen som preger særlig små minoritetsgrupper, og skal også utgjøre en rød tråd i denne boken om jødisk liv, identitet og tilhørighet i dagens Norge. For hvordan endre og samtidig holde noe fast?

Skal vi bevare vår identitet, er det noen grenser som må voktes. Dette er også en velkjent påstand i ulike minoritetsgrupper. Der majoritetens identitet og tradisjoner ivaretas på flere nivåer i et samfunn, ser minoritetsorganisasjoner seg nødt til å etablere strategier for å ivareta det som ellers vil forsvinne. Jøder i Norge har opphav i ulike kulturer, språklige univers og tradisjoner i tillegg til det norske – like fullt benyttes uttrykk som ett folk og en jødisk identitet både innenfor jødiske miljøer og av storsamfunnet. Hvilke grenser er det som opprettholder et slikt samlende element i den jødiske identiteten?

Som kollektiv er jødene en minoritetsgruppe, men som enkeltindivider er de i likhet med mange andre minoriteter både del av en minoritets- og en majoritetsbefolkning. Hva som er jødisk ved ens identitet, blir dermed aksen tuert på ulike måter i ulike sammenhenger. Jødisk identitet blir (re)forhandlet i relasjon til storsamfunnet, men også innad i jødiske institusjoner, i relasjon til historien, til religion, mellom ulike generasjoner og i relasjon til til andre minoriteter – for å nevne noen områder. Samlet sett identifiserer kapitlene i denne boken slike relasjoner og situasjoner – og de forhandlingene de inngår i.

Boken er delt inn i tre deler, som hver har sin tematiske innledning der både teorier og funn blir presentert. De innledende tekstene er skrevet med to for mål: 1) å synliggjøre hvordan perspektiver og teorier utviklet innen forskning på minoritets–majoritetsrelasjoner er relevante for studier også av den jødiske minoriteten, og 2) løfte frem tematikk og funn fra forskningsprosjektet som boken bygger på.1

1 For en presentasjon av forskningsprosjektet, se forordet og side 28.

cora alexa døving

introduksjon: et sted å begynne når identitet skal studeres

et spørsmål om grenser

«Jeg skammer meg litt for å si det og jeg mener jo ikke at det er sånn, men jeg tar meg selv i å gradere medlemmer i menigheten – de som er født av en jødisk mor er litt mer jøde.»

«Å ha en jødisk far er like bra, man er like mye jøde, spør du meg.»

«Som konvertert jøde føler jeg meg absolutt anerkjent som jødisk, ja.»

«Da jeg var ung tenkte jeg en del på det å gifte seg med en ikke-jøde, ville jeg klare å videreføre tradisjoner og identitetsfølelse til barna våre da …».

Utdragene over, som er hentet fra intervjuene i forskningsprosjektet som denne boken bygger på,2 synliggjør at grenser raskt kommer opp når identitet er tema. I denne introduksjonen og i de ulike kapitlene ser vi på hvordan jøder i Norge oppfatter grenser rundt hva som er jødisk, hvordan de bør bevares, styrkes eller brytes ned, men vi begynner med forskerens ståsted: Hva skal vi lete etter når identitet og gruppetilhørighet skal studeres?

De aller fleste mennesker har flere tilhørigheter, og hvorvidt disse fremstår som viktige eller mindre viktige, avhenger av situasjonen man er i. Det inne bærer at også identitet er noe flertydig og flytende. I noen sammenhenger er identitet påført av andre, i andre sammenhenger kan den være gitt og selvfølgelig, i andre igjen er den aktivt løftet frem og kommunisert. En påført identitet kan være alt fra en stereotyp klebet ved ens tilhørighet og påført av storsamfunnet eller andre utenforstående, til en identitet som er påført den enkelte av minoritetsgruppen som et kollektiv (eksempelvis kan Det Mosaiske Trossamfunds definisjon av hva det vil si å være jødisk, være en påført identi tet og en definisjon som neppe rommer alle som identifiserer seg som jøde). Identitet er altså både noe som kan være påført fra et overordnede gruppe fellesskap eller storsamfunn, eller det kan være basert på et individuelt valg (du kan velge å konvertere til jødedom, for eksempel). Identiteter er like fullt alltid vokst frem under spesifikke historiske, sosiale og kulturelle kontekster, og er et fenomen som alltid er relasjonelt (se for eksempel Eriksen, 2016 eller Moberg et al., 2020). Det betyr at identitet er noe som formes gjennom sosiale relasjoner (på tvers av grupperinger eller innad i grupperinger), og er dermed sammenvevd med en mengde andre aspekter ved posisjoner i et samfunn, for

2 For en presentasjon av datamaterialet, se side 28 i denne introduksjonen og appendikset.

cora alexa døving

eksempel kjønn, klasse og religiøs tilhørighet osv. Identitet kan derfor også studeres med utgangspunkt i forskjellige variabler som nettopp kjønn, alder, etnisitet, nasjonalitet, religion og klasse.

Identitet kan også være aktivt konstruert som resultat av et motsvar på for eksempel påført identitet, eller et ønske om å skille seg ut fra andre identiteter. Identitet handler mye om kommunikasjon, og det kan gjøres synlig gjennom praksiser, medlemskap i grupper, utsagn, tegn eller symboler, for å nevne noe. Hvorvidt man i det hele tatt kommuniserer identitet knyttet til gruppetil hørighet, kan også variere sterkt.

I den jødiske minoriteten er det mange og ulike måter å uttrykke jødisk identitet på, og det er ulike måter å leve som jødisk på. Den ortodokse defini sjonen av jødiskhet, som i hovedsak er en religiøs definisjon, reflekterer ikke nødvendigvis jøders individuelle selvoppfatning av hvorvidt de er jøder eller ikke. I denne bokens ulike kapitler vil uttrykket «jødisk identitet» bli brukt i vid forstand, og hva som legges i uttrykket vil ha noe ulik betydning avhengig av informantenes oppfatninger av hva det vil si å ha en jødisk identitet.

I norsk sammenheng betegnes en minoritet gjerne som en etnisk gruppe. Med etnisitet menes en befolkningsgruppe som har felles identitet knyttet til et felles opphav, og som blir oppfattet av andre som en særpreget gruppe med for eksempel felles språk, historie og tradisjoner. Etnisitetsbegrepet kan også brukes når det innad i en gruppe er sterke forestillinger om et felles opphav langt tilbake i tid. Etnisitetsbegrepet brukes ofte i europeiske studier av den jødiske minoriteten, men da med referanse til forestillingen om opphav i mytisk tid. «Etnisk jødisk» er imidlertid ikke et uttrykk som benyttes blant jøder i Norge, antageligvis av den enkle grunn at jøder i Norge komme fra ulike steder i verden, og at mange definerer seg som etnisk norske. Noen har lang familiehistorikk i Norge, andre har bakgrunn fra en rekke andre land. Uttrykket ett folk er derimot vanlig å bruke i noen sammenhenger, særlig når hensikten er å uttrykke eksistensen av en overordnet kollektiv identitet som jøder. Men forestillingen om å tilhøre ett folk kommer også frem i spørreundersøkelser om identitet: Både i Finland, Norge og Sverige svarer rundt halvparten av de spurte at de ser på den jødiske minoriteten som «del av det jødiske folk», noe som kan gjøre etnisitetsbegrepet relevant (Dencik, 2005). Uten noe mål om å innføre begrepsbruken (etnisitet er som oftest et lite presist begrep) er det like fullt innen etnisitetsforskning vi finner de beste redskapene for å identifisere identitetsprosesser og gruppetilhørighet.

introduksjon: et sted å begynne når identitet skal studeres

Antropologen Fredrik Barth har vist hvordan identitet basert på etnisk tilhørighet først aktualiseres og synliggjøres når man fokuserer på grenser (Barth, 1969). Grenser er her forstått som markører på at en person hører til i en kategori eller gruppe som noen andre ikke er del av. Slike grenser er av både kognitiv og adferdsmessig art, og de er tøyelige, skriver Barth. Tøyelighet til tross, de er grenser og gjenkjennes som nettopp grenser. Den jødiske mino riteten i Norge er svært liten, noe som innebærer at individene i sitt daglige virke befinner seg i mange sammenhenger og tilhørigheter som ikke kan defineres som jødiske. Dette gjør spørsmålet om grenser spesielt interessant: I hvilke situasjoner blir en jødisk identitet gjort relevant?

Jødisk identitet (som andre identiteter) er «voktet» av ulike grenser med ulik grad av kontroll. Et felles metodisk utgangspunkt i studiene som ligger bak de ulike kapitlene, har vært å identifisere grensemekanismer for å si noe om hvordan de henger sammen med vilkårene for jødisk identitet og liv i dagens Norge. Et trekk som går igjen, er at flere av grensene er «til behandling», det vil si at det foregår en rekke forhandlinger i form av diskusjoner innad i jødiske fellesskap om hva som er gode grenser, og hva som oppleves som for trange eller for vide grenser. Grensebehandling skjer også mellom majoriteten og minoriteten gjennom oppgjør med stereotype forestillinger, og det skjer mellom minoritetsgrupper ved å enten påpeke forskjeller eller likheter mellom ens kollektive identiteter og situasjoner.

Skarpe versus uskarpe grenser

Migrasjonsforsker Richard Alba bruker uttrykket «bright vs blurred boun daries» (skarpe versus uskarpe grenser) i analyser av ulike minoritetsgrupper og deres vilkår i storsamfunnet (2006). Når en grense er skarp, er forskjellene som grensen viser til, utvetydige, det vil si at individer til enhver tid vet hvilken side av en grense de befinner seg på. Eksempelvis har ortodoks jødedom skapt en skarp grense for hvem som kan regne seg som jødisk. Følgelig rokker man ikke ved grensen dersom man krysser den, slik som når et individ krysser grensen etter å ha konvertert etter ortodokse regler. Uskarpe grenser, deri mot, åpner for både en form for selvrepresentasjon og sosial representasjon der majoritets- og minoritetstilhørighet og identitet flyter over i hverandre. Hvorvidt grensene i en befolkning er uskarpe (porøse) eller skarpe, for å bruke Albas uttrykk, henger sammen med historie og sosiopolitiske forhold i et land. Grensene for hva som kunne regnes som norsk identitet, har eksempelvis

cora alexa døving

utvidet seg til å innlemme flere varianter av norskhet, for eksempel at det å tilsutte seg flere og ulike identiteter ikke er til hinder for å ha en identitet som norsk (jamfør uttrykk som norsk-pakistaner).

Grenser mellom den jødiske minoriteten og majoritetssamfunnet i Norge er både av det klare og uklare slaget. I mellomkrigstiden var eksempelvis grensen majoritetssamfunnet trakk opp mot den jødiske minoriteten skarp. Denne grensen kan utgjøre noe av forklaringen på passiviteten i majori tetsbefolkningen da norske jøder ble deportert, og på hvorfor norsk politi deltok i arrestasjonen av jødene: Jødene ble ikke ansett som norske nok til å få full oppmerksomhet som utsatt gruppe (se Corell, 2021). Samtidens dis kreditering av antisemittisme har bidratt til å bygge ned denne grensen, og relasjonen til majoritetssamfunnet kan i dag betegnes som preget av uklare grenser, for eksempel når det kommer til deltagelse i hverdagslivet. Det kan eksemplifiseres ved at mange jøder i dagens Norge fremhever seg selv som del av et minoritets- og et majoritetsfellesskap. Sagt på en annen måte: Indi vider kan bevege seg mellom minoriteten og majoriteten blant annet fordi de markørene som utgjør grensedragningen for hva som er jødisk, ikke har noen betydning for samhandling mellom minoritet og majoritet i en lang rekke situasjoner og sammenhenger. De grensene som hegner om det som er spesifikt jødisk – av informantene ofte referert til som «jødiske liv» – er derimot klare (bright). Det er fordi de befinner seg på et institusjonelt nivå, og dermed er tydelig definerte.

Identitetsmarkerende grenser kan studeres som sosiale og/eller symbolske. Symbolske grenser er, ifølge sosiologiene Michèle Lamont og Virág Molnár, konseptuelle skillelinjer som brukes for å kategorisere verden rundt oss, som objekter, mennesker, praksiser og til og med tid og rom (2002, s. 1). Symbolske grenser er en form for verktøy, skriver de videre, som individer og grupper benytter i forhandlinger om hvordan virkeligheten skal defineres (bruk av davidsstjernen fungerer som en symbolsk grense, den sier noe om trostilhørig het). Symbolske grenser tydeliggjør hva som er ulikt mellom grupper, og de genererer følelser av likhet og tilhørighet innad. Når det hersker stor enighet om symbolske grenser, kan de begynne å fungere som sosiale grenser, det vil si grenser som spiller en betydelig rolle for sosiale relasjoner (for eksempel når en symbolsk grense mellom to grupper er så sterk at den forhindrer ek teskapsrelasjoner på tvers, eller når symbolske grenser knyttet til kjønnsroller er så tydelige at de blir klare regler for hvordan kjønn skal omgås i bestemte

introduksjon: et sted å begynne når identitet skal studeres

rom eller situasjoner). Symbolske grenser kan betraktes som en betingelse for eksistensen av sosiale grenser fordi de ofte danner rasjonaliseringsgrunnlaget for sosiale grenser («vi er ikke sammen fordi de har en annen kultur»). Relasjo nene mellom symbolske og sosiale grenser knyttet til den jødiske minoriteten i Norge kommer først og fremst frem i diskusjoner innad i jødiske miljøer, og er da gjerne knyttet til spørsmålene om hva som må bevares som markører for at noe distinkt jødisk ikke skal gå tapt. (Hvis vi endrer sosiale grenser mellom kjønn i synagogen, hva slags symbolske markører mister vi da?) De kan også komme til uttrykk i uttalelser om ens gruppeidentitet i kontrast til andre minoriteter.

To ulike perspektiver på identitet Studier av identitet kan grovt sett deles inn i to ulike paradigmer: en essen sialistisk og en konstruktivistisk vitenskapelig tradisjon. En essensialistisk forståelse vil i hovedsak vektlegge identitet som noe gitt, noe tungt overførbart mellom generasjoner og dermed noe en gruppe har svært sammenfallende opplevelser av. En konstruktivistisk forståelse legger mer vekt på variasjon i hvordan identitet akutaliseres i lys av situasjoner. Innen samfunnsfagene er det konstruktivistiske perspektivet dominerende: Identitet forstås som noe som defineres situasjonelt og konstrueres aktivt og på ulike vis i relasjon til situasjoner i hverdagen. Identitet er med andre ord formbart (Brubaker, 2009). Men et rent konstruktivistisk perspektiv kan også overdrive det situasjons bestemte og lett miste av syne det som har kontinuitet, som har utspring i en spesiell historie (som holocaust) og som danner grunnlag i den kollektive dimensjonen i en identitet. Sosiologen Andreas Wimmer argumenterer for at studier av identitet må legge vekt på både det historisk overførbare og det situasjonelle ved identitet. Situasjonsbeskrivelser er viktig empiri for at en forsker skal oppnå en forståelse av hvorfor identitet noen ganger er fleksibelt, mens det i andre sammenhenger fremstår som noe stabilt og gitt (Wimmer, 2013). Begge dimensjoner, det stabile og det fleksible ved en jødisk identitet, kommer frem i de ulike kapitlene: En jødisk identitet har i bestemte situasjoner en klar stabil komponent knyttet til historie og tradisjoner, i andre situasjoner er en jødisk identitet svært dynamisk.

Kollektive identitetsbevarende grenser, til tross for porøsitet, har som funksjon at de definerer fellesskap og dermed også et utenforskap. Men, som sosiologene Peter Berger og Thomas Luckmann har poengtert (1966): Grenser

cora alexa døving

rundt gruppeidentitet opprettholdes kun så lenge de har sosial relevans. Den jødiske minoriteten i Norge har utviklet en bevissthet rundt faren for assimi lering, og dette gjør at den sosiale relevansen av noen bestemte grenser holdes ved like. Flere av kapitlene i denne boken har eksempler på denne bevisstheten, det vil si praksiser som opprettholder grenser rundt minoritetens identitet med eksplisitt og uttalt grunn i at dette gjøres for å beskytte kommende gene rasjoner mot assimilering i full forstand. Videreføring av jødiske tradisjoner, omskjæring av guttebarn, bruk av jødisk barnehage, sommerleirer for jødisk ungdom, ekteskapspreferanser og transnasjonale nettverk med jøder i andre land er alle eksempler på handlinger som også handler om opprettholdelse og videreføring av jødisk identitet. Samtidig foregår det en rekke diskusjoner innad i jødiske miljøer om nettopp den sosiale relevansen av bestemte grenser som kjønnsdeling i synagogen og ortodoksien i møte med hverdagen.

jødisk identitet – kan det bevises? En måte å måle grenser rundt identitet på er ganske enkelt å spørre om hvem som har rett til å kalle seg jødisk. Svaret vil variere i henhold til hva slags jødisk organisasjon man stiller spørsmålet til – reformorienterte menigheter har andre kriterier enn eksempelvis ortodokse. I Norge er den største menigheten ortodoks (den beskrives nærmere i del 1), og ortodoksien opererer med en tydelig definisjon: En jøde er enten født av en jødisk mor eller konvertert etter ortodokse regler.

Men hvordan «bevise» at man er jødisk, la oss si om man ønsker med lemskap i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo (DMT)? Jeg, denne bokens redaktør, har en jødisk mormor som overlevde krigen fordi hun kom seg fra Tyskland, via Nederland og til England i 1938. Etter krigen ville min mormor ikke fokusere på identitet som noe annet enn det «å være et menneske», som hun sa. Min mor og etter hvert hennes barn, blant dem meg, vokste derfor opp uten tilhørighet til hverken jødiske fellesskap eller tradisjoner, utover en bevissthet om hva som skjedde med familien under holocaust. Under opp veksten i Norge har jeg altså ikke hatt noen tilknytning til jødisk liv i Norge. Like fullt har jeg altså grunnet morslinjen rett til både medlemskap i menig heten og statsborgerskap i Israel. Som et tenkt forsøk spør jeg rabbineren i DMT, Joav Melchior, om hvordan han ville behandlet en søknad fra meg. Han begynner med å si at dersom den som søker, ikke kjenner noen fra det

hvordan videreføres og skapes jødisk identitet, praksis og minnekultur i dagens Norge?

Jødisk liv i nåtiden har blitt viet liten faglig interesse – har tyngden av holocaust gjort den jødiske minoriteten usynlig i andre sammen henger? Denne boken bygger på resultater fra forskningsprosjektet «Negotiating Jewish Identity – Jewish Life in 21st Century Norway», som bestod av en rekke studier av hvordan jødisk identitet praktiseres og formes i vår samtid.

Bidragsyterne presenterer ny kunnskap om institusjonalisert jødisk liv, om Israels betydning, om konfliktlinjer og samhørighet, om tro og tvil, om tradisjoner og minnekultur, og om det å være en minoritet blant flere.

Boken gir også teoretiske og begrepsmessige verktøy for minoritets studier generelt. Dette gjør den til nyttig lesning for fagfolk, studenter, lærere og andre som interesserer seg for minoritetserfaringer og reli giøse og kulturelle praksiser knyttet til identitet.

Med bidrag fra Nora Stene, Cathrine Thorleifsson, Vibeke Kieding Banik, Ida Marie Høeg, Gunnar Haaland, Marie Eberson Degnæs, Claudia Lenz og Cora Alexa Døving. cora alexa døving er forsker 1 ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Hun forsker på ulike aspekter ved majoritetsog minoritetsrelasjoner. De siste årene har hun særlig studert muslimfiendtlighet, antisemittisme og rasisme i det norske samfunnet.