Inngangene

(jf. Semundseth & Hopperstad, 2012). Antologien tar ikke stilling til hva som er «det gode» kulturliv for barnehagebarn, og hva som er den «rette» måten å arbeide med barnas kulturliv på. God barnehagepraksis vil alltid måtte være situert, forankret i den enkelte barnehagen og de barna som kommer dit. Forskningen som presenteres i antologien, har som siktemål å belyse ulike innganger til hvordan barnehagelæreren kan behandle barnekultur. Disse inngangene er: oppdage, reflektere, utfordre og utvide.

Ordet inngang har mange betydninger. I denne sammenhengen brukes det i betydningen «åpning, port, dør eller lignende der en går inn» («inngang», u.å). Når man går inn en dør eller en åpning, kommer man naturlig nok til et annet sted enn der man var. Der får man kanskje øye på noe annet eller nytt og overraskende, noe som får en til å stoppe opp og undre seg. Overført til barnehage er intensjonen at inngangene som kapitlene relateres til, kan åpne for nye forståelser for hvordan barnekultur kan behandles.

Oppdage Barnekulturen «udfolder sig overalt», heter det i det innledende sitatet (Dael et al., 2021a, s. 11). Det er ikke ensbetydende med at den blir lagt merke til, forstått eller verdsatt. Pedagogens blikk på barna og det de beskjeftiger seg med, er avgjørende. I forskningssammenheng benyttes ofte uttrykket «to go native» for å beskrive hvordan man som kvalitativ forsker i feltet kan bli så innvevd i det hverdagslivet man er ute etter å forske på, at man ikke klarer å oppdage det bemerkelsesverdige og interessante i forskningsdeltakernes hverdagsliv (jf. Postholm, 2010). Muligheten for å bli «blind» for det som kan være interessant og kulturelt meningsfylt i barnehagebarns kulturliv, er også til stede for den som er barnehagelærer. Vesentlige sider ved barns kulturelle praksiser kan dermed forbli uoppdagede. Barn har rett til et kulturliv. Det betyr ikke at voksne skal ha innblikk i alle aspekter ved dette kulturlivet. Men for å ivareta og fremme barnas kulturelle hverdagsliv er det mye å hente ved å gå på «oppdagelsesjakt» i det velkjente terrenget som barnehagen kan være. Det handler om å sette seg i stand til å se barns interesser og praksiser med et fornyet blikk, observere og analysere for derved å kunne verdsette det meningsfulle og betydningsfulle både i hverdagslige, kjente aktiviteter og fenomener og i nyere, mindre kjente fenomener og uttrykk.

For å oppdage det interessante og bemerkelsesverdige trengs teoretiske «linser» å se gjennom. I kapittel 2 retter Nina Scott Frisch søkelyset mot håndverk som del av et

kulturliv barn har sammen når de leker med materialer. For å studere barns materiallek fra et håndverksperspektiv bruker hun pedagogen og forskeren Arne Tragetons omfattende forskningsbidrag og utvalgte bilder fra hans tilhørende lysbildeserier som materiale. Teorigrunnlaget henter hun fra sosiokulturell teori med Vygotskys arbeid. Analysen bygger på den amerikanske sosiologen Richard Sennetts bok The craftsman. Kapitlet aktualiserer en side ved barnehagebarns lekekultur som i liten grad er belyst i forskning i nyere tid, til tross for at slik lek trolig foregår i de aller fleste barnehager. Analysen og bildematerialet gir leseren et grunnlag til selv å kunne oppdage materialgrep i barns lek og se det kulturelt meningsfulle i barnas måter å behandle materialene på. Kapittel 3 er en studie av barnehagebarns lek med Lego, et kommersielt produkt som finnes i de aller fleste barnehager, og som mange barn velger å bruke mye tid på. Kapittelforfatter Christine B. Østbø Munch viser lekens kompleksitet fra et definert fortellerperspektiv og løfter med dette frem verdifulle sider ved barns kultur. Hun skriver frem de ulike fortelleraspektene som er i aktivitet hos to barn som leker med Lego. Gjennom teoribaserte multimodale dybdeanalyser viser hun hvordan barn bruker komplekse fortellermodaliteter i leken. Kapitlet bidrar inn i arbeidet med å kunne oppdage nye relevante dimensjoner ved barns lek. Kapittel 4 omhandler en spesifikk form for barnekulturell praksis: barns beundring av idoler. Til tross for den intensiteten og gleden som barn møter sine idoler med, og også den intensiteten som mediedebatten møter barns idoler med, er dette et felt som i relativt liten grad har blitt gjort til gjenstand for forskning. Forfatteren Gro Anita Kamsvåg synliggjør ulike måter barnas idolbeundring kan forstås på, med eksempler fra populærmusikk, mediefigurer og fra mediedebatten. Kapitlet er et teoretisk bidrag der barns idolbeundring skrives frem som en vesentlig del av barnekulturen. Gjennom de presenterte perspektivene får vi muligheter til å oppdage denne praksisen og dermed også et utgangspunkt for å behandle den på en nyansert måte. Kapittel 5 er også et teoretisk bidrag. Forskningen her retter søkelyset mot dataspill som lek i en digital kontekst, forstått som digital lek. Med utgangspunkt i perspektiver hos skapere av dataspillenes virtuelle lekeverdener undersøker forfatter Joakim Langfjæran ulike forståelser av hva digital lek kan være, og skriver frem den digitale lekens særpreg. Han diskuterer også hvordan og med hvilke begrunnelser barnehagens pedagogiske praksis kan dra nytte av dataspill. Kapitlet gir med dette et bidrag inn i barnehagens arbeid med å oppdage det meningsfulle i barns digitale lekekultur i en stadig mer digitalisert og medialisert barndom. Argumentasjonen som legges frem, gir oss muligheter til å få øye på og være nysgjerrig på den digitale lekens muligheter for barnehagens arbeid med barnekultur.

Reflektere For å ivareta og fremme barnehagebarns kulturliv er det ikke nok å gå inn for å oppdage barnekulturelle praksiser og fenomener. Den profesjonsfaglige yrkesutøvelsen fordrer også at barnehagelæreren reflekterer over egen praksis, noe som tydelig fremgår av rammeplanen for barnehagen (jf. Kunnskapsdepartementet, 2017, f.eks. s. 37–39). Hensikten med å reflektere er å lære av egen praksis og å utvikle barnehagen som pedagogisk virksomhet (s. 14). Relatert til barnekultur er refleksjon en inngang til å dvele ved vilkårene for barnehagebarnas kulturliv. Det handler om å rette søkelyset mot og artikulere egne oppfatninger av hva som er (u)egnet og relevant for barn å oppleve og engasjere seg i, og hva som ligger under ens egne valg og prioriteringer som barnehagelærer (Østern et al., 2013). Å reflektere innebærer med andre ord å «pirke» i etablerte oppfatninger om hva som er «bra» for barna.

Barnehageloven (2006) og rammeplanen for barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2017) legger føringer for barnehagens innhold og grunnlaget for den pedagogiske praksisen. Selv om disse styringsdokumentene stiller krav, gir de samtidig rom for tolkning. Barnehagelærere gis mulighet til autonomi og til å anvende profesjonsfaglig skjønn. Pedagogens vurderinger og avveininger kan både åpne og lukke for ulike barns muligheter til et kulturliv som er meningsfullt for dem. Det kan være både avstand, motsetninger og spenninger mellom barnehagelærerens intensjoner og barnehagens pedagogiske kultur og barnas kultur. Dersom man som barnehagelærer skal utvikle barnehagens arbeid med barnekultur, er det derfor nødvendig å stille kritiske spørsmål om hvilke konsekvenser ens egne valg og prioriteringer har for barna. Det handler om å bidra til en spørrekultur der erfaringer kan møtes og brytes (Nissen et al., 2015). Gjennom to kapitler aktualiseres denne betydningen av refleksjon som inngang til å behandle barnekultur i barnehagen. I studiene som presenteres, har forskerne utfordret barnehagelærere til å sette ord på sine handlinger og perspektiver på egen praksis gjennom henholdsvis intervju og spørreskjema. Leseren kan «lytte» til de tolkningene forskerne legger frem, og vurdere dem opp mot sine egne handlingsvalg og tenkemåter. Slik kan kapitlene danne grunnlag for å skille ut viktige dilemmaer og handlinger i praksis (jf. Nissen et al., 2015, s. 142).

I kapittel 6 presenteres en studie av hvordan en barnehagelærer møter og forholder seg til barns sanguttrykk, som i stor grad preges av barnas medieerfaringer. Inspirert av blant annet et kulturformidlingsperspektiv undersøker forfatter Åse Kristin Hungnes hvordan barnehagelæreren navigerer når hun skal forme og utøve sin pedagogiske praksis i møte med barna, som ofte har andre referanserammer enn henne. Kapitlet viser hvilke muligheter og utfordringer en pedagog kan oppleve å stå i, og avdekker et spenningsforhold mellom pedagogens ønsker om å formidle kultur for barn og barnas egne kulturinnspill. I kapittel 7 retter Kjersti Merete

Langvik et kritisk undersøkende blikk mot barnehagelæreres valg av bildebøker i møte med flerspråklige barn. Som kulturelt objekt har bildeboka en sentral plass i mange barnehager. Kapitlet stiller spørsmål ved hvorvidt flerspråklige barn får muligheten til å oppleve, glede seg over og inspireres av bildebokas visuelle og tekstlige kvaliteter og innhold, eller om det er mål om språkstimulering som styrer barnehagelæreres valg. Funnene viser at språkstimulering i stor grad er styrende for barnehagelærerne og påvirker bokvalget. Kapitlet utfordrer således til å reflektere over hva læring i barnehagen er, og over vilkårene for flerspråklige barns deltakelse, opplevelse og medskaping i eget kulturliv.

Utfordre Fra et barnekulturelt perspektiv har barn alltid blitt forstått og betraktet som aktører (Hovik & Nagel, 2017, s. 14). Barns aktørskap og dermed deres muligheter til å gjøre sine perspektiver og uttrykk gjeldende speiles i det tredelte barnekulturbegrepet der kultur av barn inngår som en sentral del av kulturforståelsen. Kultur av barn vil samtidig alltid være nært knyttet til de voksne og deres lydhørhet i møte med barna de står overfor. «Utfordre» sikter til prosesser der barnehagelæreren stiller seg åpen for barnas uttrykk og perspektiver og lar seg påvirke av det barna bringer inn.

To kapitler belyser denne inngangen. Studiene som presenteres, har forskjellige metodiske innfallsvinkler. Felles for dem er en interesse for å fremme en posisjon hvor barna kan bli møtt som aktører, hvor barnehagelæreren og personalet er lydhøre for barnas kulturinnspill, og hvor barnas innspill får en betydning for det livet de lever i barnehagen. Det fordrer at barnehagelæreren våger å gjøre seg sårbar og engasjere seg i samspill og kommunikasjon med barna på deres premisser. Med hermeneutikken, det vil si læren om fortolkninger, som bakteppe viser kapitlene hvordan den som skal utfordre seg, også må sette seg selv «på spill» (Gadamer, 2012). Det vil si å være innstilt på å utvikle bevissthet om sine egne fordommer og sin forforståelse slik at man kan stille seg åpen for nye innsikter. I denne sammenhengen handler det om innsikter barna kommuniserer i leken, og de uttrykkene leken frembringer. Å utfordre seg som pedagog i møte med barna innebærer dermed også at man risikerer noe. Man risikerer rett og slett å måtte forandre sine handlemåter, tolkninger og forståelser i møte med barna.

Kapittel 8 bygger på en aksjonsforskningsstudie fra et utviklingsarbeid i en barnehage. Gjennom narrativ analyse av personalets egne dokumentasjoner av barnas lek i utviklingsarbeidets ulike deler belyser og drøfter forfatterne Hilde Merete Amundsen og Marianne Betten Pedersen muligheter for barns medvirkning i utformingen av eget lekemiljø. Kapitlet artikulerer innsikter i hvordan barns lekeinitiativer kan møtes sett i lys av en danningsforståelse og anerkjennelse av barns medborgerskap. Det

illustrerer hvilke innsikter barnehagelærere og personalet kan oppnå ved å utfordre seg til å se barnehagens lekemiljø fra barnas perspektiver.

Kapittel 9 er en kunstfaglig utprøving der forfatter Ingvild Olsen Olaussen utfordrer seg selv som forteller i møte med barn i ett–tre-årsalderen, med støtte i et kroppsfenomenologisk perspektiv. Utfordringen består i å «tre ut av» sine vante fortellerstrategier for derved å åpne seg for småbarnas kroppslige fortelleruttrykk – et fortelleruttrykk som utfordrer formbevisstheten til den voksne fortelleren. For å komme barnas fortelleruttrykk og fortellerglede i møte prøver forfatteren ut en dramaturgisk tilnærming. Hun drøfter hva en slik tilnærming synes å bidra med både i forberedelsen, komposisjonen og regisseringen av fortellingen og i selve realisasjonen av fortellerhendelsen med barna. Kapitlet presenterer begreper som kan brukes i praktisk arbeid med de yngste i barnehagen, og synliggjør en praksis som ofte er uartikulert.

Utvide De to siste kapitlene i antologien synliggjør potensialet i å utvide barnehagens pedagogiske miljø ved å knytte an til en annen kulturinstitusjon, som i dette tilfellet er et museum, nærmere bestemt Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Gjennom en slik utvidelse kan barnas kulturliv berikes på måter som barnehagen alene ikke uten videre kan. Museum er ikke nevnt i barnehagens rammeplan. Barnekonvensjonen (1989), som slår fast at barn har rett til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet, gir imidlertid en indirekte støtte til å se på museer som en aktuell institusjon å samarbeide med om denne rettigheten.

Et museum skal tjene samfunnet og dets utvikling. Museene er pålagt å samle inn, bevare/konservere, forske i, formidle og stille ut både materiell og immateriell kulturarv. De skal gi kunnskaper og opplevelser, fremme kritisk refleksjon og skapende innsikt, og de skal være tilgjengelige for alle (Meld. St. 49 (2008–2009), s. 145). Museet er med andre ord en offentlig arena også for barn, en arena der barn skal kunne få næring og innputt til eget kulturliv. På museet finnes ekspertise og erfaring og ikke minst et spennende innhold for barna å oppdage og få impulser fra til lek og egne skapende prosesser og uttrykk. Det finnes en rekke andre institusjoner barnehagen kan spille på lag med for å utvide sitt pedagogiske miljø, som bibliotek, teater eller konsertarenaer. De to kapitlene eksemplifiserer den utvidede muligheten et museum kan tilby til å arbeide med barnekultur.

Kapitlene bygger på et forskningsprosjekt der en gruppe på åtte barn og to ansatte fra en barnehage var på museumsbesøk og fikk tilrettelagte omvisninger (Hopperstad et al., 2020). Barnas besøk ble dokumentert med blant annet video. I kapittel 10 undersøker og diskuterer Jørgen Moe noen trekk som kjennetegner