Det profesjonsfaglige ansvaret

for å få frem dette poenget. I barnas kulturskaping skjer det en sosialisering ved at barna tar imot inntrykk fra verden rundt seg. Barna gir samtidig også noe tilbake. De produserer kultur og bidrar til kulturell forandring ved å utdype, forfine eller utbrodere inntrykkene fra kulturen rundt seg og utnytte de mulighetene de plukker opp fra sine fysiske og sosiale omgivelser (jf. Jernes, 2013, s. 27).

Inndelingen i kultur for, med og av er således en forenkling. I det virkelige livet vil dimensjonene være tett sammenvevde og stå i et dynamisk forhold til hverandre. I sentrum står barna. Det er de som i bunn og grunn avgjør om kultur for og med gir mening, glede og inspirasjon for dem i deres lek og samspill, om den er «værd at opleve eller være med til» (Dael et al., 2021a, s. 17). Det viktige med dimensjonene er at de kan gjøre oss oppmerksomme på mangfoldet og kompleksiteten i barns kulturliv. Både i den pedagogiske praksis og i forskningssammenheng er de gode som utgangspunkt for å problematisere spenninger mellom voksnes anliggender for og med barn og det barna selv er opptatt av. Dimensjonene gir også et grunnlag for å belyse hvordan kultur for, med og av barn kan stå i et berikende forhold til hverandre. Antologien berører og aktualiserer dimensjonene og dynamikken mellom dem på ulike måter.

Barnehagelæreren har et profesjonsfaglig ansvar for å bidra til at kultur og kunstnerisk virksomhet får prege barnas barnehagehverdag på meningsfulle måter (Kunnskapsdepartementet 2012, § 2). Gjennom sin utdanning skal barnehagelæreren blant annet evne å fremme barns kreative prosesser og kulturopplevelser. Det pedagogiske arbeidet skal ses i sammenheng med det samfunnet barna vokser opp i, og som en del av barns danningsprosesser (Kunnskapsdepartementet, 2012, § 2). Barnehagelæreren må også være i stand til å trekke flerkulturelle perspektiver inn i barnehagen og ivareta barnas rett til å medvirke og være med på å prege sine egne barnehagehverdager (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 27). Barnehagelærere kan med andre ord ikke nøye seg med å «gi» barn opplevelser med kunst og kultur, men må møte dem som medskapere og aktører i eget kulturliv.

Pedagogen har i kraft av å være voksen og gjennom sin profesjonsutdanning definisjonsmakt overfor barnas livsbetingelser i barnehagen og dermed over vilkårene for barnas kulturliv. Utfordringen for barnehagelæreren er å bruke makten som profesjonsutøver til å utvikle barnehagens kulturpedagogiske praksis ved å både åpne seg for barnas kulturskaping og skape kultur sammen med dem. Barna i barnehagen trenger at barnehagelæreren bruker sin kompetanse og sine erfaringer for å tilføre barnas kulturliv noe mer og annet enn det barna selv kan bidra med