Barnekultur

og humaniora. Flere av kapitlene er empiriske studier, der materialet spenner fra dokumenter til videoobservasjoner, intervjuer og spørreskjema. Noen kapitler er teoretiske studier der siktemålet er å skrive frem et kunnskapsgrunnlag som kan være med på å løfte frem tematikker som i liten grad har vært belyst i forskning om barnehagebarn og deres kulturliv. Alle kapitlene er fagfellevurdert. Antologien som helhet viser hvordan samfunnsfaglige så vel som kunstbaserte perspektiver og innfallsvinkler kan danne grunnlag for å forstå og arbeide med barnekultur i barnehagen.

Barnekultur er et historisk fenomen og dermed i konstant endring, som et «landskap» der noe forsvinner og noe nytt kommer til (Dael et al., 2021a, s. 10). Begrepet operasjonaliseres ofte ved å dele det inn i kultur for, med og av barn (Jæger et al., 2016). Kultur for er alle de uttrykk og opplevelsesmuligheter som retter seg mot barn, det være seg bøker, film, leketøy, teater eller dataspill. Kultur med er opplevelser og uttrykk barn er med på å skape sammen med voksne, som når barn og pedagoger skaper fortellinger sammen eller er sammen om å oppleve en bok eller å synge. Kultur av barn er de kulturuttrykk som barn frembringer i sine egne nettverk og relasjoner (Rasmussen, 2001, s. 42). Deres kulturuttrykk er først og fremst knyttet til leken, som rommer alt fra ritualer til improvisasjoner og fiksjonslek, fortellinger og fabuleringer, sang og dans og alle mulige slags måter å bruke kroppen sin på (Guss, 2015). I leken skaper også barn mange slags ting ved hjelp av materialer de har «for hånden» og finner formålstjenlig for leken sin (Öhman, 2020). Barns kultur formes av vennskapsrelasjoner og av hva andre barn i deres felt er opptatt av (Dyson, 2010). Den er også tett knyttet til og influert av barnas opplevelser med digitale medier og populærkultur (Marsh, 2013; Mertala & Meriläinen, 2019).

I barnehagesammenheng kan barns egen kultur vanskelig ses atskilt fra barnehagelæreren og personalet for øvrig. Det vil være en gjensidighet mellom det personalet gjør, og det barna gjør. Når for eksempel barnehagelæreren sørger for formingsmaterialer, setter frem bøker i hyllen og inviterer til høytlesing, går til anskaffelse av Lego eller spiller av musikk og barna tar dette i bruk, kan resultatet i vid forstand forstås som et samarbeid mellom voksne og barn (jf. Vestad, 2015, s. 25). Det barna gjør med alt det som gjøres tilgjengelig for dem, vil speile barnas interesser og preferanser i situasjonen. I sin kulturskaping er barn, som voksne, intensjonelle aktører (Kress, 1997). De omformer og tilpasser det kulturelle «stoffet» de møter, på måter som passer for dem. Barndomssosiolog William Corsaro (2017) bruker begrepet fortolkende reproduksjon («interpretative reproduction»)