Min psykotiske mamma

dummy ferdig omslag

«Hvilen varte ikke lenge. Jeg hadde knapt landet, og våren var ennå kald, da du plutselig var tilbake. Jeg husker ikke hvordan hjemkomsten din var. Men det var neppe som etter andre typer sykeshus­besøk, der en forelder kan komme hjem til barna med foten i gips, armen i fatle eller et nytt søsken i barnevogna.»

«... I min indre verden fantes på den tiden bare glede, mørkeredsel, sorg når noen døde, og litt sinne de gangene jeg følte meg urettferdig behandlet på fotballbanen. Jeg kjente ikke til noe annet. Nå kan jeg derimot se at perioden rundt din første innleggelse også er mitt første tydelige møte med de mer sammensatte og kompliserte følelsene: skyld og skam. Det jeg vil frem til her, er altså at det jeg trengte å snakke om da du ble syk, var ting jeg ennå ikke visste hva var. Hvordan kunne jeg be om noe jeg ikke visste hva var? Og hvordan kunne noen komme i posisjon til å lære meg om følelser dersom de utelukkende respekterte min taushet fordi de ikke ville ‘presse barn og unge til å snakke’?»

ISBN 978-82-15-04771-3

ERIK NAKKERUD – i samarbeid med Anne K. Haugestad

«Truls visste neppe om din sykdom, og meldingen fra ham handlet på overflaten bare om fotball. Likevel handlet den om så mye mer for meg. Det var som om han skrev: ‘Jeg ser deg, Erik.’ Og når man føler at ingen ser en, at noe stort og viktig i livet ens ikke snakkes om, da er det desto viktigere med slike små stikk av kjærlighet og oppmerksomhet fra andre mennesker rundt en.»

Da Erik var 15 år, ble moren tvangsinnlagt med psykose. Erik ble brått voksen og følte seg ansvarlig for moren – et ufrivillig rollebytte. Det ble aldri snakket om disse erfaringene og følelsene rundt dem. Ikke før nå.

MIN PSYKOTISKE MAMMA

Fra boka:

ERIK NAKKERUD i samarbeid med Anne K. Haugestad

MIN PSYKOTISKE MAMMA

ERIK NAKKERUD (f. 1990) er psykolog og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo. Dette er hans første bok.

min psykotiske mamma

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 1

12.02.2021 07:12

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 2

12.02.2021 07:12

Erik Nakkerud i samarbeid med Anne K. Haugestad

min psykotiske mamma

Universitetsforlaget

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 3

12.02.2021 07:12

© Universitetsforlaget 2021 ISBN 978-82-15-04771-3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Erik Nakkerud og Anne K. Haugestad har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Cecilie Mohr Sats: ottaBOK Trykk: 07 Media – 07.no Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11,5/14 Papir: 100 g Amber Graphic 1,3

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 4

12.02.2021 07:12

Innhold

innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 1 min barndom og din første psykose . . . . . . . . . . . . . . .

Den kreative hukommelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Barndomsslottet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Du får telepatiske evner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bursdagsinnleggelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Jeg vil fortelle min historie!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 13 14 18 19 23

2. farvel til barndomsslottet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Taushet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En utilregnelig avliving? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forsøket på å være ungdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Flukten til USA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Søskenforskjeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Du blir moren min igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29 29 37 39 42 45 47

3. studietid med deg som kasus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et «tilfeldig» studievalg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Psykofarmaka og diagnoser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Diagnoser sier ingenting om årsak . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den avlivede hunden din . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

49 49 51 57 60

5

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 5

12.02.2021 07:12

4. din andre psykose . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Varseltegn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På leting etter akuttpsykiatrisk avdeling . . . . . . . . . . . . . . .

Ny taushet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sinne og sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Medisinering og manglende behandling . . . . . . . . . . . . . . .

65 65 68 74 78 81

5. vi lager nye historier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bivirkninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Se og bli sett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forskning på barn som pårørende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

87 87 89 91

6. unnskyld? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Å ønske seg en unnskyldning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Siste samtale til boka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 6

12.02.2021 07:12

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 7

12.02.2021 07:12

Meg, mamma og Andreas (17. mai 1993).

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 8

12.02.2021 07:12

Innledning

15

. mars 2005 ble moren min innlagt på Aker sykehus, hvor hun etter hvert ble diagnostisert med den maniske typen av schizoaffektiv lidelse. Dette er en lidelse som kombinerer symptomer på mani med symptomer på schizofreni, som er en psykoselidelse. For mamma handlet de maniske symptomene om økt energi og initiativrikdom. De schizofrene symptomene handlet i stor grad om vrangforestillinger knyttet til hennes opplevelser av telepatisk kontakt med andre gjennom det hun kalte «det åndelige internettet», men også forfølgelsesvanvidd knyttet til at noen var ute etter henne.

Da mamma ble lagt inn, hadde jeg nettopp fylt 15 år, mens broren min, Andreas, var 17. Hun hadde blitt stadig sykere gjennom et halvt år, uten at vi skjønte helt hva det var eller visste hva vi skulle gjøre.

Etterpå skjønte vi heller ikke hvordan vi skulle snakke om det og bearbeide det, eller om det i det hele tatt var noe vi trengte å gjøre. Åtte år senere, i mai 2013, ble mamma igjen psykotisk. Da var vi blitt ordentlig voksne og visste hva vi skulle gjøre. Vi visste hvordan vi skulle løse det praktiske. Vi ringte, vi kjørte, vi flyttet. Men vi snakket fortsatt ikke om det. Ikke med hverandre, og heller ikke med mammas søster, Arnhild, som var tett på begge psykosene. Og vi snakket i hvert fall ikke med mamma om noe av dette.

9

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 9

12.02.2021 07:12

De kommende kapitlene viser hvordan tausheten etter hvert slo små sprekker, noe som til slutt ledet frem til denne boka. For da mamma og jeg begynte å prate om et felles bokprosjekt i august 2018, var det ingen vei tilbake. Vi satte oss ned med lydopptaker, begynte å snakke om hvordan hun opplevde psykosene sine og om hvordan jeg opplevde dem, om hennes barndom og om min barndom. Tanken var at disse samtalene skulle transkriberes og redigeres og settes sammen til en samtalebok. I samarbeid med forlaget kom vi derimot frem til at det måtte gjøres på en annen måte. Samtalene var vanskelige å lese og tunge å fordøye, der vi famlet rundt i et forsøk på å snakke om ting for første gang. Derfor ble det til at jeg skrev teksten med utgangspunkt i samtalene med mamma. Samtaler med broren min er også en del av grunnlaget for boka.

For å vise frem noe av famlingen, og ikke bare en redigert og bearbeidet versjon av prosessen, har kapittel 6 med et lengre utdrag fra den siste samtalen vi gjennomførte i arbeidet med boka. Videre, for å beholde den direkte henvendelsen som samtalene med mamma åpnet opp for, skriver jeg direkte henvendt til henne: Jeg forteller til deg, mamma, om psykosene dine, hendelser og minner som preget deg forut for disse, og ikke minst hvordan du har vært etter psykosene. Dette forteller jeg basert på det du selv har fortalt i samtalene, men også basert på mitt blikk på deg og på hvordan din sykdom har preget meg. Dermed er dette blitt en historie om både deg og meg, men også om broren min, om mormor og morfar og om hunden Rikke og katten Sprelle.

10

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 10

12.02.2021 07:12

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 11

12.02.2021 07:12

Meg, mamma og Andreas (februar 1991).

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 12

12.02.2021 07:12

1

Min barndom og din første psykose Den kreative hukommelsen Hukommelsen er en kreativ kraft. Vi omformer minnene våre når vi henter dem frem. Dette gir oss muligheten til å skape sammenhengende, konsistente historier om oss selv og våre liv. Forskning på hukommelse og emosjoner viser dessuten at påvirkningen går begge veier (Holland & Kensinger, 2010). Den ene veien vil hendelsers emosjonelle karakter kunne påvirke hvordan hendelsene huskes. Den andre veien vil vår emosjonelle tilstand når vi prøver å huske tilbake, farge minnene vi henter frem. At jeg forsøker å fortelle historien om deg, meg og din sykdom nå, når livet er trygt og rolig, gir meg altså muligheten til å farge historien på måter som er bedre å leve med.

Hendelsene er de samme, jeg skal ikke endre på dem, jeg vil kun forsøke å justere lyssettingen og bakgrunnsmusikken.

Det jeg husker som mitt aller første minne, er fra da jeg var rundt to år gammel. Du har tatt med meg og den to og et halvt år eldre storebroren min til et lite vann for å mate endene. På et tidspunkt ramler jeg uti. Det er varmt, og vannet er grunt, men du venter ikke mer enn en tiendedel av et sekund. Du hopper etter, fullt påkledd og med tresko. For meg representerte dette minnet den selvoppofrende og omsorgsfulle moren. Etter din første psykose begynte riktignok min egen forståelse av denne hendelsen å endre seg, litt etter litt. Var 13

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 13

12.02.2021 07:12

det ikke noe sprøtt ved det å bare hoppe etter på den måten? Noe overilt? Ja, kunne det ikke egentlig minne om den type avgjørelser den maniske eller hypomane tar? Bildet av deg som selvoppofrende og omsorgsfull måtte i stadig større grad vike til fordel for bildet av moren som grunnet psykisk sykdom blir til et barn. Et barn som trenger omsorg og gjør rare ting.

I et ideelt sinn ville jeg klart å integrere de to bildene av deg. Ja, jeg ville kanskje også sett at det var en sammenheng der. At din omsorg for andre ble for mye, at du slet deg ut, slik at når livet ga deg et slag i ansiktet, hadde du ingen krefter til å stå imot. Men som ungdom klarte jeg aldri å integrere de ulike versjonene, for meg ble du en annen person etter den første psykosen. Du var ikke lenger mamma.

Derfor har jeg siden den gang savnet deg.

At hukommelsens kreative kraft har omformet mitt eget bilde av deg, betyr riktignok at denne samme kraften igjen kan endre på bildet. For du er jo fortsatt den samme. Det er min fortelling om deg, og din plass i mitt liv, som endret seg. Ved å finne frem til nye fortellinger, skape andre sammenhenger, vil også mitt bilde av deg kunne forandre seg. Kanskje kan jeg få et bilde hvor du ikke er bare omsorgsfull eller bare omsorgstrengende, men begge deler.

For å få bildene og minnene til å henge sammen på meningsfulle måter, må jeg gå helt tilbake. Tilbake til før matingen av endene, via din første psykose, din andre psykose og frem til i dag.

Barndomsslottet Da jeg var to år og broren min fire, snart fem, skilte du deg fra pappa.

Vi skulle bo videre i samme hus som foreldrene dine – de i andre etasje, vi i første. Annenhver helg og hver onsdag var Andreas og jeg hos pappa i Oslo. Etter hvert giftet han seg på nytt. I helgene hos 14

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 14

12.02.2021 07:12

pappa gikk vi skiturer, besøkte besteforeldre og så Vålerenga spille hjemmekampene sine på Bislett stadion, en kort løpetur fra leiligheten til pappa og hans nye kone.

Det store, røde huset hvor vi bodde med mormor og morfar, var min barndoms slott. Vi hadde flere uthus, en egen utedo og masse skog, trampoline i hagen og bygdas fotballbane helt inntil porten vår. Vi hadde katter, kaniner, høner og gjess. Mormor stekte vafler og morfar var med på fotball i hagen. Ja, også mormor kunne bli med til fotballbanen for å slå cornere dersom jeg ville skyte på mål.

Det var et eventyrland, og du var ikke bare alenemor for to små gutter, du var selve dronningen i dette eventyret, med mormor og morfar som kjærlige og stolte medlemmer av hoffet. Du studerte, du jobbet, du tok på deg alle mulige verv, du fikk etter hvert midler til et doktorgradsprosjekt. Energien din var endeløs. For midt i alt dette hadde du nesten alltid tid til oss. Selvfølgelig hadde du dine tids- og pengebesparende vaner, for eksempel spiste vi ofte makaroni med ost og ketsjup til middag. Men vi jublet og kastet det i oss, og du gjorde disse måltidene til små historier i egne verdener. Du ga meg navnet Maka og kalte broren min for Roni, og etter dette steg åpenbart makaronilysten til nye høyder. Ditt nærvær lyste opp alt, uansett hvor mye annet du egentlig holdt på med.

Et annet eksempel på din skapende energi var alle de kreative penge­gavene du laget til bursdagene vi ble invitert i. I klassen min var det rundt årtusenskiftet veldig populært å gi penger i bursdagsgave, så kunne man selv spare til den Nintendoen, sykkelen eller fotballdrakten man ønsket seg. De fleste ga 100 kroner, men jeg og et par andre ga som regel 50 kroner. Det ble sjelden kommentert at folk ga ulike summer, men det var likevel en sånn ting folk kunne ha hengt seg opp i. Uansett ble det ikke noe problem, for de 50 kronene fra meg kom alltid i form av mynter som ble presentert på de mest eventyrlige 15

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 15

12.02.2021 07:12

vis: Det var kjeder, figurer og andre små kunstverk. Noe som kunne ha blitt en kjip situasjon, ble snudd til glede og entusiasme over hva du hadde funnet på denne gangen.

Du jobbet mye hjemmefra, siden du leste korrektur og drev med annet frilansarbeid. De gangene du måtte jobbe sent inne i Oslo, passet mormor og morfar på oss. Men en gang måtte vi være med deg, du måtte jobbe til langt på natt, det må ha vært en fredagskveld. Jeg tror det var høst, for ute var det mørkt allerede tidlig på kvelden. Vi var i øverste etasje i kontorbygningen, i sentrum et sted, med utsikt til alle byens lys og lykter. Vi fikk løpe rundt, fant ganger, korridorer og det vi antok var hemmelige rom. Det var et uutforsket landskap uten ende. Da vi ble slitne, fikk vi godteri og en kortstokk. Jeg var bare glad, det var ren glede og nysgjerrighet som rant gjennom meg.

Med voksenlivets selvbevisste hang til refleksjon og intellektualisering er det fristende å forklare denne rene gleden. Det var nemlig både trygghet og utfoldelse der hvor den lille kjernefamilien var samlet på toppen av verden.

Selvfølgelig fantes det utrygghet i eventyrland også. Våren 1995 fikk katten til mormor og morfar to tvillinggutter – Snurre og Sprelle – og de var det vi som skulle ha. Jeg var litt over fem år og husker fødselen som en video. Pusemor ligger der, nederst i klesskapet, på puter og håndklær, mens de to kattungene kommer til verden. Jeg synes det er litt ekkelt at de er så klissete, men mest av alt er jeg i et lykkehjul. Broren min og jeg skal få ha hver vår katt! Snurre ble «min», Sprelle ble Andreas «sin». Snurre skulle riktignok bare få et drøyt år på jorda. En kveld kom han ikke hjem, og dagen etter så vi kattespor i snøen. Kattesporene sluttet der de ble tatt igjen av revespor. Så kom heller ikke Sprelle hjem, og vi var sikre på at også han var død. Som trøst fikk vi ny Lego. Vi satt oppe hos mormor og morfar og bygget da jeg hørte Sprelle mjaue. Jeg vet ikke hva du tenkte da jeg sa det, 16

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 16

12.02.2021 07:12

kanskje tenkte du at det var et utslag av fornektelse, at jeg ikke hadde vent meg til tapet av kattene. Men jeg insisterte, og løp ned. Der var han. Jo, Snurre var død, men Sprelle hadde overvunnet døden, og dermed var selv det aller farligste også blitt litt trygt. Verden var god, et sted man kunne ha tillit til.

Da vi fikk høner, var det blant annet fordi du hadde bestemt deg for at om du skulle spise kjøtt, måtte du også være komfortabel med å fø opp egne dyr og så slakte dem. For meg hørtes det ut som den mest naturlige tingen i verden, og det styrket i tillegg følelsen av å bo på et slags småbruk. Og det var nok noe jeg likte. Så, en kveld jeg skulle ut og spille fotball, sto du der under en utendørslampe: venstre hånd i et hardt grep rundt halsen på høna, i den hevede høyre hånda en øks, klar til å knerte dyret med den butte enden mot hodeskallen.

Tøffe, sterke mamma.

Fra mai til september, fra jeg var seks år til uti tenårene, var fotballkampen ukas store høydepunkt. Vi hadde én trening og én kamp.

Hjemmekampene ble spilt på banen som lå et barns ballkast fra hagen vår. Pappa så nesten alle kampene, og fra kampen hvor jeg skåret mitt aller første mål, er det ham jeg husker best: på sidelinja med begge tomlene i været, ikledd svarte bukser og gråbrun blazer, med Fjällräven-sekk på ryggen.

En ettermiddag, jeg kan ha vært ti eller elleve år, var det fotballkrise. Dommeren hadde ikke møtt opp til kampen, og ingen av lagene ville at dets trener skulle dømme. Foreldrene på sidelinja var lunkne til å ta på seg jobben, de hadde jo sett frem til å stå der med vaffel og kaffe. Men du var ikke vond å be. I støvler og regntøy danset du rundt på grusbanen, og selvfølgelig hadde du rukket å finne frem en dommerfløyte fra alt krimskramset huset vårt inneholdt. Jeg var nok ganske flau akkurat da – hvorfor var det akkurat moren min som måtte dømme kampen? – men jeg var også litt stolt. Og mest av alt 17

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 17

12.02.2021 07:12

var jeg glad for at kampen ikke ble avlyst, takket være en mamma som tok alt på strak arm.

Du får telepatiske evner Noen av de første tegnene på at den strake armen var i ferd med å miste kontrollen, kom i forbindelse med en annen fotballkamp mange år senere. Høsten 2004 spilte laget mitt en avgjørende cupkamp, og du var som alltid på plass. Jeg likte at du så alle kampene, og jeg likte at du skrøt av meg etter dem. Men etter denne kampen var du annerledes. I bilen på vei hjem begynte du å snakke om at vi muligens hadde hatt telepatisk kontakt i løpet av kampen. Da jeg stilte meg opp for å ta et frispark, og ble stående og vurdere avstanden til mål, muren og keeperens posisjon, følte nemlig du at jeg hadde kommunisert med deg for å bedømme avstanden til mål. Din posi­ sjon og vår telepatiske kommunikasjon hadde muliggjort en form for triangulering som gjorde at jeg visste akkurat hva slags skudd jeg måtte ta. Vi tapte kampen, men frisparket hadde gått i mål, og du var begeistret. At målet ble annullert fordi dommeren mente noen hadde løpt i offside, var også uvesentlig i denne sammenhengen. Du fortsatte å snakke om hvordan hjerner snakker sammen. Jeg husker at det på et vis føltes fint. Det var noe nært i det, tanken på at du og jeg kommuniserte uten ord, blikk eller annet kroppsspråk. At hjernene våre hadde telepatisk kontakt. Likevel var det mest rart, jeg trodde jo egentlig ikke på noe av det du sa. Men jeg lyttet, nikket og oppmuntret.

Utover den høsten snakket du stadig mer om hjerner, telepatisk kontakt, universet og etter hvert at noen kanskje var ute etter deg. Jeg lyttet og nikket. Broren min lyttet mindre, han tok heller til motmæle når du sa ting som han mente var feil. Jeg husker jeg kunne ønske at jeg 18

9788215047713_Nakkerud_Min psykotiske mamma.indd 18

12.02.2021 07:12

dummy ferdig omslag

«Hvilen varte ikke lenge. Jeg hadde knapt landet, og våren var ennå kald, da du plutselig var tilbake. Jeg husker ikke hvordan hjemkomsten din var. Men det var neppe som etter andre typer sykeshus­besøk, der en forelder kan komme hjem til barna med foten i gips, armen i fatle eller et nytt søsken i barnevogna.»

«... I min indre verden fantes på den tiden bare glede, mørkeredsel, sorg når noen døde, og litt sinne de gangene jeg følte meg urettferdig behandlet på fotballbanen. Jeg kjente ikke til noe annet. Nå kan jeg derimot se at perioden rundt din første innleggelse også er mitt første tydelige møte med de mer sammensatte og kompliserte følelsene: skyld og skam. Det jeg vil frem til her, er altså at det jeg trengte å snakke om da du ble syk, var ting jeg ennå ikke visste hva var. Hvordan kunne jeg be om noe jeg ikke visste hva var? Og hvordan kunne noen komme i posisjon til å lære meg om følelser dersom de utelukkende respekterte min taushet fordi de ikke ville ‘presse barn og unge til å snakke’?»

ISBN 978-82-15-04771-3

ERIK NAKKERUD – i samarbeid med Anne K. Haugestad

«Truls visste neppe om din sykdom, og meldingen fra ham handlet på overflaten bare om fotball. Likevel handlet den om så mye mer for meg. Det var som om han skrev: ‘Jeg ser deg, Erik.’ Og når man føler at ingen ser en, at noe stort og viktig i livet ens ikke snakkes om, da er det desto viktigere med slike små stikk av kjærlighet og oppmerksomhet fra andre mennesker rundt en.»

Da Erik var 15 år, ble moren tvangsinnlagt med psykose. Erik ble brått voksen og følte seg ansvarlig for moren – et ufrivillig rollebytte. Det ble aldri snakket om disse erfaringene og følelsene rundt dem. Ikke før nå.

MIN PSYKOTISKE MAMMA

Fra boka:

ERIK NAKKERUD i samarbeid med Anne K. Haugestad

MIN PSYKOTISKE MAMMA

ERIK NAKKERUD (f. 1990) er psykolog og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo. Dette er hans første bok.