Barndom i endring

12 Innledning

baksetet på en bil at barn skal få sjansen til å oppleve mestring og læring. Han har senere forsket på hvordan risikofylte aktiviteter bidrar til å forberede den enkelte på tilbakeslag og motgang. En voksen som skal bidra til innovative prosesser i organisasjoner, trenger å tåle smerten ved å prøve og feile. Den risikofylte leken legger grunnlaget for å lære seg å leve med egen feilbarlighet i en uforutsigbar verden.

Den greske filosofen Sokrates hadde som motto «Kjenn deg selv», som er en inspirasjon til engasjement for risikofylt lek. Den som skal bli kjent med seg selv, trenger et handlingsrom for å prøve ut ulike aktiviteter. Et barn som får muligheter til å klatre, løpe, hoppe, spikke og være på oppdagelsesferd utenfor de voksnes radar, har gode muligheter til å bli kjent med seg selv. Lekeplassen i barnehagen gir muligheter for å utforske sine egne grenser for spenning og sprell. Er det noe for meg å klatre til topps i det stativet der? De ulike lekeapparatene gir muligheter for å bli kjent med nye sider ved seg selv. Risikofylt lek gjør det mulig å utforske hva det vil si å være akkurat meg, dette mennesket som lever her og nå, med sin egen enestående historie.

Barndom i endring

Barns aksjonsradius har krympet dramatisk de siste tiårene. De voksne har innskrenket handlingsrommet deres for lek, ut fra en antakelse om at de trenger beskyttelse fra verdens farer. Slik var det ikke da forfatterne av denne boken vokste opp på 70–80-tallet. Da kunne en syvåring være over alle hauger, uten at foreldrene visste hvor hun var, hva hun holdt på med, hvem hun var sammen med, og når hun hadde tenkt seg hjem. Denne friheten til å romstere rundt var egnet til å gi svimlende gode

Barndom i endring

13

opplevelser av å mestre verden. Det var også erfaringer som la grobunn for å bli motstandsdyktig og ha evne til å reise seg etter motgang.

Forfatterne har tidligere samarbeidet på et kurs for voksne i videreutdanning, hvor de har invitert studentene til å dele egne erfaringer og refleksjoner om risikofylt lek. En konkret invitasjon gikk ut på å dele historier om egen mestring og læring i barndommen. Her er noen av svarene:

Da jeg var åtte år, bodde vi to og en halv kilometer fra slalåmbakken. Jeg var med på trening og renn minst to ganger i uka. For å kunne delta måtte jeg gå. Sekken med slalåmskoa var tung, og skia var vonde å bære. Det var behov for å tenke nytt. Jeg fant ut at dersom jeg gikk i underkant av en kilometer fra toppen av bakken og oppover så kunne jeg ta på skiene og kjøre gjennom skogen og over jordene hjem. Det var en lang skogstur, men etter litt svinging rundt trær kom jeg inn på en gammel sledevei. Det var mang en trælete tur i svart kveldsskog med dyp snø, men det var spennende og mye mer morsomt enn å gå hjem. Husker jeg var nær en elg en kveld, og at jeg fortalte meg selv at skumle trær i månelys tross alt bare var trær. Ingen spurte om hvordan jeg kom meg hjem, og jeg spurte ingen om lov, ingen visste at jeg dro alene gjennom skogen.

Uredd … det er det første ordet jeg tenker på når jeg mimrer tilbake til barndommen. Jeg var fri … fullstendig, og aktiv. Og med det kommer minnet fra oppveksten i Karasjok, på hytta i Assebakte, og en samekniv! Jeg tenker at denne opplevelsen er det mange som

14 Innledning

kjenner seg igjen i, når en blir for ivrig og gjør det motsatte av hva man har blitt fortalt: Aldri spikke mot deg – alltid bort fra deg! «Aha …!» Der skjedde det. Jeg snek meg inn på hytta for å finne noe å skjule blødningen med, men ble oppdaget. Det gikk jo heldigvis bra, og jeg husker at mor var oppgitt, men rolig. Hun lot meg spikke videre med toalettpapir rundt hånda. Arret har jeg fortsatt, som en bra påminnelse fra en knallfin barndom.

Jeg var tre år gammel og hadde lenge sett de større barna gå alene til butikken med sekk og lapp. Jeg hadde bedt om å få lov til å gjøre det samme. Vi bodde i et byggefelt med lite trafikk. Butikken lå like ved. Min mor var nervøs, men lot meg likevel få lov til å gå. Da jeg kom tilbake var jeg veldig kry, og min mor forteller at jeg vokste veldig på erfaringen. I dag synes hun nok selv at hun var nokså uansvarlig som lot en treåring få gå alene slik. Hun forteller at jeg aldri bad om å få gjøre det igjen.

Jeg var rundt tre år og skulle gå til barnehagen alene. Det var ikke langt, så pappa sto på terrassen og skulle speide etter meg og se at jeg kom trygt frem. Men for å komme til barnehagen måtte jeg gå på en vei langs et jorde hvor det sto kuer og gresset. Jeg ble livredd da kuene hang hodene sine over gjerdet, stirret på meg og rautet. Jeg ropte på pappa, men var for langt unna til at han kunne høre. Så jeg bet tennene sammen, unngikk å se på kuene og marsjerte så fort jeg kunne hele veien til barnehagen. Jeg kom frem og var stolt!

Barndom i endring

15

Moren min er en uredd person og ville at jeg skulle bli uredd også. En dag kom vi hjem fra butikken og hadde kjøpt fløte som var sur. Da ga mor meg beskjed om å gå tilbake og skaffe ny fløte. Jeg spaserte en kilometer tilbake til butikken og fikk snakke med butikksjef Gunnar, som ordnet ny fløte. En kriblende opplevelse for en syvåring.

Disse fem historiene kommer fra voksne som var barn på 70- og 80-tallet. De illustrerer hvordan barn hadde et handlingsrom til å utfolde seg utenfor de voksnes radar. Noe viktig går tapt når slike muligheter innskrenkes.

En viktig årsak til at voksne i dag er mer beskyttende overfor barn, er at konteksten for barnas oppvekst er fremmed for dem. Foreldre i en storby velger den forsiktige linjen, siden de ikke selv vet hvordan det er å vokse opp i et så tett befolket og trafikkert område. En av våre informanter jobber i barnehage i sentralt Oslo og forteller om hvordan dette kan fortone seg:

Jeg opplever at de fleste foreldrene har vokst opp i andre deler av landet. Det betyr at de ikke vet hvordan det er å være barn der deres egne barn vokser opp. Det har jeg opplevd som en utfordring. De få gangene det dukker opp foreldre i barnehager på Grünerløkka som har vokst opp i nærmiljøet, er deres barn mye friere enn de andre