Hva er konservatisme

77

KONSERVATISME

En rekke ulike krefter som kaller seg konservative, er nå på fremmarsj.

Enten man ser på konservatismen som en løsning på eller årsak til verdens problemer, er det viktig å gjøre seg kjent med dens tankesett.

Denne boken gir en interessant introduksjon til en politisk idéretning med store indre spenninger, og den viser hvordan vår tids store problemer kan forstås med konservative begreper og innsikter.

Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) har hatt flere ministerposter i Erna Solbergs regjering, sittet på Stortinget og vært redaktør i Minerva.

ISBN 978-82-15-03254-2 9

788215

032542

Torbjørn Røe Isaksen

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er Både Erna Solberg, Donald Trump og Gene Simmons i Kiss kaller seg konservative. Hva i all verden er det som forener dem? I alle fall ikke at de går i tweed!

hva er KONSERVATISME Torbjørn Røe Isaksen

hva er konservatisme

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

har utkommet: hva er ANGST hva er ANTIKKEN hva er ARKITEKTUR hva er AVHENGIGHET hva er BIOLOGI hva er BUDDHISME hva er DØDEN hva er DIPLOMATI hva er ETIKK hva er EU hva er FELLESSKAP hva er FEMINISME hva er FILM hva er FILOSOFI hva er en FLYKTNING hva er FOLKERETT hva er FOTBALL hva er FUNDAMENTALISME hva er FUNKSJONSHEMMING hva er FYSIKK hva er GEOGRAFI hva er GLOBALHISTORIE hva er HELSE hva er HINDUISME hva er HJERNEN hva er HUKOMMELSE hva er HUMANISME hva er HUMOR hva er IDÉHISTORIE hva er INNVANDRING hva er INTELLIGENS hva er INTERNETT hva er INTUISJON hva er ISLAM hva er JOURNALISTIKK hva er KLIMA hva er KONSPIRASJONSTEORIER hva er KOSMOS

hva er KREATIVITET hva er KRIG hva er KRIMINALITET hva er KRISTENDOM hva er KROPP hva er KUNSTIG INTELLIGENS hva er LEDELSE hva er LITTERATURVITENSKAP hva er MAKT hva er MATEMATIKK hva er MEDIEVITENSKAP hva er MEDISIN hva er METAFYSIKK hva er MENNESKERETTIGHETER hva er METAFYSIKK hva er MIDDELALDEREN hva er NYRELIGIØSITET hva er PEDAGOGIKK hva er PENGER hva er POLITI hva er PROTESTANTISME hva er PSYKOLOGI hva er RASISME hva er RELIGION hva er RETORIKK hva er RETT hva er en ROMAN hva er SAKPROSA hva er SMERTE hva er SOSIALANTROPOLOGI hva er SOSIALT ARBEID hva er SOSIOLOGI hva er SPRÅK hva er STATSVITENSKAP hva er TID hva er TILLIT hva er YOGA hva er ØKOLOGI

www.hvaer.no

Torbjørn Røe Isaksen

Hva er KONSERVATISME

universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2021 ISBN 978-82-15-03254-2 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Universitetsforlaget Omslagsfoto: Hans Kristian Thorbjørnsen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med : Minion 9,5/13,5 Papir: 80 g Munken Print White 1,8

Innhold kapittel 1 Innledning 7 kapittel 2 Forvirring og forankring 21 kapittel 3 Individ og fellesskap 50 kapittel 4 Frihet og orden 80 kapittel 5 Konservatismen og kapitalismen 99 kapittel 6 Reaksjonen

108

kapittel 7 Hva skal bevares – og hvorfor? 120 kapittel 8 Veien videre 137 Noter 152 Anvendt litteratur 155 Register 159

Å være konservativ betyr altså å foretrekke det kjente fremfor det ukjente, det utprøvde fremfor det uprøvde, fakta fremfor mysterier, det faktiske fremfor det mulige, det avgrensede fremfor det ubegrensede, det nære fremfor det fjerne, det tilstrekkelige fremfor det rikelige, det passende fremfor det perfekte, øyeblikkets latter fremfor utopiens lykksalighet.

Michael Oakeshott i essayet «Om å være konservativ».1

kapittel 1

Innledning Vi satt i stuen hjemme i rekkehusleiligheten på Stridsklev i Porsgrunn en mørk novemberkveld i 1989: ungdomsskolelærer Isaksen, ungdomsskolelærer Røe Isaksen og jeg. Sammen med lillesøster hadde jeg nærmest vokst opp i baksetet på en bil, susende gjennom Tyskland for å se på middelalderbyer, gamle slott og – i ny og ne – en fornøyelsespark. Men alltid i vest, aldri i øst. Aldri bak jernteppet. Jeg hadde likevel sterke forestillinger om hvor annerledes det var der, med kommunisme, ufrihet og diktatur. Jeg forbandt øst med de grå og triste betongblokkene jeg alltid tenkte på når vi samlet inn såpestykker og tannbørster som vi sendte til fattige familier i Polen.

Denne kvelden falt Berlinmuren. På skjermen foran oss strømmet jublende folkemengder fra øst til vest. De omfavnet hverandre. Jeg forsto ikke alt, men jeg forsto at dette var stort.

1990-tallet føltes som tiåret da drømmen ble virkelighet. Sovjet og kommunismen var borte. Verden ble mer demokratisk. Til og med Kina hadde kastet maoismen på historiens skraphaug.

Optimistene snakket om hvordan økonomisk vekst og markedsøkonomi ville bane vei for liberale politiske reformer i verdens mest folkerike land. Globaliseringen og handelen skjøt fart.

8

hva er konservatisme

Varer, tjenester og mennesker krysset grensene som aldri før. Det la grunnlag for fred og toleranse. «Hvis ikke varer krysser grensene, vil soldater gjøre det», sa vi liberale selvsikkert. 1990-tallet var også tiåret for krigen i Jugoslavia og folkemordet i Rwanda.

Selv disse grusomhetene hadde i seg en spire av håp om en bedre verden, følte jeg. For i Jugoslavia gikk verden til humanitær intervensjon, og angret vi ikke på vår passivitet i Rwanda?

Jo. Den internasjonale liberale verdensorden marsjerte taktfast gjennom historien. Tidsånden dukket ikke lenger opp til hest, men i en Lexus. Fremtiden var lys, for verden gikk fremover!

Den måtte jo gjøre det.

Da to fly styrtet inn i World Trade Center i New York 11. september 2001, følte jeg for første gang i mitt liv en bestemt type uro. Ikke uro for en kommende eksamen, for at noe skulle skje mine nærmeste, eller for noe konkret og håndgripelig jeg sto foran; men en uro for at verden slik jeg kjente den, kunne bli borte. Det skjedde i USA, men det føltes allikevel så nært. Krig og terror ble plutselig noe vi snakket om, ikke bare fordi det var på nyhetene, men som noe nær oss.

I årene som fulgte, begynte jeg gradvis å stille spørsmål ved hvordan jeg tenkte om politikk og samfunn. Jeg følte meg som en liberaler som var blitt overfalt av virkeligheten.2 Jeg fikk en følelse av at det jeg mente – og hadde ment – var en slags lek med ideer, ikke faktiske analyser som forklarte verden slik den var. Var det slik at et land som innførte markedsøkonomi, også ville bli demokratisk? Var det slik at verden ville bli stadig mer globalisert og ensartet? Var fremskritt og fremgang nærmest en naturlov? Var demokratiets fremvekst en historisk endestasjon?

Kunne man innføre demokrati utenfra slik USA forsøkte i Irak?

Var virkelig fri innvandring bare et problem fordi vi hadde en stor velferdsstat (som var mitt standpunkt)? Og jeg som var så opptatt av individets frihet, hva mente jeg egentlig med det?

1 innledning

9

Å være konservativ Hva betyr det egentlig å være konservativ?

De fleste vil møte begrepet enten som en politisk merkelapp, noe nær et synonym for høyresiden, eller i dagligtalen som en kontrast til andre og gjerne mer positive betegnelser. Man er konservativ, ikke liberal. Konservativ, ikke moderne. Konservativ, ikke progressiv, og så videre.

Det amerikanske tidsskriftet National Review formidlet i sin første lederartikkel at en konservativ er en som står «athwart history yelling stop».3 Og særlig den rollen å rope «stopp» blir fremhevet av konservatismens kritikere. Derfor fikk partiet Høyre en bremsekloss i 100-årsgave av Arbeiderpartiet i 1984.

Noen konservative synes også å tro at utviklingen kan stoppes, eller at klokken kan skrus tilbake. Jeg vil argumentere for at konservatisme ikke handler om å stanse historien eller verden.

Tvert imot: Konservatisme handler om å håndtere endringer.

Det er naturlig at ting endrer seg, ikke minst på overflaten. Vi kler oss annerledes, tiltaleformer og smak endres. Også verdier og normer kan og bør endre seg. Vi kan selvfølgelig mene at noe går tapt på veien, og det gjør mange konservative. Allikevel kan ikke endringene stanses. Samtidig, hvis endringene går for raskt, hvis alt blir nytt samtidig, hvis vi ikke bare utvikler oss, men bryter båndene til fortiden, så vil endringene kunne føre til en rastløs utrygghet, kanskje uro. I verste fall risikerer vi å skusle bort noe som viser seg å være verdifullt fordi endringsiveren blir så stor.

Derfor gjelder det å være litt varsom og skille mellom det uvesentlige som kan endres, og det vesentlige som må bevares. Denne krevende distinksjonen er enklere om endringene er gradvise snarere enn voldsomme og plutselige. Konservatismens kjerne er ikke å ta vare på alt som det er, men å håndtere endring slik at man kan bevare «det permanente under alt som flyter».4

10

hva er konservatisme

Konservative mener samfunnet er et resultat av generasjoners møysommelige arbeid. Sivilisasjonen er skjør, og eventuelle fremskritt aldri sikret en gang for alle. For å forstå hvem vi er, og hvor vi skal videre, er arven fra historien og tradisjonen avgjørende.

Samtidig gir de ingen universell oppskrift, ingen A-B-C i hvordan vi skal håndtere samtidens ofte rotete og kompliserte problemer.

På den annen side hadde folk rotete og kompliserte problemer før også. Vi kan lære av historien, men ikke etterape den.

Konservative tror ikke på et idealsamfunn. Politikk må ta utgangspunkt i det konkrete: i vårt land, vår historie og våre tradisjoner. I de menneskene som faktisk bor her, og i mennesket slik det faktisk er. Siktemålet for politikken er ikke å komme til en endestasjon, men å bevare og videreutvikle de grunnleggende forutsetningene for vårt samfunn slik det er utviklet gjennom generasjoner. Det innebærer paradoksalt nok at vi også må endre oss. Vi må forandre for å bevare, som slagordet lyder. Vi må også bevare for å kunne forandre, sikre at vi har fast grunn under føttene. Å være konservativ har egentlig lite å gjøre med de overfladiske og utvendige trekkene vi ofte forbinder med begrepet. Om du kler deg konservativt eller rølpete, foretrekker rutiner fremfor spenning eller skriver konservativt eller radikalt bokmål eller nynorsk – det er i den store sammenhengen mindre interessant (selv om mange konservative vil kle seg konservativt, foretrekke en konservativ målform og sette pris på sine daglige rutiner). Å være konservativ betyr å se seg selv, sin generasjon og sitt samfunn som en del av en større sammenheng, som det politikeren og filosofen Edmund Burke beskrev som en ubrutt kjede som strekker seg både bakover og fremover i tid. Samtidig ser konservative en verdi i alle de små vanene og tradisjonene vi omgir oss med. Ikke fordi akkurat vanene og tradisjonene våre – enn si mine – er en universell oppskrift for et godt samfunn, men

1 innledning

11

fordi slike gjentagelser og mønstre i hverdagen gjør livet forutsigbart og utgjør en fast ramme om våre liv. Der liberalismen tar utgangspunkt i frihet, og sosialismen i kamp for økonomisk rettferdighet, kan det hevdes at konservatismens utgangspunkt er det nære, de tingene vi er knyttet til i hverdagen i så stor grad at vi kanskje oppfatter dem som naturlige: familien, slekten, stedet vi kommer fra, vaner og tradisjoner.

Dette kan høres abstrakt ut. La oss derfor dra tilbake til Porsgrunn. I Porsgrunn bibliotek fant jeg bøker av blant andre den konservative politikeren Lars Roar Langslet, den liberalistiske filosofen Ayn Rand og av Edmund Burke. Jeg slukte dem, særlig Ayn Rands. Ideene hennes om det sterke, frigjorte individet som fulgte sitt eget kall i livet, hadde sterk appell. Jeg var opptatt av individet, av frihet og av minst mulig politisk innblanding i samfunnslivet.

Mye av dette bærer jeg med meg fortsatt, men noe vesentlig har endret seg. Jeg får ikke lenger helt grep om hva jeg skal være som individ hvis jeg ser bort fra alle de rollene jeg har som menneske. Noen er jeg født inn i, andre er selvvalgte. Andre har liksom bare kommet til. De er alle viktige for hvem jeg er: en nordmann, født, oppvokst og formet av en bestemt kultur og tradisjon. Jeg er fra Porsgrunn og har to lærerforeldre, den ene av gammel bondeslekt, den andre fra et middelklassehjem. Jeg har en kristen bakgrunn, men er nå bare vanlig medlem i Kirken. Jeg er venn og kamerat, og mye av det som har formet meg, er det bare mulig å forstå når jeg snakker med mine eldste venner. Jeg er ektemann, gift med Henriette, med de forpliktelser det fører med seg. Og jeg er far til tre små barn fra seks til ett år. Dette er ikke bare personlig informasjon. Disse rollene er en integrert del av hvem jeg er som person. Synet på enkeltmennesket og fellesskapene har igjen noen konsekvenser for hvordan vi ser på politikken.

12

hva er konservatisme

Gå inn i din tid Om 1990-tallet var fremskrittsoptimismens tiår, er nåtiden preget av usikkerhet og uro. Hvorvidt det bare er krusninger i overflaten som går over i ny stabilitet, eller om vi lever i starten på en ny epoke, vet vi simpelthen ikke.

Koronapandemien viste at også våre trygge samfunn er sårbare.

Vi står midt i en stor teknologisk omveltning som blir kalt opptakten til en fjerde industriell revolusjon. Den økonomiske og politiske makten flyttes fra Vesten og til Asia, særlig til Kina.

Det hevdes samtidig at Vesten er inne i en politisk krise med økende polarisering, større forskjeller og mistillit til det etablerte5 – og mange mener å se en skjebnetime også for selve det liberale demokratiet. Den respekterte demokratiindeksen Freedom House melder om tilbakegang i antallet virkelig frie demokratier.

Den positive trenden etter Berlinmurens fall er snudd.

Blant de store debattene i vår tid er den om innvandring, som aktualiserer gamle spørsmål om hvem vi er som samfunn, hva et fellesskap består i og hva som binder oss sammen. Klimasaken dreier seg om store politiske endringer som må komme hvis vi skal unngå en katastrofal økning av klodens temperatur. Begge debattene preges av klare fronter og sterke motsetninger. Dette er store spørsmål enhver samfunnsborger må forholde seg til.

Hvorfor er de verdt å bringe opp i en bok om konservatismens idéhistorie? Enhver politisk ideologi må si noe om utfordringene i vår tid for å være relevant. Samtidig er det spenninger i konservatismen, og det pågår en diskusjon om hva denne ideologien er og bør være.6 Det får igjen følger for hvordan konservative griper an fundamentale spørsmål i vår tid som disse.

I 2016 ble Donald Trump valgt til president i USA med slagordet Make America Great Again. Det har et ekko i seg som fanger

1 innledning

13

noe i vår tid: igjen, dette lille, men avgjørende ordet som antyder at noe er blitt borte, samtidig som det er et løfte om å gjenreise fordums storhet. Trump og hans bevegelse har mange åndsfeller i Europa og har vært et av omdreiningspunktene for debatten om konservatismen i dag. At Donald Trump ikke vant valget i 2020, gjør ikke at diskusjonen forsvinner. Vi kan kanskje si at vi er vitne til en kamp om selve konservatismens sjel i både USA og Europa.

Fornyet interesse Selve ordet konservatisme kommer fra det latinske conservare som betyr «å bevare». Som sosialismen og liberalismen vokste konservatismen frem som ideologi fra slutten av 1700-tallet.

Samtidig fantes det ideer som med rimelighet kan kalles konservative også lenge før den tid. Den romerske statsmannen Cato d.y. og filosofene Aristoteles og Thomas Aquinas brukes ofte som eksempler.7 Politisk plasserer konservatismen seg mellom radikalismen, som den ser som rastløs og jagende etter stadig nye endringer, uten å ta hensyn til at også det som er, kan ha noe verdifullt i seg; og reaksjonære ideer, som forsøker å stanse utviklingen eller skru klokken tilbake for å gjenskape det som en gang var. På en klassisk høyre–venstre-akse vil konservatismen plassere seg til høyre, med liberalismen og så sosialismen på sin venstre side og høyreradikale ideologier som fascisme på sin høyre. (Det må bemerkes at i Norge brukes betegnelsen høyre–venstre-aksen om en økonomisk akse, det vil enkelt forklart si at den sier noe om hvorvidt staten eller markedet skal styre, og da vil oftest et liberalistisk parti som Fremskrittspartiet plasseres til høyre for et konservativt parti som Høyre.)

I akademia har konservatisme fått mindre oppmerksomhet

14

hva er konservatisme

enn liberalisme og sosialisme,8 selv om det stadig kommer nye bøker om konservativ ideologi. Flere av disse har fått plass i listen over anbefalt litteratur. I den bredere samfunnsdebatten har konservatismen dessuten fått fornyet oppmerksomhet de siste årene. Det skyldes delvis den nevnte debatten om hva konservatismen er og bør være, men også at flere nye partier ønsker å identifisere seg med konservativ ideologi. Begrepet nasjonalkonservativ brukes blant annet av Sverigedemokratene og har blitt lansert som ideologisk begrep også i Norge.

Jeg tror en annen årsak også spiller inn: Mange av de store debattene det siste tiåret handler ikke om økonomi, men om kulturelle spørsmål i bred forstand. Dermed «forstyrres» den etablerte, økonomiske konfliktlinjen med liberalisme og konservatisme på den ene siden og sosialisme på den andre. Spørsmål om kulturell identitet og tilhørighet, sikkerhet og trygghet, nasjonalstat og globalisering er på ingen måte nye. De har allikevel fått fornyet aktualitet i diskusjoner om alt fra identitetspolitikk til kulturell sammenhengskraft. Det er ikke urimelig å tenke seg at dette har bidratt til en revitalisering av konservative ideer på høyresiden, rett og slett fordi liberalismen – i både sin høyre- og venstresidevariant – kan mangle språk for å gripe an problemene. Et eksempel er briten David Goodhart og hans mye omtalte bok The Road to Somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics (2017) som delvis er et oppgjør med egne venstreliberale standpunkter. I en artikkel skriver han om hvordan politikken, «hvis den forsvinner for langt inn i individualistiske abstraksjoner om lov og økonomi», ender opp med å se samfunnet som kun «en tilfeldig ansamling individer» og om hvordan «religion, lojalitet og den visdom som ligger i tradisjonen» fortjener større respekt fra liberalere.9 Goodhart kaller seg ikke konservativ, men disse ideene har – som han selv erkjenner – et åpenbart konservativt preg.

1 innledning

15

Om denne boken Denne boken gir en innføring i konservatismen, sentrale konservative tenkere og typiske konservative resonnementer. Det er en introduksjon, ikke en kritisk analyse. Selv om jeg også berører noen sentrale innvendinger mot konservative ideer, kunne mange flere vært lagt til fra kloke kritikere både til høyre og venstre.

Jeg har forsøkt å beskrive historien. Samtidig vil jeg hekte boken på vår tid gjennom eksempler og ved å skissere noen konservative resonnementer om mer aktuelle spørsmål. Også disse har til hensikt å presentere og illustrere ideene. En konsekvens av dette er at jeg bruker forenklede versjoner av henholdsvis liberalismen og sosialismen som motpoler, selv om de begge er brede, mangfoldige idétradisjoner. Det er delvis fordi plasshensyn ikke tillater utdypninger, og delvis fordi kontrastene først og fremst skal gjøre de konservative ideene klarere. Samtidig speiler min omtale av liberalismen og sosialismen også den kritikken konservative tenkere har kommet med.

Som enhver forenkling har dette en kostnad: Ikke bare blir konservatismens motpoler noe sjablongaktige, det underkommuniseres i hvor stor grad forskjellige ideer og tenkere har påvirket hverandre. La meg ta noen eksempler: Edmund Burke er en gjennomgangsfigur i boken. Allikevel var han ingen ren konservativ i sin samtid. Både fordi den politiske merkelappen ikke eksisterte, og fordi han sognet til whig-partiet, forfedrene til det engelske liberale partiet.10 Et annet eksempel er idéretningen som kalles kommunitarisme, som blant annet har kritisert liberalismen for å glemme de konkrete fellesskapene. Mye av kritikken og mange av ideene finner gjenklang i konservatismen. Blant kommunitaristiske tenkere er det et stort spenn rent politisk. Fra katolskinspirerte

16

hva er konservatisme

Alasdair MacIntyre til sosialdemokraten Charles Taylor og den mer liberale Michael Sandel.

En replikkveksling på 1960-tallet fra det som ble kalt landets frieste talerstol, Studentersamfundet i Oslo, får være siste eksempel. «Det er nemlig riktig … at konservatismen i mange henseender står nærmere sosialismen enn liberalismen», sa den konservative historiker Francis Sejersted. Han deltok i en debatt om konservatismen og sosialismen og kritiserte liberalismen, særlig økonomen og filosofen Friedrich Hayek.11 Hayek på sin side var en liberalistisk tenker med klare konservative trekk, og jeg refererer til ham flere steder i denne boken. Samtidig skrev han også essayet Why I’m not a Conservative.12 Jeg skriver ikke dette for å forvirre ytterligere, men for å illustrere et avgjørende poeng: De merkelappene vi setter på tenkere, må nødvendigvis innebære forenklinger. Ingen ideologier har en helt rettlinjet utvikling, akkurat som ingen tanker oppstår i et vakuum. Ideer og tenkere formes av tiden de lever i, og av andres ideer. Det er på ingen måte sikkert at de passer inn i våre ferdig snekrede båser. Om vi ikke har det i mente, kan det å beskrive politiske ideer lett bli en lek med ideologiske papirhatter, som Klassekampens Bjørgulv Braanen har kalt det. Hvis leseren håper at boken skal gi et fasitsvar med to streker under på hva konservatismen er, vil hun bli skuffet. Noen prinsipper har vi, noen grensedragninger er både nødvendige og mulige, men heller ikke mer. Dette har for øvrig også en annen side: Tenkere er ikke profeter. Ideer er til for å brukes. Det er verdt å ha i bakhodet også for leseren jeg har tenkt på under skrivingen: hun som ikke er så godt kjent med konservatismen fra før.

En siste innledende betraktning og betenkning: Jeg er selv politiker i Høyre, i skrivende stund statsråd i Erna Solbergs regjering. Allikevel er denne boken ikke et partipolitisk manifest. For et enkelt parti innehar ikke fasiten på hva konservatisme er og

1 innledning

17

ikke er. Det finnes konservative elementer i flere norske partier, for eksempel Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, selv om Høyre er det eneste partiet som bruker merkelappen. Kort sagt handler boken først og fremst om konservatismen som idéretning, ikke om politiske partier.

Samtidig er boken ubønnhørlig preget av mitt blikk, noen steder også av mine synspunkter. Mitt eget ståsted er det jeg vil kalle hovedstrømningen i norsk, politisk konservatisme fra 1800-tallet til i dag: en moderat, reformerende konservatisme som har lagt særlig vekt på rettsstatsprinsipper, maktspredning, gradvise reformer og de lange historiske linjer. Fordi den betoner maktspredning og enkeltmenneskets frihet, kalles den av og til liberalkonservatisme, men jeg foretrekker simpelthen konservatisme.

Denne typen konservatisme er igjen særlig påvirket av britisk konservativ tradisjon, noe boken også bærer preg av.

En viktig formidler av denne konservatismen i Norge var idéhistoriker og politiker Lars Roar Langslet, som døde i 2016. Han ga også viktige bidrag til dens videreutvikling. Langslets bøker, hvorav flere står på litteraturlisten, anbefales på det varmeste for alle som er interessert i videre lesning. Samtidig tror jeg det er viktig med en oppdatert bok om konservatismen av minst to grunner: For det første fordi nye tenkere og innfallsvinkler kommer til. En viktig filosof som Michael Oakeshott, eller en konservativ akademiker og debattant som Roger Scruton, er bare to eksempler på sentrale tenkere som ikke omtales av Langslet. For det andre fordi enhver bok om politisk ideologi, uansett hvor historisk orientert den er, vil være preget av sin samtid. Å skrive om konservatisme i 2021 blir derfor noe annet enn å skrive om konservatisme i 1969, og det i seg selv er et viktig poeng.

Boken er bygget opp for å belyse noen gjennomgangstemaer i konservatismen. Derfor er det også slik at noen av ideene dukker

18

hva er konservatisme

opp i flere kapittel. Hensikten med oppbyggingen er at leseren først skal bli kjent med noen av konservatismens grunnleggende ideer, så utdyper jeg både hvordan disse ideene er å forstå, og hvordan de er blitt brukt av konservative tenkere.13 Kapittel 2 starter med det mange synes er konservatismens største paradoks: Den har ønsket å ta vare på forskjellige ting til forskjellige tider. Én konservativ tenker slår ring om monarkiet, en annen om republikken. Én vil ha friere handel, en annen vil beskytte nasjonalt næringsliv. Én vektlegger ansvar og orden, en annen frihet. Hva er det egentlig som forener dem? Kapittelet gir noen knagger som resten av bokens diskusjoner kan henges på, inkludert en kort presentasjon av de viktigste kritiske ankepunktene mot konservatismen. Jeg skisserer også hvordan konservative ideer kommer til uttrykk hos politikere og samfunnsdebattanter både før og i vår tid. Siden konservatismen legger avgjørende vekt på kulturen, viser jeg også hvordan kulturkonservatismen kan forstås som en egen gren av konservatismen som ikke må være koblet til den partipolitiske. Kulturkonservatismens poeter, forfattere og kunstnere finner ankeret for vår sivilisasjon i kulturens lange linjer, ikke nødvendigvis i politiske programmer.

Kapitlene 3 og 4 utdyper sentrale ideer gjennom å se på spenningen mellom individet og fellesskapet og mellom frihet og orden. Et sentralt poeng i kapittel 3 er å punktere myten om at konservatismen først og fremst er opptatt av frihet for individet. Snarere vil jeg vise at ideologien har lagt avgjørende vekt på fellesskapene, og historisk har vært en motvekt mot en individualistisk liberalisme. Det temaet bygger jeg videre på i kapittel 4. Konservatismen ser nemlig orden som konstituerende for enhver form for politisk frihet. Selv om konservative tenkere har lagt stor vekt på statens maktapparat – som politi og forsvar – er det allikevel den indre orden, det vi kan kalle dannelse, som er aller viktigst.

77

KONSERVATISME

En rekke ulike krefter som kaller seg konservative, er nå på fremmarsj.

Enten man ser på konservatismen som en løsning på eller årsak til verdens problemer, er det viktig å gjøre seg kjent med dens tankesett.

Denne boken gir en interessant introduksjon til en politisk idéretning med store indre spenninger, og den viser hvordan vår tids store problemer kan forstås med konservative begreper og innsikter.

Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) har hatt flere ministerposter i Erna Solbergs regjering, sittet på Stortinget og vært redaktør i Minerva.

ISBN 978-82-15-03254-2 9

788215

032542

Torbjørn Røe Isaksen

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er Både Erna Solberg, Donald Trump og Gene Simmons i Kiss kaller seg konservative. Hva i all verden er det som forener dem? I alle fall ikke at de går i tweed!

hva er KONSERVATISME Torbjørn Røe Isaksen