14
Innledning
en forventet dekningsprosent på tilnærmet 100 prosent av kostnadene ved domstolenes virksomhet, bortsett fra straffesakene, ved innføring av endringene. De anslåtte inntektene omfattet imidlertid også dokumentavgift og tinglysingsgebyrer. Behandlingsgebyrene for de sivile sakene var anslått til å dekke cirka 5 % av herreds- og byrettenes samlede driftsutgifter, noe som var forventet å ville øke til 11–12 % ved innføring av et nytt gebyrregime. 3. I tillegg til en rekke alminnelige bestemmelser i kapittel 1, inneholder rettsgebyr loven bestemmelser om gebyrplikten ved tvistemål (kapittel 2), skjønn mv. (kapittel 3), tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (kapittel 4), skifte- og konkursbehandling mv. (kapittel 5), forkynnelse og vekselprotest (kapittel 8) samt forskjellige bestemmelser (kapittel 9). Av kapittel 6 om «gebyr for tinglysing, registrering m.v.» gjenstår bare § 23 a om gebyr ved anke mot tinglysings- og registreringsavgjørelser. Kapitlet for øvrig ble opphevet ved lov 13. desember 2013 nr. 131 i forbindelse med overføringen til tinglysingsloven av gebyrbestemmelsene som gjaldt tinglysing. Kapittel 7, som gjaldt gebyr for firmaregistrering, ble opphevet i forbindelse med overføringen av gebyrhjemmelen for registrering i Foretaksregisteret til foretaksregisterloven ved endringslov lov 5. september 2003 nr. 92. Etter jordskifteloven 21. juni 2013 nr. 100 § 7-1 tredje ledd gjelder loven også for saker for jordskifterettene «slik det går fram av lova her, eller så langt ho høver». 4. Ved endringslov 18. desember 2015 nr. 125 ble rettsgebyret, som da utgjorde 860 kroner – en sats som ikke hadde vært endret siden 2006 – økt til 1125 kroner. I forbindelse med økningen kom Justis- og beredskapsdepartementet med enkelte prinsipielle uttalelser om gebyrberegningen. I Prop. 10 L (2015–2016) er det uttalt på side 1: «Det er viktig for regjeringen at brukerne ikke betaler høyere gebyr for offentlig tjenester enn selvkost. Finansdepartementets nye rundskriv R 112/15 [R-2015-112] ’Bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering’ (bestemmelsene) som trer i kraft 1. januar 2016 slår derfor fast at gebyret for en offentlig tjeneste ikke skal overstige kostnaden ved å produsere og levere tjenesten, jf. vedlegg 4 til Prop. 1 LS (2015–2016) Skatter, avgifter og toll 2016. Av forarbeidene til rettsgebyrloven følger det at loven opprinnelig la opp til et system hvor gebyrene skulle tilsvare tilnærmet kostnadsdekning for tjenestene hvis grunngebyret blir regelmessig justert. For tvistemål og skjønn var det likevel en betydelig underdekning. Utviklingen gikk senere i retning av noe høyere gebyrer enn selvkost for enkelte tjenester av preventive hensyn, dels for å stimulere til frivillige løsninger, og dels for å hindre et overforbruk av tjenestene. Regjeringen ønsker å reversere denne utviklingen og har som nevnt i de nye bestemmelsene fastsatt at betalingen ikke skal overstige kostnaden ved å produsere og levere tjenesten. Det fremgår også av bestemmelsene at gebyrene ikke bør settes lavere enn selvkost. Gebyrene for offentlige tjenester skal følgelig som hovedregel settes til det som det koster å produsere og levere dem, verken mer eller mindre.»
Her er det altså understreket at gebyrberegningen skal ta utgangspunkt i et selvkostprinsipp. Rettsgebyrene skal som gebyrene for andre offentlige tjenester ta utgangspunkt i hva det koster å produsere vedkommende tjenester.
9788215031804_Lie_Rettsgebyrloven 190220.indd 14
31.03.2020 09:45
