Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

Kapittel 1

Alminnelige bestemmelser

Rettsgebyrloven kapittel 1 inneholder generelle gebyrbestemmelser som gjelder for alle sivile gjøremål ved domstolene, herunder tvistemål og bobehandling, og for tvangsfullbyrdelse, med mindre loven selv eller annen lovgivning inneholder bestemmelser om unntak.

§ 1.

Gebyr etter bestemmelse gitt i eller i medhold av denne lov tilfaller staten med mindre annet er bestemt.

Gebyret beregnes med utgangspunkt i et grunngebyr kalt rettsgebyret. Rettsgebyret fastsettes av departementet i forskrift.

1. Rettsgebyrloven § 1 første ledd understreker det grunnleggende – at gebyrene som fastsettes i eller i medhold av loven skal tilfalle staten.

2. Loven inneholder ingen generell regel om gebyrplikt for domstolenes gjøremål. Dette innebærer at det i utgangspunktet ikke foreligger gebyrplikt med mindre dette følger av bestemmelsene i rettsgebyrloven selv, eventuelt i forskrift gitt i medhold av loven, eller i annen lovgivning. Loven inneholder positive regler om gebyrplikt eller gebyrfrihet for de fleste sakstyper. I atskillige situasjoner kan det likevel oppstå tvil om hvorvidt en forretning er gebyrpliktig eller ikke. Utgangspunktet må da være det samme som for andre plikter det offentlige pålegger borgerne. Det må foreligge en klar hjemmel for å pålegge gebyr. Hvis det ikke foreligger en klar hjemmel på det tidspunktet da forretningen blir begjært, er den gebyrfri. I en kjennelse 25. februar 1994 uttrykte Agder lagmannsrett dette på følgende måte:

«Det bør etter lagmannsrettens mening være tilstrekkelig for gebyrfritak at saken etter en rimelig fortolkning kan gå inn under saker som er ment fritatt for gebyr. Eller, sagt på en annen måte: Det bør kreves en klar hjemmel for gebyrplikt for saker som etter sin art kan sies å falle inn under oppregningen av unntak i § 10.»

Dette er fortsatt en dekkende beskrivelse av rammene for gebyrplikten.

3.1. Rettsgebyrloven gjelder bare sivile saker. At straffesakene er unntatt, har åpenbart vært ansett som så selvsagt at det ikke har vært nødvendig å presisere det i lovteksten.

En tidligere diskusjon om hvorvidt private straffesaker var omfattet eller ikke, har i dag bare historisk interesse.

3.2. Enkelte forretninger med tilknytning til straffesaker er likevel gebyrpliktige.

3.2.1. Høyesteretts ankeutvalg har avgjort at saker etter straffeprosessloven kapittel 31 om erstatning eller oppreisning etter strafforfølgning utløser gebyrplikt, til tross for at Justis- og politidepartementet i Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) ga uttrykk for det motsatte. I Rt-2009-1387 uttalte utvalget:

«I Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) om lov om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover) er det i merknader til straffeprosessloven § 450 bemerket:

‘Nåværende tredje ledd foreslås opphevet, idet tvisteloven kapittel 20 ikke har regler om forskuddsbetaling av sakskostnader. Departementet antar for øvrig at søksmål etter denne bestemmelsen ikke utløser plikt til å betale rettsgebyr etter rettsgebyrloven.’

Dette tredje ledd som ble opphevet, fastsatte at reglene om forskuddsbetaling av sakskostnader i tvistemålsloven § 170 ikke gjaldt for slike erstatningssøksmål. Dette må forstås slik at sakene var gebyrpliktige etter de gjeldende regler i rettsgebyrloven, som verken den gang eller i dag har noe unntak for saker om erstatning for uberettiget strafforfølgning, jf. rettsgebyrloven § 10.

Utvalget kan ikke se at departementets antagelse om gebyrfritak i nevnte proposisjon gir tilstrekkelig grunnlag for unntak fra rettsgebyrlovens bestemmelser. Saken er derfor gebyrpliktig, slik lagmannsretten har lagt til grunn.»

3.2.2. Anker over salærfastsettelser etter salærforskriften er i utgangspunktet gebyrpliktige, uansett om salærfastsettelsen gjelder straffesak eller sivil sak. Dette henger sammen med at slike anker i begge tilfeller behandles etter tvistelovens bestemmelser. Dette følger av straffeprosessloven § 78 andre ledd sammenholdt med rettshjelploven § 27 andre ledd. Når det gjelder anker fra forsvarere eller bistandsadvokater over avslag på søknader om opphevelse av bostedforbeholdet etter salærforskriften § 9, må det skilles mellom søknader som er inngitt henholdsvis før og under, eller etter, hovedforhandlingen.

I Rt-2004-831 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at et kjæremål fra siktede over avslag på opphevelse av bostedsforbehold som fremsettes før hovedforhandlingen eller en eventuell ankeforhandling, er gebyrfritt. Dette ble begrunnet med at en søknad som fremsettes på dette stadiet, i realiteten gjelder siktedes frie forsvarervalg, «idet mange siktede ikke har midler til å betale de ekstrautgiftene som påløper dersom bostedsforbeholdet ikke oppheves».

Under henvisning til denne avgjørelsen kom Borgarting lagmannsrett i LB-2008-4845 og LB-2009-15255 til at tilsvarende søknader som ble fremsatt etter at hovedforhandlingen var avsluttet, var gebyrpliktige. Hensynet til siktedes frie forsvarervalg spilte da ikke lenger inn. Dette må gjelde på samme måte hvis begjæringen blir fremsatt under hovedforhandlingen.