kapittel 1 innledning
Og det er nettopp utfordringene ved dagens utenrikspolitikk som gir inspirasjon til analysen, nærmere bestemt tanken om at vi ved å forstå hvor begrepene og forståelsesrammene våre kommer fra, kan få bedre forståelse av mulige videre utviklingsbaner. Men for å oppnå dette må vi nærme oss fenomenet utenrikspolitikk på en ny måte. Det er altså vanlig å tenke seg at utenrikspolitikk er noe som alle politiske enheter alltid har hatt. Dette kan komme av at man ser at stater har utenrikspolitikk nå, og så leter man bakover i tid etter noe som kan kalles utenrikspolitikk. Fasiten er da gitt på forhånd – all samhandling mellom politiske enheter bakover i tid kan kalles utenrikspolitikk. Ambisjonen min i denne boken er den motsatte. Jeg ønsker å starte i en fortid der det ikke fantes noe begrep om «utenrikspolitikk», for så å lese historien forlengs for å avdekke hvordan og i hvilken sammenheng fenomenet «utenrikspolitikk» oppsto. Et blikk på tradisjonelle måter å studere utenrikspolitikk på gjør forskjellen tydelig. En vanlig tilnærming er altså at fenomenet utenrikspolitikk oppstår i det øyeblikk organiserte politiske enheter begynner å samhandle. Denne forståelsen er vanlig i studiet av internasjonal politikk: «Broadly interpreted, foreign policy is about the fundamental issue of how organized groups, at least in part strangers to each other, interrelate» (Hill 2003: xvii). For den enkelte stat leder dette gjerne til en nasjonalhistorisk forståelse – utenrikspolitikken oppsto når den politiske enheten (gjerne kalt staten) oppsto og begynte å forholde seg til andre stater. I norsk perspektiv oppsto da utenrikspolitikk med rikssamlingen på 800-tallet, da en enhet kalt «Norge» for første gang inngikk i politiske relasjoner med andre politiske enheter. Et folkerettslig perspektiv vil ha en strengere definisjon og vil hevde at det ikke er nok med en historisk bakgrunn, men at utenrikspolitikk først oppstår når stater anerkjennes som suverene av de andre statene. For Norges del skjedde dette først i 1905. En definisjon av utenrikspolitikk ut fra et institusjonelt perspektiv vil legge vekt på differensiering mellom statens innside og utside. Med dette menes at utenrikspolitikk oppsto når utøvende makt begynte å skille mellom institusjoner for virksomhet rettet mot egen befolkning og institusjoner rettet utad. En institusjonell datering vil derfor hevde at utenrikspolitikk oppsto når det ble utviklet egne organer for å håndtere forholdet til andre politiske enheter. Norge var frem til 1814 en del av det København-sentrerte danske imperiet, der et eget Departementet for de Udenlandske Affairer ble etablert i 1770, og der nordmenn deltok aktivt i imperiets samhandling med andre enheter. I et institusjonelt perspektiv oppsto dermed en utenrikspolitikk på vegne av Norge (som del av imperiet) akkurat i disse årene mot slutten av 1700-tallet. Det som
15
9788215030043_Leira_Utenrikspolitikkens opprinnelse.indd 15
17.06.2020 10:21
