Metoder for å forstå mediebruk

Hallvard Moe og

Brita Ytre-Arne

Metoder for å forstå mediebruk

Hallvard Moe og Brita Ytre-Arne

METODER FOR Å FORSTÅ MEDIEBRUK

UNIVERSITETSFORLAGET

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024

ISBN 978-82-15-06898-5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Jesper Egemar

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11,5/14 pkt.

Papir: 100 g Amber Graphic

Innhold

Forord

Et mål for denne boka er å svare på det folk egentlig lurer på når de skal i gang med å forske. Hvis vi lykkes med å gi slike svar, er det fordi studenter og kolleger har stilt oss gode, ærlige og vanskelige spørsmål. Vi vil derfor takke for mange innsiktsfulle metodediskusjoner, som samlet overbeviste oss om at vi burde skrive akkurat denne boka.

Først vil vi takke studentene vi har hatt gleden av å undervise og veilede ved Universitetet i Bergen. Bachelorstudenter på MEVI222 Mediebruk: Identitet og samfunn testet en beta-versjon av boka høsten 2023. Mange års undervisning på bachelor- og masterprogram i medier og kommunikasjon ligger til grunn for de ofte stilte spørsmålene boka svarer på. En særskilt takk til forhenværende masterstudenter Kristine Hansen, Hanna Kvamme, Ida Martine Gard Rysjedal og Tiril Amalie Johansen, som har lest og kommentert tidlige kapittelutkast.

Kolleger vi har jobbet sammen med har vært sentrale for de erfaringene boka bygger på. Flere har hjulpet oss ved å forske sammen med oss, med inspirerende diskusjoner underveis, og ved å dele litteraturtips og opplevelser fra egne prosjekter. Takk til Mehri S. Agai, Marianne Borchgrevink-Brækhus, Kristine Jørgensen, Jan Fredrik Hovden, Erik Knudsen, Synnøve Skarsbø Lindtner, Torgeir Uberg Nærland, Hilde Sakariassen, Solveig Høegh-Krohn og Trine Syvertsen, som er noen av de som vil finne igjen litt av sin forskning i boka. En særskilt takk til John Magnus Ragnhildson Dahl for flere runder med litteraturtips, erfaringsdeling og konsulenthjelp til kapittelet om feltarbeid.

Vi vil takke forskningsgruppen vår – Mediebruksgruppen – for innspill til boka og kommentarer til deler av teksten. Også folk utenfor gruppen har hjulpet oss ved å gi konstruktive tilbakemeldinger på enkeltkapitler: Takk til Dag Elgesem, Tine Ustad Figenschou, Espen Helgesen, Marita Ådnanes Helleland og Anders Olof Larsson.

I Universitetsforlaget vil vi takke Heidi Norland som hadde tro på prosjektet, redaktør Thomas Brodahl, forlagets anonyme, men oppmuntrende fagkonsulent, manuskoordinator Hedda Barratt-Due, og andre som har vært involvert i produksjonen av boka.

Takk til vitenskapelig assistent Lene Lundøy Drengenes for hjelp med ferdigstilling av manusfiler, og til forskningsrådgiver Lene Angelskår som har lagt til rette for at vi har kunnet jobbe med boka.

Vi er takknemlige for støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Bergen, februar 2024

Hallvard Moe og Brita Ytre-Arne

Forskningsprosessen

Innledning: Mediebruk og metoder

I dette innledningskapittelet ønsker vi deg velkommen til boka. Vi vil overbevise deg om at metoder er framgangsmåter du trenger for å løse problemer, og at mediebruk er interessant å studere og forske på. Deretter skal vi forklare hvilket syn på kunnskap, data og analyse som ligger til grunn for boka, og hvorfor det trengs en egen bok om metoder for å forstå mediebruk.

Denne boka er for deg som er interessert i å forstå mediebruk. Medier og medieteknologi gjennomsyrer samfunnet og hverdagen, og metode er veien til innsikt om hva mediebruk betyr i verden og i livene til folk. Derfor skriver vi om hvordan forskere og studenter kan bruke metoder for å få dypere forståelse av mediebruk – og forske på noe som er viktig, spennende, utfordrende og mangfoldig.

Til deg som er student eller fersk mediebruksforsker, gir boka en introduksjon til hvordan du kan forstå forskning andre har gjort, og selv komme i gang med å analysere mediebruk. Du føres gjennom hele forskningsprosessen fra idé, via formulering av problemstilling og planlegging, gjennom innsamling av data og analyse til ferdig formidlet prosjekt. Du får innsikt i viktige metoder og datatyper for mediebruksstudier, fra intervju og mediedagbøker til digitale spor fra mobil og sosiale medier, du lærer om etikk og personvern, og du får råd basert på det mange lurer på når de skal prøve seg som forskere for første gang.

Til deg som har mer erfaring, tilbyr vi fordypning i det særegne ved å forske på akkurat mediebruk. Derfor bruker vi plass på digitale data og nyskapende analysemetoder. Du får vite hvordan intervju og andre datainnsamlingsteknikker kan tilpasses spesielt til mediebruksforskning, og hvordan du kan bruke teorier om mediebruk i analyser. Boka bygger på og peker videre til allmenn

samfunnsvitenskapelig metodelitteratur,1 men framhever det som er mest relevant for mediebruk som forskningsinteresse. På samme måte går vi inn i etiske vurderinger og personvernhensyn ut fra situasjoner mediebruksforskere typisk kommer borti.

Boka er strukturert slik at den følger en stilisert forskningsprosess. Basert på overveielsene og begrepsapparatet fra dette innledningskapittelet skal vi i kapittel 2 gå videre med konkret planlegging. Kapittel 3 tar for seg forskningsetikk og personvern, som er helt grunnleggende å tenke gjennom både under planlegging, gjennomføring og formidling av forskningen. Sammen utgjør disse tre kapitlene bokas del 1.

Del 2 handler om data og datainnsamling. Kapitlene tar for seg intervjumetoder (kapittel 4), mediedagbok og andre erfaringsdata i tekst (kapittel 5), digitale spor og data fra sosiale medier (kapittel 6), og data fra feltarbeid og observasjon (kapittel 7). Dette er datatyper som er relevante for mange problemstillinger innen mediebruksforskningen, og som studenter og forskerspirer kan ta i bruk i sine prosjekter. Det er også mye å si om disse formene for datainnsamling når vi kobler sammen samfunnsvitenskapelig metode og mediebruk som forskningstema.

Del 3 handler om analyse og formidling. Datatypene fra del 2 følges opp gjennom to kapitler om analyse: ett om analyse av intervju- og erfaringsdata (kapittel 8) og ett om analyse av digitale data (kapittel 9). Det første av disse kapitlene tar også for seg overordnede grep som er relevante for alle typer analyser, ved å legge vekt på hvordan du utformer en analytisk strategi. Del 3 har også et kapittel om formidling (kapittel 10), om hvordan du kan få fram det viktigste ved din studie. Etter det kommer et avslutningskapittel (kapittel 11).

Hele veien har vi – altså Brita og Hallvard, som har skrevet denne boka –noen hensyn vi legger vekt på, som preger bokas stil og skrivemåte. Vi tar utgangspunkt i hva studenter og mediebruksforskere ofte lurer på. Da skriver vi om utfordringer vi selv har støtt på, og vi bygger på erfaring med å undervise og veilede andre. Derfor har boka bokser med ofte stilte spørsmål, punktlister som gir oversikt, og vi prøver å være konkrete og praktiske. Samtidig legger vi vekt på bakenforliggende tankeprosesser som egentlig er viktigere – og ofte vanskeligere – enn konkrete handlinger eller verktøy i en forskningsprosess. Spesielt når vi jobber med digitale data, er det en utfordring at dataene og analyseverktøyene forandrer seg raskt. Derfor strukturerer vi framstillingen vår rundt grunnleggende vurderinger som har lengre varighet. Vi bruker eksempler fra

1 En god mye brukt metodebok som tar for seg samfunnsforskning generelt, er Sigmund Grønmos

Samfunnsvitenskapelige metoder (2004). Se også litteraturtips til slutt i kapittelet.

mediebruksforskning hele veien, om algoritmer, smarttelefoner, nyheter, sosiale medier, tv-serier, unge, eldre – og mer til. Her viser vi til forskning vi selv har gjort, forskning våre kolleger og samarbeidspartnere har stått for, og forskning gjort av andre medieforskere i inn- og utland. Boka forsøker ikke å dekke alle tenkelige tilganger til mediebruksforskning, og heller ikke alle mulige teknikker. Vi har gjort valg vi mener er relevante for studenter og ferske forskere, og de valgene er basert på våre egne erfaringer og vår egen forskning. Vi refererer selvsagt til publikasjoner, men for forskning utført av oss selv og folk i vårt miljø trekker vi også veksler på erfaringer fra prosessene, kanskje utover hva som kommer fram i den ferdige publikasjonen. Sist, men ikke minst, vil vi vise at mediebruksforskning er interessant og engasjerende å holde på med! Derfor prøver vi å kombinere vitenskapelig alvor med en avslappet tone, og kanskje til og med en vits eller to på veien. Vi vil at du som leser skal føle deg invitert og velkommen inn i mediebruksforskningen, der det er mye spennende å ta tak i.

Boks om bokser! Eller, hvordan lese denne boka

Vi vil jo selvsagt at du skal lese hele boka, og om du gjør det, vil du kjenne igjen eksempler du møter i flere kapitler, og få en helhetlig og dyptpløyende innsikt i forskningsprosessen.

Om du peiler deg ut noen enkeltstående kapitler, går det også fint – for eksempel om noen datatyper i del 2 er mer interessante eller relevante for deg og ditt prosjekt enn andre. Kapitlene i del 1 er felles for hele boka. Det er der du får den grundige innføringen i hvordan lage en problemstilling eller vurdere forskningsetikk og personvern. Kapitlene om analyse i del 3 bygger videre på de foregående kapitlene om datatyper. Vi har krysshenvisninger underveis, sånn at du kan bla deg fram og tilbake etter ønske og behov.

Boka har illustrasjoner og grafiske framstillinger av elementer vi forklarer i brødteksten, og tekstbokser som inneholder ofte stilte spørsmål, retningslinjer, begrepsforklaringer eller i noen tilfeller enda mer konkrete eksempler på verktøy eller teknikker.

Vi uthever dessuten viktige emneord og begreper vi forklarer i brødteksten, for å hjelpe deg som skummer gjennom, eller som bruker boka som oppslagsverk eller ressurs over tid i en forskningsprosess.

Hvert kapittel avsluttes med noen nøye utvalgte lesetips for deg som vil gå mer i dybden.

Boka handler ikke like mye om alt innen mediebruksforskningen. Det finnes viktige metoder for å forstå mediebruk som ikke får egne kapitler, for eksempel undersøkelser der spørreskjema brukes for å frambringe data for statistiske analyser. Senere i dette innledningskapittelet skal vi diskutere hvordan ulike former for forskning kan sorteres, og utdype hva vi som skriver denne boka har valgt å legge vekt på. Men aller først trenger vi et grunnleggende begrepsapparat. Hva er egentlig metode? Hva er mediebruk? Hva er paradigmer, data og datainnsamling, og hva er analyse? Det skal vi forklare nå, før vi vender tilbake til hvorfor vi trenger en egen bok om metoder for å forstå mediebruk.

Metoder er framgangsmåter for å løse problemer

En metode er en framgangsmåte for å løse et problem.

Et problem kan være kjedsomhet kombinert med sultfølelse, og ingen matpakke i sekken. Metoden for å løse det kan være å sjekke en app der hoteller legger ut tilbud på frokostrester for å unngå matsvinn, sende en gruppemelding til vennegjengen for å høre om deres lunsjplaner, og samles i kantinen rundt noen morsomme eller flaue videosnutter.

Når vi forsker på noe – i denne boka på mediebruk – skal metode sikre kvaliteten i svaret på en problemstilling. Det finnes flere ganske likelydende versjoner av en slik definisjon. En svensk metodebok for mediestudier sier «teknikker som benyttes for å løse vitenskapelige problem» (Ekström & Johannsson, 2019, s. 11).2 En norsk lignende bok foreslår «framgangsmåter som skal sikre kvaliteten i den kunnskapen vi [som (medie)forskere] får» (Østbye et al., 2013, s. 14).

Vi kan spørre om hvilken rolle mobiltelefonen har i unge menneskers hverdagsliv. Gode svar krever teknikker for å få innsikt i hvordan unge bruker mobilen, og hva denne bruken betyr. Vi må samle inn det vi kaller data, som vi så kan analysere. Gjør vi en god jobb underveis, kan resultatet bli ny kunnskap om hvordan mobilens mange funksjoner benyttes i ulike sosiale sammenhenger, om hvordan språket endrer seg gjennom kommunikasjon i meldingstråder, om hvordan unge følger med på hva som skjer i samfunnet, eller om hvordan memer og virale videoer får betydning for unges identitetsforhandlinger. Når vi forsker på disse temaene, i motsetning til å bare diskutere dem over lunsjbordet, trenger vi vitenskapelig metode som følger kvalitetskrav i fagfellesskapet. I denne boka skal vi diskutere konkrete og varierte eksempler på hvordan du som forsker på mediebruk kan utforme studier i dialog med slike kvalitetskrav.

2 Alle sitater fra andre språk enn norsk er oversatt.

Metodekunnskap er nødvendig for deg som skal studere – like viktig som innsikt i andre deler av fagene du tar, eller temaene du er interessert i. Etter hvert i studieløpet skal du kanskje gjøre undersøkelser selv eller sammen med medstudenter, men alt det andre du lærer på universitet eller høyskole, skal også være forskningsbasert – altså må du vite noe om metode for å kunne forstå og kritisk diskutere det du lærer. Satser du på en master eller doktorgrad, øker forventningene om selvstendighet, refleksjon og systematikk i det metodiske arbeidet. Med prosedyrer som følger vitenskapelige krav, sikrer vi kvaliteten i kunnskapen vi kommer fram til. For deg som vil forske, er metode avgjørende for hele din virksomhet.

Det finnes mange måter å lære om metode på. Ofte framheves verdien av å prøve og gjøre selv, fra bachelorstudentene som settes i gang med å intervjue hverandre i grupper, via doktorgradskandidaten som skal lære i dybden gjennom egen datainnsamling og analyse under veiledning, til forskere som prøver å utvikle nye metoder for å få fram ny kunnskap. Det finnes også mye litteratur og mange bøker om metode, inkludert innførings- og lærebøker, som kan være til støtte i slike prosesser i tillegg til å fungere som pensum eller forskningslitteratur. Denne metodeboka er en metodebok for deg som vil studere og forske på mediebruk.

Mediebruk er spennende og viktig å studere

Mediene er avgjørende for hvordan vi følger med på hva som skjer i verden rundt oss, samles om opplevelser og kommuniserer med hverandre.

Vi kan vanskelig forestille oss studier, arbeidsliv, hverdagslogistikk eller sosial kontakt uten medier, spesielt ikke uten mobilen som følgesvenn og hjelpemiddel. Møter med offentlige instanser som Nav, fastlegen eller lånekassen – og private tjenestetilbydere som forsikringsselskap eller bank – skjer ofte gjennom en videoskjerm eller som meldinger sendt til en chatterobot. Da koronapandemien kom, vendte folk seg til medieteknologien for å håndtere den nye situasjonen: Videomøter skjøt fart på mange arbeidsplasser, studenter og lærere måtte stille om til digital undervisning, og nettmedier av alle typer ble enda viktigere enn før for sosial kontakt. I politikken har vi blitt vant til at sosiale medier spiller en sentral rolle, enten det dreier seg om lokalsamfunn der debatt om en kontroversiell sak tar av i en Facebook-gruppe, eller politiske parter som vil nå de unge på TikTok. Vi har også vent oss til at forskjellige sosiale medier kommer, går, består og forandrer seg, og betyr forskjellige ting for folk med ulike livssituasjoner og interesser. Debatter om skjermbruk – hva og hvor mye, i skolen og hjemme,

blant barn og vokse – vekker stor interesse. Og når medieteknologien er overalt og omslutter vår hverdag, betyr det også nye muligheter for annonsører som vil tjene penger og påvirke oss, og for utstrakt overvåkning av sentrale deler av våre liv. Bak dette ligger store økonomiske interesser og maktforhold i samfunnet.

Mediene står også for en voldsom energi- og ressursbruk: Duppedittene våre trenger sjeldne råstoffer som gjerne utvinnes under elendige forhold i fattige deler av verden, og de samme duppedittene er laget for å gå i stykker etter en viss tid. Alle lysarkene til alle forelesninger i hele verden, alle Instagram-bildene og alle videoene av sko eller leker som pakkes opp skal overføres og lagres. Det skjer ikke i en luftig «sky», men i kabler og tusenvis av store lagerhaller med servere som suger strøm. Av hensyn til politikken, menneskers individuelle frihet, vår kultur, miljøet og klimaet er det viktig å forstå og forklare medienes rolle i samfunnet. Men hvordan kan vi gå fram for å gjøre det?

Medieforskere pleier av og til å bruke en enkel tredeling av kommunikasjonsprosessen: avsender – budskap – mottager. Heller enn å tenke på disse som isolerte deler kan vi tenke på dem som perspektiver. Enten vi som forsker velger et avsender-, budskaps- eller mottagerperspektiv, kan vi bidra til å øke forståelsen av medienes rolle i samfunnet. I denne boka vil vi likevel slå et slag for det tredje av disse perspektivene: mottager-, publikums- eller brukerperspektivet. Vi mener dette perspektivet er spesielt viktig og interessant, fordi det er som mediebrukere vi alle opplever medienes betydning, inkludert komplekse økonomiske, politiske og teknologiske prosesser som til slutt virker inn på noe vi erfarer i hverdagen. Mediene er viktige for samfunnet fordi de er viktige for oss alle, som del av livene våre.

Noen eksempler kan vise hvorfor brukerperspektiv på medienes samfunnsrolle er viktig, utfordrende og spennende:

• Personvern er ideen om at hvert individ har rett til et privatliv, inkludert kontroll over egne personopplysninger. Personvern er en grunnleggende rettighet som er lovfestet både i Norge og internasjonalt. Men personvernet får kjørt seg i møte med innhold og tjenester vi bruker daglig på nettet: Det irriterende banneret med spørsmål om å godta innsamling av data, som kommer opp på alle nettsider vi besøker, er bare toppen av isfjellet. Under overflaten ligger et intrikat system for å samle, sammenstille og utnytte informasjon, på måter som er utrolig vanskelig å få oversikt over. Forskere har lurt på hvordan folk egentlig forholder seg til dette, og mange har snakket om et personvernparadoks: At folk gir inntrykk av å være opptatt av personvernet sitt, men samtidig handler som om de ikke var det (Gerber et al., 2018). En sånn

konklusjon legger til grunn at folk er rasjonelle, og etterlyser en forklaring på det som framstår som en irrasjonell handling. Andre forskere har foreslått at det kanskje handler om digital resignasjon, altså at vi rett og slett gir opp i møte med en overmakt vi ikke kan gjøre noe med, litt som når vi opplever at ferieturen kanselleres på grunn av streik (Draper & Turow, 2019). Hvis vi inntar et brukerperspektiv og forsøker å forstå brukernes motivasjoner og handlinger, kan vi komme nærmere et svar: Kanskje folk er irriterte, uten å ha resignert fullstendig, og gjør så godt de kan under uklare omstendigheter. De legger jo merke til latterlige og feilaktige utslag av profilering, av og til kan de manipulere algoritmen tilbake, men samtidig går det ikke an å slippe helt unna (Ytre-Arne & Moe, 2021a). En sånn innsikt kan kanskje få oss til å tenke annerledes på regler for personvern på nettet, og i beste fall forsøke å innrette reglene på en måte som gjør det enklere for folk å håndtere algoritmene uten for mye irritasjon eller resignasjon.

• Kultur og underholdning samler folk om felles opplevelser, og kan formidle noe om verden vi lever i og hva det vil si å være menneske. Av og til oppstår det populærkulturelle fenomener som tillegges spesiell betydning – som da «hele Norge» og fanskarer i utlandet rundt 2016 diskuterte om Noora burde hooke med William i NRK-serien Skam. Serien fikk oppmerksomhet fordi distribusjon og innhold var tilpasset en medievirkelighet med sosiale medier og mobil, fordi den hadde engasjerende og oppslukende drama og karakterer, og fordi den tok opp ungdoms- og samfunnsproblemer på nye og friske måter. Den ble ansett å si noe viktig om og til unge, og raskt tatt i bruk i skolen (Lindtner & Skarstein, 2018). Medieforskere kastet seg rundt for å forske på Skam-fenomenet mens det pågikk, med ulike metoder og interesser. Eksempler på at brukerperspektivet er viktig, finner vi i studier som tok for seg resepsjonen eller mottagelsen av serien i vid forstand, med analyser av den offentlige debatten, av hvordan ungdom selv diskuterte i kommentarfelt og sosiale medier, og dybdeintervju med publikum (Lindtner & Dahl, 2019). Her argumenteres det for at Skam fungerte som demokratisk ressurs for ungdom, blant annet på grunn av det engasjerende emosjonelle dramaet, ikke bare de «viktige» temaene. Og ikke nok med det: Uten et brukerperspektiv kan vi lett anta at en ungdomsserie først og fremst treffer ungdom, men forskerne fant også forklaringer på hvorfor den romantiske fantasien om Even og Isak appellerte så sterkt til en del voksne kvinner (Lindtner & Dahl, 2020).

• Mediemangfold er et grunnleggende mål for mediepolitikken. Tanken er at et mangfold av uavhengige medier er nødvendig for ytringsfrihet – altså for at

borgerne kan utveksle meninger i en «åpen og opplyst offentlig samtale», som det heter i Grunnloven. Både mediepolitikere, mediebransjen og medieforskere slo seg lenge til ro med å måle slikt mangfold enten på avsender- eller innholdsnivå. Men hva hjelper det med mange avisredaksjoner og skikkelig varierte nyheter hvis ingen leser dem? Mediemangfoldsdebatten trengte sårt et brukerperspektiv. Et offentlig utvalg som Hallvard var med i, tok tak i dette problemet. Rapporten deres bygget blant annet på mediepolitikkforskeren Philip Napoli (1999) og lanserte bruksmangfold på norsk (NOU 2017: 7) som et begrep for å måle graden av mangfold i tilbudet borgerne faktisk tar i bruk. Bruksmangfold kan være nyttig også for å undersøke hvor fragmentert og polarisert offentligheten er. Perspektivet fikk gjennomslag i norsk mediepolitikk i den forstand at Medietilsynet og Stortinget fulgte opp med målinger og krav.

Flere av disse eksemplene og studiene skal vi komme tilbake til senere i boka. Videre i kapittelet skal vi forklare nærmere hva slags metodebok dette er. Vi diskuterer forskning basert på mange ulike metoder i denne boka, men noen tilnærminger får mer plass enn andre, og noen tilnærminger ligger tettere på våre egne forskningsinteresser. Her trengs et rammeverk for at du som leser skal kunne sortere ulike former for mediebruksforskning, skjønne hvordan kunnskapssyn henger sammen med metodevalg, og – ikke minst – plassere dine egne forskningsprosjekter og eksemplene vi diskuterer underveis. For å få til en sånn forklaring må vi ta noen steg tilbake og bruke litt plass på grunnleggende spørsmål innen vitenskapen.

Paradigmer er antagelser som deles av forskerfellesskap

Det er mange måter å systematisere forskning på. I mange sammenhenger snakkes det om kvantitativt og kvalitativt som sorteringskategorier, og dette begrepsparet er verdifullt å kjenne til når du leser metodelitteratur. Et utgangspunkt kan være en løs antagelse om at kvantitativt har med tall å gjøre, og kvalitativt om noe som ikke tallfestes. Men hva er det vi mener er kvalitativt eller kvantitativt, er det metodene forskerne tar i bruk? Eller materialet som kommer ut av metodene? Eller noen mer overordnede tilnærminger til forskning?

Begrepsparet kvalitativt og kvantitativt kan brukes på alle disse måtene, men vi mener det er mest relevant å bruke det om det vi kaller data (se nærmere for-

klaring i neste del), altså om materialet som kommer ut av bruken av metoder. En enkel forklaring er at kvantitative data uttrykkes med tall, og kvalitative data med ord (Braun & Clarke, 2013; Grønmo, 2004). Legg merke til at vi ikke beskriver teknikker for datainnsamling som enten kvalitative eller kvantitative, blant annet fordi en del teknikker kan brukes til å samle inn både kvalitative og kvantitative data. (Spørreskjema er ett eksempel, og data fra sosiale medier kan også være kvalitative eller kvantitative.) Vi mener heller ikke det er en god idé å putte mediebruksforskning – eller samfunnsforskning generelt – i en kvalitativ versus en kvantitativ leir med helt forskjellig syn på forskning.3 Hvorfor ikke? Jo, ett argument er at mange forskningsinteresser kan belyses både kvalitativt og kvantitativt, ett annet at skillene ikke er så skarpe som man skulle tro, og heller kan ses på som en skala enn en absolutt motsetning (Grønmo, 2004, s. 23–25).

Det er nyttig å ha noen begreper for overordnede antagelser som ligger bak forskningsprosjekter, og som hjelper oss å plassere og dele dem inn. Vi mener altså at kvalitativt og kvantitativt ikke er så egnet til dette formålet, og at begrepsparet heller kan brukes om data, men behovet for overordnede sorteringskategorier er likevel til stede. Det ligger noen grunnleggende forutsetninger bak all forskning, og ulike syn på disse forutsetningene har implikasjoner for det vi driver med. Vi tenker kanskje ikke så mye på dette i hverdagen som student eller forsker, men ideer om virkeligheten og kunnskap legger føringer for hva vi studerer, og hvordan vi gjør det. Vi snakker om «ologiene»: ontologi (syn på virkeligheten) og epistemologi (syn på kunnskap, inkludert teorier og teknikker for undersøkelser som anses som passende). En skal ha tunga beint i munnen for å uttale særlig den siste av dem, og mange forbinder nok «ologiene» med litt fjerne filosofiske betraktninger de støter på under et obligatorisk emne i studieløpet. Men bruker vi litt tid og energi på å tenke på ontologi og epistemologi, rustes vi bedre til å utforme forskningsdesign og gjennomføre forskningen vår.

3 Det finnes metodelitteratur som beskriver kvalitativ og kvantitativ mer som forskjellige paradigmer. Et eksempel er omtalen av «Big Q» og «small q» i bøkene til psykologene Virginia Braun og Victoria Clarke, som vi refererer mye til også i denne boka. Braun og Clarke skiller mellom Big Q som et kvalitativt paradigme, og small q, som bruk av kvalitativ metode innen et primært positivistisk (ikke-kvalitativt) paradigme (Braun & Clarke, 2013). Vi mener at mange av de reflekterende diskusjonene og praktiske rådene de gir, har relevans også uten denne inndelingen.

«Ologiene»: Ontologi og epistemologi

«Ologi» eller ­logi er en endelse for ord som beskriver vitenskaper, som teologi eller arkeologi. «Onto» betyr det værende eller det som eksisterer. Ontologi er altså læren om det værende. Ontologiske antagelser sier noe om hvilke sosiale fenomener som finnes, og hvordan de kan sies å eksistere. Det finnes et utall mulig betegnelser og nyanser på ulike ontologiske antagelser. Her (og i tabell 1.1) holder vi oss til noen tydelige, forenklede (Blaikie, 2010):

Realisme:

• Sosiale fenomener vi studerer, eksisterer uavhengig av oss.

• Vi kan observere de sosiale fenomenene gjennom våre sanser.

Idealisme

• Virkeligheten består av representasjoner som skapes i menneskets sinn.

• Den sosiale virkelighet er satt sammen av delte fortolkninger som mennesker produserer og reproduserer i deres hverdagsliv.

Satt opp slik, som tydelige motsetninger, virker kanskje begge posisjonene ekstreme, og det er viktig å understreke at de bør nyanseres. For eksempel kan vi snakke om en mer «forsiktig» versjon av realist­posisjonen, som godtar at virkeligheten ikke kan observeres direkte og nøytralt av mennesker, siden våre sanser er uperfekte. På samme vis finnes ulike varianter av en idealist­posisjon, der noen vil si seg enig i at det finnes en virkelighet som eksisterer uavhengig av sosialt konstruerte representasjoner, men likevel vektlegger disse representasjonenes betydning.

«Episteme» betyr kunnskap, så epistemologi blir da læren om kunnskap, teorier om hva kunnskap er, og hvordan vi kan skape kunnskap. Ontologi handler om hva vi mener vi kan vite, mens epistemologi handler om hvordan vi mener vi kan vite det (Braun & Clarke, 2013). Epistemologiske posisjoner finnes også i bøtter og spann, og betegnelsene varierer (igjen, se for eksempel Blaikie, 2010 for detaljer). Her refererer vi til to ytterpunkter (Blaikie, 2010):

Empirisme:

• Kunnskap produseres og verifiseres gjennom menneskelige sanser.

• En nøytral observatør som har uforstyrret kontakt med virkeligheten, kan frambringe sikker kunnskap.

• Kunnskap er sikker når den gir en nøyaktig representasjon av den eksterne virkeligheten.

Konstruktivisme:

• Hverdagslig kunnskap er resultat av folk som skaper mening av deres møter med den fysiske verden og andre mennesker. Samfunnsvitenskapelig kunnskap er resultat av forskere som re­fortolker denne hverdagslige kunnskapen.

• All samfunnsforskning reflekterer ståstedet til forskeren.

• Det finnes ingen permanente kriterier for å vurdere om kunnskap er sikker.

Som med beskrivelsen av de ontologiske antagelsene er også disse epistemologiske posisjonene vanskelig å gjenfinne i rene varianter. Mange vurderinger i forskningsprosjekter handler om å balansere mellom ulike posisjoner, for eksempel ved å reflektere over forskerens ståsted selv om en søker kunnskap en mener er empirisk fundert.

Ut fra antagelser om ontologi og epistemologi kan vi formulere ulike forskningsparadigmer. Et paradigme er noe som deles av et forskerfellesskap, og det består av to sett antagelser: ontologiske (syn på virkeligheten) og epistemologiske (konsepter, teorier og teknikker for undersøkelser som ses på som passende) (Blaikie & Priest, 2017, s. 8). Paradigmer kan beskrives og navngis på mange forskjellige måter, og vi kan ta med få eller mange.4 Ordet «paradigme» høres kanskje skummelt ut, og vi kan vurdere å bruke noe så ufarlig som «tilnærming» for å beskrive mye av det samme. Begrepet paradigme forbindes ofte med Thomas Kuhn, som skrev om utviklingen av vitenskapen gjennom kriser, og Blaikie og Priest (som vi refererer mye til i denne boka) er opptatt av at forskere skal ha et gjennomtenkt

4 Blaikie og Priest har i sin framstilling med et tredje paradigme, kritisk realisme (Blaikie & Priest, 2017). Andre foreslår andre betegnelser.

forhold til paradigmer. Det er to fundamentale poeng som er viktige å ta med seg fra deres beskrivelse av forskningsparadigmer (Blaikie & Priest, 2017):

• Paradigmer er uunngåelig i forskning. Enten vi er det bevisst eller ei, må vi alle forholde oss til dem basert på vårt syn på den sosiale virkeligheten og vårt kunnskapssyn.

• Lojalitet til ett paradigme er unødvendig, og heller ikke ønskelig. Paradigmer er ikke som fotballklubber eller religioner: De gir ulike mulige måter å tilnærme seg og undersøke et vitenskapelig problem på, og du trenger ikke binde deg til ett for livet.

Med en slik tankegang er utfordringen ikke å velge mellom kvalitativt eller kvantitativt, men å velge et paradigme som gir best mulighet til å svare på det du lurer på, på å løse det problemet du står foran (Blaikie & Priest, 2017). At veien mot løsningen kan innebære at du trenger kvalitative eller kvantitative data – eller begge deler – kommer vi til i neste del.

I tabell 1.1 gir vi en oppsummert oversikt over ulike elementer innen to paradigmer som er relevante for deg som studerer mediebruk: ny-positivistisk og fortolkende.

Tabell 1.1. Forskningsparadigmer, antagelser og forberedelser

I tabellen ser du noen dimensjoner ved ny­positivistisk og fortolkende paradigmer. Dimensjonene fokuserer på forskerens forberedelser og antagelser (Blaikie & Priest, 2017).

Paradigme

Ny-positivistisk

Startpunkt Et observert mønster trenger forklaring

Formål Finne eller utvikle teori og teste den som forklaring på det observerte mønsteret

Antagelser

Ontologi: Forsiktig realisme

Epistemologi: Falsifikasjonisme

Bruk av tidligere forskning Som kilde til eksisterende teori eller inspirasjon til ny teori

Type forskningsdesign Lineær

Fortolkende

Et sosialt fenomen trenger å forstås bedre

Utvikle typologier og fortolkningsbaserte forståelser for hverdagslige konsepter og mening

Ontologi: Idealisme

Epistemologi: Konstruktivisme

For å utvikle konsepter som gjør oss oppmerksomme, som sensitiverer, og identifisere mulige ideer på vei til forståelse

Gjentagende («iterativ»)

Disse paradigmene angir forskjellige syn på hva forskning er for noe, for hvordan du tenker som forsker og legger opp en forskningsprosess. Innenfor et nypositivistisk paradigme er utgangspunktet at du mener å observere et mønster i

et sosialt fenomen. Det kan være at du tror gutter ser mer science fiction-serier enn jenter, eller at det finnes færre Klassekampen-lesere i Fana enn i Sauda. Målet ditt er å forklare dette mønsteret ved hjelp av en teori. Du leter i eksisterende forskning etter en teori du kan teste, og finner du ikke en relevant teori, kan du bruke tidligere forskning som inspirasjon til å utvikle din egen. Tidligere forskning gir deg kanskje støtte i at det er en eller annen sammenheng mellom kjønn og interesse for ulike typer fiksjon, eller at klassetilhørighet også har betydning for avislesing. Forskningsdesignet du ser for deg, er lineært. Det betyr at du går fra teori til testing, og avhengig av resultatet av testen kan du måtte forkaste ideen du hadde om hvordan mønsteret kunne forklares. Kanskje du fant at begge kjønn er interessert i science fiction, eller at det er få i Fana som leser Klassekampen, samtidig som koblingen til partitilhørighet eller sosial klasse ikke var så opplagt som du trodde. Til grunn for denne logikken ligger en antagelse om at vi ikke kan observere virkeligheten direkte på et perfekt og nøytralt vis, og at teoritesting må ta form av falsifisering med den holdning at all ny kunnskap er foreløpig.

Til forskjell kan vi se for oss en tilsvarende forskningsinteresse, men innenfor det fortolkende paradigmet. Her er utgangspunktet et sosialt fenomen som krever bedre forståelse. For mediebruksforskere er det ofte knyttet til nye medier, men det kan like gjerne være tidligere uutforskede fenomener. Kanskje du vil grave dypere i ungdoms erfaringer med å lese science fiction-litteratur, gjerne koblet til kjønn og andre identitetskategorier, men uten at du ser for deg et bestemt mønster. Eller kanskje du er interessert i forskjellige motivasjoner for å velge bort nyhetsmedier. Formålet ditt er da å utvikle typologier – systematiske kategoriseringer – gjennom å fortolke de meningene og handlingene folk gir uttrykk for i sin hverdag. Til grunn for dette ligger en antagelse om at virkeligheten består av sosiale representasjoner, og at vi som forskere har tilgang til virkeligheten gjennom å fortolke folks framstilling av hvordan de selv fortolker virkeligheten. (Henger du med? Slapp av, vi kommer tilbake til dette.) Du leter ikke nødvendigvis etter en etablert teori i eksisterende forskning, og har ikke ambisjon om å teste noen konkret hypotese, men får ideer fra tidligere forskning som kan hjelpe deg med å forstå det du studerer. For eksempel kan du ha nytte av teorier om sosialisering eller selv-representasjon i begge eksemplene over. Hele prosessen ser du for deg som gjentagende (på fint heter det «iterativ») i den forstand at du går fram og tilbake mellom kategoriene du utvikler, og observasjoner av fenomenet du studerer.

Okay, da har vi gjort unna arbeidet med å lage noen grunnleggende kategorier. Hva så med våre – altså Brita og Hallvards – forskningsinteresser? Og hva slags mediebruksforskning er i fokus i denne boka?

Presentasjonsrunde! Hei!

Brita Ytre­Arne er interessert i hvilken rolle mediene spiller i dagliglivet og i samfunnet – hvordan vi forholder oss til verden rundt oss gjennom mediebruk, ut fra hvem vi er og hvordan hverdagen vår ser ut. Hun er opptatt av forskjellige begreper for mediebruk, og mener at medieerfaringer er et rikt begrep med mange dimensjoner som er spennende å utforske. Et viktig spørsmål i hennes forskning er hvordan digitale medier oppleves av brukerne selv, inkludert ambivalens folk føler over egen mobilbruk, eller positive og negative erfaringer med algoritmer og stordata. Tidligere har hun forsket på kjønn og mediebruk, og på hvordan folk bruker sosiale medier til å engasjere seg i samfunnsdebatt. Siden koronapandemien brøt ut i 2020, har Brita forsket på mediebruk under samfunnsmessige kriser, inkludert opplevelser med dommedags­skrolling eller hva som ligger i å prøve å unngå nyheter om klimaendringer. Hun jobber med kvalitative data, spesielt fra intervju og spørreskjema, og er opptatt av hvordan mediebruk forandrer seg gjennom livet og over tid.

Hallvard Moe er interessert i ideer om medienes rolle i demokratiet, og lurer på hvor godt sånne ideer fungerer i praksis, til ulike tider, med ulike medieteknologier og under ulike politiske regimer. Det betyr at han er opptatt av komparasjon, altså sammenligninger mellom ulike land, og mellom ulike tidsperioder. Hallvard har forsket på mediepolitikk og allmennkringkastere som NRK og BBC, særlig på hvordan de møtte et digitalt mediesystem. Han har også studert hvordan blogger og sosiale medier brukes, særlig til politisk kommunikasjon, og skrevet om hvordan vi kan bruke data fra slike kanaler og samtidig ta etisk gode valg som forskere. Hallvard har brukt forskjellige typer data i denne forskningen, også data fra sosiale medier, som vi skriver om i kapittel 6. Senere har Hallvard også brukt ulike digitale verktøy for å studere YouTube og Wikipedia. Til grunn for alt dette ligger altså en interesse for å forstå medienes rolle i demokratiet. Og siden borgere er viktige i demokratiet, og mediebruk er viktige for å forstå medienes rolle, forsker Hallvard på mediebruk.

Sammen har vi gjennom flere år forsket på mediebruk. Da har vi brukt ulike metoder, men mest har vi jobbet med intervju og med kvalitative erfaringsdata i tekst, som vi skriver om i kapittel 4 og 5. Vi har særlig undersøkt hvordan folk

bruker ulike medier til å orientere seg mot samfunnet – det vi og andre forskere kaller offentlig tilknytning (Couldry et al., 2010; Moe et al., 2019a). I den forskningen har vi spesielt analysert nyhetsbruk, men også studert sammenhengen mellom nyheter og alt annet folk bruker medier til, og også tatt med andre veier til samfunnsorientering utenom mediene. Siden mobiltelefonen har blitt så sentral de senere årene, har vi gitt ekstra oppmerksomhet til den. Vi er spesielt opptatt av hvordan ulike grupper med ulike hverdagsliv knytter seg til samfunnet gjennom mediebruk.

Som mediebruksforskere er vi mest opptatt av menneskene i kommunikasjonsprosessene, mer enn institusjonene eller medienes innhold. Vi mener at medienes politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle betydning henger sammen med den rollen vi alle, som mediebrukere, gir dem i livene våre. Derfor er det avgjørende å forstå hvordan folk bruker medier til informasjon, kommunikasjon, underholdning og koordinering, til jobb og fritid og studier og familieliv, til felles opplevelser, og som del av identitetsprosesser og relasjonsbygging, samfunnsorientering og engasjement.

Ofte anlegger vi et kryssmedialt perspektiv, der vi tar utgangspunkt i hvordan folk bruker mange ulike medier i sammenheng, heller enn i forhåndsutvalgte eksempler på enkeltstående medier. For å studere dette bruker vi begreper som medierepertoar om helheten i medier folk bruker jevnlig (Hasebrink & Domeyer, 2012; Moe et al., 2019a).

Derfor inneholder metodeboka diskusjoner av hvordan vi kan studere ulike former for mediebruk i sammenheng og over tid, i tillegg til studier av enkeltstående plattformer eller innholdstyper.

Mediebrukerne er virkelige mennesker som lever sine liv i den virkelige verden, og vi er opptatt av de sosiale sammenhengene mediebruk inngår i, både slik den enkelte opplever det, og som del av større samfunnsmessige strukturer og skillelinjer mellom grupper. Vår forståelse av mediebrukernes erfaringer er frambrakt gjennom konstruksjon og fortolkning av data. Men mediebruk har flere dimensjoner der bare noen er direkte observerbare, og ofte er vi mest interesserte i folks opplevelser, fortolkninger og forståelser av hva mediene betyr for dem, heller enn spesifikke brukshandlinger. Ut fra ulike problemstillinger kan vi noen ganger framheve materielle sider ved mediene, eller fortolkninger av medieinnhold, men vi er stort sett alltid interessert i de sosiale dimensjonene og hva de betyr for folk.

Slik vi beskriver våre interesser, passer det fortolkende paradigmet best på de fleste spørsmålene vi stiller. Vi mener at forståelsen av mediebruk som fenomen hviler både på empirisk og teoretisk utforskning. Det er viktig å gi rike, presise, dyptpløyende og nære analyser av folks erfaringer med medier, og vi mener at

både kvalitative og kvantitative data er egnet til slike formål. Vi ser flere viktige fellestrekk mellom disse datatypene og deres relevans for mediebruksforskning: Både kvalitative og kvantitative data er avhengig av gode spørsmålsformuleringer, de konstrueres gjennom en forskningsprosess som krever refleksjon, og de må fortolkes for å gi mening. Videre ønsker vi å forklare sammenhenger og utvikle begreper og typologier, og her mener vi igjen at både kvalitative og kvantitative data kan bidra, men på ulike måter. Vi er mindre opptatt av statistisk generalisering og mer av å forstå og fortolke medieerfaringer i sosiale sammenhenger, gjerne ut fra mediebrukernes egne ord. Derfor vektlegger vi tilnærminger som ofte har et fenomenologisk perspektiv – det betyr i denne sammenhengen at vi er opptatt av menneskelig erfaring, i likhet med en del metodelitteratur vi trekker veksler på i denne boka (Gentikow, 2005; Kvale & Brinkmann, 2015). Det ligger bak valget av metoder vi skriver om i boka, og hvordan vi skriver om dem: Vi veksler mellom paradigmene beskrevet her, viser eksempler og trekker fram poeng som er relevante for studenter og ferske forskere. Samtidig er boka med viten og vilje preget av våre egne interesser og forskningserfaringer.

Puh! Det var en litt hard økt. Men nå har vi skaffet oss noen nødvendige verktøy for å tenke gjennom antagelsene vi bygger på når vi går fram for å definere og løse vitenskapelige problemer. Vi håper også at du som leser har fått en bedre idé om hvor vi som skriver boka kommer fra, og hva vi er opptatt av. Datainnsamling og analyse er noen andre viktige begreper vi har brukt allerede, men som krever en forklaring, så dem skal vi ta for oss nå.

Data er det vi tilbereder for å forstå et fenomen

I denne boka betyr ordet data observasjoner hentet fra virkeligheten vi vil si noe om. Når vi forsker på mediebruk, produserer vi data. Dataene er informasjonsbiter, og de kan ha mange former. De kan være tallfestet etter ulike måleenheter, som tid brukt på tv-seing, antall klikk på en nettside, eller mengde informasjon overført gjennom en kabel. Dette er kvantitative data. Data kan også være kvalitative, som lydopptak av et intervju om podkastlytting, eller notater om hvordan folk reagerer på en sekvens i et dataspill. Kvalitative data er altså data som ikke uttrykkes som tall eller mengder (Grønmo, 2016).

Hvis data er observasjoner, er observasjoner målinger eller iakttagelser. Data eksisterer ikke før de genereres (Kitchin, 2021). Dette er et viktig poeng: Rundt omkring på busser og T-banestasjoner og i stuer og på skoler og arbeidsplasser sitter folk og ser på videosnutter på mobilskjermer. Det er virkelige fenomener.

Men data har vi som forskere først når vi bestemmer oss for å måle eller fange

opp mobil-tittingen – enten planen er å bruke digitale spor fra mobiloperatørene eller intervjuer med folk om hvilke videoer de ser på. Data er alltid tilberedt etter en oppskrift. God forskning krever at vi tenker nøye gjennom oppskriften, følger den og forklarer den slik at andre kan forstå hvordan vi tilberedte dataene. Kanskje vil noen etter oss prøve en variant av oppskriften?

Med en slik forståelse blir «rådata» like selvmotsigende som «et rått speilegg». Egentlig er også uttrykket datainnsamling misvisende, fordi det leder tankene mot innsanking av noe som finnes der ute fra før. Et alternativ kan være å si at vi forskere produserer data (Grønmo, 2016) eller genererer data (Braun & Clarke, 2013). Her i boka vil vi likevel holde oss til innsamling, siden begrepet er så innarbeidet, og heller underveis minne om dataenes status: Se for deg at du bestemmer deg for å anlegge kjøkkenhage og dyrke grønnsaker, ikke at du drar ut i skogen for å plukke blåbær som uansett vokser der ute.

Denne forståelsen for data er god å ha med i all forskning på mediebruk. Vi blir oppmerksomme på alle valgene vi tar når vi finner en framgangsmåte for å svare på det vi lurer på. Data om folks tillit til nyhetsmediene i Norge er ikke noe som vi bare kan plukke opp direkte fra folks hjerner, og det er heller ikke sånn at disse hjernene faktisk inneholder en definert ting som kalles «tillit til medier» (eller andre kategorier forskere typisk er interessert i, se for eksempel: Gauntlett, 2007). Isteden vil vi først for eksempel lage et spørsmål vi kan stille i en undersøkelse, velge ut noen svaralternativ, bestemme hvem vi vil spørre, håpe at de forstår spørsmålet vårt, at de faktisk svarer, og at de svarer oppriktig etter å ha tenkt seg godt om. Først da har vi – med litt flaks – data vi kan analysere.

Dette er altså i tråd med den epistemologiske posisjonen vi over beskrev som konstruktivisme. Det er ikke en ny innsikt, og den gjelder ikke bare for medieforskere. Antropologen Clifford Geertz (1973) var opptatt av det samme. Antropologer studerer kultur gjennom deltagelse, observasjon og samtaler. Geertz (1973, s. 314) slo fast at det antropologer kaller data, er «konstruksjoner av folks konstruksjoner av det de selv og folk rundt dem driver med». For å illustrere dette beskrev Geertz hvordan han som antropolog forsto en konflikt om sauer som erstatning etter et voldelig ran noen opprørske berbere begikk mot en jødisk kjøpmann i en franskkontrollert del av Marokko i 1912 – gjenfortalt til Geertz i 1968. For å forstå konflikten trengtes tolkning basert på masse kunnskap om forhold rundt hendelsen, om samfunnsforhold i den delen av verden på den tiden, og dataene ble altså i tillegg filtrert i flere omganger før de ble gjort til gjenstand for en slik tolkning.

Det er langt fra sauer i Marokko for over hundre år siden til det du som leser denne boka står overfor, men når vi studerer mediebruk, er poenget like viktig.

Enten det handler om å forstå sammenhenger mellom folks utdannelse og hvilke romaner de liker, eller hva folk får ut av å delta i Star Trek-fanforum, så må vi lage våre egne konstruksjoner av de konstruksjonene folk lager og presenterer for oss. Når vi gjør intervjustudier (se kapittel 4) eller utformer en spørreundersøkelse eller mediedagbok (se kapittel 5), er det i stor grad dette vi holder på med. De begrensningene dette medfører, får gjerne litt ulike uttrykk knyttet til ulike metoder: I intervjustudier understrekes det gjerne at vi forholder oss til informantenes selv-presentasjon. I kritikk av spørreundersøkelser snakkes det om det som på engelsk heter social desirability bias, altså en skjevhet i svarene basert på hva respondentene tenker er sosialt attraktivt å svare.

Men hva med andre typer data? I kapittel 6 skal vi ta for oss digitale data som skapes av spor etter folks bruk, eller innhold folk legger igjen i sosiale medier, og i kapittel 7 ser vi på antropologenes arbeidsform – deltagende observasjon og feltarbeid – i mediebruksforskning. Som vi skal komme tilbake til, gir ingen av disse datatypene – heller ikke digitale spordata – noen direkte adgang til det folk driver med. Vi må stadig selv lage en konstruksjon, og den bygger på en eller annen kombinasjon av teknologiske valg og brukernes egen framstilling.

Hva betyr «å se på tv»?

Det høres ut som et ganske dumt spørsmål – alle vet jo hva det betyr å se på tv! Men hvis vi forsøker å løse et vitenskapelig problem som handler om tv­seing, for eksempel for å finne ut hvem som ser på tv­nyheter, trenger vi en god metode som bygger på en presis forståelse av hva det er å se på tv. «Hvem ser nyheter på tv?» er et spørsmål mange medieforskere har stilt (se for eksempel Moe et al., 2019a; kapittel 3 for en nyere diskusjon). Da trengs data. Det finnes flere måter å samle inn data om tv­seing på, og tre av dem er spørreundersøkelser, tv­meter­panel og digitale spor:

• I spørreundersøkelser kan vi stille spørsmål om folk har sett på nyhetssendinger den siste uka. Da gir forskeren den som svarer, i oppgave å selv bestemme hva «å se på tv» betyr. Kanskje så noen de to første innslagene før de ble avbrutt av en telefonsamtale?

• Meter­data måler seing gjennom en boks koblet til tv­en. Den registrerer når apparatet er på, og hva det viser. Så registrerer husstandsmedlemmene selv om de ser på ved å trykke på en knapp på en fjernkontroll.

Medier og medieteknologi preger samfunnet – men hvordan kan vi forstå hva medier betyr i livene til folk? Denne boken gir fordypning i metoder for å forstå mediebruk, et spennende forskningsfelt som er nært og relevant for de fleste.

Kanskje du lurer på hvordan mobilen har forandret hverdagen, hvorfor noen er lite interessert i nyheter, hvordan gaming skaper fellesskap, eller hva som skjer i samfunnsdebatter i sosiale medier? For å få innsikt i slike spørsmål trenger vi metoder tilpasset forskning på kommunikasjon i et digitalt samfunn. Denne boka forklarer hvordan etablerte og nye metoder kan brukes for å forske på mediebruk. Metodene og datatypene i boka inkluderer intervjuteknikker, mediedagbøker, digitale spordata, feltarbeid og digital etnografi.

Boka følger deg gjennom en forskningsprosess, fra utforming av problemstilling og forskningsdesign, til datainnsamling, analyse og formidling, hele veien med hensyn til etikk og personvern. Ut fra situasjoner studenter og forskere støter på gir boka både innføring og fordypning, praktiske råd og støtte for å ta selvstendige valg.

Metoder for å forstå mediebruk passer for studenter på bachelor- og masternivå, og for forskere som skal utføre små og store prosjekter om mediebruk.