Mellom nærhet og distanse, 5. utgave

Pål Repstad

Mellom nærhet og distanse

Kvalitative metoder i samfunnsfag

5. utgave

Universitetsforlaget

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024

1. utgave 1987

2. utgave 1993

3. utgave 1998

4. utgave 2007

ISBN 978-82-15-07134-3

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Rune Mortensen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

Boken er satt med: Sabon LT Std 10,5/14

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

SVANEMERKET

Forord

Denne femte utgaven av Mellom nærhet og distanse kommer ut 37 år etter den første. Da som nå er hensikten å lage en bruksbok for studenter ved høgskoler og universiteter, en bok som kan gi forholdsvis konkrete råd om framgangsmåter i kvalitativ samfunnsforskning. Jeg kan konstatere at Mellom nærhet og distanse har blitt en slik bruksbok i de nordiske landene, særlig i Norge og Sverige. Boka har gjennomgått flere oppdateringer og revisjoner, og her kommer den femte. I førsteutgaven fra 1987 skrev jeg i forordet:

Det er selvsagt mange betenkeligheter med å løsrive spørsmål om metoder og teknikker fra teoretiske spørsmål, og i undervisningssammenheng forutsetter jeg at denne upretensiøse boka suppleres med innføringer i samfunnsvitenskapelig teori.

Ifølge de danske sosialantropologene Kirsten Hastrup og Kirsten Ramløv (1988) består enhver vitenskap av et tankerom og et redskapsskur. Denne boka er først og fremst en rundtur i deler av det samfunnsvitenskapelige redskapsskuret. Fremdeles går jeg bare kort inn i drøftingen av allmenne vitenskapsteoretiske spørsmål. Jeg håper det ikke nødvendigvis innebærer at boka er vitenskapsteoretisk naiv. Jeg mener for øvrig at en rekke metodiske krav til god vitenskap må gjelde nokså på tvers av vitenskapsteoretisk forankring. Å erkjenne et element av subjektivitet

i forskningen betyr ikke fritt fram for unøyaktighet og tolkninger med svakt belegg.

Revisjonen av Mellom nærhet og distanse har ikke snudd opp ned på innholdet, men det er føyd til en del stoff. Nye bestemmelser om forskningsetikk er tatt inn, og jeg sier litt om digitale verktøy i datainnsamling og innholdsanalyser av digitale og andre medier. Jeg sier mer om gruppeintervjuer, praktiske kvalitative analysemetoder og om å kombinere ulike metoder. Hele boka er grundig gjennomgått og oppdatert, men fremdeles er målet at den skal ha et overkommelig omfang og tjene som en innføring. Samtidig viser erfaringen med boka at også erfarne forskere kan plukke opp noen poenger.

Siden dette er en innføringsbok, og for å sikre en viss flyt i framstillingen, har jeg vært litt tilbakeholdende med å strø ut for mange litteraturhenvisninger i teksten. Direkte og indirekte sitater er selvsagt forsynt med referanser, men store deler av boka inneholder generelle synspunkter og resonnementer som må sies å være allmenngods i metodesammenheng. Nye referanser er kommet inn, og noen gamle er strøket. Men det har ikke vært et mål å stryke gamle henvisninger bare for å gi inntrykk av at dette er en ny bok. Der hvor henvisningene til annen litteratur fremdeles får fram gode og gyldige poenger på en god måte, har de overlevd revisjonen.

Jeg har i mange år hatt stor glede av å diskutere metodespørsmål og forskningsetikk med kolleger ved Universitetet i Agder i både det samfunnsvitenskapelige og det religionsfaglige miljøet. Som det går fram av henvisningene i boka, har jeg også lært mye om kvalitativ metode ved å diskutere med og lese tekster av professor Cato Wadel, som var en nestor i norsk kvalitativ forskning inntil han døde i 2011. Den største takken går til den lange rekken av ivrige, nysgjerrige og tidvis frustrerte studenter fra begynner- til doktorgradsnivå som har gitt godt belegg for det gamle visdomsordet om at man lærer så lenge man har elever. Jeg

takker også Universitetet i Agder for å ha gitt gode arbeidsvilkår til en pensjonist som fremdeles skriver.

Og tittelen Mellom nærhet og distanse? Den peker på at en forsker som bruker kvalitative metoder, må veksle mellom nærhet og distanse overfor forskningsfeltet og aktørene.

Kristiansand, februar 2024

Pål Repstad

Kapittel

Kvalitative metoder – hva, hvorfor og når?

Særtrekk ved kvalitative metoder

Innhold mer enn hyppighet og utbredelse

Kvalitative metoder handler om å karakterisere. Selve ordet kvalitativ viser til kvalitetene, det vil si egenskapene eller karaktertrekkene ved fenomener. Kvalitative metoder settes jo gjerne opp i kontrast til kvantitative metoder, og en sier at opptelling spiller en helt underordnet rolle ved bruken av kvalitative metoder. Skal en være presis, må en likevel si at det nesten uunngåelig forekommer mengdeangivelser og hyppighetsanslag også i kvalitative forskningsrapporter. Det skal godt gjøres, tror jeg, å finne kvalitative studier uten at det forekommer utsagn av typen: «De fleste ansatte synes å mene at …» «Stort sett har klientene lav status.» «Alle vi snakket med, ga uttrykk for at …». Å kvantifisere er så sentralt i menneskelig tankevirksomhet at en vanskelig kommer unna det lenge av gangen, men når vi snakker om at hensynet til opptelling er underordnet, mener vi at den systematiske bruken av tall som hjelpemiddel for analysen er fraværende ved bruk av kvalitative metoder. I kvantitative metoder brukes derimot tallfesting i en rekke faser av forskningsprosessen: for å beskrive utbredelsen av fenomener, for å sammenlikne fenomener, for å bestemme statistisk hvor representative de utvalgene vi studerer er, og for å uttrykke om det er noen statistisk sammenheng eller korrelasjon mellom egenskaper.

Mens arbeidsmaterialet ved bruk av kvantitative metoder i hovedsak er tall, er teksten det sentrale uttrykk og arbeidsmateriale for kvalitative metoder. Noen stusser kanskje og tenker på at observasjon av det som skjer rundt en, gjerne ses på som den kanskje mest sentrale kvalitative metode – og man observerer jo ikke primært tekster, men miljøer, personer og hendelser? Det er riktig, men i den kvalitative forskningsprosessen nedtegner forskeren sine observasjoner i form av felt- eller observasjonsnotater – nettopp tekster som er grunnlaget for den videre analysen. På samme måte nedtegnes innholdet i intervjuer – enten det er uformelle, spontane samtaler som dukker opp i feltarbeidet i tilknytning til observasjon, eller mer forberedte, systematiske intervjuer. For fullstendighetens skyld nevner vi også den kvalitative tekstanalysen blant de kvalitative metodene. At den er basert på tekster som arbeidsmateriale, er jo helt opplagt.

Før vi går videre, må vi presentere noen faglige termer. I kvantitative, representative spørreundersøkelser brukes ofte ord som svarpersoner eller respondenter om de menneskene som fyller ut et spørreskjema eller svarer i et intervju. I omtalen av dem som blir observert i kvalitative studier, er det ganske vanlig å snakke om informanter eller aktører. Informanter kalles også gjerne de som svarer på spørsmål i kvalitative intervjuer. I en del nyere lærebøker gir forfatterne uttrykk for at begrepet informant gir for sterke signaler om at den som svarer i et intervju, blir tildelt en for passiv rolle. For å få fram at resultatet blir til i et samspill mellom forskeren og aktørene, foreslår noen heller å si forskningsdeltaker (Fangen 2010, Nilssen 2021). Det er selvsagt riktig at forsker og aktør samspiller under intervjuer og observasjon, men for å gjøre det klart hvem jeg til enhver tid omtaler, bruker jeg stort sett begrepene forsker og informant.

På samme måte har begrepet data fått kritikk. Språklig kommer det fra latin og betyr «de ting som er gitt». Innvendingen er at man kan gi inntrykk av at den informasjonen data gir, er fiks ferdig og fastlagt, mens det er et viktig poeng i nyere vitenskapsteori at data må tolkes og blir tolket, og at forskeren på et

vis er medskaper av data. Noen har satt debatten på spissen ved å foreslå at samfunnsforskere snarere bør snakke om capta (latin for «de ting som gripes»). Igjen tenker jeg nokså pragmatisk og veksler litt tilfeldig. Noen ganger snakker jeg om empirisk materiale, altså erfaringsmateriale, andre ganger bruker jeg begrepet data, men i full visshet om at de fortolkes.

Mens vi er i gang med noen redegjørelser for språkbruk, kan jeg nevne at i stadig flere faglige sammenhenger brukes begrepet tekst ikke bare om verbaltekster, men også om bilder, filmer, tegninger og andre visuelle tegn. Det gjelder ikke minst i sosialsemiotikken, som er opptatt av samspillet mellom tekster i vid forstand og samfunnet omkring tekstene (van Leeuwen 2005). I den boka du leser nå, vil det gå fram av sammenhengen om begrepet tekst brukes i en videre betydning. Som vi skal komme tilbake til, kan visuelle, ikke-verbale størrelser også tas i bruk i kvalitativ forskning både som verktøy og som objekt for forskning.

Dybdeboring, nærhet og fleksibilitet

Dermed har vi nevnt de konkrete kvalitative metoder vi skal utdype kjennskapet til: observasjon og feltarbeid, intervjuer og tekstanalyse. Hva er det ellers som kjennetegner de kvalitative metodene? Vi sier gjerne at de går i dybden, men ikke i bredden. Hva mener vi med det? Det kan være at vi studerer få eller kanskje bare ett miljø, men at vi til gjengjeld studerer miljøet som helhet med alle dets konkrete nyanser, eller i alle fall store deler av miljøet. Dette gjelder særlig i observasjon og feltarbeid. Intervjuer og tekstanalyser kan ha mer avgrensede problemstillinger. Uansett er det en forskjell her i forhold til en kvantitativ studie, der en gjerne abstraherer, det vil si trekker ut fra den konkrete virkeligheten, noen få trekk eller egenskaper som kalles variabler. Når forskere som bruker kvantitative metoder, samler inn nye data, skjer det ofte uten personlig kontakt med svarpersonene ved at disse fyller ut et skjema. Så følger gjerne en håndtering av dette materialet gjennom etablerte teknikker som telling og statistikk.

Sammenliknet med dette legger man i den kvalitative forskningstradisjonen mer vekt på et nært og tett forhold mellom forskeren og det miljøet eller de personene som utforskes. En faghistorisk viktig person her er sosialantropologen Bronislaw Malinowski, som i 1915 slo opp sitt telt på en øy i Stillehavet i den hensikt å lære de innfødtes språk og sette seg inn i deres tenkemåte. Han ble der i flere år. Han var på ingen måte den første sosialantropolog, men går vi 1800-tallets forskere på såkalte primitive kulturer nærmere etter i sømmene, hadde de ofte et nokså indirekte og annenhånds forhold til den sosiale verden de beskrev, og baserte seg mye på informasjoner fra europeiske misjonærer og handelsfolk.

Få kvalitative forskningsprosjekter er i dag slik at forskeren lever flere år blant sine data. Men fremdeles er et mest mulig nært og direkte forhold til det som studeres, et sentralt ideal i kvalitativ metode. Ofte begrenser imidlertid praktiske forhold både nærheten og varigheten i et prosjekt. Det er ganske stor avstand, ikke bare geografisk, mellom et flerårig forskningsopphold i et lokalsamfunn i den tredje verden og en kjapp, praktisk orientert organisasjonsanalyse i en moderne norsk bedrift. Til den siste typen prosjekt er å si blant annet dette: Idealene om nærhet og langvarig kontakt i den kvalitative forskningstradisjonen kan slett ikke alltid innfris i praksis, men det kan likevel være en styrke for en forsker å måle sitt eget prosjekt opp mot ideelle metodestandarder for å få – og gi videre – et realistisk inntrykk av prosjektets begrensninger. Tre grep på gitaren kan være både til hygge og nytte i mange sammenhenger, men ytelsene bør ikke presenteres som symfonier av høy klasse. Det skader heller ikke å kjenne og beherske de mer avanserte standardene for forskning selv om man skal gjennomføre en enkel og mer impresjonistisk studie. Med en variasjon av forrige bilde: Tre grep på gitaren klinger bedre når de spilles av en virtuos enn av en nybegynner.

Idealet om nærhet mellom forsker og informanter er mer relevant i feltstudier og intervjuer enn når vi snakker om studier av eksisterende tekster. I de senere år har det dessuten blitt vanligere

enn før at forskere som bruker kvalitative metoder, forholder seg til digitalt og mediert materiale. Det kan skje på flere måter: Forskere kan gjøre intervjuer over lange avstander ved hjelp av digitale verktøy som Zoom, eller de kan observere filmopptak fra et møte eller en barnehage. De kan også gjøre stoff i massemedier eller sosiale medier til gjenstand for studier.

Et annet kjennetegn ved kvalitative metoder er deres fleksibilitet. I en kvantitativ spørreundersøkelse er det vanligvis en grov metodisk synd å endre spørreskjemaet når en har spurt halvdelen av utvalget. Det betyr at vi ikke får sammenliknbare data fordi en presenterer svarpersonene for ulike stimuli. I en kvalitativ studie vil ikke forskeren legge vekt på det problematiske ved å endre stimuli. Han eller hun vil kanskje si at folk oppfatter likelydende spørsmål ulikt, slik at folk får ulike stimuli uansett, og det må være helt i sin orden å utnytte informasjon en får i forskningsprosessen når en går videre i datainnsamlingen. Et banalt eksempel: Hvis en gjennom skriftlige og muntlige kilder har fått god og realistisk informasjon om oppbyggingen til en organisasjon man skal studere, er det liten vits i å fortsette å spørre nye mennesker om dette emnet.

Et annet eksempel: Det vil ofte komme til nye problemstillinger og spørsmål i løpet av datainnsamlingen, og det vil påvirke opplegget ved senere intervjuer. Huskelista over spørsmål kan bli utvidet. Andre spørsmål viser seg ubrukelige og droppes. Det kan også være aktuelt å gå tilbake og be om tilleggsintervjuer med dem man først snakket med, fordi det har meldt seg nye spørsmål senere.

Også innenfor rammen av hvert intervju er det en fleksibilitet – svar på ett spørsmål gir inspirasjon til et oppfølgingsspørsmål, osv. Selv om intervjuene vil være innom mange av de samme temaene, kan de likevel bli ganske forskjellige. Det skyldes ikke minst et annet trekk ved kvalitative metoder – at de særlig er rettet inn mot å få tak i the actor’s point of view: aktørenes egen virkelighetsoppfatning, deres motiver, deres tenkemåte, deres univers – i all sin nyanserikdom – og så lojalt og autentisk gjengitt som forskeren bare kan få det til.

Arbeider en med et kvalitativt forskningsprosjekt, vil ofte de ulike fasene i forskningsprosessen gli over i hverandre. Avklaring av problemstillinger finner sted samtidig med at nye data samles inn, og samtidig med at en bygger opp en analyse. Denne arbeidsformen er nokså forskjellig fra en kvantitativ forskningsprosess, for eksempel en spørreundersøkelse, der i alle fall visse faser i prosessen er nokså strengt atskilt:

• En former ut en problemstilling.

• En presiserer og konkretiserer hvilke typer informasjon en trenger.

• En bestemmer seg for hvem en vil spørre.

• En former ut et spørreskjema.

• En får fylt ut skjemaer (ved selve datainnsamlingen).

• En koder dataene elektronisk.

• En kjører ut analyser av dataene.

• En tolker resultatene.

• En skriver forskningsrapporten.

Selvsagt kan en også i et slikt opplegg klekke ut gode analyser underveis, men de glidende overgangene og de parallelle fasene i forskningsprosessen er likevel mye mer typiske for kvalitativ metode. Slike justeringer av prosjektet underveis kan reise forskningsetiske problemer. Hvordan de kan håndteres, må vi komme tilbake til.

Å krype inn under huden på aktørene

I stedet for bare å svare på spørsmålet «Hva ser jeg dem gjøre?» prøver den kvalitative forsker også ofte å nærme seg svaret på spørsmålet «Hva ser de seg selv gjøre?». Kvalitativ samfunnsforskning prøver å finne fram til den (ofte stilltiende, underforståtte) «teori om verden» som aktørene har – enten de er barn, byråkrater, foreldre, kriminelle eller noe annet. Det er på bakgrunn av denne interessen for aktørenes subjektive meningshorisont at sosiologi laget ved hjelp av kvalitative metoder noen ganger kalles

forstående sosiologi – av og til satt opp i kontrast til forklarende sosiologi, hvor en mer opererer med ytre, statistiske årsakssammenhenger mellom variabler, for eksempel mellom utdanning og yrke, mellom yrke og politisk stemmegivning osv. Jeg vil likevel advare mot å plassere begrepene forklaring og forståelse for langt fra hverandre i kvalitative studier. I arbeidet med å forstå aktører inngår gjerne også spørsmål om bakgrunnen for at folk tenker og handler som de gjør, og en forsker kan neppe komme fram til en god forklaring uten å prøve å forstå folks væremåte.

Forstående sosiologi blir noen ganger til forståelsesfull sosiologi: Mye sosiologi laget ved hjelp av kvalitative metoder har handlet om utgrupper og avvikere i samfunnet, grupper som majoriteten enten ikke forstår, eller som de forakter eller frykter – og så har sosiologen tilsiktet eller utilsiktet gjennom sin nærgående beskrivelse vist at «de er mennesker, de også». Erving Goffman – en av de ypperste utøvere av denne type sosiologi – skrev om denne måten å avdekke gruppers rasjonalitet eller tenkemåte på. Han var overbevist om at enhver gruppe personer utvikler et eget liv som blir meningsfullt, rimelig og normalt når en bare kommer nær inn på det (Goffman 1991/1961).

Sosiologi = matematikk?

Johan Galtung, med utdanning som både sosiolog og matematiker, skal en gang på 1960-tallet ha hevdet at de som nå lærer sosiologi uten å kunne matematikk, vil om tjue år ikke kunne følge med i sosiologiske fagtidsskrifter (sitert etter Kalleberg 1982). Her tok nok Galtung feil. De som leser samfunnsvitenskapelige tidsskrifter 50–60 år etter 1967, vil rett nok finne artikler der matematikk spiller en rolle i form av statistiske målinger, men den kvantitativt orienterte sosiologien presenteres forholdsvis brukervennlig. Den er dessuten langt fra enerådende. Utviklingen av informasjonsteknologi har styrket mulighetene til å analysere enorme datamasser ved hjelp av statistiske, kvantitative metoder, men dette har ikke ført til at mer kvalitative metoder

er blitt en faglig bakevje. Tvert om ser det ut til at kvalitative metoder blir mer og mer anerkjent innen samfunnsforskningen.

Blant politikere og ute i samfunnet generelt er bildet sammensatt. Gode kvalitative studier kan gjøre dypt inntrykk, særlig hvis de inneholder medrivende fortellinger om enkeltskjebner. På den annen side kan en oppleve at både politikere, byråkrater og medier etterlyser «harde facts» og evidensbasert forskning, og med det sikter til kvantitative, representative undersøkelser som dokumenteres gjennom tabeller.

Som vi skal komme tilbake til, er det ikke uvanlig at man kombinerer bruk av kvantitative og kvalitative metoder i samme prosjekt. Mitt inntrykk er også at samfunnsforskere flest etter hvert inntar en mer pragmatisk og mindre ideologisk holdning til valg av metode. Det vil ikke si at man overser at valg av metode kan ha viktige konsekvenser for resultatet, men det er hva du skal studere, som bør avgjøre hva slags framgangsmåte du velger – ikke en prinsipiell lojalitet til den ene eller den andre metoderetningen. Uansett metodenes status ved læresteder og i samfunn – et viktig tiltak for å sikre anerkjennelse må være å føre en kontinuerlig samtale om hva som er god forskning.

Man kan selvsagt insinuere at når forskere tar i bruk kvalitative metoder, er det fordi de ikke behersker den kvantitative teknologien. Matematikkfrykt og manglende fortrolighet med dataprogrammer er imidlertid meget dårlige begrunnelser for å ta i bruk kvalitative metoder. Det er en skremmende tanke å se på kvalitativ samfunnsforskning som et tilfluktssted for teoretiske og metodiske latsabber.

Det er både lettere og vanskeligere, totalt sett, å bruke kvalitative enn kvantitative metoder. Det er lett å lage en dårlig kvalitativ studie, for man behøver ikke bry seg med å lære seg standardiserte kvantitative metoder, men det er vanskelig å lage en god kvalitativ studie, for man kan ikke slå seg til ro med å benytte slike standardiserte metoder.

Mellom kunst og teknikk

Generelle lærebøker i metode blir lett masete og moralistiske: Ikke glem ditt! Pass endelig på datt! Framstillingen kan bli en oppramsing av generelle råd og litt abstrakte avveininger med vekslende relevans for leseren. Denne boka er ikke noe unntak. Til tider har nok forfatteren følt seg som en som skriver ukebladartikler av typen «Hvordan bevare et ungdommelig sinn» eller «Hvordan holde på kjærligheten i ekteskapet». Eller man føler seg som en som holder andakter i radio. Det som skal sies, bør passe for alle og treffer kanskje derfor ikke noen helt godt. Derfor er det selvsagt at en bok som denne må suppleres av konkret undervisning og veiledning, gjerne også av beretninger fra erfarne forskere om hvordan de gikk fram i konkrete undersøkelser (Fossåskaret mfl. 1997, Widerberg 2001, Fangen 2010, Album mfl. 2010, Fossåskaret og Aase 2014). Men en kan også overdrive det å se på bruken av kvalitative metoder som en helt personlig sak. Tidligere ble det av og til hevdet – litt mystifiserende – at kvalitative metoder var et spørsmål om intuisjon og personlig legning. Selvfølgelig har samfunnsforskning et element av kreativitet i seg som gjør den til noe mer enn å følge et sett av teknikker. Det gjelder ikke minst i kvalitative metoder som observasjon og intervju. Der bruker forskeren seg selv på en mye mer omfattende måte i selve forskningsprosessen enn for eksempel ved meningsmålinger, der forskeren kanskje bestiller fem–seks spørsmål fra et meningsmålingsfirma. Håndverket befinner seg et sted mellom den personlige kunstneriske utfoldelsen og de standardiserte teknikkene. Og det er noen ferdigheter i godt håndverk som det går an å lære seg.

Valg av kvalitative metoder – en fagpolitisk sak?

Bak enkeltes argumentasjon for kvalitative metoder kan man spore et verdimessig, fagpolitisk syn. Det kan handle om å låne stemme til dem som vanligvis ikke er så dominerende i medier

og offentlighet. Å framstille avvikere, fremmede og minoritetsgrupper som rasjonelle kan ofte være forbundet med en kritisk eller ertende trang hos forskeren til å utfordre vanetenkning og nedarvet konvensjonell visdom hos godtfolk, særlig dersom de konvensjonelle oppfatningene har noe selvgodt ved seg. Andre ganger ligger det ikke noe slikt verdisyn bak, men også da åpner trolig nærheten til studieobjektene for at forskeren får større respekt for aktørenes virkelighetsoppfatning.

En interessant verdimessig begrunnelse finner vi hos John Lofland (1976). Han hevder at kvantitative studier med mye vekt på statistiske sammenhenger gir assosiasjoner til fengselsceller og lenker. Bastante sosiale lover fremmer et bilde av en verden med ofre og marionetter. Han snakker om passiviserende kvantitavisme som snevrer inn rammene for hva folk opplever at de har kontroll over. Når folk tror at de ikke har kontrollen, mister de den i alle fall. I motsetning til dette setter Lofland opp som et ideal det han kaller aktiviserende kvalitavisme, som prøver å utvide folks handlingsmuligheter ved å vise dem mangfoldet. Det er de minst hyppige handlingsalternativene som ofte er de mest innovative, sier Lofland, og disse forblir ofte usynlige i kvantitative studier.

Det kan være mye i Loflands kritikk når det gjelder en del kvantitative studier, kanskje særlig ved bastante populariseringer der flertallet framstilles som normalen. På den annen side kan man selvsagt ha glede av kvalitative studier uten å slutte seg til den begeistring for mangfold som Lofland synes å representere. Det er imidlertid ikke slik at kvantitative studier alltid hemmer forandring og utvikling, mens kvalitative studier fremmer slike tendenser. Å telle er ikke nødvendigvis reaksjonært eller undertrykkende. Kvantitative studier innen både naturvitenskap og samfunnsvitenskap har ofte vært rettet mot å finne årsaker til at fenomener opptrer, og det praktiske siktemålet har ofte vært å påvirke årsaksfaktorene når man har funnet dem – altså en form for kontroll med sikte på forandring. En av de mest kjente tilhengerne av et slikt syn var den amerikanske sosiologen Charles Lundberg. I boka Foundations of Sociology (1964/1939) hevdet

han at alle kvaliteter kan uttrykkes i kvantiteter, og at det nettopp er ved eksakte målinger at vitenskapen kan bli praktisk nyttig og ikke bare synsing. Idealet hans var kjemi og fysikk, og han mente at kvantitativ sosiologi etter hvert kunne løse problemer knyttet til arbeidsledighet, fattigdom og kriminalitet. Lundbergs synspunkter fikk stor innflytelse over amerikansk sosiologi, og i Norden påvirket han særlig svensk samfunnsforskning (Starrin og Svensson 1994).

På motsatt fløy har ideologisk engasjerte tilhengere av kvalitative metoder noen ganger kritisert kvantitativ forskning for å sikte mot kontroll og påvirkning av atferd utenfra, ikke minst ovenfra. Man kan fjerne bakterier, endre lønnssystemer og på annen måte manipulere årsaksvariablene. I motsetning til dette, kan det hete, representerer kvalitative studier en form for endringsbegrunnelser innenfra og nedenfra. Argumentet er at når folk får en utdypet forståelse av sine egne og andres handlinger og handlingsmuligheter, vil de gjennom den økte innsikten kunne handle annerledes ut fra refleksjon og bevisstgjøring. Dette sympatiske bildet av kvalitativ forskning er temmelig ideologisk ladet. Det fins eksempler både på kvantitative studier som har skapt bevisstgjøring, og på kvalitative studier som neppe har ført til noe som helst – eller til handlingslammelse. Det er ingen enkel og lett gjennomskuelig sammenheng mellom forskningsmetode og forskningens samfunnsmessige konsekvenser. Noen ganger er det faktisk ikke så dumt å telle problematiske fenomener i samfunnet for å dokumentere problemene med sikte på å få gjort noe med dem. Selv om man avgrenser seg fra et mekanisk og deterministisk samfunnssyn, kan det å få innsikt i faktisk foreliggende regelmessigheter være interessant, og noen ganger kan det gi grunnlag for endring.

Når egner kvalitative metoder seg?

Lokale prosesser og problemer med å generalisere Kort og firkantet vil jeg svare slik på spørsmålet om når du bør bruke kvalitative metoder: Skal du ha tak i hvordan bestemte

egenskaper fordeler seg hos et stort antall mennesker, går du ikke ut og observerer. Det er som å skulle tømme havet for fisk ved hjelp av én slukstang. Du kan heller ikke intervjue fire–fem mennesker du treffer, og regne med å få en oversikt over utbredelsen i det norske samfunn av røyking, høy inntekt, religiøsitet eller hva det måtte være (med mindre en av dem du treffer på, skulle vise seg å være ansatt i Statistisk sentralbyrå …). Ønsker du kunnskap om fordelingsmønstre i en stor befolkning, må du heller bruke surveymetoder, det vil si statistisk representative, kvantitative spørreundersøkelser. Skal du derimot få innsikt i grunntrekk og særpreg i et bestemt miljø, og ikke minst konkrete utviklingshistorier over tid – uten at du er så opptatt av hvor hyppig noe forekommer, eller hvor vanlig noe er – så bør du bruke observasjon og kvalitative intervjuer. Kvalitative tilnærmingsmåter beskriver nyansert «det som fins», og er mindre opptatt av hvor ofte det fins.

Logikken i kvantitative studier innebærer ofte en eller annen form for sammenlikning. For å ta et banalt eksempel: Forskeren samler inn data om menns og kvinners utdanning og religiøse syn og finner så ut ved hjelp av sammenlikning om de ulike gruppene, med henblikk på kjønn og utdanning, atskiller seg systematisk fra hverandre når det gjelder religiøsitet. Her er det enkeltmennesker som studeres, og informasjon om enkeltmennesker som sammenliknes, men i de tilfellene der forskeren står overfor et særpreget og unikt fenomen, eller der det er utydelig for forskeren hvilke trekk man egentlig skal måle, fungerer ikke denne sammenliknende, kvantifiserende logikken, og man er henvist til mer skjønnsmessige, kvalitative beskrivelser av fenomenets framvekst og egenart. Mener man for eksempel at det er nokså klart hva folk mener med trivsel på arbeidsplassen, kan man trøstig gå i gang med å dele ut en stor bunke spørreskjemaer og spørre hvordan folk trives. Hvis man derimot undrer seg over hva folk egentlig tenker på når spørsmål om trivsel blir brakt på bane, er det antakelig lurt å gjøre noen uformelle intervjuer først, der folk får anledning til å snakke nokså fritt om hva de forbinder med trivsel.

Har en tid og ressurser, kan kvalitative studier ofte gi godt grunnlag for å forstå konkrete, lokale utviklingsforløp. Studerer vi for eksempel livet i en organisasjon over tid, kan vi få et nokså direkte inntak til å forstå hva som følger av hva i miljøet. Vi kan observere det sosiale samspillet i miljøet og danne oss et mer direkte bilde av de sosiale relasjonene enn dersom vi foretar en omfattende spørreundersøkelse rettet mot individer vi ikke har kontakt med utenom den nokså formelle og avgrensede kontakten som er knyttet til utfyllingen av spørreskjemaet – en kontakt som i vår tid ofte skjer digitalt.

Kvalitative studier er ofte studier av avgrensede enkeltmiljøer, der målet er å gi en helhetlig beskrivelse av prosesser og særtrekk ved nettopp dette miljøet. Nå er ikke de miljøene som studeres i slike såkalte casestudier, nødvendigvis unike. Ofte vil det være interessant og fruktbart å sammenlikne med andre tilsvarende caser, og grensene for studiene blir nok oftere satt av økonomiske og praktiske forhold enn av rent vitenskapelige.

Organisasjonsstudier er ofte casestudier som avgrenses pragmatisk av en oppdragsgiver. Det behøver ikke bety at slike casestudier er uinteressante fra en vitenskapelig synsvinkel. En casestudie kan brukes til å kaste kritisk lys over eksisterende teori. Dersom generell teori ikke kan brukes til å kaste lys over det som skjer i miljøet, eller det empiriske materialet peker i en annen retning enn man skulle forvente ut fra teorien, er det kanskje grunn til å sette spørsmålstegn ved etablert teori og etablerte begreper. Når forskeren på en troverdig måte er i stand til å stille kritiske spørsmål ved innarbeidede teorier og perspektiver, har man hva man kan kalle en god case – eller man har utnyttet den godt. Derimot kan vel en enkelt casestudie neppe kullkaste en allerede etablert teori – med mindre denne teorien gjør krav på absolutt gyldighet, og man kan påvise at den ikke gjelder i denne casestudien. Fra en vitenskapelig synsvinkel er det også særlig interessant med casestudier av ekstreme eller virkelig unike miljøer, eller miljøer av en type som ikke har vært utforsket før (Yin 2018). Der er sjansen for å vinne ny kunnskap størst.

Det sier seg selv at valg av case bør være ganske gjennomtenkt dersom man går til forskningen med ønske om å kaste lys over generelle sosiale prosesser. Kriterier for å velge ut case eller felt skal vi komme tilbake til i kapittel 2. Uansett valg kan man ikke generalisere ukritisk ut fra en studie av et enkeltmiljø til liknende miljøer, men ofte kan man våge seg på en røff, skjønnsmessig vurdering av hvor representative funn er. En aha-opplevelse av at «slik er det ofte», er en usikker, men viktig indikasjon på at funn er generelt interessante og gyldige. Forskning er ikke verdiløs selv om den ikke gir presis informasjon om hvor generell gyldighet funnene har. Mye kvalitativ forskning har resultert i hypoteser og begrepsdannelser som utdyper vår forståelse av sosialt liv, og så kan jo prosessen gå videre med mer kvantitative, generaliserende studier. Det er dessuten ikke alltid så viktig å foreta presise generaliseringer ut over det studiefeltet man undersøker.

Jakten på de gode nyanser

Jeg skal gi et par konkrete eksempler på hvordan kvalitative metoder kan gi innsikt vi neppe kunne få med tradisjonelle spørreundersøkelser. Det kommer stadig undersøkelser som viser at en varierende andel av befolkningen svarer ja på spørsmålet: «Tror De på Gud?» At dette kan resultere i en form for overflatesosiologi, og at det kan skjule seg mange nyanser og nokså mye ambivalens bak et ja eller et nei, ser vi nok når jeg refererer fra et kvalitativt intervju om samme emne. Per Salomonsen ga i 1971 ut en bok som er blitt stående som en tidlig klassiker i nordisk religionssosiologi. Han foretok 123 intervjuer med innbyggere i og omkring København om deres religiøse holdninger og praksis.

Vi kan jo lure på hvor han hadde satt kryss, på «ja» eller «nei»

i forhold til spørsmålet om gudstro, den personen som overfor intervjueren formulerte seg slik:

I.: Mener De, at man kan vide noget om Gud?

0.: … Det – er svært at svare på – jeg vil … – jah, vide noget

om ham ja, det gør vel egentlig – man ved vel noget om ham

– det, man fortælles, men …

I.: Eksisterer han?

0.: Nej, det tror jeg ikke.

I.: De tror ikke, han eksisterer?

0.: Nej, jeg tror ikke, han er til. Det tror jeg altså ikke på. Jeg tror – jah, han er til – det er han måske nok … – han er nok til, men altså jeg tror ikke, at man sådan kan sige direkte, at han er til.

I.: De synes ikke, De har oplevet et eller andet, der beviser altså, at det er en Gud?

0 åhh jeg synes ikke, jeg personlig sådan har oplevet at der er en Gud. Selvfølgelig er der en – nogen – men alligevel synes jeg ikke helt, at der er noget, der har bevist det.

I.: De tvivler sommetider på, at der er noget?

O.: ahhh – engang imellom – det gør jeg – altså der kan man jo godt sige – tænke det ene den ene dag, det andet den anden dag. (Senere)

0.: Efter hvad der står i bibelen, så er det jo altså, at man skal være gode ved hinanden.

I.: Ja – tænker De på Jesus nu?

0.: Ja – nu tænker jeg altså mest på Jesus, da han var nede blant menneskene, ikke?

I.: Hvem er Jesus?

0.: Det er vel altså Guds søn – eller Guds udsending.

I.: De siger «vel» – er det noget, De også tvivler lidt om?

0.: Næhnej, for det er jo – det er jo – det er Gud, der har bestemt, hvem Jesus skulle være – hvem han skulle være født af, ikke? (Salomonsen 1971, 67–68).

Gang på gang erfarer Salomonsen selvmotsigelser i sitt materiale. Disse kan i noen grad forklares ut fra at svarpersonen delvis svarer spontant og delvis gjør bruk av konvensjonelle kristne oppfatninger. Et eksempel er en person som sier at det ikke fins noen djevel, og senere i intervjuet sier at det onde kommer fra djevelen.

Jeg har selv gjennomført en kvalitativ intervjuundersøkelse med 21 mennesker som hadde vært aktive i menigheter og kristelige foreninger, men som ikke var det lenger da de ble intervjuet (Repstad 1984). Jeg var interessert i å beskrive deres religiøse livshistorie, med særlig vekt på hvorfor de trakk seg ut av den organiserte kristne aktiviteten. Jeg fikk et svært nyansert inntrykk av miljøpress, tankekors, gryende uenighet og andre drivkrefter. Svært få ga uttrykk for at passiviseringen skyldtes mangel på tid, og de som var inne på den begrunnelsen, nevnte den alltid i kombinasjon med andre grunner til at de prioriterte ned religiøs aktivitet innenfor den fritiden omtrent alle tross alt har. Da jeg for å sammenlikne gikk til kvantitative amerikanske undersøkelser av religiøs passivisering (den gang i mangel av norske), viste det seg at en ganske stor andel anførte mangel på tid som en viktig grunn til at de hadde trukket seg ut av religiøse sammenhenger. Jeg velger å tolke dette ikke primært som en forskjell mellom USA og Norge, men som et resultat av ulik metode. Det er enkelt og fristende å krysse av ved det nokså upersonlige «dårlig tid»-alternativet i en rask surveyundersøkelse. Å gå inn på den personlige og kanskje følelsesmessig ubehagelige bakgrunnen krever mer tid og en tillitsfull situasjon. Kvalitativt eller kvantitativt i anvendt forskning?

Denne boka tar ikke spesielt for seg oppdragsforskning og annen anvendt forskning, altså forskning der forskerne arbeider for å løse eller kaste lys over bestemte problemer som en eller annen instans ønsker belyst, men det kan likevel være interessant å se på når kvalitativt orienterte prosjekter kan være på sin plass i anvendt forskning.

Når målene for virksomheten er klare, teknologien enkel og avgrenset, resultatene lett målbare og få utenforliggende forhold kan prege måloppnåelsen, ligger forholdene til rette for en

måling eller evaluering av disse resultatene, gjerne ved hjelp av kvantitative målinger.

Derimot er det vanlig å hevde at vi må gå i kvalitativt orientert nærkontakt med aktørene i de tilfellene der målene med en virksomhet er vage, sammensatte eller skiftende, der det er uenighet om målene, eller der det er stor avstand mellom de offisielle målene for et prosjekt og de målene som faktisk styrer handlingene til deltakerne i prosjektet. I slike tilfeller vil det være en del av selve evalueringen å avdekke de reelle målene og eventuelle målkonflikter. For å få fram såpass delikat informasjon må man inn i miljøet og følge prosessene. I tillegg kan det være nødvendig med kvalitative studier når teknologien er sammensatt og diffus, eller når virkningene melder seg over lang tid og er vanskelig målbare. Dessuten bør man være forsiktig med kvantitative resultatmålinger når det er fare for at slike målinger vil vri innsatsen i prosjektet i retning av det som måles, slik at det skader virksomhetens evne til å nå sine mål, sett fra en mer helhetlig synsvinkel. Det er alltid en fristelse for deltakere i en virksomhet å legge mest arbeid i de sidene ved arbeidet som er mest synlige og gir størst belønning.

Nærhet = nærsynthet?

For balansens skyld skal vi ta med noen motforestillinger mot å legge all vekt i samfunnsforskningen på studier der forskeren lever seg inn i og gjengir aktørenes tolkning og opplevelse av situasjonen slik den kommer til uttrykk gjennom observasjon og intensive intervjuer.

Folk har ofte lav bevissthet om sin egen ikke-verbale atferd og blir ofte overrasket når de ser sitt eget minespill og sin egen framtreden på video eller film. Det er med andre ord store muligheter for feiltolkninger fra forskerens side. I tillegg til usikkerheter ved selve datainnsamlingen og de begrensede generaliseringsmulighetene ved kvalitative nærstudier kan det også hende at vi får ufullstendig informasjon ved bare å registrere folks subjektive mening eller opplevelse i en situasjon. Folk kan være seg lite be-

visst drivkreftene bak sine egne handlinger. Drivkrefter kan være fortrengte og underbevisste, og den subjektive mening aktørene knytter til en situasjon, kan være en kjapp etterrasjonalisering og ikke det som har ført fram til situasjonen. Et dramatisk eksempel: Grusomheter og overgrep i en krigssituasjon kan på ett nivå kanskje forklares ut fra soldatenes opplevelse av stress, ut fra deres alkoholmisbruk eller eventuelt ut fra hevntørst etter overgrep fra fienden, og kanskje også med at de har utviklet et bilde av fienden som undermennesker med redusert menneskeverd. Alt dette er det i prinsippet mulig å få fram gjennom kvalitative studier av soldater i krigssituasjonen, men det er ikke sikkert vi dermed har gitt en uttømmende beskrivelse av hvordan krig oppstår. Drivkreftene bak selve krigstilstanden kan ligge langt borte fra slagmarken og være temmelig usynlige eller fjerne for soldatenes bevissthet. Krigens årsaker kan ligge i politiske og religiøse motsetninger eller i økonomiske interesser, helt utenfor den mening krigshandlingene har for soldatene – selv om soldatenes oppfatning et stykke på vei sikkert kan forklare variasjoner i både grusomheter og kampinnsats. Studier av krigermentalitet er ikke uinteressante, men dersom vi bare analyserer krig ut fra slike data, oppviser vi en form for blindhet i forhold til samfunnsrammene omkring selve slagmarken. «Strukturblindhet» er en mulig svakhet ved å legge all vekt i forskningen på individers subjektive situasjonsfornemmelse.

Å kombinere metoder

I tråd med den pragmatiske holdningen til metoder som vi har gitt uttrykk for, skal vi si noe om hvordan ulike metoder kan kombineres i samme prosjekt. Metodetriangulering kalles det ofte i samfunnsvitenskapelig språkbruk når de samme fenomenene studeres på flere måter. Triangulering er en sjøfartsterm som handler om å finne sin posisjon ved å relatere seg til flere punkter i terrenget. Mixed methods eller metodeblanding dukker stadig oftere opp som stikkord i metodebøker og forskningsrapporter.

I flere tiår har tusenvis av studenter søkt råd i denne boka for å skrive bachelor- og masteroppgaver i samfunnsvitenskap. Ph.d.-studenter og etablerte forskere har også funnet tips og innsikt.

Mellom nærhet og distanse er en innføring i kvalitative metoder. Boka er en praktisk bruksbok med nyttige råd og refleksjoner fra en erfaren forsker om observasjon og feltarbeid, intervjuer og tekstanalyse. Temaene behandles systematisk, men på en uhøytidelig og engasjerende – og ofte morsom – måte. Boka er rik på metodiske og forskningsetiske avveininger knyttet til konkrete eksempler.

5. utgave har oppdateringer blant annet om forskning på digitale tekster, forskning ved hjelp av digitale verktøy og nye retningslinjer for forskningsetikk.

Pål Repstad er professor emeritus i religionssosiologi ved Universitetet i Agder og æresdoktor ved Uppsala universitet. Mellom nærhet og distanse er basert på Repstads omfattende forskningspraksis og brede erfaring fra veiledning og undervisning.

ISBN 978-82-15-07134-3