Issuu on Google+


0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 20

03.03.10 14.31


NORSK PRESSES HISTORIE BIND 1


NORSK PRESSES HISTORIE 1–4 (1660–2010) HANS FREDRIK DAHL (HOVEDREDAKTØR) NILS E. ØY (BILLEDREDAKTØR) IDAR FLO (REDAKSJONSSEKRETÆR)

BIND 1 EN SAMFUNNSMAKT BLIR TIL 1660–1880 MARTIN EIDE (BINDREDAKTØR)

FORFATTERE KJELL LARS BERGE MARTIN EIDE TRYGVE RIISER GUNDERSEN SVENNIK HØYER TOR ARE JOHANSEN AINA NØDING RUNE OTTOSEN ØYSTEIN SANDE ODD ARVID STORSVEEN UNIVERSITETSFORLAGET


© Universitetsforlaget 2010 ISBN 978-82-15-01551-4 (bind 1) ISBN 978-82-15-01613-9 (komplett bind 1–4) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Flere av forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord. Omslag: Laboremus Oslo AS Omslagsillustrasjon: «Scene fra et kaffehus», litografi i København Bymuseum, etter maleri av C. A. Schleisner, 1835. Sats: Laboremus Oslo as Trykk: 07 Gruppen AS Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Boken er satt med: Minion Pro 10,5 / 14,5 pt Papir: Arctic Matt 115 g.


INNHOLD Forord En omtvistet oppfinnelse

7 9

1

16- OG 1700-TALLET: FORUTSETNINGER OG FORFORMER «Det pressemessige» før pressen Et marked tar form Pressen i kommunikasjonskretsløpet: kongen i Christiania, 1749 Drømmen om den patriotiske offentligheten

2

ADRESSER OG MENINGER Teknologispredning, marked og privilegier Christiania: Intelligenz-Seddelene, annonsene og debatten Trondhjem: selskapenes offentlighet Bergen: borgernes verden Christiansand: handelens drabanter Folkeopplysning for landboere

93 95 107 129 147 175 183

3

PRESSE OG NASJON Nye nyheter og ny offentlighet Intelligenssedlene i 1814 En frihet til besvær Pressemakt og klassekamp Kultur, fornøyelser, norskhet Provinsialbladenes blomstring

193 195 201 205 249 261 275

4

FRA FABLER TIL FØLJETONGER Litteraturens pressehistoriske posisjon Avisene som kameleoner Forfatternes aviser Under og over streken

305 307 311 327 341

5

1850–1880: MOT ET MODERNE GJENNOMBRUDD Den norske vei Fra håndverk til industri … med bilder Framskrittets paroler «Man er Presse, man er Statsmagt.»

361 363 379 391 401 429

Illustrasjoner Om forfatterne Forfatternes arbeidsfordeling Litteratur Noter Register

437 439 440 441 451 467

15 17 27 41 65


FORORD

Dette er første bind av norsk presses historie, redaksjonen har igjen gitt rammen om nesten verket som i fire bind tar for seg avisenes tilbli- tredve forfattere pluss hærskaren av bidragsytere velse og spredning, innhold og organisering, fra ellers. I tillegg må nevnes Fritt Ord, som har bi1600-tallet og fram til i dag. Omkring to tusen dratt økonomisk, samt universiteter og høgskoaviser i alt har sett dagens lys i dette tidsrommet, ler landet rundt, som har gitt forskningstid og de fleste ganske små. Noen har levd kort, som -muligheter til verkets redaktører og forfattere. døgnfluer, andre har etablert seg som varige insResultatet foreligger i tre bind som følger titusjoner. Alle har virket som stemmer i of- pressen kronologisk, samt ett som behandler fentligheten, ja, de har i lange perioder utgjort de historisk viktigste avisene alfabetisk. De aldenne offentlighet med alt hva den betydde for ler fleste norske aviser er nevnt. Historien som formidles, er likevel den som omfatter det felsamfunnet ellers. Verket har selv en historie. Første gang noen les og generelle ved dem – de vilkår de har virfikk i oppdrag å beskrive avisene samlet, var i ket under, og de mønstrene som har preget dem 1913. Forsøket ble den gang oppgitt. Flere fulgte. geografisk, politisk, teknologisk og økonomisk. Først i 1960-årene kom ett bind om 1800-tal- Men først og fremst har vi vært opptatt av å let, men først nå foreligger hele historien samlet. fortelle om avisenes virkemåte som talerør og To forutsetninger gjør at vi har lykkes den- kanaler, som uttrykk og språkbærere, for mene gang. Begge skyldes Norsk Pressehistorisk ninger og informasjoner om det norske samForening, hvis første leder, Arve Solstad, tok de funnet – gjennom hele modernitetens tidsalder. initiativ som førte til at bransjens aktører og organisasjoner bladde opp midler, og som i tillegg Hans Fredrik Dahl organiserte arbeidet som en redaksjon. Denne Hovedredaktør

Bind 1 Forord

7


1 En gryende samfunnsmakt og en omtvistet oppfinnelse. Den Danske Mercurius var den første dansksprüklige avis som kom ut regelmessig. Dette maleriet fra 1902 er en rekonstruksjon av virksomheten ved trykkeriet i 1666.


E N OM T V I S T E T O P P F I N N E L SE

Dette er historien om hvordan en samfunnsmakt blir til. Det er en beretning som spenner fra en tid da ingen visste hva journalistikk og aviser var, til en tid da pressen og journalistikken var etablert som en samfunnsmakt. Det er også historien om en virksomhet som forvandles fra håndverk til industri. Men om siktemerkene i beretningen herved er markert, betyr ikke det at det går rette linjer mellom dem. Det betyr heller ikke at punktene er entydig etablert. For nær sagt kontinuerlig strid og uenighet rår, det er bevegelser i feltet. Det vil vise seg når det handler om pressen i samfunnet og samfunnet i pressen, om pressens historiske og samfunnsmessige rolle, om journalistikkens samfunns- og kulturhistorie, om presseorganer som arenaer og aktører i nasjonsbyggings- og moderniseringsprosesser. En rød tråd i denne fortellingen som tar oss fra 1600-tallet og fram mot 1880, er den gradvise oppfinnelsen av journalistikken.1 Forestillingen om at journalistikken ble oppfunnet,

Bind 1 En omtvistet oppfinnelse

hjelper oss til å fastholde de handlende aktørene i pressehistorien, aktørene som har betydd noe fra eller til, som har vært produktive i skapelsen av norsk presse. Men oppfinnelsesmetaforen kan selvsagt også i for stor grad lede tanken mot ett helt distinkt og avgjørende gjennombrudd, gjerne koplet til én persons lykketreff av en oppdagelse. Men den trenger ikke gjøre det. For en oppfinnelse er jo i praksis gjerne flere hoders og henders verk i en tid som er moden for det nye. En likeså rød tråd i framstillingen er oppfatningen om at journalistikk ikke er en entydig størrelse. Journalistikken har alltid vært omtvistet og innfiltret i maktkamp og samfunnsstrid. Det har kontinuerlig stått strid om hva journalistikken er og hva den bør være, og dertil hva den kan brukes til. Journalistikken har oppvist et mangfold av ytringsformer og sjangere. Den har vært forsøkt mobilisert av geskjeftige aktører av ulike slag. I dette mangfoldet og i denne trafikken er det så mulig å

9


demokratiske nøkkelrolle og fagets betydning for en fungerende offentlighet understrekes etter hvert mer og mer resolutt. Journalistikkens samfunnsmessige betydning presiseres i retning av at journalistikken skal sette publikum i stand til å opptre som myndige samfunnsborgere. Den skal gi folk informasjon som setter dem i stand til å gjøre seg opp kvalifiserte meninger om samfunnsspørsmål. Det handler om informasjonsfrihet, om publikums rett til å vite, for derved å kunne mene. Disse idealenes historie er et sentralt element i en relevant pressehistorie. Men like viktige er realitetene og de maktspill som idealer og realiteter inngår i. Betegnelsen journalistikk skal ha forekommet i enkelte europeiske land alt på slutten av 1600-tallet. I siste halvdel av 1700-tallet skal «journalister» ha blitt brukt på norsk grunn om deltakere i brevnettverk, der såkalte journaler ble formidlet.2 Sikkert er det at presten Hans Strøm brukte betegnelsen «journalist» i 1795.3 Men noen større utbredelse fikk ikke begrepet på lenge ennå. I engelsk sammenheng er det sågar hevdet at begrepet «journalistikk» ikke ble introdusert før i 1830-årene, lenge etter at man2 Aasmund Olavsson Vinje hadde klare meldinger om tidens hjemlige journalister eller «sjofelister» som han kalte disse «smigerens ge praksiser og konvensjoner for en slik form for snylteplanter» som klatret på «maktens humlestang». Tegner er Olaf off entlig kommunikasjon var til stede.4 Trekk Gulbransson. ved en nyhetskultur og kamp om kontroll med spore en langsiktig profesjonaliseringsprosess, informasjonsstrømmen var på plass lenge før en kamp om faglig legitimitet og profesjonell selve begrepet om journalistikk. prestisje. Presseideologiske forestillinger er utI tidligere norske pressehistoriske framstilviklet og påberopt. linger refereres det gjerne til at Nils Vogt var For journalistikkens og pressens historie den første som brukte yrkesbetegnelsen jourer også en historie om institusjonalisering og nalist, da han begynte i Morgenbladet i 1882.5 formalisering. Det er en historie om hvordan Et eksempel på at betegnelsen journalist ble pressen etableres som en samfunnsinstitusjon, brukt før Vogt, er Karen Sundt som omtalte seg og hvordan et normativt grunnlag befestes for som journalist i 1870-årene.6 Og mange flere var journalistisk yrkesutøvelse. Journalistikkens enda tidligere ute.

10


Men om journalistbetegnelsen også på norsk tet andet blad. «Statsborgeren», hvis fortjeneste grunn var innarbeidet langt tidligere, nøt ikke er at ha git de stumme mæle, men hvis forbrydelvirksomheten nevneverdig respekt. I bladet se er at ha udsaaet had, misundelse og mistillid Nordlyset skrev for eksempel Sylvester Sivert- mellem folkets forskjellige lag. Et blad, hvis tøilesson i 1843 om forakten som ble den til del som løshed engang maatte drive dets leder i underskrev i aviser, den som var «Publicist, Journalist, gangen, men som alt havde paabyrdet det et sligt eller hvilke Navne man nu forøvrigt kan have had, at ikke engang Henrik Wergelands navn og for en slik forhadt Virksomhed».7 Åttende janu- anstrengelser i længden kunde holde det oppe.8 ar 1851 skrev Aasmund Olavsson Vinje, som hovedstadskorrespondent i Drammens Tidende, «Det var en underlig, blandet forsamling, som utførlig om journalisten og journalistikk, med mødtes i Statsborgerens spalter,» skriver WilEngland som ideal. I England var ordet «jour- helm Støren Munthe i 1907. Bladet var både et nalist» synonymt med «åndrikhet, dannelse og organ for «angivertrafik og national bondepoverdenskunnskap», mens i Norge tenkte man litik». Den lille avisen ble et mangfoldig og farheller på journalisten som gerikt miljø: en skråler, en sjofelist, en bitte liten ærgjerrighet der som en smigerens snylteplante vil ranke seg opp omkring maktens humlestang, en forloren person der ikke duger til annet, en hjerteløs der slynger sorg og bitterhet inn i de private forhold og drar en inderlig god og uskyldig embedsmann efter håret; han er et ulykkelig menneske, der efter et urolig liv har en mørk alderdom i vente.

Her mødtes oppositionsidealister og bondetingmænd med bygdeskumlere og smaabykranglere; her samledes hysteriske kraftpatrioter og fædrelandets indbilte redningsmænd med studenter, som klagede over sine professorer, og pionererne for de fremrykkende fagjournalister; her stevnede sammen brave borgere, som greb pennen for et godt ord, og forkomne individer, som skrev for slet betaling […]9

Betegnelsen «journalist» var ikke bare vel kjent, den mobiliserte også kritikk, nettopp ut Dette bladet fødtes og døde med sin tid. Slik fra noen standarder og normer for hva den- skrev det seg også, som mange av sine forgjenne virksomheten burde gå ut på. Journalisten gere og etterkommere, inn i historien. Dets skulle ideelt sett nettopp ikke være en «sjofe- «journalistikk» og dets publisistiske virke har list». symbolsk bærekraft for den som er ute etter å Også denne kritikken kan føres lenger tilba- forstå dets tid og samfunn. Statsborgeren var ke i tid, i det minste til stiftsbyenes adresseaviser bondeopposisjonens blad i 1830-årene. Det i 1760-årene. Og bladet Statsborgeren ble møtt var motstrøms i forhold til embetsmannsstamed kritikk fra første nummer av i juli 1831. I et- ten. Det er pressehistorisk interessant. Det er tertid er kritikken balansert mot bladets fortje- også aviser som har vært medstrøms i forhold nester på denne måten: Statsborgeren til makt og samfunn. Nyhetsformidling er et sentralt innslag i det blev haanet og hadet, men ogsaa frygtet som in- vi forbinder med journalistikk, men journa-

Bind 1 En omtvistet oppfinnelse

11


3 «Politiserende bønder». Avisen har sin plass i Adolph Tidemands kjente maleri fra 1849 som anskueliggjør økende

engasjement og selvbevissthet i bøndenes opposisjon mot embetsmannsstaten. Meningsutveksling og offentlighet var en forutsetning for å gjøre seg gjeldende i striden.

listikken og pressen har til alle tider hatt flere funksjoner. Journalistikken har vært innvevd i mange og mangfoldige sosiale, politiske og kulturelle praksiser. Når journalistikk blir forsøkt gjort til en nærmest ahistorisk kategori, er det imidlertid gjerne nyhetsbehovet det refereres til. Journalistikken blir da betraktet som like gammel som mennesket selv, ja sågar eldre. Gunnar Bjurman skriver i Tidningar i äldre tid. Nyhetsväsendets og pressens tidigare skeden fra 1938 at journalistikken är lika gammal som mänskligheten själv – om man med journalistik i främsta rummet menar

12

nyhetsförmedling. I primitiva – men effektiva – former går nyhetsförmedlingens begynnelse tilbaka till tiden bortom historiens gryning.10 Avisen er ung, journalistikken er gammel, skriver Hakon Stangerup i samme gaten i 1973. Journalistikken er så gammel som mennesket selv, ja, endnu ældre – så gammel som livet. Hvor der er liv, er der kommunikation, og kommunikation er det samme som journalistik: man kommunikerer for at spørge eller fortælle nyt, og man kommunikerer for at udtrykke meninger og følelser.11


Dette er et syn som er uforenlig med vår oppfatning. Å si at kommunikasjon er det samme som journalistikk, tilslører mer enn det oppklarer. Tvert imot må journalistikken altså betraktes som en moderne oppfinnelse, forankret i kapitalismens utvikling, i etableringen av offentlighet og borgerlige samfunnsinstitusjoner. Samtidig må vi sette mye inn på å få fatt på journalistikkens førmoderne forformer og mangfoldige uttrykksformer. Pressens historie må forstås i lys av kultur og samfunn, dens virksomhet forholder seg til en kontekst, den forfølger ikke noe tidløst ideal. Det er da viktig å få fatt på hvordan ulike typer aviser utnytter ulike typer av situasjoner. Mangfoldet av avistyper og sjangere vil vise seg å være større enn tidligere antatt. Vi er også opptatt av hvordan noe av det som ble pres-

Bind 1 En omtvistet oppfinnelse

sens funksjoner, i tidligere tider ble ivaretatt av andre institusjoner og arrangementer. Dessuten ser vi det som påtrengende nødvendig å ha blikk for striden om journalistikken, herunder definisjonskampen om hva journalistikk er og ikke er. Med dette er vi klare for å begi oss ut på en jakt etter det «pressemessige» før pressen. Da vil det stå klart at norsk pressehistorie i en vesentlig periode var en dansk-norsk historie. Det vil også framgå at det vil være helt forkjært å operere med 1814 som et «år null» i norsk presses historie. Heller ikke 1763 er et nullpunkt i norsk pressehistorie. Slike nullpunkt er i det hele tatt vanskelig å finne. Men enhver beretning må velge et begrunnet startpunkt. Den følgende starter i 1660.

13


DEL 1 16- OG 1700-TALLET: FORUTSETNINGER OG FORFORMER Når og hvor begynner den norske presses historie? Et entydig svar lar seg naturligvis ikke gi. Den følgende beretning om «det pressemessige» før pressen velger et utgangspunkt i en håndskreven avis i 1660. Ja, den går enda lenger tilbake i tid i et forsøk på å spore forutsetninger og forformer for det vi skulle komme til å kalle journalistikk og presse. Boktrykkerne kommer. Et postvesen ser dagens lys. Kommunikasjonen er omfattende, også i det tidligmoderne samfunnet. Den forholder seg i stor grad til én felles offentlighet i den dansk-norske helstaten. Den tidlige pressens historie er en dansk-norsk historie. I eneveldets tid mellom 1660 og 1814 er kongen betraktet som selve senteret for kommunikasjonssystemet. Et kongebesøk i Christiania i 1749 illustrerer et mangfoldig kommunikasjonssamfunn. Gjennom omtaler i den tidlige dansk-norske presse, selvsagt. Gjennom en storstilt og rituelt anlagt utveksling av oppmerksomhet mellom drott og undersåtter. Gjennom ryktespredning og strategiske overveielser. I et lesende og snakkende publikum oppstår snart forestillinger om «Den Almeene Røst», om «Den offentlige Stemme», om «Publikums Røst». Den gryende offentligheten var mer mangfoldig – mer fremmedartet og sammensatt – enn vi gjerne forestiller oss.


4 Dramatisk nytt. Fragment av hündskrevet nyhetsblad sendt fra Christiania Posthuus til en sogneprest i Trøndelag i 1660.


« D E T P R E S SE M E S SIG E » F Ø R P R E S SE N

Den 14. september 1660 mottar sogneprest Jon Eriksen Jamt i Støren i Trondhjems len en postsending fra Christiania posthus. I det første avsnittet i sendingen står det skrevet: Relation fra Christiania posthuuz den 14 7br Anno 1660 Genneral Mayor Eggerick er met Hanz fornehmste officerer Her till Byen i denne Vgge ankommen Och effter som dj Soldater Her haffuer ligget i Guarnison, schall haffue ordre at marchere Vdj denne afften, formoedez, derfore Gen: Maior Eggerick Hanz Rigement, som schall bestaae vdj 1200 Mand till f(ods?)

hadde en fredsavtale i København 27. mai 1660 ført til at Trondhjems len (det vil si dagens Sørog Nord-Trøndelag samt Nordmøre og Romsdal) igjen ble en del av det norske riket. Og kort tid etter at sognepresten har mottatt sendingen fra Christiania, gjennomføres et nøye planlagt statskupp. Eneveldet innføres som statsform i kongerikene Danmark-Norge. Dette godtar stendermøtet samlet i København 8. november 1660. Sendingen melder altså om skjellsettende forandringer i de nordiske samfunnenes historie.

«Nyheter» underveis Sendingen er litt ødelagt, og noe av teksten er Den teksten Jon Eriksen Jamt mottar fra postborte.1 Vi forstår likevel hva som fortelles. Sto- huset i Christiania, er det vi i dag ville kalle en re troppestyrker flytter på seg. Årsaken er at avis. Den overordnede hensikten med teksten stendene samler seg til et stort møte i Køben- er å formidle opplysninger fra noen få tilskuere havn. Dette skjer kort tid etter at sogneprest Jon eller observatører – det vi i dag vil kalle «jourEriksen Jamt og hans menighet i Støren har blitt nalister» – til mange andre samfunnsmedlemnordmenn igjen etter å ha vært svensker i to år. mer som ikke har kontakt med hverandre til Bare noen få måneder før sendingen når Støren, daglig – det vi si et lesende publikum – om vik-

Bind 1 «Det pressemessige» før pressen

17


tige og oppsiktsvekkende naturlige og kultuMen det er mange trekk som er nye og helt relle hendelser, det vi i dag vil kalle «nyheter». annerledes i forhold til tidligere tiders inforNå brukte 1600-tallsmenneskene ikke slike be- masjonsspredning ved den typen tekster som greper. Det tar lang tid før det vi i dag vil forstå sognepresten i Støren fikk fra Christiania postsom «presse» etableres. Men vi kan se hva som hus i september i 1660. Forskjellen mellom budligger i kim i disse håndskrevne nyhetsbladene. stikke og nyhetsblad er forskjellen mellom det Tekstene ble kalt «Relationer», og det ble så å gamle og det nye samfunnet, mellom eldre og si listet opp opplysninger om viktige hendel- ny skriftkultur. I prekener, brev og budstikker ser i små korte notiser. Hver enkelt «Relation» formidler de styrende og den formelle makt seg fyller stort sett ikke mer enn én side. Her be- til undersåttene, folket, allmuen, mens i nyhetsrettes om hendelser og merkelige begivenhe- bladet er avsenderen i prinsippet anonym og ter som mottakerne antas å ville vite noe om. uten formell autoritet. I budstikken informerer I så måte er nyheten beslektet med sjangere fra makten dem som ikke har makt om det maksamtalekulturen, slik som ryktet og sladderen. ten vil skal bli kjent. I nyhetsbladet formidles Forstått slik er det ingen ting nytt med aviser mer uavhengig informasjon. Nyhetsbladene er som formidler nyheter. Sladder og rykter hø- «politiske tekster». Det vil si tekster som brinrer med til menneskenes hverdagslige livsvil- ger opplysninger om offentlige institusjoner og kår og er like gammelt som det menneskelige forhold. I praksis kunne det være opplysninsamværet. Mennesker har alltid vært reisende ger om viktige slag, nye konger og fyrster, og enten på grunn av kriger og plyndring, handel stoff om hva som hadde hendt ved hoffet.2 Dereller landnåm. Gjennom slike reiser og vand- for bærer det beskjedne nyhetsbladet som Jon ringer formidles informasjon mellom mennes- Eriksen Jamt fikk fra Christiania 14. september ker og kulturer om det som skjer andre steder. 1660, bud om den moderne tekstkulturen som I Norge hadde formidling av viktige hendelser vi fortsatt lever i. Men «politisk» innebærer ikke blitt systematisert i form av budstikker lenge før at den som bringer informasjon om «Statssaker» sognepresten mottok sin avis gjennom posten. – som det ble kalt – har meninger om hvorvidt Budstikkene var institusjonalisert gjennom lov, samfunnet styres på en god måte eller ikke. En og de hadde som overordnet oppgave å melde offentlig tilgjengelig politisk orientert meningsom viktige møter på tinget, at det var krig i lan- eller kommentarjournalistikk vil på 1600- og det, og sørge for at det ble stilt mannskap til hær 1700-tallet være umulig, etter eneveldets innog flåte. Nyhetene i budstikkene kunne være føring direkte farlig for dem som utøvde den.3 skriftlige, og de kunne være muntlige. Den som bar med seg budstikken, måtte være en vok- Tidens nyhetssentra sen person, og det var hver oppsitters plikt å For Norges del var senteret for utsending og videreføre den fra egen gård til naboen. Andre formidling av informasjon selvfølgelig rikenes sjangere der det datidens mennesker ville forstå sentrum København, men for det dansk-norsom nyheter ble formidlet, kunne være private ske riket som helhet lå senteret for nyhetsforog offisielle brev (for eksempel brev mellom bi- midling på 1600-tallet i fristaten Hamburg like sper og prester) og prekener. ved grensen til rikene, og i noen mindre grad

18


5 På kirkebakken. En tidlig arena for nyhetsformidling, her representert ved Seljord kirke.

i Hamburgs naboby Altona. Siden Altona tilhørte hertugdømmet Holsten, var den en del av det dansk-norske riket. I disse byene samles det på 1600-tallet personer fra ulike nasjonaliteter – framfor alt nederlendere – som tar til å utvikle en slags pressetjeneste. Mot slutten av 1600-tallet og begynnelsen på 1700-tallet utvikler København seg som nyhetssentrum gjennom at forskjellige trykkerier av kongen gis retten til å utgi «ugentlige Aviser paa Dansk og Tydsk»4 gjennom utgivere som Henrik Gøde, Daniel Paulli og ikke minst Joachim Wielandt. Disse københavnske avisene har et etter forholdene

Bind 1 «Det pressemessige» før pressen

stort marked i Norge og er inn på 1800-tallet de viktigste formidlerne av nyheter i de norske delene av helstaten.5 Den dansk-norske offentligheten var én. Når norske aviser tar til å etableres på 1700-tallet, er de supplement til de danske og tyske aviser, ikke konkurrenter med dem. Det er knyttet strengere krav til sannheten i det som er formidlet fra slike nyhetsformidlende miljøer, enn det er for muntlige sjangere som rykte og sladder. Vi kan altså se i denne informasjonsformidlingen et økende krav om etterrettelighet. Som vi skal se, blir også denne nyhetsformidlingen tatt på alvor av makthaverne.

19


Det nye eneveldet ønsket å ha fullstendig informasjonsmonopol. Postmesternes nyheter Når denne typen informasjon kunne distribueres forholdsvis effektivt rundt omkring i Norge, skyldtes det at det fra 1647 ble etablert et postvesen i Norge.6 Utviklingen av avisen henger følgelig tett sammen med utviklingen av postvesenet. De første postmesterne drev ofte også profesjonell informasjonsformidling, rett og slett fordi de var godt posisjonert så å si i knutepunktene for nyhetsformidlingen. De faste utsendelsestidspunktene fra Københavns danske og norske postkontor la grunnlaget for regelmessige utgivelser. «Avisene» kom ut samtidig med posten, og like ofte som posten ble de videresendt. I kraft av den sentrale posisjonen de hadde i helstatens kongelige kommunikasjonssystem, kunne postmesterne unngå at det måtte betales porto for forsendelsene. Prisen på porto og kravet om portofritak ble da også av de viktigste sakene for uavhengige avisutgivere senere i epoken. Postmesteren kunne gjennom å engasjere skrivere få sendt aviser rundt omkring til mer eller mindre stabile abonnenter. Det ser ut til at flere postmestere har hatt en god ekstrainntekt av å sende rundt aviser på denne måten. Dessuten formidlet postmesterne internasjonale aviser. At postvesenet kunne være meget effektivt, bekreftes av den håndskrevne avisen vi har kikket på et utdrag av ovenfor. Selv til så avsidesliggende strøk i de danske og norske rikene som Støren prestegård i Gauldalen langt innenfor kystbyen Trondhjem, kunne allmennheten få noenlunde pålitelige kunnskaper om skjebnesvangre hendelser i rikenes sentrum København allerede før de hadde funnet sted.

20

Masseproduksjon Et tredje avgjørende trekk ved «avisen» vi har sitert fra ovenfor, er at denne typen skrifter er masseprodusert – i vid betydning av ordet, og selvsagt ikke sammenliknbart med den masseproduksjonen vi i dag tar for gitt. Riktignok er avisen håndskrevet, men den utstrakte bruken av skrivere gjorde at man kunne distribuere mange eksemplarer av den samme nyheten samtidig. Som vi ser av eksempelet over, var ikke kravene til kvalitetsmessig utførelse særlig vektlagt. Den håndskrevne avisen gir inntrykk av en mer eller mindre tilfeldig sammenskriving av i og for seg viktig informasjon, men uten redigering, formatering og vekt på lesbar og funksjonell utførelse. Men de håndskrevne avisene kunne slippe unna kravet om kongelig trykkeprivilegium. Skulle du trykke noe, måtte det gjøres av en boktrykker som hadde fått tillatelse av kongen. Det krevdes store investeringer å etablere et trykkeri. Dermed ble trykksaker forholdsvis dyre. Gjennom å distribuere tekster som var skrevet, men ikke trykt, kunne man også lettere slippe unna sensuren. Sensuren var på 1600-tallet og 1700-tallet meget streng, men på grunn av den økende informasjonsformidlingen var den under stadig press. 1600-tallsmennesket tilla skriften en høyere status enn det muntlige. Var noe skrevet ned og/ eller trykt, ble det oppfattet som sant og tatt på alvor på en måte som er vanskelig å forstå i dag. Ikke minst var utenlandske sendemenn meget opptatt av at det ikke ble formidlet informasjon til hvem som helst om kontroversielle hendelser i egne stater. For eksempel klager den franske ambassadøren til kong Frederik 4. i 1715 når informasjon om at Ludvig 14. er død formidles i avisene fra Altona.7 For å forstå dette engasjementet må en ta i betraktning at på 1600- og


1700-tallet var det å skrive ikke noe privat, men i prinsippet en offentlig handling. Kunne man skrive, kunne man formidle seg langt utenfor den omgangskretsen man nådde med hverdagssamtalen. Derfor kalles det å kunne ytre seg fritt og uavhengig på denne tiden for «skrivefrihet». At noe er trykt, er mindre viktig enn at ytringen finnes i skrift. Ikke bare kan det som er skrevet ned distribueres mer effektivt enn det som er sagt, men det skriftlige er også mer varig. Dessuten kan det lettere etterprøves. Slik kan skriften gis en sterkere autoritet enn talen.

både de svensk- og danskspråklige avisene var som vi har vært inne på, avisene som ble publisert i de tyskspråklige byene Hamburg og Altona.8 To innflytelsesrike aviser utgitt i Hamburg var Ordinari Post-Zeitung og Nordischer Mercurius. Som vi ser, hentet den svenske avisen navnet sitt fra den ene av de hamburgske avisene. Nordischer Mercurius på sin side lånte navn til Den danske Mercurius som fra 1666 ble den første danskspråklige avisen som kom ut regelmessig. Denne avisen hadde også navn og form etter franske aviser.9

Nyheter, kjøp og salg For 1600-tallsmennesket var ordet «nyhet» nytt, likeledes fenomenet det viste til. Ordet er en metafor, der en egenskap ved noe (et adjektiv) «at noe er nytt» har blitt omdefinert til å være en gjenstand, en «ny-het» (et substantiv). At ordet «nyhet» skapes og tar til å bli et virksomt og selvsagt begrep i 1600- og 1700-tallsmenneskenes samfunnsforståelse, skyldes altså at hendelser utenfor den umiddelbare erfaringen blir gjort til en verdi i seg selv. Nyhetsformidling kan dermed oppfattes som en hvilken som helst vare, slik som salt og øl lenge hadde vært det. «Nyheter» kan kjøpes av dem som måtte være interessert i å betale for dem, og selges av dem som både har tilgang til informasjon om «nye» hendelser, og som er troverdige nok til at folk stoler på at de «nyhetene» disse nyhetsselgerne beretter om, er sanne. På 1600-tallet brukte innbyggere i kongerikene i Norden ord som «Relation», «Efterretninger» eller «Tidender». Således heter en av de første aviser i kongeriket DanmarkNorge Extraordinaires Maanedlige Relationer (utkom i København fra 1673), mens en av Sveriges første aviser heter Stockholm Ordinari PostTijdender (utgis fra 1667). Blant forbildene for

Krigstid 1600-tallet er preget av store sosiale og kulturelle forandringer som må ha virket inn på de fleste innbyggeres verdier og tenkemåter enten det var kongen selv, adelen, vanlige borgere i byene eller bøndene på landsbygda. Den ufattelig brutale 30-årskrigen, og hendelsene i etterkant av den, førte til store politiske og kulturelle forandringer både i Danmark og Norge og for norske og danske undersåtter. Et stort antall vanlige norske gutter hadde blitt kalt inn til krigstjeneste i områder de knapt hadde hørt om. De måtte delta i hærer og slåss med livet som innsats mot armeer som stort sett besto av et sammenrask av vernepliktige, leiesoldater, krigsfanger og røvede mennesker fra mange europeiske stater. Fyrstene brukte innbyggerne i områdene de okkuperte og kontrollerte, uhemmet og skruppelløst som redskaper i oppbyggingen av sin egen maktbase. For Norges del førte 1600-tallskrigene som oldenborgerne på de danske og norske tronene involverte seg i, til at store deler av den norske befolkningen ble svenske undersåtter. Jemtland og Herjedalen ble svenske i 1645. Hele midten av Norge (Trondhjems len) og det viktige Bå-

Bind 1 «Det pressemessige» før pressen

21


Danmarck Thi der ere ingen Aviser, men ipse re Veritas».10

6 Den svenske armé ankom til hest. Flygeblad om Haldens beleiring,

1660.

hus len ved Oslofjorden ble svenske områder i 1658. I nyhetsbladene er man meget opptatt av disse sensasjonelle hendelsene, og de forandringene de førte med seg. De fleste av de dansknorske håndskrevne eller trykte bladene med nyheter fra og om Norge har disse krigene som nyhet. I 1644 og 1645 forteller nyhetsblad om norske troppers kamper i Värmland og Dalsland. I flere av tilfellene er det oppsiktsvekkende nok ledelsen av de norske styrkene som er kilder for trykkerens nyhetsblad. Det er enten den norske stattholderen Hannibal Sehested eller general Henrik Bjelke som i et brev til en trykker i København anmoder om «At hand vilde communicere disse bona nova vores Venner udi

22

Flygebladenes kraft Et annet typisk innslag i nyhetsbladene var hendelser som kunne bidra til å forklare hvorfor krigene og de redslene som fulgte med dem, var mulige. Ikke overraskende tolkes ulykkelige hendelser som en straff fra Gud. Det gjøres i nyhetsbladet «Kort oc Sandfærdig Beretning Om Trundhiembs Forstyrrelse oc Ødeleggelse ved Jldebrand» fra 1651. I de aller eldste nyhetsbladene nærmer nyhetsrapporteringen seg det mytiske. De likner vandrehistorier. Et eksempel er at det i 1619 fortelles om sjømonstre i et blad trykt i Danmark, men utgitt i Frankfurt. Denne typen tekster viser den nye nyhetsformidlingens slektskap med en annen og svært gammel teksttradisjon knyttet til flygebladene. De tradisjonelle flygebladene framhevet det sensasjonelle ved kulturen og naturen i lite kjente eller helt ukjente deler av verden. Norge var for mange europeere et slikt eksotisk Ultima Thule ved grensen av den kristne sivilisasjonen. Langt inn på 1800-tallet lever disse tradisjonene side om side, mens det eksotiske vitenskapeliggjøres i allmennkulturelle tidsskrifter som tar til å komme ut på begynnelsen av 1700-tallet, og i noen aviser, for eksempel Tronhiems kongelig allene privilegerede Adresse-Contoirs Efterretninger. Norske nyhetsblad Troverdigheten i nyhetsformidlingen av denne merkelige historien garanteres av at det er en høyt ansett person som formidler opplysningene. Ganske snart var det unødvendig med denne typen eksplisitt tydeliggjøring av sannhetsgarantien. Selve avisbetegnelsen kom et


langt stykke på vei til å stå som garantist for at nyhetene som ble formidlet var troverdige. De danskspråklige nyhetsbladene var altså på 1600-tallet og et stykke inn på 1700-tallet som oftest trykt og utgitt i København. Men det finnes også noen få eksempler fra 1600-tallet på at nyhetsblader kunne trykkes i Norge. Et eksempel på et nyhetsblad som melder om norske nyheter fra et trykkeri i Norge, er «RELATION Om Haldens berømmelige Maintering, imod den Svenske Armee til Hest oc Fods som af trende Gennerals Personer blef Commanderit, oc aff dennem den 12. oc 13. Januarij 1660. Belagt siden efter 6. Vgers sterck Belejring ved samme Armees største Ruin det igien haffuer maat Quitere». Typisk nok er det krigshandlinger det berettes om. Andre typer nyheter fra 1600-tallet finnes ikke i denne formen for informasjonsformidling, «Relationerne». Men noe som liknet nyheter kunne også formidles i leilighetsdikt, og trykte kongehyllester og viser. Norges første boktrykker I februar 1643 søkte den danske boktrykkeren Tyge Nielszøn om privilegium for å drive boktrykkervirksomhet i Norge.11 Noen måneder senere forlot han København med kurs for Christiania, der han etablerte seg som Norges første boktrykker. Med seg hadde han en mindre trykkpresse av tre, et variert utvalg av skrifter egnet til trykking av både bøker og almanakker – samt et tvilsomt løfte fra en hedemarksprest om at han ville få trykkoppdrag nok til å kunne leve godt av sitt håndverk. Blant de få trykksakene som er bevart fra Tyge Nielszøns presse, finner vi et lite hefte med tittelen «Aggershusiske Acters Første Quartaels Summariske Beskriffuelse paa nerverende Aar 1644».12 Dette regnes som Norges første

Bind 1 «Det pressemessige» før pressen

7 En av de få trykksakene som er bevart etter Norges første boktrykker, Tyge Nielszøn: et lite hefte med tittelen «Aggershusiske Acters Første Quartaels Summariske Beskriffuelse paa nerverende Aar 1644».

trykte nyhetsblad, og blant mye annet gir det oss et innblikk i hvilken nytte tilgangen til en trykkpresse kunne ha i en krigssituasjon. Nyhetsbladet framstår som en uforbeholden hyllest til Hannibal Sehested – stattholder i Norge fra 1642 til 1651. Anledningen for utgivelsen var krigen mellom Sverige og Danmark, som brøt ut da svenske styrker okkuperte Jylland i 1643. Forut for krigsutbruddet var Sehested i full gang med å organisere og bevæpne hæravdelinger i Norge, og nyhetsbladet forteller om hvordan dette arbeidet nå ble intensivert ved import av våpen og ammunisjon, verving av utenlandske offiserer og forsterkning av fest-

23


trykkeri for hånden fikk Hannibal Sehested anledning til å produsere krigspropaganda i form av opprop, kongelige manifester, flygeblader – og det nevnte nyhetsbladet fra 1644.14 Selv om krigstilstanden bidro til økt omsetning, var det ikke forventninger om den slags trykkoppdrag som hadde brakt en boktrykker til Norge. Den direkte foranledningen var en henvendelse fra Christen Staffenssøn Bang – sogneprest i Romedal på Hedemarken og en av Nordens mest produktive forfattere av religiøs litteratur. Bang hadde tidligere fått flere av sine bøker trykt og utgitt i København. Tidlig i 1640-årene nærmet han seg slutten på sitt mest omfattende arbeid – Postilla Catechetica, en kommentar til Luthers lille katekisme – som i trykt form skulle komme til å utgjøre et åttebinds verk på flere tusen sider. For å få trykt dette bokverket tok Bang kontakt med Tyge Nielszøn i København og tilbød ham en større pengesum dersom han ville flytte trykkeriet sitt til Christiania.15 Behovet for å få utgitt religiøs litteratur har blitt regnet som den viktigste drivkraften for spredningen av boktrykkerhåndverket både 8 Kongen kommer. Trykkeren Tyge Nielszøn fikk oppdraget med nyhetsbladet Homagium Norvegicum som hyllet Frederik 3. under hans til Danmark og Norge.16 Tyge Nielszøn trykte Christiania-besøk i 1648. imidlertid også mye annet – deriblant skrifter av mer nyhetspreget karakter. I ettertid har han ningsverkene langs svenskegrensen. Vi får også kanskje vært mest kjent for å ha trykt Norges høre at det ble drevet agitasjon i grensetraktene første almanakk. Vi kan imidlertid slå fast at det ved spredning av trykte flygeblader som pre- lokale og det aktuelle kom til å utgjøre viktigere senterte den danske versjonen av konflikten og bidrag fra Tyge Nielszøns trykkpresse enn produksjon av bøker med religiøst innhold. dens årsaker. I løpet av de to årene krigen varte, var det få trefninger mellom svenske og norske styrker, Boktrykkernes nyhetsblader og den såkalte Hannibalsfeiden kom til å spille Tyge Nielszøns karriere som boktrykker i Chrisen begrenset rolle i den dansk-svenske krigen.13 tiania varte i bare et års tid. Etter en konflikt For boktrykker Tyge Nielszøns omsetning fikk med presten Bang ble han tvunget til å gi fra seg den imidlertid betydning; med et nyetablert trykkeriet og forlate byen. Boktrykkerprivilegi-

24


et ble overtatt av Melchior Martzan, en tyskfødt boktrykker som i 1644 hadde blitt utnevnt til første universitetsboktrykker i København, og som dermed besatte den mest prestisjetunge og økonomisk lønnsomme stillingen en boktrykker i Danmark kunne ha.17 Martzan kom ikke selv til Christiania. Han sendte en av sine svenner nordover, og fra 1647 til 1650 trykte denne fagmannen begravelsestaler, offentlige forordninger og ulike former for religiøse skrifter. Han fikk dessuten flere trykkoppdrag i forbindelse med den nyvalgte kong Frederik 3.s hyllingsreise til Christiania sommeren 1648. Norges andre nyhetsblad – «Homagium Norvegicum» – ble utgitt i to utgaver og beskrev hendelsene i byen under kongens opphold.18 Om Martzan syntes virksomheten i Christiania kastet for lite av seg, eller om den krevde for mye oppfølging fra hans side, vet vi ikke. I 1650 valgte han i hvert fall å selge sitt norske trykkeri til en tysk boktrykker – Valentin Kuhn – som drev det fram til sin død i 1654. I løpet av disse årene ser det ut til at trykkeriets virksomhet ble mer konsentrert om religiøse tekster.19 Men det er langt fra sikkert at bøkene og trykksakene som er bevart fra 1600-tallets norske trykkerier gir et dekkende eller representativt bilde av hva som faktisk ble produsert. Det er nærliggende å tenke seg at trykkerienes kunder og oppdragsgivere la mer vekt på å ta vare på bøker og religiøse tekster enn på det mer folkelige og aktuelle. Når det gjelder Valentin Kuhn, vet vi med sikkerhet at han ble kritisert for å ha

Bind 1 «Det pressemessige» før pressen

trykt og solgt tekster som ikke hadde vært underkastet biskopens sensur, og at han innrømmet dette forholdet overfor domkapittelet.20 Vi kan derfor ikke utelukke at han trykte både nyhetsblader, viser med aktuelt innhold og andre slags skrifter, selv om slike ikke er bevart for ettertiden. Kuhns etterfølger ble den danske boktrykkeren Mickel Thomessøn. Mens de foregående boktrykkerne hadde drevet en relativt kortvarig og sporadisk virksomhet, skulle Thomessøns norske boktrykkerkarriere komme til å strekke seg over mer enn tretti år. Som sine forgjengere ble også Thomessøn involvert i trykkingen av Bangs teologiske verk og andre religiøse trykksaker. Det han i ettertid har blitt mest kjent for, er imidlertid trykking og utgivelse av en rekke nyhetsblader. Innholdet i disse bladene var gjerne mer eller mindre dramatiske historier hentet fra tyske, svenske eller danske aviser, og flere forfattere har påpekt både den utseendemessige og innholdsmessige likheten med aviser.21 En viktig forskjell var at nyhetsbladene skildret enkelthendelser, og at de ikke ble utgitt med avisenes regelmessighet. Det var flere årsaker til dette. En av dem var at danske avisprivilegier, utstedt fra 1630-årene og utover, ga boktrykkere i København enerett til avisutgivelser, samtidig som de eksplisitt slo fast at denne retten ikke omfattet enkelthistorier utgitt i form av nyhetseller flygeblader.22 Slike utgivelser ble dermed en potensiell inntektskilde for boktrykkere uten avisprivilegium.

25


9 Håndskrevet om kongebesøk. Relation (nyhetsbrev) fra Christiania i juni måned 1704. Det berettes om Frederik den fjerdes besøk i

Christiania samme år og om æresporten som var reist på Tollbodbryggen.


0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 20

03.03.10 14.31


Bind 3 Imperiet vakler 1945–2010 Bindredaktør: Guri Hjeltnes

Bind 4 Norske aviser fra A til Å Bindredaktør: Idar Flo

MARTIN EIDE (RED.)

Bind 2 Presse, parti og publikum 1880–1945 Bindredaktør: Rune Ottosen

EN SAMFUNNSMAKT BLIR TIL 1660–1880

Hovedredaktør: Hans Fredrik Dahl Billedredaktør: Nils Øy

EN SAMFUNNSMAKT BLIR TIL 1660–1880

Fortellingen i dette bindet spenner fra en tid da ingen visste hva journalistikk var til en tid da pressen og journalistikken var etablert som en sentral samfunnsmakt. Norske Intelligenz-Seddeler fra 1763 blir regnet som landets første avis, men hadde en rekke forløpere i en gryende og mangfoldig offentlighet. Pressens historie er også historien om nasjonsbygging, om trykkefrihet, litteratur og ny teknologi. Pressens og journalistikkens utvikling ble et sentralt innslag i det moderne gjennombrudd; den norske veien mot kapitalisme og parlamentarisme var brolagt med aviser.

Norsk presses historie 1660–2010 tar for seg avisenes tilblivelse og spredning, innhold og organisering, fra 1600-tallet til i dag. Tre bind følger pressen kronologisk, det siste behandler de historisk viktigste avisene alfabetisk, med 375 avisbiografier. Verket gir et unikt bilde av avisenes virkemåte som talerør og kanaler, som uttrykk og språkbærere, for meninger og informasjoner om det norske samfunnet.

Hovedredaktør Norsk Presses historie 1660–2010: Hans Fredrik Dahl

HANS FREDRIK DAHL (f. 1939) er en av landets mest kjente historikere. I over 35 år har han arbeidet med medienes utvikling, både som historiker og pressemann. Han var kulturredaktør i Dagbladet 1978–1985 og har vært professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo siden 1989. Dahl har skrevet en rekke bøker, deriblant NRKs historie i tre bind, en tobinds bitografi om Vidkun Quisling (1991–1992) og De store ideologienes tid, femte bind av Norsk idéhistorie (2001). Han har også redigert bl.a. Utskjelt og utsolgt, Dagbladets historie gjennom 125 år (1993) og med Ø. Sørensen: Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945 (2005).

Bindredaktør En samfunnsmakt blir til 1660–1880: Martin Eide

MARTIN EIDE (f. 1956) er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Han har skrevet en rekke bøker, bl.a. Blod, sverte og gledestårer. Verdens Gang 1945–1995 (1995) og Den redigerende makt. Redaktørrollens norske historie (2000). Av øvrige utgivelser kan nevnes Hodet på blokken. Essays om journalistikk (2004), Saklighetens lidenskap. En biografi om Chr. A.R. Christensen (2006) og Journalistiske nyorienteringer (red, 2009).

ISBN 978-82-15-01551-4

BD1 100012 BO Pressehistorien.indd 1

10.03.10 09.38


Norsk presses historie 1660-2010 - En samfunnsmakt blir til 1660-1880