20
Innledning
i moderne tid som sterkere enn noen annen har legemliggjort begrepet i folk flests bevissthet. Selv er jeg enig med Alan Bullock som hevder at hvis vi ikke kan si at Hitler var ond, så mangler ordet «ondskap» all mening.28 Finnes det onde mennesker? Hvis det å påføre andre mennesker onder er tilstrekkelig for å kalles ond, er svaret opplagt «ja». Det samme er tilfelle hvis vi i tillegg krever at ondet er påført med overlegg. Hvis vi derimot krever at ondet må være påført fordi det er ondt – dvs. at motivasjonen for en ond handling må være at den er ond – stiller jeg meg mer tvilende, og jeg vil argumentere for at bare det som i en eller annen forstand oppfattes som godt kan være en handlingsgrunn. Grunnen til at man i det 20. århundres filosofi var lite villig til å snakke om ondskap, er nok at termen er blitt assosiert så sterkt med rent teologiske problemstillinger som har vært fremmede for en mer scientistisk orientert filosofi. Denne trenden har pågått lenge: Fra det 16. århundre og fremover, i tråd med det Max Weber kalte Entzauberung der Welt, avmystifiseringen av verden, og religionens avtagende betydning, ble forestillingen om det onde gradvis skjøvet ut i periferien. I sin svært leseverdige studie av religionens politiske historie, skriver Marcel Gauchet: Guds tilbaketrekning, som i utgangspunktet skjøv den ondskapen som objektivt var til stede i verden tilbake i det ubesatte indre hos synderen, førte logisk i et senere stadium til en radikal relativisering av ondskapens innflytelse, om ikke til dens totale fordrivelse fra verden. Ondskapen eksisterte fremdeles, men den sa ikke lenger noe om tingenes ultimate vesen eller om menneskenes væren. Ondskapen hadde ikke lenger sin opprinnelse i ontologien, men i patologien.29
Forestillingen om det onde fant ingen plass i et rasjonal istisk og vitenskapelig verdensbilde. Det var ikke lenger
Ondskapens filosofi.indd 20
04.12.12 17:53