Norge etter 1914. Et lite land i en urolig verden by Universitetsforlaget

Et lite land i en urolig verden

Einar Lie, Christine Myrvang, Kim Christian Priemel

og Hanne Hagtvedt Vik

NORGE ETTER 1914

Einar Lie, Christine Myrvang, Kim Christian Priemel og Hanne Hagtvedt Vik

NORGE ETTER 1914

ET LITE LAND I EN UROLIG VERDEN

universitetsforlaget

ISBN 978-82-15-07029-2

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Rune Døli, Modest

Bilderedaktør: Tone Svinningen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

Boken er satt med: Minion Pro 11/15 pkt.

Papir: 90 g Munken Print White 1,5

Innledning

Historie handler om fortiden . Men vi leser ikke historie kun for å få kunnskap om personer og utviklingstrekk som nå synes å ligge i ro. Kjennskap til historie er avgjørende også for å forstå oss selv og den tiden vi lever i. Og vår tid – Norge, landets innbyggere og verden på 2020-tallet – har endret seg dramatisk på få år. Og den endrer seg mens vi skriver disse ordene. Befolkningen er flerkulturell i en annen grad enn tidligere; liv, identitet og politikk er endret; verden er mer integrert; og globale trusler og utfordringer er nærværende på en helt annen måte enn før. Historiefaget er spesielt egnet til å belyse disse utviklingstrekkene og gi tankestoff til å forstå det samfunnet vi selv lever våre liv i.

Dette er tanker og trekk som preger denne historiebokens innretning og prioriteringer. Boken er skrevet både for historieinteresserte lesere som ønsker en oppdatert analyse av Norges nyere historie, og for studenter på grunnivå ved høyskoler og universiteter. Den siste gruppen har vært viktig for å sette prosjektet i gang, fordi forfatterteamet, med sin lange og brede undervisningserfaring, så behovet for en fornyelse. Eksisterende innføringsbøker passer ikke tilstrekkelig godt lenger, verken til måten historie i dag undervises på, eller med tanke på det vi forventer at nye historiestudenter skal lære.

For det første ønsker vi en bedre integrering av Norges historie med utviklingen i verden for øvrig. Norgeshistorien har utvilsomt sine særtrekk – som alle nasjonale historier. Men utviklingen av hva nasjonen består i, hvem som inngår, samt fenomener som demokratisering, migrasjon, kriger og kriser, finner vi også igjen i en rekke andre land. Kunnskap om sterke og åpenbare likhetstrekk og forbindelsespunkter er nyttig for å forstå de viktige sammenhengene Norges historie er en del av. Derfor gir vi Norges plass i verden, og verdens plass i Norge, en sentral posisjon.

Samtidig ønsker vi ikke å lage en abstrakt framstilling av systemer og fenomener som beveger seg på tvers mellom land og over hodene på dem som befinner seg i historien, som fødes, lever og dør i en fortidig virkelighet, og som preger og preges av historien. Ideer, sykdom, teknologi, økonomi og konflikter har vi forsøkt å forankre i livene som leves «på bakken». Dette gjør vi dels fordi menneskers liv er en sentral motivasjon for å studere historie – selv om historikere ikke bare interesserer seg for menneskers liv, men også for hvordan mennesker og samfunn har påvirket ressurser, andre arter og andres livsforhold. Og vi gjør det dels fordi utviklingen i stor grad er en del av individuelle og kollektive beslutninger, med konsekvenser som ikke alltid er lette å overskue.

Forankringen i enkeltpersoner er også viktig fordi bredere fenomener knyttet til ideologi, nasjonsoppfatninger, migrasjon og livsfaser bare kan virke og etterspores gjennom mennesker som levde i samfunnet. Historikere er glad i begrepet «kontekst», som tidvis kan ta form av en generell, litt løsrevet kulturell og materiell ramme omkring menneskers liv. Men «konteksten» må identifiseres og gjenfinnes hos konkrete mennesker som formet og ble formet av denne. Finner vi ikke konteksten der, er den knapt å finne noe annet sted heller.

Vi ønsker også at leseren i større grad skal få innsikt i hvordan historisk kunnskap er skapt, og tidvis er i endring. Dette er også spesielt viktig for studentene – framtidens historikere. Nøyaktig hva som skal presenteres som gjeldende kunnskap på ett bestemt tidspunkt, er verken selvsagt eller opplagt, men bygger på et utvalg av arbeider og fortolkinger. Vi prøver å få dette fram på flere måter, både ved å vise fram faglige diskusjoner underveis, og ved å vise fram kildene som er grunnlag for våre analyser og konklusjoner. Det er tidvis er et stort spenn mellom hvordan historiske innføringsbøker er utformet, og hvordan vi ønsker at studenter besvarer oppgaver som vi gir til innleveringer og eksamener. I mange grunnbøker forsvinner drøftelser og forklaringer i nokså detaljtunge faktiske gjennomganger. De fleste lærebøker er også skrevet uten henvisninger til hva som ligger til grunn for framstillingen, hvilke prioriteringer som er gjort, og hva som er sentrale kilder til kunnskap på området. Dette gjenfinner vi ofte i besvarelser fra relativt ferske historiestudenter, og vi tror at første trinn i å lære å skrive en oppgave med noenlunde selvstendige drøftelser og relevante referanser er at læreboken som benyttes, selv er skrevet på denne måten.

Fire kronologiske perioder

Boken innleder med et kapittel om Norge i 1914, om nasjonen, befolkningen, selvforståelser og framtidsvyer. At vi skriver «befolkningen» og ikke «nordmenn», er et bevisst valg. Både i 1914 og i 2025 bodde det mennesker innen landets grenser som ikke regnet seg selv som nordmenn, og ikke ble regnet som nordmenn, og denne boken er også om dem. Etter dette første kapittelet følger en rekke tematiske kapitler delt inn i fire kronologiske epoker: tiden fra 1914 til 1940; fra 1940 til 1972; fra 1972 til 2001; og til slutt perioden fram til i dag.

Den kronologiske hovedinndelingen er benyttet dels for å markere noen sentrale bruddpunkter, dels for å kunne definere tematiske kapitler som kan gi noenlunde konsentrerte framstillinger av forhold som vi oppfatter som viktige innenfor hver epoke. Men det er all grunn til å understreke at denne – og enhver annen periodisk inndeling – bygger på bestemte betraktninger som kunne vært annerledes, og som ville gitt en annen underliggende oppfatning av hva som er viktige historiske bruddpunkter.

Bruddpunktene er hovedsakelig – men ikke utelukkende – hentet fra den politiske historien. «Harde» bruddpunkter er ofte det. Sosial og kulturell historie er gjerne preget av langsommere og mer gradvise endringer, som kan utvise kontinuitet på tvers av «store» politiske begivenheter og endringer i formelle styringssystemer. Dette er bakgrunnen for at vi innenfor hver enkelt del har laget tematiske kapitler som går over nokså lang tid, og der vi iblant har med betraktninger og informasjon som strekker seg litt ut over den kronologiske rammen det konkrete kapittelet er plassert innenfor.

Del 1 tar til idet første verdenskrig bryter ut, 1914, en hendelse som var skjellsettende for et nøytralt og utadrettet land som Norge. Den store krigen betydde slutten på en lang oppgangsperiode for mange land, riktignok en oppgangsperiode ikke alle tok del i eller følte seg som en del av. I norsk sammenheng skal vi her merke oss at den allmenne stemmeretten ble innført året før, da også kvinnene i 1913 fikk disse borgerrettighetene. Delen strekker seg fram til slutten av trettitallet. Med den tyske invasjonen 1940 ble Norge en arena for den andre verdenskrigen. Dermed ble den norske nøytralitetspolitikken avviklet, noe som ble bekreftet i vestvendingen etter krigen, med en sterk orientering mot USA og den vestlige verden for øvrig, blant annet med medlemskap i NATO. Norge hadde tatt side i det som kom til å fortone seg som en bipolar verden, med harde, kalde fronter. Dette er også en hovedbegrunnelse for at vi har valgt 1940 som bruddpunkt, skjønt

det nok er langt vanligere å velge 1945. Freden, gjenreisningen, nye styringsteknikker og en ny verdensorden gjør at 1945 framstår som en god kandidat til et kronologisk skille på mange samfunnsområder.

Etterkrigstiden tok altså til i 1945, men når tok den egentlig slutt? Den etterfølgende perioden i denne boken lar vi starte i 1972. Her kunne vi isteden tatt utgangspunkt i murens fall i 1989, med slutten på den kalde krigen, sammenbruddet i den gamle østblokken, tysk gjenforening og mange tilhørende hendelser.

En annen mulighet ville vært omkring 1980, med et gradvis gjennombrudd for nyliberale tilnærminger i samfunnsstyring og i forholdet mellom stater og individer i Norge og den vestlige verden for øvrig.

Når vi har valgt 1972, er det fordi en del vesentlige trekk ved det norske etterkrigssamfunnet da var i kraftig endring, i takt med endringer i verden for øvrig. Den internasjonale økonomiske orden, etablert gjennom møter i Bretton Woods i USA i slutten av krigen, brøt sammen. Internasjonale konflikter, særlig Vietnam-krigen, endret selvforståelser og fiendebilder. Vekstoptimismen fikk konkurranse fra miljøbevegelsen og en gryende forståelse for hvordan moderne økonomisk virksomhet påvirker natur og arter menneskene deler jorda med. Internasjonalt var dette markert ved Stockholmskonferansen i 1972, FNs første miljøkonferanse. Ungdomsopprør, kvinnebevegelse og grasrotpolitikk markerte også konflikt og protest mot dominerende trekk ved politikk og samfunnsstyring.

I Norge og i svært mange andre land førte dette til nye motsetninger og allianser, og nye velgerbevegelser. Samfunnet ble mer heterogent. En ny innvandring og minoriteters kamp for rettigheter var viktig for å øke aksepten for forskjellighet. Gradvis ble rådende bilder av hva som var typisk norsk, utfordret.

Vi har etablert et nytt kronologisk brudd omkring 2001. Internasjonalt kom terrorangrepet på World Trade Center i New York 11. september 2001 til å markere en tid med nye globale motsetninger og nye frykt- og fiendebilder. På samme tid kom det i Norge og mange andre land en ny kritikk mot globaliseringstendenser, som skapte rikdom for noen, problemer for andre, og som flyttet makt og innflytelse ut av tradisjonelle politiske organer. Nye dystopier, knyttet til globale økonomiske kriser, kulturmotsetninger og særlig klimakrisen, ble også langt mer dominerende etter årtusenskiftet. Den norske utviklingen er tett integrert i dette, med deltakelse i internasjonale militære operasjoner i det lange kjølvannet etter angrepet på World Trade Center. Ny global teknologi gjorde også sitt inntog, med store konsekvenser for offentlighet, ytringsfrihet, sosiale arenaer og fordeling av rikdom og fattigdom. Samtidig er den norske utviklingen annerledes

i viktige henseender: Det er omtrent fra tusenårsskiftet at det norske oljefondet begynner å vokse kraftig, og oljerikdommene for alvor begynner å prege politikk og selvforståelse.

Temavalg og faglige refleksjoner

Litt om kapitlene i boken: Åpningskapitlet, «Dette er Norge. 1914», forsøker å gi et overblikksbilde av landet og folket der boken starter. De tre første delene starter med et kapittel som går inn i norsk utenrikspolitisk orientering, praksis og selvforståelse. De øvrige kapitlene er i hovedsak tematiske. Størst vekt er lagt på mangfoldet i befolkningen, i nasjonalitet, kulturell bakgrunn, identitet, legning og samfunnsforståelser. Et annet sentralt tema er knyttet til menneskenes utnyttelse av ressurser og naturmiljø – forbrukstenkning, vekstpolitikk, oljerikdommer og klimakrisen – og til utviklingen av demokrati og deltakelse, og de institusjonelle og teknologiske forutsetningene for dette.

Siste del, etter 2001, er kortere og mer summarisk. Denne omfatter tre korte kapitler: Først et om Norge på den internasjonale arenaen, deretter et kapittel om ny teknologi, meningsdannelse og samfunnsliv, og endelig et siste kapittel, «Dette er Norge 2025», som på utvalgte områder forsøker å speile innledningskapitlet om Norge i 1914 og peker både på forbindelser og forskjeller. Blant forskjellene er Norges tilknytning til verden omkring og en stor innvandring, noe som gjør at historien til dem som bor i Norge i dag, i mindre grad enn tidligere faller sammen med landet Norges historie.

Hver av de kronologiske delene fram til årtusenskiftet er bygd opp omkring tematiske kapitler som går inn i sentrale trekk ved det norske samfunn i perioden, der politiske konflikter, etnisitet, trekk ved samfunnsstyringen, sosiale endringer og mye annet diskuteres. I alle disse kapitlene diskuteres bestemte historiske fenomener gjennom utvalgte perspektiver. Det vanligste i bredere historiske framstillinger er å la disse være mer eller mindre selvforklarende. Forsvaret for utvalget og perspektivene ligger i at de gir teksten en kraft og retning som overbeviser om at dette er riktig måte å se fortiden på.

På 1970-tallet utspilte det seg en berømt debatt – berømt i alle fall for litt eldre, norske historikere – mellom noen legendariske professorer: den kjente historikeren Jens Arup Seip, og to framtredende samfunnsvitere, Stein Rokkan og Gudmund Hernes, begge professorer i sosiologi. De to samfunnsviterne kritiserte historikere for i liten grad å arbeide med eksplisitte teorier og modeller. Et svar fra Seip var at han hadde nytte av både modeller og antakelser, men i likhet

med de fleste andre historikere valgte han å «rive stillasene» når byggverket var ferdig reist. Med det mente han å si at den ferdige teksten, med sine analyser og konklusjoner, bygde på en rekke forutsetninger og teorier som ikke ble presentert eksplisitt i den endelige framstillingen.

Seips metafor var litt tvilsom – også samfunnsvitere vil være enige om at et helt ferdig byggverk tar seg best ut om stillasene fjernes. Men man kan likevel vise fram noen av plantegningene og hva som er tenkt under byggingen. Vi legger for vår del, innenfor rammene av en slik bred allmenn- og lærebok, ingen stor, helhetlig historie- og samfunnsteori til grunn, som omfavner eller underbygger alle de temaene som bringes opp i kapitlene underveis. Men de enkelte temaene er valgt og presentert ut fra ulike betraktninger fra forfatterens side, både om hva som er viktig, og hvordan dette klarest mulig kan presenteres innenfor rammene av en så kort bok. Noen betraktninger omkring dette er presentert av forfatterne etter hvert enkelt kapittel. Dette er verken et «stillas» eller noen modell, men en metatekst som reflekterer over metoder, utvalg, eksemplifisering og oppbygning av kapitlet.

Vi har ikke forsøkt å gjøre disse metatekstene «like» i form og innretning. Det er heller slik at de tar fram litt ulike aspekter ved det å skrive historie. Håpet er at de skal gi en dypere innsikt i hvordan teksten er blitt til, og hva som er tenkt underveis. Målet er å bidra til økt forståelse og innsikt omkring hva slags valg som er gjort – og som alltid må gjøres når en historiefaglig tekst blir til. Om de korte metatekstene også stimulerer leseren til å gjøre sine egne refleksjoner, er forfatterne fornøyde.

Jubileumsutstillingen i 1914 skulle feire og samle nasjonen. Den gjorde vel begge deler, men samtidig skapte og vedlikeholdt utstillingen klare sosiale og politiske inndelinger av både gjenstander og besøkende. I forgrunnen er Hovedrestauranten, med fine retter og franske menyer, og den mer alminnelige Folkerestauranten i bakgrunnen.

KAPITTEL 1

Dette er Norge. 1914

Boken hadde fortjent en større oppmerksomhet enn den fikk: En reisebeskrivelse fra et fjerntliggende, merkelig land, skrevet av en som var nasjonens fremste kvinnelige forfatter i denne perioden og i lang tid etterpå. Isidora Sekulić utga i 1914 sin Pisma iz Norveške [Brev fra Norge], med inngående presentasjoner av landet i nord, skrevet på en måte som skulle komme til å definere denne boksjangeren for leserne i Jugoslavia. Men da boken kom ut, var den serbiske offentligheten mer opptatt av konsekvensene av Gavrilo Princips attentat på den østerriksk-ungarske prinsen og hans kone enn av reiselitteratur, og boken fikk heller liten oppmerksomhet. En av de mest innflytelsesrike litterære stemmene i Serbia uttalte at den slags kosmopolitiske skriverier om små, nøytrale land i Europas periferi ikke hadde noe å bidra med til nasjonens kamp om selvstendighet. Pisma iz Norveške fikk ingen nyutgave før 1951, da i et nytt land, etterkrigstidens Jugoslavia.1

Sekulić var en uvanlig kvinne: Hun var født i 1877 i Bačka, et serbisk område som var en del av Østerrike-Ungarn. Sekulić var svært språkmektig, høyt utdannet med en doktorgrad fra Berlin og forfatter av en priset prosasamling. 37 år gammel reiste hun ugift og selvstendig til Europas Norden, og det hun fant, var både fascinerende og oppsiktsvekkende.2

1 Sekulić, Brev. Oversettelsen følger den andre, reviderte utgaven, og derfor finnes flere observasjoner som ikke kunne blitt skrevet før første verdenskrig. For publikasjonshistorien se Milutinović, Getting over Europe, 37–43. Se også Calic, The Great Cauldron, 384f.

2 En kort biografisk skisse finnes i Petzer og Richter, «Archiv und Werk», 15–26; for en innføring til analysen av reisebeskrivelser som historiske kilder se Campbell, «Travel writing and its theory».

Det Norge hun beskrev, var et mystisk land, et tomt eventyrlandskap av «ubarmhjertig stein, vann og vinter» som var verken helt kristnet eller fullstendig sivilisert. Utenfor byer som Kristiania eller Bergen lå et landskap der naturen rådet. Historien var for nordmenn dreid rundt et kjent tema, den tidligere avhengigheten av naboland, som alt i alt var veldig like. Det vanskelige forholdet til storebrødrene Danmark og Sverige viste at «nordmenn bruker sin egen energi på feil måte, og deres kamp er ikke rettet mot rett fiender. Slike kamper kan ikke føre til større ideer», forklarte hun.3

Leserne i hennes hjemland ville ikke hatt problemer å gjenkjenne den serbisk-bulgarske krigen av 1913 i Sekulićs refleksjoner om interne konflikter, og for hver side av Pisma ble det tydeligere at oppholdet i Norge var langt fra tilfeldig: Sekulićs valg om å reise til Norge for å skrive en reisefortelling var langt fra upolitisk. Som alle reisebeskrivelser var teksten like mye opptatt av hjemlandet til forfatteren som den var av landet den portretterte. Den serbiske besøkeren lette etter et alternativ til den balkanske kruttønnen, preget som den var av stormaktsrivninger og en aggressiv nasjonalisme. I Norge fant hun det hun søkte: Ikke bare «et land av steiner, is og fattigfolk»,4 men også et sted hvor folk satte stor pris på kultur og likeverd, hvor kvinnene kunne være yrkesaktive og leve ugift, og hvor det ikke fantes analfabetisme. Langt på vei tegnet den serbiske forfatteren et bilde av et demokratisk, egalitært og solidarisk samfunn. «Hos oss mener man at folkets ry kommer fra staten; oppe i nord mener man det motsatte. [...] På den måte at i Norge får man en følelse av at befolkningen ikke er en samling av underdanige mennesker, men et samfunn. [...] Nordmenn er vant til å tenke på andre, huske andre, nevne de andre […] Denne kommunikasjonen med godhet er en vane i Norge.»5

Sekulić ga ingen realistisk avbildning av Norge i 1914, verken når det gjaldt det fortryllete, arkaiske, arme landet eller det modelldemokratiske sivilsamfunnet. Men det som gjør hennes Pisma så bemerkelsesverdig, er at dens skildringer av Norge – et ensomt, fattig land behersket av fjord, fjell og skog på den ene siden; et velutdannet, egalitært samfunn på den andre siden – både bærer preg av og selv har bidratt til store fortellinger – master narratives – som fortsetter å være populære både utenfor Norge og i landet selv.6

3 Sekulić, Brev, 9–15, 19, 26, sitat 40.

4 Sekulić, Brev, 26.

5 Sekulić, Brev, 177; jf. Milutinović, Getting over Europe, 45–56.

6 Se bl.a. Leclercq, Voyages dans le Nord de l’Europe, 49f., 59, 64–66, 81–84; Rabot, Aux fjords de Norvège samt Fjågesund og Symes, Northern Utopia, 269–345.

Selv om ekkoer av nordmenns selvforståelser kan ha funnet veien inn i Sekulićs bok, betyr ikke det at nordmenn i 1914 ville ha gjenkjent seg i portrettet uten innvendinger. Særlig ikke i 1914, som ble sett som et merkeår lenge før året opprant, med en omfattende produksjon av selvbilder og historiefortolkninger. Det var nå hundre år siden landet hadde blitt en selvstendig stat, med egen grunnlov, parlament, rettsvesen, pengesystem og mye annet. Året og selvstendigheten skulle feires, og ønsket om nasjonal feiring hadde økt med oppløsningen av den løse unionen med Sverige i 1905.

Det største, dyreste og mest storslåtte innslaget var den såkalte Jubileumsutstillingen på Frogner sommeren 1914. En nybygd hvit by med broer, store bygninger og imponerende installasjoner ble skapt på jordene utenfor Frogner i Kristiania, der Vigelandsparken ligger i dag. Utstillingen skulle vise fram det moderne, fremadskridende Norge, med sin teknologi, industri og sine næringsveier, med kunst, kultur og natur, både for landets innbyggere og tilreisende. Medieviteren Espen Ytreberg, som har gjort en inngående studie av utstillingen, peker på at den hadde omkring 2,7 millioner enkeltbesøk.7 Her var det åpenbart mange som kom flere ganger; men antallet er likevel imponerende i et land med vel 2,3 millioner innbyggere. Noe av det fascinerende med utstillingsbyen ligger i at den både tiltrakk seg enormt mange mennesker og mye oppmerksomhet, og samtidig var definert midlertidig: Da utstillingen var over, ble byen på Frogner demontert, og bygninger flyttet eller gjenbrukt. Utstillingen var dermed produktiv når det gjaldt å skape og spre forestillinger og opplevelser, og samtidig genuint forgjengelig. Enhver historisk begivenhet har dette trekket ved seg; den er der for de samtidige, som kan oppleve og erfare den forskjellig, og den er ikke direkte tilgjengelig for ettertiden, som er henvist til planer, taler, bilder og nedskrevne opplevelser fra de som var der. Men sjelden er forholdet mellom det skapende og det forgjengelige så tydelig som ved den raskt bygde og hurtig demonterte jubileumsbyen i 1914.

Siden Londons Great Exhibition i 1851 – med sitt krystallpalass som kom til å bli en av de kulturelt mest innflytelsesrike symbolene noensinne – hadde denne typen utstillinger blitt en etablert arena for internasjonal selvframstilling og markering.8 Før de moderne massemediene og kulturindustrien åpnet helt nye kanaler for påvirkning og informasjonsspredning, var de storslåtte utstillingene en av de sentrale arenaene for nasjonsbygging og etablering av nasjonale fellesskap. De store verdensutstillingene hadde for mange vært en modell for den store 1914-utstillingen. Men det var kostbart og ikke minst politisk krevende å

7 Omtalen av Jubileumsutstillingen er i hovedsak etter Ytreberg, En forsvunnet by

8 Brenna, Disiplinerte drømmer

1 Dette er Norge. 1914

tenke så stort. De nærmeste landene måtte opplagt med hvis det skulle være en stor utstilling med paviljonger fra andre land, slik verdensutstillingene normalt hadde. Men Danmark var ventelig lite interessert i å feire løsrivelse fra seg selv hundre år tidligere. Den tidligere unionspartneren, Sverige, var heller ikke ventet som ivrig deltaker i en norsk selvstendighetsmarkering. Sverige lagde da også sin egen utstilling i Malmö i 1914. Den hadde en nordisk-baltisk orientering, og inkluderte Danmark og Finland, men ikke Norge.9

Det var det fremadskridende Norge som ble feiret i den norske Jubileumsutstillingen. Et klart uttrykt mål var å markere den nasjonale enheten og fellesskapet nordmenn var en del av. Dette oppnådde man nok også. Utstillingen ble ikke bare besøkt av utrolige folkemengder; av mange ble den husket som en kontrast til det som skulle komme: krigen, og senere de politiske og sosiale konfliktene som preget store deler av mellomkrigstiden. Tidligere historikere har satt den inn i en tilsvarende ramme. I Chr. A. Christensens bind i Vårt folks historie fra 1961 blir utstillingen plassert som en idyllisk kontrast til det som skulle komme, som en storslått finale på en tidsalder som like etter gikk under. I senere framstillinger er kontrastene sterkere. Knut Kjeldstadli bruker i Aschehougs norgeshistorie (1998) utstillingen som en inngang til beskrivelsen av «et splittet samfunn», som hans bind heter. Utstillingens borgerlige karakter understrekes i fremstillingen. Jordbrukets folk syntes deres næring og stolte tradisjoner kom i bakgrunnen for den ekspanderende industrien. Kjeldstadli peker også på protester og konflikter, kanskje særlig gjennom samtidige streiker blant sporvognsansatte, som vanskeliggjorde arbeidet med å få store folkemengder til og fra utstillingsområdet.10

I tillegg fantes det en rekke mindre synlige føringer fra arrangørene selv, som virket sorterende i det fellesskapet utstillingen skulle markere: Til åpningen var antrekket «galla», livkjole med sløyfe og lakksko, som ekskluderte folk med dårlig råd. Hovedrestauranten viste bort folk som ikke var tilstrekkelig elegant kledd. Og de som kom inn, fikk i hendene en meny kun skrevet på fransk. De med vanlig folkeskole, som ikke var innviet i borgerskapets fremmedspråk, ble vist til den enklere Folkerestauranten.

Jubileumsutstillingen i 1914 hadde en offisiell fortelling om hva slags land Norge var, nemlig en samlet og framtidsrettet nasjon. Retter man derimot blikket mot samtidens forskjellige rivninger mellom borgerskap, bønder og arbeidere – ikke minst innenfor utstillingens eget område – blir dette inntrykket undergravd. Utstillingen kan dermed anses både som slutten på en fredelig oppgangstid med

9 Ytreberg, En forsvunnet by 10 Kjeldstadli, Et splittet samfunn, 15.

er Norge. 1914

brede appeller til nasjonalt fellesskap, og som et uttrykk for en samfunnsorden og et fellesskap som mange ikke var en del av og presset på for å endre.

Det norske folk – offisielt sett

Vi skal vende tilbake til de sosiale og politiske bevegelsene som preget Norge omkring 1914, og som pekte fram mot økt splittelse snarere enn økt samhold. Men først skal vi vende blikket mot folket, slik det fremsto i de samtidige, omfangsrike seriene med navnet Norges Offisielle Statistikk.

Den offisielle statistikken omfatter folketellinger, oversikter over folkemengdens bevegelser, helseforhold, dødelighet, økonomi, straff, kriminalitet og mye annet.

Også her er folket inndelt og kategorisert, men ikke med ord og begreper som favner sosial identitet og politisk organisering, slike faktorer som ble vektlagt i senere historiske arbeider, som Kjeldstadlis Et splittet folk. 11 Den statlige statistikken er gammel, og dens viktigste opprinnelige oppgave var å registrere statens ressurser, først og fremst gjennom å telle folket, som levde, produserte og kunne bemanne militære enheter. Oversikter over produksjon, handel, skatt og toll hadde en tilsvarende hensikt. Gjennom 1800-tallet ble det utviklet en nitid interesse for levealder, sykdom og sosiale avvik – sinnssykdom, alkoholisme, fattigdom og mye annet. Interessen var delvis knyttet til det gamle siktemålet med å drive kontroll med befolkningen som ressurs. Men i økende grad fikk staten og statistikken et mer reformerende siktemål, der oppgaven skulle være å avdekke problemer og bedre livsvilkårene for befolkningen som helhet. I begge tilfeller hadde statistikkens inndelinger og innretting en sterkt normativ kraft. Publikasjonene ble mye brukt, og de ga, som navnet forklarte, den offisielle versjonen av hvordan befolkningen levde, og hvordan den skulle oppstilles og sammenstilles, inndeles og fradeles.12

Folketellingen av 1910 forteller at det levde 2 393 906 mennesker i Norge, fordelt på 20 amt (dagens fylker), 62 bykommuner og 612 herreder eller landkommuner. Etter løpende registreringer av fødte, inn- og utvandrede og døde var tallet vokst til 2 416 788 mennesker ved inngangen til 1914. Av disse bodde en snau tredjedel, 723 298, i byene. De nøyaktige tabellene fortalte at byenes befolkning de siste tre årene hadde vokst mer enn den samlede befolkningsveksten.13 I praksis betydde det at landkommunene samlet fikk færre innbyggere. Dette beskrev en situasjon

11 Kjeldstadli, Et splittet samfunn, 15.

12 Se Lie og Roll-Hansen, Faktisk talt

13 SSB, Aarbok 1914, tabell 5.

Kapittel 1 Dette er Norge. 1914

som lenge hadde vært det normale, og det fortsatte også å være slik: De fleste menneskene bodde i landkommunene, men folkemengden her ble relativt sett mindre, i lange perioder også i absolutte tall. To andre enkle hovedtall fra de løpende registreringene forteller at det i 1914 døde 32 442 mennesker, mens antall fødte var 61 294, omtrent det dobbelte. Antall fødsler har det med å svinge syklisk; likevel gir dette et bilde av et ungt samfunn, med relativt sterk befolkningsvekst.

Tall og tabeller sier lite om hvordan folk hadde det, hvilke levekår som preget samfunnet. Men tallene kan si en del om de kanskje mest grunnleggende uttrykkene for levekår, nemlig livslengde og dødelighet. Forventet levealder har steget i rykk og napp siden statistikerne begynte med sine systematiske undersøkelser, i første rekke gjennom bedre helsestell og ernæring. Omkring 1910 kunne en gutt som overlevde spedbarnstiden, forvente å leve i omkring 55 år, jenter to–tre år lenger. Dette er omkring seks år mer enn deres foreldre, født i årene omkring 1880, kunne forvente, men omkring 15 år mindre enn hva som gjaldt for de store barnekullene født i årene etter 1945. Livsløpet var altså kortere, men det var likevel langt, sammenliknet med de fleste andre europeiske land. Sverige og Danmark lå nesten på høyde med Norge, mens Storbritannia, Nederland og Frankrike, som alltid inngikk i statistikernes sammenlikninger, lå flere år lavere.14

Dette er tall for Norge. Bryter vi det ned på byer, landdistrikter og regioner, finner vi at de «nasjonale» tallene dekker over store forskjeller. Generelt var dødeligheten større i byene og mindre i landdistriktene, mye fordi smittsomme sykdommer og infeksjoner trivdes og spredte seg raskere i byene. Unntaket fra denne regelen var de nordligste delene av landet, med en klart høyere dødelighet enn landdistriktene sørpå, gjennomgående høyere også enn i hovedstaden. Dødeligheten var høyere på alle alderstrinn; men mest markert var den klart høyere spedbarnsdødeligheten. Spedbarnsdødelighet var i statistikkens tidlige fase noe av det mest gjennomregistrerte som fantes, delt inn etter dødstidspunkt regnet fra fødselen, geografisk område og barn født innenfor og utenfor ekteskap. De siste, ofte født i skam og under forhold med lavere omsorg, hadde en dramatisk høyere dødelighet enn de «ektefødte», som det het i statistikkens tabeller. Men også de geografiske forskjellene var enorme. I 1870 døde 160 av 1000 fødte i Finnmark i løpet av første leveår. Omkring 1910 var tallet redusert til 130. Men overdødeligheten i forhold til resten av landet, der dødeligheten for spedbarn var kraftig redusert, var nå enda større enn førti år tidligere, med en dødelighet i første leveår som lå mer enn dobbelt så høyt som i landdistriktene ellers.

14 Tallene for dødelighet her og i neste avsnitt bygger på Backer, Dødeligheten og dens årsaker

Norge i 1914 var en ung nasjon, med store barnekull. Tøien barnepleiestasjon åpnet i 1911 og var drevet av Tøien kirke. Tilbudet var gratis for mødrene. Tøyen var en fattig og tett befolket bydel, der halvparten av innbyggerne var under 15 år.

Det var mange grunner til den høye dødeligheten i spesielle områder. Statens medisinske eksperter og statistikere registrerte og diskuterte disse nøye. Den kanskje viktigste kilden for samtiden, og i stor grad for ettertiden, er de årlige beretningene om «sundhetsog medisinalforholdene» i riket. Disse ble til ved å samle opplysninger om fødsel, sykdom og død samt ernæring og boforhold gjennom det sparsomt utbygde helsevesenet. Særlig for de siste kategoriene var det enorm forskjell rundt om i landet. I byene, og særlig Kristiania, var trangboddheten stor. Men de mest nedslående beretningene om kummerlige boforhold kom fra deler av Nord-Norge, der også tilgangen til helsetjenester var mager.

Det offisielle Norges fremste informasjon om helsetilstanden kom fra distriktslegenes rapporter, som for ettertiden ikke bare er en kilde til livet i distriktene, men også om de underliggende holdningene hos den rapporterende embetsmann. Amtslegen i Finnmark, tilsvarende dagens fylkeslege, oppsummerte situasjonen for rusmisbruk på denne måten i 1914: «Det er da først og fremst i arbeiderklassen og blandt den fiskende befolkning, at [alkoholmisbruket] kommer mest tilsyne. Denne blanding av nordmænd, kvæner, finner og russere, hvis kulturstandpunkt og oplysning staar noksaa lavt, gjør, at man ikke kan forlange, at de skal kunne

Kapittel 1 Dette er Norge. 1914

omgaaes rusdrik paa en pyntelig maate. Naar dertil kommer de usle boligforhold, den ublide natur og det haarde klima, kan man ikke undres over, at befolkningen heroppe let vil komme til at misbruke rusdrik.»15

Ikke alle rapporter var preget av dette tilsynelatende forståelsesfulle, men grunnleggende nedlatende perspektivet. Til medisinalberetningen for 1914 var det inntatt en lang beskrivelse fra et sykebesøk foretatt av distriktslegen i Alta, hos en barselssyk kvinne av finsk ætt, som bodde med familien langt utenfor allfarvei. Etter å ha stelt pasienten ble legen bedt på mat og overnatting. Natten ble tilbrakt i en liten stue, med den syke, 13 andre familiemedlemmer, hund og katt, alle fordelt i tre senger. Legens ytterst velskrevne beretning fra det fremmede, fattige hjemmet, med folk, dyr og matrester, er preget av en slags positiv og interessert forskrekkelse, med vekt ikke bare på det fattigslige, men også på vennlighet, omsorg for spedbarna og en forbløffende evne til å tilpasse seg krevende livsforhold.16

Denne distriktslegens navn var for øvrig Trude Johnsen. Året før det omtalte besøket var hun blitt utnevnt til distriktslege for Alta og Kautokeino. Johnsen hadde for øvrig selv en bakgrunn som forteller om periodens større dødelighet: Hennes mor døde i barsel da Trude var halvannet år gammel, da hun ga liv til hennes eneste bror, som selv døde av sykdom tolv år gammel. Fjorten år gammel reiste Trude Johnsen hjemmefra for å gå på middelskole, tok senere medisinsk embetseksamen, og etter noen års sykehuspraksis søkte hun seg altså til Alta og Kautokeino, der hun ble Norges første kvinnelige distriktslege.17 Fire dager etter ankomst fikk hun beskjed om at nabodistriktet, Talvik, sto uten lege. Johnsen overtok også dette, og var dermed eneste lege i et distrikt som i samlet areal var omtrent 20 prosent større enn Rogaland fylke. I årene som kom formidlet hun gjennom de periodiske medisinalberetningene en rekke sterke vitnesbyrd om de krevende medisinske utfordringene i hennes enorme, uveisomme distrikter. Vi får glede oss over at hun midt i disse strabasene, i 1913, ble betrodd stemmerett ved stortingsvalg, sammen med landets kvinner for øvrig.

Vi skal holde oss til de basale målene for levekår et par avsnitt til: Rekruttenes høyde var siden 1700-tallet nitid registrert og systematisert. Tidlig ble det mest brukt som mål på fysisk kraft og styrke i soldatmaterialet Senere ble det, med god grunn, sett som uttrykk for hvorvidt rekruttene i oppveksttiden hadde fått

15 SSB, Sundhetstilstanden og Medisinalforholdene 1914, 253.

16 «Utdrag fra medicinalberetning for Alten Lægedistrikt for 1914 fra distriktslæge Trude Johnsen», Vedlegg 1 til Sundhetsog medicinalberetningen 1914.

17 Sembsmoen, «Trude Johnsen».

Dette er Norge. 1914 tilstrekkelig sunn og nærende mat.18 I 1914 var den norske gjennomsnittsrekrutten så vidt over 170 cm, snaut ti cm lavere enn i dag – forskjellen i kroppsvekt har naturligvis økt prosentvis mye mer.19 Økningen i gjennomsnittshøyde har stadig blitt påpekt, og som nevnt blitt brukt som uttrykk for bedret ernæring blant rekruttene. Også her finner vi de samme regionale forskjellene, med litt lavere høyde enn gjennomsnittet i Oslo, og atskillig lavere i Troms og Finnmark. Men vi skal også være oppmerksomme på at de gjennomsnittlige ti centimeterne både kan overdrive og underspille forskjellen mellom rekruttene i jubileumsåret 1914 og dagens unge: Antakelig var forskjellen noe mindre i den gjennomsnittlige, voksne befolkningen. I dag er de fleste omtrent ferdig utvokst som rekrutter. Antakelig var det flere i 1914 som fortsatt var i vekst når de ble målt som potensielle rekrutter i 18-årsalderen, siden fysisk vekst og utvikling gikk noe langsommere. Det lettest målbare uttrykket for fysisk modning ligger hos jenter, i tidspunktet for første menstruasjon. I gjennomsnitt kom denne ved 15,5 års alder midt på 1800-tallet, mens alderen hadde sunket til 14,5 omkring 1914, og videre til 13,5 like før andre verdenskrig. Gjennomsnittlig kroppsvekt hos de trettenårige jentene økte for øvrig fra omkring 38 til vel 45 kilo i den siste av disse periodene, fra omkring 1914 til 1940.20

Guttene hadde trolig omtrent den samme utviklingen. Her skal vi legge til at gutter – og jenter – ble tidligere sosialt voksne. Sjuårig folkeskole, deretter konfirmasjon og så voksenliv, ofte med fysisk tungt, krevende arbeid, var det normale for det store flertall som ikke gikk videre mot gymnas og høyere utdanning. Arbeid var barn vant til, i hjemmet og til dels utenfor, ved siden av skolegangen. Men mange, omkring en fjerdedel, var i fullt arbeid allerede som 13–14-åringer. For de neste alderstrinnene økte prosenten raskt. Dette er en viktig del av livsløpet i 1914. Noen ungdomstid fantes knapt for dem som ikke var spesielt privilegerte. Barna ble sosialt og arbeidsmessig mye tidligere voksne, samtidig som de i rent fysisk forstand var mer «barn»: mindre, lettere og langsommere utviklet enn i dag.

Tallenes fortellinger om de andre

I distriktslegenes skrevne beretninger ligger som nevnt holdninger og verdisyn like under overflaten. Men det er ikke bare det skrevne ord som gir uttrykk for verdier og samfunnssyn, det gjør også tall og tabeller, gjennom sine inndelinger og

18 De klassiske studiene her er historikeren Emmanuel Le Roy Laduries arbeid med forholdet mellom rekrutters høyde og deres leseferdighet: Aron, Dumont og Ladurie, Anthropologie du conscrit français

19 Bore, På liv og død

20 Larsen, «Helsen bakom».

Kapittel 1 Dette er Norge. 1914

definisjoner. Det første bindet fra folketellingen, hovedbindet, ga altså en oversikt over befolkningen i amt og kommuner, fordelt etter kjønn og alder. Andre bind var tynnere og mer sammensatt. Under den med dagens øyne kuriøse tittelen «Finner og lapper. Hjemvendte norsk-amerikanere. Dissentere. Blinde, døve og sindssyke» ble det gitt en detaljert statistisk oversikt over spesielle grupper som var trukket ut av den helheten hovedbindet definerte.21 Her fikk man en samlet framstilling av noe som strengt tatt ikke hørte sammen, annet enn som grupper som gjorde krav på spesiell oppmerksomhet fra statens side, til dels som trusler og utfordringer for den helhetlige normaliteten som ellers ble tegnet i tekst og tall. «Blinde, døve og sindsyge» var et fast innslag i tellingene, fordi mange som inngikk i disse gruppene ikke kunne arbeide selv, men måtte forsørges, av sine familier eller av samfunnet. Kategorien «dissentere» var i den offisielle statistikken personer med en annen trosretning enn statens og flertallets – ordet er hentet fra latin via engelsk, og betyr å være uenig med flertallet. Tabellene var her som ellers detaljerte, med registrering av personer fra ulike trossamfunn ned i den enkelte kommune og herred. Av tellingens omtrent 2 390 000 innbyggere fantes det vel 62 000 personer som ikke var knyttet til statskirken, og dermed var trosmessig i utakt med majoriteten. De to største gruppene var medlemmer av de lutherske frikirkene og personer som ikke tilhørte noe kirkesamfunn, med omtrent 15 000 personer i hver, deretter fulgte baptister og metodister og en rekke religiøse samfunn med et lite antall medlemmer. Tabellene er lange og uhyre detaljerte, og de små tallene ga samlet et markert uttrykk for en befolkning preget av stor religiøs homogenitet.

«Finner og lapper» var nordkalottens minoriteter, som statistikken senere har omtalt med deres egne navn, samer og kvener. Dette er kanskje den gruppen som i den offisielle statistikken ble registrert med størst nidkjærhet og detalj, ved at den ble oppfattet som en gruppe folk som i språk, kultur og levevis sto utenfor og var fremmed for den norske nasjonen som gradvis var bygd fram til 1914. Tellingene på hver side av 1914 viser også en klar endring i definisjoner og metoder for å registre «fremmede» befolkningsinnslag på norsk jord: 1800-tallets tellinger hadde i stor grad brukt kulturelle indikatorer, for eksempel om en person i samisk område snakket norsk og levde på «norsk» vis. Da kunne vedkommende registreres som norsk i tellingene.

Tidlig på 1900-tallet var dette i endring. 1920-tellingen og 1930-tellingen kom til å benytte et mer renskåret genealogisk prinsipp for å fastslå hvilken «rase»

21 SSB, Folketællingen i Norge 1910, andre hefte.

personen tilhørte, i tråd med tidens rasehygieniske tenkning. Ut fra avstamming ble minoritetene registrert som «rene», eller «blandete» i bestemte brøker. Språk ble registrert i selvstendige rubrikker, men en person med samiske eller kvenske foreldre var nå uansett å regne som av «fremmed race»; det var ikke mulig å unnslippe denne kategorien gjennom språk, levevis eller selvforstått tilhørighet.22

Et spesielt element i akkurat i 1910-tellingen er imidlertid at det samlede antallet i gruppen med personer av «fremmed race» nå var relativt høyt. Tidligere var det bare minoriteter i nord som fikk denne klassifiseringen. I 1910 var innslaget av fremmede raseelementer registrert som tre ganger så stort som tidligere, med en hovedgruppe av personer født i utlandet og «antagelig av fremmed race». En fotnote forklarte at den store gruppen svenskfødte innbyggere i Norge i tellingen var registrert på denne måten. Her er det åpenbart at unionsoppløsningen preget også folketellingens kategorier – både før og senere ble innflyttede skandinaver regnet som personer av «samme rase» som majoriteten av nordmenn. Det var samene og kvenene som utgjorde det vedvarende element av fremmedhet innenfor landets grenser i det offisielle Norges tall.

Folket i arbeid

Utstillingene av det produserende og arbeidende Norge var bredt lagt opp på Jubileumsutstillingen. Men når det moderne og fremadskridende Norge skulle framvises, var det spesielt det industrielle, maskinelle og teknologiske som ble viet plass. På dette tidspunktet var Norge definitivt «industrialisert». Historikere har diskutert om det industrielle gjennombrudd skal dateres til 1840-årene, 1860 og -70-årene, eller tiårene rundt århundreskiftet, med utbyggingen av fossekraft og stor, kraftkrevende industri. Uansett hva man skulle falle ned på, vil man altså mene at det dette gjennombruddet var tilbakelagt i 1914.

Men selv om landet var inne i en kraftfull industrialisering, arbeidet de fleste av landets innbyggere fortsatt i primærnæringene og bodde i landdistrikter. Her viste folketellingen at nesten dobbelt så mange arbeidet innenfor jordbruk, skogbruk og fiske, som innenfor industri, håndverk og gruvedrift. Den siste kategorien inneholder ikke bare «moderne» næringer. Håndverksyrkene var gamle, det gjaldt også store gruver som sølvgruvene i Kongsberg og kobbergruvene på Røros, med røtter tilbake i dansketiden. Den egentlige fabrikkindustrien ansatte omkring 80 000 mennesker, mot omkring 400 000 i jordbruket.23 Geografisk var

22 Lie, «Numbering the nationalities».

23 Dette etter folketellingen i 1910, fjerde hefte, tab. 1.

Kapittel 1 Dette er Norge. 1914

fabrikkindustrien ujevnt fordelt. Vi finner mange fabrikker og fabrikkarbeidere i nåværende Østfold, langs Glomma, omkring Drammenselva, i nedre Telemark, der Norsk Hydro hadde sine anlegg, men også jevnt spredt i relativt nye bygdebyer særlig på Vestlandet, med mange industrielt rike fossefall.

I 1914 var den nye storindustrien likevel svært begrenset som næring sett. Kritikken fra bønder, om at den fikk en ufortjent stor plass på Jubileumsutstillingen i forhold til jordbruket, er slik sett lett å forstå. Kritikken kan også vendes mot periodens historieskrivning – sikkert også mot denne boken – som utvilsomt har lagt mye større vekt på den voksende industrisamfunnets befolkning enn på det mer tallrike jordbrukets. Dette er i stor grad knyttet til bildet av industrien som avansert og profitabel, med løfte om stor rikdom på sikt. Dessuten medførte den helt nye organisasjonsformer og politiske konfrontasjoner med omfattende virkninger på samfunnsendringene i tiårene som kom. Dette har gitt den større oppmerksomhet enn den store, nokså stabile og langsomt krympende jordbrukssektoren.

Samtidig er det ikke vanskelig å finne nokså store grupper med enda mindre synlighet både på utstillinger og i framstillinger. Folketellingen oppgir langt nede i tabellverket over den arbeidende befolkningen omkring 80 000 «tjenere i private hus» i 1910, altså nesten nøyaktig like mange som de i hovedsak mannlige fabrikkarbeiderne. Hustjenerne var en lite organisert gruppe med lav status, og nesten samtlige var kvinner. Betalingen var deretter. Arbeidsdagen var svært lang og sjelden regulert, den startet lenge før familiens frokost om morgenen og varte til etter middag om kvelden, vanligvis seks dager i uken. Den normale månedslønnen for en kvinnelig hushjelp i 1914 var på 18 kroner, mens en gjennomsnittlig ukelønn for en mannlig arbeider lå på vel 25 kroner.24

Hushjelpenes plassering i tabellene var for øvrig ingen tilfeldighet. Statistikken ga oversikter over voksne arbeidere etter livsstilling, omtrent det vi i dag ville kalt «yrke». Det er nesten, men bare nesten det samme. Livsstillingene var inndelt i et hierarki som ikke primært hadde med vedkommendes plass i samfunnets produksjonsvirksomhet å gjøre. I de mange stemmerettsdebattene gjennom 1800-tallet hadde det vært et sentralt spørsmål hvordan nye stemmerettsutvidelser ville virke, dvs. hvor mange og hvem som ville få anledning til å stemme ved bestemte utvidelser. Det var Statistisk sentralbyrå som gjennomførte disse undersøkelsene, og kategoriene i folketellingene ble utformet for å kunne gi tall for hvilke konsekvenser bestemte stemmerettsutvidelser ville få. Et av de bærende

24 Tallene er hentet fra Statistisk sentralbyrå 1917, Arbeidslønninger 1915

I 1914 sto den første store verdenskrigen for døren.

De unge mennene som ble innkalt til militærtjeneste da, var gjennomsnittlig 10 centimeter lavere enn de norske soldatene som dro til Afghanistan drøyt 100 år senere.

Høydeforskjellen er et uttrykk for én rød tråd i Norges historie fra 1914 til i dag: en voldsom velstandsvekst. En krevende sikkerhetspolitisk balansegang som et lite land i en urolig verden er en annen.

Kunnskap om historie er viktig for å forstå oss selv og tiden vi lever i. Norge etter 1914 gir et levende møte med den nære fortid, med et land, en befolkning og en verden som har endret seg dramatisk på kort tid. Boken viser hvor kort tid det er siden kvinner måtte

slutte i jobben når de giftet seg, homofili var straffbart, samiske barn ble undervist på et språk de ikke forsto, nordmenn okkuperte deler av Grønland, og det kun fantes én TV-kanal her i landet.

Norgeshistorien har særtrekk. Men den har også sterke og åpenbare likhetstrekk og forbindelsespunkter med andre land. Derfor er Norges plass i verden, og verdens plass i Norge, sentralt i denne boken.

All historie er preget av dem som formidler. Historikerne bak Norge etter 1914 innvier leserne i fagets sentrale problemstillinger.

Forfatterne er noen av de fremste på sine fagfelt: Einar Lie, Kim Christian Priemel og Hanne Hagtvedt Vik er alle professorer i historie ved Universitetet i Oslo. Christine Myrvang er professor i historie ved Handelshøyskolen BI.

isbn 978-82-15-07029-2