Å uttrykke seg i barnevernet: Profesjonell praksis i barnevern og barnets rett til medvirkning by Universitetsforlaget

Barns rett til å ytre seg i barnevernets prosesser

Asgeir Falch-Eriksen og Karmen Toros

Når barnevernsarbeidere møter klientene sine, som er barn og deres familie, har de myndighet til å treffe beslutninger, gi råd og veilede dem til å nå bestemte forhåndsdefinerte samfunnsmål. Et barn som er utsatt for skadelig omsorg av noe slag, må få en lettelse i sin nåværende omsorgssituasjon, enten i hjemmet eller ved at det fjernes helt og fullt fra foreldrenes omsorg. Foreldre som mangler forutsetninger for å yte tilstrekkelig omsorg, må styrkes slik at de kan gjøre det; barn som dropper ut fra skolen på grunn av familiens utfordringer, må få hjelp, og så videre. I dette arbeidet drives formodentlig barnevernsarbeidernes resonnementer og argumenter mot beslutningstagning med utgangspunkt i implisitt kunnskap som ligger i yrket de representerer – de er primært sosialarbeidere. Yrkeskunnskap må kombinere myndigheten til profesjonsutøvelse som gis i lover og forskrifter som setter grenser for hva barnevernets ansatte kan og ikke kan gjøre, og må legges til grunn for deres vurderinger når beslutninger skal treffes. Sagt på en annen måte: De ansattes beslutninger og deres autonomi til å tilpasse disse kan ikke bryte den rettslige myndigheten de er avhengige av for å utøve sin profesjonelle praksis, altså en praksis som samsvarer med det samfunnsmålet lovverket er ment å skulle oppnå.

I moderne, liberale, konstitusjonelle demokratier har FNs konvensjon om barnets rettigheter gradvis fått bredere støtte i løpet av de tre tiårene som har gått siden den ble introdusert i 1989. Når det gjelder barnevernets praksiser, har så godt som alle verdens land sluttet seg til Barnekonvensjonens grunnleggende

Falch-Eriksen og Karmen Toros

rettighetsnormer og går følgelig inn for å ivareta barnets behov som en rettighet.1 Selv om det er mange praktiske begrensninger for å implementere og håndheve Barnekonvensjonen, er det formelle engasjementet i barns rettigheter, for eksempel ved at Barnekonvensjonen inngår i nasjonalt lovverk, eller at barns rettigheter grunnlovsfestes, omfattende. Takket være denne politisk-normative innsatsen er Barnekonvensjonen også blitt en vesentlig del i utformingen av profesjonelle praksiser og hvilke praksiser som skal utvikles og innføres i de ulike landene. At Barnekonvensjonen kombineres med barnevernets praksiser, er et pågående tiltak av nyere dato i barnevernets historie. Følgelig er det kontinuerlig behov for å utvikle og forstå hvordan barnets rettigheter blir en integrert del av profesjonelle praksiser innen og på tvers av barnevernstjenestene. Det motsatte, praksiser som ikke oppfyller barnets rettigheter, og der barnevernets ansatte ikke håndhever sin delegerte myndighet til å utøve en profesjonell praksis i samsvar med barnets rettigheter, går i omvendt retning av det samfunnsmålet barnevernstjenestene skal nå. Derfor må slike praksiser endres eller erstattes av tilstrekkelig kunnskapsbaserte praksiser og samtidig forsvare og opprettholde barnets rettigheter. Som ethvert land som bedyrer å ha som samfunnsmål at barnets rettigheter ivaretas, kan vi hevde at den profesjonaliteten som skal ledsage barnevernets praksiser i møte med barn og foreldre, må opprettholde menneskerettighetenes normative siktemål.

I barnevernets praksiser er barnets og familiens livssituasjon svært ofte unik, eller bør behandles som unik. Når et barn eller en forelder reiser noen form for rettighetskrav, gjør de også sine individuelle omstendigheter, sin identitet og sitt sosiale nettverk gjeldende, og barnevernsarbeidere som må besvare disse kravene, er i hver enkelt sak nødt til å forholde seg til en gitt situasjon med et bestemt individ på en konsekvent og ikke-diskriminerende måte. Oppgaven som påhviler sosialarbeidere, som er den dominerende yrkesgruppen innen praktisk barnevern, er omfattende og fordrer en utvikling av kunnskapsbaserte praksiser som kan bistå dem med å nå de samfunnsmålene barnevernet søker å oppnå. Hvordan kan vi forstå hva det innebærer å ha fått myndighet til å ivareta offentlig vern av barn som er utsatt for skadelig omsorg? Hvordan kan vi forstå denne forbindelsen når myndigheten i barnevernets praksiser innebærer å håndheve

1 USA har ikke ratifisert FNs barnekonvensjon og er følgelig et unntak. Imidlertid ser det ikke ut til at motstanden mot Barnekonvensjonen dreier seg om barnevernspraksiser, så argumentet her kan også være relevant for diskusjonen om barnevernspraksiser i USA.

1 Barns rett til å ytre seg i barnevernets prosesser barnets rettigheter? Og ikke minst, hvordan kan vi forstå barns rett til å ytre seg i barnevernets behandling av saker de er berørt av?

Tanken om at barn må beskyttes mot skade, er gammel og har på den ene eller den andre måten ligget nedfelt i de ulike landene opp gjennom den moderne historien. En slik triviell bakgrunnsopplysning tilsier at offentlig beskyttelse av barn har hatt ulike samfunnsmål med ulike normative avtrykk som konkurrerer med menneskerettighetene. Å tillate at barnevernets praksiser følger kravene menneskerettighetene fastsetter, innebærer først og fremst at barnevernet må sikre barnets rett til frihet fra vold gjennom praksiser som har sitt utspring i en normativ tilnærming til profesjonelle praksiser med forankring i en menneskerettighets-etos.

Mange konkurrerende normative tilnærminger eller samfunnsmål er fortsatt gjeldende i den ene nasjonalstaten etter den andre. For eksempel kan et samfunnsmål være å ha en instrumentell tilnærming, der barnevernet er en offentlig instans som utelukkende skal løse nasjonalstatlige problemer og må gjøre dette effektivt, og vanligvis ved å beregne investeringskostnaden ved å «produsere» barn som ikke ender opp som «samfunnsproblemer». Et annet samfunnsmål kan være å la barnevernet rettledes av fellesskapets normer, det vil si å beskytte barn i henhold til en gitt oppfatning av det gode, en oppfatning av sosialt liv som anses som moralsk og forventes å inngå i den enkelte borgers identitet. Et tredje samfunnsmål, som er svært utbredt, er å betrakte barnevernet som en velferdsstatspraksis som skal bekjempe materiell marginalisering, noe som er noe annet enn beskyttelse mot skadelig omsorg. Motstykket til disse samfunnsmålene er en menneskerettighets-etos som ikke nærmer seg barnevern gjennom hverken effektivitetsnormer, noen form for moralsk overbevisning eller som et tiltak for å bekjempe fattigdom. Det finnes mange andre samfunnsmål, men hovedpoenget er at når menneskerettighetene og den menneskerettighets-etosen som ligger til grunn for rettighetsbaserte praksiser, ikke fungerer som en rettesnor for øvrige samfunnsmål, mister menneskerettighetene sin hensikt.

Denne boken vil avgrense hva rettighetsbaserte profesjonelle praksiser innebærer, ved å konsentrere seg om én bestemt artikkel i Barnekonvensjonen, nemlig artikkel 12 – barnets rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i forhold som vedrører det. Ved å konsentrere oss om artikkel 12 vil vi kunne drøfte hvordan barnevernspraksiser kan utvikles for å opprettholde en menneskerettighetsstandard på en profesjonell måte.

Artikkel 12

1 Partene skal garantere et barn som er i stand til å gjøre danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

2 For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

Av betydning for artikkel 12 og barnevernet er hvordan denne retten fungerer når administrative og rettslige prosesser påvirker barn, og der barnet «særlig [skal] gis anledning til å bli hørt». Barnevernets praksiser påvirker barnet; det er i hvert fall hensikten med saksbehandlingen. Artikkel 12 er følgelig en rettsnorm som er vanskelig å ignorere, og som bør prege barnevernets praksiser. Ikke å tillate at barnet medvirker på et velinformert grunnlag, legge til rette for at barnet kan ytre seg tilfredsstillende, og ta den tiden som trengs for å lytte til hva barnet sier, blir lett et brudd på dets rettigheter. Unntak kan gjøres, men disse unntakene må legitimeres som rettighetsbasert og derfor alltid opprettholde menneskerettighetenes krav om å være i barnets beste interesse2 (jf. Barnekonvensjonens artikkel 3.1).

Et barn som er utsatt for omsorgssvikt, har rettigheter som avhenger av at ulike profesjonsutøvere vet hvordan disse rettighetene skal ivaretas. Som kapittel 2 vil belyse, dokumenterer forskningslitteraturen bredt og på tvers av landegrensene hvordan barns rettigheter og artikkel 12 implementeres: fra at barnets stemme ikke blir hørt, via at man har en proforma/symbolsk tilnærming, til at man gjennom barnevernets praksiser lytter til barnet. Denne boken vil gå et skritt videre og drøfte og forsøke å forklare hvordan barnevernets ansatte må kunne begrunne måten artikkel 12 håndheves på, uavhengig av hvor en gitt barnevernspraksis er lokalisert i saksforløpet, det være seg i hjemmet, i fosterhjem, i institusjonelle omgivelser, gjennom administrative systemer eller ved oppfølging av sårbare barn. Artikkel 12 krever en omfattende håndhevelse av et barns rettigheter gjennom barnevernets

2 I denne boken er uttrykket «i barnets beste interesse» valgt som oversettelse av «in the child’s best interest(s)», med utgangspunkt i begrepsbruken fagmiljøet forfatterne er en del av, o.anm.

1 Barns rett til å ytre seg i barnevernets prosesser praksiser. Et barn som er påvirket av en hvilken som helst barnevernspraksis, må få «anledning å bli hørt» i enhver administrativ og rettslig prosess.

Siden det mangler detaljert forskningsbasert kunnskap om hvordan artikkel 12 skal håndheves i barnevernets praksiser, blir det tilsvarende vanskelig å begrunne at barnet har en de facto rett til å bli hørt, selv om retten formelt er på plass gjennom lovgivning og policy. Denne boken vil forsøke å avbøte mangelen på litteratur om profesjonelle rettighetsbaserte praksiser relatert til artikkel 12. Boken vil også gå inn for å bidra til pågående forskning ved å kombinere en interesse for å utvikle rettighetsbaserte og kunnskapsbaserte profesjonelle praksiser i sosialt arbeid.

Normativ partiskhet i profesjonelle praksiser –

tilfellet Barnekonvensjonens artikkel 12

Den mest brukte og fornuftigste tilnærmingen til denne rettigheten er å referere til den som at man lar barnet(s stemme) bli hørt, lytter til barnet, anerkjenner barnets medvirkningsrett eller noe tilsvarende. Dette kan lett føre til en snever normativ tolkning av hva som formelt ligger i selve rettigheten. Her kreves en viss øvelse i å lytte til hva et barn faktisk sier. En menneskerettighetsbasert tilnærming går lenger og mer i dybden (Baraldi & Cockburn, 2018). Et av menneskerettighetenes grunnleggende prinsipper viser til barnets verdighet, nemlig friheten til å ytre sine foretrukne synspunkter i alle forhold som vedrører barnet fordi de angår dette barnet.

Artikkel 12 gjelder ikke ytringsfriheten, som dekkes i Barnekonvensjonens artikkel 13. I artikkel 12 er hensikten å tillate barnet å ytre sine synspunkter når det berøres av en administrativ eller rettslig prosess, og ikke på en performativ måte, men ved å gi barnet informasjon, snakke med barnet for å forstå det, bli kjent med barnet, og dermed få en bedre forståelse av hva barnet gir uttrykk for, eller gjerne skulle ha gitt uttrykk for, og hvilke interesser det måtte ha (Nylund, 2019). Til dette knyttes også respekten et barn fortjener som medmenneske, og med det mener vi respekten som ligger i menneskerettighetssystemet, at et rettighetsbasert system krever respekt for ethvert individ på grunn av vedkommendes personlighet og individuelle integritets ukrenkelige karakter, og at barn er rasjonelle vesener som fortjener respekt.

Selv om den forskningsmessige oppmerksomheten rundt Barnekonvensjonens artikkel 12 er bred og har mange bidrag (Archard & Skivenes, 2009; Dingwall

et al., 2014), mangler det forskningslitteratur som kritisk diskuterer profesjonell håndhevelse av artikkel 12 i frontlinjen på konsekvent og avansert vis, og som også bestreber seg på å være instruktiv i yrkessammenheng (Berrick et al., 2015; Falch-Eriksen & Backe-Hansen, 2018; Falch-Eriksen & Skivenes, 2019). Siden de fleste land i verden hevder å rette seg etter og håndheve Barnekonvensjonen, og følgelig dens artikkel 12, tilsier den betydelige mangelen på litteratur som binder sammen kravet om å implementere artikkel 12 på den ene siden, med profesjonell barnevernspraksis på den andre, at de fleste land trenger kunnskap for å fylle dette hullet og kunne innfri løftet om å nå samfunnsmålet om å gi barn beskyttelse mot skadelig omsorg i henhold til rettighetene deres (Falch-Eriksen et al., 2021; Toros, 2017; Toros & Falch-Eriksen, 2020).

Retten til frihet fra vold er avgjørende for rettighetsbaserte barnevernspraksiser. Likevel utgjør hver enkelt rettighet byggesteinene i det som til sammen utgjør barnets rettslige status som borger, det vil si «statusen som et rettssubjekt som har et sett av lovfestede rettigheter» (Cohen, 1999). Barnekonvensjonens rettigheter gir barnets medborgerskap, som samtlige barn i det enkelte land er likeverdige bærere av, et kosmopolitisk preg (Earls, 2011; Sierra-Cedillo et al., 2019). Alle disse rettighetene og kompleksiteten de skaper, forutsetter følgelig et bredt spekter av vurderinger i utviklingen av profesjonelle praksiser. Det grunnleggende innholdet i et slikt medborgerskap – forutsatt at nasjonalstaten går inn for å respektere og håndheve borgernes menneskerettigheter – utgjør en formell, politisk og normativ virkelighet som offentlige praksiser i hvert land beveger seg mot (Baraldi & Cockburn, 2018; Falch-Eriksen, 2018). Har man menneskerettighetene som retningslinjer for barnevernets praksiser, vil korresponderende og grunnleggende normativ partiskhet ledsage praksisene og sikre utviklingen av praksiser som møter behovene til et barn som har rett til beskyttelse.

Menneskerettighetene kan altså ha store konsekvenser for utøvelsen av sosialt arbeid og barnevernspraksiser dersom det enkelte land opptrer i henhold til sin selvpålagte plikt til å håndheve disse rettighetene. Barnevernet er en offentlig tjeneste med ansvar for å håndheve rettigheter. Et barns rett til beskyttelse mot vold stiller følgelig barnets rettigheter på prøve: Jo mer effektivt et land er i å håndheve barnets rettigheter, desto sterkere kan vi hevde at barnets medborgerskap blir.

Selv om Barnekonvensjonen har en global utbredelse og et internasjonalt normativt avtrykk, bekreftes forpliktelsen til å håndheve den ofte i svært for-

i barnevernets prosesser

skjellige land med svært forskjellige styresmakter (Berrick et al., 2015). Når land implementerer og går inn for å håndheve barns rettigheter, oppstår det en skjønnsmargin for variasjoner i henhold til hvert lands forutsetninger og kapasitet. Menneskerettighetene kan imidlertid ikke helt miste sin intensjon ved å ha ulike betydninger fra land til land eller ved å håndheves på en måte som gjør profesjonelle rettighetsbaserte praksiser totalt forskjellige de ulike landene imellom (Sandberg, 2018). Hvis løftet om å håndheve menneskerettigheter for barn skal innfris i et gitt land, og på en meningsfull måte, må barnas rettighetskrav, så langt det er mulig, møtes av offentlige tjenestepersoner som har en ens forståelse av rettigheter, og som også står som forvaltere av en fornuftsstyrt profesjonell praksis. Siden barnevernet hverken har myndighet til å oppheve, begrense eller på annet vis innskrenke barns og foreldres menneskerettigheter, vil tjenestene måtte besvare rettighetskrav på en profesjonell og konsekvent måte.

Barnevernets praksiser, og den formen dets tjenester måtte anta, vil i større grad enn andre offentlige tjenester måtte svare når rettigheter krenkes.3 Barn har rett til å leve et liv fritt for vold (jf. FNs barnekonvensjons artikkel 9 og 19), og det mistenkes alltid at barnevernets barneklienter lever under en eller annen form for trussel mot denne rettigheten (vi kan også inkludere foreldres forsømmelse og inkompetanse i denne brede forståelsen av vold). Utviklingen av profesjonelle praksiser i barnevernet kan følgelig ikke skilles fra håndhevelsen av barnets rettigheter (Falch-Eriksen & Backe-Hansen, 2018).

I denne boken har vi valgt artikkel 12 av tre årsaker. For det første er det en avgjørende rettighet i sikringen av beslutninger som er i barnets beste interesse (det vil si å opprettholde den grunnleggende rettigheten i FNs barnekonvensjon – artikkel 3.1), som skal veie tyngst i enhver beslutning. For det andre, slik det vil fremgå tydelig av kapittel 2, vet vi at barnevernet på tvers av landegrensene har omfattende feil og mangler når det gjelder å implementere og forstå hvordan denne rettigheten fungerer i profesjonell praksis. En tredje og mer generell bemerkning er at barnevernet ikke kan sørge for at barnets rettigheter overholdes. Det er ikke opp til barnevernet å håndheve denne artikkelen eller å la det være. Barnevernet kan ikke med eller uten overlegg sette barnets menneskerettigheter til side uavhengig av barnevernet. Derfor er det helt og holdent barnevernets skyld

3 I kapittel 3 vil vi komme tilbake til hvordan barn står i en særstilling når det gjelder å hevde sine rettigheter.

hvis barnets rettigheter ikke håndheves med hensyn til den operative beskyttelsen av barn.

Artikkel 12 og menneskerettighetsstandarden

Nøkkelen til å integrere artikkel 12 i rettighetsbaserte profesjonelle praksiser er å forstå de elementene som inngår i artikkelen, ved å gjenskape et rasjonale som kan brukes som en normativ begrunnelse for menneskerettighetspraksiser. Kun ved at man følger menneskerettighetene tilbake til deres grunnleggende bestanddeler, kan et koherent rasjonale bygges slik at den bredere anvendelsen av artikkel 12 kan forstås (Habermas, 2010; Kant, 1887). En slik teoretisk øvelse vil også måtte formidle hvordan rettigheter skal forstås som tilhørende et barn sammenlignet med voksne, og at barnets moralpsykologi ennå ikke er ferdig utviklet (Nussbaum, 2019). I stedet for å gå inn i vidløftige drøftinger av menneskerettighetenes legitimitet totalt sett vil vi ganske enkelt gjenskape menneskerettighetsstandarden fra dens opprinnelse innen de internasjonale menneskerettighetssystemene. Vi begynner derfor med den første setningen i artikkel 1 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter og dens fastslåelse av den eksplisitte forpliktelsen til å beskytte den enkeltes verdighet: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.»

Selv om vi kunne ha hevdet at dette er en grunnleggende oppfatning som ledsager menneskerettighetene, og også en sunn forutsetning for å forklare hvordan en menneskerettighetsstandard kan utvikles og forstås, er en avgjørende begrunnelse for å velge verdighet som referansepunkt at det empirisk figurerer som et av de vesentligste referansepunktene i begrunnelsen av menneskerettighetene på tvers av menneskerettighetssystemer (Habermas, 2010; Haugli et al., 2019).

Bruken av verdighet som brekkstang innebærer en oppfatning av at det enkelte menneske er født fritt og likeverdig, uttrykker en dyp, grunnleggende kosmopolitisk overbevisning om individets verdi som pådriver av menneskerettighetsagendaen og åpner for en refleksivitet mellom behovet for rettighetsbeskyttelse for å sikre individuell verdighet. Det innebærer dessuten at enhver menneskerettighet kan oppfattes å være avledet fra en slik grunnleggende betingelse, nemlig å motvirke enhver skade som rammer enkeltindividet når vedkommendes verdighet trues (Habermas, 2010). Det er også en av årsakene til at menneskerettighetene totalt sett bør behandles som uadskillelige, da de har sitt opphav i samme grunn-

å ytre

i barnevernets prosesser leggende motivasjon for å beskytte verdigheten. Ved at verdigheten brukes som brekkstang, blir en menneskerettighetsstandard som er forankret i beskyttelsen av den individuelle verdigheten, et utgangspunkt for utviklingen av et menneskerettighetssystem der rettigheter er sammenkoblet gjennom en felles normativ forutsetning om å opprettholde en tynn forståelse av en universell moral gjennom håndhevelse av rettigheter for å beskytte den individuelle verdigheten. For å forklare hvordan den enkeltes verdighet kan beskyttes, vil vi i denne boken argumentere for at menneskerettighetsstandarden stiller to grunnleggende krav som er blitt vesentlige for enhver nasjonalstat som hevder å håndheve menneskerettighetene innenfor en større ramme av en demokratisk rettsstat og offentlige tjenester i frontlinjen. Skal individets verdighet kunne ivaretas, må den enkelte selv ha lov til å velge hvordan han/hun vil leve. Det første kravet er derfor at nasjonalstaten konstitusjonelt sikrer den enkeltes rettigheter til å handle fritt i overensstemmelse med hva vedkommendes verdighet tilsier, og derigjennom en rett til frihet i henhold til vedkommendes rasjonelle egeninteresse. Individets rett til frihet må være så omfattende som mulig, forutsatt at alle har samme mengde frihet (Dworkin, 1977). Krav nummer to er at enkeltindivider kan enes om kollektiv regulering gjennom rettsstaten, siden rettsordenen er begrenset og styrt av menneskerettighetenes konstitusjonalitet. Rettigheter som begrensninger innebærer at lovutvikling, policy, budsjetter og offentlige praksiser innen offentlige sektorer vil være fornuftige, siden de ikke krenker de frihetene som rettighetene allerede sikrer den enkelte (Rothstein, 1998; Shapiro, 1999).

Når disse to kravene til en rettsorden som regulerer samfunnet, kombineres, og i vårt tilfelle anvendes på barnevernet, blir barnevernet et produkt av kombinasjonen av grunnlovsfestede rettigheter og en lovregulert offentlig tjeneste gjennom demokratisk selvstyre. De to kravene kan også forstås om man ser på Barnekonvensjonens artikkel 12. Artikkel 12 er en grunnlovsfestet rett til å ytre seg for det enkelte barn, men rettigheten er også både en grunnlovsfestet skranke og en styrende norm for hvordan barnevernets praksiser er ment å skulle fungere. Skal artikkel 12 håndheves og denne bestemte rettigheten styre lovutvikling, organisasjonsutforming og profesjonell praksis, må barnet gis muligheten til å ytre seg i «enhver rettslig og administrativ saksbehandling» som angår det (jf. ordlyden i artikkel 12). Dette innebærer bortimot samtlige former for profesjonell beslutningstagning innen barnevernet.

Menneskerettighetsstandard, barnevernets formynderrolle og barnets beste interesse

Hvordan fungerer da artikkel 12 som en grunnlovsfestet rettighet for barnet og som en begrensning og styrende norm for barnevernets profesjonelle praksis? Hva innebærer det som en grunnleggende frihet for et barn? Elementært for grunnlovsfestede rettigheter er negative rettigheter som utgjør frihet fra innblanding og ofte omtales som frihetsrettigheter (jf. Berlin, 1958; Habermas, 1996). Ikke alle grunnlovsfestede rettigheter er negative rettigheter, men artikkel 12, som gir frihet til å ytre seg i saker som påvirker barnet som rettighetsbærer, er en slik frihetsrettighet. Mens individuell frihet slik den fastsettes av rettighetene, avhenger av individets evne til å handle rasjonelt og i henhold til sosialt akseptable normer – det Rawls refererer til som to moralske krefter (Rawls, 1993) – kan vi imidlertid ikke automatisk gi barn et komplett sett med friheter. For det første har barn i det store og hele ennå ikke utviklet noen sammenhengende rasjonell forståelse av hvordan de skal leve, noe som innebærer å vite hva man skal strebe etter, og hva man selv ønsker. For det andre har ikke barn tilstrekkelig innsikt, selv om denne oppnås gradvis gjennom modenhet, i hvordan man skal handle på en måte som ikke krenker andre når man hevder sine rettigheter (Rawls, 1993).

Barnets generelle mangel på evne til å handle ut fra egne friheter er essensiell for å forstå foreldrenes og barnevernets formynderrolle. Frem til et barn har evnen til å handle fritt, vil det trenge andres begrunnelser for å sikre at beslutninger som treffes, er i tråd med dets eget beste. Når et barn ytrer seg, må de ansatte i barnevernet være aktsomme i sin vurdering av om det som ytres, er rimelig, hvordan det kan bidra til å prege beslutningstagningen, og i hvilken grad det stemmer overens med det som kan hevdes å være barnets beste interesse som en del av barnets egen rasjonelle livsplan, det vil si det som er i overensstemmelse med den enkeltes egeninteresse. I de fleste tilfeller vil foreldrene innta denne formynderrollen, men for barn som utsettes for skadelig omsorg, vil det være barnevernets ansatte. I begge tilfeller blir imidlertid barnets rett til å handle med utgangspunkt i egen negativ frihet de voksnes formynderansvar.

Uavhengig av den nødvendige formynderkontrollen og begrensningene på barnets ytringer, som etterspørres så man kan treffe beslutninger som harmonerer med barnets beste interesse, har et barn en fremtidig rett til individuell frihet i den

å ytre seg i barnevernets prosesser forstand at barnet ved voksen alder får tilgang til et fullstendig sett med rettigheter (Falch-Eriksen, 2012). Inntil da er barnet som rettighetsbærer et særtilfelle. Det skiller barn fra voksne og gjør dem avhengig av et formynderprinsipp som gir barnevernsarbeiderne ansvaret for å tolke og forstå barnets ytring og hvordan det harmonerer med barnets beste interesse når han/hun er på vei mot voksenlivet. For å understreke hvordan barnevernsarbeidere er forpliktet til å vurdere barnets egeninteresse og lokalisere barnets utviklingsvei fra et ståsted som sikrer dets individuelle verdighet, kan vi gå til Barnekonvensjonens artikkel 39. «Partene skal treffe alle egnede tiltak for å fremme fysisk og psykisk rehabilitering og sosial reintegrering av et barn som har vært utsatt for: enhver form for vanskjøtsel, utnytting eller misbruk [...].» Det innebærer at barnevernsarbeiderne må sikre at barnets utviklingsvei penses over i en rehabiliteringsbane som tar utgangspunkt i barnets beste interesse.

For å sikre en beslutning som skal være i barnets beste interesse, kan barnevernets ansatte hverken nøye seg med å lytte til barnet her og nå eller anta at informasjonen som formidles gjennom barnets ytringer, er et adskilt tema fra barnevernets praksiser, men må forstå hvordan barnets ytringer harmonerer med dets perspektivistiske rett til frihet også i det lange løp, det vil si med dets fremtidige egeninteresser. Barnets perspektivistiske rett til individuell frihet peker mot dets fjerne fremtid – mot voksenlivet, der barnet blir autonomt og får rettigheter som fullverdig borger.

Regulering av barnevernet gjennom menneskerettighetene

I moderne, komplekse demokratier reguleres barnevernet primært gjennom lovgivende forsamlinger og myndighetsdelegering. Dette gjelder uavhengig av hvordan barnevernet er organisert i det enkelte land. Myndighetsdelegering er nødvendig, for barnevernet må ha mulighet til å gripe inn i familiens privatliv og kanskje ta barnet fra foreldrene med tvang. Siden dette innebærer opphevelse av grunnleggende rettigheter for foreldre og barn, må man forsikre seg om at denne typen myndighet er i samsvar med loven og legitim fra sak til sak. Som sådan definerer myndighetsdelegering et formelt myndighetsområde for barne-

vernsarbeidere som arbeider operativt i frontlinjen i direkte kontakt med klienter, og forutsetter at de gjennom sine respektive praksiser overholder loven og respekterer borgernes rettigheter (Lipsky, 2010; Molander et al., 2012; Rothstein, 1998).

Innenfor rammene av denne myndigheten er barnevernet forpliktet til å håndheve rettighetskrav som fremmes av den enkelte mindreårige borger. Dermed setter menneskerettighetene ikke bare grenser for hva normal rett kan pålegge barnevernets saksbehandlere å gjøre, men i hver sak må den enkelte borgers rettighetskrav hensyntas ut fra vedkommendes ståsted. Kunnskapsgrunnlaget for barnevernsarbeidere som yter offentlige tjenester i frontlinjen, inngår på denne måten i et symbiotisk forhold til den demokratiske rettsstaten i det at beslutninger må tilpasses så de tar høyde for den enkeltes rettighetskrav (Falch-Eriksen, 2018; Molander et al., 2012).

Menneskerettigheter er ofte forankret på grunnlovsnivå slik at de kan håndheves i henhold til sin intensjon – nemlig at de er grunnleggende rettsnormer og ikke kan settes til side av noe flertall. Den enkelte barnevernsklients – det vil si barnets og foreldrenes – rettigheter setter grenser for profesjonelle praksiser. Følgelig er det ikke nok at menneskerettighetene formelt sett inngår i loven; de må også fungere som operative begrensninger og være styrende for profesjonell praksis og beslutningstagning for at barnevernets praksiser ikke skal bryte menneskerettighetenes konstitusjonelle karakter. Rettighetsbaserte praksiser kan for eksempel både forhindre ulovlig intervensjon i private familiehjem og fastsette terskelen for når intervensjon må skje for at et barn skal beskyttes fra skadelig omsorg. Dette betyr ikke at grunnlovsfestede rettigheter må være formelt inkludert i normal rett, men heller at stabile prinsipper for praksis innen barnevernet opprettholder de konstitusjonelle normene for menneskerettighetene gjennom profesjonell praksis og som en del av en profesjonell etos.

Lover og forskrifter blir en integrert del av barnevernets praksiser, spesielt på to ulike måter. Den første er myndighetsdelegering til å treffe og håndheve beslutninger i visse saker. Delegeringen forutsetter at enhver barnevernstjeneste ikke bare må overholde og håndheve delegeringens retningslinjer, men også håndheve den delegerte myndighetens intensjon og betydning for ikke å bryte loven. For eksempel, når rettslige og administrative prosesser påvirker et barn, må barnevernet handle ut fra barnets rett til å ytre seg, eller i motsatt fall forklare hvorfor det er i barnets beste interesse ikke å bli hørt. Enhver administrativ eller

1 Barns rett til å ytre seg i barnevernets prosesser rettslig beslutning som ikke tar hensyn til det barnet ytrer, eller ikke oppgir årsaken til at barnet ikke blir hørt i en bestemt sak, er i strid med en slik regel. Hvis den skal fungere, vil rettighetsbasert praksis måtte være det Dworkin refererer til som «standarder som er satt av en gitt myndighet» (Dworkin, 1977).

Den andre måten er at myndighetsdelegering skaper et negativt rom som barnevernets ansatte må fylle, det vil si en beslutningsautonomi som begrenses av reguleringer. Slik åpner reguleringene et autonomiområde for barnevernet som «ikke eksisterer bortsett fra som et område som er lagt åpent av et omliggende belte av restriksjoner» (Dworkin, 1977). Et vesentlig særtrekk for profesjonelle saksbehandlere er beslutningsautonomi, som er forankret i behovet for å tilpasse beslutningsprosesser etter den enkelte sak, og der selve tilpasningen opprettholder menneskerettighetsnormenes normative formål. Profesjonsutøvere vil derfor måtte gripe inn og utøve skjønn i hver enkelt sak.

Rettighetsbasert praksis og skjønn

I kjernen av profesjonell praksis står beslutningsautonomi, ofte også omtalt som skjønn (Abbott, 2014; Freidson, 2001; Molander, 2016). Selv om det finnes ulike definisjoner, vil en fellesnevner gjerne være at de innebærer kunnskapsbasert og kunnskapsdrevet beslutningstagning ansikt til ansikt, utøvd av fagpersoner (Goodin, 1986; Lipsky, 2010; Molander, 2016). I saksbehandling i barnevernet dreier det seg om å avgjøre om et barn skal beskyttes eller ikke, i henhold til barnets bestemte omsorgskontekst og behov. Som en del av profesjonell praksis må man i denne prosessen i hvert ledd i behandlingen av barnets sak ta hensyn til de rettighetene barnet har. Profesjonsutøvere må treffe sine beslutninger på en slik måte at de gjør krav på korrekt og berettiget handling, der handlingens rettferdiggjøringer formes av selve profesjonens kunnskapskorpus (Molander et al., 2012).

Når det gjelder skjønn, kan vi hevde at det er tre grunnleggende komponenter som er viktige for å forstå hvordan de ansatte utøver sine respektive praksiser i henhold til barnevernets offentlige mandat (Molander, 2016). Den første er det vi allerede har nevnt i beslutningsstrukturen, det vil si begrensningene som oppstår gjennom regulering, og som definerer et område med beslutningsautonomi som den enkelte barnevernsansatte får tildelt gjennom en formell myndighetsdelegering. Graden av skjønn, om skjønnet er sterkt eller svakt, snevert eller vidt, formelt

eller ikke, avhenger av denne delegeringens karakter (Goodin, 1986). Den andre er prosessen med omsorgsdiagnostikk, som går ut på å vurdere barnets rettighetskrav gjennom de barnevernsansattes formynderansvar for å forstå dette kravet på barnets vegne og forstå det som et anliggende som gjelder barnets omsorgssituasjon, barnets behov, og aller viktigst: hva som er i barnets beste interesse (FalchEriksen, 2018). Den tredje er de grunnleggende normene som profesjonsutøvere må ty til når de treffer beslutninger. Dette er knyttet til den kontinuerlige prosessen med å integrere rettighetsbaserte praksiser, det vil si praksiser som understøtter barnets rettigheter epistemisk gjennom kunnskapsbasert profesjonell praksis. Hva gjelder profesjonell praksis, er delegeringen av skjønnsmyndighet ned til sosialarbeidere i barnevernet basert på den epistemiske forutsetningen at de ansatte som er betrodd myndighet til å handle ut fra skjønn, er de som best evner å formidle begrunnede vurderinger for å håndheve rettigheter. For øyeblikket er det forskning som tilsier at de ikke gjør det, men her stiller vi ikke empiriske krav. Dersom rettighetsbaserte praksiser skal fungere, tar vi til orde for rettighetsbasert profesjonalitet. Dette innebærer at profesjonelle praksiser utvikles ved bruk av en menneskerettighetsstandard som primært kriterium for utforming.

Bokens progresjon

Boken består av sju kapitler i tillegg til denne innledningen. Hensikten er å gjennomgå viktige deler av barnevernets praksiser der artikkel 12 må håndheves. Boken tar for seg barnevernspraksiser som domineres av administrative prosesser, så i denne sammenhengen finnes det ingen områder innen barnevernets saksbehandling der barnet ikke vil ha rett til å ytre seg. Betegnelsen «saksbehandling» viser i seg selv til administrative prosesser og ber om at barnet skal ytre seg. Det kan imidlertid fremmes argumenter for at barn ikke bør få ytre seg på grunn av alder, modenhet, rus- eller alkoholmisbruk, antisosial adferd og så videre, men utgangspunktet er at barn enten må få ytre seg, eller at det må gis begrunnelser som legitimerer at man fra et rettighetsbasert perspektiv ikke lytter til barna.

I kapittel 2 vil Karmen Toros legge frem hvordan Barnekonvensjonens artikkel 12 er en av de kinkigste og mest komplekse utfordringene i barnevernets praksiser. Dette kapittelet er en gjennomgang av forskningslitteraturen på feltet. Her undersøkes hvordan nevnte artikkel 12 kommer til uttrykk i forskning og

1 Barns rett til å ytre seg i barnevernets prosesser praksis, og hvor det foreligger en manglende forbindelse mellom profesjonell praksis i barnevernet og artikkel 12. Gjennomgangen av forskningslitteraturen vil vise at barn i mange land ikke medvirker i barnevernets beslutningstagning selv om arbeidet er rettet mot barnas liv og hva som er galt med omsorgen de blir til del. Over hele linjen er det store mangler med hensyn til at barn hverken blir hørt eller lyttet til og praktisk talt er usynlige i saksbehandlingen til tross for ratifiseringen av Barnekonvensjonen og de rettighetene barna har.

I kapittel 3 forsøker Asgeir Falch-Eriksen å presentere en måte å forstå hvordan profesjonsutøvere kan legge en menneskerettighetsstandard til grunn for beslutningstagning på for å sikre at beslutninger som treffes, ikke krenker barnets rettigheter. Menneskerettighetsstandarden har sin bakgrunn i menneskerettighetenes mål om å ivareta den enkeltes verdighet. Ved bruk av denne innsikten i barnevernets praksiser og i kombinasjon med barnets rett til å ytre seg i administrative prosesser som påvirker vedkommendes liv, vil det bli hevdet at det er avgjørende å lytte til barnet for å forstå hvordan man kan beskytte og sikre det enkelte barns verdighet. Det argumenteres for at artikkel 12 må forstås som et verktøy som gir barnet mulighet til å bistå og informere om det som er til dets eget beste, som er et overordnet hensyn i rettighetsbaserte praksiser i henhold til FNs barnekonvensjons artikkel 3.1.

I kapittel 4 drøfter Karmen Toros og Rafaela Eugenie Simonee Lehtme hvordan barnevernet gjennomfører undersøkelser, og hvordan disse undersøkelsene aktiverer barnas rettigheter på en særskilt måte, siden barnevernet må gripe inn med utgangspunkt i den tilsynelatende risikoen barnet er utsatt for. Artikkel 12 i FNs barnekonvensjon krever at visse elementer i undersøkelsen direkte må gjelde barnas rettigheter. I dette kapittelet tar forfatterne for seg barnevernets undersøkelser basert på empiriske data som er samlet inn fra barn som er registrert i barnevernet i Estland, med særlig vekt på barnas erfaringer under undersøkelsesprosessen. Barnas perspektiver blir satt i en internasjonal sammenheng og utdyper på denne måten rollen artikkel 12 i FNs barnekonvensjon spiller i praksisfeltet.

I kapittel 5 undersøker Elisabeth Baasberg Neumann hvordan barnevernstjenesten følger opp barn som er plassert utenfor hjemmet. Sentralt i kapittelet er en studie av hvordan barnets rett til å ytre seg i egen sak forholder seg til relasjonsbegrepet i barnevernets oppfølging av barn som er plassert i fosterhjem og beredskapshjem. Utgangspunktet for drøftingen er at barnevernets plikt til å håndheve Barnekonvensjonens artikkel 12 er uomtvistelig, og at barnet er

Falch-Eriksen og Karmen Toros en rettighetsbærer. Samtidig tilsier det institusjonelle rammeverket for sosialarbeideres oppfyllelse av artikkel 12 at dette kravet møter en kompleks virkelighet. Tatt i betraktning denne komplekse virkeligheten er det ofte vanskelig å se hvordan sosialarbeidere skal kunne ivareta barnets rettighet, gitt begrensningene tiden og oppgavene legger på de eksisterende institusjonelle rammene, og særlig når oppfyllelse av rettigheter er tett knyttet til etableringen av en trygg relasjon mellom barnet og sosialarbeideren. Med andre ord er barnets rett til å ytre seg i egen sak under oppfølging i fosterhjem en rett som lett kan overses eller settes under press av saksbehandlere og ledere i en travel byråkratisk hverdag.

I kapittel 6 drøfter Koidu Saia hvordan Barnekonvensjonens artikkel 12 har konsekvenser for barn som har havnet i kriminalomsorgen for ungdom, hvor prosessene svært ofte er av enten administrativ eller rettslig karakter. I kapittelet undersøkes særlig saker med såkalt dobbelt involverte barn, det vil si at de har havnet både i det strafferettslige systemet og hos barnevernet. Barn i denne bestemte gruppen utgjør en av barnevernets hovedutfordringer, siden deres medvirkning i saksbehandlingen er avgjørende for at rettighetene deres skal kunne håndheves. Kapittelet legger særlig vekt på artikkel 12 og hvordan rehabilitering fungerer i henhold til prinsippene for prosesser som vedrører en mer omfattende ordning for barnevennlig rettspleie.

I kapittel 7 tar Ingrid Sindi for seg barn som er blitt plassert i barnevernsinstitusjon, og pliktene disse sakene medfører for ansatte i barnevernet og blant andre omsorgsytere med hensyn til Barnekonvensjonens artikkel 12. Barnevernsarbeidere og direkte omsorgsgivere har et særlig ansvar for disse barna, siden barn i offentlig omsorg står utenfor en normal familiekontekst, men fortsatt har samme grunnleggende menneskelige behov – som behovet for å føle seg elsket. Ved bruk av eksempler fra en etnografisk studie i Estland er målet å sette kjærlighetsbegrepet i et faglig perspektiv med utgangspunkt i ny sosiologisk forskning om barndom og barns rettigheter, spesielt rettighetsbasert, institusjonsbasert omsorg for barn. I dette kapittelet vurderes også medborgerskap for å supplere diskusjonen om barns autonomi, medvirkning og behov for å føle seg elsket og hvordan dette elementet kan plasseres innenfor konteksten av rettighetsbasert institusjonsomsorg for barn.

Referanser

Abbott, A. (2014). The System of Professions: An Essay on the Division of Expert Labor. Chicago, IL: University of Chicago Press.

Archard, D. & Skivenes, M. (2009). Hearing the child. Child & Family Social Work, 14(4), 391–399. https://doi.org/10.1111/j.1365-2206.2008.00606.x

Baraldi, C. & Cockburn, T. (2018). Introduction: Lived citizenship, rights and participation in contemporary Europe. I C. Baraldi & T. Cockburn (red.), Theorising Childhood (s. 1–27). Cham: Springer International Publishing.

Berlin, I. (1958). Two Concepts of Liberty. An Inaugural Lecture Delivered before the University of Oxford on 31 October 1958. Oxford: Clarendon.

Berrick, J.D., Peckover, S., Poso, T. & Skivenes, M. (2015). The formalized framework for decision-making in child protection care orders: A cross-country analysis. Journal of European Social Policy, 25(4), 366–378. https://doi.org/10.1177/0958928715594540

Cohen, J.L. (1999). Changing paradigms of citizenship and the exclusiveness of the demos. International Sociology, 14(3), 245–268. https://doi.org/10.1177/0268580999014003002

Dingwall, R., Eekelaar, J. & Murray, T. (2014). The Protection of Children: State Intervention and Family Life (Vol. 16). New Orleans, LA: Quid Pro Books.

Dworkin, R. (1977). Taking Rights Seriously (nytt opplag med et svar til kritikere. Red.). London: Duckworth.

Earls, F. (2011). Children: From rights to citizenship. The Annals of the American Academy of Political and Social Science, 633(1), 6–16. https://doi.org/10.1177/0002716210383637

Falch-Eriksen, A. (2012). The promise of trust – An inquiry into the legal design of coercive decision-making in Norway. HiOA Avhandling: 2012/5, https://hdl.handle. net/10642/1355

Falch-Eriksen, A. (2018). Rights and professional practice: How to understand their interconnection. I A. Falch-Eriksen & E. Backe-Hansen (red.), Human Rights in Child Protection. Implications for Professional Practice and Policy (s. 39–58). Cham: Palgrave Macmillan.

Falch-Eriksen, A. & Backe-Hansen, E. (2018). Child protection and human rights: a call for professional practice and policy. I A. Falch-Eriksen & E. Backe-Hansen (red.), Human Rights in Child Protection. Implications for Professional Practice and Policy. London: Palgrave Macmillan. https://doi.org/10.1007/978-3-319-94800-3_1

Falch-Eriksen, A. & Skivenes, M. (2019). 3. Right to protection. I M. Langford, M. Skivenes & K.H. Søvig (red.), Children’s Rights in Norway: An Implementation Paradox? (s. 107–135). Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/9788215031415-2019-04 ER

Falch-Eriksen, A., Toros, K., Sindi, I. & Lehtme, R. (2021). Children expressing their views in child protection casework: Current research and their rights going forward. Child & Family Social Work, 26(3). https://doi.org/10.1111/cfs.12831

Freidson, E. (2001). Professionalism: The Third Logic. Cambridge: Polity Press.

Goodin, R.E. (1986). Welfare, rights and discretion. Oxford Journal of Legal Studies, 6(2), 232–261. https://doi.org/10.1093/ojls/6.2.232

Habermas, J. (1996). Between Facts and Norms. Contributions to a Discourse Theory of Law and Democracy (W. Rehg, overs.). Cambridge, MA: The MIT Press.

Habermas, J. (2010). The concept of human dignity and the realistic utopia of human rights. Metaphilosophy, 41(4), 464–480. https://doi.org/10.1111/j.1467-9973.2010.01648.x

Haugli, T., Nylund, A., Sigurdsen, R. & Bendiksen, L.R. (2019). Children’s Constitutional Rights in the Nordic Countries. Leiden: Brill.

Kant, I. (1887). The Philosophy of Law: An Exposition of the Fundamental Principles of Jurisprudence as the Science of Right. Clark, NJ: Lawbook Exchange.

Lipsky, M. (2010). Street-Level Bureaucracy: Dilemmas of the Individual in Public Service. New York: Russell Sage Foundation.

Molander, A. (2016). Discretion in the Welfare State: Social Rights and Professional Judgment (Vol. 129). Abingdon, Oxon: Routledge.

Molander, A., Grimen, H. & Eriksen, E.O. (2012). Professional discretion and accountability in the welfare state. Journal of Applied Philosophy, 29(3), 214–230. https://doi.org/ 10.1111/j.1468-5930.2012.00564.x

Nussbaum, M.C. (2019). The Cosmopolitan Tradition. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Nylund, A. (2019). Children’s right to participate in decision-making in Norway: Paternalism and autonomy. I T. Haugli, A. Nylund, R. Sigurdsen & L.R.L. Bendiksen (red.), Children’s Constitutional Rights in the Nordic Countries (s. 201–224). Leiden: Brill Nijhoff.

Rawls, J. (1993). Political Liberalism. New York: Columbia University Press.

Rothstein, B. (1998). Just Institutions Matter. The Moral and Political Logic of the Universal Welfare State. Cambridge: Cambridge University Press.

Sandberg, K. (2018). Children’s right to protection under the CRC. I A. Falch-Eriksen & E. Backe-Hansen (red.), Human Rights in Child Protection. Implications for Professional Practice and Policy (s. 15–38). London: Palgrave Macmillan.

Shapiro, I. (1999). Democratic Justice. New Haven, CT: Yale University Press.

Sierra-Cedillo, A., Sánchez, C., Figueroa-Olea, M., Izazola-Ezquerro, S. & RiveraGonzález, R. (2019). Children’s participative citizenship within the context of integral care and daily life. Early Child Development and Care, 189(6), 883–895. https://doi.org/ 10.1080/03004430.2017.1345897

Toros, K. (2017). Child protective workers’ reflections on principles underpinning the assessment of children in need: The case of Estonia. International Social Work, 60(5), 1255–1267. https://doi.org/10.1177/0020872815620261

Toros, K. & Falch-Eriksen, A. (2020). «I do not want to cause additional pain …» – Child protection workers’ perspectives on child participation in child protection practice. Journal of Family Social Work, 1–17. https://doi.org/10.1080/10522158.2020.1833396

Denne boken viser hvordan barns rett til å ytre seg og bli hørt kan omsettes til konkret profesjonell praksis og forsvarlig beslutningstagning i barnevernet.

De siste tiårene har barns rett til medvirkning fått stor oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. Artikkel 12 i FNs konvensjon om barnets rettigheter slår fast at barn har en klar rett til å bli hørt i alle administrative og rettslige prosesser som angår dem. Likevel blir barn fortsatt ikke systematisk og tilstrekkelig inkludert i det praktiske arbeidet i og rundt barnevernstjenesten.

Denne boken tar sikte på å avhjelpe dette utfordringsbildet. Gjennom en tredelt tilnærming

• etableres en tydelig sammenheng mellom barns rettigheter og profesjonell praksis i lys av artikkel 12

• klargjøres hvordan rettighetsbasert praksis kan realiseres i barnevernets ulike arbeidsprosesser

• gis et helhetlig svar på utfordringene knyttet til å gjennomføre barnekonvensjonens artikkel 12 (særlig 12.2) i lovgivning, politikk og tjenesteutvikling

Boken er skrevet for studenter, forskere og profesjonsutøvere som arbeider med barnevern og tilgrensende felt, blant annet sosialarbeidere, tilsynsverger, helse- og omsorgsarbeidere, advokater og lærere. Den retter seg mot alle som ønsker et kunnskapsgrunnlag for å kunne styrke vernet av barn gjennom å sikre barnets rettigheter.

Asgeir Falch-Eriksen er faggruppeleder i Globalisering og sosial bærekraft ved Institutt for sosialfag ved OsloMet –storbyuniversitetet.

Karmen Toros er professor i sosialt arbeid ved School of Governance, Law and Society ved Universitetet i Tallinn.

Å uttrykke seg i barnevernet: Profesjonell praksis i barnevern og barnets rett til medvirkning