Natur i Norge: Variasjon satt i system by Universitetsforlaget

Den største av bokas seks deler handler om det store mangfoldet av øko systemer. I tillegg til de vanlige naturtypene i havet, innsjøer, elver, skog, fjell og myr, blir leseren introdusert for sjeldne naturtyper som havbunns skorsteiner, innsjøer med bunnvann som aldri skiftes ut, isinnfrysingsmark, fosseenger og fugletopper. Boka er rikt illustrert med kart, figurer og fotografier. Forfattere: Anette Edvardsen, Rune Halvorsen, Harald Bratli, Anders Bryn, Børre Dervo, Lars Erikstad, Peter Horvath, Trond Simensen, Olav Skarpaas, Thijs Christiaan van Son og Anders Kvalvåg Wollan.

ISBN 978-82-15-06986-9

Natur i Norge Variasjon satt i system

Forfatterne av Natur i Norge er forskerne som står bak NiN-systemet. Her forklarer de hvordan systemet er bygget opp og viser hvordan det kan brukes til å kartlegge natur. Leseren tas med på en reise gjennom et mangfold av landformer, fra jordpyramider til meandrerende elver og terreng dekkende myrer.

Anette Edvardsen mfl.

Norge har svært stor naturvariasjon. Landet strekker seg fra Lindesnes i sør til Rossøya på Svalbard i nord, og rommer landskap fra det dypeste havdyp (Molloydypet, 5569 muh.) til den høyeste fjelltopp (Galdhøpiggen, 2469 moh.). Vi har undersjøiske fjellkjeder, dyphavssletter, eikeskoger, barskoger, vidstrakte vidder og store breer mellom spisse tinder. Natur i Norge (NiN) er det offisielle systemet som er utviklet for å beskrive og kartlegge denne enorme naturvariasjonen.

Anette Edvardsen, Rune Halvorsen, Harald Bratli, Anders Bryn, Børre Dervo, Lars Erikstad, Peter Horvath, Trond Simensen, Olav Skarpaas, Thijs Christiaan van Son og Anders Kvalvåg Wollan

Natur i Norge Variasjon satt i system

Natur i Norge

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 1

19.02.2024 15:15

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 2

19.02.2024 15:15

Anette Edvardsen, Rune Halvorsen, Harald Bratli, Anders Bryn, Børre Dervo, Lars Erikstad, Peter Horvath, Trond Simensen, Olav Skarpaas, Thijs Christiaan van Son og Anders Kvalvåg Wollan

Natur i Norge Variasjon satt i system

UNIVERSITETSFORLAGET

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 3

19.02.2024 15:15

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024 ISBN 978-82-15-06986-9 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Forfatterne har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening. Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokordningen for høyere utdanning. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Ellen Lorenzen Sats: ottaBOK Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11,5/14 Papir: 100 g Arctic Matt

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 4

19.02.2024 15:15

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 1 Introduksjon til Norges naturvariasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Formålet med NiN-systemet . . . . . . . . . . Om boka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norges naturgrunnlag . . . . . . . . . . . . . . . . Landområdene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Havbunnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Berggrunn og fjellkjeder . . . . . . . . . . . . Elver, vann og breer . . . . . . . . . . . . . . . Geofarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Klima og vegetasjonsutvikling etter siste istid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bioklimatisk variasjon . . . . . . . . . . . . . Geologisk og biologisk mangfold . . . . . Norges historie i et økologisk perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . Det gamle bondesamfunnet (før 1840) . . På terskelen til den moderne tid (1840–1920) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rasjonalisering og polarisering (fra 1920 til vår tid) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Naturvern og naturforvaltning . . . . . . . Endringer i menneskepåvirkning av naturen gjennom de siste hundre årene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 5

10 11 14 15 16 17 17 20 24 25 29 34 34 35 39 44 47 48

Del 2 Naturvariasjon systematisert gjennom NiN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan sette naturvariasjonen i system? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bakgrunnen for NiN-systemet . . . . . . . NiN-systemet i et nøtteskall . . . . . . . . . Kan naturen deles inn i avgrensete typer? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Naturvariasjon fordelt på egenskaper og funksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Systematisering av naturegenskaper og naturfunksjon – naturegenskapstreet . . Naturvariasjon i tid og rom . . . . . . . . . Naturmangfold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Naturegenskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forskjeller mellom abiotisk og biotisk variasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Naturgitte og menneskebetingete naturegenskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . Abiotiske naturegenskaper . . . . . . . . . . Biotiske naturegenskaper . . . . . . . . . . . Artssammensetningsvariasjon . . . . . . . . Økoegenskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dynamikk som naturegenskap . . . . . . . Naturfunksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De fem naturfunksjonstemaene . . . . . . Geomorfologiske prosesser . . . . . . . . . . Økologiske prosesser . . . . . . . . . . . . . . Suksesjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjentatt menneskepåvirkning og økologisk restaurering . . . . . . . . . . . . . .

52 53 54 54 55 57 58 58 60 61 61 62 62 69 70 71 75 76 76 78 78 81 83

19.02.2024 15:15

Innhold

Gradientanalyseperspektivet . . . . . . . . . . . Den entoppete artsresponsmodellen . . . Den generelle økodiversitetsmodellen . . Systemarkitektur i NiN . . . . . . . . . . . . . . Variabelsystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . Typesystemene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Koder og navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

83 84 85 87 88 91 98

Del 3 Landformvariasjon og marine vannmasser . . . . . . . . . . . . . . 100 Landformer i fast fjell og løsmasser . . . . . 100 Typeinndeling av landformer i fast fjell og løsmasser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Landformer som hovedsakelig er et resultat av ytre krefter . . . . . . . . . . . . . . 102 Landformer som hovedsakelig er et resultat av jordas indre krefter . . . . . . . . 117 Elveløp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Elver i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Fluviale prosesser . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Typeinndeling av elveløp . . . . . . . . . . . 122 Variabler som beskriver elveløp i større detalj . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Bruken av typesystemet for elveløp . . . . 133 Innsjøbassenger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Norske innsjøers fordelingsegenskaper . . 133 Breenes betydning for innsjømangfoldet i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Typeinndeling av innsjøbassenger . . . . . 135 Torvmassiver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Grunnvann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Torv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Myrenes hydromorfologi . . . . . . . . . . . 149 Typeinndeling av torvmassiver . . . . . . . 152 Bremassiver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Komplekse bremassiver . . . . . . . . . . . . . 159 Enkle bremassiver . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Egenskaper som karakteriserer bremassiver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Marine vannmasser . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Det unike vannmolekylet og vannets egenskaper . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Sirkulasjonssystemer og vannmasser i havområdene utenfor Norge . . . . . . . . . 162 Sirkulasjonssystemer og vannmasser i fjorder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 6

Del 4 Økologisk mangfold . . . . . . . . . . 170 De viktigste komplekse miljøvariablene . . 170 Varigheten av tørrlegging og overgangen mellom vann og land . . . . . . . . . . . . . . 172 Vanntilførsel til landsystemer . . . . . . . . 175 Næringsstofftilførsel . . . . . . . . . . . . . . . 179 Saltholdighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Dominerende kornstørrelse . . . . . . . . . 184 Intensiteten av menneskepåvirkning – lite, klart og sterkt endret mark . . . . . . . . . . . . 185 Hovedtypegruppeinndeling av mark- og bunnsystemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 186 Grensa mellom vann og land og mellom bunn- og marksystemer . . . . . . . . . . . . 186 Grensa mellom saltvanns- og ferskvannsbunnsystemer . . . . . . . . . . . . . . . 189 Grensa mellom innsjø og elv . . . . . . . . . 189 Grensa mellom fastmarkssystemer og våtmarkssystemer . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Grensa mellom fastmarkssystemer og snø- og issystemer . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Marin økologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Hav i et samfunnsperspektiv . . . . . . . . . 191 Sentrale begreper . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 Limnologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Ferskvann i NiN-systemet . . . . . . . . . . 194 Vannets kretsløp . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Vannets fysiske og kjemiske egenskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Vannkjemi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Substrat i innsjøer og elver . . . . . . . . . . 201 Natursystem – marine bunnsystemer . . . . 202 Normale fastbunnsystemer uten strukturerende artsgruppe . . . . . . . . . . . 204 Normale sedimentbunnsystemer uten strukturerende artsgruppe . . . . . . . . . . . 207 Normale bunnsystemer med strukturerende artsgruppe . . . . . . . . . . . 211 Spesielle bunnsystemer uten strukturerende artsgruppe . . . . . . . . . . . 212 Spesielle bunnsystemer med strukturerende artsgruppe . . . . . . . . . . . 213 Natursystem – innsjøbunnsystemer . . . . . 213 Innsjøbunnsystemene . . . . . . . . . . . . . . 215 Menneskepåvirkete innsjøsystemer . . . . 217 Natursystem – elvebunnsystemer . . . . . . . 217

19.02.2024 15:15

Innhold

Elvebunnsystemene . . . . . . . . . . . . . . . 220 Menneskepåvirkete elvesystemer . . . . . . 222 Natursystem – fastmarkssystemer . . . . . . . 224 De lange linjene – suksesjoner fra naken til vegetasjonsdekt mark . . . . . . . . . . . . 228 Da isen trakk seg tilbake – nakent berg og nakne løsmasser . . . . . . . . . . . . . . . . 232 Av hav steg landet – nakent berg og nakne løsmasser i fjærebeltet . . . . . . . . . 238 Åpen, vegetasjonsdekt mark på overgangen mellom hav og land . . . . . . 244 Mellomspill – åpen grunnlendt mark . . 250 Fastmark på sand – fra sanddyner til sandskogsmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 252 Åpen fastmark i skråninger preget av ras og skred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 258 Åpen fastmark preget av vannforstyrrelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Skog på fastmark . . . . . . . . . . . . . . . . . 270 Arktisk-alpine fastmarkssystemer . . . . . 289 Klart endret og sterkt endret skogsmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 312 Avskoget hei og eng . . . . . . . . . . . . . . . 315 Jordbruksmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 319 Sterkt endret mark som ikke er jordbruksmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 339 Natursystem – våtmarkssystemer . . . . . . . 348 Våtmarkssystemer i et nasjonalt og globalt samfunnsperspektiv . . . . . . . . . . 348 Normal variasjon i våtmarkssystemer . . 349 Spesiell variasjon i våtmarkssystemer . . . 353 Natursystem – snø- og issystemer . . . . . . . 362 Natursystem – marine vannmassesystemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . 363 Grovsortering av marine vannmassesystemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 365

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 7

Gradienter og økologiske prosesser . . . . 365 Natursystem – ferskvannsvannmassesystemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 370 Innsjøvannmasser . . . . . . . . . . . . . . . . . 370 Elvevannmasser . . . . . . . . . . . . . . . . . . 374 Landskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 374 Landskap som tverrfaglig arena . . . . . . . 374 Landskapstyper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 375 Landskapsgradienter og grunntypeinndeling av landskaper . . . . . . . . . . . . 385 Kartlegging av landskapstyper . . . . . . . 394 Landskaper i arealplanlegging og naturforvaltning . . . . . . . . . . . . . . . . . . 396 Del 5 Kartlegging av naturtyper . . . . . . 398 Kart og kartlegging . . . . . . . . . . . . . . . . . . 398 Hvordan kartlegge natur? Praktisk kartlegging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 402 En digital revolusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . 406 Ulike kart til ulike formål . . . . . . . . . . . . . 407 Opplæring, harmonisering og kartleggingsregler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 413 Kvalitetssikring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 418 Del 6 Veien videre . . . . . . . . . . . . . . . . . 420 Fremtidens utfordringer . . . . . . . . . . . . . . 420 NiN sin rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 421 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 425 Bidragsytere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 432 Illustrasjonsoversikt . . . . . . . . . . . . . . . . 433 Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 434

19.02.2024 15:15

Forord Natur i Norge (NiN) er samfunnets felles verktøykasse for å beskrive natur på en sammenliknbar måte på tvers av sektorer. Arbeidet med naturtyper og økologi har vært et viktig område for Artsdatabanken siden vi ble opprettet i 2005. Det ble tidlig klart at vi trengte et enhetlig og vitenskapelig fundert system for å håndtere den store naturvariasjonen vi har i Norge. Til å gjøre dette trengte vi hjelp. Universitetet i Oslo (UiO) ved Naturhistorisk museum (NHM), med professor Rune Halvorsen i spissen, har vært vår samarbeidspartner siden begynnelsen og har hatt ansvaret for den faglige utviklingen. Den første versjonen av NiN ble lansert 30. september 2009 – like etter at vi i Norge hadde fått en egen lov om naturmangfold. Siden den første lanseringen har ny kunnskap og nye brukerbehov blitt tatt inn, først i NiN 2.0 og nå i siste versjon – NiN 3.0 (nov. 2023). Formålet har siden starten vært å lage et system som er kunnskapsbasert, etterprøvbart og verdinøytralt, og som skal kunne tas i bruk av alle sektorene. Det vil dermed gi et felles grunnlag for å snakke om naturvariasjon. Stortinget og regjeringen har gjennom Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold slått fast at «Natur i Norge skal utgjøre kjernen i offentlig

naturkartlegging». Med dette hviler det et stort ansvar på oss i å skulle tilrettelegge systemet for praktisk bruk på en måte som oppfattes som brukervennlig. NiN er et omfattende og komplekst system som reflekterer den store variasjonen og kompleksiteten i naturen. Gjennom denne boka har ønsket vært å forklare hvordan NiN er bygget opp, og hvordan NiN kan være et verktøy for å beskrive hovedtrekkene i norsk naturvariasjon. Sammen med nettsidene som finnes på Artsdatabanken.no, mener vi nå at vi med boka vil bidra til å styrke forståelsen av hvordan man gjennom NiN kan beskrive variasjonen i naturen på en enhetlig måte. Artsdatabanken vil takke Naturhistorisk museum (NHM) for initiativet og for gjennomføringen av bokprosjektet med det resultatet som vi nå har fått. Flere fagpersoner har sammen med NHM også bidratt i arbeidet med både bok og den siste revideringen som har resultert i NiN 3.0. Vi er derfor sikre på at det resultatet vi nå presenterer, er godt forankret i et bredt fagmiljø. Vi vet at dette har vært et etterlengtet produkt som vil gi økt kunnskap og bedre forståelse for hvordan naturvariasjon kan beskrives ved bruk av NiN, og på den måten bidra til at NiN blir den felles verktøykassen vi trenger som samfunn.

Bjarte Rambjør Heide Direktør, Artsdatabanken

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 8

19.02.2024 15:15

Takk Bokprosjektet «Natur i Norge» (NiN) startet opp høsten 2021. Det har delvis vært finansiert av Artsdatabanken og Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Forfatterne ønsker å takke Realfagsbiblioteket på Blindern (UiO) for nyttige innspill til figurer i oppstartsfasen og forlagets eksterne fagkonsulenter som har lest og kommentert manuskriptet. Boka bygger på kunnskap som svært mange kunnskapsrike kolleger har delt med oss gjennom de snart 20 årene som har gått siden NiN-prosjektet startet opp. Mye av denne kunnskapen er benyttet i boka. Vi vil rette en spesiell takk til alle folkene i Artsdatabanken som har vært våre gode samarbeidspartnere gjennom alle disse årene.

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 9

Takk også til alle – enkeltpersoner og fagmiljøer – som har latt oss få bruke data, kart og fotografier i boka (GEBCO, Havforskningsinstituttet, Høgskulen på Vestlandet, Kartverket, Mareano, Miljødirektoratet, NGU, NIBIO, Norsk Polar institutt, NVE og Senter for dyphavsforskning, UiB), og til andre som på en eller annen måte har bidratt til å realisere dette bokprosjektet. Til slutt vil vi takke Universitetsforlaget ved redaktøren vår, Jannicke Bærheim, for konstruktive innspill til teksten og for god hjelp underveis i skriveprosessen, samt grafikere Arnvid Moholt og Endre Barstad og illustratør Fia Bengtsson for godt samarbeid med figurer.

19.02.2024 15:15

DEL 1

Introduksjon til Norges naturvariasjon Naturen er svært kompleks. Den omfatter absolutt alt som er rundt oss, både levende og dødt materiale. Vi trenger derfor gode systemer for å få oversikt over det store mangfoldet naturen består av. Denne systematiseringen av natur er noe vi har forsøkt å gjennomføre innenfor naturvitenskapen gjennom flere århundrer. Carl von Linné klassifiserte organismene og gav dem navn på 1700-tallet, Charles Darwin studerte likheter og ulikheter mellom arter og satte dette mangfoldet inn i en evolusjonær sammenheng på 1800-tallet, og siden slutten av 1700-tallet har geologer for eksempel delt inn jordskorpa vår i metamorfe, magmatiske og sedimentære bergarter. Videre gjennom hele 1900-tallet har økologer prøvd å lage slike inndelinger også for mer komplekse og sammensatte naturfenomener. Forskere har forsøkt å klassifisere natur ved å lage hierarkiske og formaliserte systemer som likner artshierarkiet med sine nivåer som ordener, familier og arter. I dag er det likevel fortsatt stor kunnskapsmangel om hvordan utbredelsesmønstre for arter henger sammen med miljøforholdene på stedet. I tillegg vet vi nokså lite om hvilke økologiske prosesser som er viktige for å forklare mange av disse mønstrene vi observerer. Vi mangler derfor en helhetlig systematisk inndeling av naturens økosystemer.

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 10

Norge har mye større naturvariasjon enn mange andre europeiske land (figur 1.1). Landet vårt har stor variasjon i både topografi og berggrunn, i tillegg til et stort spenn i klimatiske forhold. Vi har dessuten en svært lang kystlinje på 100 915 km, inkludert alle øyer. Havområdene våre inkluderer Skagerrak i sør, Nordsjøen og Norskehavet i vest og Barentshavet i nord og omfatter store arealer. Alt dette medfører at Norge har en variasjonsbredde i arter og økologiske forhold som er større enn i de fleste andre land med sammenliknbart areal. Til tross for dette er naturen her i Norge bedre undersøkt og dokumentert enn i mange andre land. Naturvariasjon kan defineres på mange ulike måter og studeres på flere ulike skalaer både i tid og rom. Naturmangfoldet omfatter både de 47 000 artene vi på nåværende tidspunkt kjenner til her i landet, og naturtypene som disse plantene, dyrene og andre organismegrupper lever i. Artsdatabanken, som ble opprettet i 2005, er vår nasjonale kunnskapsbank for naturmangfold. Artsdatabankens hovedoppdrag er å systematisere og formidle oppdatert kunnskap om norsk natur. Et av de første grepene Artsdatabanken tok for å løse dette oppdraget, var å starte utviklingen av et nytt system for å systematisere naturvariasjonen – naturbeskrivelsessystemet Natur i Norge (NiN). Det er Artsdatabanken som eier NiN og

19.02.2024 15:15

FIGUR 1.1. Utsikt over Sognefjorden fra nordsiden. Midt imot ligger Vangsnes, munningen av Arnafjorden kan ses til høyre. Bildet viser noe av den store variasjonen i norsk natur: fjord, kyst, dyrket mark, skogsmark og fjell.

publiserer NiN, men en rekke norske fageksperter er engasjert i arbeidet med å utvikle systemet. NiN-systemet skal være helhetlig og arealdekkende, noe som innebærer at absolutt all natur i Norge skal kunne omfattes av det. Dette inkluderer alt fra små økosystemer som varme kilder på Svalbard via store økosystemer som dyphavet utenfor norskekysten, til landskapstyper som forfjellsviddene i innlandet eller det mektige nedskårete fjordlandskapet på Vestlandet.

Formålet med NiN-systemet Vi lever i en geologisk tidsperiode som av mange kalles antropocen, menneskets tidsalder. Som do-

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 11

minerende art har mennesket satt sitt tydelige preg på omgivelsene rundt oss. Naturen er under konstant press, og det er stadige trusler mot naturmangfoldet som skyldes ulike former for menneskelig aktivitet. Arealendringer er én av de viktigste årsakene til at natur går tapt i vår tid. Vi bygger ned områder med veier, vind- og vannkraft, hytter og hus. Naturområder deles stadig opp i mindre biter. Villmarkspregete områder forsvinner, skog flatehogges, og kulturlandskapet gror igjen mange steder. Forurensning, innføring av fremmede arter og klimaendringer er andre trusler som naturen står overfor. Det gir særlig grunn til bekymring at vi mennesker forårsaker tap av natur i et stadig økende tempo. Dersom vi skal kunne gjøre noe med disse miljøutfordringene, trenger vi kunn-

19.02.2024 15:15

Formålet med NiN-systemet

skap om naturvariasjonen og begreper for å beskrive den. NiN har som mål å fylle disse behovene ved å ordne naturvariasjonen i et system på grunnlag av klart definerte begreper. En naturtype er natur som har karakteristiske trekk som skiller den fra annen type natur. Dersom forskjellene i utseende er store, så er det enkelt å se at man står foran to ulike naturtyper, for eksempel en innsjø sammenliknet med en skog. På den annen side er variasjonen i naturen som regel gradvis. Hvor går for eksempel grensa mellom en tresatt myr og den omkringliggende skogen? Siden variasjonen er gradvis, vil det derfor mange ganger være vanskelig å dele inn og avgrense naturen i klare og tydelige naturtypeenheter (figur 1.2). Når vi observerer naturen på et gitt sted til et gitt tidspunkt, er det derfor viktig at inndelingen i naturtyper skjer etter så objektive kriterier som mulig, basert på prinsipper som er klare og entydige. Det har vært en målsetting helt siden arbeidet med NiN startet, og gjør at systemet også kan brukes til å kartlegge natur. Et naturtypekart i seg selv sier ingenting om verdien av naturen. Verdisettingen kan legges til etterpå som en atskilt prosess, men NiN-systemet skal etterstrebe å være verdinøytralt. Ved å bli enige om et verdinøytralt system for å beskrive naturmangfoldet kan ulike interessegrupper som naturvernere, skogbrukere eller kommunens arealplanleggere bruke samme kunnskapsgrunnlag som basis for sine vurderinger. Da holder det å kartlegge naturen én gang, uten at deler av naturen tillegges prioriteringer eller verdi med merkelapper som rik, mer viktig å bevare eller særlig godt egnet for bygging av vei. Stortinget og regjeringen har bestemt at NiN skal ligge til grunn for all offentlig finansiert naturkartlegging i Norge. Systemet skal gi fagmiljøer som jobber med natur, et felles begrepsapparat på tvers av sektorer og profesjoner. Samfunnet kan spare penger, tid og arbeid ved at hver sektor ikke skal behøve å gjennomføre parallelle kartlegginger. NiN skal også være et verktøy for å kunne beskrive naturvariasjonen på alle nivåer. Dette kan åpne for en mer konstruktiv dialog og gjensidig forståelse mellom parter som i utgangs-

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 12

punktet har motstridende interesser, for eksempel en arealutbygger og en naturforvalter. Resultatene fra kartlegging av natur blir dermed nyttige for mange flere enn de som opprinnelig kartla den. Dette bidrar til ny kunnskap om naturen som kommer hele samfunnet til gode. NiN skal være et kontrollerbart typesystem. Det innebærer at gjennom registreringer av egenskaper ved naturen og videre analyser av disse kan typeinndelingen etterprøves. Dersom det kommer frem ny kunnskap, skal systemet kunne korrigeres. Kunnskapsmangel skal imidlertid ikke forhindre systemet fra å være fullstendig. På områder der vi vet at det mangler håndfast kunnskap, for eksempel om naturvariasjonen i dyphavsområdene våre, skal prinsippet om beste mulige ekspertvurdering legges til grunn. NiNsystemet er på samme tid en hypotese om hvordan naturvariasjonen er, og en metode for å teste og forbedre denne hypotesen. NiN skal oppsummere og systematisere kunnskap om variasjon i naturen som er samlet inn gjennom flere hundre år. Vi kan kanskje si at det begynte på 1700-tallet med såkalte fysiografiske beskrivelser av naturgrunnlaget i kirkesogn, ført i pennen av prester eller andre øvrighetspersoner. Utviklingen mot et mer velorganisert samfunn utover på 1800-tallet medførte behov for mer presise begreper for å beskrive natur. Fordi vegetasjonen er det mest iøynefallende og lettest observerbare uttrykket for naturvariasjonen, ble kriterier basert på vegetasjonens utseende og artssammensetning lagt til grunn for de plantesosiologiske systemene som så dagens lys utover på 1900-tallet. Plantesosiologi er læren om plantesamfunnene, det vil si enheter av plantearter (inkludert moser og lav) som finnes sammen i naturen. Tidligere plantesosiologisk utforskning av et undersøkelsesområde kunne være én enkelt myr eller hele Norge og var basert på ruteanalyser. En ruteanalyse er en firkant, vanligvis mellom 1/4 m2 og 100 m2, der man noterte hvilke arter som fantes, og hvor stor dekning hver av dem hadde. Forskeren (plantesosiologen) plasserte ruteanalysene subjektivt for å illustrere variasjon i vegetasjonen slik han eller hun oppfattet den.

19.02.2024 15:15

FIGUR 1.2. Hvor går grensa mellom bakkemyr, åpen og tresatt fastmark? Gradvise overganger mellom naturtypene er vanlige i dette forfjellslandskapet på Skrim, Buskerud.

Feltundersøkelsene kunne ta flere år og omfatte hundrevis av ruteanalyser. Etterpå grupperte fors keren ruteanalysene til plantesamfunn som ble beskrevet i monografier, de største av dem på over 600 sider. Hele prosessen frem mot den endelige vegetasjonsklassifikasjonen ble styrt av forskerens egen oppfatning av naturvariasjonen. Det har derfor, med rette, vært satt spørsmålstegn ved om plantesosiologi egentlig er forskning. Uansett hva man måtte mene om dette, er det ingen tvil om at de klassiske plantesosiologiske monografiene som ble publisert i perioden mellom 1925 og 1960, la grunnlaget for dagens kunnskap om variasjonen i norsk natur – og for NiN. Monografiene er fulle av skarpe observasjoner og velbegrunnete forslag til forklaringer på hvorfor naturen er som den er. De siste 50 årene har plantesosiologien gradvis blitt avløst av mer observatør uavhengige, statistiske metoder for innsamling og analyse av data. Feltmetoden er fortsatt ruteanalyser av artssammensetning og tilhørende målinger

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 13

av miljøegenskaper. De nyere undersøkelsene har for en stor del bekreftet oppfatningene som kom til uttrykk i de plantesosiologiske monografiene. I tillegg har de bidratt med ny kunnskap, ikke minst om deler av naturvariasjonen som vi har hatt mangelfull kunnskap om, for eksempel ferskvannsnaturen, havbunnen og naturen på Svalbard. Forfatterne av de klassiske plantesosiologiske monografiene – fremst blant disse var Rolf Nordhagen, Eilif Dahl og Olav Gjærevoll samt svenske Hugo Sjörs – la grunnlaget for den forståelsen vi har av økologien i fjell, skog og myr, det vil si de arealmessig dominerende økosystemene på det norske fastlandet. Senere har mange fulgt i deres fotspor. Ved flere anledninger har kunnskapen blitt oppsummert i oversikter over vegetasjonstyper, sist og viktigst av Eli Fremstad i «Vegetasjonstyper i Norge» fra 1997. NiN-systemet står på skuldrene til alle, forskere og andre, som har produsert den kunnskapen vi har i dag om norsk naturvariasjon.

19.02.2024 15:15

Om boka

Om boka Formålet med denne boka er å introdusere systemet Natur i Norge (NiN). Vi forklarer grundig hvordan systemet er bygget opp og hvordan det kan brukes. NiN tar for seg norsk natur på både økosystem- og landskapsnivå og inkluderer bio-, geo- og økomangfold. Artene spiller en viktig rolle i naturen, og de påvirker hverandre gjennom komplekse kretsløp og samspill. All denne kunnskapen om ulike typer mangfold forutsetter at vi forstår observerbare mønstre og sammenhenger i naturen. Boka gir en bred oversikt over norsk naturvariasjon og generelle økologiske sammenhenger. Vi forsøker å gi svar på spørsmål som: Hvilke arter kan vi forvente å finne innenfor et gitt område i naturen, og hvorfor finner vi disse artene akkurat der? Mange synes NiN er komplekst og vanskelig å forstå. Gjennom denne boka ønsker vi å forklare hvordan NiN er bygget opp, og vi skal bruke NiN som et verktøy for å beskrive hovedtrekkene i norsk naturvariasjon. Boka består av seks deler. Del 1 starter med Norges naturgrunnlag. Vi gir en oversikt over både land- og havområdene våre og forklarer hvordan disse har blitt formet av breer, elver og vann siden fremsmeltingen etter siste istid. Dette er prosesser som fremdeles pågår, og som påvirker både det geologiske og det biologiske mangfoldet. Artenes utbredelse henger sammen med vær og klima, og Norge viser et stort spenn i disse egenskapene som er knyttet til temperatur og fuktighet. Alt levende må ha tilgang på vann og næring. Vannet går i et kretsløp, det sirkulerer i form av nedbør og grunnvann i bakken. Plantene henter mineralnæringsstoffer fra underlaget. Disse stoffene kommer fra bergarter som går i oppløsning, eller fra organisk materiale som stammer fra levende organismer som etter hvert brytes ned. I NiN kaller vi jorda eller bakken for «mark» i økosystemer på land og «bunn» i vannsystemer. Selv om naturen er dynamisk, kan det likevel ta lang tid før en påvirkning utenfra forårsaker endringer i hvilke arter som finnes, og hvor mye det er av dem. Derfor må naturvariasjonen vi ob-

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 14

serverer i dag, ses i et historisk perspektiv. I bokas første del gir vi derfor en oversikt over utviklingen av jordbruk, skogbruk, fiske, industri og befolkning gjennom de siste par århundrene, og hvilken betydning dette har hatt og fremdeles har for naturvariasjonen. I del 2 forklarer vi oppbygningen av NiNsystemet i tillegg til at vi presenterer ulike økologiske begreper. Denne delen (sammen med del 5) er særlig skrevet for dem som ønsker å lære om den teoretiske bakgrunnen for NiN-systemet, og som skal bruke systemet i praksis. For å forstå naturvariasjonen må vi først finne mønstre som vi kan analysere og tolke. Vi kan registrere hvilke arter som vokser på samme sted (artssammensetningen), i tillegg til å finne ut hvilke levende og ikke-levende miljøfaktorer (lokale komplekse miljøvariabler) som bestemmer hvor artene befinner seg. Naturvariasjonen er gradvis, og vi sier at både artenes utbredelse og miljøforholdene varierer langs gradienter. For å kunne forstå disse mønstrene må vi lage økologiske modeller, og kapittelet starter derfor med en innføring i generell økologisk teori. I tillegg til at miljøvariablene fungerer som kilder til all denne naturvariasjonen, så vil ulike prosesser virke inn på hvorvidt en art er til stede eller ikke. I del 2 forklarer vi viktige begreper som brukes til å beskrive naturfunksjonsprosessene, for eksempel miljøstress, forstyrrelse, interspesifikke interaksjoner, demografiske populasjonsprosesser og suksesjon. Kapittelet gir en systematisk oversikt over ulike naturegenskaper – det såkalte naturegenskapstreet – og en forklaring av hvordan det brukes i NiN til å systematisere naturvariasjon i variabler og typer. Del 3 beskriver hvordan de store landformene vi ser rundt oss har blitt dannet av is, frost, vind, bølger og rennende vann gjennom prosesser som sprekkdannelser, forvitring og avsetninger over lang tid. Resultatet har blitt elver, deltaer, innsjøer, myr (torvmark), løsmasseavsetninger, fjell og daler, og vi kommer også innom vulkaner og isbreer. Sammen med del 4 utgjør dette bokas hoveddel, der vi beskriver variasjonen i den norske naturen. Mønstre i naturen kan observeres på ulike skalaer: på landskapsnivå, økosystemnivå eller enda

19.02.2024 15:15

Norges naturgrunnlag

finere skala. I NiN kalles økosystemnivået for «natursystemnivå» fordi begrepet økosystem blir brukt i så mange forskjellige betydninger. Del 4 forklarer hvordan naturen i Norge har utviklet seg etter siste istid. Den gang var hele landet dekket av tykk is, og under isen fantes ingen vegetasjon, kun nakent berg eller løsmasser som isen eller breelver hadde lagt fra seg. Vi forklarer hvordan utviklingen har skjedd: fra nakent berg som dukket opp fra havet etter landhevningen eller der breene smeltet frem, via jordsmonndannelse og til utviklingen av et vegetasjonsdekke med prosesser og et komplekst samspill mellom ulike arter og miljøet rundt. Del 4 er bokas største del. I denne delen tar vi for oss natursystemene og landskapene i N orge. Vi starter med de åpne, lite endrete økosystemene «som var der først», i havet (marine natursystemer) og i ferskvann (limniske natursystemer). Deretter tar vi for oss naturen på land (terrestriske natursystemer), der utviklingen over tid ender med skog, natur preget av trær, dersom klimaet ikke er for ugjestmildt. Gjennomgangen av variasjonen i norsk natur innenfor hver av hovedgruppene (havbunn, innsjøbunn, elvebunn, vannmasser, fastmark og våtmark på land, og is) gjenspeiler oppbygningen av NiN-systemet. Først beskriver vi normal naturvariasjon, det vil si den naturen det er mest av, og som ikke er preget av andre spesielle miljøstress- eller forstyrrelsesprosesser enn de som kan relateres til klima. Resten av naturvariasjonen kalles spesiell naturvariasjon. Gjennom tusener av år har vi påvirket naturen rundt oss gjennom ulike former for arealbruk, og vårt fotavtrykk på naturen blir stadig større. Derfor deles den spesielle naturvariasjonen inn i lite endret, klart endret og sterkt endret natur på grunnlag av graden av menneskepåvirkning. Sterkt endret natur omfatter den menneskeskapte naturen: åker, fulldyrket eng og urban natur som vi finner i byer med plener, parker og veier. Klart endret natur står i en mellomstilling mellom natur slik den var fra naturens side og den sterkt endrete naturen, og omfatter blant annet gjentatt flatehogd skog og semi-naturlig eng, det vil si eng som verken er pløyd eller gjødslet.

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 15

I del 5 ser vi på hvordan vi kan bruke NiNsystemet i praksis gjennom kartlegging av natur. Her viser vi eksempler på hvordan systemet brukes av ulike samfunnssektorer. Vi problematiserer også hva som er viktig å ta hensyn til underveis i kartleggingsprosessen for at sluttresultatet skal få høyest mulig kvalitet. Del 6 er en sammenfatning av hele boka, der vi oppsummerer hovedtrekkene i NiN-systemet og hva systemet kan brukes til. Vi gir noen innspill til hvordan samfunnet kan få størst mulig utbytte av å ta NiN i bruk. Helt til slutt deler vi noen tanker om hvilken betydning systematisert kunnskap om naturen kan ha i møtet med klima- og naturkrisen – to av de aller største utfordringene verden står overfor. Boka inneholder en rekke fotografier som illustrerer naturvariasjonen i Norge. Bildene er kartfestet, og vi har valgt å bruke den gamle fylkesinndelingen siden den gir mer presise stedsangivelser.

Norges naturgrunnlag Norge er et langstrakt land. Fra Lindesnes på ca. 58 grader nord til Nordkapp på 71 grader nord er det en avstand på omtrent 1700 km i luftlinje. Videre derfra, nordover til nordspissen av Svalbard, er det enda drøyt 1000 km. Da er det igjen omtrent 1000 km før vi når Nordpolen. Dette er veien mot nord, norðrvegr, den tolkningen av navnet Norge som regnes som den mest sannsynlige. Det finnes også andre tolkninger, blant annet en som knyttes til dialektordet nor, som betyr «smalt eller trangt sund». Vi snakker da om veien langs de smale, trange fjordene og sundene som finnes langs store deler av norskekysten. Uansett er navnet beskrivende. Kysten av Norge er særpreget, og skjær, øyer, fjorder og sund kjennetegner landskapet hele veien mot nord. I denne delen vil vi forsøke å gi svar på noen av de mest grunnleggende spørsmålene om Norges naturgrunnlag som utgangspunkt for å gå dypere inn i den norske naturvariasjonen i de neste delene av boka: Hvorfor ser landet vårt ut som det gjør? Hvorfor er det flest spisse fjell, bratte

19.02.2024 15:15

Norges naturgrunnlag

FIGUR 1.3. Landskap med spisse tinder, egger, botner og breer. Utsyn fra Galdhøpiggen, Lom, Oppland.

daler og fjorder i vest, og hvorfor flater landet ut mot øst? Hvorfor har vi mest jordbruk i østlandsområdet, på Jæren og i Trøndelag? Hvordan kan vi dele landet inn i regioner basert på temperatur og fuktighet/nedbør? Hvorfor er det noen arter som bare vokser og trives på Vestlandet, mens andre bare finnes i kontinentale strøk i øst?

Landområdene Langs hele kysten fra Rogaland til Nordkapp skiller de ytre kystområdene seg ut i landskapet. Her finnes lavland og grunne havområder. De fleste steder rager landområdene knapt høyere enn 50 m over havet, og havområdene er grunnere enn 50 m under havnivået. Fordelingen mellom land og hav varierer mye, og mange steder fin-

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 16

ner vi et mylder av skjær og små øyer. Dette er strandflata hvor folk har bodd og livnært seg siden steinalderen. Strandflatelandskapet er karakteristisk for den ytre kysten vår og utdypes i del 4 om landskap senere i boka. Innenfor strandflata finner vi fjorder og sund som mange steder strekker seg langt innover i landet. Sognefjorden er den lengste, hele 205 km lang. Fjellene innenfor kysten er mektige, ofte runde og knudrete, men noen steder finner vi rekker av spisse tinder (figur 1.3). Dersom vi ser på den skandinaviske halvøya som helhet, ser vi at fjellene ligger i vest, ut mot havet. Mot øst danner lavlandet vide sletter inn mot Bottenviken. Men også på fjellet finner vi vidstrakte sletter, Hardangervidda og Finnmarksvidda er gode eksempler på dette. Mellom de fjellrike områdene i Nord-

19.02.2024 15:15

Berggrunn og fjellkjeder

og Sør-Norge har vi et stort område med lavereliggende landområder og roligere terreng. Landet rundt Trondheimsfjorden utgjør på mange måter et unntak i norsk kystnatur, på samme måte som landet rundt Oslofjorden også gjør det. Her finner vi vide lavlandsområder, dyrket mark og tett bosetting. Langt mot nord ligger øygruppa Svalbard. Spitsbergen, den største øya, har også spisse fjell langs vestkysten og gradvis roligere terreng mot øst. Øya er dekket av store områder med fjell med karakteristisk platåform som er skilt av vide daler. Den nest største øya, Nordaustlandet, domineres av to store breer.

Havbunnen Utenfor strandflata blir det brått dypere, men herfra er det enda et stykke ut til det virkelige dyphavet. Kontinentalsokkelen er en slags undersjøisk forlengelse av landområdene utenfor kysten og utgjør området mellom strandflata og dyphavet (figur 1.4). Kontinentalsokkelen er en bred plattform på noen hundre meters dyp som følger kysten fra Hordaland til Finnmark. Nord og sør for dette er den enda bredere. I nord ligger hele Barentshavet som en utvidelse av kontinentalsokkelen. Skråningen fra sokkelen utenfor Møre ned mot dyphavet kalles kontinentalskråningen eller Egga. For omtrent 8200 år siden raste deler av skråningen ut i det såkalte Storeggaskredet. Ved Eggakanten oppstår det mye vind og strømmer som gir grunnlag for et rikt fiske og dyreliv. Norskehavet har en gjennomsnittsdybde på rundt 1500 m. Utenfor Lofoten er det en vidstrakt dyphavsslette med dybde ned til 4000 m. Vøringplatået er et platå som ligger som en hylle utenfor Eggakanten i sør, med dybder mellom 1200 og 1500 m. Utenfor disse dyphavsområdene finner vi en mektig undersjøisk fjellkjede, en såkalt midthavsrygg. Den midtatlantiske ryggen strekker seg helt fra Sørishavet i sør til et stykke nord for Svalbard. Dette er ikke én enkelt rygg, men et komplekst system av rygger, fordypninger og siderygger som strekker seg hele veien mellom Afrika og Europa på den ene siden og Amerika

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 17

og Grønland på den andre. Enkelte steder stikker toppen av ryggene opp over havflata som øyer. Disse øyene er vulkanske, og Island er den største. Stadige vulkanutbrudd og jordskjelv vitner om stor geologisk aktivitet, og at kloden vår er i stadig endring. Jordskorpa omfatter de ytterste 10–70 km av klodens overflate. Den består av kontinentalplater som stadig beveger seg i forhold til hverandre. Det er sju store plater som til sammen dekker ca. 90 % av jordoverflata, i tillegg til omtrent 50 små plater. Det er uenighet om hvor mange slike «mikroplater» som finnes, for det er en gradvis overgang mellom hva som er egne plater, og hva som er del av en annen plate. Dessuten kan små plater skyves inn under andre plater slik at de til slutt forsvinner. Der tilgrensende plater møtes, kan vi få spredningssoner der platene glir fra hverandre, langs med hverandre, eller det kan forekomme kontinentalplatekollisjoner slik at det dannes høye fjellkjeder. Den midtatlantiske ryggen er en såkalt spredningssone der den eurasiske og den nordamerikanske kontinentalplata glir fra hverandre. Spredningen er ikke rask, men over et svært langt tidsrom er bevegelsene store nok til å åpne eller lukke Atlanterhavet som havområde. For tiden beveger platene seg fra hverandre med en hastighet på inntil 10 cm i året. Sprekken mellom platene kan ses tydelig ved Þingvellir på Island, en rift mellom de to store platene. Jan Mayen ligger på den atlantiske midthavsryggen, mens Bjørnøya og Svalbard ligger på den eurasiske plata, øst for ryggen.

Berggrunn og fjellkjeder Dersom vi ser på et kart over Norges geologi, kan vi se at kontinentalplatebevegelser har hatt stor betydning for hvordan fastlandet ser ut i dag (figur 1.5). Langs vestkysten av Svalbard, gjennom hele Norge fra Vest-Finnmark til Rogaland, i Skottland og langs østkysten av Amerika finner vi de samme bergartene. Det skyldes at disse områdene er resultatet av den samme, såkalte kaledonske fjellkjedefoldingen som fant sted for

19.02.2024 15:15

Norges naturgrunnlag

FIGUR 1.4. Havområdene utenfor Norge med geografiske navn. Blåfargens intensitet gjenspeiler havdybden. De to blå lin-

jene sør for Svalbard viser isolinjer for 0,5 og 30 % isdekning i april, beregnet som gjennomsnitt for årene 1990–2019 (data fra Norsk Polarinstitutt). Iskantdata er hentet fra Norsk Polarinstitutt og dybdedata fra GEBCO Compilation Group (2023).

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 18

19.02.2024 15:15

Berggrunn og fjellkjeder

FIGUR 1.5. Berggrunnskart over Fastlands-Norge og Svalbard. Kart over Fastlands-Norge er basert på data fra NGU, kart

over Svalbard er basert på data fra Norsk Polarinstitutt.

mellom 490 og 390 millioner år siden, da Amerika og Grønland beveget seg mot øst, og Atlanterhavet lukket seg. Kontinentkollisjoner er en helt vesentlig del av fjellkjededannelser. Fjellkjeden Himalaya er for eksempel et resultat av kolli-

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 19

sjon mellom den indiske kontinentalplata og den eurasiske plata gjennom de siste 40–50 millioner årene. Den kaledonske fjellkjeden var i sin tid like mektig som Himalaya, men fjellene er gamle, og over lang tid har de blitt slitt ned av breer, vann

19.02.2024 15:15

Norges naturgrunnlag

og vind. Det vi ser i dag, er derfor rester fra dypet av fjellkjeden med bergarter fra fjellets røtter samt rester etter skyvedekker der store bergartsmasser er skjøvet mot øst, ofte over eldre bergarter. Til tross for at den kaledonske fjellkjeden er slitt ned, har vi likevel en fjellkjede langs hele kysten vår i dag. Dagens fjellkjede knyttes på sin side til en mye yngre landhevning som startet for om lag 50 millioner år siden, og som hevet landet opp til 1200 m over dagens havnivå, mest i vest. Årsaken til denne landhevningen er fremdeles omdiskutert, men det er sannsynlig at den skyldes prosesser dypt nede i jordskorpa. Landhevningen i de vestlige delene av Skandinavia resulterte i et ujevnt terreng med fjell ut mot kysten i vest og lavland i øst. Høydeforskjellene økte, og elveero sjonen fikk nytt tak. Store løsmassemengder ble derfor ført ut i havet fra områdene innenfor. Disse sedimentene finner vi igjen som unge bergarter på kontinentalsokkelen, og på Svalbard finner vi slike bergarter også på land. I områder der store mengder materiale ble fraktet bort fra landmassen, ble jordskorpa lettere. Dette forsterket i sin tur landhevningen. Fjellkjedefolding og landhevning er ikke de eneste viktige historisk-geologiske hendelsene av denne typen som vi finner rester av i Norge i dag. Store deler av Norge er dekket av grunnfjell, det vil si berggrunn som er eldre enn 570 millioner år. Grunnfjellet er rester av fjellkjeder som fantes i våre områder helt tilbake til for 3 milliarder år siden. For omtrent 250 millioner år siden utviklet det seg en sprekkedal eller en riftdal i områdene sør på Østlandet. Jordskorpa begynte å sprekke opp slik den gjør før et nytt hav dannes. Dette førte til kraftige forkastninger og vulkanisme, og restene etter disse prosessene er i dag dominerende i et område fra Telemark til nord for Oslo, det som kalles Oslofeltet. Det ble imidlertid ikke dannet nytt hav fordi prosessen etter hvert stoppet opp.

Elver, vann og breer Ved slutten av den geologiske perioden neogen, for ca. 2–3 millioner år siden, hadde Norge et landskap med avrundete fjell, bratte elvedaler

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 20

mot vest og slakere elvedaler mot øst. På denne tiden endret klimaet seg vesentlig. Den nordlige halvkule gikk inn i den langvarige perioden som vi fremdeles er i, og som preges av istider som veksler med mellomistider. Astronomiske grunner blir ofte trukket frem som mulig delforklaring på dette klimaskiftet, men årsaken er fremdeles uklar. Under istidene var Norge periodevis dekket av store brekapper. Breenes størrelse varierte i både tid og rom. I kalde perioder dekket brekappene hele eller store deler av landmassen her nord, og i flere av mellomistidene forsvant breene helt. Siste store istid tok slutt for ca. 11 000 år siden, og vi refererer gjerne til denne som «istiden», selv om det har vært mange av dem. Nå lever vi i en mellomistid, og det er forventet at vi går inn i en ny istid igjen om noen tusen år. Vi kommer tilbake til istidene i avsnittet om klima senere i denne delen. De store breene har hatt stor betydning for utformingen av det norske landskapet. Elvedalene har blitt omdannet fra en oftest klar V-form i tverrsnitt til en U-formet profil. I vest har erosjonen vært spesielt sterk, og dalene er derfor veldig dype og trange med bratte dalsider. I motsetning til elver kan breer også grave under havnivå. Mange av dalene er senere fylt med havvann og utgjør i dag fjordene våre. Den dypeste fjorden, Sognefjorden, er hele 1308 m dyp utenfor Vadheimsfjorden, men i den ytterste delen blir fjorden grunnere igjen. Her har breen vært mindre tykk og dermed hatt mindre evne til å grave. Resultatet er at Sognefjorden har en terskel på mellom 150 og 200 m dyp i Sognesjøen mellom Gulen og Solund. De dype, breutformete dalene står i sterk kontrast til den jevne overflata de skjærer gjennom, men dette legger vi ikke så lett merke til fordi bilveiene følger dalene. Denne rolige overflata kalles gjerne den paleiske overflate, det vil si det gamle landskapet. Gjennom denne overflata skjærer det nye landskapet seg, det vil si de skarpe landformene som breene har etterlatt seg. Det er ofte et svært skarpt skille mellom disse to delene av dagens landskap. I områder der høye fjell periodevis har stukket opp over breoverflata, har lo-

19.02.2024 15:15

Elver, vann og breer

FIGUR 1.6. Kart som viser marin grense. Data er hentet fra NGU.

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 21

19.02.2024 15:15

Norges naturgrunnlag

kale breer gravd ut skarpe daler og botner. Der disse landformene møtes, dannes et alpint landskap med tinder, egger og botner. Hurrungane i Vest-Jotunheimen, Romsdalsfjellene, Lofoten og Lyngsalpene i Troms er typiske eksempler på dette. De store breene har også bidratt til å forme det ytre kystlandskapet, særlig i vest. Store breer som bredte seg utover kystlandskapet, var med på å forme strandflata som strekker seg langs hele kysten i vest. Mot slutten av siste store istid var innlandsisen inntil 2000–3000 m tykk. Slike iskapper fantes også i Nord-Amerika og andre steder på jorda der det var stor breaktivitet. Det globale havnivået var rundt 150 m lavere enn i dag fordi svært store vannmengder var bundet opp i is. I områder som var dekket av is, ble jordskorpa trykket ned av tyngden på isen, aller mest der isen var tykkest. I Skandinavia var isen og trykket størst på vestsiden av Bottenviken mellom Sverige og Finland. Ettersom isen gradvis smeltet, ble trykket på landmassen mindre og landet begynte å stige, mest der nedtrykkingen hadde vært størst. Samtidig steg det globale havnivået fordi vann som var bundet i breene, smeltet og ble til havvann. Jordskorpebevegelsen var imidlertid større enn havnivåstigningen, derfor steg land av hav etter siste istid. Da isen trakk seg tilbake, etterlot den seg både åpent hav og nakne landområder. Landhevningen på denne tiden var stor, inntil 10 cm i året. Det betyr at den eldste strandlinja vi kan finne på ethvert sted, angir havnivået ved isavsmeltingen på det gitte stedet. Dette kaller vi marin grense. I Norge ligger den marine grensa lavest helt ute ved kysten der iskappen var tynnest, og øker innover i landet (figur 1.6). Ytterst på Lista (Farsund, Vest-Agder) ligger den marine grensa bare 3 m over dagens havnivå. Der var altså endringen i det globale havnivået nesten like stor som landhevningen. Allerede innerst i Fedafjorden, 25 km i luftlinje lenger inne i landet, har marin grense steget til ca. 20 m. Ytterst i Oslofjorden ligger marin grense omkring 160 moh. Oslo har den høyeste registrerte marine grensa i Norge, 221 moh. Nord for Oslo synker marin grense igjen fordi landhevningen gikk fortere enn tiden isen brukte på å

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 22

trekke seg tilbake. «Höga kusten» på svenskesiden av Bottenviken har den høyeste marine grensa som er målt i Norden, 286 moh. Landhevningen etter istiden pågår fremdeles, i osloområdet er den ca. 5 mm i året. Istiden og særlig isavsmeltingstiden er avgjørende for hvilke jordarter vi har i Norge og hvordan de er fordelt. IsavsmeItingstiden er tidsperioden da innlandsisen smeltet. I utgangspunktet er Norge fattig på løsmasser, det vil si løst materiale som steiner, jord og liknende som dekker den faste berggrunnen. Mesteparten av Norges landareal består nemlig av bart fjell og tynne dekker av bunnmorene (figur 1.7). Bunnmorene er løsmasser som ligger igjen etter istidens breer, og som består av en blanding av finkornet og grovt materiale som ikke er sortert. Bare sentrale deler av Østlandet og deler av Finnmark har et tykt, sammenhengende dekke av morene. Under marin grense kan vi finne marin leire. Dette er gammel havbunn som er dekket av finmateriale som breelvene førte med seg ut i havet. Nærmest brefronten ble det avsatt grovt materiale som stein, grus og sand, mens leire ble avsatt lenger ut fordi de små og lette partiklene transporteres lenger med vann. Marin leire finner vi langs hele kysten, men store arealer med marin leire fra gammel havbunn finnes særlig i Trøndelag og på Østlandet, noe som gir gode jordbruksområder. I tillegg til morenematerialet finner vi løsmasser som er avsatt av istidens elver (breelvmateriale) og dagens elver (elvemateriale). Dette materialet består av sortert sand, grus og stein, det er lagdelt og finnes i dalganger over hele landet. Istidens elver fulgte ikke nødvendigvis dagens dreneringssystemer, og derfor kan vi finne breelvavsetninger langt fra dagens elver. I store, bredemte innsjøer ble det avsatt finkornete sedimenter som vi den dag i dag finner igjen som sand- og siltavsetninger, særlig nord i Gudbrandsdalen og nord i Østerdalen. Under istiden gravde de store breene i fjellgrunnen og etterlot seg et mylder av bassenger samt større og mindre daler som går på kryss og tvers. Bassengene ble raskt fylt med avrenningsvann fra områdene omkring og ble til innsjøer og tjern, som igjen har blitt forbundet med hverandre til

19.02.2024 15:15

Elver, vann og breer

FIGUR 1.7. Løsmassekart over Norge. Data er hentet fra NGU.

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 23

19.02.2024 15:15

Norges naturgrunnlag

et intrikat mønster av elver som følger dalene. Det norske landskapet er fortsatt såpass ungt at elvene ikke har hatt nok tid til å forme terrenget ferdig. Det kan ta hundretusenvis eller millioner av år. Norge har rikelig med bratte skråninger som sammen med hindringer i elvenes vei mot havet resulterer i et stort mangfold av innsjøtyper og elvetyper. Et annet unikt trekk ved Norges vassdragsnatur er at landet har mange høye fossefall. Det største er Vinnufallet i Sunndal (Møre og Romsdal) med et fritt fall på 420 m og total fallhøyde 860 m. Breer dekker ca. 0,7 % av det norske fastlandsarealet, mens over halvparten av Svalbards land areal (61 %) er dekket av isbreer. Breene er i tilbakegang, noe de har vært siden «den lille istiden» ble avsluttet for mellom 100 og 200 år siden.

Geofarer Naturen er mektig og vakker, men også farlig. I store deler av Norge finner vi stup og bratte fjellskråninger. Frostsprengning og andre erosjonsprosesser fører til fjellskred og utrasing av blokker og steiner. Snø- og sørpeskred frakter materiale nedover skråninger. Over det meste av landet finner vi derfor oppsamlet skredmateriale under brattkanter i terrenget. Storm, flom og skred har alltid utgjort en fare for oss mennesker. Skred er en av de vanligste farene vi har som er knyttet til geologiske forhold, det vi kaller geofarer. Dette gjelder både snø- og fjellskred (vi kommer tilbake til hvordan begrepene ras og skred brukes i NiN i delene 3 og 4 i boka). Spesielt farlig blir det når skredmaterialet treffer vann, slik det kan skje der bratte fjordsider henger over dype fjorder og fjordsjøer. Et eksempel på dette er skredet i Loen i Nordfjord som fant sted tidlig om morgenen 13. september 1936. Da raste deler av Ravnefjell ned i Loenvatnet og skapte en flodbølge, en tsunami, som rammet bygdene omkring. Så mange som 74 mennesker omkom i denne naturkatastrofen. Et liknende skred gikk på samme sted i 1905. Også den gang var det mange som omkom.

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 24

Tsunamier har også blitt utløst av store undersjøiske skred på havbunnen. Omtrent 6100 år før vår tidsregning gikk et slikt kjempeskred på kontinentalskråningen utenfor kysten av Nordvestlandet. Storeggaskredet utenfor kysten av Møre og Trøndelag var en katastrofe for steinalderbosetninger både i Norge og i Skottland. Flodbølgen inne i fjordene er beregnet til å ha vært inntil 50 m høy. Selve skredet var opptil 300 km langt i bakkant, og materiale ble fraktet 800 km ut i dyphavet (se figur 1.4). Leirskred, som kalles leirfall i mange dialekter, er en annen geofare Norge er utsatt for. Dette er skred i avsetninger av marin leire etter istiden, og som derfor bare skjer i områder som ligger lavere i terrenget enn marin grense (se avsnittet om skredlandformer i del 3). Leirpartikler har en avlang, flat form. Da de opprinnelig ble avsatt i saltvann, bandt saltet seg til leirpartiklene og holdt dem på plass. Våt leire inneholder svært mye vann mellom leirpartiklene, men leira er stabil så lenge saltet er til stede. Da havbunnsleira ble hevet fra havbunnen og opp på tørt land, startet en langsom utvaskingsprosess der nedbør og annet vann som renner over eller gjennom leirmassene, gradvis vasker saltet ut av leira. Dette medfører at leira blir ustabil, og selv en liten påvirkning kan føre til at strukturen i leirmassen kollapser. Da blir leira flytende som tynn velling, og et lite skred kan få en dominoeffekt der skredfronten spiser seg innover i leirmassene og setter ny leire i bevegelse. Leirskred forutsetter ikke bratt terreng og kan for eksempel utløses naturlig ved erosjon fra bekker og elver. I dag utløses imidlertid leirskred oftest av menneskelig aktivitet. Det største leirskredet i nyere tid er Verdalsraset, som fant sted i 1893 (figur 1.8). Det berørte 14,5 km2, ødela 105 gårder og 116 mennesker omkom. Leirskred har gått i områder med marin leire helt siden istiden, og store og små leirskred skjer fortsatt jevnlig. Områder med marine leirsedimenter stiller derfor store krav til arealplanlegging for å minimere risikoen for tap av menneskeliv og store materielle verdier.

19.02.2024 15:15

Klima og vegetasjonsutvikling etter siste istid

FIGUR 1.8. Verdalsraset var et stort kvikkleireskred som tok med seg mer enn 100 gårder i 1893. Fra Verdal, Nord-Trøndelag.

Klima og vegetasjonsutvikling etter siste istid Fastlands-Norge ligger langt mot nord, men klimaet langs norskekysten er langt mildere enn på tilsvarende steder på samme breddegrad i andre deler av verden. Sommermiddeltemperaturen på Tjøtta på Nordlandskysten, på 65,5 °N, er 14 °C, mens den bare er 6,5 °C i Tasiilaq på samme breddegrad på østkysten av Grønland. Det er omtrent det samme som i Longyearbyen på Spitsbergen, på 78 °N. Forklaringen er Golfstrømmen, den varme havstrømmen som dannes utenfor Florida og fører enorme, varme vannmasser mot nordøst (figur 1.9). På sin vei mot Europa forgrener strømmen seg, og en del av den grenen som kalles den nordatlantiske strømmen, følger kysten vår og ender ikke før den når Svalbard.

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 25

Det globale klimaet er dynamisk, og gjennom de siste millioner årene har det som nevnt pågått en stadig veksling mellom istider og varmere perioder. Også i tidsperioden etter siste istid har det skjedd betydelige endringer i klimaet (figur 1.10). Det er derfor naturlig å se dagens norske klima i sammenheng med det vi vet om klimaets vekslinger etter siste istid. Klimaendringer kan nemlig skje forbausende fort. Mot slutten av siste istid var det to kuldeperioder på den nordlige halvkule, de såkalte dryas-periodene, som var atskilt (i tid) av en varmere periode. Yngre dryas, den siste av disse periodene, startet brått for ca. 12 800 år siden og sluttet like brått drøyt 1000 år senere. Kuldeperioden i yngre dryas førte til at de smeltende isbreene vokste igjen. Yngre dryas var ikke en global klimaforverring, på den sørlige halvkulen ble det derimot varmere i denne perioden.

19.02.2024 15:15

Norges naturgrunnlag

FIGUR 1.9. Kart over havstrømmer på den vestlige halvkule. Data er omarbeidet fra originaldata fra Havforskningsinsti-

tuttet.

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 26

19.02.2024 15:16

Klima og vegetasjonsutvikling etter siste istid

ºC 1

–1

År før nåtid

«Den lille istid»

ºC

2500 2000 1500 1000 500

–1

–2

–3

–4 År før nåtid

11 000 10 000

9000

8000

7000

6000

5000

4000

3000

2000

1000

FIGUR 1.10. Utviklingen av julitemperatur i Sørvest-Norge etter siste istid, vist som avvik fra normaltemperaturen for peri-

oden 1961–90. Omtegnet fra Bjune et al. (2005).

Etter dette fulgte en rask klimaforbedring i vår del av verden. I løpet av noen tiår ble klimaet nesten like varmt som i dag. Gjennom de neste 4000 årene, frem til for ca. 6000 år siden, var den gjennomsnittlige sommertemperaturen i Norge inntil 1,5–2 grader høyere enn i normalperioden 1961–1990, men også i denne perioden var det kortere, kjøligere perioder. Mot slutten av den varme perioden var Norge nesten fritt for isbreer. Da innlandsisen smeltet, etterlot den store mengder morenemateriale som et resultat av breens graving. Etter hvert som isen trakk seg gradvis tilbake, ble morenematerialet liggende som et mer eller mindre jevnt dekke over forsenkninger i landskapet. Når brekanten blir liggende stille i

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 27

lengre perioder, kan store mengder morenemateriale samles i såkalte israndavsetninger eller endemorener, for deretter å bli liggende igjen som store grus- og steinrygger i landskapet når isen trekker seg tilbake. Gjentatte stillstandsperioder gir derfor opphav til parallelle morenerygger. Et av de mest karakteristiske trekkene ved det fennoskandiske (som også inkluderer Sverige og Finland) landskapet er det store raet. Dette endemorenesystemet ble avsatt for ca. 11 600 år siden og kan følges fra Russland, gjennom Sør-Finland og Sør-Sverige og videre langs hele kysten vår nord til Sør-Varanger. Det store raet danner en markert rygg i landskapet på Sør-Østlandet. I Østfold strekker raet seg gjennom sørlige deler av Østfold

19.02.2024 15:16

Norges naturgrunnlag

FIGUR 1.11. Raet ved Mølen utenfor Larvik, Vestfold.

fra øst for Halden til Moss. Mange store innsjøer, for eksempel Vansjø, er demt opp av raet. I Vestfold strekker raet seg fra Horten mot sørvest, demmer opp Goksjø og Farrisvannet og går i havet på M ølen i Brunlanes (figur 1.11). Den langstrakte øya Jomfruland utenfor Kragerø er en del av raet og består av morenemateriale. På Hasseltangen øst for Fevik i Grimstad går raet på land igjen, og det kan spores videre mange steder langs sør- og vestlandskysten. I Trøndelag krysser raet Trondheimsfjorden ved Tautra (se også avsnittet om glasiale landformer i del 3 i boka). Etter yngre dryas ble det, som nevnt, varmere enn i dag. Denne perioden kalles den postglasiale varmetiden, og vi kan gjenfinne den i pollendiagrammer der vi ser økt utbredelse og forekomst av varmekjære løvtrær. I denne perioden var Hardangervidda dekket av skog, Norge var nesten fritt for breer, og skoggrensa lå 200–300 m høyere enn i dag. For ca. 6000 år siden begynte imidlertid temperaturen å synke igjen, og på nytt dannet det seg breer. Frem til i dag har imidlertid temperaturen svingt betydelig, slik at perioder med

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 28

mildere og kjøligere klima enn i dag har avløst hverandre. Mens middelalderen frem til ca. år 900 var relativt kjølig, var vikingtiden og høymiddelalderen frem til siste halvdel av 1300-tallet en usedvanlig varm periode på den nordlige halvkule. Deretter fulgte noen århundrer med betydelig kjøligere klima. Isbreene vokste mye, og perioden fra ca. 1550 til 1850 kalles derfor den lille istid. I denne perioden hadde for eksempel Nigardsbreen i Luster (Sogn og Fjordane) et brefremstøt som gikk såpass langt frem i dalen at gården Nigard, som lå nærmest brefronten, ble berørt. Kildene er motstridende med hensyn til når gårdsbruket ble fraflyttet, men vi vet helt sikkert at breen i løpet av år 1743 slukte mesteparten av innmarka og knuste husene til pinneved. Brefremrykkingen stoppet i 1748. Også ellers i Norge nådde breene sin maksimale utbredelse omkring 1750. Få tiår senere var Nigard gjenoppbygget og tatt i bruk på nytt. Siden 1750 har breene i all hovedsak trukket seg tilbake, først sakte med små fremstøt frem til rundt 1930, deretter mye raskere.

19.02.2024 15:16

Bioklimatisk variasjon

Bioklimatisk variasjon Klimaet begrenser de fleste artenes utbredelse og bestemmer de store trekkene vi kan observere i vegetasjonen. Klimaet påvirker artssammensetningen først og fremst på to måter knyttet til de to livsbetingelsene varme og vann. Alle arter trenger et visst minimum av varmeenergi for å overleve, gjennomføre sin livssyklus og få levedyktig avkom. Alle landlevende arter trenger også et minimum av vann for å overleve. Den store variasjonen mellom arter med hensyn til kravene de stiller til varme og vanntilgang, resulterer i at noen arter greier seg i høyfjellet, mens andre bare finnes i varme lavlandsområder. På samme måte vil noen arter bare finnes i regnfulle kyststrøk, mens andre finnes i de tørre, innerste dalene på Østlandet. Hvilke arter som finnes i et område og dermed utgjør vegetasjonen på stedet, kan beskrives som variasjon langs to såkalte bioklimatiske gradienter som viser gradvis samvariasjon mellom klima og artssammensetning. Inndelingen i bioklimatiske soner gjenspeiler variasjon i temperaturklimaet, det vil si lengden på vekstsesongen og hvor varme somrene er (figur 1.12). Inndelingen i bioklimatiske seksjoner gjenspeiler variasjon i fuktighetsklimaet, det vil si hvor mye og hvor ofte det regner (figur 1.13). Disse to bioklimatiske gradientene henger i noen grad sammen; et kjøligere klima innebærer også et fuktigere klima fordi fordampningen er lavere. Temperaturen synker med økende høyde over havet og fra sør til nord i landet. I NiN deles det norske fastlandet inn i sju bioklimatiske soner (boreonemoral, sørboreal, mellomboreal, nordboreal, lavalpin, mellomalpin og høyalpin). De to kaldeste av disse finnes også på Svalbard, der de kalles mellomarktisk og nordarktisk sone. Boreonemoral sone er den varmeste sonen og finnes på Sør-Østlandet opptil ca. 200 moh. og langs hele kysten av Sør-Norge til omkring grensa mellom Trøndelag og Nordland. Lavlandet rundt Trondheimsfjorden tilhører også den boreonemorale sonen. Sonen smalner av mot nord. Den karakteriseres av sammenhengende områder med varmekjær edelløvskog på klimagunstige steder. Dette

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 29

er et fellestrekk med den nemorale løvskogssonen som er nabosonen mot sør og omfatter de sørligste delene av Sverige og hele Danmark. Eik er en typisk art for den boreonemorale sonen. I nordvendte lier finner vi imidlertid barskog som skiller seg lite fra skogen i den sørboreale bioklimatiske sonen som den grenser til mot nord og mot høyden. Mange arter som har hovedutbredelse i den nemorale sonen, finnes likevel i sørvendte lier og på andre steder med varmt lokalklima i den boreonemorale sonen. Om den nemorale bioklimatiske sonen finnes på det norske fastlandet eller ikke, er et mye omdiskutert tema. I så fall må det være i kystnære områder på Sør-Østlandet, det vil si kysten av Telemark og Vestfold fra Kragerø til Tønsberg. Analyser av variasjonen i klimaegenskaper indikerer imidlertid at det ikke er grunnlag for å skille ut en slik sammenhengende nemoral sone i Norge. Den bioklimatiske soneinndelingen i NiN legger dette til grunn. De tre boreale bioklimatiske sonene (sør-, mellom- og nordboreal) omfatter alt landarealet mellom den boreonemorale sonen og den klimatiske skoggrensa. Innenfor granas utbredelsesområde dominerer gran på steder med dyp jord, mens furu dominerer på grunnlendt mark. Edelløvskog og varmekjære arter finnes på steder med varmt lokalklima, for eksempel sørhellinger. Utenfor granas utbredelsesområde dominerer furu og bjørk. Bjørk utgjør sammen med gråor, osp, selje, rogn og hegg de såkalte boreale løvtrærne, og disse finnes spredt gjennom de boreale sonene. Skoggrensa faller fra ca. 1250 moh. i Jotunheimen til like over havnivå lengst i nord, der vi finner et åpent, stort sett treløst heilandskap ut mot kysten. Et annet omdiskutert tema er hvorvidt den polare skoggrensa, det vil si den klimatiske nordgrensa for skog, som også markerer skillet mellom de boreale og arktiske bioklimatiske sonene, faktisk ligger over havets nivå enkelte steder på finnmarkskysten. NiN 3 legger til grunn at arktiske områder ikke finnes på det norske fastlandet (se del 4 i boka for utdyping om skoggrensa). Over skoggrensa blir den nordboreale bioklimatiske sonen avløst av den lavalpine sonen. Der overtar fjellheier for skog som dominerende

19.02.2024 15:16

Norges naturgrunnlag

FIGUR 1.12. Oversikt over bioklimatiske soner i Norge (Svalbard innfelt). Kart for Fastlands-Norge er omarbeidet fra Bak-

kestuen et al. (2008), kart fra Svalbard er basert på originalkart utarbeidet av A. Elvebakk.

naturtype, og rabber og snøleier blir markante innslag i landskapet. Dvergbusker (lyngarter som blåbær, røsslyng, dvergbjørk, einer og vier-arter) dominerer i lavalpin sone. Mot høyden, der klimaet blir kjøligere og vekstsesongen kortere, forsvinner de fleste dvergbuskene. Blåbærdominerte heier har en særlig skarp øvre grense. Omkring 300 høydemeter over skoggrensa finner vi ikke lenger sammenhengende blåbærdominert vege-

9788215069869_Edvardsen mfl_Natur i Norge 050124.indd 30

tasjon, og myrene forsvinner også. Da går den lavalpine sonen over i den mellomalpine, der hardføre grasvekster og urter som for eksempel rabbesiv dominerer. Rabbesiv gir vegetasjonen en karakteristisk rødbrun farge om høsten. Ytterligere noen hundre høydemeter lenger opp opphører sammenhengende vegetasjon, og vi har dermed nådd den høyalpine sonen, der store områder er dekket av stein- og blokkmark.

19.02.2024 15:16

ISBN 978-82-15-06986-9

Natur i Norge Variasjon satt i system

Anette Edvardsen mfl.

Anette Edvardsen, Rune Halvorsen, Harald Bratli, Anders Bryn, Børre Dervo, Lars Erikstad, Peter Horvath, Trond Simensen, Olav Skarpaas, Thijs Christiaan van Son og Anders Kvalvåg Wollan

Natur i Norge Variasjon satt i system