Sosialt arbeid en grunnbok

EN GRUNNBOK

2. UTGAVE

Ingunn T. Ellingsen, Lise Cecilie Kleppe

Irene Levin, Berit Berg (red.)

Ingunn Tollisen Ellingsen, Lise Cecilie Kleppe, Irene Levin og Berit Berg (red.)

SOSIALT ARBEID

2. UTGAVE

Universitetsforlaget

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2023.

1. utgave 2015

ISBN 978-82-15-06727-8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Nina Lykke

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell AS

Boken er satt med: ITC New Baskerville Std 10,5/13,5

Papir: 90 g Amber Graphic 1,25

Forord

Da den første utgaven av Grunnbok i sosialt arbeid kom ut i 2015, var vi opptatt av forholdet mellom individet og samfunnet. Vi var opptatt av samspillet mellom grunnlagstenkningen i sosialt arbeid og forståelsen av sosialt arbeid i Norge i dag. Det er vi fremdeles, og vi har hatt med oss disse ambisjonene i arbeidet med denne andre utgaven av boka. Vi ønsker å ta fagets hundreårige historie med inn i dagens og morgendagens samfunn. Verden ser annerledes ut nå enn da førsteutgaven kom. Vi har opplevd pandemi, krig i Europa og at demokratiske verdier har blitt satt under press. Sosialt arbeid har alltid forholdt seg til skiftende samfunnsforhold. Verden vil fortsette å endre seg, og vi vil stå overfor nye samfunnsutfordringer i årene fremover. Politiske beslutninger for å møte samtidens utfordringer vil påvirke sosialt arbeid – enten det gjelder migrasjonsspørsmål, nye digitale løsninger, grønn eller bærekraftig utvikling eller andre forhold og politiske veivalg. Samtidig har kjernen i faget en holdbarhet som tilpasser seg tid, sted og menneskers situasjon. Det gjør at sosialt arbeid stadig utvikler seg, uten å gi avkall på grunnlagstenkningen i faget.

I boka henvender vi oss både til sosialarbeiderstudenten og til den erfarne sosialarbeide-

ren. Vi retter blikket fremover samtidig som vi tar med oss viktige elementer fra fagets opprinnelse. Boka gir en innføring i sosialt arbeids teori og metode og setter faget inn i en samfunnsmessig ramme. Vi ser sosialt arbeid som et samfunnsvitenskapelig fag med en praksiskomponent, der teori og praksis utfyller hverandre. Sosialt arbeid foregår på mange arenaer og i samhandling med mennesker i ulike situasjoner. En rød tråd i boka er det sosiale i sosialt arbeid: Vi presenterer hvordan sosiale grunnverdier kan tas i bruk og omsettes i praktisk handling i møte med enkeltpersoner og utsatte grupper i møte med samfunnet. Sosialt arbeid som fag er med andre ord både en profesjon og en akademisk disiplin.

Atten forfattere har bidratt til denne andre utgaven. Forfatterne er valgt ut fordi de har utmerket seg som kunnskapsbærere på ulike områder som vi mener er sentrale i forståelsen av sosialt arbeid. Vi vil rette en stor takk til alle bidragsytere i boka, som gjennom sin kunnskap har evnet å formidle viktige sider ved faget. En stor takk også til forlagsredaktør Wenche Bjørnebekk, som hele tiden har hatt tro på prosjektet, og som både har hatt et fagkritisk blikk og vært en redaksjonell støttespiller gjennom arbeidet med boka.

Juni 2023

Ingunn T. Ellingsen, Lise Cecilie Kleppe, Irene Levin og Berit Berg

Introduksjon: Sosialt arbeid

For mer enn hundre år siden, i 1917, ble den første metodeboka i sosialt arbeid utgitt. Boka var skrevet av Mary Richmond og hadde tittelen Social Diagnosis. Siden den gang er det utgitt en rekke lære- og grunnbøker som har bidratt til å utvikle faget og bringe det inn i nye epoker. Bøkene har vært pensum for utallige sosialarbeiderstudenter og er blitt referert til i eksamensoppgaver, bacheloroppgaver, masteroppgaver, ja, til og med doktorgradsavhandlinger. Bøkene har brakt faget videre, idet de har stilt nye spørsmål til de felt som inngår i sosialarbeiderens arbeidsområder. Og de har med utgangspunkt i teorier prøvd å gjøre sosialarbeidere best mulig rustet til de oppgaver de står overfor. Men bøkene er også uttrykk for tankestrømningene i den samtid de er skrevet i. Hver tid stiller sine spørsmål, heter det. Vi ønsker med denne boka å stille noen spørsmål som er aktuelle for vår tid, og på den måten bidra til å bevege fagfeltet videre.

Fagutvikling krever at vi hele tiden stiller nye spørsmål, samtidig som vi tar med oss grunnleggende kunnskap og prinsipper fra fagets tidlige morgen. Vår intensjon har derfor vært å lage en bok for vår tid, uten å gi avkall på fagets sosiale arv. Det betyr at leseren vil finne henvisninger til det tidlige sosiale arbeidet spredt utover i hele boka, samtidig som mange temaer og emner er direkte knyttet til sosiale utfordringer i vår samtid.

Flere nye kapitler inngår i denne andreutgaven av boka. Et nytt kapittel handler om sosialt arbeid i et bærekraftperspektiv. Her går vi inn i hva det vil si å utøve bærekraftig sosialt arbeid. Andre nye kapitler tar opp det å bli utsatt for vold og trusler i fagutøvelsen, juss som

rammeverk for sosialt arbeid, samfunnsarbeid og digital teknologi i sosialt arbeid. Bokas øvrige kapitler er oppdatert med ny kunnskap og eksempler i tråd med utviklingen i fagfeltet. Sosialarbeidere står overfor stadig nye utfordringer som vil videreutvikle våre teorier og praksiser. Vi mener sosialt arbeid har en viktig funksjon i alle velferdsorganisasjoner som møter mennesker i vanskelig livssituasjoner, og som forholder seg til sosiale problemer i samfunnet – kanskje vår oppgave blir enda viktigere i tiden fremover.

Bokas hovedfokus

Helt fra redaktørene møttes for å skrive den første utgaven av boka, har det vært enighet om å løfte frem det sosiale i sosialt arbeid. Også i denne nye utgaven ønsker vi å vektlegge sosialt arbeids spesielle posisjon. Det sosiale er en arv vi har med oss fra fagets begynnelse. Man snakket da om «social case» – hvor det sosiale, altså forholdet mellom individ og samfunn, skulle være utgangspunkt for både sosialarbeiderens forståelse av saken (tolkningsredskap, kaller vi det her) og hva hen faktisk gjorde (handlingsredskap). Fagets tidlige metode ble kalt «social case work», men etter hvert ble det omgjort til bare «case work» (Levin, 2021). Kanskje var dette en forkorting bare for å gjøre språket enklere, men det kan også stå for noe mer fundamentalt: at det sosiale som en base for all type velferdsarbeid ble tonet ned til fordel for en mer individorientert behandlingstankegang. Dagens samfunn kan beteg-

Introduksjon: Sosialt arbeid

nes som et individorientert samfunn. Men for sosialt arbeid er det sosiale fortsatt gjennomgripende både i forståelsen av sosialt arbeid og de sosiale problemer som sosialarbeidere er satt til å løse, redusere og forebygge. Selv for de mange sosialarbeidere som først og fremst jobber i direkte relasjon til enkeltpersoner, er det sosiale viktig, noe vi skal komme tilbake til utover i boka. Andre arbeider med familie og grupper, mens andre igjen utøver det som kan betegnes som sosialt samfunnsarbeid. Når sosialt arbeid utøves på samfunnsnivå, kan det være i form av forebygging, men også konkrete endrings- og utviklingsprosjekter, som for eksempel boligsosialt arbeid, integreringsarbeid og ungdomsmiljøprosjekter. Sosialt arbeid utøves med andre ord på ulike nivåer – på individ-, gruppe- og samfunnsnivå. Uavhengig av nivå kan vi si at sosialarbeidere jobber for å styrke menneskers muligheter for likeverdig deltakelse i samfunnet. De skal bidra til at betingelsene for myndiggjøring og deltakelse blir styrket, og de skal også bidra til å synliggjøre forhold i samfunnet som fører til sosiale problemer. Det gjør at sosialarbeidere må ha kunnskap om sosiale forhold som gjør seg gjeldende både på individ- og samfunnsnivå.

Uttrykket personen i situasjonen er sentralt i sosialt arbeid og inneholder viktige grunnelementer helt fra fagets tidlige morgen (Fjellheim, 2017). I uttrykket leser vi en måte å koble sammen individ- og samfunnsnivåer på som er sosialt arbeids alternativ til å omtale dikotomiske begrepskonstruksjoner som mikro/ makro (Widerberg, 2015). Sosialt arbeid forholder seg til de sosiale problemer som oppstår i forholdet mellom individ og samfunn, enten samfunnet er familie og nærmiljø eller forstås i en mer global forstand. Å peke på hvilke faktorer som bidrar til sosiale problemer, ekskludering og marginalisering, er ikke lett: Grunnene er både komplekse og sammensatte, og individuelle forhold og samfunnsforhold er tett sammenvevd.

Videre bygger sosialt arbeid på et verdisyn der humanistiske og solidariske verdier utgjør

bærebjelken. Vi har derfor valgt å løfte verdigrunnlaget frem tidlig i boka, sammen med viktige elementer fra grunnlagstenkningen. Kunnskapsgrunnlaget ligger som en base for sosialarbeiderens forståelse og handling, og kan ikke stå atskilt fra de verdier som faget bygger på. Verdisynet vektlegger menneskets egenverdi og solidaritet med de mest utsatte i samfunnet, og vi ser også her at det sosiale er sentralt. Vårt mål er at verdigrunnlaget inngår som en naturlig, men likevel helt sentral del av den enkeltes faglige utvikling. Verdigrunnlaget kan forstås som et etisk kompass for det sosiale arbeidet.

Vi vil utover i boka løfte frem noen trekk ved dagens samfunn som får betydning for sosialt arbeid. Samfunnet er dynamisk og består av prosesser som endrer seg over tid. Vårt anliggende er at endringer i samfunnet får konsekvenser for det sosiale arbeidet. Det kan på den ene side handle om politiske føringer og juridiske rammer som både gir muligheter og setter begrensninger for sosialt arbeid innen bestemte velferdskontekster. På den annen side handler det om at sosialarbeidere må forholde seg til nye samfunnsutfordringer som fordrer ny kunnskap og faglige tilnærminger for å kunne avhjelpe disse på best mulig vis. På den måten blir også sosialt arbeid dynamisk og prosessuelt. Endringer kan handle om for eksempel den demografiske utviklingen, at vi er blitt et mer flerkulturelt samfunn, men også om nye former for utenforskap og sosial ulikhet. Selv om Norge sammenlignet med de fleste land i verden har små forskjeller i levekår, øker forskjellene mellom rike og fattige. Sosialarbeidere har derfor behov for kunnskap om hva som skaper og opprettholder sosiale problemer, og hvordan vi best kan bidra til å forebygge, redusere og løse sosiale problemer mennesker og samfunn står overfor.

En bok kan ikke romme alt som er av betydning for faget. De valg vi har gjort, handler om hva vi mener er viktig for dagens sosiale arbeid. Når vi sier at sosialt arbeid er et fag, er det fordi vi ser sosialt arbeid som både en akademisk

disiplin innenfor samfunnsvitenskapene og en profesjon som utøver sosialt arbeid i et fagfelt. En viktig målsetting med denne boka er å bidra til å skape en faglig plattform. I de ulike kapitlene vil vi veksle mellom å presentere teori og drøfte eksempler fra praksis. Eksemplene vil ikke være uttømmende for praksis, men de vil ta for seg de mest sentrale områdene der sosialarbeidere utfører sitt arbeid. Vi håper at boka vil reise mange nye spørsmål som igjen vil generere ny kunnskap.

Bokas oppbygning

Boka består av 19 kapitler som belyser ulike sider ved sosialt arbeid. Grunnlagstenkningen er mest fremtredende i de første kapitlene, mens vi utover i boka beveger oss over til mer spissede temaområder som er viktige for sosialt arbeid i dagens så vel som morgendagens samfunn.

I kapittel 1 stiller redaktørene spørsmålet «Hva er sosialt arbeid?». Svaret gir vi ved å plassere sosialt arbeid i dagens samfunn og løfte frem noen sentrale samfunnstrekk som har betydning for sosialt arbeid i vår tid.

Vi har allerede vært inne på at det sosiale i sosialt arbeid er en rød tråd gjennom boka. I kapittel 2 går Ingunn T. Ellingsen og Irene Levin nærmere inn i det sosiale i sosialt arbeid. De belyser det sosiale gjennom å løfte frem ulike forståelser av sosiale problemer og den sosiale arven faget har fra sin historie og sine pionerer.

I kapittel 3 drøfter Irene Levin sentrale spenningsfelt som henger sammen med de samfunnsmessige arenaer fagfeltet er plassert i. Selv om sosialt arbeid ofte foregår i møte med enkeltindivider, må det forstås i sin kontekst og fra et samfunnsperspektiv. Forholdet mellom individ og samfunn er ikke et «enten–eller», men et «både–og», idet begge dimensjoner må inkluderes som i et spenningsfelt. Det samme gjelder for andre begrepspar, som hjelp og kontroll og teori og praksis.

I kapittel 4 gjør Solveig Botnen Eide og Siv Oltedal rede for sosialt arbeid som et verdibasert fag. De ser på hvilken betydning verdier har for vår forståelse og våre handlinger. Målet er å bidra til større bevissthet omkring verdiene i sosialt arbeid, men også etiske utfordringer sosialarbeidere står overfor i arbeidet.

I kapittel  5 drøfter Ingunn T. Ellingsen, Lise Cecilie Kleppe og Ivan Harsløf hvordan vi kan forstå bærekraftig sosialt arbeid. Bærekraft er et av vår tids begreper, og sosialarbeidere har en viktig oppgave i å bidra til å realisere FNs bærekraftmål. Kapitlet gir også konkrete eksempler som viser hvordan bærekraftig sosialt arbeid kan arte seg.

I kapittel 6 tar Berit Berg for seg den nordiske velferdsmodellen og ser på hvordan utviklingen av sosialt arbeid i vestlige land har vært nært knyttet til den offentlige velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav) er en av de største velferdstjenestene i Norge i dag, og i kapitlet redegjør Berg for Nav og løfter frem det sosiale arbeidet i Nav. I Norge utgjør etater som utfører velferdsoppgaver, en viktig arena for sosialt arbeid.

I kapittel 7 skriver Ingunn T. Ellingsen og Nina Skjefstad om anerkjennelse, myndiggjøring og brukermedvirkning. Dette er sentrale begreper for sosialt arbeid som relaterer seg til menneskeverd, sosial rettferdighet, solidaritet, sosial endring og deltakelse. En grunnleggende forståelse av disse begrepene er avgjørende for at vi skal kunne utøve godt sosialt arbeid.

Sosialt arbeid har ofte blitt betegnet som et relasjonelt fag. I kapittel 8 setter Irene Levin og Ingunn T. Ellingsen derfor søkelyset på relasjoner i sosialt arbeid. Forfatterne tar for seg ulike forståelser av relasjonsbegrepet i utøvelsen av sosialt arbeid. Et utgangspunkt for sosialt arbeid er å starte der klienten er, og da vil en relasjonell tilnærming være å søke å forstå den andres perspektiv – brukerperspektivet.

I de påfølgende kapitlene går vi inn i sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag og hvordan kunnskaps- og verdigrunnlaget kan integreres i handling. I kapittel 9 tar Lise Cecilie Kleppe

Introduksjon: Sosialt arbeid

for seg kunnskapsbegrepet, og gjør nærmere rede for sosialt arbeid som kunnskapsarbeid. Hun diskuterer ulike typer kunnskap og forholdet mellom teorier, modeller og metoder i sosialt arbeid.

I kapittel 10 fører Lise Cecilie Kleppe kunnskapsbegrepet videre som en del av den sosialfaglige kompetansen. De senere årene har det vært økt oppmerksomhet omkring den sosialfaglige kompetansen og hva denne består i. Kleppe går inn i ulike typer kompetanse som er viktige for sosialarbeideren, og et sentralt poeng er at kompetanse handler om å integrere kunnskap i ferdigheter og i handling.

Videre i boka behandles ulike temaer som er sentrale i utøvelsen av det sosiale arbeidet. Vi drøfter utfordringer og dilemmaer sosialarbeidere kan møte i sitt arbeid, men også mulighetsrom som åpner for et godt og helhetlig tjenestetilbud.

I kapittel 11 redegjør Liv Jorunn B. Skippervik for hvordan juss og sosialt arbeid må forstås og anvendes i en integrert sammenheng. Jussen setter rammer for sosialt arbeid, men gir også sosialarbeidere et mulighetsrom. Juridisk kompetanse er viktig for at brukere skal få realisert sine rettigheter i møte med de ulike velferdstjenestene.

Sosialt arbeid er et komplekst fag, og selv om arbeidet kan ha klare mål, vil situasjonen til de mennesker som sosialarbeidere møter, være svært ulik. Derfor legger også lovverket opp til at det skal være mulig å bruke skjønn, det vil si å ta individuelle hensyn. Det er en utfordring når likeverdige tjenester er et viktig velferdsstatlig prinsipp.

I kapittel 12 ser Inger Oterholm på skjønn i sosialt arbeid. Hun problematiserer forholdet mellom regler og faglig skjønn og drøfter betingelser som ligger til grunn for faglig skjønn, og understreker betydningen av å være kritisk til egen skjønnsutøvelse i sosialt arbeid.

I kapittel 13 skriver Bente Heggem Kojan og Anita Skårstad Storhaug om kritisk refleksjon. De beskriver hvordan denne formen for refleksjon kan anvendes for å integrere teori

og praksis, og ikke minst til å stadig videreutvikle sosialarbeideres forståelse og kompetanse. De presenterer en egen modell for kritisk refleksjon og viser hvordan denne kan anvendes i praksis.

I kapittel 14 skriver Håvard Aaslund om samfunnsarbeid, som er en viktig, både teoretisk og praktisk tilnærming for sosialt arbeid i møte med utsatte grupper i samfunnet. Aaslund har forsket på boligsosialt arbeid, og anvender eksempler fra dette feltet for å tydeliggjøre hva samfunnsarbeid er og kan være. kapittel 15 handler om sosialt arbeid i det digitale samfunn. Her tar Anne Wullum Aasback oss med inn i hvordan digital teknologi kan ha ulike bruksområder i sosialt arbeid. Digitale verktøy for fagutøvelsen kan bidra til digitalt utenforskap, men også digital inkludering. Sistnevnte fordrer at sosialarbeider har en etisk bevissthet omkring bruk av teknologi i sosialt arbeid.

Sosialarbeidere jobber i felt som kan være risikoutsatt for trusler og vold. I kapittel 16 går Ingunn T. Ellingsen og Hulda Mjøll Gunnarsdottir inn i ulike perspektiver som kan hjelpe oss til å forebygge volds- og trusselsituasjoner, men også være forberedt hvis vi eller kollegaer skulle bli utsatt for denne type risikosituasjoner og uønskede hendelser.

kapittel 17 omhandler sosialt utenforskap. Jan Tøssebro og Berit Berg løfter sentrale teoretiske perspektiver på sosial ulikhet i samfunnet. Teorier om avvik, stigma og stempling er viktige for å forstå ulike utenforskapsprosesser og hvordan de virker på oss som mennesker. Kapitlet omhandler hvordan mennesker som ikke helt passer inn i mønsteret, blir møtt og sett av andre, men også om hvordan de kan se seg selv gjennom samfunnets briller. Kapitlet løfter frem områder som er viktig for forståelsen av sosiale problemer i dagens samfunn.

I kapittel 18, om velferd og migrasjon, skriver Berit Berg om kjennetegn ved vår tid, nemlig migrasjon og sosialt arbeid i et flerkulturelt samfunn. Nesten alle sosialarbeidere, uansett hvor de jobber, vil møte mennesker

med en annen kulturell historie. Det flerkulturelle samfunnet møter også sosialt arbeid i politiske mål om integrering og inkludering. Hun løfter frem ulike problemstillinger som sosialarbeidere trenger kunnskap og ferdigheter om for å møte.

I bokas avslutningskapittel, kapittel 19, oppsummerer Elisabeth Brodtkorb og Marianne Rugkåsa noen sentrale utfordringer for sosialt arbeid i dag – utfordringer som forfatterne be-

Referanser

Fjeldheim, S. K. (2017). The presence of the past in the present. A hermeneutic perspective on creation, mediation and perception of theory of social work textbooks [Doktorgradsavhandling]. Høgskolen i Oslo og Akershus. Levin, I. (2021). Hva er sosialt arbeid. Universitetsforlaget.

tegner som samfunnsfloker. Sentrale stikkord er velferdsstatens utvikling, individualisering, fattigdom og migrasjon. Kapitlet legger vekt på hvordan vi forstår og forklarer ulike sosiale og kulturelle fenomener. Menneskers handlinger er ikke uvesentlige, og forfatterne oppfordrer oss til å reflektere over hva vi kan gjøre innenfor de strukturene som rammer inn det sosiale arbeidet.

Richmond, M. (1917). Social diagnosis. Russel Sage Foundation. Wiederberg, K. (Red.). (2015). I hjertet av velferdsstaten: En invitasjon til institusjonell etnografi. Cappelen Damm akademiske.

Kapittel 1

Hva er sosialt arbeid?

Berit Berg, Ingunn T. Ellingsen, Irene Levin og Lise Cecilie Kleppe

I dette første kapitlet plasserer vi faget sosialt arbeid i en historisk og samfunnsmessig sammenheng. Sosialt arbeid både påvirker og påvirkes av samfunnet rundt oss, og forholdet mellom individ og samfunn er helt sentralt i forståelsen av sosialt arbeid. Vi ser nærmere på hva sosialarbeidere gjør i praksis, og presenterer begreper som er sentrale i forståelsen av sosialt arbeid som fag, profesjon og akademisk disiplin. Det praktiske sosiale arbeidet forutsetter både kunnskap, ferdigheter og verdier – det er grunnlaget for godt sosialt arbeid.

Det tilsynelatende enkle spørsmålet «Hva er sosialt arbeid?» kan ha mange svar. De fleste har kanskje en intuitiv oppfatning av hva det handler om. Hva mener vi når vi snakker om sosialt arbeid? Sosialt arbeid er en akademisk disiplin, et fag og en profesjon. Faget sosialt arbeid befinner seg i et felt der sosialt arbeid utøves, enten det er Nav, barnevernet, psykisk helse, kriminalomsorg, familievernet eller andre sosialfaglige felt. Sosialt arbeid er videre en akademisk disiplin: Det bygger på en vitenskapelig kunnskapsbase som det undervises i på universiteter og høgskoler, og man kan ta høyere utdanning i fagdisiplinen fra bachelorgrad til master- og doktorgrad. Når vi også betegner sosialt arbeid som profesjon, handler det om at det er et «håndverk» der sosialarbeidere anvender ulike former for kunnskap for å utøve faget i praksis. Det sosialarbeidere gjør, er ikke tilfeldig, arbeidet har et faglig grunnlag basert på teorier, verdier og ferdigheter. Samlet utgjør dette sosialarbeiderens kompetanse. Sosialt arbeid er en type hjelpearbeid. Men det er ikke hvilken som helst form for hjelp. Mange profesjoner driver med hjelpearbeid. Presten hjelper med det åndelige, sykepleieren og legen med helsefaglige og

medisinske problemstillinger og juristen med rettslige spørsmål. Disse typer av hjelpearbeid har fellestrekk, men skiller seg også fra hverandre på vesentlige punkter. Det hjelpearbeidet sosialarbeideren skal utføre, handler om å hjelpe personer med sosiale problemer.

Overordnet kan vi si at sosialt arbeid er et fag som retter seg mot problemer som oppstår mellom individ og samfunn eller grupper og samfunn. Sosialt arbeid foregår på ulike nivåer – både individ-, gruppe- og samfunnsnivå. Det foregår på mange arenaer, forholder seg til mennesker i ulike situasjoner og utføres innenfor forskjellige organisatoriske og juridiske rammer. Mange vil si at sosialt arbeid er et praktisk fag der målet er å hjelpe mennesker i vanskelige livssituasjoner – altså endringsarbeid. Enten du som sosialarbeider jobber i Nav, innenfor rusfeltet, i barnevernet, på et asylmottak eller et annet sted, er jobben din å bidra til å skape endring hos enkeltpersoner eller grupper. En slik beskrivelse av sosialt arbeid er på ingen måte feil, men sosialt arbeid er mye mer enn å yte individuell hjelp. Det retter seg også mot å tydeliggjøre forhold i samfunnet som bidrar til ekskludering og marginalisering, og motvirke disse. Og når vi jobber

med enkeltpersoner, gjelder det å se personen ut fra den sammenheng han, hun eller hen befinner seg i. I sosialt arbeid snakker vi om dette som personen i situasjonen

I dette kapitlet forsøker vi å svare på spørsmålet «Hva er sosialt arbeid?» gjennom å plassere sosialt arbeid i ulike sammenhenger. På et vis kan vi si at hele boka er ment å svare på dette spørsmålet. Vi starter med å se nærmere på hva sosialarbeidere gjør i det sosialfaglige feltet. Videre løfter vi frem kunnskap, verdier og ferdigheter som basiselementer i faget, og viser hvordan sentrale definisjoner av sosialt arbeid også fremhever disse tre elementene. Forholdet mellom individ og samfunn er sentralt i sosialt arbeid og blir behandlet flere steder i boka, men allerede her i innledningskapitlet gir vi det en kort introduksjon. Sosialt arbeid er et dynamisk fag og baserer seg på prosesser. Med det mener vi at faget endrer seg i lys av skiftende politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale forhold i samfunnet det opptrer i. Derfor må vi forstå sosialt arbeid i lys av sentrale utviklingstrekk i vår tid. Samlet bidrar disse temaene til å kaste lys over spørsmålet vi stiller i kapitlets overskrift.

Sosialt arbeid i praksis

For å nærme oss spørsmålet om hva sosialt arbeid er, har vi valgt å gå veien om hva sosialarbeidere gjør i praksis. Et enkelt svar er at sosialarbeidere gjør mye forskjellig. Mange er ansatt i Nav eller jobber innenfor barnevernet, som er to store velferdsforvaltninger i Norge. Vi finner sosialarbeidere innenfor helse- og omsorgstjenestene, i skolen, i arbeid med funksjonshemmete, innenfor flyktningog innvandringsforvaltningen, i arbeid med bostedsløse, innenfor kriminalomsorgen, i spesialisthelsetjenesten og rusomsorgen og på krisesentrene, for å nevne noen av feltene. En fellesnevner er at mange jobber innenfor det statlige og kommunale velferdssystemet, men

også innen ideelle og kommersielle virksomheter. Selv om de fleste sosialarbeidere er ansatt innen det offentlige, har det blant annet innenfor rus- og barnevernsfeltet alltid vært et betydelig innslag av private aktører, både kommersielle og ideelle. Også innenfor innvandringsområdet ser vi at de fleste asylmottakene i Norge har private driftsoperatører. Mange sosialarbeidere reiser dessuten til andre steder i verden for å praktisere sosialt arbeid, for eksempel gjennom en av de mange store humanitære organisasjonene på det sosialfaglige feltet. Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Kirkens Nødhjelp er eksempler på humanitære organisasjoner som opererer både utenlands og i Norge, og som utøver viktig sosialt arbeid (se kapittel 5 om bærekraftig sosialt arbeid). Ettersom det er mulig å ta både master- og doktorgrader (ph.d.) i sosialt arbeid, finner vi også sosialarbeidere som jobber med utdanning og med forskning- og utviklingsarbeid, både innen universitets- og høgskolesektoren og ved virksomheter ute i tjenestefeltet.

Hva den enkelte sosialarbeider gjør i praksis, varierer med hvilke grupper de jobber med, og hvor de er ansatt. La oss ta for oss noen eksempler:

– I Trøndelag har Nav etablert noe de kaller Jobbhuset, der formålet er å gi mennesker muligheter. Målgruppen er ungdom i aldersgruppen 18–25 år som ikke er under utdanning eller i arbeid. I dette tiltaket har sosialarbeidere en nøkkelrolle. Deres hovedfokus er ungdom som er i en risikosituasjon – enten fordi de har droppet ut av skolen, fordi de har et rusproblem eller fordi de over lang tid ikke har vært i arbeidslivet.

Sosialarbeidernes jobb er å følge opp enkeltungdommer, motivere og være samtalepartner når det gjelder yrkesvalg mv. – kort sagt å drive endringsarbeid av ulikt slag.

– Barnevernet er arbeidsplass for mange sosialarbeidere. De fleste er ansatt i kommunen, men en del jobber også innenfor den statlige delen av barnevernet. Den overordne-

de funksjonen til barnevernet er å sikre at barn og ungdom som vokser opp i Norge, har en god omsorgssituasjon. Oppgavene som barnevernsarbeider kan bestå i alt fra å følge opp en bekymringsmelding på et barn, gi veiledning til foreldre og gi hjelpetiltak til barn og familier, til å gjennomføre et tvangsvedtak om plassering av barn utenfor hjemmet (omsorgsovertakelse). Selv om mesteparten av barnevernets tiltak er frivillige hjelpetiltak, er det også barnevernets oppgave å vurdere når det må pålegges tiltak, enten i form av hjelpetiltak eller omsorgstiltak, for å sikre barnets beste.

– Psykisk helse er et område hvor det arbeider mange sosialarbeidere – både innen barne- og ungdomspsykiatri (BUP) og psykisk helsevern for voksne. Mange jobber innenfor distriktspsykiatriske sentre (DPS) som både har dag-, døgn-, polikliniske og ambulante tilbud til brukerne. Her jobber sosialarbeidere sammen med helsearbeidere for å bistå mennesker med psykiske lidelser. Sosialarbeider kan gjøre alt fra å bidra til å få på plass nødvendig oppfølging, som for eksempel støttekontakt, til å jobbe med motivasjon, arbeidstrening, økonomi, bolig og psykososial oppfølging.

I mange kommuner er det etablert egne team for å følge opp enslige mindreårige flyktninger. Dette er ungdommer som har flyktet fra hjemlandet på grunn av krig og forfølgelse, og som mangler nære omsorgspersoner i Norge. Mange har senvirkninger på grunn av traumatiske erfaringer som kan gi seg utslag i søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, hukommelsestap og gjentatte mareritt. I teamet rundt enslige mindreårige jobber det personer med ulik fagbakgrunn, blant annet sosialarbeidere, lærere og sykepleiere. En viktig del av deres arbeid består i å bistå flyktningene med skolegang, norskopplæring og boligetablering. For mange vil det også være behov for psykososial oppfølging. Sosialarbeiderne i teamet jobber tett på den enkelte ungdom-

men og har en viktig rolle når det gjelder både informasjon, motivasjon og integrering i det norske samfunnet.

– Rusomsorgen er et område der private ideelle organisasjoner har en sentral plass. Den største av dem er Blå Kors, som er et landsomfattende nettverk med behandlingstilbud, men også Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen gjør viktig arbeid innen rusfeltet. Organisasjonene bidrar til å hjelpe rusbrukere og deres pårørende til et bedre liv, og sosialarbeidere er sentrale i dette arbeidet. Sosialarbeiderne jobber i team med andre profesjoner, som psykologer og annet helsepersonell, men har ofte et særlig ansvar for oppfølging av barn, ungdom og familier. I tillegg til oppgaver som retter seg inn mot enkeltpersoner og familier, både i behandlingsøyemed og med ettervern, er rusomsorgen et eksempel på et område der det forebyggende arbeidet er sentralt. Forebygging av rus og rusrelaterte problemer er en sentral samfunnsoppgave og et eksempel på det vi i sosialt arbeid vil kalle samfunnsarbeid.

Disse eksemplene gir selvsagt ingen utfyllende oversikt, men kan leses som et forenklet bilde på sosialarbeideres ulike arbeidsoppgaver. Utfordringen med eksempler som disse er at det er vanskelig å avgrense hva sosialarbeideren gjør, med noen få setninger. Sosialarbeidere har oppgaver som retter seg mot både enkeltbrukere og omgivelsene, og i samarbeidet med andre yrkesgrupper har sosialarbeideren ofte en koordineringsfunksjon. I dette landskapet skal sosialarbeiderstudenten trene på å utvikle seg til en god sosialarbeider, og her skal erfarne sosialarbeidere hver eneste dag bruke sin faglighet i møte med mennesker i ulike livssituasjoner. Det kan være ungdom som strever med å finne ut av livet sitt, som er lei skolen og ikke har noen jobb, det kan være et par som sliter med samlivskonflikter, eller det kan være traumatiserte flyktninger som har senvirkninger etter krig, forfølgelse og tortur. Det kan også være barn som vokser opp med rusavhen-

gige foreldre, eller som selv sliter med rus og psykiske problemer. Hver for seg krever alle disse situasjonene en faglig plattform bestående av både generell kunnskap og spisskompetanse innenfor det spesifikke fagfeltet.

Den generelle kunnskapen er kunnskap som sosialt arbeid bygger på, uavhengig hvilket felt det utøves i. Den spesifikke kunnskapen handler om å møte utfordringer knyttet til et mer avgrenset fagområde. En sosialarbeider i Nav trenger å kunne Nav-systemet, barnevernsarbeideren må kunne barnevern, og flyktningarbeideren må ha kunnskap om ordninger og forhold som gjelder for denne målgruppen spesielt. Men vi må også kunne en del om velferdstjenester uavhengig av hvor vi jobber. En del brukere har sammensatte behov og har kontakt med mange ulike velferdstjenester på samme tid. Da kan det være utfordrende å gi et helhetlig og godt koordinert tjenestetilbud. Sosialarbeidere har ofte en viktig koordinerende rolle i tverrfaglig og tverrprofesjonelt samarbeid, og trenger derfor også god koordineringskompetanse. En del av den kompetansen sosialarbeidere samlet sett trenger for å utøve godt sosialt arbeid, vil utvikles gjennom bachelorstudiet, mer spesialisert kunnskap gjennom mastergrader og videreutdanninger, men det vil også være en kontinuerlig videreutvikling av kunnskap gjennom den erfaringen som bygges opp i praksis, og gjennom den enkeltes faglige utvikling som sosialarbeider.

Sosialarbeiderens oppgave

Både de som er avhengige av velferdsstatens tjenester og de som yter tjenestene, vet at virkeligheten kan være ganske sammensatt. Vi lever i et land med gode velferdsordninger for dem som møter vanskeligheter i livet, men medaljen har også en bakside. Som vi har vært inne på, er det ikke alltid samsvar mellom idealer og realiteter, og de faglige og økonomiske analysene gir ikke alltid de samme svarene. Selv

om det er stor oppslutning om velferdsstaten i det norske samfunnet, kan det være uenighet om hvilke samfunnsutfordringer velferdsstaten skal løse, og hva som skal være nivået på og innholdet i tjenestene. Dette er til sjuende og sist et politisk spørsmål. Noen vil kanskje spørre: Hva har politikk med sosialt arbeid å gjøre? Er ikke samfunnsutviklingen noe politikerne får ta seg av – så får sosialarbeiderne jobbe med problemene? Hvis vi går tilbake i tid, vil vi se at sosialt arbeid har vokst frem som en del av en sosial bevegelse der det var et viktig mål å skape sosial rettferdighet og bidra til å redusere sosial ulikhet. På 1800- og 1900-tallet ble dette blant annet gjort gjennom arbeid for allmenn stemmerett og arbeid for å bekjempe barnearbeid og fattigdom. Fattigdom, eller det å leve med vedvarende lavinntekt, er fortsatt en stor utfordring, som sammen med andre sosiale utfordringer er politiske innsatsområder. Mange av innsatsområdene er rettet mot spesifikke grupper som rammes av marginalisering og ulike vansker i livet, som for eksempel rusavhengighet og utenforskap blant unge. Vi ser her at områder for sosialt arbeid også er sentrale sosialpolitiske områder.

Det er imidlertid viktig å sette sosiale problemer inn i en samfunnsmessig sammenheng og kjempe mot forhold som bidrar til marginalisering og «utenforskap». Det kan handle om å skape gode oppvekstsvilkår for barn og unge, det kan handle om aktiv innsats mot mobbing i skolen, det kan handle om å bekjempe tvangsekteskap og vold i nære relasjoner, det kan handle om innsatser for et inkluderende arbeidsliv hvor også personer med utviklingshemming har en plass – og mye mer. Lista av oppgaver er lang. Poenget er, som vi slo fast allerede innledningsvis, at sosialt arbeid foregår på mange nivåer – individuelt, i grupper, i nærmiljøet og i storsamfunnet. Sosialt arbeids historie viser eksempler på alt dette. Mary Richmond (1861–1928) og Jane Addams (1860–1935) kan beskrives som sosialt arbeids «formødre», og hadde som sitt primære mål å bekjempe fattigdom og kjempe for kvinners

rettigheter og mot ulike former for urettferdighet og undertrykking (Levin, 2021). For dem var sosiale problemer uløselig knyttet til den samfunnsmessige utviklingen. Deres og andre pionerers stemmer kan også være betydningsfulle i vår tid. I neste kapittel skal vi se oss tilbake og belyse hva tidligere tiders sosialarbeidere i Norge og i andre land har vektlagt som rettesnorer for arbeidet. Selv om samfunnet i dag ser annerledes ut enn det gjorde for hundre år siden, er det fortsatt slik at sosiale problemer oppstår i en sammenheng og derfor må forstås kontekstuelt. Samfunnsmessige endringer gjør at utfordringer skifter karakter, men til nå finnes det vel ikke noe samfunn som har klart å avskaffe sosiale problemer.

Selv om sosialarbeiderens oppgaver har endret seg, er målet med det sosiale arbeidet i liten grad endret. Hjelp til selvhjelp både var og er en viktig målsetting. Det betyr at innsatsen skal dreies fra reparasjon til forebygging, fra passivitet til aktivitet, fra eksklusjon til inkludering og deltakelse. Samtidig vil det være situasjoner der det «å hjelpe seg selv» vil være et meningsløst utsagn. Det kan være en akutt krise der sosialarbeideren blir nødt til å brette opp ermene og sørge for at ting skjer. Sosialarbeidere vil møte personer som over lang tid har vært kasteballer i systemet, og personer som har vanskelig for å ta valg. Likevel er det viktig å understreke med tykk penn at brukerperspektivet er det sentrale utgangspunktet for sosialt arbeid, og at brukeren har en lovmessig rett til å medvirke i egen sak – noe som også innebærer at sosialarbeideren er pliktet til å involvere brukeren i det sosiale arbeidet (se kapittel 7 og 11).

Det å medvirke i egen sak er altså en rettighet. Betyr det at brukermedvirkning skal praktiseres fordi vi må? Både ja og nei. Vi skal praktisere medvirkning, men drivkraften til gode medvirkningsprosesser er å få til gode endringsprosesser på måter som gjør at brukere får eierskap til hvilke innsatser som til for å få en bedre livssituasjon. Vi vet at medvirkning sammen med gode og individuelt tilpassete

tjenester er det beste utgangspunktet for å få til gode endringsprosesser. Håvard Aaslund, som i kapittel 14 skriver om samfunnsarbeid, er opptatt av medvirkning. Han forteller i et intervju i Fontene (Rød, 2022) om hvordan kvinner han jobbet med i et samfunnsprosjekt, opplevde at sosionomspråket opplevdes fremmedgjørende, undertrykkende og diskriminerende. Han forteller videre:

Ord som bolig og bofellesskap ble også skrotet. Kvinnene ville, som folk flest, skape seg et hjem, ikke et botilbud. De ville ha arbeid, ikke aktivitet. Og de ville ha egenstyring, ikke brukermedvirkning. Slik gikk det til at bruker ble prosjektmedarbeider, brukerstyring ble demokrati, aktivitet ble arbeid og botilbud ble hjem. (s. 73)

Han understreker at begrepsendring må følges opp i det videre arbeidet. Eksemplet fra Aaslund viser at medvirkning kan ha mange tilnærminger – at det handler både om hvordan vi forholder oss til dem vi skal jobbe sammen med, og hva konkret som skal gjøres. Senere i boka skal vi vie medvirkning mer oppmerksomhet (se blant annet kapittel 7 og kapittel 14), men vi vil allerede her understreke at brukeres medvirkning, enten det handler om å la brukere medvirke i egen sak eller å involvere dem i utvikling av gode velferdstjenester, vil gjøre hjelpen mer treffsikker.

Sosialarbeideren skal altså jobbe for at mennesker får en bedre livssituasjon sammen med den eller dem det gjelder. Det krever relasjonelle ferdigheter, og som vi skal komme nærmere inn på i kapittel 8, har sosialt arbeid hatt en lang tradisjon med å knytte arbeidsoppgavene tett opp til relasjonsbegrepet. De senere tiårene har det også vært en økt vektlegging av styrkeperspektiv og myndiggjøring i sosialt arbeid. Styrkeperspektiv er en motsats til et patologisk syn, som vil si å rette blikket på det som er sykt eller skadet hos individet (Saleebey, 2005). Perspektivet innebærer å se etter styrker og muligheter hos den enkel-

te og i deres omgivelser med mål om å bidra til at brukeren skal oppleve mestring og kontroll i eget liv. «Vi faller, og vi reiser oss. Igjen og igjen. Men vi klarer det sjelden alene», sa Kong Harald i sin nyttårstale ved inngangen til 2023. Videre sa han: «Det er en styrke å klare å be om hjelp når vi har behov for det». Styrkeperspektiv er viktig i alt sosialt arbeid, men det betyr ikke at man ikke skal ha fokus på det som er vanskelig og problematisk. Vi må kunne kombinere det å forstå hva som gjør hverdagen vanskelig, med det å se etter muligheter og ressurser som er retningsgivende for innsatsen (Slettebø, 2000). Ressurser og utfordringer kan finnes både hos individet, i omgivelsene og i samfunnet, og det leder oss over på forholdet mellom individ og samfunn som sentralt for faget.

Kunnskap, ferdigheter og verdier

Det praktiske sosiale arbeidet baserer seg på både kunnskap om velferdsfeltet og mer spesifikk kunnskap som bygger på et teoretisk faggrunnlag. For å analysere og forstå forhold som bidrar til sosiale problemer, og videre for å vite hva som er virksomme metoder og tilnærminger, trengs kunnskap. Måten vi forstår en situasjon på og det vi gjør i praksis, har da en teoretisk begrunnelse. Det teoretiske grunnlaget baserer seg på tidligere erfaringer, på forskning og kunnskap vi får gjennom faglitteratur, og omtales ofte som teoretisk kunnskap.

Noen oppfatter teori som noe ensidig abstrakt, nærmest som om det er virkelighetsfjernt og lite anvendelig. Men teori kan også være praksisnær – både ved at den bygger på kunnskap vi får gjennom praktisk erfaring, og ved at den brukes i praksis for at utøvelsen skal være faglig forankret. Forholdet mellom teori og praksis kan derfor stå som et eksempel på noe som kan være både motsetningsfylt og gjensidig utfyllende. Hvis teori oppleves virkelighetsfjernt eller praksis blir teoriløst, har vi

skapt et motsetningsforhold. Men det er også mulig å tenke seg at disse lar seg integrere – at teori brukes til å skape nyttig praksis, og at praksis trengs for å utvikle god teori. Når vi skriver en grunnbok i sosialt arbeid, er det fordi vi er overbevist om at det er behov for teoretisk kunnskap for å kunne jobbe innen sosialarbeidernes felt. Det betyr ikke at teori alene skaper gode praktikere, men vi trenger altså teori for å forstå sammenhenger og for å lære metoder for å utføre det sosiale arbeidet. Det innebærer også at vi må trene på det vi har lært, slik at den teoretiske kunnskapen kan omsettes til kompetanse og ferdigheter. Når sosialarbeiderutdanningene legger stor vekt på praksis som en del av studiet, sier det noe om betydningen av å integrere teoretisk forståelse i våre ferdigheter og i praksis. God fagutøvelse handler om å bruke kunnskapen i møte med de problemsstillinger vi skal håndtere i praksis, og samtidig bruke relasjons- og kommunikasjonsferdigheter på måter som gjør at brukere opplever seg respektert og forstått og får medvirke i arbeidsprosessene. Når teori møter praksis eller politiske intensjoner møter hverdagen, kan vi oppdage både interessemotsetninger og prioriteringsproblemer. Da ser vi at det er forskjell på idealer og realiteter. Dette er utfordringer sosialarbeidere daglig må forholde seg til, men sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag har liten nytte hvis det ikke kan anvendes i en praktisk virkelighet, både til å forstå og for å handle.

Idealer og realiteter knytter seg også til at sosialarbeidere skal jobbe innenfor juridiske rammer. De juridiske rammene skal ivareta rettssikkerheten til innbyggerne og sikre at folk får den hjelpen de har rett på, og at denne gis på en forsvarlig måte. Det er lett å tenke at juridiske rammer setter begrensninger for arbeidet, men de juridiske rammene kan også forstås som et mulighetsrom. Skippervik og Oltedal (2022) betegner forholdet mellom føringer og muligheter som et spenningsforhold. De tar utgangspunkt i en Nav-kontekst når de sier:

Godt arbeid skal ikkje berre følge minstestandardar, men vere basert på god forvaltningsskikk og bruk av handlingsrommet i sosialt arbeid. I arbeidet skal ein sjå framover og tenke over kva som er mogleg å få til for å fylle intensjonen med Nav. Då trengst det at rettleiarane er kunnskapsrike, slik at de veit kva dei kan gjere, og kva dei ikkje kan gjere. […] gode rettleiarar er meir styrte av å gjere det som er rett, enn av å unngå å gjere det som er feil. (s. 257)

For å nyttiggjøre seg mulighetsrommet trenger sosialarbeidere derfor god juridisk forståelse. Utgangspunktet for å sikre og ivareta brukernes rettsikkerhet er å bruke de mulighetene som finnes, og samtidig vite hvor grensene går.

I kapittel 11 vil vi komme nærmere inn på betydningen av juridisk kunnskap i sosialt arbeid. Sosialt arbeid bygger på et humanistisk menneskesyn og et sett av faglige verdier. Etisk refleksjon og etisk dømmekraft har betydning for hvordan vi forstår sosiale problemer, hvordan vi definerer det sosiale arbeidet, og

Tekstboks 1.1 Definisjoner av sosialt arbeid

hvordan vi møter andre mennesker. Sosialarbeidere har i likhet med andre profesjoner sin egen yrkesetikk, og er forpliktet til å ha en etisk bevissthet og handle i tråd med fagets verdigrunnlag. Holdningsaspektet er derfor en sentral del av vårt fag og vår yrkesutøvelse, og gjennom utdanningen legges det vekt på å bli oppmerksom på egne holdninger, fordi de påvirker vårt møte med andre mennesker. Det er imidlertid ikke bare egne verdier og holdninger som kan stå i veien for faglige verdier. Også når vi møter interessemotsetninger og prioriteringsproblemer, kan yrkesetikken være et etisk kompass som hjelper oss å prioritere i riktig rekkefølge. Vi kan derfor si at kunnskap, ferdigheter og verdier utgjør en basis for sosialt arbeid.

Definisjoner har til hensikt å gi en kortfattet beskrivelse av et begreps eller et fenomens betydning, men flere forfattere har pekt på vanskelighetene med å formulere en kort og konsis definisjon av sosialt arbeid (Compton et al., 2005; Levin, 2021; Thompson, 2020). Definisjoner kan lett komme i én av to fallgru-

I 2004 formulerte Den internasjonale sosialarbeiderorganisasjonen (IFSW, 2012) følgende definisjon av sosialt arbeid:

– «Sosialarbeiderprofesjonen arbeider for sosial endring, problemløsning i forhold mellom mennesker for å forbedre deres velferd. Sosialt arbeid benytter seg av teorier om menneskelig atferd og sosiale systemer for å intervenere på de ulike punkter hvor mennesker samhandler med sine miljøer. Menneskerettighetsprinsipper og prinsipper om sosial rettferdighet er fundamentale i sosialt arbeid» (oversatt til norsk av FO).

Sommeren 2014 vedtok IFSW en ny global definisjon av sosialt arbeid (IFSW, 2014):

– «Sosialt arbeid er et praksisbasert yrke og en akademisk disiplin som fremmer sosial endring og utvikling, sosialt samhold, myndiggjøring og frigjøring av mennesker. Prinsippene om sosial rettferdighet, menneskerettigheter, kollektivt ansvar og respekt for mangfold er sentrale i sosialt arbeid. På grunnlag av teorier i sosialt arbeid, andre samfunnsvitenskapelige disipliner, humaniora og urfolkskunnskap involverer sosialt arbeid mennesker og strukturer for å møte utfordringer i livet og styrke menneskers livskår» (oversatt til norsk av FO).

ver: Enten blir de for vide og dermed så vage at de mister sin betydning, eller så blir de for smale og utelater sider som kan være betydningsfulle (Levin, 2021; Lorenz, 1998). Selv om det er viktig å kunne formulere i korthet hva sosialt arbeid er, må vi samtidig være kritiske til definisjoner og om de faktisk gir en tilfredsstillende forståelse av det begrepet eller fenomenet de skal definere.

Definisjoner kan være en måte å plassere faget på. Den globale definisjonen av sosialt arbeid presentert i tekstboks 1.1 fremhever den nære koblingen mellom praksis (praksisbasert yrke) og teori (akademisk disiplin) i sosialt arbeid. Denne koblingen kan sies å være utgangspunktet for at sosialt arbeid er et fag. At det er en akademisk disiplin, henger sammen med at sosialt arbeid både er et forskningsfelt og et fag det undervises i på universiteter og høgskoler.

Vi skal komme tilbake til utdanningen og dens historie i kapittel 2. Sosialt arbeids praksisfelt er som nevnt vidt, og innenfor rammen av denne boka vil det være umulig å gi en uttømmende oversikt over hvor og hvordan sosialarbeidere jobber. Felles for det sosiale arbeidet er at det befinner seg i spenningsfeltet mellom individ og samfunn. Forholdet mellom individ og samfunn blir nærmere utdypet i kapittel 3, men vi skal likevel stoppe litt opp ved begrepsparet her, fordi det er sentralt i forståelsen av hva sosialt arbeid er.

Individ og samfunn

I internasjonale sammenligninger basert på forventet levealder, utdanning og levestandard blir Norge sammen med Sveits regnet som verdens beste land å bo i (Human Development Index, 2023). Generalsekretæren i FN-sambandet har imidlertid tidligere advart mot å tro at en toppranking betyr at jobben er gjort og sosiale problemer er avskaffet, og oppfordret til å bruke rapporten til å gå løs på de utfordringene vi står overfor. Samtlige politiske

partier lister opp en rekke uløste oppgaver innenfor det velferdspolitiske feltet. Dette ser vi også når kongen og statsministeren holder sine nyttårstaler. Et gjennomgangstema i disse talene har vært viktige sosiale utfordringer vi står overfor både i Norge og internasjonalt. Dette viser at topplasseringer på internasjonale rankinger ikke forteller alt, og at vi i alle samfunn vil finne sosiale problemer.

Sosiale problemer oppstår i forholdet mellom individ og samfunn. Det betyr at selv om individer opplever livsutfordringer som kan betegnes som sosiale problemer, slik som arbeidsledighet og rusmisbruk, er det ikke nødvendigvis riktig å kategorisere dem som individuelle problemer. Det kan være samfunnsmessige årsaker til at de oppstår, de kan få store konsekvenser for samfunnet, og ofte vil det kreves både samfunnsmessig og individrettet innsats for å gjøre noe med dem. Derfor trenger sosialarbeidere både samfunnskunnskap og kunnskap om mennesket. Å forstå sammenhenger har betydning for utøvelsen av sosialt arbeid. Dersom vi kun forstår ut fra et individperspektiv, gir det en retning til handling som vil være annerledes enn om vi bare forstår situasjonen ut fra et samfunnsperspektiv. I sosialt arbeid er det med andre ord vesentlig å forstå hvordan individ og samfunn interagerer.

Mye sosialt arbeid henvender seg til enkeltpersoner, hvilket er naturlig når det er enkeltpersoner som oppsøker eller blir henvist til en sosialarbeider. Brukere kan også bli pålagt kontakt. Det kan for eksempel være på bakgrunn av en bekymringsmelding til barnevernet eller der brukeren som del av soning får oppfølging av sosialarbeider i kriminalomsorgen. Når sosialt arbeid foregår i direkte relasjon til enkeltpersoner og familier, blir det gjerne omtalt som individuelt sosialt arbeid eller arbeid på mikronivå. Men sosialt arbeid kan også være rettet mot flere, som eksempelvis arbeid med interessegrupper, nærmiljøarbeid, bomiljø eller ungdomstilbud. Dette nivået kaller vi gjerne for sosialt arbeid på mesonivå. Videre kan sosialt arbeid foregå på samfunnsnivå, der man

jobber for å endre strukturer og forhold i samfunnet som bidrar til å skape sosiale utfordringer og opprettholder sosial ulikhet. Da arbeider man med sosialt samfunnsarbeid eller sosialt arbeid på makronivå. Et aktuelt eksempel på dette er innsats og aksjoner for å sikre ivaretakelse av menneskerettigheter for grupper i samfunnet som utsettes for systematisk diskriminering, som for eksempel tilreisende romfolk. I den sammenheng har sosialarbeidere og andre engasjert seg i aksjoner mot å kriminalisere tigging, ut fra troen på at et forbud ikke vil bidra til å løse noe problem, men at helt andre tiltak på ulike nivåer må til. Andre eksempler på denne type innsats er når vi arbeider for å påvirke og endre lovgivning gjennom høringsuttalelser eller skriver i avisene for å gjøre den allmenne borger oppmerksom på uønskede sosiale forhold. Men også generell forebyggende innsats og opplysningsvirksomhet kan forstås som samfunnsarbeid. Samfunnsarbeid har et større nedslagsfelt enn når vi jobber på individ- og gruppenivå. Denne type innsats er ikke nødvendigvis nyttig for enkeltpersoner i første omgang, men vil kunne hjelpe flere på sikt. Det er heller ikke slik at sosialarbeidere jobber bare på ett nivå. Selv om en sosialarbeider først og fremst har oppgaver som kan defineres som individuelt sosialt arbeid, vil man ofte veksle mellom nivåene. For eksempel kan vi delta i den offentlige debatten ved å informere politi-

kere om konsekvenser av offentlige vedtak eller markedsmessige beslutninger, eller gjennom å vise solidaritet med grupper som slåss mot nedskjæringer eller organisatoriske endringer som bidrar til å forverre situasjonen for velferdsstatens brukere. Et godt eksempel på det siste var da tillitsvalgte i FO (Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere) deltok i den offentlige debatten om Nav og organisasjonens utfordringer ved å være tilgjengelig for brukerne. Gjennom kronikker og avisartikler bidro de på den ene side til å klargjøre en del faktiske forhold, samtidig som de på den annen side ga tydelig uttrykk for støtte til og solidaritet med brukere som opplevde at de ikke nådde frem i systemet.

Uansett om vi jobber på individ-, gruppe- eller samfunnsnivå, vil de ulike nivåene påvirke hverandre i pågående prosesser. Derfor snakker vi i sosialt arbeid ofte om å ha et helhetssyn. Selv om det ikke vil være mulig å få en fullstendig oversikt over alle forhold som virker inn på en situasjon, vil en søken etter helhetssynet hjelpe oss å identifisere barrierer, muligheter og potensialer som finnes, både hos den enkelte, i omgivelsene og som ressurser i samfunnet. Da vil det å forstå den enkeltes situasjon i en større samfunnsmessig kontekst eller sammenheng være en forutsetning for å få en mest mulig helhetlig forståelse av situasjonen, slik modellen nedenfor søker å illustrere.

Sosial – Politisk – Kulturell – Økonomisk kontekst

Figur 1.1 Kontekstmodell for sosialt arbeid (Wilson mfl., 2008).

Modellen vist i figur 1.1 tydeliggjør hvordan hvert enkelt individ, uavhengig av om det er sosialarbeideren eller brukeren, både påvirkes av og påvirker de sammenhenger de inngår i. En kontekstuell forståelse både av brukerens situasjon og vår egen praksis er derfor viktig i sosialt arbeid.

Når forholdet mellom individ og samfunn er vesentlig i sosialt arbeid, forutsettes det også at sosialarbeidere har kunnskap om sentrale utviklingstrekk i samfunnet. Disse utviklingstrekkene er avhengige av tid og sted, og vil endre seg over tid. Noen utviklingstrekk representerer det vi kan kalle de lange linjene. Dette er endringer som går i én og samme retning – som regel ganske langsomt. Et eksempel på dette er helsetilstanden i den norske befolkningen, som gjennomgående er blitt bedre. Dette har sammenheng med bedre kosthold, økt medisinsk kompetanse, bedre leveforhold osv. Andre utviklingstrekk representerer klare brudd eller skjer trinnvis. Slike brudd kan være forårsaket av dramatiske hendelser – lokalt, nasjonalt eller globalt – og fører til at det plutselig skjer en forandring. Eksempler på en slik forandring er situasjoner som oppstår i forbindelse med krig, et militærkupp eller en terrorhandling. Plutselige ytre hendelser får konsekvenser for hele samfunnet – inklusive det sosiale arbeidet. Ofte vil samfunnsendringer være et resultat av både lange linjer og klare brudd.

Forståelsen av forholdet mellom individ og samfunn er altså helt sentralt i sosialt arbeid. Vårt fag er ikke alene om å se disse sammenhengene, men i sosialt arbeid er dette selve utgangspunktet. Forholdet mellom individ og samfunn kan i en del situasjoner fortone seg som konfliktfylt, men først og fremst er det preget av en gjensidig avhengighet mellom det individuelle og det samfunnsskapte. Her handler det ikke om å se enten individet eller samfunnet, det handler ikke om å se dem som

motsetninger, men om å se individet i samfunnet og å se sosiale problemer i en kontekstuell forståelsesramme (se Widerberg, 2015). I kapittel 3 beskrives forholdet mellom individ og samfunn mer inngående og betegnes som ett av flere spenningsfelt i sosialt arbeid.

Sosialt arbeid i en samfunnsmessig og global kontekst

I Norge rammes mye av det sosiale arbeidet inn av velferdsstatens ideologiske grunnlag og dens institusjonelle organisering. For å forstå sosialt arbeid må vi forstå hvordan sosiale problemer oppstår og opprettholdes. Til dette trenger vi en forståelse av samfunnet rundt oss – alt fra politikk og lovverk til normer og verdier samfunnet er bygd på. Men et samfunn er ikke statisk, og endringer i samfunnet er også med på å påvirke både utviklingen og vedlikeholdet av sosiale problemer. Noen samfunnsendringer kan bidra til nye sosiale utfordringer og skape nye brukergrupper, mens andre har en positiv innvirkning på samfunnet og den enkeltes hverdag. For å møte de samfunnsmessige endringene som skjer både lokalt, nasjonalt og globalt, må sosialt arbeid som fag forandre seg i takt med skiftende samfunnsforhold. Endringene handler først og fremst om hvilke oppgaver og utfordringer sosialt arbeid må forholde seg til.

Vi skal stoppe opp ved noen sentrale utviklingstrekk. Det første handler om Norge som flerkulturelt samfunn, det andre om økt levealder, det tredje om den teknologiske utviklingen og det fjerde om reformer i offentlig velferd. Eksemplene på utviklingstrekk kunne vært flere, men poenget er å vise hvordan ytre forhold påvirker det sosiale arbeidet, og hvordan slike faktorer endres over tid.

Globalisering og et flerkulturelt samfunn

Konteksten for sosialt arbeid i Norge er i første rekke det som skjer i Norge, men økt globalisering virker også inn på situasjonen her i landet – både direkte og indirekte. Vi merker på mange måter at verden kommer tettere på. Vi konkurrerer på et internasjonalt marked, og vi opplever at økonomiske svingninger og politisk ustabilitet i andre land også påvirker det norske samfunnet. Da flere land i det tidligere Øst-Europa ble EU-medlemmer og dermed en del av et felles europeisk arbeidsmarked, førte det til økt arbeidsinnvandring til Norge fra land som Polen og Litauen. Polakker har i flere år utgjort den største innvandrergruppen i Norge, foran litauere og svensker (SSB, 2022). Mange innvandrere kommer til Norge for å jobbe – likevel utgjør arbeidsinnvandrere på ingen måte en ensartet gruppe. De representerer et stort mangfold – når det gjelder landbakgrunn, migrasjonsårsak og religiøs, politisk og kulturell bakgrunn, men også med hensyn til alder, utdanning, arbeidserfaring, helsetilstand osv. En del mennesker kommer til Norge fordi krig, forfølgelse og naturkatastrofer i andre deler av verden tvinger mennesker på flukt. Her har Norge, i likhet med andre land, et ansvar for å hjelpe. Mange av de som kommer til Norge på grunn av situasjonen i sitt hjemland, vil i løpet av sin første tid i Norge ha kontakt med sosialarbeidere.

Samlet sett har denne utviklingen bidratt til at Norge i løpet av noen få tiår har utviklet seg til å bli et flerkulturelt samfunn. Fra å ha en innvandrerandel på mindre enn 2 prosent på midten av 1970-tallet (Kjeldstadli, 2003) utgjør innvandrerbefolkningen nå mer enn 15 prosent (SSB, 2022). Andel innvandrere med flyktningbakgrunn varierer fra år til år ut fra verdenssituasjonen. I 2016 kom mer enn 15 000 flyktninger til Norge, i 2020 var tallet under 2 500 (SSB, 2022). Krigen i Ukraina bidro på ny til økning i antall flyktninger til flere europeiske land, også Norge. I 2022 fikk mer

enn 35 000 ukrainske flyktninger beskyttelse i Norge, og i 2023 er det ventet minst like mange. I tillegg har Norge egne kvoter for flyktninger som overføres via FN-systemet. Mange flyktninger som kommer til Norge, tilbringer sine første år i landet på asylmottak, med den usikkerheten og passiviteten det fører med seg (Valenta & Berg, 2012). Denne samfunnsutviklingen gjør at sosialarbeidere også i større grad må forholde seg til det kulturelle mangfoldet i sitt arbeid.

Det at mennesker flytter på seg – enten det er som følge av krig og forfølgelse eller på grunn av den økonomiske situasjonen ellers i Europa – bidrar til utfordringer både for samfunnet, familier og enkeltpersoner. Sagt på en annen måte: Samfunnsskapte endringer skaper også individuelle problemer. Selv om sosiale problemer tilsynelatende kan skyldes individuelle valg, vil det som oftest også være bakenforliggende forhold som virker inn. Det betyr likevel ikke at noen nødvendigvis skal betraktes som et offer. Den enkelte kan derimot velge å se på seg selv som et handlende menneske som kan være med og påvirke sin egen fremtid. Sosialarbeidere har en viktig oppgave i å bidra til at mennesker både får troen på og en reell mulighet til å påvirke sin fremtid gjennom myndiggjørende praksis (se kapittel 7).

Høyere levealder og flere eldre i befolkningen

Et annet kjennetegn ved befolkningen i Norge er at den blir eldre. På slutten av 1800-tallet var forventet levealder i Norge snaut 50 år, og utover 1900-tallet økte levealderen nokså jevnt. I 1950 var forventet levealder 70 år. I 2020 var den den henholdsvis 81,5 år for menn og 84,9 år for kvinner (Folkehelseinstituttet, 2021). Det er først og fremst nedgangen i barnedødelighet og dødelighet generelt, som følge av bedring i generelle levekår, bedre kosthold og behandlingstilbud, som forklarer

økningen i levealder. Sammenlignet med de fleste andre land i verden har Norge høy levealder – og dermed også en høy andel eldre i befolkningen. I dag ser vi at mange pensjonister er både aktive, friske og spreke, men med høyere levealder vil en økende befolkningsandel ha behov for helse- og omsorgstjenester. Dette vil fremover være en utfordring for hele velferdssystemet. I kvalitetsreformen Leve hele livet (Meld. St. 15 (2017–2018)) kan vi lese at det i 2018 var 624 000 personer som var 70 år eller eldre. I 2060 forventes andelen personer over 70 år å være fordoblet til 1,35 millioner. I Norge har arbeid med eldre tradisjonelt blitt betraktet som «eldreomsorg» og primært vært ivaretatt av helsearbeidere, men med et sterkere fokus på livskvalitet og aktivitet vil «eldreomsorg» i fremtiden bestå av mer enn helse- og omsorgstjenester. I dette arbeidet vil det være bruk for både helsearbeidere, sosialarbeidere og andre grupper, både som ansatte og frivillige.

Teknologisk utvikling

Et tredje utviklingstrekk som har betydning for det sosiale arbeidet, handler om teknologi. Teknologi bidrar til å forenkle tilværelsen for mange, men den kan også gjøre samfunnet mer komplisert. For barn og unge som vokser opp i dag, er pc, mobiltelefon og sosiale medier en naturlig del av hverdagen. Også for foreldregenerasjonen er dette teknologi som de fleste behersker. Men hvis vi går til besteforeldregenerasjonen, kan den teknologiske utviklingen være en stor utfordring for en del. Å bestille en togbillett er i dag noe du må taste deg frem til – ikke noe du nødvendigvis går i en skranke og ordner. Hvis du skal betale en regning, må du bruke nettbank, og hvis du skal ha kontakt med et offentlig kontor, må du taste deg frem på telefonen til du til slutt ikke husker hvorfor du ringte. Det som er teknologiske fremskritt og forenklinger for noen,

kan skape barrierer for andre. Det kan skape «utenforskap», som i neste omgang gjør flere avhengige av hjelp fra andre. Bildet er likevel ikke entydig. Samtidig som teknologi kan bidra til ekskludering, kan det også bidra til inkludering. Utviklingen av ulike former for «velferdsteknologi» er et eksempel på dette. Her blir teknologi blant annet tatt i bruk for å redusere barrierer for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det kan handle om programvare for pc og mobiltelefon som gjør det mulig for syns- og hørselshemmete å kommunisere med omverdenen, og det kan handle om teknisk utstyr som gjør det mulig for bevegelseshemmete å bo hjemme og delta i arbeidslivet. For syke og gamle har trygghetsalarmen gjort det mulig for mange flere å bo trygt hjemme lenger. Dette viser at teknologi også kan bidra til å gjøre hverdagen enklere for grupper som er avhengige av velferdstjenester.

Nye reformer for å møte nye utfordringer

Samfunnet endrer seg hele tiden. Noen endringer er lette å oppdage – enten fordi de er store, fordi de skjer brått eller fordi de får store konsekvenser. Når den eldre generasjonen snakker om «før krigen» eller omtaler våre foreldre eller besteforeldre som «etterkrigsbarn», illustrerer dette hvordan andre verdenskrig ble et tidsskille. Krigen resulterte i død og materielle ødeleggelser, førte med seg politiske og økonomiske endringer og påvirket verdier og holdninger hos den gjengse nordmann. Krigen ble et referansepunkt. Et mer tidsaktuelt referansepunkt er tiden da Norge stengte ned på grunn av en pandemi – en nedstengning som for øvrig gjorde at de som hadde det vanskelig før pandemien, fikk det enda vanskeligere (Skrove, 2021). Det finnes mange referansepunkter som ikke like lett kan tidfestes til en eksakt periode. Mange ganger dreier det seg om gradvise prosesser. Like-

Sosialt arbeid foregår på mange arenaer, og sosialarbeidere møter mennesker i ulike livssituasjoner. Denne boka presenterer mangfoldet i faget. En rød tråd er det «sosiale» i sosialt arbeid. Forfatterne viser hvordan sosiale grunnverdier og kunnskap kan tas i bruk og omsettes i praktisk handling i møte med ulike problemer og forskjellige mennesker.

Vi får en innføring i sosialt arbeid som et samfunnsvitenskapelig fag, der teori og praksis utfyller hverandre. Bevissthet om etikk, brukermedvirkning og skjønn er sentralt i boka. Den tar også for seg temaer som utfordrer sosialt arbeid i dag: Globalisering, digitalisering og endringer av ulike mediers betydning er blant temaene som utfordrer det sosiale arbeidet på nye måter. Andre temaer er sosialt arbeid i et bærekraftperspektiv, juss som et viktig rammeverk i sosialt arbeid, samfunnsarbeid og digital teknologi i sosialt arbeid. I tillegg tematiseres perspektiver knyttet til det å jobbe i et felt som har en risikodimensjon og hva det innebærer å bli utsatt for trusler og vold i utøvelsen av sosialt arbeid. Forfatterne vektlegger kunnskap som bidrar til kritisk reflekterende sosialarbeidere.

Dette er en viktig bok for bachelorstudenter i sosialt arbeid og barnevern, og den er aktuell for praktikere, forskere og andre som er opptatt av teori og praksis i sosialt arbeid.

Ingunn Tollisen Ellingsen er professor i sosialt arbeid ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger. Lise Cecilie Kleppe er førsteamanuensis i sosialt arbeid ved Institutt for sosialfag, OsloMet – storbyuniversitetet. Irene Levin er forfatter og professor em. i sosialt arbeid ved Institutt for sosialfag, OsloMet –storbyuniversitetet. Berit Berg er professor i sosialt arbeid ved

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og forskningsleder ved NTNU Samfunnsforskning.

ISBN 978-82-15-06727-8