Teorier i sosialt arbeid

GURLI OLSEN, SIV OLTEDAL OG GUNN STRAND HUTCHINSON

teorier i sosialt arbeid

Gurli

Olsen, Siv Oltedal og

Gunn Strand Hutchinson

teorier i sosialt arbeid

Universitetsforlaget

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2023.

ISBN 978-82-15-06758-2

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokordningen for høyere utdanning.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Nina Lykke

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell AS

Boken er satt med: Minion Pro 11/15

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

forord

Interaksjonisme, konflikt- og systemteori har relevans for sosialt arbeid både på individ- og samfunnsnivå. Disse tre teoriretningene har ulike fokusområder og er fruktbare å diskutere i forhold til hverandre. I konkrete praksissituasjoner vil retningene kunne utstyre sosialarbeideren med ulike «teoribriller» som kan hjelpe dem med å forstå «personen i situasjonen» og komme frem til handling. Å skifte «briller» bidrar til nytt lys og kritisk perspektiv til det valget en har tatt. Om en velger en hovedteori, kan en kaste et blikk på de to andre teoriene – for å stille seg spørsmål om hvordan situasjonen ville kunne blitt tolket på andre måter.

Teorier i sosialt arbeid er den fjerde større omarbeiding av denne teksten, et arbeid som har strekt seg over en periode på 27 år. Den foreliggende boken bygger på tre tidlige utgaver (Hutchinson & Oltedal, 1996, 2003, 2017). I denne siste utgaven har vi fått med oss en ny forfatter, Gurli Olsen, som ble takket i 2017-utgaven av boken for å ha lest og kommentert den utgaven.

«Ingenting er så praktisk som en god teori» er sant selv om det kan være ganske krevende å studere seg fram til en god teori for en konkret sosialarbeider i en konkret arbeidssituasjon. Kanskje kan diktstrofen av Karin Boye, som er sitert sist i denne boken si noe klokt om teorianvendelse og –utvikling i sosialt arbeid:

«Nog finns det mål och mening i vår färd –Men det är vägen, som är mödan värd.»

Stavanger og Bodø, mai 2023

Gurli Olsen, Siv Oltedal og Gunn Strand Hutchinson

sosialt arbeid og teorier

innledning

Sosialt arbeid er et mangfoldig praksisfelt, en profesjonsutdanning og et internasjonalt forskningsområde med mål om å fremme frigjøring, myndiggjøring og sosial inklusjon av individer, grupper og samfunn (International Federation of social workers; IFSW, 2014). Grovt sagt kan vi si at sosialt arbeid praksis kom først, deretter profesjonalisering av praksis (sosialfaglige utdanninger), og deretter forskning på praksis og utdanning (sosialt arbeid forskning). Vi sier «grovt sagt» fordi teori og forskning alltid har vært en mer eller mindre integrert del av praksis, helt tilbake til Mary Richmonds og Jane Addams’ banebrytende arbeid med utsatte individer, familier og lokalsamfunn i USA i tiårene før og etter 1900. Vi kommer tilbake til sosialt arbeids historie og utvikling i bokens kapittel 2.

Sosialt arbeid er tilknyttet den internasjonale fagtradisjonen «social work» og profesjonsbetegnelsen «social worker». I Norge omfatter sosialfaglige utdanninger både barnevernspedagog-, sosionom- og vernepleierutdanningen. De tre utdanningene skiller seg fra hverandre når det gjelder grad av generalist- og spesialistkompetanse (Henriksen, 2022). Utdanningene reguleres av hver sin nasjonale forskrift som stadfester hvilke kunnskaper, ferdigheter og kompetanser kandidater skal oppnå gjennom studiet. De tre utdanningene deler samtidig et yrkesetisk grunnlagsdokument (Fellesorganisasjonen; FO, 2019). De har også et overlappende teorigrunnlag som inkluderer psykologisk og sosiologisk teori. En annen fellesnevner er praksiskunnskap, for eksempel evne til kritisk refleksjon over kunnskapsanvendelse i praksis.

Det er likevel et behov for undervisningsformer og praksisarenaer som kan hjelpe studenter og praktikere innenfor sosialt arbeid med å bedre forstå sammenhenger mellom teori og praksis (Lub, 2019; Trevithick, 2008). For eksempel blir teorigrunnlaget for ferdigheter i sosialt arbeid i liten grad gjort eksplisitt i undervisning og faglitteratur (Karpetis, 2018). I tillegg erfarer sosialarbeidere at det er utfordrende

kapittel 1 sosialt arbeid og teorier

å anvende teori i praksis. Dette på grunn av usikkerhet omkring generelle teoriers egnethet i praksis og mangel på støttestrukturer i arbeidet med tanke på å utvikle teori i praksis (Muurinen & Kääriäinen, 2020).

Denne bokens intensjon er å synliggjøre noen koblinger mellom teori og praksis, bidra til å gjøre teorier forståelige og anvendbare for studenter og praktikere i sosialt arbeid, samt stimulere til ytterligere teoretisering av sosialt arbeid praksis.

Vi skal i fortsettelsen av dette kapittelet ta opp

• bokens tre teoriretninger

• hva som forstås med teorier i sosialt arbeid, og hvilken funksjon de har

• samspillet mellom sosiale problemer, oppgaver for sosialt arbeid og praksis i sosialt arbeid

• samspillet mellom sosialt arbeid, velferd og juss

• bokens historie og oppbygning

Bokens tre teoriretninger

Denne boken aktualiserer teorier innenfor de tre retningene interaksjonisme, konfliktteori og systemteori. Disse teoriretningene kan brukes for forståelse og handling i sosialt arbeid, både på individ- og samfunnsnivå (eller mikro- og makronivå). Teorier innenfor disse tre retningene har over tid blitt anvendt, tilpasset og utviklet innenfor et mangfold av områder for sosialt arbeid praksis. Teoriretningene inngår i fagets formelle kunnskapsgrunnlag, som formidles gjennom sosialfaglige utdanninger. Teoriene brukes også av forskere for å forstå, beskrive og belyse praksis i sosialt arbeid. Her følger en kort oppsummering av hver av de tre retningene:

1) Interaksjonistiske teorier fokuserer på sosiale interaksjoner og relasjoner. Teorier her deler idéen om at samfunnet oppstår og formes gjennom en kontinuerlig strøm av sosiale interaksjoner, og at sosiale interaksjoner samtidig formes av samfunnet de inngår i (Jacobsen, 2017). Et grunnleggende premiss er at det eksisterer en gjensidig avhengighet mellom individer og mellom individ og samfunn. Et annet premiss er at menneskers erfaringer og relasjoner til andre forstås som noe som utvikler seg i en dynamisk og gjensidig interaksjon. Sosialarbeidere som drar veksel på interaksjonistiske teorier vil derfor ha fokus på arbeidsrelasjonen mellom seg selv og den de skal hjelpe, blant annet ved å være opptatt av samhandlingsferdigheter, som aktiv og empatisk lytting, speiling og parafrasering.

2) Konfliktteorier har fokus på makt og avmakt. Teorier her involverer en forståelse av at forskjeller i samfunnet kan forstås ut fra undertrykkende strukturer

hva er teori i sosialt arbeid, og hva er teoriers funksjon? 15

og praksiser. Mekanismer som medfører undertrykking og diskriminering, tenker en er tilslørt, og det blir derfor viktig å ha et kritisk blikk på språk, forståelser av sammenhenger og hvordan ulike samfunnsinstitusjoner fungerer. Kritisk refleksjon har derfor en sentral plass i arbeidsprosessen. I denne retningen arbeider sosialarbeidere med mobilisering av makt hos den enkelte bruker og forsøker å bidra til endring som kan forebygge sosiale problemer. Dette skjer gjennom dialog med sosialarbeider og eventuelt også andre i sammenlignbare situasjoner, hvor egen livssituasjon knyttes til mer overordnede system- og samfunnsforhold.

3) Systemteorier setter søkelys på systemdannelse, harmoni og det å finne funksjonelle problemløsninger. Fokus er på transaksjoner i og mellom system, og på hvordan mennesker i ulike system ser verden. I denne tilnærmingen er en opptatt av at virkeligheten er kompleks, og at forenklinger kan skape en håndterlig problemdefinisjon. Sosialarbeideren bistår med å håndtere kompleksitet ved å balansere ulike årsaksforståelser og belyse hvordan omgivelser og relasjoner gjør at mennesker opplever livet som kaotisk. Målet for sosialt arbeid er å bidra til å skape større likevekt gjennom innspill til små endringer eller ved å gi direkte eller indirekte støtte til sosiale nettverk.

hva er teori i sosialt arbeid, og hva er teoriers funksjon?

En teori utgjør et forenklet bilde av virkeligheten og noe vi i hverdagslivet bruker for å forstå oss selv og verden rundt oss. Teori kan omfatte komplekse forklaringsmodeller, men også mer kontekstspesifikke teoretiske konsepter som har blitt utviklet gjennom forskning. Innenfor samfunnsvitenskapene defineres vanligvis teori som et sett av påstander eller antakelser om et fenomen. Det finnes teorier som forsøker å forklare hele samfunnet, som marxisme og funksjonalisme. Andre teorier forklarer mer avgrensede fenomener, som for eksempel atferd hos individer, grupper eller organisasjoner. Et eksempel her er Michael Lipskys bakkebyråkratiteori (1980/2010), som forklarer hvordan organisasjonens atferd påvirkes av de som jobber på «bakken» i organisasjonen. Teorier i sosialt arbeid kan ifølge Trevithick (2008, s. 1218ff.) deles inn i tre overlappende kategorier:

(1) Teorier som belyser mennesker, situasjoner og hendelser. Disse teoriene er i hovedsak lånt fra andre disipliner, som for eksempel psykologi, sosiologi, juss og statsvitenskap. Rasjonell valgteori, som forklarer hvordan mennesker

kapittel 1 sosialt arbeid og teorier

handler basert på nytte-kostnadsanalyse, kommer for eksempel fra økonomisk teori.

(2) Teorier som belyser sosialt arbeids formål, rolle og oppgaver. Ulike teorier medfører ulike fokus og handlemåter i arbeidet. For eksempel kan vi si at sosialarbeideren i konfliktteori forstås som en politisk endringsagent med mandat til å endre undertrykkende samfunnsforhold. I Lipskys bakkebyråkratiteori (1980/2010) betraktes sosialarbeideren i større grad som en «statsagent» med mandat til å iverksette statlig politikk.

(3) Teorier som relaterer seg til direkte praksis, slik som praksistilnærminger og perspektiver. For eksempel bygger «motiverende intervju» på psykologisk teori, mens metoder for samfunnsarbeid bygger på anti-undertrykkende teorier.

Mer spesifikt bruker sosialarbeidere teori for å forstå «personen i situasjonen» og komme frem til handling (Cornell, 2006; Hamilton, 1951; Richmond, 1922).

I praksis betyr det at sosialarbeidere vurderer et spekter av teorier for å forstå problemsituasjonen som den aktuelle brukeren står i. Utover å lytte til brukerens forståelse av egen situasjon tar sosialarbeidere også i bruk psykologisk teori for å forstå hvordan personens personlighet, emosjoner og relasjoner virker inn på situasjonen, sosiologisk teori og statsvitenskap for å forstå hvordan samfunnsmessige forhold virker inn, og interaksjonistisk teori, konfliktteori og systemteori for å forstå samspillet mellom personen og dens omgivelser. Sosialarbeidere tar også i bruk teori for å intervenere i situasjonen. For eksempel tar de i bruk teori om arbeidsmodeller for å beslutte hvilken metode som egner seg best for å bistå brukeren med å endre «sin» problemsituasjon. I kapittel 2 ser vi nærmere på modeller for sosialt arbeid med individer og grupper.

Teori og praksis i sosialt arbeid

Teori og praksis i sosialt arbeid har ofte vært fremstilt som et motsetningspar. Levin (2021) understreker at teori og praksis ikke må ses som motsetninger, men tvert imot forutsetter hverandre. Hun fremholder at sosialarbeidere trenger teorier både for å forstå og handle i praksis. Samtidig bidrar sosialarbeidere til å utvikle generelle teorier når de anvender dem i praksis. Dette gjensidighetsforholdet mellom teori og praksis var noe allerede Mary Richmond (1922) var opptatt av. For å få en bedre forståelse av teori–praksis-forholdet i sosialt arbeid vil vi nedenfor gå nærmere inn på de ulike kunnskapsformene som inngår i sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag.

hva er teori i sosialt arbeid, og hva er teoriers funksjon? 17

Det finnes flere måter å typologisere kunnskapsformer på i sosialt arbeid. Slike kunnskapstypologier synliggjør at teoretisk kunnskap utgjør én av flere kunnskapskilder som sosialarbeidere bruker når de forsøker å forstå «personen i situasjonen», og handle med personen for å forbedre situasjonen. Den engelske professoren i sosialt arbeid Pamela Trevithick (2008) beskriver tre kunnskapsformer som er i spill i sosialt arbeid. Hun skiller mellom teoretisk kunnskap, faktakunnskap og praksiskunnskap. Sosialarbeidere drar veksel på teoretisk kunnskap, som for eksempel teorier om mennesker og samfunn. Sosialarbeidere forholder seg også til noen praksisrealiteter, omtalt av Trevithick som faktakunnskap, som for eksempel politiske føringer, lovgivning og statistikk om bestemte samfunnsgrupper. Trevithicks begrep om praksiskunnskap omfatter blant annet sosialarbeideres og brukeres personlige kunnskap samt deres måter å innhente, anvende og utvikle kunnskap på i praksis.

Den norske sosiologen Greta Marie Skau (2011) beskriver også tre kunnskapsformer som utgjør en helhet i sosialfaglig arbeid. Hun snakker om teoretisk kunnskap, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig kompetanse. Hennes begrep om teoretisk kunnskap omfatter både teorier og faktabasert kunnskap. Yrkesspesifikke ferdigheter relaterer hun til det profesjonsspesifikke håndverket, for eksempel ferdigheter knyttet til å gjennomføre en brukersamtale. Personlig kompetanse omfatter holdninger, verdier og væremåte som den enkelte sosialarbeideren har med seg og videreutvikler i praksis.

Den norske filosofen Kjell Johannessen begrenser seg til å beskrive to kunnskapsformer i profesjonelt arbeid med mennesker. Han snakker om påstands- og praksiskunnskap (Johannessen, 1999). Påstandskunnskap kjennetegnes av at den er generell og ikke knyttet til konkrete situasjoner. For eksempel gjør studenter i sosialt arbeid seg kjent med påstandskunnskap i form av teorier og fakta om blant annet velferdsstaten og velferdssystemets oppbygning. Johannessens begrep om påstandskunnskap dekker altså både teoretisk kunnskap og faktakunnskap. Hans begrep om praksiskunnskap viser til en kunnskapsform som er person- og situasjonsavhengig og som formes gjennom individets erfaringer, og er slik sett subjektiv. Praksiskunnskap viser seg gjerne i form av spesifikke ferdigheter og handlemåter i praksis.

En fellesnevner for Trevithicks, Skaus og Johannessens kunnskapstypologier er forståelsen av at både teoretisk kunnskap og praksiskunnskap opptrer samtidig i sosialt arbeid. I praksis skaper sosialarbeidere en mer eller mindre bevisst syntese av ulike kunnskapsformer (Grimen, 2008). En slik kunnskapssyntese kan forstås

kapittel 1 sosialt arbeid og teorier

som et grunnlag for skjønnsutøvelse. Mer konkret integrerer sosialarbeidere teoretisk kunnskap med erfaringskunnskap, brukerkunnskap og yrkesetikk når de skal forstå og intervenere i problemsituasjoner som brukere står i (Payne, 2014). I tillegg tilpasser sosialarbeidere teorier til det institusjonelle rammeverket som de arbeider innenfor (Trevithick, 2008). Det vil si at teorier i sosialt arbeid utvikles i samspill med brukerens kunnskap og med sosialarbeiderens mulighet og kompetanse til å gjøre generell teori relevant i den spesifikke situasjonen.

Hva menes med teoretisering i utøvelsen av faget?

En kunnskapsbasert praksis fordrer en kritisk refleksjonsprosess hvor sosialarbeideren integrerer teori og erfaring med brukermedvirkning og yrkesetikk (Rød, 2015). Når teorier anvendes i sosialt arbeid praksis, åpner det seg en mulighet for teoretisering ettersom teorier alltid er åpne for utvikling når de anvendes i praksis (Dewey 1929/1988, s. 163). Teoretisering forutsetter at sosialarbeidere er seg bevisst og evner å artikulere det teoretiske grunnlaget for sine vurderinger og handlinger. Gjennom å reflektere over, dokumentere og formidle hvordan teorier anvendes i praksis, skapes det også et grunnlag for å videreutvikle kunnskap om hva som virker i praksis og hvorfor. Dette krever imidlertid at teoretiseringen formidles og prøves ut utover den konkrete praksissituasjonen (Healy, 2022).

Vi mener at teoretisering av sosialt arbeid praksis forutsetter en kunnskapsreflektert praksis. En kunnskapsreflektert praksis innebærer ifølge Halås (2022) at sosialarbeideren inntar en utforskende tilnærming i, og til, sin praksis, samt artikulerer, begrunner og validerer sine vurderinger og handlingsvalg. Mer spesifikt fordrer en kunnskapsreflektert praksis at sosialarbeideren engasjerer seg i anerkjennende, kritisk og konstruktiv refleksjon (Halås, 2022, s. 33ff).

Anerkjennende refleksjon involverer å lytte til og ta på alvor involverte aktørers kunnskap og synspunkter. Vi bruker her et eksempel med 28-årige Pia, som har vært i kontakt med Nav siden hun avbrøt videregående skolegang som 18-åring (Olsen, 2021; Olsen & Oltedal, 2020). Pia har sammensatte helseutfordringer og har deltatt i flere tiltak gjennom Nav, uten å fullføre videregående utdanning eller komme i jobb. Som 28-åring har Pia stadig store helseutfordringer, og nå ønsker hun å søke om uførepensjon. Hennes Nav-veileder stiller seg i utgangspunktet skeptisk til Pias ønske, men åpner likevel for å utforske Pias ønske sammen med henne. Veilederen engasjerer seg dermed i anerkjennende refleksjon sammen med Pia.

Kritisk refleksjon innebærer å teste ut og revurdere ens tentative forståelser av problemsituasjonen som brukeren står i. Hvis vi fortsetter på vårt eksempel om

hva er teori i sosialt arbeid, og hva er teoriers funksjon? 19

Pia, viser det seg at Nav-veilederen tidligere har unnlatt å snakke med Pia om uførepensjon fordi hun er bekymret for at en uførepensjon medfører en passiv og ensom tilværelse for Pia. Det er først når veilederen virkelig lytter til Pias argumenter om hvordan en uførepensjon kan gi økonomisk trygghet samt ro til å fullføre en utdanning i et tempo som er forenelig med hennes helseutfordringer, at veilederen blir klar over at egne fordommer om uførepensjon har styrt vurderingene hun hittil har gjort i Pias sak. Veilederen involverer seg dermed også i kritisk refleksjon sammen med Pia.

Konstruktiv refleksjon innebærer å vurdere hvilke handlinger som er mulige å få til innenfor den aktuelle tjenestens mandat og ressurssituasjon, samtidig som handlingene er funksjonelle for brukeren. For å følge vårt eksempel videre blir Pia og Nav-veilederen enige om å begynne på en søknad om uførepensjon og hente inn nødvendig medisinsk dokumentasjon. Samtidig blir de enige om å utforske andre alternativer for Pia, blant annet hvilke grep Pia kan ta for å realisere målet om å fullføre videregående utdanning på sikt. De inngår dermed også i konstruktiv refleksjon.

En kunnskapsreflektert praksis legger grunnlag for teoretisering ved at sosialarbeideren aktivt reflekterer over kunnskapsgrunnlaget (inklusiv teoribruk) for de vurderinger og handlingsvalg som gjøres. Dersom teori anvendes ubevisst eller ukritisk, oppstår det en fare for at teori blir bestemmende for hva som gis oppmerksomhet og vektlegges i det sosiale arbeidet (Brewer & Lambert, 2001). For eksempel finner Jensen et al. (2019) at sosialarbeidere som jobber innenfor barnevernsfeltet, anvender generell og forenklet psykologisk teori når de vurderer og handler i konkrete saker, uten å ta tilstrekkelig høyde for unike omstendighetene i sakene.

Diskurser

Diskurs og teori har fellestrekk, men skiller seg fra hverandre på noen vesentlige måter. Diskurs refererer til språkpraksiser som omfatter alle sider ved en praksis, også grenser for hva som er legitimt eller «mulig» å tenke og si om et fenomen. Teorier er mer å regne som tankeredskaper i praksis. For eksempel omtales teori fra et psykoterapeutisk perspektiv som «en strategi for tenkning», hvor bruk av teorier reflekterer et «mer eller mindre systematisert uttrykk for hvordan vi, for tiden, tenker om visse fenomener og sammenhengen mellom dem» (Gullestad & Killingmo 2005, s.18). Teorier har da en slags «veiledende» funksjon ved at sosialarbeidere kan ta teorier i bruk for å forstå og å handle i konkrete situasjoner (Healy 2022, s. 11).

Diskurser fungerer på en mer gjennomgripende måte enn teorier. Begrepet diskurs ble som et samfunnsfilosofisk og idéhistorisk begrep utviklet av den franske filosofen Michel Foucault, som hevdet at ulike epoker konstruerer bestemte sannhetsregimer som former subjektets virkelighetsoppfatning (Foucault, 1999). Foucault viser at hver historisk tidsperiode har sitt regime av sannhet, som langt på vei determinerer individets tenkning, forståelser og handlemåter. Slike sannhetsregimer er et resultat av vitenskapelig diskurs og institusjoner og utvikles og opprettholdes gjennom utdanningssystem, media og politiske og økonomiske ideologier. I en slik tenkning finnes ingen absolutt sannhet, men noe gis status som «sant» eller «falskt» gjennom at kunnskap og makt er uløselig forbundet til hverandre.

Diskurser kan også ha en mindre gjennomgripende karakter enn Foucaults diskursbegrep. Den australske professoren i sosialt arbeid Karen Healy redegjør for dominerende diskurser innenfor sosialt arbeid, blant annet biomedisinsk, juridisk, psykologisk, sosiologisk og nyliberal diskurs (Healy, 2022). Hun understreker viktigheten av at sosialarbeidere evner å identifisere, analysere og gjøre bruk av diskursene som er i spill i sin praksiskontekst. Dette fordi diskurser påvirker hvordan de forstår og utfører sitt mandat, hvor en fare er at dominante diskurser overstyrer faglige mål og verdier. Et eksempel er hvordan nyliberale styringsformer med målsetting og -evaluering kan påvirke sosialarbeideres handlingsvalg (Healy, 2022). For eksempel viser forskning at Nav-veiledere i sin brukeroppfølging velger tiltak basert på tilgang på tiltaksplasser og instrukser om å fylle ledige tiltaksplasser fremfor å bruke sitt faglige skjønn for å beslutte hvilke tiltak den enkelte bruker egentlig har behov for (Terum & Sadeghi, 2021). Samtidig kan diskurser betraktes som ressurser i sosialt arbeid ved at sosialarbeidere strategisk tar i bruk dominante diskurser innenfor sitt praksisområde for å fremme sosialt arbeids mål og verdier (Healy, 2022). Et eksempel på å se diskurser som ressurser for sosialt arbeid er når sosialarbeidere tar i bruk en juridisk diskurs for å fremme og beskytte brukeres rettigheter. Dette skjer for eksempel når sosialarbeidere bruker menneskerettighets- og antidiskriminasjonslovgivning for å argumentere overfor ledelsen om tjenesteutvikling som sikrer ansvarlige og likeverdige velferdstjenester.

sosialt arbeids mandat og oppgaver

I forståelsen og avgrensingen av et fag vil spørsmålet om hva som er fagets gjenstandsområde være avgjørende. For sosialt arbeid er det forståelsen av, og arbeidet med, sosiale problemer på individ-, familie-, gruppe- og samfunnsnivå som utgjør

fagets gjenstandsområde. Hva som gis status som et sosialt problem, er på ingen måte statisk. Det er en kontinuerlig og dynamisk prosess som skjer over tid i takt med endringer i samfunnsorganisering og politisk klima.

Hvis vi flytter blikket til slutten av 1800-tallet, da sosialt arbeid begynte å utvikle seg som fag og profesjon, var det store samfunnsmessige endringer i den vestlige verden. Industrialiseringen var i gang, og byene vokste. Arbeidere flyttet fra slekt og lokalsamfunn på landet til overbefolkede byer, hvor de ofte måtte arbeide lange dager mot lite betaling. Bare i begrenset grad fantes offentlige velferdsordninger som innbyggere i utsatte livssituasjoner kunne støtte seg til. Mange emigranter manglet nettverk, noe som førte til at barna ble overlatt til seg selv dersom begge foreldrene arbeidet. Barnearbeid var utbredt. Ble en arbeidsledig eller syk, slik at en ikke kunne jobbe, fikk en virkelig erfare hva det ville si å være fattig. De sosiale problemene arbeiderfamiliene i byene opplevde, var utgangspunktet for sosialt arbeid. Det var i starten frivillig arbeid, hovedsakelig utøvd av kvinner fra middelklassen. Etter hvert har dette frivillige arbeidet utviklet seg til et yrke og til et fag. Den første sosialarbeiderutdanningen ble etablert i England i 1903, i USA i 1920, i Tyskland i 1932 og som statlig heltidsutdanning i Norge i 1950. I Norge ble det etablert sosiale kurs i 1920 i regi av Sanitetsforeningen. I dag tilbys bachelor, master og doktorgrad i sosialt arbeid ved flere av landets utdanningsinstitusjoner. Profesjonsorganisasjonen IFSW samarbeider med The International Association of Schools of Social Work (IASSW) og «International Council of Social Welfare» (ICSW) for å fremme sosial rettferdighet og velferd for utsatte mennesker og styrke deres menneskerettigheter. Organisasjonene har sammen utarbeidet «Global Agenda for Social Work and Social Development Commitment to Action». Denne globale aksjonsplanens mål er å fremme sosial og økonomisk likhet, fremme verdighet og arbeid for miljømessig bærekraft og styrke anerkjennelse av betydningen av menneskelige relasjoner (IASSW, ICSW & IFSW, 2012). Disse internasjonale organisasjonene er viktige bidragsytere til å utvikle sosialt arbeid som et internasjonalt fag. For eksempel inngår IFSW i partnerskap med Local 2030, som er Forente nasjoners (FNs) nettverk og plattform for lokale samarbeid med tanke på å implementere FNs bærekraftsmål. Payne (2014) beskriver tre oppgaver for sosialt arbeid: problemløsning, maktmobilisering (empowerment) og sosial endring. Problemløsning knytter han til liberalistisk eller nyliberalistisk ideologi.1 Handlingene som inngår, er primært

1 Liberalisme/nyliberalisme er en samlebetegnelse for økonomiske og politiske ideologier som har til felles at en mener samfunnet i stor grad bør være organisert i henhold til markedsøkonomiske prinsipper, som blant annet innebærer færre politiske inngrep i økonomien i form av skatter eller reguleringer.

kapittel 1 sosialt arbeid og teorier

individrettede og har mål om personlig endring, for eksempel gjennom terapi. Maktmobiliserings- eller empowerment-oppgaver knytter han til sosialdemokratisk idelogi.2 Handlingene rettes mot individer og grupper som lever i utsatte livssituasjoner, slik at de får hjelp til å mobilisere kraft for å endre livssituasjonene. Sosial endring kobler Payne til sosialistisk ideologi.3 Handlingene er rettet mot å endre på samfunnsmessige forhold som fungerer undertrykkende på noen samfunnsgrupper. Dette kan skje ved at slike grupper mobiliseres til å være med å synliggjøre og endre på problemskapende samfunnsmessige forhold. Healy (2022) spesifiserer sosialt arbeids oppgaver ytterligere. Oppgaver inkluderer blant annet iverksetting eller planlegging av politikk, saksbehandling, konkret oppfølging av individer, familier eller grupper, terapeutiske intervensjoner, miljøarbeid samt forskning og undervisning.

Sosialt arbeids mandat og oppgaver i den nordiske velferdsstaten

Sosialt arbeid varierer på tvers av tid og sted, velferdsstatlig modell, politisk klima og arbeidsorganisasjon. Nordiske velferdsstater har blitt kategorisert som en sosialdemokratisk velferdsmodell (Esping-Andersen, 1990), hvor staten har påtatt seg et utstrakt ansvar for å sikre en relativt høy grad av velferd til sine innbyggere. I norsk sammenheng har det skjedd en gradvis utvikling fra 1920-tallets velferdsstat, som skilte mellom «verdig og uverdig trengende», til den universelle velferdsstaten som utviklet seg fra 1950-tallet og utover, basert på et kompromiss mellom den politiske venstre- og høyresiden (Christiansen & Markkola, 2006). Etter 2. verdenskrig var det en sterk tro på at sosiale problemer kunne forebygges. Først og fremst skulle det skje gjennom universelle velferdsordninger, men det ble også etablert et sikkerhetsnett for dem som falt gjennom tiltakene som rettet seg mot «alle». Folketrygden fra 1966 er en milepæl i norsk velferdshistorie. Alle parti støttet denne loven og den videreførte universalismen som bærende prinsipp. I tillegg kom utjevnende grunntrygghet for alle inn som et nytt prinsipp supplert med trygghet for tilvant levestandard (Ellingsæter, Hatland, Haave & Stjernø, 2020, s. 21). Det ble igangsatt omfordelings- og utjevningstiltak for å skape et samfunn med mest mulig likhet i levestandard og livssjanser.

2 Sosialdemokratisk ideologi er en betegnelse på moderate og reformorienterte former for sosialisme. I Norge er det først og fremst Arbeiderpartiet som betegnes som sosialdemokratisk. Internasjonalt regnes Norge og Skandinavia som representanter for sosialdemokratiske samfunn.

3 Sosialistisk ideologi er en ideologi som fremmer økonomisk likhet mellom samfunnsmedlemmer. Det ønskes demokratisk styring av økonomien og det er skepsis til private profitører.

Det relativt høye velferdsnivået i Norge forutsetter økonomisk verdiskaping og høy sysselsetting i befolkningen, hvor særlig helse- og sosialfaglige profesjoner er sentrale i det offentliges levering av velferdstjenester. Dagens velferdsprofesjoner er fra offentlig hold gitt et profesjonelt mandat relatert til å forvalte og iverksette velferdsstatens politikk, som blant annet inkluderer gratis utdanning og helsetjenester og økonomisk eller praktisk støtte relatert til livshendelser (for eksempel fødsel og sykdom) og livsoverganger (for eksempel skole–jobb-overgang og alderdom). De er også gitt et mandat, for eksempel gjennom lov om sosiale tjenester i Nav, til å støtte innbyggere gjennom å forebygge sosiale problemer og styrke velferden til mennesker som er i vanskelige livssituasjoner. Oppgavene omfatter både individrettede handlinger for å bistå innbyggere med å tilpasse seg det bestående gjennom forvaltningsarbeid, rådgivning, støtte i dagliglivet og noen ganger bruk av tvang og makt, og dessuten oppgaver relatert til å forebygge og løse problemskapende sosiale forhold. Slik deltar sosialarbeiderne i demokratiseringstiltak ved å støtte individer og grupper til å bli aktive medborgere.

Sosialarbeiderrollen i velferdsstatens frontlinje

Hva profesjonene gjør og vektlegger, og hvordan de iverksetter politiske beslutninger, er av stor betydning for livet til innbyggerne. En kan si at de profesjonelle, inkludert sosialarbeidere, er velferdsstatens ansikt utad. Deres beslutninger har konkrete konsekvenser for innbyggere som oppsøker eller mottar offentlige tjenester ved at innbyggere gis tilgang – eller ikke – til samfunnsfelleskapets ressurser. Den amerikanske statsviteren Michael Lipsky omtaler denne rollen som «bakkebyråkrat» (Lipsky, 1980/2010).

Bakkebyråkratene forstås å stå i et krysspress mellom høye publikumsforventninger, ressursmangel, og forvaltningsprinsipper om likebehandling og individuell tilpasning i tjenestelevering (Lipsky, 1980/2010). De er delegert formell beslutningsmyndighet, noe som også kan involvere rett til tvangsbruk. For sosialarbeidere i en bakkebyråkratrolle består krysspresset også av en rollekonflikt, mellom det å være en politikk-iverksetter og det å være en politisk endringsagent. Rollekompleksiteten er for eksempel særlig aktuell i Nav, hvor de er ansatt for å iverksette arbeidslinja i sin brukeroppfølging, det vil si hjelpe, motivere og overtale brukere til å komme i lønnet arbeid. Her kan sosialarbeidere erfare at politikken de er satt til å iverksette, kan virke undertrykkende og slå feil ut for særlig utsatte grupper i arbeidsmarkedet.

kapittel 1 sosialt arbeid og teorier

Samspill mellom sosiale problemer, oppgaver for sosialt arbeid og praksis i sosialt arbeid

Det dynamiske samspillet mellom sosiale problemer, oppgaver for sosialt arbeid og praksis i sosialt arbeid kan beskrives slik det er gjort i figur 1.1. Figuren viser hvordan det skjer en gjensidig påvirkning. Sosiale problemer Praksis i

Figur 1.1 Samspill mellom sosiale problemer, oppgaver for sosialt arbeid og praksis i sosialt arbeid.

(1) Sosiale problemer og oppgaver for sosialt arbeid

Samfunnsmessige forhold bidrar til å utvikle, vedlikeholde eller forebygge sosiale problemer. Hvordan sosiale problemer blir forstått og snakket om i det offentlige rommet, gir et grunnlag for hvordan politikere skal forholde seg til dem. Utforming av politikk har betydning for oppgaver som gjelder sosialt arbeid. Samtidig innvirker politikkutforming igjen på sosiale problemer. Isolasjon og ensomhet blant eldre, som kan sies å være et sosialt problem i dagens samfunn, henger sammen med blant annet arbeidsmarkeds-, bosettings- og familiestruktur, det vil si samfunnsmessige forhold. Hvordan slike problemer tematiseres i det offentlige rommet, og hvilke politiske grep som tas for å forebygge og avhjelpe dem, har igjen betydning for om situasjonen endrer seg.

(2) Sosiale problemer og praksis i sosialt arbeid

Sosiale problemer fremstår i ulik drakt under ulike samfunnsmessige forhold. I fattige land vil sosiale problemer slik de rammer individer, grupper og lokalsamfunn, være forskjellig fra slik de fremstår i nordiske land. Hvordan sosialarbeidere

sosialt arbeid Oppgaver for sosialt arbeid

sosialt arbeids mandat og oppgaver 25

utfører oppgavene, vil ha betydning for dem som sosialarbeidere er i kontakt med i arbeidet. Sosialarbeidere kan bidra til å lette livssituasjonen og slik innvirke på sosiale problemer. Sosiale problemer vil som oftest ha sitt opphav i overordnede samfunnsmessige forhold for så å komme til syne på lokalsamfunns-, gruppe-, individ- og familienivå. Sosialt arbeid retter seg mot arbeid på alle disse nivåene, selv om sosialarbeidere i de velferdsinstitusjonene de er ansatt i, oftest møter sosiale problemer slik de arter seg for individer og familier. I mandatene som er gitt velferdsinstitusjoner, vil en i de aller fleste tilfellene finne at det også er en oppgave å forebygge sosiale problemer. Hvordan sosialarbeidere møter individer og familier, og hvilken støtte og hjelp disse får, har betydning for hvordan opplevelsen av sosiale problemer er blant dem som får slik hjelp.

Hvorvidt sosialarbeidere bare arbeider på individ-, familie- og gruppenivå eller også retter sitt arbeid mot lokalsamfunns- og samfunnsnivå, har betydning for forebygging av problemer på individnivå. Vi kan ta et eksempel med en sosialarbeider ansatt i kommunen som møter en ung mann med rusavhengighet som mangler et sted å bo. Bostedsløshet er et gjentagende problem for ham. Kommunen har en lovfestet plikt til å sørge for midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det selv. En vanlig løsning på bostedsløshet er tilbud om overnatting på et kommunalt natthjem, hvor beboere må ut på morgenen for så å komme tilbake om kvelden. Sosialarbeideren i dette tilfellet står da overfor et valg om hun også vil sette søkelys på bostedsløshet som et sosialt problem som for eksempel fordrer en mer målrettet kommunal boligpolitikk, eller kun forholde seg til det spesifikke, akutte behovet denne personen har. Sosialarbeideres forståelse av sitt faglige mandat og valg av løsninger kan altså ha stor betydning for dem som opplever sosiale problemer.

(3) Oppgaver for sosialt arbeid og praksis i sosialt arbeid

Oppgaver for sosialt arbeid formes i en politisk sammenheng. Politikere utformer velferdsstaten gjennom å vedta lover og fordele ressurser på vegne av samfunnsfelleskapet. Sosialarbeidere kan påvirke politikk gjennom politisk påvirkningsarbeid, for eksempel gjennom høringsarbeid (Martinsen & Ellingsen, 2021). Sosialarbeidere kan bidra også gjennom å sørge for at «usynlige» sosiale problemer settes på den politiske dagsordenen. For eksempel dersom flere innbyggere med behov for støttekontakt (fritidskontakt) erfarer lang ventetid fordi kommunen mangler ressurser, og forblir i en isolert og passiv hverdag over lang tid. Støttekontakttjenesten er en lovpålagt tjeneste etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og skal bidra til at innbyggere får mulighet til å ha en aktiv og

meningsfylt tilværelse

kapittel 1 sosialt arbeid og teorier

i fellesskap med andre. Når sosialarbeidere gjennom sitt arbeid erfarer at tjenesten

ikke fungerer etter formålet, har de et mandat til å løfte frem problemstillingen i det offentlige rom og slik gjøre den kjent for politikere og andre aktører (f.eks. fritidsorganisasjoner) som kan bidra til å løse problemet.

sosialt arbeid, velferd og juss

Sosialt arbeid har forbindelser til flere andre fag og blir blant annet omtalt som et tvilling-fag til sosialpolitikk (Lødemel, 2019) og juss (Skippervik & Oltedal, 2022). I Norge blir for eksempel velferdsforskning forstått synonymt med den britiske «social policy»-tradisjonen (Lødemel, 2019, s. 50). Mens sosialt arbeid er rettet mot individet, grupper eller samfunnet, er velferdspolitikk mer direkte rettet mot strukturelle forhold, slik som lover, finansiering og organisering av tjenester. Lødemel (2019, s. 34) hevder at sosialt arbeid historisk sett tidvis har søkt løsninger på individnivå, mens velferdspolitikken har forsøkt å skape endringer i samfunnets økonomiske og politiske struktur. Sosialt arbeid har vært opptatt av sosiale problemer, hvor særlig Jane Addams’ samfunnsarbeid og politiske påvirkningsarbeid utviklet løsninger som treffer i krysningspunkt mellom individ og samfunn. Både sosialt arbeid og velferdspolitikk er anvendte fag som retter seg mot sosiale problem som politikk, institusjoner og profesjoner med mål om å avhjelpe eller løse (Lødemel, 2019, s. 30).

Å snakke om juss og sosialt arbeid som tvillingfag, viser til den sentrale posisjonen lovgivning har i de ulike velferdsinstitusjoner. Sosialarbeideren spør: «Hva er behovene til brukerne?», mens det juridiske spørsmålet er: «Hva har brukeren rett og plikt til?» (Skippervik & Oltedal, 2022, s. 16). Ansatte uten kompetanse i sosialt arbeid eller juss, utøver også en sosialt arbeid-funksjon ved at de er satt til å bistå mennesker med sammensatte sosiale problemer (Skippervik & Oltedal, 2022, s. 16). I dette arbeidet tas et mangfold av kunnskapskilder i bruk. Sosialt arbeid-funksjonen kan utøves uten å ha sosialarbeiderutdanning eller juridisk utdanning, men sentral kunnskap må da tilegnes og utvikles gjennom veiledning og teoridiskusjoner. Samtidig må den enkelte ansatte erkjenne hvor en mangler kunnskap og ferdigheter med tanke på å utøve profesjonelt mandat og oppgaver, slik at for eksempel ansatte med spesialkompetanse overtar ansvaret eller veileder den ansatte på fagområdet. Men en har også situasjoner hvor andre med andre fagbakgrunner vil utvikle god nok kompetanse på området.

Fagfeltet sosialt arbeid vil slik være ulikt andre fagområder, for eksempel teknisk ingeniørutdanning, hvor noen arbeidsoperasjoner må gjøres på helt spesifikke

Hvilken betydning har teori i sosialt arbeid, og hvilke teorier er relevante? Hvordan er sammenhengen mellom teoretisk forståelse og praksis? Forfatterne svarer på disse spørsmålene og presenterer sentrale teorier. Teoriene er gruppert i interaksjonistiske teorier, konfliktteorier og systemteorier. De ulike teoriene blir sammenlignet, og forfatterne diskuterer relevansen for sosialt arbeids teori og praksis. Dette er kunnskap som åpner for å forstå sammenhengen mellom teori og praksis.

I sosialt arbeid er det sentralt å forstå relasjoner mellom enkeltmennesker, ulike systemer og samfunnsinstitusjoner. Det kan være nødvendig å kunne løfte fram alternative perspektiver i praksismøtene. Derfor er teorier som bidrar til forståelse og handlingsalternativer, sentrale i boken. Boken er nyttig for å forstå hvordan man kan teoretisere, reflektere og tenke nytt om utfordringer vi står overfor i sosialt arbeid.

Boken bygger på Modeller i sosialt arbeid (1996, 2003) og Praksisteorier i sosialt arbeid (2017). De tre forfatterne har gitt boken ny struktur, oppdatert med nye teorier og nye eksempler. De løfter fram det gamle slagordet: «Ingenting er så praktisk som en god teori.»

Gurli Olsen er førsteamanuensis i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger. Hun har erfaring fra ulike deler av sosialt arbeids praksisfelt som Nav, Kommunal oppfølgingstjeneste for ungdom og Krisesenter for voldsutsatte personer.

Siv Oltedal er professor i sosialt arbeid ved Universitet i Stavanger. Hun er utdannet sosionom og sosiolog. Hun har praksis­ og forskererfaring i sosialt arbeid og har skrevet flere fagbøker.

Gunn Strand Hutchinson er pensjonert dosent i sosialt arbeid ved Nord universitet. Hun er utdannet sosionom og sosiolog. Hun har praksis­ og forskererfaring i sosialt arbeid og har skrevet flere fagbøker.

ISBN 978-82-15-06758-2