Del I Samfunnsoppdraget

Kapittel 1

Samarbeid – et samfunnsoppdrag

Innledning

Denne boka er den tredje i en sammenhengende serie av bøker. Den første boka – Tverrprofesjonelt samarbeid i praksis og utdanning (Willumsen, 2009) – introduserte begreper, teorier og forskningsbidrag for å etablere en kunnskapsplattform for tverrprofesjonell utdanning og tverrprofesjonelt samarbeid.

Den andre boka – Tverrprofesjonelt samarbeid: Et samfunnsoppdrag (Willumsen & Ødegård, 2014/2016) – presenterte nyere forskning og teoriutvikling basert på nordiske og internasjonale bidrag. Den la også vekt på nasjonale politiske styringssignaler om utvidet samarbeid mellom aktørene i helse- og velferdstjenestene og overfor sivilsamfunnet.

Denne tredje boka er en revidert utgave av 2016-boka og er mer rettet mot tverrprofesjonell praksis. Det er ikke uttrykk for at tverrprofesjonell utdanning ikke er relevant, men at slik utdanning i større grad ser ut til å bli innlemmet i praksisfeltet.

Fortsatt er nasjonale politiske styringssignaler viktige rammer for det praktiske arbeidet. Vi fastholder vår oppfatning av samhandlingsreformen som et veiskille. Det har i tillegg foregått en politisk utvikling de siste årene som også på andre måter stiller store krav til samarbeid i helse- og velferdstjenestene. «Lære hele livet» er lansert som nytt slagord (Meld. St. 14 (2019–2020)), og det gjelder også tverrprofesjonelt samarbeid. Behovet for samarbeid for å koordinere tjenester har blitt forsterket i flere sammenhenger, for eksempel «Rett til egen barnekoordinator» (Kunnskapsdepartementet, 2022).

Når samarbeid skal omfatte pasienter, brukere og pårørende, frivillige organisasjoner og innbyggere, samt næringslivet, blir begrepet tverrprofesjonelt samarbeid for smalt. Da kan begrepet samskaping være relevant (Willumsen & Ødegård, 2020). Innovasjon er lansert som virkemiddel for endring og nyskaping i helse- og velferdstjenestene (Meld. St. 30 (2019–2020)). Sosial

Elisabeth Willumsen, Tore Sirnes og Atle Ødegård

innovasjon (Willumsen & Ødegård, 2015) er etter vår oppfatning et relevant kunnskapsområde for innovasjon i helse- og velferdssektoren. Dette blir utdypet nedenfor og i kapittel 2.

Nasjonale og internasjonale føringer

Både internasjonalt og i vårt eget land kan vi registrere politiske styringssignaler med krav om koordinering av tjenester og forventninger om at profesjonsutøvere i helse- og velferdssektoren skal samarbeide.

Verdens helseorganisasjon (World Health Organization, WHO) kom allerede i 1988 med rapporten «Learning Together to Work Together for Health» som inneholder forslag til tverrprofesjonell utdanning. WHO har vært en pådriver for tverrprofesjonell utdanning, og målsettinger om tverrprofesjonelt samarbeid i praksis finnes i «Health 21– The health for all policy framework for the WHO European Region» (WHO, 1999) om «Multisectoral responsibility for health» (s. 174). Rammeverket fra 2010 for utdanning og praksis («Interprofessional education and collaborative practice», WHO, 2010) er anerkjent og mye brukt som referanse. WHO publiserte i 2022 rammeverket: «Global Competency and Outcomes Framework for Universal Health Coverage». Målet er å formulere utdanningsmål for helsearbeidere som er mer i tråd med befolkningens helsebehov og krav til helsetjenestene. Seks kompetanseområder trekkes fram, og samarbeid (collaboration) er ett av dem.

Ifølge The Lancet Commissions (2010) er forbedring av samarbeid (teamwork) viktig for å sikre helhetlige og rettferdige helsetjenester til alle. Videre er OECD opptatt av tverrprofesjonelt samarbeid (interprofessional teams) i rapporten om pasienters og helsepersonells erfaringer (Socha-Dietrich, 2020). Rapporten er basert på en større europeisk undersøkelse.

I Norge har kravet om samarbeid i praksis og utdanning vært nedfelt i nasjonale styringsdokumenter og lovreguleringer i over 30 år. I 1986 kom Samordning i helse- og sosialtjenesten (NOU 1986: 4), og tverrfaglig samarbeid ble omtalt i stortingsmeldingen Barne- og ungdomsvernet (St.meld. nr. 72 (1984–85)). En rekke lover har bestemmelser om samarbeid, som lov om helsetjenester i kommunene (1982), lov om barnevernstjenester (1992), lov om spesialisthelsetjenesten (1999), lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (1999), lov om helsepersonell (1999), lov om sosiale tjenester (2009) og lov om folkehelse (2012). Lovene regulerer generelt et samarbeid mellom tjenester, og det pålegges å utarbeide en individuell plan for brukere med sammensatte behov. Lov om sosiale tjenester ble revidert i 2006 i forbindelse med etablering av NAV og på ny i 2009 og i 2022, og loven pålegger nå kommunene et særskilt ansvar for å bidra til koordinerte tjenester og forebygging av samfunnsforhold som kan skape sosiale problemer. Kommunene er i samme lov også oppfordret til å samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgavene som kommunen selv skal ivareta i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Morgendagens omsorg (Meld. St. 29 (2012–2013)) peker på den demografiske utfordringen samfunnet vil møte om 10–15 år, når sterk vekst i antall eldre faller sammen med krympende årskull i arbeidsstyrken. Omsorgssektoren i kommunene utfordres på etablering av nye samarbeidsformer overfor innbyggere og brukere og innovasjon i utforming av tjenester og funksjoner. Denne politikken blir fulgt opp i Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen: God helse – Felles ansvar. Og den videreføres i Forskning og innovasjon for bedre samhandling: Helseog omsorgsdepartementets samhandlingsforskningsstrategi (2012–2015) (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012).

Folkehelseloven (2012) skal bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller. Det er kommunenes ansvar å legge til rette for bedre samordning mellom forvaltningsnivåer og på tvers av sektorer.

Helsenæringen (Meld. St. 18 (2018–2019)) vektlegger samarbeid med næringslivet, og innovasjon i offentlig sektor (Meld. St. 7 (2008–2009) og Meld. St. 30 (2019–2020) Innovasjonsmeldingen). For utdyping, se kapittel 4 av Brekk og kapittel 3 av Sirnes.

En av de viktigste reformene som berører samarbeid, er samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47 (2008–2009)) som ble iverksatt i 2012 og er uttrykk for et strategisk helsepolitisk veivalg. Reformen bygger på en politisk erkjennelse av at vedvarende sterk vekst i befolkningens behov for sykehustjenester ikke bare må bli møtt med tilførsel av økonomiske ressurser til sykehusene, men også med ny oppgavefordeling som gir kommunene utvidet ansvar for å ivareta både folkehelse og individuell pasientoppfølging. Reformen medfører at det blir stilt nye krav til samarbeid mellom institusjoner og profesjonsutøvere for å sikre høy kvalitet og effektivitet i helse- og sosialtjenestene. Samhandlingsreformen bidrar til ny dynamikk i forståelsen av samarbeid (Ødegård et al., 2014). Reformen forutsetter tett samarbeid mellom profesjonsutøvere i de respektive virksomhetene og med pasientene og deres pårørende og sosiale nettverk for øvrig.

I de politiske styringsdokumentene som er omtalt ovenfor, blir samhandling og samarbeid framholdt som forutsetninger for å utforme tjenester av høy kvalitet tilpasset nye rammevilkår og voksende utfordringer. Dette kan betraktes som en nasjonal politisk erkjennelse av, og respons på, styringskompleksitet og risiko for fragmentering. Bakgrunnen er omfattende faglig spesialisering kombinert med vertikal ansvarsfordeling mellom statlig, regionalt og kommunalt forvaltningsnivå. I tillegg kommer horisontal funksjonsdeling mellom tallrike profesjoner og fagmiljøer samt både offentlige og private tjenester.

Elisabeth Willumsen, Tore Sirnes og Atle Ødegård

Samfunnsforskning i flere land har påvist at politiske krav om samarbeid gjerne er en respons på fragmenteringsprosesser som følge av faglig spesialisering, profesjonalisering og desentralisering (Ahgren, 2007; Ødegård & Willumsen, 2011).

Samtidig kan vi ikke ta for gitt at ethvert samarbeid utelukkende og vedvarende vil gi positive resultater. Forventning om gode resultater av samarbeid vil være naivt optimistisk dersom det ikke også blir tatt tak i realitetene når det gjelder forutsetninger for implementering av samarbeid på nye områder. Det blir for eksempel fortsatt publisert rapporter om manglende koordinering av tjenester for flere målgrupper, selv om vi altså har hatt lovfestede krav om samarbeid og koordinering av tjenester for disse i 30 år. Ifølge NOU 2009: 22 Det du gjør, gjør det helt – bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge er det en stor utfordring å sikre samordningen mellom tjenestene. Et tilsvarende eksempel finner vi i Helsetilsynets rapporter (2009, 2016) om samarbeid i kommunene som gjelder utsatte barn og unge, der det blir påvist store utfordringer med koordinering av tjenester til denne målgruppen.

Det er viktig for profesjoner og andre fagmiljøer å anvende den kunnskapen vi allerede har om samarbeid, prøve den ut i praksis og vurdere konsekvensene for ulike deltakere og aktører. I tillegg er det behov for å styrke forskningen og sørge for at tjenesteytere som har praksiserfaring, tar del i kunnskapsutviklingen, for eksempel gjennom videreutdanninger og/eller masterprogram. Det pekes også på at brukere, pårørende og frivillige aktører skal involveres, jf. Meld. St. 13 (2011–2012).

Utvidet samarbeid – nye begreper

En utfordring knyttet til tverrprofesjonelt samarbeid er begrepsbruken. Det eksisterer et mangfold av begreper på både den norske, skandinaviske og internasjonale arenaen. Mye brukte begreper om norske forhold er tverrfaglig, tverrprofesjonell, tverretatlig, flerfaglig og fellesfaglig. Engelskspråklige begreper vi ofte finner i litteraturen, er: «interdisciplinary», «cross professional», «shared learning», «interprofessional», «interdepartemental», «collaboration» og «joint working». For utdypning, se også Lindqvist, Anderson, Diack og Reeves (2017). Den språklige situasjonen har gitt utfordringer når vi har oversatt de engelske kapitlene til norsk. Vi har i mange tilfeller valgt å beholde begrepene på engelsk, noe som også gjelder enkelte andre termer enn de som er relatert til samarbeid. I noen tilfeller har vi sett det som hensiktsmessig å oversette begreper til norsk. Det gjelder i hovedsak to av dem, «interprofessional education» (IPE) og «interprofessional collaboration in practice» (IPC) som er blitt oversatt til henholdsvis tverrprofesjonell utdanning (TPU) og tverrprofesjonell praksis (TPP).

En tendens som er tydelig i flere av kapitlene i denne boka, er at begrepet tverrprofesjonelt samarbeid er i ferd med å bli for smalt. Til nå har det primært blitt anvendt i forbindelse med profesjonsutøvere og deres utdanning, og om hvordan profesjonsutøvere arbeider i praksis, en inndeling vi også la til grunn i boka som utkom i 2009. Men med dette utgangspunktet blir det vanskelig å inkludere brukerne. På tilsvarende måte blir samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet vanskelig å definere inn under profesjonsbegrepet, jf. Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd. Vi kan anføre det samme når det gjelder den tredje sektoren: frivillige aktører og organisasjoner. I tillegg blir det aktuelt å inkludere aktører fra næringslivet, for eksempel ved utprøving og implementering av velferdsteknologi. Med nye aktører og nye kontekster oppstår det behov for nye begreper og nye definisjoner.

Det er derfor interessant at flere av de engelske og amerikanske bidragene i boka bruker nye begreper i den hensikt å inkludere andre aktører enn bare profesjonene, som «collaborative care» og «joint working». De engelskspråklige forfatterne velger også å bruke begrepet «samarbeidspraksis» («collaborative practice») i stedet for «tverrprofesjonelt samarbeid» («interprofessional collaboration»), og de begrunner det med et ønske om å inkludere brukerne og andre aktører. Når de omtaler samarbeid i praksis, vil de gjerne velge «collaborative practice» framfor tverrprofesjonell praksis («interprofessional practice»), der den første er åpnere og tar med samarbeidsrelasjoner, ikke bare mellom profesjonelle, men også mellom paraprofesjonelle og ikke-profesjonelle og dessuten organisasjoner, praksiskontekster, brukere, pårørende og lokalsamfunn. Videre bruker de svenske forfatterne Axelsson og Axelsson i kapittel 12 begrepet «samverkan» om hvordan man forholder seg til grenser mellom disipliner, profesjoner, organisasjoner og sektorer. Flere begreper og definisjoner utdypes av Willumsen i kapittel 2.

En dimensjon ved forståelsen av tverrprofesjonelt samarbeid er kjennetegn ved hver enkelt profesjon sett i et uniprofesjonelt perspektiv. Her er det interessant å se på hvordan profesjonene har vokst fram, hva som kjennetegner dem, og hvilken rolle de spiller i utforming av tjenestetilbud (se også kapittel 4 av Brekk for utdyping). Et slikt perspektiv er godt beskrevet av Abbott (1988).

Vi kan også forstå tverrprofesjonelt samarbeid som en prosess der profesjonene lærer av, med og om hverandre (Barr et al., 2005). Forståelsen av profesjonene og deres samarbeid kan knyttes til faktorer på både individuelt nivå, gruppenivå og organisatorisk nivå (Ødegård, 2006). Dette gjenspeiles også i gjennomganger av forskning som er gjort på feltet (D’Amour et al., 2005; Barr et al., 2005; Reeves et al., 2010). Begreper som integrering, «samverkan», koordinering, samhandling og en rekke andre betegnelser kan i lys av dette forstås som ulike sider av det vi kaller samarbeid.

Et annet nyttbegrep er «co-production» (Ostrom, 1996; Alford, 2009). Ostrom (1996) beskriver co-production som «a process through which inputs from individuals who are not ‘in’ the same organization are transformed into

Elisabeth Willumsen, Tore Sirnes og Atle Ødegård

goods and services» (s. 1073). På norsk vil det si å skape noe sammen, og at tjenestetilbudet ikke blir utviklet og tilbudt bare av profesjonelle, der brukerne passivt mottar tjenester. I stedet blir det lagt betydelig vekt på at brukerne selv er medprodusenter («co-producers») av tjenestene (Ostrom, 1996). Ideen om «co-production» bygger blant annet på Lipsky (1980) som la vekt på såkalt street-level bureaucracy, det vil si at de profesjonelle som står i første linje og faktisk møter brukerne, bidrar gjennom et autonomt samspill med disse til å utvikle og sikre tjenestenes kvalitet (Needham, 2007; Bovaird, 2007).

Med ovenstående som bakgrunn kan denne boka betraktes som et bidrag til å utvide perspektivet på samarbeid, der eksisterende kunnskap om samarbeidsrelasjoner og -strukturer kan inngå og bygges videre på. Tverrprofesjonelt samarbeid kan betraktes som ett av flere utgangspunkt for å forstå samarbeid i videre forstand. Det vil komme nye begreper som erstatter de gamle etter hvert som vår kunnskap og forståelse utvikles og vi får flere erfaringer fra praksisfeltet. Gjennom presentasjon av ny forskning og teoretiske innfallsvinkler håper vi at boka kan bidra til videreutvikling av kunnskapsplattformen om samarbeid.

Utdanning og praksis

For noen år siden eksisterte det i både teori og praksis et skille mellom tverrprofesjonell utdanning («interprofessional education» – IPE) og tverrprofesjonell praksis («interprofessional collaboration» – IPC). I utdanningsinstitusjonene er det blitt vektlagt at studentene skal lære sammen med andre profesjoner. På den måten vil de bli bedre forberedt på å samarbeide i praksis. Det har vært forskjeller mellom profesjonene når det gjelder viljen til slik «felles utdanning» (Almås & Ødegård, 2010). Etter samhandlingsreformen (Meld. St. nr. 47 (2008–2009)) og Meld. St. 13 (2011–2012) er det imidlertid lagt opp til tverrprofesjonell utdanning i praksisfeltet, for eksempel felles tverrprofesjonell utdanning som en del av praksisutplasseringen (Hagland, 2015). Internasjonalt er det utviklet omfattende tilbud på dette feltet, blant annet gjennom e-læring, men Norge og Norden synes å ligge et stykke etter.

Det ser ut til at det tradisjonelle skillet mellom tverrprofesjonell utdanning og praksis er i ferd med å viskes ut. Innovasjon i helse- og velferdstjenestene gjør dette nødvendig (Willumsen & Ødegård, 2015). Ettersom stadig mer av ansvaret for tjenestetilbudet blir lagt til kommunene, vil medarbeidere her ha behov for oppdatert kunnskap. Videreutdanninger og/eller master- eller doktorgradsprogrammer kan formidle ny og aktuell kompetanse. Studenter i slike utdanningsprogrammer kan ha omfattende kunnskap og erfaring om samarbeid som de kan dele med hverandre.

Forskning og teoriutvikling

Flere av kapitlene presenterer funn som er basert på robuste forskningsdesign. Utvelgelsen av hvilke forskningsfunn som blir presentert, skjer i de fleste tilfellene etter systematiske litteratursøk i internasjonale databaser. Basert på særskilte forskningsdesign kan resultater av slike systematiske litteratursøk presenteres i artikler, såkalte review-artikler. I denne boka har vi valgt å benevne slike litteratursøk som systematisk gjennomgang eller «review».

Cameron, Lart og Bostock (se kapittel 8 i denne boka) og Reeves og hans kolleger (2017) påviser ved en systematisk gjennomgang av forskningslitteraturen at det har kommet stadig flere studier som bekrefter at tverrprofesjonelt samarbeid kan forbedre tjenestekvaliteten. Resultatene understøtter den oppfatningen at tverrprofesjonelt samarbeid ikke bare framstår som en nødvendighet for å dekke komplekse brukerbehov, men også kan bidra til å forbedre effektivitet og kvalitet i tjenesteproduksjonen. Dette er også i tråd med WHO (2022) og The King’s Fund (2022).

Reeves, Pelone, Harrison, Goldman og Zwarenstein (2017) viser imidlertid at vi har en lang vei å gå med hensyn til å påvise klare sammenhenger mellom tverrprofesjonelle intervensjoner og kvaliteten på tjenestetilbudet. I en omfattende systematisk gjennomgang publisert i Cochrane Library sin database for «systematic reviews», som inkluderte 9 studier med i alt 6540 deltakere, konkluderte forfatterne med at studiene ikke tilfredsstilte kravene til evidens. Alle studiene ble klassifisert som henholdsvis «low» eller «very low» med hensyn til evidens – med utgangspunkt i GRADE-kriteriene (Reeves et al., 2017) (se f.eks. her for en utdyping: https://bestpractice.bmj.com/info/toolkit/learn-ebm/ what-is-grade/). Reeves et al. (2013) anbefaler at IPC-forskningen i framtiden vektlegger såkalte RCT designs. De legger også vekt på behovet for gode måleinstrumenter fordi de fleste som finnes, i relativt liten grad oppfyller psykometriske kriterier (reliabilitet og validitet).

Mye av det samme bildet som i forskning på tverrprofesjonelt samarbeid i praksis finner vi om vi ser til forskning om tverrprofesjonell utdanning (TPU). I en systematisk gjennomgang fant Reeves, Perrier, Goldman, Freeth og Zwarenstein (2013) at det er vanskelig å trekke klare slutninger med hensyn til hvilken effekt TPU faktisk har. Forfatterne trekker blant annet fram behovet for intervensjonsstudier – for eksempel der TPU-intervensjoner kan sammenliknes med mer tradisjonell uniprofesjonell undervisning (kontrollgruppe). Forskningen viser altså at det er behov for økt forskningsinnsats før vi kan forstå og forklare effekten av tverrprofesjonelt samarbeid i praksis og utdanning, se for eksempel Herath, Zhou, Gan, Nakandawire, Gong og Lu (2017) og Khalili, Breitbach, Jensen, King, Maxwell, Nickol, Pfeifle og Gilbert (2021).

Elisabeth Willumsen, Tore Sirnes og Atle Ødegård

Utviklingen på forskningsfronten viser seg imidlertid på andre måter enn ved målinger av effekt. Gjennom økt forskningsinnsats er det over tid etablert en bedre forståelse av hva samarbeid egentlig handler om (Reeves et al., 2010; Barr et al., 2005). Det har foregått en operasjonalisering av fenomenet samarbeid både innenfor utdanningssystemene og i praksis. Noe forenklet kan vi si at den første fasen var preget av kvalitativ forskning som bidro til klargjøring av hva fenomenet er. Neste fase har i større grad vært preget av utvikling av flere måleinstrumenter (McFayden et al., 2005; Lindqvist et al., 2005; Bronstein, 2002; Ødegård, 2006), noe som ytterligere bidrar til en styrking av forskningen, blant annet ved at skårene som framkommer, er valide og pålitelige (Ødegård & Bjørkly, 2012). En oppdatert presentasjon av gode forskningsinstrumenter innen tverrprofesjonelt samarbeid kan finnes på hjemmesiden for National Center for Interprofessional Education and Practice, University of Minnesota.

PINCOM-Q er for eksempel tilgjengelig her – se Atle Ødegårds kapittel 9 i denne boka (https://nexusipe.org/informing/resource-center/pincom-q-perception-interprofessional-model-questionaire).

Tverrprofesjonelt samarbeid blir gjerne betraktet som underteoretisert, men en viss utvikling er registrert i de senere årene (Reeves & Hean, 2013). Forskningsrapporter, som Ketcherside, Rhodes, Powelson, Cox og Parker (2017), og teoretiske bidrag viser stor variasjon i bruk av teoretiske tilnærminger, for eksempel sosiologiske og statsvitenskapelige teorier som ikke har vært så mye brukt når det gjelder samarbeid, men som nå representerer verdifulle bidrag. Tidligere har Reeves et al. (2010) framhevet i alt fire teoretiske hovedområder på feltet tverrprofesjonelt samarbeid:

1. relasjonelle teorier, om profesjonell makt, profesjonsteori og team

2. prosessuelle teorier, om for eksempel tid, ressurser og kompleksitet

3. organisatoriske teorier, om ledelse og mål

4. kontekstuelle teorier, om for eksempel kultur og økonomi

Dette er en teoretisk plattform som vi finner relevant. Samtidig ser vi at også andre teoretiske innfallsvinkler kan berike feltet. I denne boka har vi ønsket å trekke inn alternative teoretiske perspektiver som er interessante ved at de belyser samarbeidets mangfold. I kapittel 6 begrunner Sarah Hean betydningen av teori generelt, og hun bruker teori om sosial kapital som eksempel. I kapittel 11 tar også Arne Endresen utgangspunkt i teori om sosial kapital og refererer til blant andre Putnam. Med utgangspunkt i den franske sosiologen Bourdieu viser Synnøve Hofseth Almås i kapittel 5 hvordan teori om sosial kapital kan brukes for å forstå sentrale mekanismer innen tverrprofesjonell utdanning. I kapittel 7 presenterer Scott Reeves et eksempel på anvendelse av sosiologiske og sosialpsykologiske teorier som kan utvikle vår forståelse av temaer som makt og beslutningsprosesser.

I kapittel 13 omtaler Philip G. Clark utviklingen i USA der det foregår en formidabel satsing på tverrprofesjonell utdanning og samarbeid. Han peker på at satsingen har gått i bølger med mye aktivitet i perioder, mens det til andre tider har skjedd lite. Dette finner vi også i utviklingen i de nordiske landene som har valgt forskjellige samarbeidsmodeller på overordnet politisk nivå, og der vi kan finne både felles og unike erfaringer og utfordringer. Dette er nærmere omtalt av Runo Axelsson og Susanna Bihari Axelsson i kapittel 12 og Åge Brekk i kapittel

4. Åge Brekk berører også særskilte juridiske forutsetninger og implikasjoner for profesjonene og deres samarbeid.

Målet er at forskning og kunnskapsutvikling i større grad kan være en samarbeidsarena som beriker både utdanningene (forskningsbasert utdanning) og praksisfeltet (forskningsbasert praksis), og der partene gjennom et nærmere samarbeid kan utvikle ny kunnskap som gir samfunnsnytte gjennom praktisk forbedring av helse- og velferdstjenestene.

Samarbeid – et samfunnsoppdrag

Ny nasjonal politikk – som er omtalt innledningsvis – danner grunnlag for etablering av ny praksis i helse- og velferdstjenestene, noe som nødvendigvis må involvere kommunene. Store deler av endrings- og utviklingsarbeidet må foregå i grenseflaten mellom de kommunale tjenestene og brukerne, pårørende, frivillige aktører og innbyggerne ellers. Det vil berøre og utfordre profesjonene, og det vil utfordre grenseflaten mellom fag og politikk. Tore Sirnes belyser dette temaet i kapittel 3.

Etter vår oppfatning er iverksettingen av de aktuelle reformene av et så stort omfang og har så store implikasjoner for samfunnet at vi velger å betegne det som et samfunnsoppdrag. Å anvende betegnelsen samfunnsoppdrag har flere implikasjoner. Det innebærer at endringene må utformes og gjennomføres med forankring i samfunnets politiske styringsorganer på både nasjonalt og lokalt nivå. Det dreier seg ikke om endringer bare innenfor profesjoner, utdanninger og spesifikke tjenester, men kan berøre et helt lokalsamfunn. Og profesjonene kan ikke betrakte dette som sitt eget domene.

Betegnelsen samfunnsoppdrag er uttrykk for en forpliktelse. Det er nødvendig for samfunnet å få utført oppdraget, og ingen av de berørte aktørene kan stille seg utenfor og erklære at de ikke ønsker å delta.

Willumsen, Tore Sirnes og Atle Ødegård

Tematisk oversikt

Det tverrprofesjonelle kunnskapsområdet som vi presenterer i denne boka, er vidt, og det kan framstå som fragmentert. Samtidig er det vår oppfatning at kapitlene til sammen bidrar til å utvikle kunnskapsbasen som en helhet. Vi håper vi klarer å synliggjøre dette og på den måten også legitimerer behovet for å trekke inn kunnskapsfronten slik den står internasjonalt med oppdaterte oversiktsartikler.

Selv om denne boka ikke primært handler om innovasjon, kan de fleste kapitlene også anvendes i en slik sammenheng. Utvikling av gode samarbeidsmodeller kan være innovativt i seg selv, både på et organisatorisk nivå, for grupper og team og for brukere.

Boka er inndelt i tre tematiske bolker: I) Samfunnsoppdraget, II) Kunnskapsplattformen og III) Strategier for samarbeid. Det kan forekomme noe overlapping mellom kapitlene fordi temaene berører hverandre. I tillegg understreker vi at forfatterne står ansvarlig for sine kapitler.

Del I (Samfunnsoppdraget) består av kapittel 1 til 4 og introduserer relevante begreper og rammer for det tverrprofesjonelle samarbeidet.

I kapittel 1 skisserer Elisabeth Willumsen, Tore Sirnes og Atle Ødegård den politiske utviklingen som er grunnlaget for vårt fokus på tverrprofesjonelt samarbeid, og redegjør for fenomenets teoretiske og forskningsmessige status i en internasjonal kontekst. Her gis også begrunnelser for hvorfor vi anvender betegnelsen samfunnsoppdrag.

I kapittel 2 setter Willumsen tverrprofesjonelt samarbeid i praksis og utdanning inn i en helse- og velferdspolitisk sammenheng. Sentrale begreper og definisjoner gjennomgås, og karakteristiske trekk ved samarbeidsprosessen beskrives. Dette kapittelet gir en begrepsmessig oversikt som bidrar til at bokas øvrige kapitler blir lettere tilgjengelig.

I kapittel 3 belyser Tore Sirnes den politiske konteksten for nye samarbeidsformer på nasjonalt nivå og kommunen som arena for iverksetting av de aktuelle reformer.

Åge Brekk viser i kapittel 4 hvordan rettsutviklingen med betydning for profesjonene har utviklet seg fra et uttalt ønske fra samfunnets side om å etablere ny fagkunnskap i tjenestene, fram mot et politisk krav om samarbeid mellom ulike yrkesgrupper, til samhandlingsreformens formalisering av plikten til å samarbeide på tvers av forvaltningsnivåer og profesjonsgrenser.

I del II (Kunnskapsplattformen) presenterer vi teori og forskningsbidrag. Vi har vektlagt teori om relasjonelle aspekter ettersom det her kan befinne seg et stort potensial for å forstå samarbeids- og endringsprosesser, nyskapende samarbeid og innovasjon. Den aktuelle forskningen er basert på grundige litteratursøk