Oppgaveskriving for psykologistudenter

OPPGAVESKRIVING FOR PSYKOLOGISTUDENTER

Oppgaveskriving for psykologistudenter

Elisabeth Norman

Oppgaveskriving for psykologistudenter universitetsforlaget

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-06512-0

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Cecilie Mohr

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell AS

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11,5/14

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Forord

Formålet med denne boken har vært å gjøre arbeidet med å skrive en oppgave i psykologi litt enklere og mer lystbetont for psykologistudenter. I løpet av et skriveprosjekt kan studenter ha mange spørsmål som handler om selve forsknings- og skriveprosessen. Det kan føles vanskelig å rette disse spørsmålene til en veileder som gjerne er mest opptatt av det faglige. I litteraturen er det heller ikke lett å finne svar på alle spørsmålene som dukker opp. Forhåpentligvis kan denne boken gi noen svar som gjør arbeidet med oppgaven enklere.

Jeg vil først og fremst takke alle studentene som jeg har vært så heldig å få veilede i løpet av årene jeg har jobbet ved Universitetet i Bergen. Jeg vil også takke veilederne som jeg selv har hatt gleden av å bli veiledet av, først og fremst Mark C. Price. Takk også til redaktør Mariann Bakken, som har vært min veileder på dette skriveprosjektet, og til min kollega Marco Hirnstein, som jeg har hatt mange gode diskusjoner med når det gjelder studenters forsknings- og skriveprosess. Mye av det jeg skriver i denne boken, bygger på erfaringer jeg har fått gjennom vårt felles arbeid som emneansvarlige for bacheloroppgavene i generell psykologi ved UiB. Takk også til en anonym fagfelle som ga verdifulle innspill på førsteutkastet til denne boken.

Til slutt en varm takk til Synne, Lisa og Stian, som også denne gangen har fulgt tålmodig med på skrivingen min fra sidelinjen, og oppmuntret meg når jeg har trengt det.

Bergen, 9. juni 2023

Elisabeth Norman

Kapittel 1

Å skrive en oppgave i psykologi

«Gratulerer!»

Se for deg dette: Det er noen måneder frem i tid. Det er fredag kveld, og du har pyntet deg og gått på restaurant for å spise. Rundt langbordet sitter medstudenter, venner og familie. Personen ved siden av deg hever glasset: «Gratulerer!» Alle klapper. Gratulasjonen er rettet mot deg. Noen timer før har du nemlig levert oppgaven din i psykologi! Du har lagt bak deg flere måneder med hardt arbeid, og de som står rundt deg, har støttet deg gjennom det, hver på sin måte. Tidvis har noen av dem vært bekymret for deg, for du har fortalt om en lang prosess og hardt arbeid. Men du har greid det! Oppgaven er levert, og utskriften du tok, har du tatt med deg på festen. Akkurat nå går den på rundgang rundt bordet. Du har aldri kjent deg stoltere.

Når du sitter med denne boken i hendene, er det sannsynligvis fordi prosessen med å skrive en oppgave ligger foran deg. Scenarioet jeg nettopp beskrev, fremstår kanskje som en fjern drøm. Jeg legger ikke skjul på at det å skrive en oppgave innebærer en betydelig innsats. Vanligvis er det også en kilde til læring og inspirasjon. Målet med denne boken er at norske psykologistudenter skal lære å skrive oppgaver på en måte som gir mindre frustrasjon og mer glede underveis, og som vil bli mer interessante å lese, og forhåpentligvis belønnes med gode karakterer. Boken kan også være av interesse for studenter i tilgrensende fagdisipliner og for de som arbeider med en spesialistoppgave i psykologi.

Bakgrunnen for boken

Jeg har veiledet studenter i oppgaveskriving helt siden jeg ble ansatt ved Universitetet i Bergen i 2001. Siden den gangen har jeg mistet tellingen på hvor mange studenter jeg har veiledet. Jeg ville sannsynligvis heller ikke ha vært i stand til å gi en oversikt over nøyaktig hva hver av de forskjellige prosjektene har handlet om. Jeg har veiledet mest kvantitative empiriske oppgaver, men også litteraturstudier, teoretiske oppgaver og kvalitative prosjekter.

Selv om jeg ikke husker hvert enkelt prosjekt i detalj, er jeg likevel temmelig sikker på at jeg ville ha kjent igjen og husket hver eneste student om jeg traff en av dem på gaten. Hver eneste student, hver eneste gruppe og hver eneste veiledningsprosess har gjort inntrykk på meg og vært med på å forme meg som underviser og menneske. Jeg har lært noe av hver eneste veiledningsrelasjon.

Noe av det jeg opplever som mest meningsfullt med å veilede studenter, er å få være en støttespiller og samarbeidspartner gjennom en hel forsknings- og skriveprosess. Et oppgaveprosjekt er aldri rett frem. Uansett hvor enkelt og ukomplisert det kan se ut som før man starter (eller fra utsiden), vil det alltid være kneiker og perioder der studenter blir frustrerte og strever med motivasjonen. Og uansett hvor innfløkt og tungt prosjektet kan virke, er det bestandig latter og perioder der studentene synes det er gøy å arbeide med prosjektet. Som veileder ligger jeg ofte et skritt foran. Når jeg sier det, tenker jeg ikke først og fremst på det faglige. Men jeg ligger et skritt foran når det gjelder prosessen. Når studenter er redde for at de aldri vil bli ferdig med datainnsamlingen, vet jeg at det sjelden stemmer. De gangene de bekymrer seg for at de ikke vil klare å skrive nok, vet jeg at de vil se annerledes på det noen uker senere. Når de sier at de aldri kommer til å forstå noe som helst av analysene, vet jeg at de tar feil. Det å følge studenter gjennom en slik prosess – gjennom å motivere, støtte, berolige og informere – er noe av det mest meningsfulle med jobben min.

Denne boken er et forsøk på å skrive ned det jeg har erfaring med at studenter trenger å vite når de tar fatt på en oppgave i psykologi, kombinert med anbefalinger, normer og praksiser i faget spesielt og akademisk skriving generelt. Jeg har bevisst skrevet i ganske generelle termer. Jeg skriver mer om forsknings- og skriveprosessen enn om det oppgavetekniske (selv om jeg skriver litt om det

også). Én grunn er at det finnes andre, gode kilder til oppgaveteknisk informasjon. En annen er at boken skal være nyttig for flere målgrupper: de som skriver semesteroppgave, bacheloroppgave, masteroppgave, hovedoppgave eller andre oppgaver. Det som handler om forsknings- og skriveprosessen, er mer likt på tvers av ulike oppgavetyper enn det som knytter seg til det rent oppgavetekniske.

Noen av eksemplene som brukes i boken, er caser som viser til erfaringer jeg har fra møter med egne og andres studenter. Selv om alle disse eksemplene er basert på mine egne erfaringer, er de gjort fiktive ved at de er sammenstillinger av flere liknende tilfeller, og/eller ved at de er endret på måter som gjør at de ikke kan tilbakeføres til den eller de studentene det gjaldt.

Hva slags arbeid en oppgave består av (uavhengig av sjanger)

De fleste studenter tenker helt feil om hva det vil si å skrive en oppgave. Når en student som tidligere ikke har skrevet et vitenskapelig arbeid, tenker på å skrive en oppgave, er det sannsynligvis dette vedkommende forestiller seg: en person som sitter i et stille rom, alene, muligens omgitt av bøker, og skriver. Man forestiller seg en tidkrevende og introvert prosess som i all hovedsak består i å skrive en lang, sammenhengende tekst.

Det er ikke slik skriving arter seg – i hvert fall ikke hvis man skriver en oppgave i psykologifaget. For det første er selve skrivingen bare en del av arbeidet som et oppgaveprosjekt innebærer. En oppgave består alltid også av mye annet. Mye av dette vil bli omtalt i denne boken. Arbeidet omfatter lesing, litteratursøk, etiske og personvernmessige godkjenninger, å skrive prosjektbeskrivelse, samle inn data, sette seg inn i litteratur, gjøre dataanalyser og tolke funn. Nøyaktig hvilke komponenter din oppgave består av, vet ikke jeg. Det jeg likevel vet, er at i hvert eneste tilfelle vil skriveprosessen og prosessen med å jobbe frem en oppgave handle om mye mer enn bare selve skrivingen.

Skrivingen av en oppgave i psykologi foregår heller aldri i isolasjon. Det gjelder også deg som skriver alene. Mange studenter foretrekker og ønsker å gjennomføre oppgaveprosjektet sitt alene, og det har jeg stor forståelse for. Men

å skrive alene betyr ikke at arbeidet foregår uten at du er i kontakt med eller får hjelp av noen andre. Alle studenter som skriver en akademisk oppgave, har en eller flere veiledere. Mange jobber også sammen med andre studenter. I tillegg vil du sannsynligvis (eller i hvert fall forhåpentligvis) støtte deg til andre personer underveis. Dette kan være venner og familie som oppmuntrer deg og viser interesse i løpet av prosessen, og som i beste fall leser og gir tilbakemelding på hele eller deler av et oppgaveutkast.

Det er ulike faser i et skriveprosjekt, noe du også vil merke i arbeidet med oppgaven din. Forskjellige faser vil være preget av forskjellige arbeidsoppgaver, slik at det kan føles som om du holder på med flere forskjellige heller enn ett enkeltstående prosjekt. Det å gjennomgå litteratur er for eksempel en helt annen aktivitet enn å kode og analysere data. Samarbeidsrelasjonen med veilederen og medstudentene vil også endre seg i løpet av prosessen. I starten kan samarbeidet være preget av en felles nysgjerrighet og utforskning av temaet og mulighetene som ligger i prosjektet. Etter hvert handler det kanskje mer om å sørge for at konkrete arbeidsoppgaver gjennomføres på riktig måte og innen et bestemt tidspunkt. Mot slutten av prosjektet er oppmerksomheten ofte rettet mot selve teksten. Studentene må finne måter å skrive sammen på, og kontakten med veilederen vil ofte handle om tilbakemelding på tekstutkast.

Denne boken handler om hele denne prosessen, alt arbeidet og alle samarbeidsrelasjonene den omfatter.

Skriving som en ikke-lineær prosess

Skriving er ikke en lineær aktivitet. Med det mener jeg at skrivingen ikke er noe som skjer fra A til Å, der hver nye fase innebærer at den forrige fasen er tilbakelagt. Riktignok er begynnelsen og slutten klart definert. Ved starten av prosjektet er du tomhendt, og ved slutten har du en oppgave i hendene. Underveis er det imidlertid ikke slik at du «spiser» deg gjennom arbeidsoppgavene, én etter én, til du er ferdig med alle deloppgavene som oppgaven innebar. Det er heller omvendt. Ikke en eneste del av oppgaven er egentlig tilbakelagt før du en dag (forhåpentligvis innen innleveringsdatoen) setter strek for hele arbeidet og leverer inn oppgaven.

Gjennom overskriften formidler jeg at skrivingen i stedet må betraktes som ikke-lineær. Hva mener jeg med det? Sjelden vil du føle at prosessen beveger seg i en rett bane fremover. Det er svinger og krumminger. Du vil oppleve motstand. Noen ganger kan det kjennes som om du går i ring, og du kan lure på hva vitsen var med det du ble nødt til å gjøre om igjen.

Det som er viktig å vite, er at også når du føler at du beveger deg i ring, går omveier eller i verste fall må gå noen skritt bakover, vil alle disse trinnene til slutt føre deg nærmere målet. Man stiger aldri ut i den samme elven to ganger, sa filosofen Heraklit. Slik er det også i oppgaveskrivingen. Tenk deg for eksempel at du har skrevet et avsnitt der du har definert noen sentrale begrep for oppgaven, og at veilederen gir deg en tilbakemelding om at det er dårlig formulert, og må skrives på nytt. Eller enda verre: at du har lest tre vitenskapelige artikler som du har laget en oppsummering av, og at veilederen sier at du kan slette hele dette avsnittet fordi ingen av de tre artiklene er relevante likevel. Er artiklene du leste, og avsnittet du først skrev, bortkastet arbeid? Sjelden. Med mindre artiklene handlet om et helt annet tema, vil de etter all sannsynlighet ha gitt deg informasjon som på et eller annet vis vil komme til nytte. Selv om ingen av artiklene skulle vise seg å være relevante i det hele tatt, vil øvelsen med å lage oppsummeringen ha gitt deg skriveerfaring. Det samme gjelder dataanalyser. I de fleste tilfellene er det mye prøving, feiling og utforskning i arbeidet med et datamateriale. Bare en brøkdel av analysene ender opp i selve oppgaven. Likevel var alle stegene sannsynligvis nødvendige. Tenk på arbeidet som en tørrmur som består av ulike steiner i ulike fasonger. Ikke alle steinene er like vakre, og det er heller ikke slik at alle steinene vil være synlige i helheten. Like fullt blir det ingen mur uten at du legger stein på stein. Hvis du napper ut en stein, vil alt sammen rase. Å tenke slik innebærer at ingenting av det du gjør, er bortkastet (vel å merke dersom det var relatert til oppgaven – jeg snakker ikke om prokrastinering), og det aller meste vil komme til nytte på en eller annen måte. Underveis i arbeidet kan du ikke vite hvordan, men du bør stole på at du er inne i en prosess som til slutt vil føre deg frem til en oppgave du vil være stolt av å levere.

Hva lærer du av å skrive en oppgave i psykologi?

Etter mitt syn er det å skrive en oppgave den aktiviteten studenter lærer mest av. Nesten uansett hvilken jobb du ender opp med etter studiene, vil du dra nytte av erfaringene du har gjort deg med oppgaveskriving. Jeg ønsker her å dvele litt ved hvilket læringspotensial det ligger i oppgaveskriving. Oppgaveskriving gir deg muligheten til å tilegne deg dyp innsikt i et tema. Kunnskapen om selve temaet kan være interessant i seg selv, og for noen vil denne kunnskapen være noe de kan anvende senere. Hvis du skriver en bacheloroppgave om et tema, kan du for eksempel ønske å gå videre med det samme temaet i en masteroppgave. Andre ganger kan temaet du jobber med i oppgaven din, være noe du senere kommer til å arbeide med, for eksempel som klinisk psykolog, organisasjonspsykolog eller konsulent. Uansett om temaet er noe som kommer til å følge deg videre, gir oppgaveskrivingen deg en viktig erfaring i hvordan du går frem når du skal grave deg dypt ned i et tema. Strategiene du bruker, kan du ta frem igjen senere. For min egen del har oppgaveskriving lært meg at nesten ethvert tema er interessant bare du går dypt nok inn i det. Det kan være en viktig lærdom i arbeidslivet, der du kan oppleve å måtte forholde deg til tema som ved første øyekast virker kjedelige og uinteressante.

Prosessen med en oppgave i psykologi vil også gi deg innsikt i en metode. Hvilken metode det er, avhenger av sjangeren du skriver i. Enten du skriver empirisk eller teoretisk, kvantitativt eller kvalitativt, og uansett hvilke metoder du måtte ta i bruk når det gjelder litteratursøk, datainnsamling eller analyser, tilegner du deg mye metodekunnskap. Denne kan du få bruk for dersom du skal gjøre et liknende arbeid senere som student eller arbeidstaker. Den kan også være nyttig når du skal lese og forstå faglitteratur.

Oppgaveskrivingen vil også gi deg erfaringer med samarbeid med en veileder og/eller medstudenter og eventuelt også med andre samarbeidspartnere og støttespillere. Dette er annerledes enn når du som student jobber frem mot en eksamenssituasjon. Selv om andre også kan være involvert når du jobber frem mot en eksamen, er forskjellen at selve produktet du jobber med under oppgaveskrivingen, er gjenstand for andres blikk, meninger og innspill etter hvert som det blir til.

Det sier seg selv at oppgaveskriving også gir deg verdifull skriveerfaring. Forhåpentligvis kommer du til å skrive mye tekst i løpet av arbeidet med oppgaven. I tillegg til den teksten som til slutt kommer til å utgjøre selve oppgaven du leverer inn, kommer du forhåpentligvis til å ha skrevet mange sider tekst som aldri havner i selve innleveringen. Det kan være notater du gjør deg underveis, disposisjoner, en skrive- eller arbeidslogg, oppsummeringer av artikler eller tanker rundt hvordan resultatene skal tolkes. Alt dette er verdifulle skriveerfaringer som du kan ha nytte av i helt andre sammenhenger.

Til sist vil jeg trekke frem at det å skrive en oppgave i psykologi også gir deg erfaring med prosjektarbeid. Det gjelder de oppgavene som innebærer at du tar del i en forskningsprosess fra A til Å, noe som ofte er tilfellet med bachelor- og masteroppgaver. Erfaring med prosjektarbeid er noe som verdsettes av mange arbeidsgivere, og noe de fleste kommer til å få bruk for i arbeidslivet.

En annen viktig erfaring ved å skrive en akademisk tekst er å utvikle et bidrag inn i et kunnskapsfelt. Som vi skal se senere i denne boken, fyller enhver oppgave, også din, et kunnskapshull. Oppgaven din vil gi kunnskaper som ikke var der fra før, og utgjøre en liten murstein i det store byggverket som ditt fagfelt representerer.

Hvordan kan du bruke boken?

Boken er skrevet kronologisk. Det vil si at de spørsmålene du må ta stilling til tidlig i prosessen, presenteres først. Deretter presenterer jeg tema og problemstillinger i den rekkefølgen de dukker opp i løpet av arbeidet med en oppgave. Samtidig er det viktig å vite noe om de fleste temaene fra starten, slik at du allerede har gjort deg noen refleksjoner før du kommer til det aktuelle punktet i prosessen. Min anbefaling er derfor at du leser denne boken fra begynnelse til slutt ved starten av oppgaveprosjektet ditt. Så kan du i løpet av prosjektet finne frem boken igjen og lese det du har mest bruk for der og da.

Hvert kapittel starter med noen refleksjoner rundt temaet. Deretter tar jeg for meg de aspektene ved temaet som jeg mener det er viktigst for studenter å vite noe om. Fordi det kan være ganske store forskjeller i hva slags oppgaver og

prosjekt de ulike leserne av denne boken jobber med, har jeg valgt ut det jeg tenker er overordnet og gjelder for alle. Lesere som ønsker mer informasjon om et spesifikt tema, henvises til å oppsøke annen litteratur. Hvert kapittel avsluttes med noen råd knyttet til kapittelets tema. Her har jeg oppsummert råd jeg kommer med underveis, men enkelte steder har jeg også formulert råd av en mer «frittstående» karakter, som etter mitt syn ikke trenger ytterligere begrunnelse. I bokens siste kapittel skriver jeg om vanskeligheter som kan oppstå underveis. Mitt forslag er at du lar boken følge deg gjennom den perioden du skriver oppgaven. Du kan hente boken frem underveis og lese de delene som er mest relevante for deg – eventuelt de som snart kommer til å bli aktuelle, slik at du selv kan ligge «ett skritt foran» prosessen din. Det er notatsider etter hvert kapittel der du kan skrive ned refleksjoner du gjør deg underveis. Lykke til!

Tips

1. Hva er målet ditt med oppgaveskrivingen?

2. Hvordan skal du belønne deg selv når du er i mål med oppgaven?

3. Hvilke støttespillere har du underveis?

4. Hvilke rammebetingelser har du for skrivingen (datautstyr, arbeidssted etc.), og hvordan kan du eventuelt legge disse enda bedre til rette for arbeidet?

5. Gjør deg kjent med innholdet i denne boken.

Kapittel 2

Å komme i gang

«Har jeg det som trengs for å skrive denne oppgaven?»

Ved starten av hvert vårsemester pleier jeg sammen med kollegaen jeg deler emneansvaret med, å holde et informasjonsmøte for studentene som skal ta fatt på sin bacheloroppgave i generell psykologi. På ett av lysbildene står det at oppgaven skal være på maks 7000 ord. Stemningen i rommet er sjelden vanskelig å tolke: Studentene ser på det firesifrede tallet med bekymring. Frykten brer seg nedover seteradene. Hvordan i alle dager skal de klare å skrive så mange ord?

Da pleier vi å fortelle dem om hva vi vanligvis står overfor mot slutten av det samme semesteret: Vi får e-post på e-post fra utallige bachelorstudenter som er fortvilet fordi de har skrevet en oppgave som er betydelig lengre enn det maksimale antallet ord. Sjelden eller aldri har vi truffet en student som i innspurten bekymrer seg for at oppgaven vil bli for kort.

En av de største hindringene for studenter som skal skrive fagtekster, og som også gjelder mange andre skribenter, er at de ofte kjenner seg usikre på om de har det som trengs for å komme i mål med det de forsøker å skrive.

Jeg våger å påstå at du har det du trenger for å skrive den oppgaven du skal ta fatt på. Ethvert studieprogram er lagt opp slik at studentene, innen de skal skrive oppgaven, har de nødvendige ferdighetene som trengs for å komme i mål med oppgaven. Dette gjelder enten det dreier seg om en bacheloroppgave, masteroppgave, emneoppgave eller hovedoppgave. Om det er noe du har gått

glipp av eller ikke har fått med deg, kan du lese deg opp. Resten kan veilederen, og muligens også medstudentene dine, hjelpe deg med.

Etter mange år i akademia har jeg lært at den kanskje viktigste egenskapen i universitets- og høyskolesystemet er innsats og utholdenhet. Dette gjelder enten du er student eller vitenskapelig ansatt. Det å fullføre en oppgave krever først og fremst at du jobber jevnt, og at du håndterer å måtte rette opp i ting, revidere teksten og gjøre ting om og om igjen. Det samme gjelder oss som arbeider med forskning til daglig. Når vi sender fra oss et ferdig skrevet manuskript, er det nesten aldri helt ferdig. Som oftest får vi manuskriptet tilbake igjen fra fagfeller eller en redaktør med diverse innspill til hva vi bør endre eller videreutvikle. Dette likner veldig på prosessen der en student får tilbakemelding på et tekstutkast (bortsett fra at du som student oftest slipper å komme med lange, skriftlige redegjørelser for hvordan du har forholdt deg til hver av kommentarene). En slik prosess går gjerne over flere runder. Det hender at et manuskript blir refusert, enten ved første innsending eller etter ett eller flere revisjonsforsøk. En løsning kan da være å sende manuskriptet inn til et mindre prestisjefylt tidsskrift, hvor en liknende prosess starter. Til sammen kan en slik prosess ta måneder og år. Det er naturligvis mye som skiller oppgaveskriving fra det å skrive en vitenskapelig artikkel til et tidsskrift. Blant annet er selve prosessen med oppgaveskriving mer tidsavgrenset og forutsigbar enn det som gjelder et artikkelmanuskript. Et viktig fellestrekk er imidlertid at det ofte er motivasjonen og utholdenheten som skiller de som gjør det best, fra de som gjør det mindre bra.

Vanskene med å sette i gang med noe

Uansett hva slags type aktivitet vi har foran oss, kan det være vanskelig å sette i gang. Selv kan jeg stadig kjenne på denne følelsen, enten det er et foredrag jeg skal holde, en tekst som skal leveres innen en frist (for eksempel denne), eller for den saks skyld husarbeid som skal gjøres. Å sette i gang en aktivitet krever viljestyrke, noe vi vet er en begrenset ressurs som forutsetter at vi har et visst mentalt overskudd (Baumeister, Tice & Vohs, 2018). Hvis det vi skal ta fatt på,

er ukjent, krevende eller vanskelig, kan det oppleves ekstra vanskelig å komme i gang fordi vi ikke nødvendigvis vet hvor eller hvordan vi skal begynne.

Det å komme i gang med en akademisk oppgave kan for mange studenter kjennes som en ekstra høy terskel. Som student har du respekt for faget. I utgangspunktet er det positivt. Men når det er din tur til å skrive en faglig tekst som holder akademisk standard, kan respekten for faget få deg til å føle deg både ydmyk og usikker. Det kan kjennes som om rollene er snudd om; nå er det din tur til å være ekspert, og de færreste føler seg klar for eller komfortabel med det når de befinner seg i et studieløp. Mange kjenner på et prestasjonspress allerede før de begynner, og det blir ikke bedre av at familie og venner signaliserer at de er interessert og kanskje allerede imponert, og at de har tenkt å følge med fra sidelinjen.

Kanskje er du heller ikke sikker på hva det egentlig betyr å «komme i gang» med oppgaven din. Når venner og familie spør om du er kommet i gang, vet du kanskje ikke om du skal svare ja eller nei. For hva betyr det egentlig å være i gang? På hvilket tidspunkt i prosessen kan du med hånden på hjertet svare: «Ja, det er jeg»?

Ved oppstarten av en akademisk oppgave trenger du å orientere deg om en del ting og ta noen viktige valg. Du må tilegne deg diverse informasjon, orientere deg (på et overordnet nivå) om oppgavens tema og format, og du bør lage deg en plan for arbeidet. Ikke minst må du ta valg som har å gjøre med oppgavens tema og veileder, og noen ganger også om hvem oppgaven skal skrives sammen med. Rammene rundt disse valgene vil variere mellom studiesteder og studieprogram. Disse valgene er viktige. Ofte er det vanskelig å se der og da, men etter hvert som arbeidet går fremover, merkes det hvor viktig grunnarbeidet i starten egentlig var. Hvis du har startet med noe av dette, betyr det at du har begynt arbeidet med oppgaven din. I tillegg leser du denne boken. Du er i gang!

Å orientere seg om krav, frister og reglement

Det første du bør gjøre ved oppstarten av et prosjekt, er å orientere deg om krav, frister og reglement. Innleveringsfristen er absolutt, og den bør du fra dag én være bevisst på. Arbeidet må rettes inn mot å bli ferdig i god tid før denne fristen. Få

Dette er boken for psykologistudenter som skal levere en oppgave i psykologi, enten det dreier seg om en bacheloroppgave, masteroppgave, hovedoppgave, emneoppgave eller en annen innleveringsoppgave. Formålet med boken er å gjøre arbeidet med oppgaveskriving i psykologi enklere og mer lystbetont. I løpet av et skriveprosjekt kan studenter ha mange spørsmål om selve forsknings- og skriveprosessen. Det kan føles vanskelig å rette disse spørsmålene til en veileder, og vanskelig å finne svar i litteraturen. Denne boken er ment å gi svar på spørsmål som kan dukke opp underveis, og dermed gjøre arbeidet med oppgaven lettere.

Det er satt av egne notatsider etter hvert kapittel. Du finner også tips på slutten av hvert kapittel, og det er sjekklister og maler helt bakerst i boken.

ELISABETH NORMAN (f. 1972) er professor i generell psykologi ved Universitetet i Bergen, med en doktorgrad i kognitiv psykologi. Hun forsker primært på ytterkantbevissthet, intuisjon, metakognitive følelser, og andre fenomener som utspiller seg i grenselandet mellom affekt og kognisjon. Norman har mer enn 20 års erfaring med å veilede oppgaver i psykologi. Hun har veiledet oppgaver på profesjonsstudiet, bachelorprogrammet og masterprogrammet, og har også veiledningserfaring på PhD-nivå.

ISBN 978-82-15-06512-0